Korleis kan vi leggje til rette for at barn er med i leik?

I artikkelen om Children as playing citizens forstår eg leik som ein aktivitet som svært viktig for barn. Dermed er det ein arena som barna har svært lyst til å delta på, og som ofte blir rekna for å vera demokratisk – kanskje fordi leiken er meir barnestyrt enn vaksenstyrt. Men er leik demokratisk? Er det lett å vera med å endre kva som skal skje i leiken, kva reglar som skal vera der, eller å kome inn i leiken?

Tidlegare forsking viser at barnehagepersonale ofte ser leik, eller fin leik, som rolleleik. Då eg fylgde barna i tre barnehagar viste det seg at sjølve leiken, kva slags leik det er og kva den handlar om gir ulike høve til å kunne delta. Det var rolleleik som kunne vera vanskelegast for nokre av barna å koma inn i. For å kunne vera med der blei det ofte vist til slikt som enkeltbarn ikkje kunne gjera noko med – til dømes kor mange år ein er, kor lenge ein hadde gått i denne barnehagen, eller om ein allereie er vener. Puslespel og måten det blei organisert i den eine barnehagen, gav derimot gode høver til å delta og til å påverka kva som skulle skje i leiken. Og den leiken som gav størst rom for ulike deltaking var gøyme-og-fangeleik.

Erfaringar frå feltarbeidet viser at det fort kan skje inkluderande leik med plass til ulike måtar å delta på, på uventa tider og stadar i barnehagen. Verken puslinga eller gøyme-og-fangeleiken eg viser til, var tenkt som leik. Puslespela var henta fram for å få til god overgang frå å vera inne til å gå ut, og gøyme-og-fange leiken var noko barna starta ved overgangar frå gruppeaktivitetar til fellesaktivitetar eller frå å vera inne til å gå ut. Då grupperte barns seg og fann gode stadar til å gøyme seg. Personalet kom for å henta dei og blei dermed den som ‘hadde han’. Det finns antakeleg også andre aktiviteter i barnehagen som ved fyrste blikk, ikkje blir fortått som spennande og viktige leikar.

Dette viser at det bør vera høve til ulik leik i barnehagen. Leikar som er kjekkare dess fleire som er med, og der personale lett kan gjera ein forskjell ved å vera med, til dømes som den som ‘har han’ i gøyme-og-fange-leik, kan vera ein god måte å starte med å byggje relasjonar og dermed høyre til i barnefellesskap. Det same gjeld å leggje puslespel der det kan vera lett å delta som likeverdig i. Slik kan ein også kome i posisjon til å kunne vera med i rolleleik.

Grindheim, L.T. (2017) Children as playing citizens. European Early Childhood Education Research Journal 25(4), 624-636.

 

Liv Torunn Grindheim

Ny publikasjon i forskergruppen: STORIES OF STYLE – Exploring teachers’ self-staging with musical artefacts

Det er en artikkel som handler om hvordan to barnehagelærere framstiller arbeidet med musikkaktiviteter i barnehagen og om hvordan egen personlige stil er integrert i pedagogisk arbeid.

Vi ønsket å lære mer om hvordan barnehagelærere, som personer, bringer sin personlige livserfaring inn i det pedagogiske profesjonelle arbeidet. Hva vil jeg vise barn? Hva har jeg å by på? Hva er viktig for meg i arbeid med barn? Hvem er jeg som barnehagelærer? Dette er klassiske pedagogiske spørsmål som også ble kjernen i det vi arbeidet med da vi deltok i et kompetanseutviklingsprosjekt i og med barnehager i regi at Utdanningsdirektoratet og Fylkesmannen i Hordaland i 2012 (prosjektet het Barnehagen som læringsmiljø og danningsarena). 11 barnehager deltok. De presenterte et artefakt (ting eller materiale eller ide), tok foto av seg selv, der posisjonering av seg selv i relasjon til en ting i bildet var viktig, de skrev en fortelling om dette og vi delte og lærte mer om hverandre og oss selv.

Tre år senere, i 2015, tok vi kontakt med en av barnehagene som vi visste drev med musikkaktiviteter. Vi ville vite mer om hvordan de arbeidet med musikkaktiviteter i barnehager og hvordan de posisjonerte seg som personer i fotos, fortellinger og i ‘vandresamtaler’ (de viste og fortalte mens vi gikk rundt i barnehagen). I artikkelen beskriver vi og viser vi med eksempler hvordan profesjonalitet og livserfaring kan henge sammen. Vi har lært mye om dette takket være to barnehagelærere som åpnet opp, satte av tid til de ekstra samtalene med oss, som ble igjen etter stengetid og så levende og engasjerte delte åpent om sin livserfaring. Ny kunnskap gjennom forskning er helt avhengig av slike personer som vil dele. Forskning tar tid, det ser vi i dette tilfelle.

I artikkelen forteller vi også om hele prosessen tilbake til 2008 da vi først oppdaget, gjennom en annen studie, at barnehagelærere i liten grad faktisk bruker musikkartefakter sammen med barn. Dette vekket en nysgjerrighet i oss, vi ville finne ut hva som driver de som faktisk gjør det.

Artikkelen er skrevet av Tiri Bergesen Schei og Elin Eriksen Ødegaard. Den er nylig publisert i boka: Narratives in Early Childhood Education- Communication, Sense Making and Lived Experience. Redaktørene for boka er Susanne Garvis og Niklas Pramling. Den er publisert på Routledge i 2017.

 

Elin og Tiri

Bloggen har fått nytt navn

Forskergruppen har nå gått over til å hete Barnehagen som (ut)danningsarena og består av fire undergrupper. Bloggen har fått samme navn. Bloggen er under oppstart. Det vil komme mer informasjon om forskergruppen etter hvert og flere blogg innlegg om forskergruppens arbeid.