Guiding av studenter og elever i De kirkehistoriske samlingene i Bergen (Historisk museum)

 

Av Per Bjørnar Grande

 

De kirkehistoriske samlingene i Bergen I Haakon Sheteligs Plass 10 er en del av De kulthistoriske samlinger. Bygget er plassert på universitetsområdet, like ved Universitetsbiblioteket. Kirkesamlingene gir en glimrende innføring i norsk kristendom fra overgangen hedendom-kristendom og fram til 1700-tallet. Særlig kolleksjonen av kirkekunst på Vestlandet på 1200-tallet, er imponerende. Dessverre finner man lite fra reformasjonstiden, men nok til å få fram poenget om at skriften eller ordet, fra og med reformasjonen, får prioritet fremfor bilde.

Når man skal besøke samlingene, er det viktig å gi de ansatte på museet beskjed om når man kommer. De pleier da å gi gruppen en kort innføring i det praktiske rundt besøket. Å guide inne på de kirkehistoriske samlingene krever at man har tatt runden selv, tatt seg god til å studere gjenstandene og lese de pedagogiske forklaringene til hver gjenstand. Hvis man ikke har foretatt en slik runde på egen hånd, blir opplegget lett stivt og tilfeldig. Dersom du kun leser rett opp fra museets forklaringer, blir nok opplegget unødvendig kjedelig. Det er viktig at du som guide klarer å få fram utviklingen, fra kristendommens begynnelse i Norge og fram til og med pietismen på 1700-tallet. Denne samlingen passer perfekt til en kronologisk gjennomgang, en gjennomgang hvor man først og fremst sier hva som er typisk for hver epoke. Anbefaler også at du på forhånd leser det lille heftet kalt Kirkekunsten som museet tilbyr de besøkende.

Det er viktig at alle går samlet under denne guidede turen. Jeg vil ikke anbefale at man er flere enn 25 personer. Selv om det er få besøkende på dette museet, er det ganske trangt og smalt. Dessuten er dette et museum hvor det er viktig å gå i samlet flokk for å få et ordentlig utbytte. Det er ikke som på en maleriutstilling der hvert bilde appellerer til fantasien. Her er det først og fremst historisk og religiøs innsikt som vil kunne forløse interessen. Det krever derfor mye formidling.

På vei opp trappene til samlingen, finner man en plakat med ordene fra Benedikt av Nursia (ca. 480-547), grunnleggeren av det vestlige klostervesenet.

Poenget med denne tavlen er å få fram at bilder var måten menneskene fikk kjennskap til bibelberetningene på. Husk å nevne at de fleste var analfabeter til langt fram på 1700-tallet. Etter å ha slått fast dette viktige poenget, gå opp trappene og les høyt det som Pave Gregor den store på 600-tallet sier om bildenes betydning:

«Bildene brukes i kirkene, slik at de som ikke kan lese likevel gjør det, ved å se det på veggene som de ikke kan lese i bøkene.»

Dette synet på bildenes betydning holdt seg fram til reformasjonen, ja, i store deler av den kristne verden helt fram til opplysningstiden på 1700-tallet.

For å illustrere kampen mellom kristendommen og den norrøne religionen, finner man like ved trappeoppgangen en uttrykksfull søylefot som forestiller kristendommens seier over hedendommen.

Søylefoten symboliserer at nå, på slutten av 1000-tallet, har den brutale hedendommen, med sine kvasse tenner, blitt trykket ned og overvunnet av kristendommen. Likevel, det er viktig å få fram at store deler av Norge fremdeles på denne tiden fremdeles er preget av den gamle troen.

En kort sammenligning av den nye og den gamle troen, vil danne en fin innledning til museumsbesøket.

 

Norrøn religion kontra kristendom

Norrøn religion                                                                  Kristendom

Etnisk religion                                                                       Universell religion

Ikke-misjonerende                                                                 Misjonerende

Kult                                                                                       Tro

Ikke-dogmatisk                                                                     Dogmatisk

Tradisjon                                                                                Lære

Polyteistisk                                                                            Monoteistisk

Etikk basert på ære og skam                                                  Etikk bygd på barmhjertighet

Kollektivistisk                                                                       Individualistisk

Vold                                                                                       Ikke-vold

Ved inngangen til avdelingen for tidlig middelalder, kan det være på sin plass å si noe om kristendommens gradvise vekst i Norge. Her vil jeg anbefale at man sier noe om kristningen av Norge og de nye norske lovene (kristenretten). Det er ikke stedet for de lange forelesningene, men et fem minutters foredrag om kristendommens økende innflytelse i Norge på 1000-tallet og framover, gir et vesentlig perspektiv på de kunstgjenstandene som man skal se.

 

På 1020-tallet la Olav Haraldsson (Olav den Hellige) fram sin kristenrett. Den gikk blant annet på at flergifte og barneutsetting ble forbudt. Treller skulle kjøpes fri. Faste ble lovfestet. På et ting i Moster i 1024 fikk Olav Haraldsson vedtatt at kristendommen var eneste tillatte religion i Norge. Lovforslaget var først bare en avtale mellom kongen og biskopene, og ble ikke juridisk bindende før den ble vedtatt på tingene. Disse lovene ble senere vedtatt på Gulatinget. Den norrøne religionen ble da forbudt. Ekteskapet ble erklært uoppløselig og det ble forbudt for nære slektninger, inntil syvende ledd, å gifte seg. Det ble forbudt å sette ut barn, treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri ble forbudt. Nyfødte barn skulle få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det ble iverksatt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat ble forbudt på fredager og man skulle faste i syv uker før påske. Nyfødte barn skulle føres til kirken for å døpes. Det ble forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skulle føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord ble nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skulle bygges i hvert fylke.

 Olav forsøkte å bygge en kirke i hvert fylke, og knyttet den norske kirken til den europeiske kirken og pavestolen. Norge ble lagt under erkebispedømmet Hamburg-Bremen. Kristendommen fikk, pga kirkene som ble bygd, stadig sterkere fotfeste i Norge.

 

Kristendommen ble møtt med forakt blant mange, spesielt fordi kristendommen fremhevet ydmykhet i stedet for egen ære og krigermentalitet. Kristus og Gud ble sett på som ett, slik at man kunne omtale Kristus som verdensskaperen. Kirkens ord og handlinger ble sett som et vern mot onde makter. Kristne og hedenske forestillinger blandet seg sammen. Gjennom kirkelovene fikk kirken gradvis mer innflytelse på folket, mens skriftemålet førte til at mennesker fant ut hva synd og skyld og tilgivelse kunne bety.

Ved trappeoppgangen finner man en fantastisk fin og karakteristisk døpefont i kleberstein fra Os kirke fra første halvdel av 1200-tallet. Dåpen både er og var et synlig tegn på Guds frelse og en innlemmelse i den kristne kirken. Her ser man en døpefont med menneske- og dyremotiver. Dyremotivene representerer sannsynligvis de onde kreftene, krefter som dåpens bad renser mennesket fra. Menneskefigurene er sannsynligvis de fire evangelistene. På den ene siden av fonten finner man en utskjæring av den korsfestede Jesus. Nettopp korsfestelsen uttrykker Guds oppgjør med ondskapen, der Gud selv tar menneskenes synder på seg.

 

Straks innenfor ser man noen svært interessante veggtiler fra Tønjum kirke i Sogn fra 1200-tallet, der de typiske vikingemønstrene er blitt overført til et kristent univers hvor dragen er blitt Jesus som biter og overvinner det onde.

 

Når man beveger seg innover i det første rommet, det fra høymiddelalderen, får man øye på flere statuer av Maria med Jesusbarnet. Det er viktig å poengtere at Norge var katolsk de første fem hundre årene, fra 1000- til 1500-tallet, og derfor har mariadyrkelsen også her til lands vært sterk.

 

Tidlig middelalder (ca. 500-1000)

Høymiddelalder (ca. 1000-1300)

Senmiddelalder (ca. 1300-1500)

 

I statuen fra Kyrkjebø kirke i Sogn fra 1250 ser vi Maria med Jesus på fanget. Legg merke til hvor voksent ansiktet til Jesus er. Dette viser, selv om Jesus hadde oppgradert barnets verdi og gjort barnets tillitsfulle holdning til et trosideal, at man fremdeles så på barn som små voksne.

 

Fra og med 1200-tallet blir man mer og mer opptatt av de menneskelige sidene ved Jesus. Det førte til at man også ble mer og mer opptatt av Maria, som etter hvert blir et symbol på hele kirken. Her kan det være interessant å fortelle noe omkring Maria sin betydning i kristen tro.

 

Den katolske teologi poengterer at man tilber Kristus mens man ærer Maria. Dess lenger man kommer ned i de sørlige breddegrader, dess mer kan Mariadyrkelsen fortone seg som ren tilbedelse. Maria har blitt regnet som den første kristne fordi hun bar Guds sønn i magen. Hun er derfor svært nær det guddommelige. Hun regnes, i likhet med Den ortodokse kirkens Maria, for å ha vært jomfru hele sitt jordiske liv. Dette ble slått fast som et dogme (semper virgo – alltid jomfru) på et konsil i Konstantinopel i 553. Forestillingene om Maria som Guds mor som kunne komme menneskene til unnsetning, var svært sterk under hele middelalderen – også i Norge. I 1950 ble forestillingen om Marias himmelfart gjort til et dogme (forpliktende læresetning). Maria regnes også for å være fri fra arvesynden. Dette betyr at hun var fri fra medfødt egoisme og helt åpen for Gud. Denne forestillingen om å være fri fra arvesynden ble for øvrig gjort til et dogme i 1854. Maria er den aller viktigste helgen i hele kristendommen, og derfor finner man, fra innføringen av kristendommen og fram til reformasjonen, et utall statuer og bilder av henne. Etter reformasjonen skulle man kun se på Maria som en privilegert kvinne og ikke en helgen.

 

I løpet av høymiddelalderen blir fokuset på Jesu menneskelige side stadig sterkere. Dersom man ser kunst fra den tidlige kristne kirken, blir Jesus fremstilt som konge og allmektig. Fra og med 1200-tallet fokuserer man mer og mer på den avmektige Gud, som henger på korset og dør en smertefull død som soning for alle menneskers synder. Dette ser man tydelig i dette krusifikset fra Hamre kirke i Osterøy fra 1275, som viser den sørgende og lidende Jesus. Her fokuserer man ikke bare på den fysiske smerten, men også på den sørgende Kristus.

 

Kalvarigruppen fra Giske kirke på Sunnmøre fra 1225 viser et veldig typisk korsfestelsesmotiv med Jesus i midten, Maria til venstre og apostelen Johannes til høyre. Under korsfestelsen sier Jesus til Johannes at han skal ta seg av sin mor. Dette blir tolket slik at til og med under sterke smerter er Jesus fokusert på andre mennesker. Det er en tradisjon som sier at etter korsfestelsen tok Johannes seg av Maria. Under kristendomsforfølgelsene skal de ha flyktet de til øya Lesbos hvor Johannes skrev den siste boka i Bibelen, nemlig Johannes åpenbaring. Det kan være interessant å fortelle gruppen at ordet Kalfaret, en eksklusiv bydel i Bergen, stammer fra stedet Kalvariet hvor Jesus ble korsfestet. Forsøk å få gruppen til å se hvor formfullendt denne kalvarigruppen fra Giske kirke er. Dette er middelalderkunst på sitt beste; enkelt, formfullendt og fromt, hvor budskapet er å vekke tilhørernes følelse av barmhjertighet gjennom å fokusere på en Gud som døde på korset for deres skyld.

 

 

Om Olav den hellige

 

Olav II den hellig eller Olav Haraldsson

Født: 995 e.Kr. på Ringerike

Død: 29. juli 1030

Norges konge fra 1015 til 1028.

Erklært helgen 3. august 1031.

Ektefelle: Astrid Olofsdatter (1019–1030)

Søsken: Harald Hardråde

Barn: Magnus den gode, Ulvhild av Norge

Foreldre: Harald Grenske, Åsta Gudbrandsdatter

Olav Haraldssons skjelett ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra om lag 1090.

 

Ifølge legenden var Olav tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Dette tviler i dag ekspertene på. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga enorm prestisje samt legitimitet til å bli Norges konge. Olavs far døde da moren var gravid med Olav. Snorre skildrer Olav, både hans personlige egenskaper og utseende på svært positivt vis:

«Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt og lys hud. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første

Tilnavnet Olav Digre tilsier at han var større enn vanlig. Han ble sannsynligvis døpt i Norge og konfirmert i Rouen i Frankrike.

12 år gammel dro Olav på sitt første vikingtokt. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østersjølandene, deretter møtte han en dansk viking som het Torkjell Høge. De slo seg sammen og herjet i England. De forsøkte å ta London, og i år 1011 tok de Canterbury. På vei hjemover overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie. På vei mot Norge dro Olav innom England. I år 1014 hjalp han den angelsaksiske kongen Adalred II med å gjenvinne London fra danene, og rev i den anledning ned London Bridge. Sangen «London Bridge is falling down» kan ha sin rot i denne hendelsen. Olav ble rikt belønnet av Adalred II.

Olav kom til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder, ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. Noe av det første Olav gjorde var å ta Eirik Jarls sønn til fange. Etter dette begynte han arbeidet med å erobre landet, først ved å bli småkonge i Opplandene. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundsfjorden, ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet som konge. Etter dette sluttet Olav fred med svenskekongen. En del av avtalen var at han skulle få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette, rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Da dette var ordnet, dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også. I prinsippet var han nå Norges konge.

På kirkemøtet på Moster med biskopene og kongens menn, ble kristenretten vedtatt. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som «Det store sedskifte».

«Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»

I de kirkehistoriske samlingene finner man tre Olavstatuer på rad. Alle de tre statuene viser først og fremst til den kristne helgenkongen, ikke krigeren.

Statuen til venstre er fra Seim kirke i Nord-Hordaland fra 1250. Her ser vi en tronende Olav som har holdt en langøks i høyre hånd. Denne øksen, som er blitt borte, er et symbol på hans martyrdød (han ble drept med øks). I statuen lengst til høyre holder også Olav en øks som har forsvunnet. Her holder han i tillegg et eple i venstre hånd som symbol på hans kongeverdighet. Statuen i midten er fra Kyrkjebø kirke i Sogn fra slutten av 1200-tallet, der en tronende Olav tråkker en mannsfigur under seg. Begge de to statuene lengst høyre viser Olav som tråkker på en drage eller et menneske. Symbolikken går på at Olav overvinner det onde, hedendommen. Det kan også tolkes som at Olav overvinner det onde inni seg selv.

Selv om middelalderkunsten er regnet for å være kollektivistisk med lite vekt på individuelle karakteristika, finner man likevel kunst av svært høy kvalitet. Til tross for at virkelighetsforståelsen var klart symbolsk og naturen ble forstått som en bok som pekte mot en åndelig virkelighet, finner man samtidig eksempler på en realisme i kunsten som vektlegger individuelle trekk. Dette individuelle trekket ser vi for eksempel i St. Edmund-statuen på alterskapet fra Lurøy i Nordland fra 1470.

Det kan være interessant å la gruppen forsøke å tolke symbolikken på alterskapene. Alterskapet fra Uggdal kirke i Tysnes fra 1510 har en mengde interessante motiver, i stand til å levendegjøre den kristne symbolikken. For eksempel opp til høyre finner man en tradisjonell forestilling om Døperen Johannes som Jesu forløper, en som forbereder Jesus komme og som, ifølge Johannes 1:29 sier: Se der går Guds lam som bærer verdens synd, en setning som spiller på et motiv hvor Jesus forsoner menneskene med Gud gjennom å ta all ondskap på seg selv. Motivet hvor Jesus kroner Maria er ikke like vanlig, men forteller oss at selv om året er 1510, er de katolske forestillingene omkring Marias enorme betydning, fremdeles intakte.

 

For å få fram reformasjonens virkning på norsk kirkeliv, kan det være greit å fokusere på denne katekismetavlen fra Bru Kirke på Svanøy i Sunnfjord fra 1590. Denne tavlen vitner om et gryende bildeforbud eller bildeskepsis innenfor de protestantiske kirkene. Det var ikke slik at bilder ble forbudt, men bilder og annen utsmykning skulle ikke ta fokuset fra ordet. Med Luther legges det vekt på at troen kommer gjennom forkynnelsen. Forkynnelse er lesning og forklaring av Guds ord. Bibelen ble altså det viktigste.

Denne katekismetavlen viser også at man kun står igjen med to sakramenter; dåpen og nattverden, som ifølge lutheranerne Jesus selv skal ha innstiftet. De andre fem sakramentene som var og fremdeles er sakramenter innenfor Den katolske kirke, finner man altså ikke bibelsk belegg for. Derfor finner man trosbekjennelsen i den midterste tavlen, dåpsbekjennelsen til venstre og nattverds-ordene til høyre.

Når man kommer til 1600-tallet er normen å holde seg strengt til Luthers lære. Vektleggingen ligger på prekenen. Legg merke til prekestolens dominerende rolle i protestantiske kirker. I stedet for å male bilder av hellige menn, blir det mer vanlig med bilder av prestefamiler. Museet huser et par praktbilder av prestefamilier malt i typisk barokkstil. Barokken er en tid hvor man er svært opptatt av døden. Denne gjenspeiler seg i dette 1600-tallsmaleriet hvor barnet nederst til høyre peker på en hodeskalle og liksom minner oss på at døden er like om hjørnet. Den samme oppdragende rollen har avbildningen av det døde barnet nederst til venstre. Man finner flere eksempler på denne typen kirkemalerier i museet.

Selv om fokuset på 1600-tallet, også kalt ortodoksiens (rettroenhetens) tid, er frelse gjennom å høre ordet bli forkynt, har man en relativt avslappet holdning til etikk. Menneskets grunnleggende egoisme gjør det fånyttes å behage Gud gjennom ens fromme gjerninger. Det er troen som frelser, ikke ens etiske kvaliteter. Fokuset på hvert enkelt individs fromhet blir sterkere på 1700-tallet, under pietismen. Da er det ikke lenger nok å høre ordet forkynt og tro på det. Man begynner å legge mer vekt på at troen skal gjenspeile seg i handlingene. Helliggjørelse blir sentralt i det kristne liv. Dette blir den kristendomsformen som etter hvert når ut til det vanlige folket.

Kirkesamlingen avslutter sin presentasjon av norsk kirkekunst ved 1700-tallet. Jeg skulle gjerne sett samlingen utvidet fram til i dag, men heldigvis er de eldste gjenstandene blitt bevart. Det kan være greit at man avslutter seansen ved å gi en kort innføring i pietismen ettersom det blir den dominerende formen for kristendom i Norge, helt fram til i dag.

 Pietistene kritiserte ortodoksien for å ha gjort kristendommen til en utvortes sak. For pietistene var det viktig å inderliggjøre troen. Salmer og husandakt ble, med sin personlig og individuelle natur, viktig i pietismen. Fokuset på Jesus var sterkt, og man snakket i termer som å ha Jesus i sitt hjerte, som tyder på en mer individuell og inderlig fromhet. Fokuset er først og fremst på den korsfestede Jesus som tok menneskenes synder på seg. Den pietistiske preken skulle ikke bare formidle luthersk lære, men også sann kristendom. Den danske hoffpresten, Erik Pontoppidan (1698-1764), anbefalte prestene å konsentrere seg om et tema i stedet for, som under ortodoksien, å utlegge Bibelen vers for vers.

 Altertavlen fra Haus kirke på Osterøy fra 1678 uttrykker dette perspektivskiftet hvor ortodoksiens formalistiske skjema er i ferd med å gå i oppløsning til fordel for en inderliggjort kristendom med vekt på Jesu lidelse.

 

Pietismens to hovedkilder er å finne i kristen mystikk og luthersk teologi. Det mystiske lå på en betoning av det indre liv, enheten med Gud og hinsidighetslengselen. Det lutherske innslaget var en betoning av det individuelle gudsforholdet og det allmenne prestedømmet. Man kan si at pietismen var preget av en inderliggjort kristendomsform med dogmatiske røtter i lutherdommen. Pietismen la stor vekt på følelseslivet, på den individuelle kristnes utvikling. Den la vekt på en personlig opplevelse av Jesu forsoning, og den fremhevet en nøktern og moralsk livsstil. I pietismen ble konfesjonsforskjellene mindre viktige. Alle kunne være i Jesu sannhet.

 

Den viktigste grunnleggeren av pietismen var Frankfurterpietisten, Spener (1636-1705). Spener ville gjøre kristendommen mer personlig. Dette behovet for å personliggjøre kristendommen må ses på bakgrunn av ortodoksiens formalistiske teologi. Spener mente at gudstjenesten ikke var nok for et kristent menneske. I likhet med Luther fremhevde han at folk måtte selv lese Bibelen og diskutere innholdet med andre. Spener la vekt på de følelsesmessige opplevelsene og ville inderliggjøre kristendommen. Også den tyske teologen, Francke (1665-1727), la vekt på enkeltindividets personlige erfaring. Mens Spener ikke var opptatt av tid og sted for omvendelsen, var Francke og hans krets opptatt av å datere omvendelsen. Spener og Francke startet opp skoler og barnehjem, og etter hvert ble også misjon sentralt.

 

Pietistisk kristendom fikk snart innflytelse i hoffkretsene. Det betydde at man fikk konger og embetsmenn som var preget av pietistismen. På 1730-tallet innførte Kristian VI statspietismen. Det vil si at pietismens kristendomsform ble innført i lovgivningen. Lovene ble altså formet etter pietismens fromhetsidealer. Det viktigste tiltaket for å effektivisere en pietistisk opplæring, var innføringen av konfirmasjonen i 1736. Utover på 1700-tallet ble det bestemt at man måtte være konfirmert både for å kunne gå inn i militæret og å gifte seg. Sistnevnte gjorde det lite attraktivt å snike seg unna. I 1738 ble Erik Pontoppidans katekismeforklaring, Sannhed til Gudfryktighed, en grunnbok i konfirmasjonsopplæringa. Boka besto av 759 spørsmål omkring den kristne lære. Svarene var virkelig svøpt i den pietistiske ånd. Pontoppidans bok har hatt en enorm innflytelse på den dansk-norske kristendomsformen – spesielt den norske. I 1735 utstedte Kristian VI en helligdagsforordning hvor kirkegang ble påbudt.

 

I 1741 ble konventikkelplakaten utstedt, som et forsøk på å begrense pietismens lavkirkelige virksomhet. Dette skrivet forbød folk som ikke hadde teologisk utdannelse å forkynne. Konventikkelplakaten tok sikte på å begrense all forkynnelse som stred mot Luthers lære. Denne ble ikke opphevd før man så urettferdigheten i at Hans Nielsen Hauge på begynnelsen av 1800-tallet ble fengslet, gang på gang, fordi han forkynte uten å være utdannet prest.

 

Ekskursjonen til kirkesamlingene kan fungere både som en introduksjon til kristendommens historie eller som et etterarbeid. Man kan også gjennomføre ekskursjonen mens man er underveis i stoffet. Det er opp til hver lærer. Det kan kanskje være greit å ha hatt noen timer på forhånd før man tar denne runden. Selv har jeg valgt ikke å foreta denne ekskursjonen etter at man har gjort seg ferdig med emnet, men heller ta det mens man er midt oppi det kirkehistoriske pensumet ettersom det konkretiserer det man holder på med og, forhåpentligvis, piffer opp et stoff som lett blir teoretisk.

 

14. Roma: Verdens største mariakirke

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Maria Maggiore

Når det gjelder arkitekturen finner man ingen kristen arkitektur før begynnelsen på 300-tallet. Konstantin den store forlot Roma for å anlegge den nye hovedstaden, Konstantinopel, og dette reduserte mulighetene for å bygge storslåtte kirker i Roma. Ofte ble kirkene bygd på steder hvor biskoper og martyrer lå begravd.

 Kirken Santa Maria Maggiore er bygd på det stedet hvor det hevdes at Pave Liberius i 352 hadde en drøm hvor jomfru Maria ba ham om å bygge en kirke der det midt på sommeren hadde begynt å snø. Den 5. august skal det altså ha snødd på det stedet hvor Santa Maria Maggiore kirken i dag er bygd.

Maria Maggiore skal være den største mariakirken i verden og ble opprinnelig bygd på 400-tallet. Den står nesten uforandret i dag – noe som gjør delene av den særdeles interessante. Kirken har en typisk basilikastruktur med tre skip. På hver side av midtskipet står to rekker med 20 søyler. Kapitélene er joniske. Kirken huser enormt gamle og verdifulle kunstskatter.

http://www.planetware.com/italy/top-rated-churches-in-rome-i-zzz-16.htm

 Bibelscenene langs midtskipet gjengir på den ene siden scener fra Abrahams liv og på den andre scener fra Moses sitt liv. Her fra Moses sitt liv.

https://en.wikipedia.org/wiki/Basilica_di_Santa_Maria_Maggiore#/media/File:SMM_Nave_Mosaic.jpg

Denne mosaikken langs midtskipet og på triumfbuen er faktisk fra 400-tallet. De viser scener fra Jesu barndom.

Kopirettighet: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported

 Det fine alteret med et madonnabilde er 1200 år gammelt, altså fra 800-tallet. Hver 25 i måneden viser man fram deler av det som tradisjonen påstår er krybben Jesu lå i. I apsis (den halvrunde sirkelen bak alteret) er det en mosaikk fra 1200-tallet hvor Jesus kroner Maria.

 Marmorgulvet er fra middelalderen og det flotte kassett-taket er fra 1400-tallet. Det sies at taket er bekledd med det første gullet, det gullet som Columbus brakte med seg tilbake fra Amerika. Selv om kirken består av stilblandinger fra forskjellige epoker, gir den et meget vellykket helhetsinntrykk.

Maria Maggiore ligger på Piazza Esquilino, like sør for jernbanestasjonen (Termini), der det fleste rimelige hotellene pleier å ligge. Det vil ofte bety at den ligger i nærheten av der hvor man pleier å bo når man er på studietur. Som enhver annen kirke kreves det at gruppen er stille. Guidingen bør derfor foregå utenfor. Ettersom kirken ligger ved en rundkjøring, er det mye bråk, så det er bare å stå tett sammen og snakke høyt. Noen illustrasjoner av mosaikkene vil være kjærkomment ettersom de er vanskelige å få øye på. Legg vekt på de ekstremt gamle mosaikkene fra 400-tallet og påpek at det er svært sjelden i kristen kunst, å finne noe som er særlig eldre. Ikke glem å be dem kikke opp på det fantastiske kassett-taket kledt i tonnevis av gull fra Latin-Amerika. Det viktigste, spesielt dersom studieturen dreier seg om religiøse uttrykk, er å vektlegge hvor mye Maria betyr i den katolske kirke. Selv om man ikke tilber Maria, så ærer man henne. Hun regnes som jomfru hele livet. Hun er også sett på som syndfri. Den katolske kirke har til og med en forestilling om hennes himmelfart. Få steder legger man så stor vekt på Maria som her i verdens største mariakirke.

 

 

 

13. Roma: Vatikanmuseet, del 2 (Det Sixtinske kapell)

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Det Sixtinske kapell

Det Sixtinske kapell ble dekorert i tre faser: Den første fase er fra tidsrommet 1481-83. De nederste maleriene er malt av de store toskanske og umbriske mesterne på 1400-tallet, slike som Perugino, Botticelli og Ghirlandaio. I Peruginos «Jesus gir Peter nøklene» setter Perugino Jesus inn i en typisk harmonisk renessansebakgrunn. Dette med nøklene som gis til Peter er en av de viktigste legitimeringsgrunnene i Den katolske kirke.

https://www.google.no/search?q=raphael+school+of+athens+socrates&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI3qrqlO_pxgIVRpMsCh3tsgmC#tbm=isch&q=perugino+christ+delivering+the+keys&imgrc=704EWbwHoVH3QM%3A

 

I Botticellis «Scener fra Moses liv» der Moses er representert et utall ganger, har ofte kunsthistorikere fremhevd den naturlige skjønnheten hos Jethros døtre.

https://www.google.no/search?q=raphael+school+of+athens+socrates&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI3qrqlO_pxgIVRpMsCh3tsgmC#tbm=isch&q=boticelli+jethros+daughters&imgrc=7sNGTQkktuAWSM%3A

 

I den andre fasen finner man den berømte hvelvingen som Michelangelo malte fra 1508-1512. Maleriene er bibelske scener fra skapelsen av verden og diverse andre scener tatt fra Det gamle testamente. Michelangelo begynte som klassisk-realist, men for å få fram sterkere effekter, ser vi klare overdrivelser, spesielt i de senere maleriene hans, og hans regnes for den som utvikler en ny stil kalt manierismen.

Høydepunkter i takmaleriet er skapelsen av Adam, profetene Daniel, Jesaja og Jeremia, og Den delfiske sibyllen. I denne fasen kastet Michelangelo ut alle medhjelperne sine og lå og malte i nesten ett strekk i fire år. Etterpå var han nesten blind.

https://www.google.no/search?q=michelangelo+god+adam+sistine&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIhZ2R8ofsxgIVA44sCh2r4wGV#imgrc=xbHBbNJ-2SwOjM%3A

 Det er viktig på å huske at Det sixtinske kapell er en kirke, det skal med andre ord ikke snakkes høyt. Dette blir man hele tida minnet på der det stadig runger «silencio» fra en høyttaler. Si til gruppen på forhånd at de må sette seg på benkene og velge seg ut noen av motivene for å studere.

Guds skapelse av Adam er en veldig dynamisk scene der en livløs Adam ennå ikke har fått sjel og en bestefarsaktig Gud raser gjennom himmelrommet for å gi Adam sjel. Selv om Gud får et svært menneskelignende utseende, er det, dersom man ser på de to fingrene som møtes, et lite glip mellom fingrene, for å indikere forskjellen mellom Gud og menneske. Det at mange i Vesten forestiller seg Gud som en hvithåret bestefar, er delvis dette bildet skyld i. Det sier ikke lite om kunstens påvirkning.

 I «Den delfiske sibylle», maleriet av en gresk profetinne, legger Michelangelo vekt på å vise sibyllens skjønnhet. Renessansen var en skjønnhetslengtende periode i kunsten, og hennes varme og følsomme nøttebrune øyne understreker dette. Armen hennes er svært maskulin. Noen har tolket dette som et uttrykk for Michelangelos homoseksualitet.

https://en.wikipedia.org/wiki/Delphic_Sibyl

 

https://www.google.no/search?q=michelangelo+delphic+sibyl&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI98Cdg4rsxgIVBZMsCh1JbwOR#imgrc=7ew7C6TKms3p4M%3A

Den tredje fasen er altermaleriet fra 1534-41, «Den siste dommen», en dramatisk beretning om dommen og om Jesu gjenkomst. Murmaleriet (freskoen) er enormt, 13,7 meter høyt og 12 meter bredt. Jesus blir her malt som en straffende skikkelse som deler menneskeheten i to grupper. Dette enorme veggmaleriet er malt mye senere i Michelangelos karriere og gir et godt bilde på hvordan man på 1500-tallet har tenkt seg livet etter døden. Bildet er malt etter prinsippet om «den dobbelte utgang»; noen kommer til himmelen hvor fred og glede råder, andre havner i helvete og opplever store smerter.

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Last_Judgment_(Michelangelo)

 Michelangelo malte alle menneskene uten klær for slik å unngå å legge vekt på den stand hver kom fra. Senere ble han kraftig kritisert for å ha malt kjønnsorganene på de ulike figurene. Kjønnsorganene ble, etter Michelangelos død i 1564, malt over. Under Trientkonsilet (1545-63) ble det understreket at man i kirker ikke burde ha bilder som vekket erotiske lyster. Spesielt pavens seremonimester, Biagio da Cesena, gikk knallhardt ut mot Michelangelo og dette maleriet, hvor han hevdet at det var stor skam å med et slikt bilde på et så hellig sted og heller burde flyttes til en drikkebule. Michelangelo hevnet seg ved å male Cesena inn i dette maleriet, og da i helvete, med eselører (symbol på dumskap) og en slange rundt overkroppen.

http://www.allposters.com/-sp/Sistine-Chapel-the-Last-Judgment-Minos-Judge-of-Hell-Posters_i10486717_.htm

 

12. Roma: Vatikanmuseet, del 1

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Før slutten på 1400-tallet var Pavens villa ganske beskjeden, men under renessansepavene ble villaen utvidet til en storslått samling bygninger utsmykket av de beste malerne og skulptørene i Italia. I dag er det 1400 rom i villaen. Deler av vatikanbygningene ble omgjort til museum på slutten av 1700-tallet. Bare deler av bygningene er åpen for publikum i dag.

Vatikanmuseet er kanskje verdens viktigste museum. Bygget er tegnet av Bramante og bestilt til pave Julius 2 i 1503. En del tilføyelser ble gjort på 1700-tallet. De viktigste delene for en førstegangs besøkende er: Statuene fra antikken (i Belvedere-forgården), Rafael-rommene (Stanzaene), det Sixtinske kapell og bildegalleriets 15 saler (i Pinakoteket). I Pinakoteket kan man blant annet kan få sett Rafael, Tizian og Leonardo da Vinci.

 Vatikanmuseet huser den største samlingen kunst fra antikken i verden. I Belvedere-forgården vil vi se en del spektakulære statuer. Ett av de mest kjente verkene er Laocoon-gruppen. En statue som framstiller presten Laocoon (en scene fra Homers Odysseen) som, da man plutselig fant en gigantisk trehest utenfor bymurene, mente å ha hørt lyder innenfra den Trojanske hesten. Men like etterpå kommer en havslange og snor seg rundt Laocoon og hans to sønner. Dette ble tolket som guddommelig straff fordi han var skeptisk til denne trehestens guddommelighet. Bildet er kjent for den realistiske måte den uttrykker genuin smerte og fortvilelse på. Statuen er laget av tre kunstnere fra Rodos i det 1 årh. e.Kr.

https://www.google.no/search?q=st+peter’s+square+vatican+city+rome&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIjMGKm9npxgIVBVgsCh2DxgO9#tbm=isch&q=laocoon+and+his+sons&imgrc=9AUt-eVDQp1_IM%3A

 Apollon-statuen, en romersk kopi av en gresk statue fra 300-tallet, er kjent for den perfekte og virile skjønnheten statuen utstråler. Apollon var guden for musikk og skjønnhet. Denne statuen er en slags mal for antikkens klassiske idealer.

https://www.google.no/search?q=st+peter’s+square+vatican+city+rome&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIjMGKm9npxgIVBVgsCh2DxgO9#tbm=isch&q=statue+of+apollo+vatican+city+rome&imgrc=x5OZm6qx0UEk-M%3A

 Belvederetorsoen (torso betyr at statuen har verken hode eller ben) fra enten århundret før eller århundret etter Kristus. Denne muskuløse statuen for ble en sterk inspirasjon for flere renessansekunstnere. Spesielt Michelangelo var begeistret for denne statuen som man enten tror er guden Herakles eller Ajax, eller kjempen Polyfemos.

https://www.google.no/search?q=st+peter’s+square+vatican+city+rome&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIjMGKm9npxgIVBVgsCh2DxgO9#tbm=isch&q=belvedere+torso+vatican+city+rome&imgrc=Q8KJYDSB8PMP0M%3A

 

 Rafaelrommene

Rafael (1483-1520) var født i Urbino. Faren var en relativt ubetydelig maler. Moren døde da Rafael var 8 år gammel, og faren da han var 11. Man vet lite om Rafaels tidlige malerier. Rafael var elev av den store mesteren Perugino. Elevene på den tida fikk ikke signere bildene sine. Og selv om de jobbet og gjorde nesten alt arbeide for læremesteren, ble bildene undertegnet med mesterens navn.

I 1508 kom Rafael til Roma etter å ha vært fire år i Firenze. Han kom til Roma på oppdrag fra pave Julius den 2. Julius var den største kulturpåvirkeren på den tida, kanskje den mest innflytelsesrike på kulturlivet av alle renessansepaver. Rafael har en del fantastiske portretter av ham og hans etterfølger Leo 10. Disse to pavene ble også modeller for andre store menn i historien.

https://www.google.no/search?q=raphael+julius+ii&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIu9Ohu97pxgIVjBIsCh1xcgGj#imgrc=s4kt40LzMGXt_M%3A

 Karakteristiske trekk ved Rafaels malerier

 Rafaels bilder er harmoniske og romlige. Linjene er mjuke og ansiktsuttrykkene er milde. Man ser dette spesielt i favorittemnet hans, Madonna med barn. (Man ser det også i portrettet av Julius II ovenfor.)

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_paintings_by_Raphael#/media/File:MadonnaDiFoligno.jpg

De tidlige bildene har noe poetisk og platonsk over seg. De bærer preg av en idealisme basert på skjønnhet og harmoni. Det er en sterk humanitet i bildene. Rafael er opptatt av skjønnheten og det karakteristiske ved menneskene. Rafael etterlignet Leonardo da Vinci sin bruk av mjuke skygger. Det er få overdrivelser á la Michelangelo, selv om Rafael ble tydelig påvirket av Michelangelo etter å ha sett maleriene hans i Det sixtinske kapell. Ifølge historikerne skal Michelangelo ha låst seg inn i det Sixtinske kapellet i fire år og ikke latt noen få se hva han drev på med. Det vil si Bramante lot en gang Rafael ta en kikk inn i det Sixtinske kapellet, og det skal ha forandret Rafaels måte å male på. Realismen hos Rafael er sentral og bildene uttrykker ofte ro og kyskhet.

 

Rafael-rommene 

Rafaelrommene ble påbegynt i 1508 og gjort ferdig i 1524. Da hadde Rafael allerede vært død i fire år. Rafael og Michelangelo begynte altså samtidig på jobben i Vatikanmuseet (1508). Skolen i Athen uttrykker renessansens ideal om å gå tilbake til antikken for å fornye de kunstneriske kildene.

 

Jeg vil anbefale at man tar god tid framfor denne fresken (murmaleri) som kalles «Skolen i Athen».

http://www.gotterdammerung.org/photo/travel/vatican-city/vatican-museums/060905-162208%20Raphael’s%20’The%20School%20of%20Athens’%20in%20the%20Stanze%20di%20Raffaello%20at%20the%20Apostolic%20Palace.html

Fokuser på hvordan dette med perspektivlovene er fullt utviklet. Ettersom Platon og Aristoteles er de viktigste av alle antikkens filosofer, bruk dette bildet til å forklare hvordan gestene deres uttrykker virkelighetssynene deres.

Platon, som forresten har fått ansiktet til den eldre Leonardo da Vinci, peker opp mot ideal-verdenen. Aristoteles som bærer med seg sin etikkbok, fremhever med sin armbevegelse at man først må undersøke tingene i denne verden. En diskuterende Sokrates kan også anvendes for å fortelle om hans pedagogiske grunnsyn. Det går ut på at man gjennom dialog hjelper andre fram til sannhet.

http://gotterdammerung.org/photo/travel/vatican-city/vatican-museums/060905-162602%20Socrates%20and%20Xenophon%20in%20Raphael’s%20’The%20School%20of%20Athens’%20in%20Stanza%20della%20Segnatura.html

 

Det kan være lurt å ha delt ut et ark til deltakerne der det står navnene på de ulike personene. Det at filosofen Heraklit (540-480 f.Kr.), han som mente at alt er i bevegelse og volden er opphavet til alt, har fått ansiktet til Michelangelo (nummer 6), viser også forsøket på å skape syntese mellom antikken og renessansen.

https://www.google.no/search?q=raphael+julius+ii&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIu9Ohu97pxgIVjBIsCh1xcgGj#tbm=isch&q=naming+the+people+in+rafaels+school+of+athens+raphael&imgrc=8XoZKFgVorgT_M%3A

 

 

 

 

11. Roma: Peterskirken

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

I renessansen legger kunstnerne vekt på det realistiske. Perspektivlovene ble fullt utviklet under renessansen. Renessansen legger også vekt på individet. Portrettmaleriet blir en viktig sjanger på denne tiden. Kanskje er individualismen den største nyvinningen i renessansen? Dette kommer godt fram i portrettene.

 Høyrenessansen er fra 1500-tallet av, og det er spesielt fra høyrenessansen Roma har mye å by på: Rafael, Bramante, Michelangelo. Høyrenessansen i Roma er godt representert med både malerier, skulpturer og byggverk. Når det gjelder ungrenessansen på 1400-tallet har ikke Roma like mye å by på, men likevel, inne i det Sixtinske kapell har de største toskanske og umbriske mesterne fra 1400-tallet utfoldet seg: Botticelli, Girlandaio og Perugino er alle representert med flotte fresker på de nederste veggene i det Sixtinske kapellet. Det er altså ikke bare Michelangelo som har fått utfolde seg der. Eksempler fra renessansen er: Palazzo Venezia, malerier i Vatikanmuseet, Peterskirken, malerier i Villa Borghese.

 Ettersom dette er en dag med mye gåing, anbefaler vi at man tar metro eller taxi til Peterskirken, helst tidlig på morgenen. Det er ikke noe særlig hvis folk har trette bein før man ankommer. Husk at metroen kan bli en prøvelse: Den er mer enn smekkfull på morgenkvisten. Det betyr at ikke alle i gruppen nødvendigvis kommer på samme tog. Taxi er her å foretrekke.

 

Køen fram til Peterskirken vil være lang. Jeg vil anbefale at man bruker den enorme obelisken midt på Petersplassen som orienteringspunkt, både hvor man kan stå og guide og hvor man kan møtes igjen. Bruk god til dette besøket. Mange i gruppen har lyst til å gå vindeltrappen opp til toppen av kirken og nyte den spektakulære utsikten. Vi anbefaler at man fokuserer på noen få ting, for eksempel Den katolske kirkens vekt på kunst og pavens rolle. Det er også viktig at alle får med seg Pietà, mesterverket til den da 26 år gamle Michelangelo av den døde Jesus på fanget til moren, Maria. Statuen er å finne til høyre for inngangen.

http://gardenofpraise.com/art50.htm

 

Peterskirken

 

Peterskirken er tradisjonelt kalt Pavens katedral. I og med at dette er en pavekatedral betyr dette at det er en universell kirke, en kirke for alle kristne i hele verden. Det begynte med at Konstantin den store i år 319 begynte å bygge en kirke over apostelen Peters grav. Den ble innviet i 326. På 1400-tallet var kirken i elendig forfatning og man forsøkte å restaurere den, men det ble for risikabelt. I 1506 ga pave Julius 2 beskjed om å bygge en ny kirke. Arkitekten Bramante (1444-1514) fikk i oppgave å tegne en ny kirke. Den første steinen ble lagt ned i 1506, 1180 år etter innvielsen av den første Peterskirken. Men Peterskirken ble ikke innviet før i 1626, nøyaktig 1300 år etter den første innvielsen. Et stort antall arkitekter fikk utover 15- og 1600-tallet ansvaret for å konstruere Peterskirken, blant annet Michelangelo. Michelangelo arbeidet med Peterskirken i perioden 1546-64. Han er mest kjent for konstruksjonen av kuppelen. Det tok ham først tre år å konstruere en tremodell av domen. Den 136 meter høye kuppelen ble imidlertid ikke ferdigstilt før i 1593.

https://www.google.no/search?q=peterskirken&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIhNSsu9fpxgIVCtksCh31hwQZ#imgrc=SWk1066EAb_SgM%3A

 Peterskirken er en basilika formet som et gresk kors. Den er 186 m lang og det fins 44 altere i kirken. Over hovedalteret har Bernini bygd en baldakin i bronse. Under hovedalteret ligger Peters grav. I dag finner man en meget forseggjort kiste i bronse med beinrester som skal ha tilhørt apostelen Peter. Peter skal ifølge tradisjonen ha lidd martyrdøden i Roma. For katolikkene regnes han som Romas første biskop, og den første paven.

https://www.google.no/search?q=peter’s+grave&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIif-r_NfpxgIVBY8sCh3mGAK4&dpr=1.25#imgrc=_e7VFT3IGNsM6M%3A

 Det store spørsmålet er om dette virkelig er stedet hvor apostelen Peter ble drept og begravd. Og det er en del sterke indisier på at dette stemmer. I et brev skrevet av biskopen og andre eller tredje paven i Roma, Klement, i år 95 står det at Peter ble drept i Roma. En biskop fra Smyrna ved navn Papias (d. 155) som skal ha kjent noen av apostlene i kjølvannet av de første disiplene, skrev at Peter forkynte evangeliet i Roma. Biskopene Ireneus av Lyon (d. 202) og Dionysios av Korint (d. 171) skal også ha skrevet om den tiden Peter var i Roma.

 Senere utgravninger under Vatikanhøyden har avdekket steintavler som viser at man æret Peter fra 120 tallet e.Kr. En romersk prest ved navn Gaius skal rundt år 200 ha sagt at man bare kunne gå til Ostia og Vatikanet for å finne gravene til grunnleggerne av Kirken i Roma.[1]

 Historikeren Tacitus skrev at den 19. juli år 64 startet en forferdelig brann ved foten av Palatinerhøyden. Brannen ødela store deler av byen. Alle trodde det var keiseren selv som hadde startet brannen ettersom Nero hadde store planer om å bygge et nytt Roma. For å berge seg mot beskyldningene, ga han de kristne i byen skylden for brannen. Dette utløste de første kristendomsforfølgelsene. Mange kristne ble brakt til Caligulas sirkus på Vatikanhøyden og enten slengt til løvene, eller korsfestet eller brukt som levende fakler for å lyse opp stadionet. Utgravingene fra 1940 og 1950-tallet viser at Vatikanhøyden hadde vært en begravelsesplass. En av de mer forseggjorte gravene under alteret på Peterskirken fra cirka 160[2] hadde en rød vegg ved siden av seg. På denne veggen har man funnet en eldgammel graffiti hvor det står PETR ER HER.[3] Så under den enorme bronsebaldakinen som Bernini bygde, mener man å ha funnet både stedet hvor Peter skal ha blitt drept og der han skal ligge begravd.

 https://www.google.no/search?q=st+peter’s+square+vatican+city+rome&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIjMGKm9npxgIVBVgsCh2DxgO9#imgrc=ZcuJmzpmJTvyDM%3A

 Petersplassen ble konstruert av Bernini mellom 1657 og 1667. Plassen er 320 meter lang og 240 meter bred. Obelisken er fra Heliopolis i Egypt, laget i år 1835 f.Kr. for å ære solguden Re. Obelisken ble brakt til Roma av keiser Caligula i år 37 e.Kr. Den 10. september 1586 ble den flyttet og satt opp på Petersplassen. Det å reise den 25 meter høye obelisken, krevde 900 mann, 140 hester og 44 vinsjer. Egentlig var det veldig dristig å sette opp et hedensk symbol på selve Petersplassen, men man legitimerte dette ved å si at det symboliserte Jesu forening av hele menneskeheten. Dessuten satte man inn en inskripsjon i obelisken som hvor det står: «Kristus seierherre, Kristus styrer, Kristus verdenshersker.»[4]

Før man stiller seg i køen til Vatikanmuseet, er det viktig med en god pause. Dessverre er det få gode restauranter i området. Det kan være greit å holde en forelesning før man stiller seg i det som ofte er en kø på mange hundre meter.

Vi har forsøkt å forelese etter å ha kommet inn i museet. Det er flere åpne plasser som egner seg fint, men det er ikke alltid populært. Hvis man ikke lager for mye styr, og gruppen sitter rolig på noen benker, vil nok guiding inne i museet gå fint. Det er bra hvis gruppen er samlet og guider kan fortelle mens man går den lange veien gjennom pavens leilighet og til slutt ender opp i pavens eget kapell (Det sixtinske kapell). Det er en stor hjelp dersom guiden kan vise illustrasjoner til noen av mesterverkene som man kommer til å se. Det skjerper appetitten.

 

[1] St. Peters. Guide to the Square and the Basilica, Vatikanstaten: Libreria Editrice Vaticana, 1998, 4.

[2] Årstallet skal være nokså presist ettersom gravsteinene har seglet fra Marcus Aurelius sin keiserperiode.

[3] St. Peters. Guide to the Square and the Basilica, Vatikanstaten: Libreria Editrice Vaticana, 1998, 5.

[4] St. Peters. Guide to the Square and the Basilica, Vatikanstaten: Libreria Editrice Vaticana, 1998, 18.

10. Roma: Katakombene

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Besøk til en av Romas katakomber er mer ambisiøst enn det å besøke de andre kunst- og kulturstedene. Katakombene ligger et godt stykke utenfor serntrum av Roma. Det betyr at man må ta buss eller taxi. Det er også vanskelig å forberede seg på den måten at de ulike katakombene er åpne på ulike dager, slik at man ikke helt vet hvilken katakombe man kommer til. Det som imidlertid letter det hele, er at man får guiding på stedet. Vi vil anbefale at man venter et par dager med å dra ut til katakombene. Grunnen er at gruppen etter noen dager i Roma, setter stor pris på å befinne seg noen timer i landlige omgivelser. Vi har sett hvordan studentene våre puster ut, senker skuldrene og koser seg, når først ut på landet. Dersom noen i gruppen har klaustrofobi, er det greit å si at vandringen nede i katakombene egentlig ikke føles så veldig trangt.

Ettersom katakombeturen kan ta en halv dag, trenger man strengt tatt ikke gjøre mer kulturelt denne dagen. Om man vil bruke tida etter lunsj til noe kulturelt, anbefaler vi et kirkebesøk, til en av de mindre kirkene.

Katakombene ble bygd fra det andre til det femte århundre etter Kristus. De fungerte som gravsteder hvor de kristne begravde sine døde. Før trodde man at de kristne skjulte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene. Den teorien har man visst gått bort fra. Vi kan blant annet se noen flotte fiskesymbol. Symbol på Kristus. Ordet ICHTUS betyr fisk på gresk, samtidig er det en forkortelse på Jesus Christos, Homine Theos Uios, Salvatore (Jesus Kristus, Guds sønn, menneskenes frelser). Fiskesymbolet spiller også på scenen i Det nye testamente (Lukas 5. 1-11) hvor apostelen Peter har fisket hele natten uten å få fisk, og hvor Jesus kommer og ber ham om å sette noten ut på dypet, som fører til at de får så mye fisk at noten holder på å revne. Hvor da Jesus sier: «Fra nå av skal du fange mennesker.» Man finner bilder av Jesus, til og med en skjeggløs Jesus, som tyder på at det er en svært gammel gjengivelse (før man får en mer standardisert gjengivelse av Jesus).. Man finner også symboler som anker (tro), due (Den hellige ånd), fuglen fønix (oppstandelse) og alfa-omega-symbolet (Jesus som begynnelsen og slutten).

 http://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/shows/religion/first/catacombs.html

 

9. Roma: Fra antikken til barokken

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

Romerriket var et verdensrike som omfattet områdene mellom Nord-Afrika, Spania, England og Palestina. Romernes seier over Kartagerne i 201 f.Kr. betydde at de, mer eller mindre, kontrollerte den vestlige verden. De erobret videre Makedonia i 168 f.Kr, Kartago på nytt med de nordafrikanske territoriene i 151, Korint i 146, Athen i 86, Palestina i 63 og Egypt i 30 f.Kr.[1]

 I Romerriket på Jesu tid levde det cirka 50-60 millioner mennesker. Romerne tillot til den tid å være, en uvanlig grad av selvstyre der de okkuperte folkene fikk beholde sine skikker og sin lokale religion. Romerne var arvtagere, bevarere og videreutviklere av hellenistisk kultur. Allerede fra 200-tallet før Kristus hadde romerne begynt å ta kontroll over hellenistiske områder. Ettersom de ulike folkegruppene ble forsøkt samlet i ett rike, betydde det at universalistisk tenkning lå i tida – noe som ligner mye på dagens globale situasjon.

 

Keisertidas Roma

Hovedstaden i Romerriket var Roma, hvor det bodde cirka 1 million innbyggere. Mellom 1/2 million og 3/4 millioner var frie borgere. Resten var slaver.[1] Roma var den desidert største byen i antikken. Andre større byer som Alexandria og Antiokia hadde et sted mellom 100 000-200 000 innbyggere.[2] Den gjennomsnittlige levealderen i Roma var mellom 20 og 30 år. 2/3 av den samlede befolkningen var død før de ble 31 og bare 2-3% er anført som over 70 år gamle.[3] Minstealderen for ekteskap var 12 år for kvinner og 14 for menn.[4] Likevel, den gjennomsnittlige aldersforskjellen på ektefellen var 10-15 år.[5] I snitt fødte en kvinne 5-6 barn og mistet halvparten før de ble fem år gamle.[6] Faren hadde stor makt: Barna fikk ikke eie noe, og han hadde til og med rett til å slå dem i hjel.[7]

Pengehusholdningen i Roma oppsto på 200-tallet f.Kr. Dette indikerer at Romerriket hadde utviklet en meget avansert kultur. Det betydde ikke at majoriteten hadde yrker knyttet til by: Cirka 90% av Romerrikets befolkning drev med jordbruk, og de rike jordeierne hadde stor innflytelse på styret i Roma. Selv om Romerriket besto av et enormt område, var byen Roma det absolutte sentrum og hadde en unik stilling i Romerriket som administrativt senter.[8]

Keiserdyrkelsen

Keiserdyrkelsen var en arv romerske keisere tok fra persisk og egyptisk religiøs tro. Den gikk ut på at man ofret til keiserstatuene. Keiseren hadde nemlig guddommelig status. Denne type dyrkelse hadde en stabiliserende funksjon ved at den skulle holde riket samlet. Keiserdyrkelsen begynte med keiser Augustus (27 f.Kr- 14 e. Kr.), som regjerte på Jesu tid. Under Augustus` var det relativt stabilt og fredelig i Romerriket. Denne fredelige perioden, kalt pax romana, varte i cirka 200 år framover.

https://www.google.no/search?q=kart+romerriket&biw=1024&bih=684&tbm=isch&imgil=4JSd2R8-Ez5wTM%253A%253B6_97vdXiYMokaM%253Bhttp%25253A%25252F%25252Fperleporten.webs.com%25252Fintervju-med-utgiver&source=iu&pf=m&fir=4JSd2R8-Ez5wTM%253A%252C6_97vdXiYMokaM%252C_&usg=__RMu7TGfvl3Ly3ZO7YVuvEP-uOOU%3D&ved=0CCoQyjdqFQoTCNTE0Yyy38YCFcSTcgod93EINA&ei=koCnVdSzAsSnygP346GgAw#imgrc=avu6bxHr-0U7OM%3A&usg=__RMu7TGfvl3Ly3ZO7YVuvEP-uOOU%3D

[1] A History of Western Architecture, London: Laurence King Publishing, 1996, 42.

 

Il Gesu (Jesuskirken)

Barokken, betegnelse på den frodige stilen på 1600-tallet, får man øye på overalt i Roma. Det er delvis på grunn av at Bernini sine skulpturer og statuer er overalt i bybildet, spesielt på Petersplassen og Piazza Navona. Borghese-galleriet huser de aller beste statuene av Bernini. Ellers finner man i Roma to Jesuittkirker som regnes for å være to av de fineste og mest representative barokk-kirkene i verden Det er kirkene Il Gesu og St. Ignatius.

Dersom noen er spesielt interessert i barokken, er det også en annen barokk-kirke verdt å se. Det er Santa Maria del Popolo, som er både en renessanse- og barokk-kirke og ligger ved Piazza del Popolo i Roma, tilhørende augustinerordenen. Kirken ble opprinnelig bygget i 1099, og rekonstruert av Baccio Pontelli og Andrea Bregno i årene 1472–1477. Kirken er kjent for sine mange kunstverk. I Cerasikapellet finner man flere av Caravaggio sine beste malerier, blant annet Paulus sin omvendelse.

https://no.wikipedia.org/wiki/Caravaggio

Barokken er en reaksjon på reformasjonen og dens kunstfiendtlighet. Katolikkene ville, etter reformasjonen, vise at i deres tro hørte kunst og kultur sammen. Den katolskinspirerte barokken vil altså vise at kristendommen ikke er kunstfiendtlig. Tvert imot, her legger man vekt på sensualitet og svungne linjer. Noen synes barokken er overlesset og overdrevet og hekter seg vel mye opp i det store antallet småfeite engler. Sett i forhold til antikken og renessansen mener enkelte at det mangler mye på stramhet og symmetri/harmoni. Ordet barokk betyr skjev perle, og man kan si at uttrykket er viktigere enn harmoni og symmetri. Når det gjelder maleriet i barokken, er den kanskje ikke like innovativ som i renessansen, men den har sitt eget massive uttrykk som mange er svært begeistret for.

 Il Gesu eller Jesuskirken er en barokk-kirke som ble bygd i tidsrommet 1563-84. Det er den første Jesuittkirken i verden. Jesuittordenen ble grunnlagt av Ignatius Loyola i 1537. Det er en bevegelse som vektlegger lærdom og misjon. I utgangspunktet oppsto Jesuittordenen som en orden som skulle bekjempe reformasjonen. Uten deres overbevisende kraft og dyktighet kunne nok reformasjonen ha spredt seg raskere og lengre sørover i Europa. Pga. deres evner til å overbevise mennesker om Den katolske kirkens sannhet, var man svært kritisk til denne ordenen. Jesuittene fikk faktisk ikke inngang til det norske riket før i 1956!

 Legg merke til fasadens svungne former med voluttene. Fasaden er todelt. Nederste del består av doble pilastre (søyler uten bærekraft) med korintiske kapitéler. Det er også doble pilastre på den øverste del og to volutter (lakrisruller) ytterst på hver side. Hoveddøren er flankert av to korintiske søyler. Over døren er monogrammet IHS hogd ut i stein. (Det står for Jesus Homine Salvatore, som betyr Jesus menneskenes frelser.) Over monogrammet står det skrevet en dedikasjon til kardinal Farnese, som var delaktig i konstruksjonen av kirken. Øverst i det trekantede tympanon-feltet (gavelen) ser vi våpenskjoldet til Farnese-familien. Vi ser her hvordan rike familier viste sin makt og prestisje og udødeliggjorde navnet sitt ved å sponse kirker. Dessuten kunne slike sjenerøse byggverk hjelpe en mot den evige salighet. Parallellen til dette i dag kan man finne ved at rike mennesker som for eksempel Kjell Inge Røkke blir «udødeliggjort» gjennom å bygge fotballbaner. Jesuskirken er konstruert med et bredt skip og tre mindre kapell på hver side. Skulpturene i hovedskipet er laget av Antonio Raggi, en elev av Bernini og uttrykker forsøket på å kombinere skulptur og maleri på en så elegant måte som mulig.

https://www.google.no/search?q=il+gesu+facade+description&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=HEKNVeiGIoS3sQHpuLvwCg&ved=0CAYQ_AUoAQ#imgrc=fo8R6Si1OP9-LM%253A%3B_6tTX7637N7_nM%3Bhttps%253A%252F%252Fupload.wikimedia.org%252Fwikipedia%252Fcommons%252Fe%252Fe5%252FIl_Gesu_Facade.jpg%3Bhttps%253A%252F%252Fcommons.wikimedia.org%252Fwiki%252FFile%253AIl_Gesu_Facade.jpg%3B2048%3B1536

 Når man står utenfor Il Gesu, er man omringet av trafikk og generell støy. Det kan derfor være en utfordring å guide – spesielt ettersom det forlanges stillhet straks man er inne i kirken. Utenfor anbefaler vi at man står et godt stykke unna, slik at man kan se hele fasaden, for så å gi en innføring i barokkens arkitektur.

Når dere kommer inn, legg merke til den utrolig stilige bruken av gull, marmor og blå stein (lapus-lazuli). Spesielt Ignatius-kapellet er et eventyr av gull, marmor og edle steiner. Dette kapellet, hvor grunnleggeren av Jesuittordenen, Ignatius Loyolas relikvier er plassert i en urne, er konstruert av Andreas Pozzo. Det var over hundre mennesker som jobbet på kapellet i perioden 1695-99. To søyler med kompositt-kapiteler står på hver side av sølvstatuen av Loyola. Søylene er dekt med nydelig blå lapus lazuli og forgylt bronse. Statuen har en skjellaktig nisje som bakgrunn. Dette er kanskje barokk på sitt aller beste. Ignatius Loyola blir framstilt som om han dras oppover mot statuene av treenigheten.

https://en.wikipedia.org/wiki/Ignatius_of_Loyola

Legg også merke til de dynamiske statuene til høyre for statuen av Ignatius, av Pietro le Gros hvor det framstilles en scene hvor kristendommen overvinner vranglærere/kjettere.

https://www.google.no/search?q=il+gesu+facade++interior&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=sUKNVai_I4SQsAH-lIHQAw&ved=0CAYQ_AUoAQ#tbm=isch&q=il+gesu+interior+le+gros&imgrc=FqrnTCr4q_Fx7M%253A%3Bg9lTsc0srDawcM%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.romeartlover.it%252FVasi135g.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.romeartlover.it%252FVasi135.htm%3B730%3B420

Ettersom jesuittene satset på å redde mennesker fra protestantenes vranglære, kan nok Le Gros sin statue være et bilde på katolisismens seier over protestantismen. Inne i kuppelhvelvingen finner man et maleri av Baciccia kalt «Den himmelske visjonen».

https://www.google.no/search?q=il+gesu+facade++interior&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=sUKNVai_I4SQsAH-lIHQAw&ved=0CAYQ_AUoAQ#tbm=isch&q=il+gesu+interior&imgrc=oGuxEt1YpK5pjM%253A%3BibXB2aPGBb_vFM%3Bhttp%253A%252F%252Fguias-viajar.com%252Fitalia%252Fwp-content%252Fuploads%252F2013%252F02%252Ffotos-roma-iglesia-gesu-004.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fguias-viajar.com%252Fitalia%252Froma%252Ffotos-iglesia-gesu%252F%3B900%3B624

Kapitolhøyden

 

Kapitolplassen eller Piazza del Campidoglia som den heter på italiensk, er konstruert av Michelangelo i perioden 1536-46. Michelangelo fikk dette oppdraget av Pave Paul III i forbindelse med at selve keiseren, Karl V, skulle besøke Roma i 1538. Plassen har et v-mønster som får den til å virke større enn den egentlig er. Plassen er også gjenstand for en fiffig ideologisk snuoperasjon. Michelangelo vender fokuset fra det hedenske Forum Romanum til at plassen vender utover mot den kristne Peterskirken. Den fine rytterstatuen i bronse av keiser Marcus Aurelius er nå fraktet inn i Palazzo dei Conservatori. Men kopien utenfor er også fin. Grunnen til at denne rytterstatuen fra antikken er bevart er at man trodde det viste den kristne keiseren, Konstantin den store. En norsk historiker ved navn H.P. Lorange har hevdet at hest og rytter må være fra forskjellige epoker ettersom hesten er så mye mer rått og realistisk framstilt enn den mer idealistisk framstilte Marcus Aurelius. Denne teorien har fått sterk tilslutning.

 

Ellers finner man inne i forgården på Palazzo dei Conservatori koloss-statuen av Konstantin den store som antakelig befant seg i apsis på Konstantin/Maxentius-basilikaen. Dersom man står på plassen og ser rett mot Forum Romanum, ser man Palazzo Senatorio, som i dag fungerer som Romas rådhus. Motsatt Palazzo dei Conservatori finner vi Palazzo Nuovo. Det er i dag også et museum. Dette palasset kalles nuovo (ny) fordi det ikke ble ferdigstilt før i 1654. Det sier noe om alderen på Romas bygninger. Hvor mange bygninger har man fra den tida i Norge, liksom?

 

Piazza Navona

Piazza Navona dekker området som i utgangspunktet var det første stadionet i Roma. Piazza Navona ble bygd under keiser Domitian mellom 81-96. Stadionet ble bygd for idrettsarrangementer. Det var opprinnelig plass til 30 000 tilskuere. Steinen fra tribunene ble senere brukt til å sette opp bygningene rundt stadionet. På 1600-tallet ble plassen omgjort til ære for Pave Innocens 10 sin familie (Pamphili-familien).

 Piazza Navona var altså opprinnelig en veddeløpsbane, men i dag er den sentrum for den barokke delen av Roma. Barokken er både et utrykk for en tidsalder og en kunstretning. Det som kjennetegner barokken er at den er svært ornamental og frodig. En barokk-kirke kan virke overlesset. Stilen er ofte full av overdrivelse og fantasi, og gir et mektig inntrykk. Et av Berninis mesterverk er å finne på Piazza Navona, nemlig Fontenen over de fire elvene. De fire elvene symboliserer Afrika (Nilen), Asia (Ganges), Amerika (Rio de la Plata) og Europa (Donau). De to andre fontenene, Neptunfontenen og Fontana del Moro (maurerfontenen) er opprinnelig fra århundret før (1500-t), men ble endret flere ganger siden. Maurerstatuen på sørsiden av plassen ble opprinnelig laget av Gaicomo della Porto i 1575, men hovedpersonen, maureren som rir på en delfin, er et av Berninis sene arbeider.

Rett bortenfor fontenen finner man kirken, Sant agnes in Agone. Den er antakelig bygd på stedet der det før sto et bordell. Kirken er bygd i 1652 og ble bestilt av pave Innocent 10 (pave 1644-55). Kirken er tegnet av Borromini. Det hevdes at Borromini og Bernini hatet hverandre. Derfor har man tolket det slik at den ene Bernini-statuen, figuren som representerer elven Rio de la Plata, verner seg med den ene armen, redd for at kirken skal falle sammen.

https://www.google.no/search?q=viktor+emanuel+ii+-+monumentet&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIxojnx4LdxgIVy4UsCh3_ZwDK#tbm=isch&q=piazza+navona+rome&imgrc=b5KK_nmpUJDNVM%3A

Saken er imidlertid den at Berninis skulptur ble bygd før kirken. Som de fleste kirker i Roma er også denne bygd over en dramatisk hendelse i en helgens liv. Historien sier at den unge St. Agnes i 304 ble kledd naken og vist fram for å fornekte sin kristne tro. Men da skjedde det et mirakel: håret begynte å vokse slik at det dekket den nakne kroppen hennes. Hun led martyrdøden og er begravd i en av katakombene langs Via Nomentana.

 Palasso Pamphili, som i dag huser den brasilianske ambassaden, ble bygd av Innocent 10, Innocent ble pave i 1644. Før het han Giovanni Battista Pamphilj. Denne paven skal ha samlet ufattelige rikdommer til familien sin.

Hvis Pantheon er en utfordring, er nok Piazza Navona en enda større utfordring når det gjelder god guiding. Her fins det bokstavelig horder av turistgrupper. Jeg anbefaler at man går direkte til Fontenen over de fire elvene. La gruppen se seg om og spør så om de kan gjette hvilke verdensdeler de ulike figurene representerer. Gjør for eksempel gruppen oppmerksom på gullstykkene ved Rio del Plata som symboliserer gullet i den nye verdensdelen. Ellers er dette en plass hvor man skal la gruppen løses opp og bare spasere omkring og oppleve folkelivet. Spesielt om kveldene har denne piazzaen en magisk atmosfære.

 

Borghese-galleriet

Borghese-galleriet (ferdig 1616) er i utgangspunktet en villa som ble ferdigstilt for kardinal Scipione Borghese i 1605. Palasset skulle bli brukt til adspredelser og fornøyelser, altså et lysthus i luksusklassen. Borghese-villaen gir et godt bilde på hvordan det virkelige «upper class» levde i senrenessansen. Samtidig er det et bilde på hvordan kristendommen og maktapparatet har inngått en allianse, eller en syntese. De ledende innenfor kirken tilhørte den absolutte eliten innenfor det romerske samfunnet. Dette viser den enorme forskjellen på kirken de første århundrene når kirken var forfulgt og senere når den hadde makten.

 

Villa Borghese er en blanding av stilarter, men gir i det hele et klassisk inntrykk. Villaen er delvis en etterligning av de gamle romerske villaene. Men her ser vi den intakt i all sin prakt, ikke bare en ruin. Selv om villaen er en etterligning av den antikke stilen, er den utrolig stilig, spesielt innvendig. Legg merke til marmorgulvet og veggdekorasjonene.

1 etasjen huser skulptursamlingene

2 etasjen huser malerisamlingen

 Dette besøket kan med fordel kombineres med en en spasertur opp Via Veneto, en gate som fremdeles gir en følelse av dolce vita. På toppen av Via veneto krysser man over i den fine Borgheseparken. Plutselig er alt rolig og landlig. Det kan være greit å ha reservert billettene på forhånd. Man slipper inn i grupper annenhver time, 09.00, 11.00. 13.00 etc og noen ganger er det for mange slik at man må vente til neste pulje. Det passer bra å finne noen benker hvor gruppen kan sette seg og så guide før man er innenfor. Få gruppen til å legge merke til marmorskulpturenes mjukhet. Det er nesten ufattelig at marmor kan virke så mjukt.

Det er også i første, ved siden av skulpturene, noen fine malerier av Caravaggio. Legg vekt på å se dette palasset i lys av kristendommens vekst – fra en fattig sekt til ufattelig rikdom. Forsøk også å få gruppen til å legge merke til den fantastisk påkostede interiøret, marmorgulvene og marmorveggene.

Borghese-galleriet huser noen av Berninis absolutte mesterverker. En av skulpturene (Dafne og Apollon) handler om Dafne og guden Apollon. Idet Apollon forsøker å forføre/voldta Dafne, vokser det greiner ut fra hennes fingre. Pave urban VII tolket meningen med statuen slik:

Those who love to pursue fleeting forms of pleasure, in the end find only leaves and bitter berries in their hands.

https://www.google.no/search?q=persefone+borghese&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIi5K797fpxgIVSRUsCh3KCgFr#tbm=isch&q=bernini+apollo+dafne+borghese&imgrc=FmXgs70Woq_obM%3A

 Man finner også en meget uttrykksfull statue av David, i ferd med å slynge steinen mot Goliat. Her ser vi en virkelig voldelig og aggressiv David.

 I førsteetasjen finner man også den uttrykksfulle og genialt utførte statuen av Pluto og Persefone. Pluto er gud i dødsriket og han tvinger sin kvinne, Persefone til å bli med. Her uttrykkes det desperate på en svært livaktig måte. Vi ser i dette tilfelle en fantastisk bruk av marmor, hvor Plutos fingre graver seg ned i det mjuke låret og midjen til Persefone. Persefone sin desperasjon over å bli dratt ned i døden er også svært uttrykksfull.

https://www.google.no/search?q=persefone+borghese&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIi5K797fpxgIVSRUsCh3KCgFr#imgrc=O_y2Uplb8HflgM%3A

Galleriet huser Canovas fabelaktige skulptur av Napoleons søster, Pauline Borghese, som giftet seg med adelsmannen Camillo Borghese, som for øvrig ble rasende da han så skulpturen av sin halvt avkledte hustru. De ble senere skilt. Legg merke til putene og madrassen i marmor. Aldri før har vel marmor gitt en så overbevisende illusjon av mjukhet.

https://www.google.no/search?q=persefone+borghese&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIi5K797fpxgIVSRUsCh3KCgFr#tbm=isch&q=bernini+Pauline+Borghese&imgrc=JXphcjwAh4r-gM%3A

For å forberede gruppen på herlighetene i andreetasjen, kan det være nødvendig med en kort introduksjon til de italienske rennesansemalerne. Det må også foregå utendørs – før man slipper inn i palasset.

 Malerisamlingen

Selv om Caravaggios malerier befinner seg nede i førsteetasjen, ligger malerisamlingen ellers i 2.etasjen. Kardinal Scipione Borghese var en ivrig samler av malerier, spesielt Caravaggio og Rubens. Men her fins også malerier av Rafael Bellini, Giorgione, Veronese, Lorenzo Lotto og, ikke minst, Tizian. Tizians bilde Hellig og Profan kjærlighet er et av de viktigste i hele Borghese-galleriet. I 1899 prøvde den styrtrike Rotschild-familien å kjøpe bildet for 4 millioner lire. 4 millioner lire var mer verdt enn hele villaen og alle de andre bildene til sammen ettersom

8. Roma: Forum Romanum, del 2

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

  1. Vesta-templet huset Romas ild, symbolet på hjemmets enhet. Dette var en av Romas viktigste helligdommer. I dag er dette mest kjent for disse seks unge prestinnene, kalt «vestalinnene», som var unge jenter som hadde i oppgave å kontinuerlig passe den hellige flammen i tempelet. Disse jentene skulle komme fra fornemme familier. Opprinnelig, i kongetiden, var de kongens døtre. De ble valgt ut fra de var seks til ti år gamle. De gjorde tjeneste i 30 år. De ti første årene måtte de læres opp, de neste ti årene skulle de utføre ritualene og pliktene, og de ti siste skulle de lære opp de nye vestalinnene. I løpet av den tiden måtte de forbli jomfruer. Dersom de hadde seg et napp, ble de levende begravd. Man kjenner til ti eksempler på jenter som forsyndet seg. Mennene som de hadde hatt omgang med ble pisket til døde. Når 30-årsperioden var over, kunne de bli vanlige borgere og gifte seg. Veldig få giftet seg. Vestalinnene hadde høy status og god økonomi. Oppgaven til vestalinnene var å holde liv i flammen til gudinnen Vesta.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=temple+of+vesta+reconstruction&imgrc=s76-7O6MHUT_mM%3A

 Vesta var altså gudinnen for hjemmet. På den måten kan man si at vestalinnene vernet og voktet over familielivets fred i Roma. Dette ble selvsagt sett på som veldig viktig ettersom hjemmets enhet regnes som fundamentet i et samfunn. Vi ser her at dette med å verne hjemmet ble assosiert med renhet og troskap. Vestalinnene skulle også vokte en hellig statue av gudinnen Pallas Athene, datteren til Zevs – eller Jupiter som han ble kalt av romerne. Ifølge gresk mytologi sprang Pallas Athene fullvæpnet ut av skallen på Zevs ettersom Zevs hadde slukt henne fordi han hadde fått et varsel om at hun kom til å føde barn som var minst like kloke som han selv. En av keiserne på 200-tallet prøvde en gang å stjele denne statuen, men vestalinnene hadde fått nyss i forsøket, og byttet den ut med en kopi. Vesta-templet ble gjenoppbygd i år 191 av Septimus Severus sin kone. Ruinene av Vestalinne-templet stammer fra 300-tallet e.Kr. Det har imidlertid vært et eldre tempel før den tid. Ruinene viser at dette opprinnelig har vært en sirkelformet bygning med 20 korintiske søyler kretsende rundt.

Vestalinnenes hus er kanskje det mest stemningsfulle området på Forum Romanum. I dette huset bodde vestalinnene. Det skal ha bestått av femti rom fordelt på tre etasjer. De hodeløse statuene er fra 200-300-tallet e.Kr.

 

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=house+of+vesta+reconstruction&imgrc=Ln0Wby7mZe1yGM%3A

 

  1. Templet for Antonius og Faustina er nok det merkeligste bygget på Forum Romanum. Templet eller søylegangen ligger foran fasaden på en barokk-kirke kalt San Lorenzo in Miranda. Templet ble innviet av keiser Antonius Pius i 141 e.Kr til ære for sin avdøde hustru Faustina. Da han døde, ble templet innviet til dem begge. Grunnen til at man bygde en kirke der var at man trodde helgenen San Lorenzo ble dømt til døden på det stedet.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=Temple+for+Antonius+og+Faustina+&imgrc=O–WMIjFvSqZMM%3A

  

  1. Curiaen som nå står på Forum Romanum er en kopi bygd over ruinene av Curiaen i Roma. Curiaen er navn på det romerske senatets forsamlingslokale. (Curia kan også bety de 30 avdelingene som det romerske folket var inndelt i.) I dag brukes ordet curia eller kuriaen om pavens nærmeste medarbeidere og rådgivere. Senatet var det styrende rådet i Roma. Det var på det sterkeste før keisertiden, da Roma var en republikk. Medlemmene til senatet ble valgt på livstid av konsulene. Senatsmedlemmene var avgåtte, høyere embetsmenn. Senatet var det styrende rådet (regjeringen). Kopien er en etterligning av keiser Diokletians Curia bygd på 200-tallet. Den kopien som vi ser er på 500 m2. Bygningen er 21 meter høy. Veggutsmykkingen innendørs stammer fra keiser Diokletians tid.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=curiaen+forum+romanum&imgrc=4K56oTK1D8CmeM%3A

  

  1. Rostraen er den plattformen hvor man holdt offentlige taler. Romerne var mestre i retorikk (talekunst), og keiseren burde beherske denne kunsten til fulle.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=rostraen+forum+romanum&imgrc=WRw1HYI3Hl_xaM%3A

 

  1. Septimus Severusbuen er et av de best bevarte monumentene på Forum Romanum. Buen ble reist i 203 e Kr. for å feire tiårsjubileet for keiseren, Septimus Severus. Relieffene hyller keiserens seire i det som er dagens Iran og i Irak.

https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Arch_of_Septimius_Severus_(4292718343).jpg

  

  1. Saturn-templet gjenkjennes ved hjelp av de åtte søylene. Saturn var Italias mystiske gudekonge som, ifølge myten, hersket under en gullalder hvor det ikke fantes eiendomsrett, krim eller krig. Mellom 17-23 desember feiret man Saturns regjeringstid (Saturnalia) med ofringer og fester. Denne feiringen hadde noe av dagens karnevalet ved seg på den måten at den snudde opp-ned på samfunnsmønsteret. Under Saturnaliaen kunne slavene bli servert av sine herrer. Aristokratene tok av seg sine togaer og gikk i mer vanlige klær. Domstolene og skolene var stengt under denne perioden. Ingen fanger skulle straffes, og man kunne ikke erklære krig under Saturnalia. Man ser at denne festen spilte på frihet- og likhetsidealene. Ut fra saturnaliaen skjønner vi at til og med romerne hadde et ideal av likhet.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=temple+of+saturnalia+forum+romanum&imgrc=Ah8yD-ZPkPlHpM%3A

 I hjemmene under Saturnaliaen utvekslet man gaver og spilte uhøytidlige spill. Innsatsen og premien var nøtter (tegn på fruktbarhet). Julefeiringen, feiringen av Jesu fødsel, tok etter hvert over for denne festen. Den er derfor inspirert av Saturnalia-festlighetene.

 

  1. Fokas-søylen. Dette monumentet består bare av én korintisk søyle uten statue. Fokas var en bysantinsk keiser i Konstantinopel. Dette er det yngste monumentet på Forum Romanum (608 e. Kr), som altså var et monument til ære for den bysantinske keiseren. Søylen er 13,5 meter høy.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=column+of+phokas&imgrc=KTZC2RqBu2vLBM%3A

  

  1. Basilika Julia ble påbegynt av Cæsar. Bygningen huset domstolen som dømte i sivile rettssaker.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=Basilika+Julia+&imgrc=6RK7B_mv3xJ1qM%3A

 

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=Basilika+Julia+&imgrc=12hp71jVzL0r7M%3A

  

  1. Castor og Polux-templet (Jupiters tvillingsønner) ble opprinnelig bygd på 400-tallet f.Kr, men de 3 korintiske søylene og gesimsen som står igjen i dag er fra keiser Tiberius sin tid etter brannen i 12 f.Kr. I en lang periode holdt kontorene for mål og vekt til i dette templet. Det var også tilholdssted for diverse «bankmenn».

https://www.google.no/search?q=temple+for+castor+og+pollux+roman+forum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIiIWi3IPixgIVjAwsCh1y5ACO#imgrc=uDLLLP1L7ypgfM%3A

 https://www.google.no/search?q=temple+for+castor+og+pollux+roman+forum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIiIWi3IPixgIVjAwsCh1y5ACO#imgrc=Gv3cCPjPfM5D9M%3A

 

 Templet for Julias Cæsar ble reist av adoptivsønnen Augustus på det stedet Cæsars lik ble kremert etter mordet på han i år 31 f.Kr.

https://www.google.no/search?q=temple+for+castor+og+pollux+roman+forum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIiIWi3IPixgIVjAwsCh1y5ACO#tbm=isch&q=the+temple+for+julius+c%C3%A6sar+roman+forum&imgrc=Ghy9g37_HDzEXM%3A

 

 

 

 

 

 

7. Roma: Forum Romanum, del 1

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Konstantin den store[

 I 311, under keiser Konstantin (306-337), ble kristendommen igjen tillatt. Man hadde religionsfrihet så lenge det ikke forstyrret styringen av riket. I 313 innførte Konstantin et edikt (Milano-ediktet) hvor full religionsfrihet ble proklamert. Det er viktig å understreke at toleranse mot kristendommen hadde vært fremtredende for flere av keiserne på begynnelsen av 300-tallet.[2] Kristendommen ble under Konstantin først sidestilt med de andre religionene. Men da han ble enehersker i 324 (etter å ha kvittet seg med den siste medkeiseren, Licinius, ble kristendommen gradvis favorisert. Søndag ble helligdag, prestene slapp å betale skatt, kirken fikk lov til å ha eiendommer. Konstantin fikk bygd en rekke kirker rundt om i Romerriket, blant annet en kirke i Jerusalem hvor Kristi grav lå.

Var Konstantin selv en kristen eller var det en blanding av taktikk og sympati som fikk ham til å akseptere kristendommen? I kristendommen fant han støtte for det sakrale kongedømmet. Det vil si at kongen ikke har makten fra folket, men direkte fra Gud. Man vet at Konstantin drev med soldyrkelse, en religion fra Syria som kom til Roma på 200-tallet. I denne religionen, kalt solmonoteismen, dyrket man sola fordi den gir liv til alt og er uovervinnelig. Solmonoteistene feiret vintersoloppstandelsesdagen, den 25. desember (for å feire at sola igjen snudde). Senere ble feiringen av Kristi fødsel lagt til den dagen. (Man vet ikke når Kristus ble født). Konstantins barn fikk en kristen oppdragelse, og Konstantin selv ble døpt på dødsleiet. Konstantin trengte et åndelig fundament til å holde riket samlet. Hos Konstantin ble tro og politikk ett. Kristendommen ble Romerrikets åndelige fundament.

 Keiser Konstantin den store skapte et skille i den romerske historie. På dødsleiet lot han seg døpe, og han ble dermed den første romerske keiser som gikk over til kristendommen. Da gikk med andre ord startskuddet for den virkelig store utbredelsen av det kristne budskapet i det romerske imperium.

Men Konstantin flyttet også rikets hovedstad fra Rom til Bysants i Tyrkia. Denne byen ga han først navnet Nuovo Roma. Senere ble den kalt Konstantinopel, og er dagens Istanbul. Dette var en avgjørelse som kom til å prege Roms utvikling på en skjebnesvanger måte. Maktens sentrum ble flyttet fra vest til øst, og Roma kom ikke lenger til å inneha den sentrale og dominerende rollen i verdenspolitikken.

Hvem var så denne Konstantin? Var han så ydmyk og mild som man kanskje tror etter at han proklamerte seg som kristen? Egentlig var han en blodig tyrann. Hans egen sønn, Crispus, lot han myrde. Hans kone, Fausta, led samme skjebne da Konstantin fikk rede på at hun hadde et forhold til en slave. Hun ble kvalt i badet. En annen beretning går på at mor og sønn planla et attentat mot Konstantin. 

På den annen side var Konstantin en keiser som snakket om rett og redelighet og at ingen skulle forfølges på grunn av sin tro. Likevel har han et konservativt syn på samfunnet. Et menneskes stand var bestemt fra fødselen og var livsvarig. Det vil si at om en person var født i f.eks. en bondefamilie eller en arbeiderfamilie, så tilhørte man dette samfunnslaget resten av livet og kunne ikke nå høyere opp på rangstigen.

Konstantin skilte seg ut fra tidligere keisere når det gjaldt utseende. Han var den første keiser på 200 år som var glattbarbert. Han opprettet videre en ordning i hoffet der det var stor avstand mellom keiser og undersåtter. Dette stive hofflivet har preget mange kongehus siden den gang, og rester av dette kan kanskje merkes i enkelte kongehus helt opp til våre dager.

Konstantins mor het Helena, og i dag omtales hun i Den katolske kirke som Sankt Helena. Som ung jente arbeidet hun i en kro, og der tjente hun til livets brød som utøver av et av verdens eldste yrker. Hun ble først gift med Constantinus Chlorus. Tilnavnet Chlorus fikk han fordi han var blek som et lik. Constantinus ble senere keiser, og Helena ble da vraket til fordel for den finere og mer fornemme Theodora. Helena opplevde senere å få sin verdighet tilbake da hennes sønn Konstantin ble valgt til keiser. Hun er bl.a. kjent for sin reise til Det hellige land der hun grunnla to kirker, Den hellige gravs kirke og Fødselskirken i Betlehem. Det fortelles at hun i Det hellige land fant Kristi kors og nagler, og hun tok disse med seg tilbake til Europa som kirkens helligste relikvier. Av naglene fortelles det videre at hun lagde et hestebissel, og dette skulle symbolisere Konstantins kristelige kontroll over styret.
Det er delvis takket være henne at Konstantin fikk et så vakkert ettermæle som kristen romersk keiser selv om han samtidig kunne være en tyrann og en despot.

Under keiser Julian (361-63) ble det igjen en reaksjon mot kristendommen. Det var ingen forfølgelse, men de kristne i embetsverket ble avsatt. Julian prøvde å føre Romerriket tilbake til den førkristne virkelighetsforståelsen. Han var ingen fanatiker, og fremhevet indirekte den kristne etikken.

De ugudelige galileerne (de kristne) understøtter ikke bare sine egne, men våre folk også, mens det er åpenbart at våre folk ingen hjelp får fra oss. (Rasmussen/Thomassen. Kristendommen, 62.)

Under keiser Theodosius den store (378-395) ble kristendommen statsreligion, og den eneste tillatte religion. Theodosius` keiserlige edikt fra 380 er den formelle bekreftelsen på at Romerriket hadde fått en statskirke. At kirken ble en statskirke, betydde at kirken måtte akseptere et kristent keiserdømme med keiserens faktiske ledelse av kirken. I løpet av 350 år var kristendommen gått over fra å være en sekt til å bli en statskirke for hele Romerriket. Da ble rollene byttet, og de kristne begynte å forfølge de som ikke omvendte seg til kristendommen.

Når kirken ble Romerrikets offisielle religion, ble den formet etter den romerske embetsmannsstat. Menighetene ble delt inn i stift. Hvert stift ble ledet av en biskop. Den fremste biskopen i hver provins ble plassert i hovedstaden og ble kalt metropolitt. Fra og med Konstantins tid deltok kirken i statsanliggender og staten i kirkeanliggender. Det romerske presteskapet ble som regel hentet fra de «beste», dvs. mest velstående familiene, og spesielt mange kvinner fra aristokratiet omvendte seg til kristendommen. Biskopene ble gradvis høyerestående personligheter innenfor den romersk hierarkiske statsordning. Dette betydde kirkelig makt med mye pomp og prakt. Gradvis gikk biskopembetet i Rom over til å bli et universelt embete. Dette betydde at biskopen i Rom, i kraft av å være apostelen Peters etterfølger, ble kirkens universelle leder.[3] Pave Leo den Store (440-461) var den første til å hevde paven (biskopen i Roma) som både den øverste biskop og kristenhetens leder.

 

 

Forum Romanum

 

Når vi man går rundt på Forum Romanum kan man gjerne prøve å forestille seg hvordan det var å befinne seg der når det var yrende liv, og når alle bygningene var intakte. Å guide rundt på Forum Romanum er virkelig en utfordring. For det første er det veldig mye å holde rede på, for den andre er det vanskelig å få tilhørerne til å se storheten i det som for de fleste bare er ruiner. (Det er ikke dumt å ha gått ruten selv før man guider.) Det er nok mang en student som har begynt å kjede seg langs denne vandringen fra ruin til ruin. En av måtene til å unngå dette er at man på forhånd har vist dem hvordan forumet egentlig så ut.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#imgrc=A88NzbAwU2DsUM%3A

Forum Romanum er det eldste forumet og startet under den tidlige republikanske tida (510-27 f.Kr). Forumet utviklet seg fra et torg til å bli Romas administrative, økonomiske, religiøse og juridiske sentrum. Det fins flere forumer: Cæsars Forum, Augustus Forum, Domitians Forum og Trajans Forum. Sistnevnte er det best bevarte. I 46 f.kr bygde Cæsar et nytt forum ettersom Forum Romanum ble for lite. Disse andre forumene ligger like ved Forum Romanum. La oss se litt på de mest sentrale ruinene på Forum Romanum. Vi beveger oss altså fra øst mot vest, fra Colosseum til Capitol-høyden:

 

  1. Venus-templet ble bygd under keiser Hadrian rundt 135 e.kr. Det er faktisk det største templet i antikken med blant annet 150 søyler.

 

  1. Konstantin/Maxentius-basilikaen er en bygning fra 300-tallet e kr. Denne basilikaen ble først begynt bygd av Maxentius, men ble overtatt og ferdigstilt av Konstantin da han ble enehersker. Bygningen ble brukt til både rettslokale og et sted der det ble gjort forretninger. De enorme buene gir oss en følelse av størrelsen på de offentlige bygningene på Forum Romanum. Basilikaen var opprinnelig på 6500 kvadratmeter.

 

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=Konstantin%2FMaxentius-basilikaen+&imgrc=6r05lUN-xgZXUM%3A

 

For å oppleve prakten rundt, må man vite at søylene, gulvet og statuene var av marmor og taket av forgylt bronse. I vest-apsen var det først en kolossal statue av Maxentius, som senere ble gjort om til å representere Konstantin.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=statue+of+constantine+the+great&imgrc=D471gFhxyphp5M%3A

 

Denne kolossale statuen kan man, dersom man kikker inn i forgården på Conservatori-museet oppe på Kapitolhøyden.

 

 

  1. Titus-buen er en skrytebue bygd av Domitian i år 81 for å ære broren, Titus og faren Vespasian sine seiere over Judea. Jødene gjorde opprør i 68 e.kr, som endte med Jerusalems fall i år 70. I et av relieffene ser man romere som bærer ut byttet fra templet i Jerusalem. Byttet består av alteret, sølvtrompeter og en sjuarmet lysestake. Buen markerer seieren over jødene i år 70. Her finner man altså det kjente relieffet hvor romerne bringer den sjuarmede lysestaken til Roma. Dette er den eldste framstillingen av den sjuarmede lysestaken som eksisterer i hele verden.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=arch+of+titus&imgrc=udqHprNW-2V3TM%3A

 

[1] Grande. Den Ortodokse kirke, Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2009, 27 ff.

[2] Se Rasmussen og Thomassen 2000: 95.

[3]Allerede i det 2 århundre avviste Østkirken forestillingen om at biskopen i Rom skulle være den kristne kirkens øverste myndighet. Denne kontroversen mellom Konstantinopel og Rom om pavens primat er en av de viktigste årsakene til bruddet mellom Østkirken og Vestkirken i 1054.

6. Roma. Kunst, arkitektur og kristendom

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Etikk og religion i Romerriket

Viktige dyder for en romer var ære, verdighet, autoritet, fromhet og plikt. Holdningen til religion var pragmatisk og nøktern, selv om varsler og tegn spilte en stor rolle. Romerne overtok de greske gudene, men tilførte lite nytt med hensyn til fortellinger og myter. De var altså lite nyskapende i forhold til religion og religionsutøvelsen, men de var generelt tolerante overfor fremmede religioner, selv om Dionysos-kulten (Bacchus) ble forbudt og forfølgelsen av de kristne begynte relativt tidlig. Toleransen opphørte når rikets enhet ble truet.

Selv om romerne ikke var spesielt nyskapende når det gjaldt religion, må man huske på at kristendommen vokste fram innenfor Romerriket. De første hedningekristne var kjøpmenn og håndverkere i de større byene rundt middelhavsbassenget. Mange kom fra middelklassen. Noen var fattigfolk fra byene, og noen var slaver. Det er for øvrig en tendens til at de som konverterer til en ny religion tilhører middelklassen, mens de som danner en sekt, altså et samfunn innenfor en etablert religion, tilhører arbeiderklassen. For eksempel New Age er et middelklassefenomen, mens Jehovas vitner er et arbeiderklassefenomen.[1] Paulus forkynte taktisk i de største byene rundt middelhavsbassenget: Korint, Efesus, Galatia, Tessaloniki, Athen og Roma. Ved å legge forkynnervirksomheten i havnebyer, kom han i kontakt med sjøfolk, som raskt spredde budskapet videre på sine sjøreiser. I begynnelsen av det 2. århundret var det utkrystallisert fire kirkelige hovedsteder. Det var Roma, Kartago, Alexandria og Antiokia. De fire stedene hadde alle sin spesielle teologiske tolkningsvariant av kristendommen.

 

De kristne i Romerriket

 

De tidlige kristne prøvde å virkeliggjøre en moral bygd på nestekjærlighet. Man skulle ha omsorg for enker, se til faderløse og ære de gamle. Man skulle være gjestfri og ikke avvise noen. Man skulle være mild og prøve å skape rettferdighet, og man skulle til og med være fattigere enn andre mennesker. De kristne kunne bli oppfattet som moralistiske ut fra Romerrikets moralske standard ettersom de tok avstand fra:

 

-Voldelige gladiatorkamper

-Usømmelige teaterforestillinger

-Deltakelse i krig

-Abort

-Utsettelse av barn[2]

 

 

Fra positivt til negativt syn på staten

De første kristne samfunn var konservative overfor samfunnsendringer. De ville underordne seg styresmaktene (Romerne) og dyrke sin religion. Det skyldtes delvis at de trodde Jesus snart ville komme igjen. Paulus hadde hatt et meget positivt bilde av de romerske styresmaktene (se Romerbrevet kapittel 13). Både jøder og kristne ble sett på som sekter av romerne. I begynnelsen ble de kristne betraktet som jøder og fikk de samme særrettighetene.[3] Det betydde at de kunne fritt praktisere sin religion, men når det viste seg at de nektet å delta i keiserkulten, ble de etter hvert forfulgt.

 Den første kristendomsforfølgelsen skjedde under keiser Nero (54-68). Under denne første forfølgelsen ble ikke de kristne forfulgt på grunn av religiøse årsaker, men fordi man behøvde syndebukker for å dekke over keiserens egne grusomheter. Neros kristendomsforfølgelse var faktisk en av de mindre.[4] Dessuten var det ikke flere enn cirka 1500-2000 kristne i Romerriket på 50-60 tallet.[5] Det var først under keiser Domitian (81-96 e.Kr) at de kristne ble forfulgt av religiøse årsaker.[6] Dette førte til at de kristne gradvis fikk et mer negativt syn på staten enn det Jesus og Paulus synes å ha hatt. I Johannes Åpenbaring, skrevet rundt 90-100 e.Kr, er Romerriket blitt horen og dyret fra avgrunnen. Synet på den romerske staten har gått over fra å være en Guds forordning (Romerbrevet13) til en anti-kristen ordning, et Satans redskap. På grunn av at de kristne nektet å dyrke keiseren, førte det til at de ble forfulgt i Lilleasia. Først under keiser Decius (d. 251) kom det til systematiske forfølgelser av de kristne. Romerne satset faktisk på en fullstendig utryddelse av kristendommen.[7] Den verste forfølgelsen skjedde under Diokletan (d. 305). I et brev til keiser Trajan skriver den romerske forfatteren Plinius d.y. om hvordan «smitten fra denne overtroen» spredte seg.

Det ble lagt frem for meg en anonym liste som inneholdt mange navn. Når noen nekter både for at de var og hadde vært kristne, lot jeg føre frem statuer av gudene og fikk dem til å påkalle gudene med ord som jeg foreskrev, og dessuten et bilde av deg som de ofret til med røkelse og vin. Deretter måtte de forbanne Kristus. Ettersom de som virkelig er kristne, ikke skal kunne tvinges til noe av dette, mente jeg det var riktig å løslate dem.

 Andre av dem som stod på listen, sa først at de var kristne, men trakk det siden tilbake. De hadde vært det, sa de, men hadde gitt det opp – noen for mer enn tre år siden, andre for enda lengre tid tilbake, enkelte endog mer enn tjue år. Disse viste også ditt bilde og gudebildene ære, og forbannet Kristus. (Se Rasmussen og Thomassen 2000: 67-68.)

Kristendommen var i begynnelsen først og fremst en lære om den enkeltes vei til frelse. Men da den først ble en akseptert religion, og så, under Konstantin den store (272-337) gradvis den foretrukne religionen, ble kristendommen mer og mer en del av det romerske imperium. Slik fikk den en sterk maktpolitisk rolle. Keiserdømmet ble sakralisert, det vil si at man mente keiseren hadde sin makt fra Gud. Martyrdyrking ble innført, og man bygde basilikaer over kristne som hadde gitt sitt liv for troen. Man drev også med relikviedyrkingen. Kirken ble etter hvert en folkekirke. Under keiser Theodosius den store ble det i 380 fattet et vedtak om at kristendommen skulle være Romerrikets offisielle religion. Det førte til en gradvis masseomvendelse av Romerrikets innbyggere, samtidig som at barnedåp ble det vanlige.

 

Kunst

Romerne etterlignet i stor grad gresk kunst. Romernes bidrag i kunsthistorien er hovedsakelig portrettet (statuen) og det historiske relieff. Både portrettene og relieffene var veldig realistiske. I det hele tatt var romernes kunstsyn mer realistisk og mindre idealistisk enn grekernes. De historiske relieffene fungerte også som propaganda, for eksempel Trajansøylen som illustrerer romernes seier over dakerne. Titusbuen viste tydelig at keiseren hadde foretatt store erobringer og vunnet store seire. På slutten av 100 tallet e.Kr. blir overflatene på skulpturene mer plastiske, og de gir en umiddelbar, uttrykksfull og naturtro virkning.

 

Den kristne kunsten ble ikke synlig før fra og 150 e. Kr. Fra denne tidligste perioden har man mest veggmalerier, sarkofager og skulpturer. Spesielt skulpturene var svært preget av den klassiske stilen. Motivene dreide seg mest om Kristi oppstandelse og forsoning.[8] Jesu korsfestelse og lidelse ble ikke spesielt vektlagt før på 300-tallet.[9]

  

Arkitektur

Romerne behersket betongstøping og kunne derfor lage byggverk med avanserte hvelvkonstruksjoner, for eksempel Pantheon. De offentlige bygningene ble plassert i forumene (torgplassene) med rekker av boligblokker, butikker, kontorer og lagre.[10] Denne strukturen markerte noe nytt i byplanleggingen. I tillegg ble kloakkanleggene mer avanserte, veiene bredere og lengre slik at de knyttet de store byene sammen.[11] Templene som romerne bygde hadde greske og etruskiske forbilder.

 Basilikaen er en romersk oppfinnelse som kirken overtar. Dette er en offentlig bygning. Basilikaen har et midtskip som er atskilt fra de lavere sideskipene, slik som i dette bildet av basilikaen, Paulus utenfor murene. Alteret er halvrundt (apsis) og smykket med mosaikk. Enkelhet og lys skulle prege den oldkirkelige byggekunsten.[12] Lyset som strømmet gjennom vinduene skulle gi de tilstedeværende en følelse av Guds nærhet.

https://www.google.no/search?q=roman+basilicas&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI2cb9jcffxgIVpklyCh3cdgdk#imgrc=woA0U_D-Ri9BAM%3A

[1] Rasmussen og Thomassen. Kristendommen. En historisk innføring, Oslo: Universitetsforlaget, 2000, 62.

[2] Rasmussen ogThomassen 2000: 92-93.

[3] Tobiassen (red). Kyrkjespir og kyrkespor, Oslo: Samlaget, 1994. 19.

[4] Se Tobiassen (red) 1994: 20.

[5] Rasmussen ogThomassen 2000: Se skjema, 60.

[6] Tore Meistad. Kirkens historie, Kristiansand: Høyskoleforlaget, 1993, 29.

    [7]Se Tobiassen (red) 1994: 20.

[8] Rome. Art and Architecture. Se kapitlet “Early Christian Art and Architecture”, Køln: 1999, 154-156.

[9] Rasmussen ogThomassen 2000: 92.

[10] Forum Romanum var i utgangspunktet et marked med en senatsbygning ved et hjørne. I det 2.århundret f.Kr. ble det bygd basilikaer, rettssaler og vekslekontorer på dette forumet. Se A History of Western Architecture 1996: 48.

[11] A History of Western Architecture 1996: 42.

[12] Arkitekturens historie. Fra antikken til i dag, Köln: Könemann, 2000,14.