Tiden går fort!

Heisann hoppsann alle sammen.

Vi storkoser oss her i boston, men med mye jobbing og masse som skjer rundt oss går tiden litt for fort.

Vi har kommet godt igang med vårt prosjekt, der alle musene har fått injisert adeno assosiert virus (AAV) vektor, og gjennom gått en EEG/EMG implantasjon (headstage). Noe som har vært velykket.

Samtidig har vi fått tildelt ulike ansvars områder til vårt prosjekt der Amalie har har fått «mouseduty» mens Jorunn har fått «recordingduty». Dette innebærer at vi blir spesialist på hvert vårt område og får en ekstra ansvarsfølelse til hver vår del av prosjektet.

Selve bachelor oppgaven har vi kommet litt igang med, iallefall med introduksjon og metode. Så hovedtyngden på skrivingen kommer nok til å falle de kommende ukene når resultatene faller inn.

I mellomtiden koser vi oss med sightseeing, kamper og nye venner. Her kommer et lite innblikk i hva oppholdet vårt har inneholdt den siste tiden.

 

 

 

 

En måned over dammen.

Utrolig hvor fort tiden går når alt er nytt. Plutselig var 1/3 av utvekslingsprogrammet forbi. 1/3 som har bydd på mange gøye opplevelser og utfordringer, og denne uken var ingen unntak. Uken begynte med et foredrag på Sleep Ground Rounds, som omhandlet astrocyttenes rolle i den biologiske klokken, vi ble anbefalt å dra på dette foredraget siden vår oppgave tar for seg det samme området i hjernen.

Denne uken ble vi også endelig ferdig med den obligatoriske opplæringen, Hurra! Ellers har uken blitt brukt til å øve mer på perfusions på mus (en måte å avlive musen på slik at hjernen blir bevart) og histologiske teknikker (en tidkrevende prosess).  Så god sitte stilling og musikk i ørene er et nødvendig gode! Vi gjør stadig fremskritt, og nå klarer vi å sortere hjerneskivene i rett rekkefølge på første forsøk. Laboratoriet vi jobber på er et ganske internasjonalt miljø så vi er heldigvis ikke de eneste som kløner litt med engelsken. Med eksotiske norske navn synes de fleste amerikanerne det er veldig gøy å gjøre et forsøk på å uttale navnene våre, med varierende grad av suksess. Favoritten til nå er «Urine» i forsøk på å si Jorunn.

I slutten av uken tok vi oss en tur i høyden, da en av de vi jobber med på labben er klatreinstruktør 🙂  På lørdagen var vi på Boston aquarium, og så på fisk i alle farger og fasonger.

På søndag tittet solen frem med opp til 20 grader! Noe som vil si vi har gått fra snø til sommer på en uke!

 

 

 

 

Oppdatering uke 3!

Heisann folkens!

Denne uken har vi begynt øving med manuelt histologisk arbeid. Noe som krever god tid, tålmodighet og nøyaktighet. Vi har det utrolig bra på labben og stortrives! Det inkluderer litt stiv rygg og nakke etter flere timer med montering av hjerne skiver.

Hver dag fylles med ny lærdom og begynner etterhvert å få ting til.  Noe som gir stor mestringsfølelse.
                     

 

Fredag etter labben dro vi til Museum of Fine Arts. Her anbefaler vi alle å gå om de skulle besøke Boston. Utrolig masse flotte malerier, fotografier, møbler, statuer og masse mer.

 

 


       

Lørdagen dro vi på shopping på Assembly Row og svidde av litt peng, noe som  etter vært førte til bekymring for pakke problem for hjemreisen. På kvelden dro vi til Billy Tse og spiste nydelig sushi etterfulgt av game night i en leilighet med nydelig utsikt!

Boston by night!

 

 

 

 

Oppdatering uke 2 i Boston!

Hei igjen!

Etter en rolig første uke var vi klar for nye eventyr. På mandagen fikk vi våre ID-kort og ankom labben for første gang. Selvfølgelig i siste liten da de to naive nord-damene ikke tok morgen rushet i Boston med i tidsberegningen . Etter mange timer (les dager) med obligatoriske nettkurs,  hadde vi møte med veilederne våre som er utrolig flinke og imøtekommende og bestemt oss for en oppgave som vi skal følge under vårt opphold her i Boston.

Nydelige lab-lokaler i Boston!

Oppgaven innebærer å aktivere en spesifikk gruppe med neuroner (hjerneceller) som er lokalisert i den biologiske klokken som ligger i Hypothalamus (region i hjernen), for å se om dette har en innvirkning på døgnrytmen. Vi hadde ikke så mye kunnskap om dette fra før av så mye av tiden denne uken gikk til å lese vitenskapelige artikler om søvn og teknikkene vi skal benytte oss av. Alle på labben er veldig dyktige og glad i å svare på spørsmål, noe vi utnytter godt.

Fornøyde med bachelor oppgaven!

Det er ikke alltid like lett å være student i Boston, spesielt ikke når en skal navigere rundt i kollektivtrafikken. I det vi hadde tikket oss inn på undergrunnsstasjonen innså vi at vi hadde gått på feil side, vi fikk øye på et Exit skilt og gikk lettet mot utgangen. I det døren smalt igjen bak oss innså vi at det sto: Exit emergengy only! Alarmen ulte, og vi hadde ikke noe annet valg enn å klatre opp i gatelyset (en luke i bakken hadde åpnet seg). Det hele ble veldig flaut da folk begynte å filme!

 

Amerikansk bursdagskake er obligatorisk

I helgen fylte Amalie 22 år! Hurra! Dagen ble tilbrakt i jacuzzien i familiens hage med limonade i glasset, de amerikanske familievennene til Amalie bakte henne også en ordentlig amerikansk bursdagskake! På kvelden hadde vi en hyggelig liten feiring på Cambridge Commons.

Boblebad i hagen er aldri feil.
  • Amalie og Jorunn!

Utveksling i Boston-første uken

Endelig var det vår tur til å dra på utveksling.

Reiseruten vår 🙂
Klare for avreise!

På flyet ble Jorunn lettere stresset da hun kom på at bagasjen var fylt med makrell i tomat (et nødvendig gode for å holde omega 3 nivået noe lunde normalt i USA). Da «alle» vet at en ikke får ta med mat inn i USA.

Fornøyde med å komme gjennom tollen

Dermed ble lettelsen stor da personen foran Jorunn ble tatt ut i bagasje kontroll og vi snek oss rolig forbi.

Det første møte med Trump land var varsel om «snøstorm», som heldigvis ikke var så ekstrem som amerikanerne skulle ha den til.

Som student i Boston var det obligatorisk å vandre rundt på Harvard Campus og selvfølgelig ta bilde med John Harvard. Vi tok også en tur innom The science museum 🙂

Amalie var spenstig nok til å melde seg på svømmestevne som fant sted den første helgen! Stevne fant sted i Blodgett pool, med ikke mindre enn 900 påmeldte deltakere!  Selvfølgelig klarte hun også å vinne alle løpene sine, og sette to nye stevne rekorder i 50 og 100 fly!

 

 

Kilimanjaro

Hei dere!

Et av målene for turen vår til Tanzania var at vi skulle forsøke å komme oss til toppen av Kilimanjaro. Etter å ha sett opp på fjellet hver morgen fra huset vårt i Moshi i en uke, var det endelig tid for at vi skulle dra. Vi var alle veldig spente, og gledet og gruet oss på samme tid.

Det finnes utrolig mange firmaer og ruter opp fjellet en kan velge mellom, men vi endte opp med å bestille turen gjennom Shining Peak Tours og ruten Machame. Turen skulle gå over seks dager. Vi var ganske fornøyde med dette firma, og vi betalte 1400 dollar hver i tillegg til 210 dollar i tips (de forventer å få minst 200 dollar i tips fra hver person). Noen andre fra Doctors Compound bestilte turen gjennom Kili Excursion med ruten Rongi, og de betalte 1300 dollar hver med utstyr inkludert i prisen. Guidene sjekket også utstyret de hadde med seg, og fortalte hva de hadde behov for å leie. De var veldig fornøyde med dette firma!

Torsdag kveld ble vi kjørt til et hotell hvor vi skulle tilbringe natten, og her møtte vi også de andre jentene fra HVL som har utveksling i Dar Es Salaam. Neste morgen ble vi kjørt til utstyrslageret deres der vi kunne leie nødvendig utstyr til turen. Det er varierende kvalitet på utstyret, og det er viktig å tenke på forhånd hva som er greit å ta med seg hjemmefra. Det koster også 10 dollar per ting en leier, så det kan fort bli dyrt dersom en skal leie mye. Noen hadde med seg mer utstyr enn andre, men alle synes det var greit å ha med seg to-tre sett med ull, en tjukk ullgenser, god dagtursekk, fjellsko, treningsklær, joggesko, vannflasker i hard plast som rommer 3 liter til sammen, vindjakke og regntrekk hjemmefra (vi betalte 10 dollar for «regntrekk» som viste seg å være refleks).

Kort om dagene våre:

Dag 1

Vi startet på 1800 moh ved Machame Gate, og gikk derfra i 4,5 time til Machame Camp på 2835 moh. Alle i gruppen var i godt humør, og vi gledet oss til å komme i gang med neste etappe.

Dag 2

Vi gikk 5 timer til Shira Cave camp på 3750 moh. Allerede på denne etappen begynte to av oss å kjenne på høydesyken med påfølgende hodepine, kvalme og svimmelhet. Selv om vi hadde på oss omtrent alt vi hadde av klær, frøs mange av oss og fikk lite søvn denne natten.

Dag 3

Vi gikk 5 timer opp til Lava Tower camp på 4600 moh hvor vi hadde lunsj, og gikk deretter ned 2 timer til Baranco camp på 3900 moh. Grunnen til at vi gikk opp for så å gå ned igjen, var at vi skulle akklimatiseres i forhold til høyden. Dette hjalp lite for oss som allerede hadde blitt dårlige dagen før.

 

Dag 4 og 5

Vi startet med å gå opp til 4200 moh, ned til 3995 moh hvor vi hadde lunsj, og opp igjen til 4673 moh på Barafu camp. Dette var den lengste dagen hittil, og vi brukte rundt 9 timer på denne turen. Alle var ganske sliten, og vi fikk bare tre timer med søvn før vi ble vekket kokken 23 for å gå den siste etappen. Julie og Rikke måtte innse nederlag bare noen timer opp den siste etappen på grunn av x antall oppkast, hodepine og svimmelhet. Resten av oss kjempet oss oppover i noe som føltes en evighet før vi endelig kom til toppen på 5895 moh etter 8 timer. Det var en mestringsfølelse uten like, og vi var overlykkelige for at vi hadde nådd toppen. Da vi kom ned på campen igjen fikk vi en knapp time før vi begynte å gå ned til siste camp på 3600 moh. Siste dagen av turen gikk vi ned på samme høyde som vi startet; 1800 moh.

Denne turen har vært preget av latter, frustrasjon, glede, svette, tårer og flere tårer. Dette har desidert vært den tøffeste turen vi har gått, og det er en opplevelse vi sent kommer til å glemme (selv om noen av oss gjerne ønsker å glemme den). Vi må kort nevne de fantastiske menneskene som jobber med dette. De gjør en utrolig god jobb, og vi kunne aldri gått denne turen uten dem. Vi hadde med oss hele tre guider, to kokker, to servitører og 23 portører. Portørene bærer all vår bagasje på 10-20 kg hver i tillegg til telt, bord og stoler, mat og drikke og deres egen bagasje. Kokkene lagde fantastiske middager hver dag, og vi ble alltid gode og mette. Guidene passet utrolig godt på oss, og kjempet for at vi skulle komme så langt som mulig.

Livstegn fra Moshi

Hei alle sammen! Nå er det en stund siden vi har blogget, og her kommer en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist;

Siste del av oppholdet på Zanzibar var vi i landsbyen Kiwengwa på et hotell som heter Zan View Hotel. Hotellet var fint, men det var ikke så mye å finne på i området. Slik som i Nungwi var det også her stor kontrast mellom turist og lokalbefolkning. Vi brukte dagene på hotellet med total avslapping, og solte oss ved bassenget hver dag. Vi delte et familierom og fikk i den anledning mulighet til å bli enda bedre kjent med hverandre. Vi koste oss mye på kveldene og fikk mange nye venner. Vi fikk også prøvd oss litt på swahili da vi ble kjent med noen av dem som jobbet på hotellet.

I løpet av oppholdet på Zanzibar hadde vi alle vår runde med sykdom, noen verre enn andre. Dette bedret seg heldigvis akkurat i tide før vi skulle ta fly til Moshi (som ikke hadde toaletter på flyet…). Flyet vi skulle ta var svært lite, og det var bare plass til 10-15 passasjerer. Noen av oss gruet seg veldig til denne flyturen på grunn av flyskrekk, men det gikk veldig fint og vi landet trygt på Kilimanjaro Airport.

Nå har vi vært i Moshi i to uker, og hverdagen har begynt igjen. Vi bor på et område med mange boliger som heter «The Doctors Compound», og dette er tilknyttet KCMC (Kilimanjaro Christian Medical Centre). Her bor det for det meste studenter som har praksis ved sykehuset og leger som jobber der. Det er godt samhold blant studentene her, og det er lav terskel for å finne på ting sammen etter praksis og i helgene. Standarden i huset vi bor i er annerledes fra hva vi er kjent med hjemmefra, men det tok overraskende liten tid før vi ble vant til de nye omgivelsene våre. Vi bor sammen med to hyggelige legestudenter fra New Zealand og titalls med maur, edderkopper, mygg og salamandere. Strømmen kommer og går litt som den vil, og da er det bare å finne frem hodelyktene våre som vi heldigvis pakket med oss. Vi dusjer i kaldt vann for å spare penger på strøm, men dette synes vi alle er helt greit siden det er så varmt ellers. Det er ikke vaskemaskin i huset, og derfor har vi blitt nødt til å lære oss kunsten med å vaske klær for hånd. Vi lever altså litt mer primitivt her enn hjemme i Norge, men det tenker vi at vi bare har godt av.

Siden vi ankom Moshi, har vi vært en uke på fjellet Kilimanjaro (kommer eget innlegg) og en uke i praksis på KCMC. Vi har foreløpig vært på gynekologisk avdeling, og skal de neste syv ukene fordele oss på fødeavdeling, pediatri, akuttmottak, brannskadeavdeling og dialyse. Vi merker allerede at det er stor forskjell på helsevesenet her sammenlignet med hjemme. Vi har fått mange nye inntrykk allerede, og vi er spente på hvordan de neste ukene i praksis kommer til å bli!

På ettermiddagene etter praksis brukes tiden for det meste på soling i hagen, kortspill, bachelorskriving og matlaging. Det å lage middag i huset vårt er ikke «bare bare» da stekeplatene og ovnen tar veldig lang tid før det blir varmt. Vi må gjerne beregne 1-2 timer når vi lager mat hjemme. Når vi er på latsiden drar vi på en av de mange restaurantene som er i nærområdet. Til vår store begeistring er det et marked i nærheten av sykehuset der det selges masse frukt og grønnsaker til en veldig billig pris. Vi betaler for eksempel 50 øre for en banan og under 2 kr for en avokado!

 

Pasienttoaletter på sykehuset.

Pasientrom på sykehuset som hadde 12 sengeplasser.

 

Baadaye!

Prestasjonspress på Burger-Bursdag!

Denne lørdagen var det på tide å invitere vår fantastiske sjåfør, rådgiver og venn Patric på middag. Og selvsagt er «wifie»; den utrolig sjarmerende og alltid blide kjæresten Maggie invitert også !

‘                                                                                  The team !

Samme morgen som vi skulle ha dem på middag, fortalte Patric oss at Maggie hadde bursdag dagen før – altså 03.03. Derfor ble prestasjonsangsten for Kristina – som allerede har lovet tidenes burger (home made; Kristina’s speciality!) enda større..
Og Annie og jeg har ikke akkurat snakket NED måltidet .. (Vi gledet oss som barn på vei til snopebutikken, vi!)

                                                                             Patric og Ann Iren
                                             Jentene – med kveldens høydepunkt i midten <3
                                                                           Det fine paret <3

Maggie fikk et lyseblått/turkis sjal av oss i bursdagsgave – og kakelys på toppen av burgeren 😉

Vi håper hun syntes det var like stas som det så ut som, der hun knep øynene sammen i et stort smil, mens hun gjorde seg et ønske før lyset skulle blåses ut.

                           Kristina – The master Chef og patric (Svært fornøyd med oppvertingen ;))
                                                                                Patric og meg <3

Vi syntes det var utrolig kjekt å ha dem på besøk, og få lov til å verte dem opp litt; med hjemmelaget mat og «norsk dessert»: Is og sjokolade, med kjeks og nøtteblandinger til topping 🙂

Patric var kjempe ivrig med kameraet, og det er han som har tatt alle bildene fra kvelden! (Maggie tok de av oss med P, da;))

Vi kommer til å savne dem, men det er skjønt er å se hvor bedrøvet han blir av å snakke om at vi snart skal dra.. For en fyr.. <3

Vellykket kveld i alle fall – og vi gleder oss til bryllupsinvitasjoner ;P

                                                                   Forlovelse rett rundt hjørnet.. <3

Hospitering på Nyangabwe sykehus

 

Kristina og Ann Iren klare til dyst!

Torsdag og fredag før våre siste 3 uker i klinisk utveksling, får vi være på sykehuset i Francistown for å observere.

Veileder for dagen; Linda gir intro

 Et litt forfalt skjelett.. Sa mye om intensiteten i salen, tenkte vi til tider..

Velkommen til Nyangabwe!

Vi ble kjørt til sykehuset av Jerry’s unge hjelper (19år, snakker knapt engelsk) Derasay- aka. «the kid», som Jerry og Patric kaller ham.

Det er utrolig interessanr å få se hvordan strukturene fungerer her, og få se flere i helsevesenet; hilse på de ansatte og se utstyr og prosedyrer i praksis. På den andre siden klør det godt i hender og føtter, når du bare får «se- ikke røre».
I noen tilfeller ble det jo faktisk litt mer; Annie måtte «scrubbe inn» med hansker, hårnett, mundbind og sko-cover (det måtte vi alle ha på i avdelingen for intensive care (Intensive Care Unit). Det er nemlig (helt rystende) bare 2(!!) Fysioterapeuter på hele sykehuset pr nå. Vi ble fortalt at de pleide å være fler; 8 stk. Men på samme måte som for ergoterapeutene, har regjeringen skjært ned på bemanningen av rehabiliterings teamet. De er nå bare 3stk. Vi pratet med lederen på Ergo avdelingen, og hun vaar like frustrert og rystet som oss. Til og med en av farmasøytene (som pleier å ha studenter hos seg, da Nyangabwe er et undervisingssykehus;) bad oss instendig om å skrive personlige brev med anbefalinger om å åpne en avdeling for nevrologisk rehabilitering. Han mente at med bakgrunn fra Norge med helt andre rutiner og fokus på slike tilstander, at vi spesifikt kan påpeke mangler i feltet i Francistown. Vi lovet å gjøre hva vi kan for å støtte ønsket hans, vel vitende om at 3 studenter fra Norge med et korttidsopphold kan ha begrenset innvirkning. Dagens veileder Linda (fysioterapeut, om vi traff på WSC «konferansen») var derimot også veldig med på notene, og nevnte Matilda for farmasøyten (hun er ikke en hvem som helst, her..!) Og ville diskutere dette videre med henne og andre nøkkelspillere i byens rehabiliterings yrker. Dette KAN potensielt bli spennede.

 

Rutine

 

Inn på besøk hos Ergo
Vindu ut fra physio
Ett av de vakre uteområdene innenfor sykehusarealet

Ett av de vakre uteområdene innenfor sykehusarealet
Vi tilbragte dagen med Linda. Formiddagen var omvisning. Lunchen gikk vi til Galo (senteret) fordi de ikke solgte vann på sykehuset(!). Det ble en LITT bedre lunchpause 😉
Is og cappuccino? Yes, please..

Ettermiddagen observerte vi Linda og hennes kollega; som Annie som jeg så vidt nevnte måtte assistere i å støtte en pasient på ICU; med deres pasienter. Det var en del harde observasjoner.
Vi er IKKE vant til at det er greit å strekke på og tyne pasienter til bristepunktet, og det uten å vise tegn på medfølelse.. litt hardt skrevet, kanskje, men det er jammen ikke langt fra sannheten. Vi tok oss selv i å skjære grimaser i smerte på flere pasienters vegne. Det er nesten FOR vondt å sitte der å bare SE PÅ, når pasienten gråter… vi følte oss flere ganger helt malplasserte, og jeg hadde lyst å bare gripe inn. Gi en hånd å holde i, si noe.. men det kunne vi ikke.. Vi snakket litt med noen pasienter etter behandlingene. Det lettet litt på stemning og sinnsfølelse. Men, vi kommer ikke fra Botswana. Vi har vår medisinske kunnskap fra Norsk helsevesen (i det store og hele). Det gjør det helt umulig for oss å ikke sammenligne behandlinger og tiltak (ikke minst interdisiplinært samarbeid!!) Med Norge…!

Men vi er veldig takknemlige for dette oppholdet, og alle møter, samtaler og behandlinger vi får vitne. Dette er noe vi vil ta med oss alltid, og som gir oss god bakgrunn for refleksjon over egen praksis.

DAG 2 

I dag hadde vi var 2. dag på Nyangabwe sykehus i Francistown.
Linda møtte oss på avdelingen for fysioterapi, for å følge oss til departmentet for HIV og AIDS, kaldt IDCC: Infectious Diseases Care Clinic. Disse finnes rundt om i hele landet, og er klinikker i ekstra-bygg / “brakker” som supplerer klinikker, og sykehus (referral or primary hospitals). Vi var uheldige, og traff på en dag hvor det ikke er pasienter (bookede møter) til vurdering, rådgivning eller for å få medisin. Fredag er det nemlig bare drop inn pasienter – og i tilfeller under 5 stk./dagen. Og, kl. 8 var alle i møte… Vi ble derfor ventende en time, før vi prøvde igjen. Vi ble da møtt med beskjeden om at vår tilgang til avdelingen ikke var bekreftet.. Ergo mer venting for klargjøring.

I mellomtiden ble vi derfor sendt til ergoterapi avdelingen for å observere. Vi tilbragte 2 gode timer med de tre terapeutene, hvor to av dem kom til Botswana fra Kenya for 15 år siden, og var med på å grunnlege tjenesten i Botswansk helsevesen. Den gang startet de på Marina hospitalet.

En av terapeutene, Mr. Kipesha fortalte oss om forskjellene fra han kom fra Kenya, som har kommet en del lenger enn Botswana innen rehabilitering. Blandt annet hjemmebesøk er noe han fremmet som en viktig del av ergoterapi som ikke blir gjennomført her. Han var en eldre, veldig blid mann, som skrøt av lærere han hadde hatt besøk av fra Norge i sin tid som student i Kenya. Han sa at noe av det artigste fra den tiden var å sammenligne undervisning og metoder fra Norge og Kenya. Videre snakket vi en del om hvordan det er å lære teknikker og kunnskap tilspasset en type omgivelser eller et system – for så å adaptere det til situasjoner under helt andre forutsetninger. Han opplevde det den gang, og vi ser det tydelig nå. Også den andre fysioterapeuten (som vi observerte litt i går;) Nunoda fortalte at det var vanskelig i starten da hun kom nyutdannet fra Dublin, og skulle bruke teknikkene med helt annet utstyr, og på en befolkning i et helt anderledes miljø, med en helt annet infrastruktur og under det Botswanske helsesystem.

Infrastruktur og ressurser er viktige tema innen rehabiliteringen her nede, i tillegg til INTERDISIPLINÆRT SAMMARBEID. Fysio- og ergoterapi avdelingene samarbeider i den grad at de refererer pasienter seg i mellom. Utover det, er det INGEN tegn til samarbeid mellom sykepleie og fysio/ergo, annet enn at sykepleiere kanskje (evt assistenter) henter pasienter som er gode nok til forflytning,- ned til treningsrommene/avdelingene for fysio/ergo. Utover dette vil ikke sykepleiere ta på seg noe som helt ansvar for pasienters fysiske utfoldelse. “De kan snu på pasienter (side til side) for å hindre liggesår, men ikke noe mer”. Det nytter altså ikke å si til en sykepleier hva pasientene burde gjøre av små/enkle bevegelser gjennom dagen for å øke velvære/fremme bedring.

Vi fant mange av behandlingene helt… La meg si det på en annen måte.. Den medfølende, oppmuntrende og motiverende kommunikasjonen mangler. Hva skjedde med start samtalen; hvordan har du det i dag? Hvordan føler du deg? I dag tenker vi å……. Er du klar for dette? Og underveis: korreksjoner, motivering, STØTTE. Det er mye vi IKKE har observert, som vi forventet. Særlig etter inntrykket vi hadde av noen av disse terapeutene på forhånd. Vi ser fysisk støtte i gange og bevegelse som vi hadde fått stryk karakter for på klinisk eksamen. Og en behandling kan avsluttes med at en pasient legges ned i sengen og dras opp på puten (som ligger mer under skuldre enn under hodet)- og det var det.. Etter et behandlingsopplegg var vi så rystet at vi måtte gå og spørre en assistent om vi gikk glipp av at de sa på Seswana at økten var over og “takk for i dag” – og det sa hun at ja; det hadde de sagt. Men jeg sverger, da sa det det LAVT, med max tre ord. Og hverken mimikk eller non verbal kommunikasjon har vært tilfredstillende i å underbygge den tryggheten en fysioterapeut skal gi, i følge det vi har lært.

Pasienter kommer ned på avdelingen, eller vi møter dem på deres avdeling. Flere (de fleste) er så alvorlig syke, at man skulle tro de kunne knekke sammen underveis. De gråter og skriker, men det kan vi jo bare lukke ørene for (!!!)…
De kan trenge bleie – men det “mangler de på sykehuset for tiden”, derfor må kanskje behandlingen utsettes en dag eller to.. Men det værste er å observere menneskeverdet så nedgradert. Nakne, radmagre pasienter med åpenbar smerte, kontrakturer (muskulatur eller strukturer rundt ledd så stramme at de ikke kan strekkes ut som normalt) og andre problemer, som ikke skjermes, tilnærmes eller støttes slik vi er lært opp til. Pasientene er mer objekter som skal flyttes, eller oppbevares i “systemet deres”. Medisinsk avdeling for menn, eller surgical – or intensive care.. Du får et merke, og en bås..

Jeg skulle egentlig skrive mer om dagen, men det er veldig vanskelig å sette ord på det vi har sett. Jeg tror jeg må repetere meg selv: Vi får virkelig smakt på vår egen kunnskap, reflektert over pasientenes mennekseverd og våre verdier.

Det er veldig kjekt å treffe annet helsepersonell, og vi opplever at alle er veldig interessert i hva vi kan, hva vi lærer i Norge, og hvilke forskjeller vi opplever under oppholdet her. Det er veldig fint!
Setter opp noen flere stikkord:

– Sykehuset er stort og fint; med flere trivelige uteområder innenfor sykehuset
Fysio-avdelingen er ganske stor, med mye nokså bra utstyr (noe gammelt, men likevel) ! Vi skulle gjerne hatt pasienter der… 0:-)
– Vi fikk “intervjue”/prate med en sykepleier på IDCC, som gav oss MASSE bra info om Hiv-tilstandene her i F-town
– Vi er invitert tilbake til IDCC neste uke for å kunne observere noen pasientkonsultasjoner
– Vi har observert Ergoterapeuter og snakket masse med dem om nødvendigheten av samarbeid mellom disiplinene på sykehuset, og i helsevesenet ellers..
– Det var veldig kjekt med “stueskifte” 😛
– Vi har fått kjenne på hvor alvorlige tilstandene kan være før du nødvendigvis får tilbud om fysioterapi når du er på sykehuset..
– Vi vet nå at Norge har kommet GANSKE langt innen tverrfagligsamarbeid – og savner det her i Botswana

I morgen er det halv dag (lørdags-luksusen) på jobb, og så er det søren meg (!) bare TO UKER igjen av vår kliniske utplassering i Botswana! HELT VILT å tenke på….!

Vi feiret med Cappuchino og is til lunch, og etter jobb: Sushi til middag

Listene er fulle i morgen, så tiden kommer til å fly – og vips; så er det faktisk tid for Middagsbesøk av Pat’ & Maggie 🙂

Carmen

Ren med ren samvittighet

Selv om vi elsker de begivenhetsrike helgene våre, med utflukter, turer og spennende møter, smaker det godt med en hjemme-helg i ny og ne! Kanskje nettopp fordi vi ikke har mange av dem.

Fredag etter jobb inviterte Matilda oss med på et seminar med World Spinal Care, som er en organisasjon basert på frivillighetsarbeid og samarbeid med det Botswanske helsedepartementet, startet av en chiropractor. Vi fikk en lang intro av Matilda på fredag, om hvordan en reisefrelst kiropraktor fløy verden over med familien, og falt for Sør Afrika. En av sønnene i denne familien ble WSC’s grunnlegger.
Mer info kan finnes på http://www.worldspinecare.org/clinics/botswana/

Jeg skipper bakgrunnen, og hopper til at 3 frivillige, unge kiropraktorer (jenter fra Tyskland, Canada og Storbritannia) holdt et intro/info seminar om deres prosjekter og arbeid i Botswana. Vi, legen som lånte oss lokalet, og en annen fysioterapeut fra Nyangabwe sykehuset i Francistown var der. Hun heter forøvrig Linda, og skal være vår guide på sykehuset på torsdag!

Seminaret varte fra 18.15-21, ca. Og ja, vi var fortalt at det begynte rett etter jobb, og skulle vare i 2 timer (vi slutter kl.17). Så fredagstacoen ble utsatt et døgn. Hehe. Matildas datter Amo, hadde i grei erstatning bakt noen fantastiske muffins-omeletter med skinke og spinat, som ble servert under diskusjonsdelen på slutten av kvelden.

Vi var enige om at jentenes innsats og initiativ var inspirerende, og det var kjekt å treffe dem! Men, det var synd så mange som hadde sagt at de skulle komme ikke kom. Det ville nemlig gagnet helsearbeiderne som er her permanent mye bedre enn oss å komme. Det skal blant annet holdes en workshop på en av klinikkene 31.03, men da er jo dessverre vi reist fra Francistown…. synd…! :-\

Lørdagen hadde vi gledet oss til. Etter forrige besøk i SOS Childrens Village, hadde vi jo lovet å lage et opplegg til ungene, for å komme tilbake med aktiviteter, lek og oppgaver.
Vi ble hentet av Patric, og dro på storshopping før vi hadde en time med rigging i SOS landsbyen. Vi hadde nemlig planlagt en lag-inndeling i 3 grupper, som sammen med en av oss skulle gjennom 8 poster med ulike aktiviteter. Etter alle stasjonene, ville de samlet 8 bokstaver (de fikk en for hver løste oppgave/aktivitet). Bokstavene utgjorde et clue, til hvor den store skatten var gjemt. Ordet var fotball, og bak en gresshaug ved fotballbanen deres hadde vi gjemt en bag med snop, ballonger, 3 baller, et beach ping-pong set og 2 rokkeringer. Så etter 2 timer med skattejakt og kjeksutdelinger (de var veldig glad vi tok med kjeks på skattejakten!) Var det full fyr på fotballbanen. Totalt hadde vi ca 50 unger med oss. Det var utrolig gøy å gjennomføre dette på eget initiativ! Og de satte helt tydelig pris på litt nye aktiviteter.

Vi hadde blant annet en post der gruppen skulle samarbeide i å kjøre trillebår og kongetrone, en stasjon med matte-oppgaver, en med ulike løperunder; som forlengs- og baklengsløping, og hinking over en bane. En annen var «Simon says» (kongen befaler) lek. Ungene overrasket også med godt god hukommelse i memory (Kims) lek.
Vi kom hjem slitne og fornøyde. Gjett om det var godt med en dusj når vi kom hjem.. ren med ren samvittighet 🙂
Og best av alt; nå har det regnet i over en uke her, og det regner fortsatt. Men tror dere ikke solen skinte de 3 timene vi var med SOS?! for en flaks…!

Søndagen er ikke planlagt ennå, men det blir nok en del Bachelor-lesing og husvask. Må til, det også!

Fortsatt god helg, Norge!