Fremme i Cochabamba!

La vida en Cochabamba esta muy buena!

Nå har vi vært i Cochabamba i snart to dager, og for de som ikke forstår spansk, betyr setningen over at livet i Cochabamba er fint!

Casa dospå barnehjemmet fra fremsiden
Casa dospå barnehjemmet fra fremsiden

Reisen hit var lang og slitsom, til sammen satt vi 17 timer på fly fordelt på to dager med mellomlanding i Amsterdam, overnatting i sao paulo og mellomlanding i Santa Cruz. Takket være moren til Emma, en god venninne av Marie, som jobber i KLM, fikk vi invitasjon til å henge i VIP loungen på Schiphol, med så mye mat og drikke vi kunne orke. Dette var en deilig luksus før den lange turen mellom Amsterdam og Sao paulo på hele elleve og en halv time. Vi klarte å holde motet oppe med filmer og bøker på tross av skiftende tempratur i flyet og kun sporadisk søvn. På flyplassen i Sao Paulo stresset vi med å finne den gratis shuttle bussen til hotellet, men etter forvirrende vandring og en telefon til hotellet kom vi frem til at det ikke var noe vits i å leite mer, og tok en taxi isteden. Å gå å legge seg i en seng på hotellet har nok sjeldent vært deiligere! Neste dag fant Gunnhild wifi på flyplassen, og forsvant fra Marie i førtifem minutter for å lete etter pokemon. Hun klarte selvfølgelig å ta over begge gymene på flyplassen. På neste flyreise fløy vi med det nasjonale selskapet til Bolivia, Boliviana de Aviacion, og vi var spent på hvordan forholdene var her. Det verste vi opplevde var når vi fikk kaffe, og den var overfylt med sukker. Kaffeelskeren Marie ble nesten litt fornermet.

Marie på balkongen
Marie på balkongen

På flyet vi ble også utsatt for bittelitt «rasisme» når de skulle dele ut immigrasjonspapirer. Flyverten spurte absolut alle om hvilken nasjonalitet de hadde når han delte ut det grønne arket som gir visum inn i Bolivia, men når han kom til oss bare delte han ut to ark uten å spørre om vår nasjonalitet. Mellomlandingen i Santa Cruz var meget forvirrende, men mange forskjellige beskjeder og personale som bablet avgårde på spansk i en rasende fart. På grunn av litt miskommunikasjon gikk vi nesten på feil fly to ganger. Det ene var ett fly til Cochabamba som gikk ti minutter før vårt skulle gå. Om vi hadde gått på det andre hadde vi endt opp i Tarija ett helt annet sted i Bolivia. Til slutt kom vi oss på ett veldig forsinket fly til Cochabamba, og ble plukket opp av Gladys, den bolivianske medgrunnleggeren av barnehjemmet, på flyplassen.

 

Gunnhild klapper en løshund i nabolaget
Gunnhild klapper en løshund i nabolaget

Gladys tok oss med til bilen og kjørte oss rett til barnehjemmet og leiligheten som vi skal bo i under hele oppholdet. Kommunikasjonen gikk på spansk så langt det var mulig, og om vi ikke forsto noe oversatte hun til enten norsk eller engelsk. Vi forsto overraskende mye, og Marie snakker stortsett veldig bra. Gladys jobber også på en språkskole, så hun er veldig tålmodig når vi ikke forstår eller leter etter ord. Den foreløpig største språkflausen kom allerede i bilen, når Gladys spurte hvor mange søsken Marie hadde, og Marie trodde «Cien» betyr null. Der tok hun feil, for det betyr 100, og Gladys fikk store øyne og spurte på engelsk om Marie hadde HUNDRE søsken! Fremme i leiligheten med pikk og pakk, som Gladys forøvrig syntes var veldig lite, kom vi inn til en helt fantastisk utsikt. Vi kan se nesten hele Cochabamba fra stuevinduet og har en liten balkong å sitte på og skue utover. I tillegg har vi to soverom, kjøkken og bad. Vi fikk også så vidt hilse på noen av barna, men vi var fremme ganske sent, så mangen av dem hadde nok lagt seg.

 

Gunnhild utenfor casa dos, balkongen du ser er balkongen vår
Gunnhild utenfor casa dos, balkongen du ser er balkongen vår

Ellers er vi begge to blitt kjempeforkjølet og har skikkelig jetlag. Vi hoster og harker i ett sett, og vil helst legge oss i åtte tiden og våkner før kl seks hver morgen. At vi våkner kl seks kan kanskje ha litt med at det er to haner i nabolaget som ser ut til å kunkurere om å gale mest mulig tidligs mulig. De starter gjerne kampen rundt kl fire om morgenen. På lørdag var vi og handlet dagligvarer å ett gigantisk supermarked med stort utvalg, og vi hadde desverre ikke tatt med oss nok kontanter til alt vi skulle handle inn. Når vi prøvde å betale med kort spurte kassadamen om å få se passet til Gunnhild, noe som var veldig rart og litt mistenkelig. Heldigvis kunne vi låne det vi manglet av Gladys! Vi fikk også hils på litt flere av barna og spiste frokost på casa uno sammen med Gladys. Vi bor på casa dos.

 

I morgen begynner vi i prakis og på språkskole. Den første tiden skal vi bruke til å bli bedre kjent med barna og systemet her på barnehjemmet. Gleder oss til å skrive mer om dette senere!

Hasta luego!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *