Cooochabamba

Nå er det en stund siden vi har blogget sist, grunnet problemer med innlogging..Men er her vi! Dette innlegget skulle egentlig vært postet for 2 uker siden.

Hola Amigos!

På fredag var vi på fotballbanen i nabolaget med mange av barna. Vi gikk ned for å spørre barna på hus to om de ville være med på banen, og tenkte først at de ikke ville være med siden de satt i sofaen og så på film. Men vi kunne ikke tatt mer feil! Når vi spurte hoppet nesten alle barna opp og skrek «LA CONCHITA??». Vi spurte mammaen på huset paulina om de fikk lov, og det gikk heldigvis bra! Neste gang skal vi spørre henne før vi spørr. Vi gikk også bort på hus en for å spørre om noen ville være med der, og der fikk alle som ville være med. Maribell, mammaen på hus en, er kanskje litt mindre streng enn det Paulina er. Til slutt var det vel rundt 20 stk på banen og spilte fotball. Først delte vi inn lag, men etterhvert som det kom flere til foreslo noen at vi skulle spille hus mot hus, med en «gringita» på hver hus, siden vi jobber på begge. Jeg spilte med hus en og Marie med hus to. Det var ingen som holdt helt tellingen på antal mål, men ettersom hus en var litt flinkere til å sente og å spille sammen, antar vi at de hadde vunnet om noen holdt tellingen. Vi var vel på banen i nesten to timer, men litt over en halvtime var mer enn nok fotball for Gunnhild, så hun satt og så på og lekte litt med de barna som ikke ville være med å spille. Marie derimot holdt på banen ut hele veien! Å dra til banen var deffinitivt en suksess, og må nok gjentas flere ganger!

I trufien langs La Cancha
I trufien langs La Cancha

 

På lørdag var vi på det store markedet i Cochabamba, som heter La Cancha. Vi var litt spente på hvordan det kom til å gå å finne frem, men heldigvis går trufi 119 helt frem til La Cancha, så vi bare spurte sjåføren om hjelp når vi trodde vi nærmet oss. Vi har flaks at vi kan en del spansk, så vi kan spørre lokalbefolkningen om vi skulle gå oss vill! På La Cancha har de så og si alt du skulle trenge eller ønske deg. Vi gikk blant annet forbi kjøttavdelingen, hvor det lå alle delene av en ku du kan tenke deg, og noen av dem så kanskje ikke så veldig delikate ut. I tillegg var det masse pittesmå resturanter innimellom alle bodene med varer. Det vi letet etter var en radio til leiligheten, en caps til Marie og noen skrivebøker og saker. Det første vi fant var en radio, en liten en med grei størrelse som er lett å få med seg. Marie klarte å prute den ned fra 125 til 120, kanskje ikke så mye, men vi fikk vite av lærerene på språkskolen at det er dette som er normalt på La Cancha. Etterpå gikk vi til «hattegaten», hvor de hadde masse fine tradisjonelle hatter som de bolivianske kvinnene går med. Jeg har litt lyst på en sånn, men når jeg merket at alle hattene er helt stive kom jeg frem til at jeg ikke kommer til å bruke den så veldig mye, og at da er det like greit å la være. Men Marie fant seg en fin beige caps, og klarte å prute denne også ned med 5 bolivianos. Etter markedet fant vi en resturant i nærheten for å spise lunsj. Her kunne man velge mellom å kjøpe en hel, en halv, en kvart eller en åttendedel av en kylling med pasta, ris og pom fritt til. Vi fikk for en åttendedel hver og en fanta. Og prisen var kun 15 bolivianos! Etter dette sa vi oss fornøyd og dro glade hjem til barnehjemmet.

Kaninene på casa dos
Kaninene på casa dos

I tillegg til barn er det utrolig mange dyr på barnehjemmet. På hus en har de uvisst antall hunder, det dukker opp en ny nesten hver gang vi er der, en hane, tre høner og to kyllinger. På hus to er det to hunder, en katt, tre kaniner, en and, to haner og en høne! I tillegg er det fult av hunder som henger rundt i nabolaget, og det er litt vanskelig å vite hvilke som ha eier og hvilke som er løshunder, ettersom hundene med eier får gå ute som de vil. Det er ganske forskjellig hvordan barna behandler dyrene, og vi har merket at barna på hus to er litt mer voldsomme med dem. Er ikke så kjekt å høre på klynking fra hunder som blir straffet for å ha gjort noe galt. Vi får prøve å fortelle barna at det ikke er så bra å slå hundene, men vet nå ikke om det hjelper så mye. På hus en er hundene kjempesnille og elsker kos. Her om dagen fikk den ene hvite kaninen på hus to unger, hele ni stykker. De er sååå søte! Det mest negative med alle dyrene er vel at hundene både på huset og i gaten har en tendens til å bjeffe sinnsykt mye om natten, og de to hundene står av og til rett utenfor vinduet mitt. Hanene begynner også å gale rundt kl 05:00 Kan bare si at jeg er utrolig glad for at jeg har med meg gode ørepropper!

Gunnhild fornøyd med måltid til 15 norske kr!
Gunnhild fornøyd med måltid til 15 norske kr!

 

En av tingene Cochabamba er mest kjent for er at de har utrolig god mat. Dette har vi fått oppleve på barnehjemmet, hvor vi kan spise med barna når vi vil. Dette er veldig koselig, og maten er veldig god! Men noe som innimellom er ett problem, er at vi får så utrolig store porsjoner. Dette problemet er kanskje størst her på hus to. Her har det i tillegg vært sånn at vi får dekket på og beskjed om å sette oss og vente på maten istedenfor å hente den selv sånn som barna gjør. Føles litt rart å få spesialbehandling på den måten. Men det er gjerne vanlig å oppvarte gjestene sine litt. Og spesialbehandlingen har tatt litt av etterhvert som vi blit vant til systemet rundt måltidene. Noen ganger har vi til og med fått «roomservice» med mat opp til leiligheten, en gang hellt uanmeldt. Da hadde vi akkurat laget oss lunsj, og fikk en bolle med suppe i tillegg til det vi hadde laget selv. Man kan si at vi ble relativt mette den dagen. Det føles innimellom som om vi bor på all-inclusive hotell.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *