De siste ukene på sykehuset

Vi har de siste ukene fordelt oss på brannskade – og kreftavdeling for barn, og på psykiatriske avdelinger. Kreftavdelingen var delt i to deler. Love and Hope. Forskjellen på disse er at på den ene avdelingen er barna kritisk syke, mens på den andre er det mer et oppholdssted for dem som venter på å få cellegift eller å dra hjem.

img_7319 14972018_1275672702474965_1235391881_n

kreftavdelingen ble tiden stort sett brukt til å leke med barna. Vi opplevde manglende interesse og mottakelse av sykepleierne på avdelingene, og endte derfor opp med å styre dagene litt selv. Vi anbefaler virkelig noen dager på kreftavdelingen, for å få et innblikk i rutiner på avdelingene. Vi møtte en irsk kvinne som arbeider frivillig på avdelingen, med et prosjekt for å innføre et skjema for dokumentasjon av vitale målinger. Sykepleierne er ikke lært opp til å ta grundig nok målinger, og det blir bare tatt temperatur av pasienten. Dette er det i tillegg ofte mor som gjør. Resultatene blir derfor ikke riktig, da det er store forskjeller i de målingene som blir gjort. Vi prøvde derfor å vise sykepleierne hvor viktig blant annet jevnlige blodtrykksmålinger, telling av respirasjonsfrekvens og puls er. Det kom tydelig frem at flere av barna var enten septiske eller alvorlig syk. Vi opplevde dette som urovekkende, men samtidig ser vi hvordan rutiner preger holdninger og verdier på en avdeling.

15034384_1275672712474964_1005919602_o 15052039_10211030014563443_47794533_o

På den andre avdelingen har barna lekerom, og mulighet for å gå til undervisning. Vi tilbrakte mye tid i lekerommet med barna, og noen dager gikk vi også ut for å leke. Til tross for at fokuset på prosedyrer og vanlige sykepleier oppgaver ikke stod særlig i fokus, lærte vi mye om hvor viktig ivaretakelse av livskvalitet hos barna er. Vi fikk bidra til at barna opplevde dagene som meningsfulle, innimellom cellegifter, smerte og det sykdommen bringer med seg.

15045530_10211030014763448_737958680_o 15051967_10211030014723447_389086120_o

brannskadeavdelingen fikk vi observert x-antall innleggelser av venefloner på barna og skift av bandasje. Vi opplevde denne avdelingen som en av de tøffeste vi har vært på. Det og se barna ha så mye smerte under stell og skift av bandasje, er grusomt. Barna får altfor lite smertestillende, og vrir seg i smerte gjennom hele prosedyren. Likevel er vi overrasket over hvor flinke sykepleierne er, og at smertestillende er gratis. Barna får morfin per os, ca. 5 mg. De får dette like før prosedyren starter, og effekten av smertestillende er nok derfor ikke slik den burde vært.

15045338_10211030017843525_119352623_o img_7169 img_7207

Mødrene bor på avdelingen med barnet sitt, og pasientene varierer i alder fra baby til 4-5 år. Vi synes at det er nok med 2 dager her, da det ikke er særlig mye å gjøre annet å observere. Vi hadde selv 4 dager, og det opplevde vi som mye. Pasientene er for dårlig til å aktiviseres, og mødrene tar seg stort sett av barnet gjennom dagen.

img_7288 img_7160 img_7291

Vi har også tilbragt noen dager på psykiatriske avdelinger. Her finnes det avdeling for kvinner, for menn, en akuttavdeling, metadonklinikk og HIV klinikk for personer med rusavhengighet.

Vi tilbrakte de første dagene på kvinne, mann og akuttavdeling. Her fikk vi blant annet innsyn i diagnoser og de vanligste medikamentene. Det er store skiller mellom her og Norge, og det er stort sett behandling med bruk av medikamenter som brukes her. Det er likevel tilbud om terapitimer, aktiviteter og lignende for pasientene.

På metadonklinikken følges personer med rusavhengighet opp gjennom tid. De kommer til klinikken og får medisin over en periode, til de begynner å bli bedre. Før de kommer hit må de testes for HIV på HIV klinikken. Her får de også informasjon om hva HIV er og, hvordan HIV behandles og hvordan man kan bli infisert av viruset.

Nå er praksisperioden vår snart over, og vi føler oss nesten litt tom. Ukene har flydd. Vi har fått sett mye forskjellig, og vi er glad for at vi har vært innom de fleste avdelingene på sykehuset. Vi sitter igjen med en god opplevelse alt i alt, men skulle ønske at oppfølgingen av oss studenter her hadde vært bedre. Spesielt med tanke på vår egen læringskurve og ikke minst for å lære om de største forskjellene. Vi får ta til takke med at vi har fått øvd oss på å observere og reflektere over de observasjonene vi har gjort oss. Takk for oss Muhimbili, its been real.

img_7317

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *