Ulykkesfuglen Marie

Hola amigos!

Nå har det desverre vært en stund siden sist vi blogget, men jeg kan mildt sagt si at vi har ganske gode unskyldninger. Siden sist har vi nemmelig hatt ganske omfattende helseproblemer. Marie har forstuet kneet og fått gips over hele foten, og mens vi var i Sucre ble hun innlagt på sykehus i tre dager. Og jeg har hatt en kraftig forkjølelse som gjorde meg sengeliggende i tre dager, og ellers måttet fungere litt som sykepleier og sendebud for Marie når hun har vært innlagt og når hun ikke kunne gå på foten. Med andre ord har det altså ikke vært så kjekke eller spennende dager bortsett fra to sykehusbesøk og en innleggelse for Marie. Ettersom skaden til Marie kom rett etter forje blogginnlegg, og vi i tillegg har vært vekke i fem dager , har det heller ikke blitt så ekstremt mye jobbing på oss. Men når vi har jobbet har vi vært nødt til å tenke litt nytt siden Marie ikke lenger kan spille fotball, leke tikken eller andre ting som innebærer løping. Derfor har vi hentet litt forskjellig spill på kontoret som vi spiller sammen med barna. De tre største slagerene er nok «Gjett hvem?», «Yatzy» og memory med jungelbokenbilder. Disse spillene er også praktiske ettersom de passer greit for barn i alle aldre, så alderen spriker av og til fra fire år til litt over 30 når tiaene er med. Riktignok må man hjelpe de minste litt i noen av spillene. Å spille spille er også en fin måte og observere kognitive og motoriske evner hos barna, samtidig som de har det gøy og ikke føler at de blir observert. Det største problemet i spillene er juksemakere, som titter litt ekstra på kortene i memory eller som prøver å trille terningene sånn at de lander på riktig tall. Vi har kommet frem til at for barnas beste er det bra å være streng på at de må respektere reglene. Så om man titter en gang for mye når det ikke er sin tur, får man beskjed om at man må vente til neste runde før man får spille mer.

 

Gunnhild ved siden av svær statue av Simon Bolivar.
Gunnhild ved siden av svær statue av Simon Bolivar.

Vi skulle jo egentlig til Sucre helgen etter vi skrev blogginnlegg forje gang. Men sånn ble det ikke når Marie skadet foten og ikke kunne gå noe særlig før over helgen. Derfor flyttet vi reisen en uke frem i tid, heldigvis er det ikke så vanskelig å bytte billetter med BOA (Det statlige flyselskapet i Bolivia), og vi måtte bare betale ett mellomlegg på 214 bolivianos på flyplassen. Forje torsdag var dagen endelig kommet! Det føltes veldig deilig å komme seg vekk fra barnehjemmet litt og å slippe følelsen av at man burde vært på jobb hele tiden. Vi reiste tidlig om morgenen med den samme taxisjåføren som kjørte oss hjem fra bursdagen vi var i. Han pratet i vei og fortalte om alle de forskjellige stedene han kunne ta oss med i og rund Cochabamba. Når vi får muligheten til å ha taxisjåfør og guide i ett kommer vi selvfølgelig til å unytte oss av dette i fremtiden, så vi skal ringe han og be han vise oss rundt når Marie har fått av gipsen. Flyturen gikk greit, selv om det er litt utfordrende for Marie og sitte i både bil, fly og buss med gips over hele foten. Vel fremme på hotellet hadde vi ikke spesielt god tid, siden vi var blitt invitert på lunsj til en bekjent av Hanne og Gladys allerede 20 minutter etterpå. Det ble med ett kort dobesøk og klesskift før vi hastet videre. Damen vi skulle på besøk til heter Gro, og er misjonær for den norske kirken som er utstasjonert i Sucre. På vei bort møtte vi også tilfeldigvis Ingar og Marit, ett ektepar som er tidligere misjonærer som bodde i naboleiligheten vår noen uker. Marit, som er utdannet sykepleier, passet blant annet litt på at vi ikke var gått i graven den uken vi hadde den værste dosen med matforgiftning. Det viste seg at de også skulle på lunsj til Gro.

 

Endelig ordentlig kaffe!
Endelig ordentlig kaffe!

Gro hadde også ordnet slik at vi skulle få se ett prosjekt innenfor sosialt arbeid i Sucre. Vi trodde det skulle skje på fredag, men planene var blitt endret, og vi for av gårde rett etter middag. Willer, som jobber i stiftelsen Avienda, kom og plukket oss opp utenfor døren til Gro og tok oss med rett til arbeidsplassen sin. Først fikk vi en presentasjon av de tre forskjellige prosjektene til Avienda på kontoret hans. De har ett prosjekt som lærer kvinner på landsbygda å sy for å gi den en inntekt som kan bidra til familieøkonomien, ett prosjekt som hjelper studenter som kommer alene fra landsbygden med begrensede økonomiske midler å finne seg tilrette i Sucre og ett prosjekt som heter Mariposa som har leksehjelpe for barn med utfordringer på skolen og hjemme og som gir unge mødre opplæring i hvordan de skal ta seg av barna sine og forbereder dem på å retturnere til foreldrene sine. Det sistnevnte prosjektet fikk vi også besøke sammen med lederen der, Kristina. Vi fikk hilse på alle barna og på den ene unge moren de hadde boende der akkurat da. I både leksehjelpdelen og med de unge mødrene fokuserer prosjektet i stor grad på at barna skal ha det godt hjemme og at foreldrene skal få kunnskap og ferdigheter til å ta seg av barna sine. Derfor jobber de nesten like mye med foreldrene som med barna. Dette syntes vi var en veldig god innstilling, og ifølge de ansatte og de frivillige merker de en positiv endring i alle barna etter ett år eller to i prosjektet. Litt av en første dag på tur, hæ? Når vi endelig kom tilbake på hotellet var klokken blit seks, og vi segnet nærmest om i sengene våre. Men vi kan med hånden på hjertet si at vi sjeldent har følt oss mer velkommen i en fremmed by.

 

Gunnhild i rommet hvor Bolivia som selvstendig nasjon ble grunnlagt.
Gunnhild i rommet hvor Bolivias selvstendighetserklæring ble underskrevet

 

Så kommer vi til fredagen, som ble en litt roligere dag med avslapping på hotellet på formiddagen. Etterhvert kom vi oss ut for å spise lunsj, og endelig fikk jeg en av de tingene jeg har lengtet mest etter. En skikkelig cappuccino med esprresso. Det har seg nemlig sånn at i Bolivia drikker så og si alle pulverkaffe istedenfor ordentlig kaffe. Etter lunsj satt vi litt på Plazaen som er byens sentrum og en kjempefin park og sitte og observere mennesker i. Vi satt og ventet til museumet «Casa de la Libertad» åpnet igjen etter siestaen. Dette er ett av bolivias dessidert viktigste museumer, det er nemlig i dette huset den selvstendige staten Bolivia ble grunnlagt. Inngangen koster 15 bolivianos, og da får man med en guidet tur om man ønsker dette. De har riktignok ikke engelske guider med mindre man er grupper på fem eller mer, men heldigvig skjønner vi det meste på spansk. Vi fikk oss altså en times tur rundt huset med en utrolig dyktig guide.  Det mest spennende var nok å være i det rommet det selvstendighetserklæringen ble underskrevet og ett rom hvor de har mallerier av nesten alle presidentene Bolivia har hatt siden det ble en selvstendig stat. I rommet med malleriene av presidentene var lå det og en kopi av grunnloven, og mens vi så på denne fikk vi lære at det egentlig er Sucre som er hovedstaden i Bolivia etter grunnloven. Som de ekte utlendingene vi er har vi selvfølgelig trodd at det er La Paz, men det er bare der regjeringen er.

Marie på sykehuset.
Marie på sykehuset.

 

Så kom den skjebnesvangre dagen hvor Marie skulle bli innlagt på sykehuset. Det hele skjedde når vi var ute og spiste på kvelden lørdagen. Etter vi var ferdig å spise begynte Marie og føle seg ganske uvell. Hun var kvalm og kaldsvettet og det var tydelig at hun hadde fått feber. Vi reiste oss for å prøve å gå på toalettet, men Marie besvimte nesten med en gang hun reiste seg. Heldigvis fikk vi god hjelp av noen lokale som viste hva de skulle gjøre. Hun fikk noe å lukte på så hun skulle kvivkne litt til og en av hjelperne våre fikk tak i en taxi og fortalte sjåføren hvilket sykehus vi skulle til. Fremme på sykehuset trodde taxisjåføren at det var beinet som var problemet, noe Marie halveis fikk mumlet frem at det ikke var før hun gikk i bakken igjen. Da ble det full mobilisering og Marie ble fraktet i rullestol inn på ett av konsultasjonsrommene. Hun fikk surstoff på munnen og de tok temperaturen og hun fikk ganske raskt intravenøst i tillegg. Legen på vakt kom frem til at hun mest sannsynlig hadde en infeksjon i magen og at hun trengte antibiotika intravenøst og innleggelse. Første natten ble jeg sovende i den andre sengen på rommet på sykehuset. Det var mildt sagt ikke en spesielt hyggelig kveld eller natt selv om både Marie og jeg ble godt ivaretatt på sykehuset med hyggelige leger og sykepleiere. Det mest utfordrende for begge var nok å forstå og å snakke spansk i en utfordrende situasjon, og Marie i halvsvime. Under vakskiftet hadde legen sagt at Marie ikke snakket noe særlig spansk, noe Marie hadde sagt seg i mot ganske raskt, men at det var litt vanskelig å snakke spansk når man nesten ikke er ved bevisthet. Neste dag kom det en spesialist og tok ultralyd av magen hennes. Når han kom med resultatene tullet han først om at hun var blitt gravid. Men egentlig hadde hun en veldig kraftig urinveisinfeksjon. Og som om ikke det var nok fikk hun beskjed dagen etterpå om at hun hadde E-colli i tillegg. Snakk om å ha skikkelig uflakks. Heldigvis fikk hun sjekke ut av sykehuset på tirsdag så vi slapp å utsette hjemreisen. Nå er det antibiotika i en uke fremover! Nå har jeg vel skrevet nok, prøver å skrive igjen neste uke!

 

Saludos

Marie og Gunnhild.