Bare en uke igjen!

Hei bloggen!

I skrivende stund sitter jeg og tenker på at vi kun har 1 uke igjen i praksis. Det blir veldig rart å avslutte i og med at vi har vært med barna i ungdommene omtrent hver dag i 3 måneder. Både jeg og Gunnhild kjenner begge på at vi ønsker å dra tilbake, og i følge veilederen vår Hanne er vi velkommen til det!

Noen av innleggene har vært preget av sykdom og elendighet, men heldigvis er formen min mye bedre nå.. Praksisperioden har bedt på utfordringer, men om det er mulig å komme seg over dem, er det få grunner for å ikke forsette!

Pepperkakebaking på hus 2

Siden sist har vi fått med Jesus Maestros sin danseopptreden for barnehagetrinnet og opp til ungdomsskoletrinnet. For to jenter fra Norge som er over igjennomsnittet glad i dans og musikk, var dette utrolig kjekt å få med seg. Latin Amerika har et helt annet forhold til musikk og dans, og allerede fra barnehagetrinnet har de fokus på ulike dansestiler. I tillegg lærer de alle forskjellige typer folkedans som finne si Bolivia, og det er ikke få! Dette er nok noe som er lite av i Norge i så ung alder, noe som er litt synd i og med at dans er bra for motorikken. Kanskje det er derfor nordmenn ikke er særlig god på dansegulvet? Heheh.

For to uker siden dro Gunnhild til Potosi. På grunn av mye sykdom og påkjenninger følte jeg for å bli igjen i Cochabamba for å blant annet ta igjen litt jobb. På torsdag  fikk jeg muligheten til å dra på et spennende seminar med Hanne om avinstiusjonalisering av barnehjem i Cochabamba. Det ble snakket mye om barn og ungdoms verdi av å bo i en familie, og på samme tid ble det belyst ulike konsekvenser av å bo på barnehjem. På seminaret deltok det direktører for ulike barnehjem og andre som reiste seg for å snakke  om nødvendigheten av å ha barnehjem. Mange stilte seg kritiske til tema, og reiste spørsmål om alternativ når et barn har en familie det overhodet ikke er mulig å bo oss. Etter å ha hatt praksis her på Villa Porvenir, har jeg den oppfatning om at dersom et barnehjem er stabilt med personale og andre tjenester, vil det forandre livet til barn og ungdom.

Barna fikk låne goproen under vann!

Ellers har vi også vært på immigrasjonskontoret for å forsøke turistvisumet. Der satt ingen andre enn vår bestevenn… Igjen stresset vi med å overbevise ham om at vi er turister og ikke driver noen form for arbeid med barna på barnehjemmet. Fredagen dro jeg for andre gang på en uke til immigrasjonskontoret. Planen var å betale en 2 dagers multa for både meg og gunnhild, og deretter få godkjent turistvisum. Fikk da beskjed om å betale en 4 dagers multa fordi vi ikke kom tilbake samme dag tidligere i uken. Etter å ha betalt i banken og ventet på siestaen skulle avslutte, fikk jeg endelig fikset det, men dessverre ikke for Gunnhild da hun var i Potosi.  Men Gunnhild fikk heldigvis fikset det ganske fort når hun kom tilbake, selv om hun måtte betale 207 bolivianos i multe. Heldigvis var dette siste gang med fornying, og godt er det!

Selvfølgelig er det plass til 26 personer i en minibuss!

Mens Marie var på seminar og stresset med immigrasjon, var jeg en liten tur til Potosi. Dette er en utrolig spennende by, og det sies at spanjolene fant ikke Eldorado, men de fant Potosi! Her er det nemmelig ett fjell som inneholder så mye sølv at det en gang finansierte hele det spanske imperiet. Her var jeg på to spennende museumer og i en varm kilde. Desverre ble det ikke noe besøk til minene i det nevnte fjellet, siden jeg fikk en ny runde med matforgiftning, og ble så å si sengeliggende de to siste dagene. Og da hjelper det ikke akkurat på å være i en av verdens mest høytliggende byer på 4060 meter!

Der har vi jesus!

Siden jeg kom hjem fra Potosi har det vært mye jobbing, og det desiderte høydepunktet var nok når vi var på Cristo de la Concordia med nesten alle barna og mammaen her på hus to, og noen av ungdommene på hus en.  Vi var hele 26 personer, og måtte praie oss en egen trufi som vi brukte som taxi hele veien opp til statuen, og det var litt av noen veier, skrått nedover ett par hundre meter på hver side! Her merket vi og at det kanskje var vi to som var mest redd, mens barna ikke enset noenting. Vel fremme fikk barna gå litt fritt, se gjennom kikkert og gå nesten helt opp til hodet inni kristusstatuen.  Vi hadde også medbrakt lunsj og hadde en liten pikknikk der oppe med statuen. Marie og jeg hadde lenge hatt lyst til å dra opp til denne statuen, men ikke hatt tid, så det var veldig kjekt å få kombinere praksis og fritid, og å få se gleden til de barna som aldri hadde vært med kristus statuen før. Ned igjen tok vi gondolbane, og noen var nok ganske redde, inkludert Marie og jeg, var nok ganske redde. Heldigvis gikk det fint, som det oftest gjør. Etter en lang dag med morro pekte vi endelig snuten hjemover, og vel hjemme var det kakespising siden en av jentene her på huset hadde bursdag. Vi hørte heldigvis at de sang og løp ned for å være med i full fart!  Og Selvfølgelig fikk hun en bursdagssang på norsk i tillegg!

Ellers så har vi ikke hatt skikkelig vann på nesten en uke, og  Marie har som følge av de litt dårlige hygeniske forholdene fått seg enda en runde urinveisinfeksjon… Heldigvis har vi forhåpentligvis tilgang på vann hele tiden når vi er ute og reiser!

Vi har også postet litt info om barnehjemmet og et juleønske om økonomisk støtte til barnehjemmet. Om noen ønsker å gi en liten (eller stor!) pengegave blir vi utrolig takknemmelige! Dersom det er noen som har spørsmål, send oss en melding på facebook eller mail. (Gunnhild.hodnekvam@gmail.com )

Om noen vil gi direkte, så er kontonummeret til barnehjemmet 7877 08 10247 .

Nå stikker vi for å nyte de siste dagene i praksis! Nos vemos!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *