Helgetur til Zimbabwe

En «liten» utflukt

Bussturen inn i Bulawayo

Bulawayo sentrum

Annie på Grensen

Seabelo – et busselskap å anbefale !

 utsikt fra bussen – lenge, lenge—

Dette er det innlegget (eller de innleggene, det kan komme til å bli en del) – som er det vanskeligste å skrive.
En «liten» helgetur til Zimbabwe. Det er nemlig slik at Familien Lavik har et veldig nært forhold til familien vi besøkte i Bulawayo, Zimbabwe. Datteren i huset er barndomsvenninne av Amo, vår veileders datter, og familien her har bistått alenemoren i Bulawayo siden ungene hennes var små. Vi traff Amos venninne fra Zim allerede andre dagen vår i Francistown, da hun var på ferie for å besøke dem. Hun heter Sarah, og er en ekte skjønnhet (i likhet med de fleste andre jentene her!).

Så var det den ene kvelden rundt middagsbordet der Mr. Lavik foreslo at Sarah skulle invitere oss over grensen for en helg. Og plutselig ble det slik. Rett fra jobb kl.8-11, ble vi hentet på klinikken av arrangøren selv, og fraktet til bussholdeplassen.
Man vet jo aldri med sånne rutetider. Kanskje kommer bussen 11.15, kanskje kommer den kl.12. Joda, det var kl.12. Så vi kunne fint rekke en 2. grads forbrenning før den 4timer lange bussturen. Det vil si, til grensen var det vel ca 2 timer, og en drøy time PÅ grensen med fiksing av visum, litt bare-for-å-lage-litt-liksom-struktur-køer og mye roping gjennom små hull i glassrutene som skilte oss fra de ansatte på grensen – så gjenstod bare 1,5 time til Bulawayo.
Det fine er at vi nå også har visumet vi trenger for turen vi planlegger til Victoria falls i februar! Og ikke minst, vi vet at toalettene på grensen er lokaler man IKKE vil oppsøke.

Da vi gikk inn i bussen ble vi iakttatt av mange store øyne, og måtte gjentatte ganger svare at ja, vi skulle til Bulawayo. Jeg har litt større forståelse for spørsmålet nå, enn da vi dro.

Men Jøss, vi så mye vakkert fra bussen! Og det var en deilig buss, med komfortable stoler og aircondition, og gratis vann! <3

 grenseblomster 😉

Skjønneste Sarah ventet på oss i Bulawayo, med en taxi sjåfør. I en CRAZY trafikk på gamle veier som definitivt kunne trengt oppsyn – ble vi kjørt 30 min ut av sentrum, til landsbyen/nabolaget Familien bodde i.

Hagen var utrooolig søt, med mango og limetrær, gummiplanter og maisåker i nabohagen og på en stor vidde like ved. Vi ble varmt mottatt med det samme, av Mor, lillebror, svigerinne og hennes lille Magnus.

Sarah, kristina og Magnus 

Onkel og Magnus 😉

Familien samlet for helge-middag

Familien var veldig gjestfri, og vi var priviligerte nok til at den store familien i det lille huset ofret et helt rom med en dobbel og en enkelseng til oss <3
Hver gang vi hadde vært ute og kom hjem, hadde mor i huset redd sengene, og brettet sengetøyet vårt. OG,- hun var (er) en helt FENOMENAL kokk! Vi kan IKKE klage på middagene i Zim, i hvert fall !!

Men det var mye å bli vant til. Da vi først ankom, måtte vi vente ute i den lille hagen til middagen var klar. Stuen og spisestuen er i ett, og med alle man inne, kan det bli litt for trangt og mye styr.. Og dessverre, det er ikke bare-bare å være «hvit jente» i Zim. I alle fall ikke i et nabolag som ser hvite mennesker en gang i skuddåret. SÅ for at barna i gaten ikke skulle bli spinnville (sa Sarah) måtte vi holde oss bak gjerdene til det ble mørkt, og barna ble kalt inn..

Endelig våre første suvenirer !

Neste dag fikk vi heldigvis en tur til byen, og sett de små «markedene» og bodene som selger suvenirer. Våre første suvenirer !!!!!

Men veien TIL byen… Det er nesten for gale.. For å si det sånn, den trafikken der, er 110% ulovlig i Norge. I tillegg vekker taxisjåførene deg med tuting og hyling før hanen har stått opp. Og er du først i minien (det er snakk om MINIBUSSER – ikke taxi-biler), uten bilbelte, og uten noe som helst sikkerhet, så skal sjåføren ta HELE runden i landsbyen, til bussen er 150% full, før den setter retning mot byen, i 70 km/t i 30 sona, og i slalom mellom hullene i veien…

Disse bildene var altså av en halvfull combi…….

Men Vi har SÅ mye å si og vise fra denne turen, at jeg umulig kan gi hele historien på ett innlegg – så enn så lenge, vit at VI LEVER og ingen ble syke i løpet av reisen 😀

Vi passer godt på hverandre, og er fortsatt enige om alt, så et bedre reiseteam kunne jeg sett lenge etter 😀

Carmen

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *