Take us to Church

27/01.17

Hvor er den beste plassen å tilbringe en fredagskveld…?
Vår buddy Rashid fra Active Gym lo hvert fall godt da jeg fortalte ham hvor vi skulle tilbringe kvelden i dag. Men gjett om vi gleder oss..!

Sjåføren vår, “the best delivery guy in Francistown” og beste rådgiver; Patric, inviterte oss sammen med kjæresten hans og vennegjengen til deres store kirkesamling, 15 km fra byen i kveld. De har brukt flere uker på organisering, planlegging, og rigging av det store, hvite teltet hvor nattseremonien skal finne sted.
Så i dag skjer det. 16:45 hentes vi på klinikken, og kjøres hjem for å gjøre som Patric sa; “Eat, get some rest, and put on your dresses”.
Seremonien vil så vidt vi vet bære preg av preyers, sang – à capella- og dans. De skal være der hele natten igjennom. “All night prayer” kaller de det.
Vi ble litt usikre da vi hørte hvor lenge de skulle holde på, men Patric sa det ikke var noe problem å kjøre oss hjem når vi ønsket det. Så vi kan bli så lenge vi ønsker 🙂 Hardt å få til vane å legge seg kl.21:30 !!! ;P

Jeg kjøpte forøvrig den eneste kjolen jeg har her på bruktmarked i Zimbabwe!! SÅ den er akkurat nyvasket – og fortsatt uprøvd. Håper jeg kan ha den på i kveld!

Patric sa også at vi måtte hjem og lade mobilene våre, så vi har nok å gå på til å ta bilder! Vi er super-spente 😀

PART 2 :

Patric hentet oss et kvarter tidligere denne fredagen, så vi skulle rekke å spise og gjøre oss klare for kirken- og ikke minst, tenkte vi, at Patric skulle få rekke å gjøre de siste forberedelsene før helgens store begivenhet.

Så vi skyndet oss hjem, og Annie og Kristina er super happy over å ha oppdaget at de liker tunfisk! Nok et enkelt, men over gjennomsnittet godt måltid…!

Så passet den nye Zim-kjolen! Og de andre 2.. de var helt nydelige 😀
Så vi satte oss ut kl.19, for å vente på sjåføren.
Han hadde sagt 18.30, men tekstet oss on time og sa kl.19. Så ble klokken kvart over.. halv åtte.. og så ringte vi etter dem. Vi fotstod ikke så mye av telefon samtalen, som ble brutt. Trøtte, men følelsen av å ha blitt dumpet før skoleball, låste vi oss inn igjen, og gav løs på naboens danske kjeks-boks, som vi fikk i velkomstgave. Ganske skuffet satt vi ganske tafatte og spekulerte rundt hva som kunne ha skjedd, før det plutselig tutet utenfor.
Maggie (Margareth) og kusinen, begge i kirkens t-skjorter, lange skjørt og hvite slør over håret, beklaget forsinkelsen, og sa det var pga delayed matlaging.

20min skulle turen ta, og Patric skulle allerede være der. Etter et par 3 mellomstopp, hvorav det siste utenfor kirken (den de går i til vanlig, hver søndag), hvor vi ble stående en god stund. «søstrene» fotsvant ut av bilen, og vi ble sittende å stirre ut vinduene i det mørke skuet, hvor mange kvinner og menn stod og satt i grupper, med bibler og ulike antrekk.
Til slutt, når Patric dukket opp, spurte vi om vi kunne gå ut av bilen.
Da fikk vi hilse på flere- en mann kalt Oliver, en ivrig kvinne som kalte seg «Lissie», kort for Elisabeth, og Margareth’s eldste søster Esther.
Vi skviste oss inn i baksetet – rad 3- og bilen var plutselig full av hvite tørkler, og Maggie skrudde opp volumet på Afrikansk lovsang. Sharon, kusinen, viste seg å være en viktig personlighet i kirkesamfunnet, med helt spesielle evner. Hun var fortsatt i utvikling, fortalte hun (forståelig, ung som hun ser ut), men hun kan «se» pg «høre» ting. Og uansett hva, har hun en enorm karisma, og en nydelig sangstemme….!!

Vel 45min senere kunne vi skimte et hvitt telt. Noe mindre enn ventet, og inngangen/innkjørslen kunne vi ikke finne i mørkret. (Vi trodde de hadde vært her før, vi da..)
Så etter noen sirkel-kjøringer, fant vi endelig veien bort til teltet. Det var allerede halvfult, sv kvinner og menn, eldre, barn og babyer. Noen i finstas, andre mer casual.

Patric’s kamerat Aron var tydeligvis teknisk ansvarlig (det var lys, et lite slags podie, mikrofon til pastoren og høytaler for musikk (pauseinnslag, til f.eks nattverden/nattmåltidet).

Kristina og Carmen
Kirken, aka partyteltet!

Pastoren,den lokale, ledet an bønn og sang. Han var leder under Den Store Pastor, the Father og grunnleggeren av Kirken: Pastoren fra Zimbabwe, som besøkte «menigheten» ved samlinger som dette; ca hver 2. Eller 3. Mnd.)
Etter ca en time, ankom Den Store. En utrolig smilende, vennlig og glad mann, som.hjertelig ønsket oss velkommen til samlingen.

Så var vi endelig fremme. Små sjenerte og litt forblåste (vinduene nede hele veien, og ingen turte å si at det ble litt meget i baksetet..) klatrert vi ut av bilen. “Eeeeeh, Carmen, you cannot wear that” .. (Say what..??) “Do you have something to put around your waist? Your dress is too short!!”. Vel.. Jeg hadde vel strengt tatt like lang kjole som Kristina – men hun hadde jakke på seg. Så, fra å føle meg pyntet i den nye kjolen, hadde jeg med et stort sjal rundt meg, og genseren (lang) knytt rundt livet for å dekke ned over leggene. jaja..

Vi gikk litt nølende mot teltet, som med en nærmere kikk ble mer og mer fremmed fra forestillingene. Det “flotte, store hvite teltet” Patric hadde snakket om, var i alle fall noen lunde hvitt utenpå..! Men lampene fungerte som insektsmagneter, og jeg klarte ikke helt å motstå fristelsen til å vinke vekk et par overivrige møll og svære flygende non-vertebrae som jeg aldri har sett før. Men alle barna.. Gud, de er så skjønne her, alle sammen…!
Og vi ble tatt imot av Patrics venner.

Vi fikk stoler helt fremme i forsamlingen, så vi skulle se og høre mest mulig. Det tok ikke lange tiden før vi stivnet litt til – for det gikk hardt for seg. Mye nydelig allsang, og imponerende synkrone oppstart og avslutninger! Det varierte med hvem som brøt inn med innspill til den neste sangen. Men så kom også noen innspill av det vi var advart mot – noen som talte i tunger ( etc. hylte/hvinte..) , og fikk anfall. Særlig en av kvinnene, som viste seg å være Den eldre av lik rolle som den Sharon har påbegynt, hadde gjentatte perioder der hun rett og slett “forsvant”, og var som i transe. Hvordan disse svingningene i sinnstilstander ikke syntes å påvirke resten av forsamlingen, mens vi satt der med øyne så store som Ivo Caprino-dukker, er fascinerende i seg selv. I etterkant ble vi fortalt at noen av de tingene vi var vite til, var hennes forsøk på å fordrive onde ånder, demoner og andre urene energier som bare hun kan se eller sense.
Flere personer fikk større og mindre men likevel spesielle innfall underveis. Pastorene holdt ulike prekner, og alle lovpriste Gud, og Jesus Kristus. Men innimellom alt det veldige og nye, var helt utrolig allsang, og til og med vår egen Patric tok initiativ til å igangsette en lovsang.

Jentene fra Norge, sammen med Pastoren fra Zimbabwe, og Francistown’s egne Patric!
Stort å treffe kirkesamfunnets grunnlegger!

Pastoren var svært giret på sette oss i spotlighten, og danset med mange av kirkemedlemmene, og vi fikk ikke bli noen unntak. Så plutselig stod vi alle 3 og holdt hender med Patric og Pastoren, foran en jublende forsamling. Vi måtte bare le. Det var hysterisk, både hysterisk morsomt, og utrolig artig. Hvert fall fra min side, var latteren 100% genuin,- for en gjeng!!

Etter å ha hørt minst 10 vitnesbyrd, der frivillige kom opp på podiet for å takke Jesus Kristus og Gud for hva de hadde fått av gleder eller gaver i livet. Det var historier om alt fra å plutselig få i gave en skolesekk rett før skolestart (much needed), til å overleve en ulykke. Men noe som slo oss var at mange av takkene var rettet mot materielle gaver og penger/karriere i jobb.

Vi kjente oss rimelig trette, når det nærmet seg 2 timer over vanlig leggetid.. Og etter å ha spurt Patric 3 ganger, lovet han å ta oss hjem “innen 20 min”, så snart vi hadde fått nattmåltidet. “It’s just a tiny one, you have to eat it!”. Vi var jo sikre på at dette var et nattverd. Men neida,- det føltes virkelig som en kveld på byen, da vi avsluttet med ekte NATTMAT (streetfood). ET svært fat til hver med ris, grønnsakssaus og kyllingkubber. Det smakte godt, men fy søren… Det var et helt usedvanlig besøk, dette her.
Men Patric holdt sitt ord, og tok oss hjem etterpå!

Vi er super-takknemlige for å ha fått dele denne opplevelsen med våre Botswanske venner 🙂

Etter å ha sett oss i speilet og ledd godt – Vi var ikke fullt så striglede da vi kom hjem (det tar på å være på kirkefest!) var det ikke mer enn å pusse tenner før vi stupte i seng.

Satser på å få lagt ut noen av de ytterst få bildene vi fikk anledning til (turte) å ta.

Men guys – Vi har faktisk talt i mikrofon forran hele The new Creation Apostolic Church!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *