Helsefremmende «fotsoldater»

Siden forrige reisebrev har vi beveget oss ut av klasserommet og inn i det cubanske helsevesenet (til tross for at vi sikkert kunne trengt en måned eller to til med språkundervisning). Dette har bydd på mange nye, uvante og spennende situasjoner. Her på Cuba skal vi få innblikk i hvordan sykepleiere driver med helsefremmende og forebyggende arbeid, som i stor grad omhandler å hjelpe befolkningen til å ta kontroll over og forbedre egen helse. Som sykepleierne her sier selv: forebygging er billigere enn å behandle, derfor må vi være flinke å forebygge sykdom. Allerede her tror vi at vi har mye å lære av cubanerne. Første uke av praksis har vært en innføring i hvordan primærhelsetjenesten er organisert, for å kunne forstå hvordan prioriteringer og avgjørelser blir tatt gjennom et helt pasientforløp på Cuba.

Sykepleier i klassisk cubansk sykepleieruniform.

Første stopp var «Hogar de Ancianos – Lidia Doce Sanchez» (et sykehjem, oppkalt etter en kvinne aktiv under revolusjonen). Dagen startet med at de sang nasjonalsangen («Himno de Bayamo» / «Himno nacional de la republica de Cuba»), etterfulgt av høytlesing av nyheter og historiske begivenheter på den gjeldende datoen. Først virket dette veldig rart, men som vi senere skulle få oppleve er dette hverdagskost på de fleste arbeidsplasser her i landet. Utenom synging og opplesning, fungerer sykehjemmet på mange måter likt som sykehjem hjemme i Norge. I første etasje har de et dagsenter, hvor relativt friske eldre over 60 år som har ingen/lite familie til å se til dem på dagtid kan komme, helt gratis. (Og bare sånn for å underbygge gamle-folk-stereotypien satt like gjerne alle sammen å gynget i hver sin gyngestol). Da vi kom inn var de i gang med dagens trim (for de som ville, resten fikk gynge videre og se på), før de gikk over til litt quiz og hjernetrim. Før morgengymnastikken fikk for øvrig alle sjekket blodtrykket sitt, og deretter vurdert om de kunne være med og trene eller ikke. På dagsenteret får de servert mat, noen ganger drar de ut på utflukter sammen og andre dager driver de med håndarbeid (eller «doings stuff with the hands» som professoren vår også kaller det for).

Foto: Oda-Mari Corneliussen

I de to øverste etasjene bor fastboende pasienter med ulik grad av hjelpebehov. I den ene etasjen har de en fløy for «de single» og en annen fløy for gifte par som deler rom. Og det beste av alt: om noen skulle ønske, kunne de gifte seg der! På de fleste pasientrommene var det tre senger, altså plass til tre pasienter, som er noe flere enn hva man finner på sykehjem hjemme(!). Innerst inne i en bortgjemt krok møtte vi en dame, som bodde på sykehjemmet sammen med mannen sin. Hun fortalte oss at dersom hun fremdeles hadde vært i stand til det, skulle hun gjerne bydd oss på en kopp kaffe eller to.

Sykepleierens oppgaver her besto blant annet av å hjelpe pasienter med stell, spisesituasjon og utdeling av medisiner, slik som i Norge. I tillegg til «vanlige legemidler», fikk vi se og lukte på naturmedisin, som bl.a. «Cañasanta» en plante mot høyt blodtrykk, hvitløk mot influensa, og guavafrukt mot diare. Naturmedisin og tradisjonell behandling er utbredt på Cuba, og dette skal vi få se mer av i de kommende ukene.

Sykehjemsplass er, som all helsehjelp på Cuba, helt gratis. Ingen egenandel, ingen andel av pensjon for å betale leie til sykehjemmet. Heller ikke de som mottar hjemmesykepleie trenger å betale. Når man skal forstå hvordan Cubas helsevesen (og samfunnet for øvrig) er bygget opp, er det viktig å ha god forståelse for cubansk historie og det politiske systemet. Dette omhandler blant annet internasjonale forhold, som ofte har ført til mangel på ressurser og vanskelige tider for det cubanske folket. Dette vil vi komme tilbake til i et senere innlegg. Til tross for dette går visst alt an, om man bare prioriterer. Professoren vår fortalte oss at det eneste man selv må betale for, er medisiner på apoteket. Selv disse er sterkt subsidiert fra staten, slik at alle skal ha råd til dem. Han fortalte også at hvis et legemiddel egentlig koster 25 CUC (ca. 25 dollar), selges de for bare 25 CUP (ca. 1 dollar). Og dersom et land (som for eksempel Norge) har donert legemidler til Cuba, gis de ut helt gratis til folket.

Diverse informasjonsbrosjyrer på det lokale legekontoret.

Utover i uken besøkte vi en «policlinico» kalt Jimmy Hirzel (navnet på en kar vi ikke her helt sikker på hvem er) – en av mange poliklinikker, eller et slags minisykehus for mindre undersøkelser og inngrep. Her kunne de tilby både hummer og kanari innen helsehjelp: barnevaksinasjon, røntgenundersøkelse av gravide, psykiatrisk hjelp, tannlegetjenester, små kirurgiske inngrep, abort, væskebehandling ved alvorlig dehydrering/diaresykdom og mer. Dette er egentlig stedet du mottar det meste av helsehjelp som ikke haster så mye at du trenger å reise til sykehus. Slike poliklinikker har de veldig mange av. Poliklinikkene her på Cuba skiller seg dermed noe fra institusjonene med samme navn hjemme i Norge.

Å si at gravide kvinner på Cuba får tettere oppfølging enn gravide kvinner i Norge, er en sterk underdrivelse. Professorene våre fortalte oss at friske, gravide kvinner får hjemmebesøk og blir undersøkt av sykepleier 2 ganger i uka (!!). Kvinnene som enten har en underliggende sykdom som disponerer for komplikasjoner under svangerskapet (som diabetes, hypertensjon, hjerte- eller lungesykdom, veldig lav eller høy alder, osv.) eller bor for langt ute på landet til å få hjemmesykepleier 2 ganger i uka, bor på Hogar Materna (hjem for gravide kvinner). Også der startet dagen med nasjonalsangen, opplesing av nyheter og historiske begivenheter på datoen, slik som på sykehjemmet. I tillegg viste de en ca. 5-10 min. lang film med sentimental musikk som så ut til å handle om Fidel Castro og Hugo Chavez, og da begynte minst to av de gravide kvinnene i rommet å gråte. Castro (og selvsagt Che Guevara etc.) virker faktisk å være enda mer populær, enda mer folkekjær enn vi så for oss før vi reiste, både blant unge og gamle. I tillegg til bilder og sitater fra revolusjonsheltene på mange offentlige steder (som ikke behøver å bety noe for folkeopinionen), har vi sett mange ha bilder og lignende hjemme. Her om dagen besøkte jeg (Ingvild) en lokal fyr som hadde en Che Guevara-dukke i senga si. Jeg har stor respekt for Guevara og hans betydning for folk her, men dette ble for komisk, så jeg begynte å le. Da så han bare alvorlig på meg og sa «god mann». Jeg tok meg sammen og sa at ”ja, ja det var han”.

Dukken.

På Hogar Materna blir kvinnene fulgt nøye opp, undersøkt daglig og eventuelt henvist til mer spesialiserte helsetjenester ved behov. En egen sykepleier jobbet med ernæringen, og forklarte oss at de fulgte en matplan som var godkjent av UNESCO, bestående av 6 måltider for dagen. Under- eller overvektige gravide fikk kostholdet tilpasset for å hjelpe dem over i sunn vekt i løpet av svangerskapet. 2 ganger i uka gjennomførte de en treningsøkt, som alle skulle være med på (med mindre noe annet var sagt). Ved hjemmet var sykepleierens oppgaver å utføre undersøkelser av kvinnene (som kontroll av vitale tegn), å kontrollere og oppdatere journalen, administrere medikamenter osv.

Flere sykdomsforebyggende plakater.

Til vår nok så store overraskelse, jobber sykepleiere også i barnehager her i landet (Circulo infantil). En av dagene ble vi vist rundt i en nydelig, stor, åpen og fargerik barnehage, fylt med hjemmelaga lekemøbler og figurer. I barnehagen jobber sykepleieren med å ukentlig gå over arealet for å oppdage og identifisere eventuelle farer eller risikofaktorer for barna. I tillegg har hun den lille oppgaven å sjekke alle de 300 barna før de får komme inn i bygget på morgenen, for å se om de for eksempel har smittsom øyebetennelse eller annet snusk. Vi fikk fra utsiden se kjøkkenet hvor barnas mat ble tilberedt, og alle som jobbet der gikk gjennom en helsesjekk med blod-, urin- og avføringsprøve hver 3.måned, bare sånn for å være sikker. I tillegg ble det tatt stikkprøver av all maten som ble laget, satt i kjøleskapet med navnet på den ansvarlige for maten, slik at dersom barna ble matforgiftet ville den skyldige bli tatt (nei da, men jo da). I tillegg følger sykepleieren med på barnas helsejournal og minner foreldre på å få barna vaksinert. Dette er altså arbeidet til én sykepleier. Denne dagen fulgte vi for øvrig en annen sykepleier enn hun vi var ment å møte, og i tilfelle vi ikke allerede har nevnt det: taushetsplikt eller privatliv er et fremmed konsept på Cuba. Det første professoren vår sa da vi kom var «hun vi egentlig skulle møte her i dag kommer ikke, hun er syk. Hun har diaré». Åja, enda godt vi fikk klarnet opp i det. Hadde vel gått på veggen av nysgjerrighet om vi ikke fikk vite at det var diaré hun hadde. Her går ingenting ubemerket forbi ….

Plakat ved poliklinikken – «Homofili er ikke en fare, homofobi er.»

Vi besøkte også et barnehjem for små barn, hvor sykepleiere jobber med en del av det samme som i barnehagen. Her bor barn av grunner vi kjenner igjen fra Norge: vold i hjemmet, omsorgssvikt, mangel på omsorgspersoner etter død, foreldre med rusproblemer eller lignende.

Siste dagen besøkte vi et sted vi heller ikke hadde regna med å finne sykepleiere blant staben: en iskrem- og ostefabrikk (fabrica de helado y queso). Kanskje dere allerede begynner å se et mønster, for sykepleierens rolle strekker seg altså pent inn i alt HMS-arbeid på Cuba. Vi kan på mange måter kalle dem for helsefremmende fotsoldater. På fabrikken gikk arbeidet blant annet ut på å kartlegge konstante og ikke-konstante risikofaktorer for fabrikkarbeiderne, som påkjenningen det er for kroppen å gå fra sterk varme til sterk kulde, innånding av partikler og gasser fra produksjonen, farer ved høye stiger, glatt gulv, hørselshemmende støy eller lignende. I tillegg utfører sykepleieren hver 3. mnd. en helsesjekk av arbeiderne på fabrikken som består av blod-, urin- og avføringsprøver. Dersom noe er unormalt, blir arbeiderne henvist til videre undersøkelser ved sykehuset. Læringsutbyttet ved fabrikkbesøket var stort, men vi tror det kommer til å gå et par uke før noen av oss orker å spise ost igjen etter dette. Det kommer tydelig fram ved alle de ulike stedene vi har blitt kjent med til nå, at det cubanske folket får nøye oppfølging av helse. Her skal alt kartlegges (og da mener vi alt).

Transportmiddel til og fra praksis, med sykepleieprofessoren i spissen.

Hverdagslivet i Bayamo er forøvrig ganske greit – men skiller seg fort fra norsk hverdag med at vanlig kollektivtransport som buss/bybane er byttet ut med hest og kjerre. Til alles store glede hadde nærbutikken faktisk fått inn yoghurt denne uken, som er første gang siden vi kom hit for om lag 50 dager siden(!!!). Ellers kan vi fortelle at trubadurnaboen har begynt å sende oss slengkyss og vi føler oss generelt svært velkommen i Bayamo.

–  Anna & Ingvild

3 kommentarer til «Helsefremmende «fotsoldater»»

  1. Så kjekt å lese og å få følge dere litt!! Tusen takk for glimrende fortelling og orientering om både landet, folket og ikke minst dere; flotte norske sykepleiere!!

  2. Så kjekt å få ta del i livet ditt på Cuba. Interressant å få fylgja deg, Ingvild ❤
    Lykke til vidare. Snart får du besøk, dei gledar seg!
    God klem 🌺

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *