Nye praksisuker i Bayamo!

Da var det endelig på tide med en ny oppdatering fra Karibien. Blogglysten har ikke vært særlig stor i det siste da utkastet til nyeste innlegg forsvant når Ingvilds pc bestemte seg for å ta kvelden for et par uker siden. Mye har skjedd siden sist og nå er det på tide å holde fast i hattene folkens; for vi har nemlig vært ute i felten og fått tatt i vaskekte, cubanske pasienter! Dette har bydd på mange utfordrende, kleine og morsomme øyeblikk. I løpet av oktober måned har vi hatt praksis i flere ulike deler av Cubas primærhelsetjeneste. Denne gangen har vi vært innom ”Consultorio de Medico de la familia” – som er det nærmeste vi kommer den norsk fastlegeordning her på Cuba. I tillegg har vi hatt to uker praksis i tradisjonell medisin og naturmedisin, som er veldig utbredt her på Cuba (og her stilte vi helt på bar bakke på forhåndskunnskaper). I siste del av oktober måned har vi fått æren av å være med på å bringe nytt liv til denne verden – da vi hadde 2 uker praksis på ”Ginecobstericia”(gynekologisk/barselavdeling) – og dermed også fødestue. Det måtte tørkes litt tårer i øyekroken da kan man si…

«El Consultorio» – som fra utsiden bare kunne vært et hvilket som helst hus. Her bor legen i 2. etasje, og har underetasjen som arbeidsplass.

Først ute var ”El Consultorio” – fastlegen. Ved kontoret jobbet det to leger og et par sykepleiere som til sammen hadde ansvaret for 436 pasienter i området. De kunne fortelle oss at av 436 pasienter var 4 av dem gravide, 3 babyer, 141 syke (gruppe 3 pasienter) og 8 stykker som levde med sekveler av sykdom (for så god kontroll har de faktisk). Første dagen var vi ved kontoret og fikk en kjapp innføring i hvordan lege og sykepleier jobbet sammen for å ivareta helse og forebygge sykdom i området. Vi fikk blant annet se en helserapport fra 2016 som viste at det var 0 tilfeller av varicella (vannkopper) i det området i fjor! Er det en ting vi har lært i mens vi har vært her er det at cubanerne er mestre i forebygging av sykdom, som kanskje ikke kom som en overraskelse likevel. Om du glemmer å gå til poliklinikken for å vaksinere barnet ditt, går det nok ikke lange stunden før du har en cubansk sykepleier på døren som minner deg på det.

Ved consultorioet fikk vi se ulike planter som de brukte i kombinasjon med medikamentell behandling. Her er planten «tengoloabajo» som en pasient med diabetes (type 2) brukte mot høyt blodsukker.

For det er akkurat dette som er oppgaven til sykepleierne ved legekontoret. Minst 2 ganger i året må de dra på hjemmebesøk til hver pasient. Hjemmebesøket tar utgangspunkt i å kartlegge pasientens helse, leve- og boforhold og kartlegge eventuelle risikofaktorer i hjemmet. Dette fikk vi ikke bare delta på, men også utføre selv! ”Først observere, så gjennomføre” som professorene våre pleier å si. Noe av det viktigste var å finne ut hvor mange personer som bodde sammen i hjemmet (for her på Cuba er det ikke uvanlig at 3 generasjoner lever under samme tak). Man må observere eventuelle vektorer, som mygg, kakerlakker og maur er tilstede i hjemmet; fordi disse disponerer for utvikling av vektorbårne sykdommer.

Dette er ikke et uvanlig syn på Cuba – uniformerte sykepleiere på vei til hjemmebesøk. Her med «Jamaica-paraply» – da hun er en av mange helsearbeidere fra Cuba som har arbeidet i utlandet.

Hjemmebesøket ble avsluttet med at vi skulle utføre en fysisk undersøkelse av pasienten; som bokstavelig talt handlet om å undersøke pasienten fra topp til tå. Her skulle det avdekkes hvor mange ganger i uken han/hun vasket håret, pusset tenner eller hadde problemer med systemene i underetasjen. Til tross for at dette er noe vi er vant med å observere hjemmefra, ble vi ganske blyg når vi måtte spørre (på spansk) hvordan pasientens toalettvaner var. Alle bestod med glans, med gratulasjoner fra professoren vår som sa ”Five for you, and five for you and five for everyone” selv om vi haltet oss gjennom undersøkelsen med litt amputerte språkkunnskaper. (Fem er den høyeste karakteren i det cubanske karaktersystemet).

Eva og Oda under et av mange hjemmebesøk.

Etter ”consultorioet” stod tradisjonell medisin for tur. For mange kan det virke litt rart at denne typen behandling er en del av det offentlige helsesystemet her i landet og dermed også noe vi som norske studenter skal lære noe om. Som læreren vår fortalte oss mange ganger er det viktig å være bevisst på at de ikke mener tradisjonell medisin er en kurativ (helbredende) behandling, men et symptomlindrende alternativ og kan bidra til økt livskvalitet. Her stilte vi på helt bar bakke, null forkunnskaper, noe som var ganske ubehagelig.

I løpet av uken fikk vi lære to ulike metoder innenfor tradisjonell medisin – som het ”Ventosas” og ”Moxibustion”. Ventosas er det vi på norsk kjenner som ”kopping”, der man bruker vakuum for å feste kopper til huden som skal stimulere akupunkturpunkter. Dette kan for eksempel brukes for diverse kroniske sykdommer med mye smerte, ryggproblemer osv., og som restitusjonsbehandling hos enkelte vestlige idrettsutøvere (dere med ubegrenset internett får google ”Michael Phelps Felps(?) cupping” for å se noe lekkert). Ingen ting skal være uprøvd etter denne utvekslingen, så vi fikk selvfølgelig lov å teste ut metodene på hverandre (eller teste vennskapet som man også kan si).

Planten som blir brukt ved metoden «Moxibustion». Kan enten tennes på som en «sigar» eller som her; i pulverform.
Ingvild i full sving (med ting hun ikke kan). Vi fikk testet vennskapet med litt kopping og flammer.

Den andre metoden vi lærte var ”moxibustion” – en form for varmestimulering av akupunkturpunkter på kroppen. Vi fikk erfare på den harde måten at dette ikke lukter særlig godt og ikke er noe man burde drive med i et lukket rom. En slags sigar tennes på, og man holder denne så over utvalgte punkter på pasientens hud, ut i fra hva man behandles for. Ved klinikken gav de også opplæring på hvordan pasienten selv kunne utføre ulike teknikker i hjemmet for å bidra i behandlingen.

Inngang til sykehuset «Carlos Manuel Céspedes».

De to siste ukene av oktober var det duket for praksis ved gynekologisk/obstetrisk avdeling. Vi tror vi kan snakke for samtlige når vi sier at dette er noe av det vi har gledet oss mest til under oppholdet. Første dag fikk vi lov å hospitere på neonatalavdelingen ved sykehuset her i Bayamo. Under besøket ved avdelingen fikk vi se fortidligfødte babyer, som ikke veide mer enn ca 1000 gram og hadde store medisinske behov. Det gjorde sterkt inntrykk på oss alle sammen. I den anledning var det derfor viktig at vi lærte oss hvordan man gjennomfører en fysisk undersøkelse av gravide, for å tidlig kunne identifisere problemer som kan forårsake for tidlig fødsel.

I tillegg til praksis har vi hatt klasseromsundervisning, med fokus på fødsel og svangerskapskomplikasjoner.

I tillegg til vanlige observasjoner som vi er vant med hjemmefra (blodtrykk, puls, temperatur etc.) måtte vi lære oss ”Leopolds fire håndgrep” – som kort forklart er en metode for å finne ut av størrelsen på barnet, og finne ut av hvordan barnet er plassert i magen. Noen av tankene som jeg (Anna) i alle fall tenkte underveis var ”Hvordan skal jeg egentlig forholde meg til denne greien her?”, ”Hva er det jeg kjenner nå?” og ”Hva er det egentlig meningen at jeg skal finne ut av her?” – da alt jeg kjente på føltes HELT likt ut (sånn er det vel kanskje bare å være student uten særlig mye erfaring).

Leopolds fire håndgrep – illustrasjon fra boken «Det nye liv».
Hagegnom1 (Anna) og Hagegnom2 (Ingvild) klare for å ta i mot nytt liv.

2 av dagene skulle vi få være på ”Salón de Parto” altså FØDESTUEN(!). Må tro at det var 6 spente jenter som møtte opp på sykehuset den morgenen. Oppkledd som 6 grønne hagegnomer (no joke), stod vi spente i dørkarmen til sykehusets fødeavdeling. Det var kun en av oss som hadde vært med på et keisersnitt tidligere, men nå skulle vi få oppleve et nytt tilskudd til denne verden alle sammen. For alle som jobbet ved avdelingen må det ha sett ganske komisk ut at 6 grønnkledde stod med dådyrøyne og fulgte ivrig med på hver liten bevegelse den 5 minutter gamle, lille klumpen opp i kurven gjorde.

6 stk fornøyde sykepleierstudenter.

Det er mye som skiller norske og cubanske fødestuer og operasjonsstuer. Sykehusene er gamle og slitte, tilgangen på utstyr er marginal og noe av utstyret som det cubanske helsepersonalet bruker hadde vi nok aldri akseptert å ta i bruk hjemme. Man skal likevel ikke skue hundene på hårene, for cubanere er virkelig innovative sjeler. Da vi stod og observerte under keisersnittet, så vi en av operasjonssykepleierne gjøre klar et urinkateter som pasienten skulle ha. Isteden for å kaste plastembalasjen som omgav kateteret surret hun plastikken sammen og laget et oppheng for posen som hun festet på sengekanten. Det kan ”bruk-og-kast”-samfunnet hjemme kanskje ta litt lærdom av. Utstyret her er dessuten et uttrykk for mangelen på midler, ikke mangelen på kompetanse og kunnskap.

Her henger nyvasket operasjonstøy til tørk ute. Ikke alt er helt som hjemme.

Den andre dagen satt vi på venterommet på fødestuen, og ventet på å få være med på en normal fødsel kom vi i snakk med en av gynekologene ved avdeling. Vi spurte han om kvinner som føder normalt på Cuba får tilbud om epidural under fødselen. Han svarte at det kun er kvinner som gjennomgår keisersnitt som får epidural – av økonomiske årsaker selvfølgelig … Ingen trengte å si det høyt, men vi satt alle med følelsen av hvor privilegerte vi er hjemme i Norge.

På Cuba er det ikke en ting å sitte inne og chille. Man har jo gata!
Det blir ikke mer idyllisk enn å se gaten vår «Calle Excelencia» i solnedgang.

Siden sist kan vi også meddele at vi tilfeldigvis har truffet på norske sykepleierstudenter fra andre byer her på Cuba (Camagüey og Holgúin), og det har vært så kjekt å dele opplevelser og erfaringer. Nå gjenstår det kun to uker med pediatripraksis og spanskeksamen før vi vender snutene hjem mot Norge! Vi føler oss ikke klare for å forlate fine Cuba enda, men så skal det saktens bli godt å komme hjem til grovbrød, leverpostei og brunost også.

Hasta luego!

Anna & Ingvild