Nye praksisuker i Bayamo!

Da var det endelig på tide med en ny oppdatering fra Karibien. Blogglysten har ikke vært særlig stor i det siste da utkastet til nyeste innlegg forsvant når Ingvilds pc bestemte seg for å ta kvelden for et par uker siden. Mye har skjedd siden sist og nå er det på tide å holde fast i hattene folkens; for vi har nemlig vært ute i felten og fått tatt i vaskekte, cubanske pasienter! Dette har bydd på mange utfordrende, kleine og morsomme øyeblikk. I løpet av oktober måned har vi hatt praksis i flere ulike deler av Cubas primærhelsetjeneste. Denne gangen har vi vært innom ”Consultorio de Medico de la familia” – som er det nærmeste vi kommer den norsk fastlegeordning her på Cuba. I tillegg har vi hatt to uker praksis i tradisjonell medisin og naturmedisin, som er veldig utbredt her på Cuba (og her stilte vi helt på bar bakke på forhåndskunnskaper). I siste del av oktober måned har vi fått æren av å være med på å bringe nytt liv til denne verden – da vi hadde 2 uker praksis på ”Ginecobstericia”(gynekologisk/barselavdeling) – og dermed også fødestue. Det måtte tørkes litt tårer i øyekroken da kan man si…

«El Consultorio» – som fra utsiden bare kunne vært et hvilket som helst hus. Her bor legen i 2. etasje, og har underetasjen som arbeidsplass.

Først ute var ”El Consultorio” – fastlegen. Ved kontoret jobbet det to leger og et par sykepleiere som til sammen hadde ansvaret for 436 pasienter i området. De kunne fortelle oss at av 436 pasienter var 4 av dem gravide, 3 babyer, 141 syke (gruppe 3 pasienter) og 8 stykker som levde med sekveler av sykdom (for så god kontroll har de faktisk). Første dagen var vi ved kontoret og fikk en kjapp innføring i hvordan lege og sykepleier jobbet sammen for å ivareta helse og forebygge sykdom i området. Vi fikk blant annet se en helserapport fra 2016 som viste at det var 0 tilfeller av varicella (vannkopper) i det området i fjor! Er det en ting vi har lært i mens vi har vært her er det at cubanerne er mestre i forebygging av sykdom, som kanskje ikke kom som en overraskelse likevel. Om du glemmer å gå til poliklinikken for å vaksinere barnet ditt, går det nok ikke lange stunden før du har en cubansk sykepleier på døren som minner deg på det.

Ved consultorioet fikk vi se ulike planter som de brukte i kombinasjon med medikamentell behandling. Her er planten «tengoloabajo» som en pasient med diabetes (type 2) brukte mot høyt blodsukker.

For det er akkurat dette som er oppgaven til sykepleierne ved legekontoret. Minst 2 ganger i året må de dra på hjemmebesøk til hver pasient. Hjemmebesøket tar utgangspunkt i å kartlegge pasientens helse, leve- og boforhold og kartlegge eventuelle risikofaktorer i hjemmet. Dette fikk vi ikke bare delta på, men også utføre selv! ”Først observere, så gjennomføre” som professorene våre pleier å si. Noe av det viktigste var å finne ut hvor mange personer som bodde sammen i hjemmet (for her på Cuba er det ikke uvanlig at 3 generasjoner lever under samme tak). Man må observere eventuelle vektorer, som mygg, kakerlakker og maur er tilstede i hjemmet; fordi disse disponerer for utvikling av vektorbårne sykdommer.

Dette er ikke et uvanlig syn på Cuba – uniformerte sykepleiere på vei til hjemmebesøk. Her med «Jamaica-paraply» – da hun er en av mange helsearbeidere fra Cuba som har arbeidet i utlandet.

Hjemmebesøket ble avsluttet med at vi skulle utføre en fysisk undersøkelse av pasienten; som bokstavelig talt handlet om å undersøke pasienten fra topp til tå. Her skulle det avdekkes hvor mange ganger i uken han/hun vasket håret, pusset tenner eller hadde problemer med systemene i underetasjen. Til tross for at dette er noe vi er vant med å observere hjemmefra, ble vi ganske blyg når vi måtte spørre (på spansk) hvordan pasientens toalettvaner var. Alle bestod med glans, med gratulasjoner fra professoren vår som sa ”Five for you, and five for you and five for everyone” selv om vi haltet oss gjennom undersøkelsen med litt amputerte språkkunnskaper. (Fem er den høyeste karakteren i det cubanske karaktersystemet).

Eva og Oda under et av mange hjemmebesøk.

Etter ”consultorioet” stod tradisjonell medisin for tur. For mange kan det virke litt rart at denne typen behandling er en del av det offentlige helsesystemet her i landet og dermed også noe vi som norske studenter skal lære noe om. Som læreren vår fortalte oss mange ganger er det viktig å være bevisst på at de ikke mener tradisjonell medisin er en kurativ (helbredende) behandling, men et symptomlindrende alternativ og kan bidra til økt livskvalitet. Her stilte vi på helt bar bakke, null forkunnskaper, noe som var ganske ubehagelig.

I løpet av uken fikk vi lære to ulike metoder innenfor tradisjonell medisin – som het ”Ventosas” og ”Moxibustion”. Ventosas er det vi på norsk kjenner som ”kopping”, der man bruker vakuum for å feste kopper til huden som skal stimulere akupunkturpunkter. Dette kan for eksempel brukes for diverse kroniske sykdommer med mye smerte, ryggproblemer osv., og som restitusjonsbehandling hos enkelte vestlige idrettsutøvere (dere med ubegrenset internett får google ”Michael Phelps Felps(?) cupping” for å se noe lekkert). Ingen ting skal være uprøvd etter denne utvekslingen, så vi fikk selvfølgelig lov å teste ut metodene på hverandre (eller teste vennskapet som man også kan si).

Planten som blir brukt ved metoden «Moxibustion». Kan enten tennes på som en «sigar» eller som her; i pulverform.
Ingvild i full sving (med ting hun ikke kan). Vi fikk testet vennskapet med litt kopping og flammer.

Den andre metoden vi lærte var ”moxibustion” – en form for varmestimulering av akupunkturpunkter på kroppen. Vi fikk erfare på den harde måten at dette ikke lukter særlig godt og ikke er noe man burde drive med i et lukket rom. En slags sigar tennes på, og man holder denne så over utvalgte punkter på pasientens hud, ut i fra hva man behandles for. Ved klinikken gav de også opplæring på hvordan pasienten selv kunne utføre ulike teknikker i hjemmet for å bidra i behandlingen.

Inngang til sykehuset «Carlos Manuel Céspedes».

De to siste ukene av oktober var det duket for praksis ved gynekologisk/obstetrisk avdeling. Vi tror vi kan snakke for samtlige når vi sier at dette er noe av det vi har gledet oss mest til under oppholdet. Første dag fikk vi lov å hospitere på neonatalavdelingen ved sykehuset her i Bayamo. Under besøket ved avdelingen fikk vi se fortidligfødte babyer, som ikke veide mer enn ca 1000 gram og hadde store medisinske behov. Det gjorde sterkt inntrykk på oss alle sammen. I den anledning var det derfor viktig at vi lærte oss hvordan man gjennomfører en fysisk undersøkelse av gravide, for å tidlig kunne identifisere problemer som kan forårsake for tidlig fødsel.

I tillegg til praksis har vi hatt klasseromsundervisning, med fokus på fødsel og svangerskapskomplikasjoner.

I tillegg til vanlige observasjoner som vi er vant med hjemmefra (blodtrykk, puls, temperatur etc.) måtte vi lære oss ”Leopolds fire håndgrep” – som kort forklart er en metode for å finne ut av størrelsen på barnet, og finne ut av hvordan barnet er plassert i magen. Noen av tankene som jeg (Anna) i alle fall tenkte underveis var ”Hvordan skal jeg egentlig forholde meg til denne greien her?”, ”Hva er det jeg kjenner nå?” og ”Hva er det egentlig meningen at jeg skal finne ut av her?” – da alt jeg kjente på føltes HELT likt ut (sånn er det vel kanskje bare å være student uten særlig mye erfaring).

Leopolds fire håndgrep – illustrasjon fra boken «Det nye liv».
Hagegnom1 (Anna) og Hagegnom2 (Ingvild) klare for å ta i mot nytt liv.

2 av dagene skulle vi få være på ”Salón de Parto” altså FØDESTUEN(!). Må tro at det var 6 spente jenter som møtte opp på sykehuset den morgenen. Oppkledd som 6 grønne hagegnomer (no joke), stod vi spente i dørkarmen til sykehusets fødeavdeling. Det var kun en av oss som hadde vært med på et keisersnitt tidligere, men nå skulle vi få oppleve et nytt tilskudd til denne verden alle sammen. For alle som jobbet ved avdelingen må det ha sett ganske komisk ut at 6 grønnkledde stod med dådyrøyne og fulgte ivrig med på hver liten bevegelse den 5 minutter gamle, lille klumpen opp i kurven gjorde.

6 stk fornøyde sykepleierstudenter.

Det er mye som skiller norske og cubanske fødestuer og operasjonsstuer. Sykehusene er gamle og slitte, tilgangen på utstyr er marginal og noe av utstyret som det cubanske helsepersonalet bruker hadde vi nok aldri akseptert å ta i bruk hjemme. Man skal likevel ikke skue hundene på hårene, for cubanere er virkelig innovative sjeler. Da vi stod og observerte under keisersnittet, så vi en av operasjonssykepleierne gjøre klar et urinkateter som pasienten skulle ha. Isteden for å kaste plastembalasjen som omgav kateteret surret hun plastikken sammen og laget et oppheng for posen som hun festet på sengekanten. Det kan ”bruk-og-kast”-samfunnet hjemme kanskje ta litt lærdom av. Utstyret her er dessuten et uttrykk for mangelen på midler, ikke mangelen på kompetanse og kunnskap.

Her henger nyvasket operasjonstøy til tørk ute. Ikke alt er helt som hjemme.

Den andre dagen satt vi på venterommet på fødestuen, og ventet på å få være med på en normal fødsel kom vi i snakk med en av gynekologene ved avdeling. Vi spurte han om kvinner som føder normalt på Cuba får tilbud om epidural under fødselen. Han svarte at det kun er kvinner som gjennomgår keisersnitt som får epidural – av økonomiske årsaker selvfølgelig … Ingen trengte å si det høyt, men vi satt alle med følelsen av hvor privilegerte vi er hjemme i Norge.

På Cuba er det ikke en ting å sitte inne og chille. Man har jo gata!
Det blir ikke mer idyllisk enn å se gaten vår «Calle Excelencia» i solnedgang.

Siden sist kan vi også meddele at vi tilfeldigvis har truffet på norske sykepleierstudenter fra andre byer her på Cuba (Camagüey og Holgúin), og det har vært så kjekt å dele opplevelser og erfaringer. Nå gjenstår det kun to uker med pediatripraksis og spanskeksamen før vi vender snutene hjem mot Norge! Vi føler oss ikke klare for å forlate fine Cuba enda, men så skal det saktens bli godt å komme hjem til grovbrød, leverpostei og brunost også.

Hasta luego!

Anna & Ingvild

 

 

Helsefremmende «fotsoldater»

Siden forrige reisebrev har vi beveget oss ut av klasserommet og inn i det cubanske helsevesenet (til tross for at vi sikkert kunne trengt en måned eller to til med språkundervisning). Dette har bydd på mange nye, uvante og spennende situasjoner. Her på Cuba skal vi få innblikk i hvordan sykepleiere driver med helsefremmende og forebyggende arbeid, som i stor grad omhandler å hjelpe befolkningen til å ta kontroll over og forbedre egen helse. Som sykepleierne her sier selv: forebygging er billigere enn å behandle, derfor må vi være flinke å forebygge sykdom. Allerede her tror vi at vi har mye å lære av cubanerne. Første uke av praksis har vært en innføring i hvordan primærhelsetjenesten er organisert, for å kunne forstå hvordan prioriteringer og avgjørelser blir tatt gjennom et helt pasientforløp på Cuba.

Sykepleier i klassisk cubansk sykepleieruniform.

Første stopp var «Hogar de Ancianos – Lidia Doce Sanchez» (et sykehjem, oppkalt etter en kvinne aktiv under revolusjonen). Dagen startet med at de sang nasjonalsangen («Himno de Bayamo» / «Himno nacional de la republica de Cuba»), etterfulgt av høytlesing av nyheter og historiske begivenheter på den gjeldende datoen. Først virket dette veldig rart, men som vi senere skulle få oppleve er dette hverdagskost på de fleste arbeidsplasser her i landet. Utenom synging og opplesning, fungerer sykehjemmet på mange måter likt som sykehjem hjemme i Norge. I første etasje har de et dagsenter, hvor relativt friske eldre over 60 år som har ingen/lite familie til å se til dem på dagtid kan komme, helt gratis. (Og bare sånn for å underbygge gamle-folk-stereotypien satt like gjerne alle sammen å gynget i hver sin gyngestol). Da vi kom inn var de i gang med dagens trim (for de som ville, resten fikk gynge videre og se på), før de gikk over til litt quiz og hjernetrim. Før morgengymnastikken fikk for øvrig alle sjekket blodtrykket sitt, og deretter vurdert om de kunne være med og trene eller ikke. På dagsenteret får de servert mat, noen ganger drar de ut på utflukter sammen og andre dager driver de med håndarbeid (eller «doings stuff with the hands» som professoren vår også kaller det for).

Foto: Oda-Mari Corneliussen

I de to øverste etasjene bor fastboende pasienter med ulik grad av hjelpebehov. I den ene etasjen har de en fløy for «de single» og en annen fløy for gifte par som deler rom. Og det beste av alt: om noen skulle ønske, kunne de gifte seg der! På de fleste pasientrommene var det tre senger, altså plass til tre pasienter, som er noe flere enn hva man finner på sykehjem hjemme(!). Innerst inne i en bortgjemt krok møtte vi en dame, som bodde på sykehjemmet sammen med mannen sin. Hun fortalte oss at dersom hun fremdeles hadde vært i stand til det, skulle hun gjerne bydd oss på en kopp kaffe eller to.

Sykepleierens oppgaver her besto blant annet av å hjelpe pasienter med stell, spisesituasjon og utdeling av medisiner, slik som i Norge. I tillegg til «vanlige legemidler», fikk vi se og lukte på naturmedisin, som bl.a. «Cañasanta» en plante mot høyt blodtrykk, hvitløk mot influensa, og guavafrukt mot diare. Naturmedisin og tradisjonell behandling er utbredt på Cuba, og dette skal vi få se mer av i de kommende ukene.

Sykehjemsplass er, som all helsehjelp på Cuba, helt gratis. Ingen egenandel, ingen andel av pensjon for å betale leie til sykehjemmet. Heller ikke de som mottar hjemmesykepleie trenger å betale. Når man skal forstå hvordan Cubas helsevesen (og samfunnet for øvrig) er bygget opp, er det viktig å ha god forståelse for cubansk historie og det politiske systemet. Dette omhandler blant annet internasjonale forhold, som ofte har ført til mangel på ressurser og vanskelige tider for det cubanske folket. Dette vil vi komme tilbake til i et senere innlegg. Til tross for dette går visst alt an, om man bare prioriterer. Professoren vår fortalte oss at det eneste man selv må betale for, er medisiner på apoteket. Selv disse er sterkt subsidiert fra staten, slik at alle skal ha råd til dem. Han fortalte også at hvis et legemiddel egentlig koster 25 CUC (ca. 25 dollar), selges de for bare 25 CUP (ca. 1 dollar). Og dersom et land (som for eksempel Norge) har donert legemidler til Cuba, gis de ut helt gratis til folket.

Diverse informasjonsbrosjyrer på det lokale legekontoret.

Utover i uken besøkte vi en «policlinico» kalt Jimmy Hirzel (navnet på en kar vi ikke her helt sikker på hvem er) – en av mange poliklinikker, eller et slags minisykehus for mindre undersøkelser og inngrep. Her kunne de tilby både hummer og kanari innen helsehjelp: barnevaksinasjon, røntgenundersøkelse av gravide, psykiatrisk hjelp, tannlegetjenester, små kirurgiske inngrep, abort, væskebehandling ved alvorlig dehydrering/diaresykdom og mer. Dette er egentlig stedet du mottar det meste av helsehjelp som ikke haster så mye at du trenger å reise til sykehus. Slike poliklinikker har de veldig mange av. Poliklinikkene her på Cuba skiller seg dermed noe fra institusjonene med samme navn hjemme i Norge.

Å si at gravide kvinner på Cuba får tettere oppfølging enn gravide kvinner i Norge, er en sterk underdrivelse. Professorene våre fortalte oss at friske, gravide kvinner får hjemmebesøk og blir undersøkt av sykepleier 2 ganger i uka (!!). Kvinnene som enten har en underliggende sykdom som disponerer for komplikasjoner under svangerskapet (som diabetes, hypertensjon, hjerte- eller lungesykdom, veldig lav eller høy alder, osv.) eller bor for langt ute på landet til å få hjemmesykepleier 2 ganger i uka, bor på Hogar Materna (hjem for gravide kvinner). Også der startet dagen med nasjonalsangen, opplesing av nyheter og historiske begivenheter på datoen, slik som på sykehjemmet. I tillegg viste de en ca. 5-10 min. lang film med sentimental musikk som så ut til å handle om Fidel Castro og Hugo Chavez, og da begynte minst to av de gravide kvinnene i rommet å gråte. Castro (og selvsagt Che Guevara etc.) virker faktisk å være enda mer populær, enda mer folkekjær enn vi så for oss før vi reiste, både blant unge og gamle. I tillegg til bilder og sitater fra revolusjonsheltene på mange offentlige steder (som ikke behøver å bety noe for folkeopinionen), har vi sett mange ha bilder og lignende hjemme. Her om dagen besøkte jeg (Ingvild) en lokal fyr som hadde en Che Guevara-dukke i senga si. Jeg har stor respekt for Guevara og hans betydning for folk her, men dette ble for komisk, så jeg begynte å le. Da så han bare alvorlig på meg og sa «god mann». Jeg tok meg sammen og sa at ”ja, ja det var han”.

Dukken.

På Hogar Materna blir kvinnene fulgt nøye opp, undersøkt daglig og eventuelt henvist til mer spesialiserte helsetjenester ved behov. En egen sykepleier jobbet med ernæringen, og forklarte oss at de fulgte en matplan som var godkjent av UNESCO, bestående av 6 måltider for dagen. Under- eller overvektige gravide fikk kostholdet tilpasset for å hjelpe dem over i sunn vekt i løpet av svangerskapet. 2 ganger i uka gjennomførte de en treningsøkt, som alle skulle være med på (med mindre noe annet var sagt). Ved hjemmet var sykepleierens oppgaver å utføre undersøkelser av kvinnene (som kontroll av vitale tegn), å kontrollere og oppdatere journalen, administrere medikamenter osv.

Flere sykdomsforebyggende plakater.

Til vår nok så store overraskelse, jobber sykepleiere også i barnehager her i landet (Circulo infantil). En av dagene ble vi vist rundt i en nydelig, stor, åpen og fargerik barnehage, fylt med hjemmelaga lekemøbler og figurer. I barnehagen jobber sykepleieren med å ukentlig gå over arealet for å oppdage og identifisere eventuelle farer eller risikofaktorer for barna. I tillegg har hun den lille oppgaven å sjekke alle de 300 barna før de får komme inn i bygget på morgenen, for å se om de for eksempel har smittsom øyebetennelse eller annet snusk. Vi fikk fra utsiden se kjøkkenet hvor barnas mat ble tilberedt, og alle som jobbet der gikk gjennom en helsesjekk med blod-, urin- og avføringsprøve hver 3.måned, bare sånn for å være sikker. I tillegg ble det tatt stikkprøver av all maten som ble laget, satt i kjøleskapet med navnet på den ansvarlige for maten, slik at dersom barna ble matforgiftet ville den skyldige bli tatt (nei da, men jo da). I tillegg følger sykepleieren med på barnas helsejournal og minner foreldre på å få barna vaksinert. Dette er altså arbeidet til én sykepleier. Denne dagen fulgte vi for øvrig en annen sykepleier enn hun vi var ment å møte, og i tilfelle vi ikke allerede har nevnt det: taushetsplikt eller privatliv er et fremmed konsept på Cuba. Det første professoren vår sa da vi kom var «hun vi egentlig skulle møte her i dag kommer ikke, hun er syk. Hun har diaré». Åja, enda godt vi fikk klarnet opp i det. Hadde vel gått på veggen av nysgjerrighet om vi ikke fikk vite at det var diaré hun hadde. Her går ingenting ubemerket forbi ….

Plakat ved poliklinikken – «Homofili er ikke en fare, homofobi er.»

Vi besøkte også et barnehjem for små barn, hvor sykepleiere jobber med en del av det samme som i barnehagen. Her bor barn av grunner vi kjenner igjen fra Norge: vold i hjemmet, omsorgssvikt, mangel på omsorgspersoner etter død, foreldre med rusproblemer eller lignende.

Siste dagen besøkte vi et sted vi heller ikke hadde regna med å finne sykepleiere blant staben: en iskrem- og ostefabrikk (fabrica de helado y queso). Kanskje dere allerede begynner å se et mønster, for sykepleierens rolle strekker seg altså pent inn i alt HMS-arbeid på Cuba. Vi kan på mange måter kalle dem for helsefremmende fotsoldater. På fabrikken gikk arbeidet blant annet ut på å kartlegge konstante og ikke-konstante risikofaktorer for fabrikkarbeiderne, som påkjenningen det er for kroppen å gå fra sterk varme til sterk kulde, innånding av partikler og gasser fra produksjonen, farer ved høye stiger, glatt gulv, hørselshemmende støy eller lignende. I tillegg utfører sykepleieren hver 3. mnd. en helsesjekk av arbeiderne på fabrikken som består av blod-, urin- og avføringsprøver. Dersom noe er unormalt, blir arbeiderne henvist til videre undersøkelser ved sykehuset. Læringsutbyttet ved fabrikkbesøket var stort, men vi tror det kommer til å gå et par uke før noen av oss orker å spise ost igjen etter dette. Det kommer tydelig fram ved alle de ulike stedene vi har blitt kjent med til nå, at det cubanske folket får nøye oppfølging av helse. Her skal alt kartlegges (og da mener vi alt).

Transportmiddel til og fra praksis, med sykepleieprofessoren i spissen.

Hverdagslivet i Bayamo er forøvrig ganske greit – men skiller seg fort fra norsk hverdag med at vanlig kollektivtransport som buss/bybane er byttet ut med hest og kjerre. Til alles store glede hadde nærbutikken faktisk fått inn yoghurt denne uken, som er første gang siden vi kom hit for om lag 50 dager siden(!!!). Ellers kan vi fortelle at trubadurnaboen har begynt å sende oss slengkyss og vi føler oss generelt svært velkommen i Bayamo.

–  Anna & Ingvild

Første møte med Bayamo

Nå har vi vært 1 uke i Bayamo, og funnet oss godt til rette. Bayamo er veldig annerledes, sammenlignet med Havanna. Her er hovedtransportmiddel hest og kjerre, gatene er fylt av (virkelig) frittgående høns, samtidig som det også er en universitetsby som utdanner morgendagens sykepleiere og leger mm. Dagliglivet i Bayamo virker til å gå sin gang, uten særlig påvirkning fra verden utenfor.

Reisefølget er nå fordelt i to ulike casaer (hus), 4 studenter i det ene og 6 i det andre. Begge hus drives av to hyggelige, omsorgsfulle damer som hjelper oss med alt vi trenger. Vi er blitt relativt bortskjemt allerede, ettersom vi får servert frokost, lunsj og middag hver dag (i tillegg til matpakke i ukedagene). I Havanna spiste vi nesten ute hver dag, noe som resulterte i et ganske ”vestlig” kosthold. Her i Bayamo får vi servert cubansk mat og det er virkelig godt! Maten består mye av ris, bønner, diverse kjøtt, salater og minst 10 +  forskjellige sorter potet, samt grønnsaker/frukt vi enda ikke er sikre på hva er.

Utsikt fra casaen vår.
Casaen hvor 6 av oss bor.
Frokost i idylliske omgivelser.

Nabolaget vårt har til nå vært meget stille og rolig. Å sitte inne i husene sine er ikke en greie, da de fleste cubanerne tilbringer dagen og kvelden sittende ute på trappen der de prater med naboen over veien og observerer forbipasserende (og slenger gjerne ut et lite  ”Hola!”). Bayameserne har tatt oss godt i mot. Vi har til og med fått vår egen private, spansklærer på 9 (snart 10) år, som gjerne kommer på uanmeldt besøk og setter i gang spanskundervisningen. Her er det strengt regime, og det er IKKE lov med mobil i timen (skjerpings Ida!). Over veien bor det i tillegg en nabo, som konstant enten synger eller plystrer, og det skaper jo selvfølgelig god stemning!

Gatelangs i Bayamo.

Vi har hatt vår første uke på skolen, der vi nå er ferdig med første av to uker (sårt trengt) spanskundervisning. Språk er ikke alltid like lett, og vi prøver å støtte oss til oversettelsesapper på mobil, men noen ganger blir ”barnehagelærer” til kenguru og ”hummer” til gresshoppe. Sånt skjer. Heldigvis har vi to kjempeflinke spansklærere som allerede har lært oss masse.

Filial de Ciencias Médicas de Bayamo/ Bayamo Medical School.

Studentene ved skolen vår,  ”Bayamo Medical School”, bruker skoleuniformer som består av hvit skjorte og blå bukse/skjørt. Vi har tatt med det nærmeste vi fant hjemme, som var sykepleieruniformen vår med blå hjemmefarget bukse. Går nesten i ett med resten her (not).

Klasserommet (med bare litt aircondition).
Fra ve.: Oda, Marlene, Hanne, Eva, Maria, Caroline, Anna, Ingvild, Ida og Heidi.

I perioden vi skal tilbringe her på Cuba er det orkansesong i Karibien. Dette fikk vi så vidt kjenne på kroppen, da historiens sterkeste orkan Irma var på vei i retning Cuba med orkanklasse 4 og 5. Etter som dette er veldig uvant, nytt og potensielt veldig farlig var dette ubehagelig for alle sammen. Samtidig er Cuba et land som er godt utstyrt og rutinert når det kommer til orkaner. Husene er laget for å tåle orkan og annet uvær, og skolen ble brukt som evakueringslokaler for alle som ikke bor i robuste hus. Her skal alle være trygg.  Vi fikk heldigvis ikke kjenne på orkanens verste utbrudd, da vi var nokså langt unna, men kraftig nedbør, vind og strømbrudd har preget helgen. De som var mest bekymret sitter nok hjemme i Norge og leser dette akkurat nå.


Nå holder vi på å gå på veggene her i casaen, og gleder oss (faktisk) til å komme tilbake på skolen (som naturligvis har holdt stengt siden torsdag). Nå har vi en uke spanskkurs igjen, før vi skal ut i det cubanske helsevesenet.

Anna & Ingvild

Utveksling på Cuba

Hola Høgskulen på Vestlandet!

Dette er Anna og Ingvild. Vi er to sykepleierstudenter på 3. studieår, som høsten 2017 skal tilbringe 3 måneder på utveksling i Bayamo på Cuba. Skolen vi skal gå på heter Bayamo Medical School, og ligger i provinsen Granma. Vi har i skrivende stund vært på reise i 12 dager, og befinner oss for tiden i Cubas hovedstad Havanna! Sammen med oss i reisefølget er det 8 andre sykepleierstudenter, og vi skal alle ta faget ”Health promotion and disease prevention” her på Cuba.

  

I Havanna bor vi i noe som heter ”casa particulares”, som er privateide boliger der cubanere leier ut rom i hjemmene sine til en rimelig pris. Da ikke alle av oss behersker spansk riktig enda er det veldig greit at vertinnen vår, Yola, snakker engelsk. Hun hjelper oss med det aller meste! Ellers består mye av kommunikasjonen foreløpig av gestikulering og ivrig leting etter ord i spanskparløren. Likevel klarer vi som oftest å gjøre oss forstått. I casaen får vi servert frokost hver dag, og som med mye annet på Cuba er den totalt forskjellig fra det vi er vandt med hjemme i Norge. Grovbrødet er byttet ut med loffrundstykker, som ligner på hveteboller man får kjøpt hjemme og hovedpålegget er en enkel form for omelett (pluss litt pølse i tomatsaus). På den andre siden får vi servert haugevis med fersk frukt, og nydelig cubansk kaffe til frokost.

Alle studentene i reisefølget vårt.

 

Møtet med den cubanske kulturen har gitt mange nye, sterke inntrykk i løpet av disse 12 dagene. Det å komme fra et introvert samfunn i Norge, gav oss et lite kultursjokk i møte med de åpne og interesserte cubanerne. Når vi går nedover gaten blir vi oftest møtt med smilende blikk, og hilsener (i tillegg til litt mjauing og slengkyss).

     

I Norge er vi vandt til å være tilgjengelig på telefon og internett så og si hele døgnet, men den cubanske hverdagen gjør oss ganske utilgjengelig for dere der hjemme, og også for hverandre. Dette skyldes at for å koble seg til internett, må vi kjøpe ”kontantkort” og sitte i spesifikke parker eller hoteller for å være på nett. Så vi har følt oss rimelig abstinente etter surfing på internett, posting på instagram og SnapChat de siste ukene. Til og med køsystemet er annerledes enn hjemme. Dersom man skal stille seg i kø, blir man ofte møtt av et rom med mennesker hulter til bulter, uten noen logisk rekkefølge. For å finne ut hvem som er sistemann i køen må man rope ”El ultimo!”. Da vil den som er sist i køen gi seg til kjenne, og man tar nå over rollen som ”El ultimo”. Slik fortsetter det. Dette tok det en stund før vi fant ut av, men sånn er det å være helt ny i et fremmed land.

 

På mange måter er Cuba akkurat slik vi hadde forestilt oss. Gatene er faktisk full av gamle amerikanske biler, mennesker sitter i gatene og spiller domino – og det er selvsagt også masse bilder av Che Guevara, Fidel Castro og resten av revolusjonsheltene over alt. Byen er full av fargerike bygg fra kolonitiden og ser generelt ut som tatt rett ut fra et postkort. Allerede første kvelden fikk vi kjenne kulturforskjellen tett på kroppen. Da vi endelig var innlosjert i casaen, og stod utenfor huset for å planlegge hvor vi skulle spise, kom det en mann på rundt 40 år, stilte seg ved siden av oss, skrudde på en liten blinkende håndhøytaler og spilte av noe latinamerikansk musikk mens han danset. Dette er et godt eksempel på den livlige og utadvendte cubanske kulturen.

Fargefylte gater i hovedstaden.

Tiden i Havanna har vi brukt på å være turister. Besøk på revolusjonsmuseet, sett solnedgangen på Malecón, vandret gatelangs og latt oss fascinere av nye inntrykk er noe av det vi har gjort. I tillegg dro vi 2 dager til en liten landsbygd som heter Vinales, der vi så soloppgangen i nasjonalparken og badet i grotter. Det ble jammen også hesteridning på gjengen (til noens skrekk og andres fryd).

Ridetur i Vinales.

Lørdag 2. September reiser vi til Bayamo hvor vi skal bo den resterende tiden på Cuba. Der starter vi med et 2 ukers spanskkurs, før vi begynner i praksis. Vi gleder oss!

Adios!

Anna og Ingvild