Utveksling i Boston-første uken

Endelig var det vår tur til å dra på utveksling.

Reiseruten vår 🙂
Klare for avreise!

På flyet ble Jorunn lettere stresset da hun kom på at bagasjen var fylt med makrell i tomat (et nødvendig gode for å holde omega 3 nivået noe lunde normalt i USA). Da «alle» vet at en ikke får ta med mat inn i USA.

Fornøyde med å komme gjennom tollen

Dermed ble lettelsen stor da personen foran Jorunn ble tatt ut i bagasje kontroll og vi snek oss rolig forbi.

Det første møte med Trump land var varsel om «snøstorm», som heldigvis ikke var så ekstrem som amerikanerne skulle ha den til.

Som student i Boston var det obligatorisk å vandre rundt på Harvard Campus og selvfølgelig ta bilde med John Harvard. Vi tok også en tur innom The science museum 🙂

Amalie var spenstig nok til å melde seg på svømmestevne som fant sted den første helgen! Stevne fant sted i Blodgett pool, med ikke mindre enn 900 påmeldte deltakere!  Selvfølgelig klarte hun også å vinne alle løpene sine, og sette to nye stevne rekorder i 50 og 100 fly!

 

 

Kilimanjaro

Hei dere!

Et av målene for turen vår til Tanzania var at vi skulle forsøke å komme oss til toppen av Kilimanjaro. Etter å ha sett opp på fjellet hver morgen fra huset vårt i Moshi i en uke, var det endelig tid for at vi skulle dra. Vi var alle veldig spente, og gledet og gruet oss på samme tid.

Det finnes utrolig mange firmaer og ruter opp fjellet en kan velge mellom, men vi endte opp med å bestille turen gjennom Shining Peak Tours og ruten Machame. Turen skulle gå over seks dager. Vi var ganske fornøyde med dette firma, og vi betalte 1400 dollar hver i tillegg til 210 dollar i tips (de forventer å få minst 200 dollar i tips fra hver person). Noen andre fra Doctors Compound bestilte turen gjennom Kili Excursion med ruten Rongi, og de betalte 1300 dollar hver med utstyr inkludert i prisen. Guidene sjekket også utstyret de hadde med seg, og fortalte hva de hadde behov for å leie. De var veldig fornøyde med dette firma!

Torsdag kveld ble vi kjørt til et hotell hvor vi skulle tilbringe natten, og her møtte vi også de andre jentene fra HVL som har utveksling i Dar Es Salaam. Neste morgen ble vi kjørt til utstyrslageret deres der vi kunne leie nødvendig utstyr til turen. Det er varierende kvalitet på utstyret, og det er viktig å tenke på forhånd hva som er greit å ta med seg hjemmefra. Det koster også 10 dollar per ting en leier, så det kan fort bli dyrt dersom en skal leie mye. Noen hadde med seg mer utstyr enn andre, men alle synes det var greit å ha med seg to-tre sett med ull, en tjukk ullgenser, god dagtursekk, fjellsko, treningsklær, joggesko, vannflasker i hard plast som rommer 3 liter til sammen, vindjakke og regntrekk hjemmefra (vi betalte 10 dollar for «regntrekk» som viste seg å være refleks).

Kort om dagene våre:

Dag 1

Vi startet på 1800 moh ved Machame Gate, og gikk derfra i 4,5 time til Machame Camp på 2835 moh. Alle i gruppen var i godt humør, og vi gledet oss til å komme i gang med neste etappe.

Dag 2

Vi gikk 5 timer til Shira Cave camp på 3750 moh. Allerede på denne etappen begynte to av oss å kjenne på høydesyken med påfølgende hodepine, kvalme og svimmelhet. Selv om vi hadde på oss omtrent alt vi hadde av klær, frøs mange av oss og fikk lite søvn denne natten.

Dag 3

Vi gikk 5 timer opp til Lava Tower camp på 4600 moh hvor vi hadde lunsj, og gikk deretter ned 2 timer til Baranco camp på 3900 moh. Grunnen til at vi gikk opp for så å gå ned igjen, var at vi skulle akklimatiseres i forhold til høyden. Dette hjalp lite for oss som allerede hadde blitt dårlige dagen før.

 

Dag 4 og 5

Vi startet med å gå opp til 4200 moh, ned til 3995 moh hvor vi hadde lunsj, og opp igjen til 4673 moh på Barafu camp. Dette var den lengste dagen hittil, og vi brukte rundt 9 timer på denne turen. Alle var ganske sliten, og vi fikk bare tre timer med søvn før vi ble vekket kokken 23 for å gå den siste etappen. Julie og Rikke måtte innse nederlag bare noen timer opp den siste etappen på grunn av x antall oppkast, hodepine og svimmelhet. Resten av oss kjempet oss oppover i noe som føltes en evighet før vi endelig kom til toppen på 5895 moh etter 8 timer. Det var en mestringsfølelse uten like, og vi var overlykkelige for at vi hadde nådd toppen. Da vi kom ned på campen igjen fikk vi en knapp time før vi begynte å gå ned til siste camp på 3600 moh. Siste dagen av turen gikk vi ned på samme høyde som vi startet; 1800 moh.

Denne turen har vært preget av latter, frustrasjon, glede, svette, tårer og flere tårer. Dette har desidert vært den tøffeste turen vi har gått, og det er en opplevelse vi sent kommer til å glemme (selv om noen av oss gjerne ønsker å glemme den). Vi må kort nevne de fantastiske menneskene som jobber med dette. De gjør en utrolig god jobb, og vi kunne aldri gått denne turen uten dem. Vi hadde med oss hele tre guider, to kokker, to servitører og 23 portører. Portørene bærer all vår bagasje på 10-20 kg hver i tillegg til telt, bord og stoler, mat og drikke og deres egen bagasje. Kokkene lagde fantastiske middager hver dag, og vi ble alltid gode og mette. Guidene passet utrolig godt på oss, og kjempet for at vi skulle komme så langt som mulig.

Livstegn fra Moshi

Hei alle sammen! Nå er det en stund siden vi har blogget, og her kommer en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist;

Siste del av oppholdet på Zanzibar var vi i landsbyen Kiwengwa på et hotell som heter Zan View Hotel. Hotellet var fint, men det var ikke så mye å finne på i området. Slik som i Nungwi var det også her stor kontrast mellom turist og lokalbefolkning. Vi brukte dagene på hotellet med total avslapping, og solte oss ved bassenget hver dag. Vi delte et familierom og fikk i den anledning mulighet til å bli enda bedre kjent med hverandre. Vi koste oss mye på kveldene og fikk mange nye venner. Vi fikk også prøvd oss litt på swahili da vi ble kjent med noen av dem som jobbet på hotellet.

I løpet av oppholdet på Zanzibar hadde vi alle vår runde med sykdom, noen verre enn andre. Dette bedret seg heldigvis akkurat i tide før vi skulle ta fly til Moshi (som ikke hadde toaletter på flyet…). Flyet vi skulle ta var svært lite, og det var bare plass til 10-15 passasjerer. Noen av oss gruet seg veldig til denne flyturen på grunn av flyskrekk, men det gikk veldig fint og vi landet trygt på Kilimanjaro Airport.

Nå har vi vært i Moshi i to uker, og hverdagen har begynt igjen. Vi bor på et område med mange boliger som heter «The Doctors Compound», og dette er tilknyttet KCMC (Kilimanjaro Christian Medical Centre). Her bor det for det meste studenter som har praksis ved sykehuset og leger som jobber der. Det er godt samhold blant studentene her, og det er lav terskel for å finne på ting sammen etter praksis og i helgene. Standarden i huset vi bor i er annerledes fra hva vi er kjent med hjemmefra, men det tok overraskende liten tid før vi ble vant til de nye omgivelsene våre. Vi bor sammen med to hyggelige legestudenter fra New Zealand og titalls med maur, edderkopper, mygg og salamandere. Strømmen kommer og går litt som den vil, og da er det bare å finne frem hodelyktene våre som vi heldigvis pakket med oss. Vi dusjer i kaldt vann for å spare penger på strøm, men dette synes vi alle er helt greit siden det er så varmt ellers. Det er ikke vaskemaskin i huset, og derfor har vi blitt nødt til å lære oss kunsten med å vaske klær for hånd. Vi lever altså litt mer primitivt her enn hjemme i Norge, men det tenker vi at vi bare har godt av.

Siden vi ankom Moshi, har vi vært en uke på fjellet Kilimanjaro (kommer eget innlegg) og en uke i praksis på KCMC. Vi har foreløpig vært på gynekologisk avdeling, og skal de neste syv ukene fordele oss på fødeavdeling, pediatri, akuttmottak, brannskadeavdeling og dialyse. Vi merker allerede at det er stor forskjell på helsevesenet her sammenlignet med hjemme. Vi har fått mange nye inntrykk allerede, og vi er spente på hvordan de neste ukene i praksis kommer til å bli!

På ettermiddagene etter praksis brukes tiden for det meste på soling i hagen, kortspill, bachelorskriving og matlaging. Det å lage middag i huset vårt er ikke «bare bare» da stekeplatene og ovnen tar veldig lang tid før det blir varmt. Vi må gjerne beregne 1-2 timer når vi lager mat hjemme. Når vi er på latsiden drar vi på en av de mange restaurantene som er i nærområdet. Til vår store begeistring er det et marked i nærheten av sykehuset der det selges masse frukt og grønnsaker til en veldig billig pris. Vi betaler for eksempel 50 øre for en banan og under 2 kr for en avokado!

 

Pasienttoaletter på sykehuset.

Pasientrom på sykehuset som hadde 12 sengeplasser.

 

Baadaye!

Prestasjonspress på Burger-Bursdag!

Denne lørdagen var det på tide å invitere vår fantastiske sjåfør, rådgiver og venn Patric på middag. Og selvsagt er «wifie»; den utrolig sjarmerende og alltid blide kjæresten Maggie invitert også !

‘                                                                                  The team !

Samme morgen som vi skulle ha dem på middag, fortalte Patric oss at Maggie hadde bursdag dagen før – altså 03.03. Derfor ble prestasjonsangsten for Kristina – som allerede har lovet tidenes burger (home made; Kristina’s speciality!) enda større..
Og Annie og jeg har ikke akkurat snakket NED måltidet .. (Vi gledet oss som barn på vei til snopebutikken, vi!)

                                                                             Patric og Ann Iren
                                             Jentene – med kveldens høydepunkt i midten <3
                                                                           Det fine paret <3

Maggie fikk et lyseblått/turkis sjal av oss i bursdagsgave – og kakelys på toppen av burgeren 😉

Vi håper hun syntes det var like stas som det så ut som, der hun knep øynene sammen i et stort smil, mens hun gjorde seg et ønske før lyset skulle blåses ut.

                           Kristina – The master Chef og patric (Svært fornøyd med oppvertingen ;))
                                                                                Patric og meg <3

Vi syntes det var utrolig kjekt å ha dem på besøk, og få lov til å verte dem opp litt; med hjemmelaget mat og «norsk dessert»: Is og sjokolade, med kjeks og nøtteblandinger til topping 🙂

Patric var kjempe ivrig med kameraet, og det er han som har tatt alle bildene fra kvelden! (Maggie tok de av oss med P, da;))

Vi kommer til å savne dem, men det er skjønt er å se hvor bedrøvet han blir av å snakke om at vi snart skal dra.. For en fyr.. <3

Vellykket kveld i alle fall – og vi gleder oss til bryllupsinvitasjoner ;P

                                                                   Forlovelse rett rundt hjørnet.. <3

Hospitering på Nyangabwe sykehus

 

Kristina og Ann Iren klare til dyst!

Torsdag og fredag før våre siste 3 uker i klinisk utveksling, får vi være på sykehuset i Francistown for å observere.

Veileder for dagen; Linda gir intro

 Et litt forfalt skjelett.. Sa mye om intensiteten i salen, tenkte vi til tider..

Velkommen til Nyangabwe!

Vi ble kjørt til sykehuset av Jerry’s unge hjelper (19år, snakker knapt engelsk) Derasay- aka. «the kid», som Jerry og Patric kaller ham.

Det er utrolig interessanr å få se hvordan strukturene fungerer her, og få se flere i helsevesenet; hilse på de ansatte og se utstyr og prosedyrer i praksis. På den andre siden klør det godt i hender og føtter, når du bare får «se- ikke røre».
I noen tilfeller ble det jo faktisk litt mer; Annie måtte «scrubbe inn» med hansker, hårnett, mundbind og sko-cover (det måtte vi alle ha på i avdelingen for intensive care (Intensive Care Unit). Det er nemlig (helt rystende) bare 2(!!) Fysioterapeuter på hele sykehuset pr nå. Vi ble fortalt at de pleide å være fler; 8 stk. Men på samme måte som for ergoterapeutene, har regjeringen skjært ned på bemanningen av rehabiliterings teamet. De er nå bare 3stk. Vi pratet med lederen på Ergo avdelingen, og hun vaar like frustrert og rystet som oss. Til og med en av farmasøytene (som pleier å ha studenter hos seg, da Nyangabwe er et undervisingssykehus;) bad oss instendig om å skrive personlige brev med anbefalinger om å åpne en avdeling for nevrologisk rehabilitering. Han mente at med bakgrunn fra Norge med helt andre rutiner og fokus på slike tilstander, at vi spesifikt kan påpeke mangler i feltet i Francistown. Vi lovet å gjøre hva vi kan for å støtte ønsket hans, vel vitende om at 3 studenter fra Norge med et korttidsopphold kan ha begrenset innvirkning. Dagens veileder Linda (fysioterapeut, om vi traff på WSC «konferansen») var derimot også veldig med på notene, og nevnte Matilda for farmasøyten (hun er ikke en hvem som helst, her..!) Og ville diskutere dette videre med henne og andre nøkkelspillere i byens rehabiliterings yrker. Dette KAN potensielt bli spennede.

 

Rutine

 

Inn på besøk hos Ergo
Vindu ut fra physio
Ett av de vakre uteområdene innenfor sykehusarealet

Ett av de vakre uteområdene innenfor sykehusarealet
Vi tilbragte dagen med Linda. Formiddagen var omvisning. Lunchen gikk vi til Galo (senteret) fordi de ikke solgte vann på sykehuset(!). Det ble en LITT bedre lunchpause 😉
Is og cappuccino? Yes, please..

Ettermiddagen observerte vi Linda og hennes kollega; som Annie som jeg så vidt nevnte måtte assistere i å støtte en pasient på ICU; med deres pasienter. Det var en del harde observasjoner.
Vi er IKKE vant til at det er greit å strekke på og tyne pasienter til bristepunktet, og det uten å vise tegn på medfølelse.. litt hardt skrevet, kanskje, men det er jammen ikke langt fra sannheten. Vi tok oss selv i å skjære grimaser i smerte på flere pasienters vegne. Det er nesten FOR vondt å sitte der å bare SE PÅ, når pasienten gråter… vi følte oss flere ganger helt malplasserte, og jeg hadde lyst å bare gripe inn. Gi en hånd å holde i, si noe.. men det kunne vi ikke.. Vi snakket litt med noen pasienter etter behandlingene. Det lettet litt på stemning og sinnsfølelse. Men, vi kommer ikke fra Botswana. Vi har vår medisinske kunnskap fra Norsk helsevesen (i det store og hele). Det gjør det helt umulig for oss å ikke sammenligne behandlinger og tiltak (ikke minst interdisiplinært samarbeid!!) Med Norge…!

Men vi er veldig takknemlige for dette oppholdet, og alle møter, samtaler og behandlinger vi får vitne. Dette er noe vi vil ta med oss alltid, og som gir oss god bakgrunn for refleksjon over egen praksis.

DAG 2 

I dag hadde vi var 2. dag på Nyangabwe sykehus i Francistown.
Linda møtte oss på avdelingen for fysioterapi, for å følge oss til departmentet for HIV og AIDS, kaldt IDCC: Infectious Diseases Care Clinic. Disse finnes rundt om i hele landet, og er klinikker i ekstra-bygg / “brakker” som supplerer klinikker, og sykehus (referral or primary hospitals). Vi var uheldige, og traff på en dag hvor det ikke er pasienter (bookede møter) til vurdering, rådgivning eller for å få medisin. Fredag er det nemlig bare drop inn pasienter – og i tilfeller under 5 stk./dagen. Og, kl. 8 var alle i møte… Vi ble derfor ventende en time, før vi prøvde igjen. Vi ble da møtt med beskjeden om at vår tilgang til avdelingen ikke var bekreftet.. Ergo mer venting for klargjøring.

I mellomtiden ble vi derfor sendt til ergoterapi avdelingen for å observere. Vi tilbragte 2 gode timer med de tre terapeutene, hvor to av dem kom til Botswana fra Kenya for 15 år siden, og var med på å grunnlege tjenesten i Botswansk helsevesen. Den gang startet de på Marina hospitalet.

En av terapeutene, Mr. Kipesha fortalte oss om forskjellene fra han kom fra Kenya, som har kommet en del lenger enn Botswana innen rehabilitering. Blandt annet hjemmebesøk er noe han fremmet som en viktig del av ergoterapi som ikke blir gjennomført her. Han var en eldre, veldig blid mann, som skrøt av lærere han hadde hatt besøk av fra Norge i sin tid som student i Kenya. Han sa at noe av det artigste fra den tiden var å sammenligne undervisning og metoder fra Norge og Kenya. Videre snakket vi en del om hvordan det er å lære teknikker og kunnskap tilspasset en type omgivelser eller et system – for så å adaptere det til situasjoner under helt andre forutsetninger. Han opplevde det den gang, og vi ser det tydelig nå. Også den andre fysioterapeuten (som vi observerte litt i går;) Nunoda fortalte at det var vanskelig i starten da hun kom nyutdannet fra Dublin, og skulle bruke teknikkene med helt annet utstyr, og på en befolkning i et helt anderledes miljø, med en helt annet infrastruktur og under det Botswanske helsesystem.

Infrastruktur og ressurser er viktige tema innen rehabiliteringen her nede, i tillegg til INTERDISIPLINÆRT SAMMARBEID. Fysio- og ergoterapi avdelingene samarbeider i den grad at de refererer pasienter seg i mellom. Utover det, er det INGEN tegn til samarbeid mellom sykepleie og fysio/ergo, annet enn at sykepleiere kanskje (evt assistenter) henter pasienter som er gode nok til forflytning,- ned til treningsrommene/avdelingene for fysio/ergo. Utover dette vil ikke sykepleiere ta på seg noe som helt ansvar for pasienters fysiske utfoldelse. “De kan snu på pasienter (side til side) for å hindre liggesår, men ikke noe mer”. Det nytter altså ikke å si til en sykepleier hva pasientene burde gjøre av små/enkle bevegelser gjennom dagen for å øke velvære/fremme bedring.

Vi fant mange av behandlingene helt… La meg si det på en annen måte.. Den medfølende, oppmuntrende og motiverende kommunikasjonen mangler. Hva skjedde med start samtalen; hvordan har du det i dag? Hvordan føler du deg? I dag tenker vi å……. Er du klar for dette? Og underveis: korreksjoner, motivering, STØTTE. Det er mye vi IKKE har observert, som vi forventet. Særlig etter inntrykket vi hadde av noen av disse terapeutene på forhånd. Vi ser fysisk støtte i gange og bevegelse som vi hadde fått stryk karakter for på klinisk eksamen. Og en behandling kan avsluttes med at en pasient legges ned i sengen og dras opp på puten (som ligger mer under skuldre enn under hodet)- og det var det.. Etter et behandlingsopplegg var vi så rystet at vi måtte gå og spørre en assistent om vi gikk glipp av at de sa på Seswana at økten var over og “takk for i dag” – og det sa hun at ja; det hadde de sagt. Men jeg sverger, da sa det det LAVT, med max tre ord. Og hverken mimikk eller non verbal kommunikasjon har vært tilfredstillende i å underbygge den tryggheten en fysioterapeut skal gi, i følge det vi har lært.

Pasienter kommer ned på avdelingen, eller vi møter dem på deres avdeling. Flere (de fleste) er så alvorlig syke, at man skulle tro de kunne knekke sammen underveis. De gråter og skriker, men det kan vi jo bare lukke ørene for (!!!)…
De kan trenge bleie – men det “mangler de på sykehuset for tiden”, derfor må kanskje behandlingen utsettes en dag eller to.. Men det værste er å observere menneskeverdet så nedgradert. Nakne, radmagre pasienter med åpenbar smerte, kontrakturer (muskulatur eller strukturer rundt ledd så stramme at de ikke kan strekkes ut som normalt) og andre problemer, som ikke skjermes, tilnærmes eller støttes slik vi er lært opp til. Pasientene er mer objekter som skal flyttes, eller oppbevares i “systemet deres”. Medisinsk avdeling for menn, eller surgical – or intensive care.. Du får et merke, og en bås..

Jeg skulle egentlig skrive mer om dagen, men det er veldig vanskelig å sette ord på det vi har sett. Jeg tror jeg må repetere meg selv: Vi får virkelig smakt på vår egen kunnskap, reflektert over pasientenes mennekseverd og våre verdier.

Det er veldig kjekt å treffe annet helsepersonell, og vi opplever at alle er veldig interessert i hva vi kan, hva vi lærer i Norge, og hvilke forskjeller vi opplever under oppholdet her. Det er veldig fint!
Setter opp noen flere stikkord:

– Sykehuset er stort og fint; med flere trivelige uteområder innenfor sykehuset
Fysio-avdelingen er ganske stor, med mye nokså bra utstyr (noe gammelt, men likevel) ! Vi skulle gjerne hatt pasienter der… 0:-)
– Vi fikk “intervjue”/prate med en sykepleier på IDCC, som gav oss MASSE bra info om Hiv-tilstandene her i F-town
– Vi er invitert tilbake til IDCC neste uke for å kunne observere noen pasientkonsultasjoner
– Vi har observert Ergoterapeuter og snakket masse med dem om nødvendigheten av samarbeid mellom disiplinene på sykehuset, og i helsevesenet ellers..
– Det var veldig kjekt med “stueskifte” 😛
– Vi har fått kjenne på hvor alvorlige tilstandene kan være før du nødvendigvis får tilbud om fysioterapi når du er på sykehuset..
– Vi vet nå at Norge har kommet GANSKE langt innen tverrfagligsamarbeid – og savner det her i Botswana

I morgen er det halv dag (lørdags-luksusen) på jobb, og så er det søren meg (!) bare TO UKER igjen av vår kliniske utplassering i Botswana! HELT VILT å tenke på….!

Vi feiret med Cappuchino og is til lunch, og etter jobb: Sushi til middag

Listene er fulle i morgen, så tiden kommer til å fly – og vips; så er det faktisk tid for Middagsbesøk av Pat’ & Maggie 🙂

Carmen

Ren med ren samvittighet

Selv om vi elsker de begivenhetsrike helgene våre, med utflukter, turer og spennende møter, smaker det godt med en hjemme-helg i ny og ne! Kanskje nettopp fordi vi ikke har mange av dem.

Fredag etter jobb inviterte Matilda oss med på et seminar med World Spinal Care, som er en organisasjon basert på frivillighetsarbeid og samarbeid med det Botswanske helsedepartementet, startet av en chiropractor. Vi fikk en lang intro av Matilda på fredag, om hvordan en reisefrelst kiropraktor fløy verden over med familien, og falt for Sør Afrika. En av sønnene i denne familien ble WSC’s grunnlegger.
Mer info kan finnes på http://www.worldspinecare.org/clinics/botswana/

Jeg skipper bakgrunnen, og hopper til at 3 frivillige, unge kiropraktorer (jenter fra Tyskland, Canada og Storbritannia) holdt et intro/info seminar om deres prosjekter og arbeid i Botswana. Vi, legen som lånte oss lokalet, og en annen fysioterapeut fra Nyangabwe sykehuset i Francistown var der. Hun heter forøvrig Linda, og skal være vår guide på sykehuset på torsdag!

Seminaret varte fra 18.15-21, ca. Og ja, vi var fortalt at det begynte rett etter jobb, og skulle vare i 2 timer (vi slutter kl.17). Så fredagstacoen ble utsatt et døgn. Hehe. Matildas datter Amo, hadde i grei erstatning bakt noen fantastiske muffins-omeletter med skinke og spinat, som ble servert under diskusjonsdelen på slutten av kvelden.

Vi var enige om at jentenes innsats og initiativ var inspirerende, og det var kjekt å treffe dem! Men, det var synd så mange som hadde sagt at de skulle komme ikke kom. Det ville nemlig gagnet helsearbeiderne som er her permanent mye bedre enn oss å komme. Det skal blant annet holdes en workshop på en av klinikkene 31.03, men da er jo dessverre vi reist fra Francistown…. synd…! :-\

Lørdagen hadde vi gledet oss til. Etter forrige besøk i SOS Childrens Village, hadde vi jo lovet å lage et opplegg til ungene, for å komme tilbake med aktiviteter, lek og oppgaver.
Vi ble hentet av Patric, og dro på storshopping før vi hadde en time med rigging i SOS landsbyen. Vi hadde nemlig planlagt en lag-inndeling i 3 grupper, som sammen med en av oss skulle gjennom 8 poster med ulike aktiviteter. Etter alle stasjonene, ville de samlet 8 bokstaver (de fikk en for hver løste oppgave/aktivitet). Bokstavene utgjorde et clue, til hvor den store skatten var gjemt. Ordet var fotball, og bak en gresshaug ved fotballbanen deres hadde vi gjemt en bag med snop, ballonger, 3 baller, et beach ping-pong set og 2 rokkeringer. Så etter 2 timer med skattejakt og kjeksutdelinger (de var veldig glad vi tok med kjeks på skattejakten!) Var det full fyr på fotballbanen. Totalt hadde vi ca 50 unger med oss. Det var utrolig gøy å gjennomføre dette på eget initiativ! Og de satte helt tydelig pris på litt nye aktiviteter.

Vi hadde blant annet en post der gruppen skulle samarbeide i å kjøre trillebår og kongetrone, en stasjon med matte-oppgaver, en med ulike løperunder; som forlengs- og baklengsløping, og hinking over en bane. En annen var «Simon says» (kongen befaler) lek. Ungene overrasket også med godt god hukommelse i memory (Kims) lek.
Vi kom hjem slitne og fornøyde. Gjett om det var godt med en dusj når vi kom hjem.. ren med ren samvittighet 🙂
Og best av alt; nå har det regnet i over en uke her, og det regner fortsatt. Men tror dere ikke solen skinte de 3 timene vi var med SOS?! for en flaks…!

Søndagen er ikke planlagt ennå, men det blir nok en del Bachelor-lesing og husvask. Må til, det også!

Fortsatt god helg, Norge!

Helgen vi har ventet på

Helgen 17.-20 Februar (ja, vi vet, det var en ganske lang helg!) har vi gledet oss til siden vi ankom Francistown. Det var helgen vi skulle på Safari i Kasane, OG krysse grensen til Zimbabwe igjen,- i en ganske annen stil- nemlig for å se the wonderful VICTORIA FALLS…!!

Det ble en GANSKE interessant helg. Bare dager før avreise, fikk vi vite at et norsk reisefølge; en fysioterapeut vi kjenner fra høyskolen i Bergen, og hans familie (de var hele 11 stk i reisefølget!) skulle bli med oss et godt stykke på reisen. I tillegg hadde de planlagt at første natten skulle være bush camping i Nata! Telttur i bushen var noe vi ikke visste om før dagen før avreise, og vi hadde ganske mange spørsmål: Hva trenger vi til det? Vet de at vi ikke har telt? Hvor skaffer vi oss et telt? Blir det varmt eller kaldt – osv.. Men, OM vi gledet oss!!

Vår kjenning fra HiB; Selveste Lars Peder har ikke hvilken som helst pappa. Faren Egil er nemlig Tutume’s første distriktslege her i Botswana, og har bodd i landet i 6 år med legejobben. Han er en ekte ildsjel, som har lært oss og gitt oss SÅ mye i løpet av denne eventyrlige reisen.

Torsdagen hentet de to oss i en av sine 3 FANTASTISKE og avanserte camping jeeper, med TELT på taket og kjølesap& fryseboks + reisekjøkken i bagasjerommet. Kort sagt; en ganske fancy camping var oss i vente 😉

camping bilene aka super-fancy-jeeps

Vi var heldige å få en skikkelig guiding av Egil hele veien til Nata, og stoppet både på en klinikk i området Egil hadde arbeidet som distriktslege for omvisning,- og så igjen på et Primary hospital. Vi var ekstremt heldige, og fikk gode omvisninger i begge lokalene, med mulighet til både å se pasienter, snakke med ansatte og stille spørsmål. EN helt fantastisk opplevelse. Vi var enige om at vi var positivt overrasket over de ansattes system og kvalifikasjoner (utdanningskrav).

Reisen til Nata og videre var en safari i seg selv. Det er helt ubeskrivelig å bare kjøre langs den endeløse savannen (grønn som du aldri har sett den på National Geographics!) og se bavianer, ubegrensede arter av fugler, maurtuer høye som små trær, og plutselig en elefant, en giraff, og alle de utrolig søte impalaene <3

«only in africa» – bare kjører forbi en elefant og to langs hovedveien… (!!)
Sjarmerende varsel <3

Fornøyd Lars Peder !

Nata Lodge camping plass var over all forventning. 100 meter til en fancy restaurant, tilgang til basseng, toalett og DUSJ!! Jeg hadde ALDRI sett for meg at dette kunne være bush camping. Men vi ble forsikret om at dette ER et pent og trygt sted å campe, så foruten de utrolig fancy teltene og bilene, kan man havne i mye råere omgivelser enn det vi hadde natt til fredag.
Likevel, å våkne midt på natten; i en feltseng i et telt, vekket av en gjeng geiter med bjeller, for så å bare sovne inn i fuglesangen igjen.. M A G I S K..

Neste morgen fikk vi inn en joggetur (og YES – magen min tålte det – I’M BACK!!) langs motorveien med 120 sone. fantastisk! Vi løp i den nydeligste morgenen, forbi alle slags dyrespor. Og heldigvis rakk jeg tilbake i tide til å slå ned teltet, før regnet begynte.
ETter en koselig «familiefrokost in the wild» bar det videre mot Kasane – og safari-eventyret startet på ordentlig. NÅ var det mye dyr langs veien!! DIGRE elefant og impala flokker, zebraer, giraffer – OG EN LØVE !! bare 10 m fra bilveien, i skyggen av en busk. Helt ubeskrivelig vakker med oransje og brun fyldig man. Vi ble stående en stund og beundre den.

EN (eller to, vi var usikre) svær elefant flokk! Og, vi fikk lyd 😉

I kasane møtte vi Leon igjen, Anders sin kamerat Sjur sin berømte safari-guide-sønn. En fantastisk og svært begavet ung mann. Han og kjæresten spiste middag med oss på den FANCY camoing/lodgen Egil og Lars’ familie bodde i, før Leon tok oss til vår søte Water Lily Lodge, bare 5 minutter unna. Etter innlosjering i lodgene hentet Leon ogg igjen, så vi kunne samles for et godt måltid. Og den turen (åpen bil) var en opplevelse! A-L-D-R-I i mitt liv sett så mange flygende insekter i mitt liv! Måtte faktisk dekke til munnene våre når vi snakket,- og jeg fikk en grønn flue i øyet. deilig 😉
– men så; Nok en diger buffet – og mange lykkelig-mette mennesker. Dyrene er tross alt en del av safari-livet 😉

Water Lily Lodge hadde også utebar, restaurant og et basseng, som vi rakk å teste den kvelden !! Ellers delte vi et strt rom med hver våre senger, og hadde felles bad med resten av beboerne på etasjen. Men de så vi lite til, så vi hadde dusj og toalett tilgjengelig når enn vi trengte det, følte vi!

Neste dag var det TIDLIG opp. Vi hadde nemlig Morning gamedrive med Leon i Chobe National Park; rett og slett bushen. Kl. 6 bar det av sted. Turen Det fantastisk!! Å kjøre i åpen bil (men takk gud for det taket som var!) på de gjørmete veiene med natur vi ikke har maken til i Europa -og muligheten for et nytt dyr rundt hver busk.. Men Halvveis til lunch begynte det å regne, og det ble bare våtere og våtere.
Flere av oss var GANSKE forfrossne da vi stoppet for lunch, og ville kanskje egentlig ikke stoppe i det hele tatt. Men Leon Safaris er noe spesielt! Gutten stelte i stand varm kaffe, og stekte utrolige lapper/american pancakes til oss MIDT i bushen! Og med det fikk vi alle litt varme igjen. I tillegg opphørte regnet en liten halvtime, slik at frokosten ble en ekte nytelse.

Et utrolig funn: En elefant skalle ! Leon memte den hadde gått bort av sykdom. Den hadde tegn på jeksler som ennå ikke var fullstendig utvokst; altså relativt ung

Det var masse flodhester, impalaer, zebra og fugler, og vi så andre eksotiske dyr også. Men på grunn av regnet, så vi ikke alle elefantene som forventet. i gjengjeld fikk vi Glimt av krokodille 😉 .

Etter Litt «nød shopping» (tørre klær og regnjakker) og lunch på lodgen, var vi klare for runde 2; Safari i båt !!
Det ble en om mulig ENDA våtere affære. Men likefult stilig. Flodhest, buffalo, elefanter og krokodiller,- og du føler at du simpelten sitter på vannet. Og disse dyrene er ikke tamme; de lever i sitt frie; det er vi som er gjester i deres hjem. Ord kan ikke egentlig strekke til… Vi er bare enormt heldige !

Det var ganske kjekt å ligge på det store rommet vårt på lodgen og prate om den fantastiske dagen etterpå. Og vi var enige om at vi så frem til – allerede- å komme tilbake til Kasane på mandagen, da Leon hadde tilbudt oss å ta en safari-tur til, på ettermiddagen 😉

Søndag var den dagen jeg hadde gledet meg til lengst – i alle fall. VIC FALLS !
Vi dro etter frokost, sammen med 3 fra den andre leiren. Leon kjørte oss til grensen i den stilige safari-bilen sin, og hjalp oss over til sjåføren som ventet på den andre siden. Det tok ca en halvtime til, en halvtime på grensen, og en time innover i Zim før vi ankom Vic Falls. Vi kunne både se spruten over trærne i horisonten, og høre fossen stadig bedre, jo nærmere vi kom. Dette var høydepunktet for min del.

30 Dollar ved innkomst, og gjennom en ikke så dyr som forventet suvenir shop – og der var vi – i fossens omringende “jungel”. Det var ikke mange meterne å gå, før vi satt blikkene våre på den mektisgste fossen av dem alle. Det var helt enestående. Lyden, dybden, bredden. Og veien langs fallet, var så grønn, tettpakket med vakre trær, blomster og planter, med mange utkikksposter underveis.
Bare halvveis nedover var det påtide å ta en pause – både fordi vi trengte å få pusten igjen; i mangel på gjeller, og for å få oss litt lunch.
Ved inngangen var en fantastisk restaurant, hvor vi var heldige nyte sol og god mat mens vi tørket. Resten av følget vårt hadde avtalt med sjåføren å ta lunchen på ViC Falls hotel, før de skulle tilbake til Kasane for å fortsette sin road trip med resten. Vi gikk der i mot lykkelige tilbake til fossen, for å gå veien helt til ende.
Vi lo oss nedover, bokstavelig talt. Det var en helt magisk atmosfære. Man tror man står i det værste regnvær, mens det egentlig bare er kondensert vann fra fossens brus. Vi tok så mange bilder vi kunne uten å ødelegge telefonene, men det er bare å innrømme: vi skulle hatt gode kamera som tåler vann..
(Så vi må nok tilbake hit..!)

<3 !

Etter å ta kommet helt ned til broen, og hvor fallet er dypest: 108 meter (!!), ble vi hentet av sjåføren vår, som tok oss til lodgen vår. (Den var bare 5 minutter fra sentrum, så vi fikk oss en behagelig formiddagsrunde dagen etter – før vi skulle tilbake til Kasane!)

Hellooooo 😀

Kvelden ble en skikkelig (etterlengtet ;)) girlsnight på byn, med middag, bolle(r i fleng) og god drikke på “Mamma Africa’s eating house”. En skikkelig lekker, tradisjonell reatsurant, med LIVE musikk på kvelden !
Før middag hadde vi blitt vist hvor markedet var, og har endelig fått oss noen flotte suvenirer å ta med hjem til Norge. Minnene vil vare evig <3

Broen.. Det ble dessverre ikke hopp på meg..

Etter å ha selverklært oss som sesongens mest engasjerte publikum, og etter 5 boller til dessert (de var alle mine..), dro vi hjem til lodgen. Det føltes som vi var gjester i et privat hjem, noe vi forøvrig var.. Paret laget frokost til oss dagen etter, mens vi satt rundt bordet i rommet ved siden av, og ventet. Det var nok en komisk og merkelig situasjon!

SÅ var det en liten time med smoothie-luksus på Vic Falls mest fancy cafè, før turen tilbake til grensen, hvor himmel ble til helvette i løpet av en liten halvtime…

Dette vil jeg skrive kort, for det føles fortsatt som om jeg akkurat våknet fra et mareritt, og er usikker på hva som er realitet og hva som er drøm..
På grensen ble vi ikke trodd, kort fortalt. Vi kunne visst ikke være studenter i klinikk.. Veilederen vår måtte kontaktes, og fikk oss så vidt der i fra. Men resultatet var dramatisk: bare 5 dagers videre opphold i Botswana.
Vi krysset fingrene for at dette kunne løses når vi var tilbake i Francistow, og bestemte oss for å avvente skrekken. Men den kom tilbake..
Etter Matilda’s utrolige innsats, uendelige telefonsamtaler, kontakt med skolen og bistand fra Norge, OG personlige brev og søknader om forlenget opphold for å fullføre praksis; var marerittet endelig over. Vi priser oss lykkelige for å ha vært så heldige i denne situasjonen, og har lært en hel del om det ene og det andre..

Til alle dere der hjemme som bistod oss i denne situasjonen – igjen : TUSEN, TUSEN TAKK.

Hverdagen på klinikken har nok aldri vært så attraktiv som nå. Vi skal jobbe enda hardere, og lære fra hver pasient vi ser! TENK så heldige vi er som får gjøre utveksling her!

Og når vi er inne på det; Vi får stadig flere pasienter, og spennende tilfeller å bryne oss på.
Ukens ord: Takknemlighet <3

Team wet wet wet
KOOOOS ! <3

Carmen

Så langt, så godt

Tiden går så forrykende fort. I dag er det 23 effektive arbeidsdager igjen. Det er 34 dager til vi er ferdig med praksisen og det er 50 dager til vi setter våre ben på norsk jord igjen. Utrolig!

Jeg har uoffisielt erklært meg selv som den av oss tre som skriver sånne sammendrag innimellom, da jeg ikke har sjans til å holde tritt med reseren fra Bergen. Så nå får vi se da, om det lar seg gjøre å oppsummere de siste 4-5 ukene på et kort nok innlegg så dere gidder å lese det.

Totalt sett, er vi på en fantastisk reise. I ’nuene’ har vi vært både høyt og lavd av begeistring. Det første slaget i trynet fikk vi da vi var i Zimbabwe, og måtte innse at vi må være ubegripelig takknemlig for hvordan vi lever og har det i Norge. Da vi var der ble vi møtt av noen nydelige mennesker som tok varmt i mot oss. Men de bodde i noen utenkelig, fattigslige kår. Huset var en murkloss med Bølge-blikk-tak. Og der bodde vi i tre dager sammen med mor, datter, to sønner, en sviigerdatter og et barnebarn på 2 år. Huset lå så pass fra sentrum at vi måtte ta ’kombi’ for å komme oss rundt. En kombi er en caravelle som de trør flest mulig mennesker inni for å tjene mest mulig penger på én tur. Så da vi trodde det var stappfullt, stoppet bilen ytterligere 2-3 ganger og nye 8-10 mann ble flatpakket stablet oppå resten av passasjerene. Byen var fullt med mennesker, biler og søppel overalt. Og vi, som ca eneste hvite, ble sett på som millionærer, og fikk vår overdose oppmerksomhet.

Så har vi vært på safari i Serowe, ca 2 timer fra Francistown. Der bodde vi igjen hos noen fantastiske mennesker som tok oss med ut for å se på dyrene og vi ble vartet opp med tidenes måltider og deilig senger, i et stort, herlig hus. Vi merker at de hysteriske vibbene våre har blitt slappere. Første natten etter vi landet i Francistown, 5. Januar, kavet jeg noe vanvittig for å feste myggnettet mitt i en bjelke i taket. Jeg flyttet på møbler og sengen for at opphenget skulle passet til der jeg skulle sove. Makan… Helgen i Serowe var vi bokstavelig talt plassert midt i ’bushen’ og ingen myggnett var tilgjengelig. Det gikk fint. Så langt, så godt.

Praksisen har vi vel ikke vært særlig fornøyd med så langt, utenom noen fantastisk hyggelig kollegaer og en utrolig flott klinikk. Men det har begynt å ta seg opp på travelhets- skalaen. Vi får stadig flere pasienter, vi har vendt oss til lange arbeidsdager og vi har forstått hvordan vi skal klare oss uten mat mellom 06.30(frokost) til 13.00(lunsj). Så de gjenstående 23 arbeidsdagene er vi tente på å gi jernet og suge til oss det vi kan av læring (og feiling) før vi kommer hjem.

Til uken skal v på tur. Turen vi har ventet på siden vi bestemte oss for å dra i Botswana, i oktober! Vi skal på ny safari, som visst nok skal være enda bedre og større enn den vi opplevde forrige helg. Det tror jeg ikke før jeg får se det og jeg glede meg noe heeeelt sinnsjukt!

Adjos!

– Kristna

<3
Kombi

Livstegn fra Zanzibar

Mambo!

Nå har vi vært på Zanzibar i over en uke, og vi storkoser oss. Vi startet med en uke i Stonetown, der vi blant annet hadde swahilikurs i fem dager. Læreren vår, Benjamin, er «supasafi» og tidenes fyr. Han har ikke bare lært oss grunnleggende swahili, men også om kultur, tradisjoner, normer og hjulpet oss med diverse praktiske ting. Vi anbefaler han på det varmeste til andre utvekslingsstudenter.

Vi har dratt på utflukt til Prison Island, en kort båttur fra hotellet i Stonetown. Det er en øy med mye historie. Det var tenkt å bruke den til fengsel, men den ble i stedet brukt til mennesker med ulike sykdommer som f.eks. malaria. Der fikk vi møte enorme skilpadder, på opptil 250 kg. Vi kom midt i paringsperioden, og fikk oss en opplevelse for livet. Til slutt fikk vi ett par timer på en veldig fin strand.

En annen ettermiddag dro vi på utflukt til en frukt- og krydderplantasje. Der fikk vi lukte og gjette oss fram til ulike krydder, samt smake på mye forskjellig frukt. Vi syntes det var spennende å se hvor de ulike krydderne kom fra. Vi ble behandlet som dronninger og fikk både krone, smykker og show av de som jobbet der.

I Stonetown bodde vi på Tembo House Hotel. Et veldig fint hotell med hyggelig og behjelpelig betjening. Hotellet hadde eget basseng og strandområde, hvor vi hadde mange late ettermiddager etter swahilikurset.

Vi må virkelig anbefale The Silk Route, en indisk restaurant i nærområdet av hotellet, hvor vi spiste to ganger i løpet av uken. Lukmaan er en lokal restaurant, som også er verdt et besøk!

Etter en uke i Stonetown dro vi videre nord på øyen til det populære turistområdet, Nungwi. Her på Flame Tree hotell har vi nytt å ha ferie. Vi får servert frokost på terrassen, har både basseng og nydelig strand på hotellområdet.

I løpet av den første uken har vi opplevd veldig mye fint, fått mange nye bekjentskap og blitt kjent med kulturforskjellene. Spesielt da vi dro til Nungwi fikk vi oppleve de store kontrastene mellom rik og fattig/turist og lokalbefolkning.

Nå går ferden videre til Kiwengwa, eller som Ane sier Kiwiwengwa.

Vi ser fram til fortsettelsen!

Hilsen Ane, Julie, Ella, Rikke og Marta.

Lærerbesøk fra Norge !

Onsdag kveld skulle æresgjestene ankomme. Rett fra jobb, ble vi ble kjørt av vår alt-mulig mann og kompis; Bodi, til Francistown airport for å ønske dem velkommen. Det var utrolig hyggelig å se kjente ansikt, og de langveisfarende så overraskende våkne og freshe ut!

Vi stod ute i frisk luft og nøt omgivelsene, mens vi venter på Matilda og Anders, som skulle ta dem til hotellet; en halvtimes gange fra huset vårt.

Men for min del var gleden kortvarig. Allerede samme kveld kom nervene, som like før eksamen, og kastet all sin uhygge over stemningen fra gjensynet.
Morgenen etter var ikke bedre. Takk Gud, for at Kristina var så avslappet, for jeg selv holdt på å krepere!

Lærerne ankom noe senere enn oss, og var hurtig i gang med omvisning på klinikken og møter med Matilda og andre ansatte. Til tross for at de vennlige pg flinke damene gjorde sitt beste for å vise oss at de «er på vårt lag», kunne jeg ikke puste før jeg hadde min første undersøkelse under oppsyn overstått.

Pasienten ankom over all forventning en hel halvtime før schedule, og hjalp ikke på spenningen.
Nina skulle være med meg.
Vi presenterte oss for den nye pasienten, og så var det bare å «bære eller briste»! (Ref; relasjons kunnskap; Hansen og Røkenes, 2012 ;-))

Men det gikk bra! Jeg husker virkelig ikke når jeg sist undersøkte hender og håndledd,- og det er den første casen med Ganglion cyster jeg har vært borti! Så med Nina som en kjekk støttespiller med VERDSATTE innspill, kan vi si oss fornøyde med dagens try out!

Kristina var dessverre ikke like heldig, som fikk 2 pasienter på no show…

Hele (den sultne) gjengen 🙂 Æresgjestene Unni og Nina bak på venstre side 🙂 Anders, Matilda, Annie og Ami fra bakerst, høyre benk

Til lunch kom Anders, og Matilda og Ano tok oss med til en nydelig restaurant i fortryllende omgivelser.

Roots of Africa, het stedet.
Vi ble servert nydelige salater, wraps og lærerne gikk for pai- en av deres spesialiteter (med butternut<3)

Etter lunch var vi klare for å behandle og trene nye (gamle/kjente) pasienter, og var mye mer komfortable 🙂

Etter jobb var det bare en svipptur hjemom, før vi fikk dagens trim (score!) Bort til lærernes hotel. De inviterte oss nemlig på middag, og vi hadde på forhånd hørt at maten der er noe å prøve!

Ikke feil med roasted veggies og 300g. Serlion 😉 #følerossheldige

Det var en meget trivelig kveld med fagprat, kulturdiskusjoner, heads up for bacheloroppgaven, men også small talk og en god atmosfære, oss Nordmenn imellom 🙂

Vi kan trygt si at vi ser frem til en ny dag med faglig gode tilbakemeldinger og diskusjoner, samt mindre nerver 😉

Carmen