Cause this is Africa..

Må berre legge inn litt om korleis Afrika er, sånn generelt berre for å setje litt perspektiv på saker og ting.

Du veit du er i Afrika..

..når det første du møter når du går ut døra er ei høne, ei geit, ei ku, eit esel eller ein salamander.

…når du skal ta dagens første skive og det kryper MINST 20 maur på den og du iherdig prøver å spørre kjøkkendama om det er normalt, men ho berre ler og viser korleis du berre skal dunke skiva litt mot bordkanten for å få vekk eit par av dei.

…når du er konstant forstoppa på tross av fysisk aktivitet og overdose av vatn.

…når det berre er av- og påfunksjon i dusjen, ikkje varmt-kaldt.

…når det kjenst som lottotrekning om det er vatn kvar gong du skal trekke ned i doen, dusje eller vaske henda.

…når du som oftast må dusje ved å helle ei heil bøtte over hovudet medan det blæs inn gjennom gitteret over deg fordi det ikkje er noko vindauge der.

…når du må vaske kleda for hand ute med eit vanleg såpestykke i kaldt vatn.

…når du tørkar deg i ansiktet og kluten er meir skitten enn om du hadde tørka deg under skoa heime i Noreg.

…når du sjekkar om du har fått svettemerke i rumpa kvar gong du reiser deg frå ein stol.

…når du syklar rundt på ein sykkel som er heilt lik den du berre har sett på bilete at oldefar brukte i sin ungdom og du i tillegg syns den er DØDSKUL.

…når mannen på dalladallaen (bussen) må løfte av heile døra for at du skal komme deg inn.

…når du sitter feilvendt i dalladallaen og alle dei 30 stk som er trykt inn i den stirrar deg RETT i auga sjølv om dei ser at du ser dei.

…når du joggar i gatene og ikkje treng bekymre deg for beinhinnebetennelse eller andre belastningsskader fordi ingen vegar har asfalt.

…når du joggar rundt omkring og folk ler og hermar av deg fordi du er kvit OG fordi du joggar.

…når du våknar av bønnerop, etterfulgt av hundar, som toppa seg med hanen og dei store, store høgtalarane som finst på kvart hushjørne.

…når du konstant har MINST 15 myggstikk som klør og halvparten av dei er innan ein omkrins på 6 cm.

…når det du lengtar mest etter er å komme tilbake til myggnettingen.

…når du har blitt så vant til dei søte salamandarane på rommet at din einaste reaksjon er: «Åå, nå er Findus her att.»

…når alle vegar fører fram dit du skal, UANSETT!

…når det verka som verdas mest naturlege ting å tisse og spy på seg.

…når folk ler av deg kvar gong du prøver å dukke unna eit enormt, flygande vesen.

…når det er verdas mest festlege ting at du svarar nokon etter at dei har ropt «mzungu», «good morning» eller «mambo».

…når du prøver å leike litt med ball og plutseleg har fått 90 ungar som står og kikkar på deg.

…når to kvitingar som drikk vatn er dagens happening på den lokale skulen.

…når du går i ei viderosjappe og dei har Prison break på DVD og det finst sesong 1 ,2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 OG 10, sjølv om dei ikkje finst.

…når ein heilt sesong av ein serie kostar 12 NOK.

…når du må putte alt spiseleg i plastposar og knyte godt att for at ikkje mauren skal finne den.

…når svetten ikkje vil slutte å renne uansett om du sit musestille i to timar.

…når du sovnar som ein stein klokka 2100 kvar kveld og er lys vaken klokka 0600 kvar morgon.

…når det næraste du kjem sex er den 10-åringen som stakk handa si i rumpa di og smilte fint medan han spurde etter pengar.

…når du har ete meir bønner iløpet av tre dagar enn du har gjort dei 23 åra du har levd i Noreg.

…når heile lunsj/middagsmenyen består i tre (litt) forskjellige rettar.

…når det er 50-50 om du kjem fram til rett person sjølv om du har ringt riktig telefonnummer.

…når du får gå forbi 40 stk i bankkø, berre fordi du er kvit.

…når du vert behandla som ein kjendis, berre fordi du er kvit.

…når du dusjar deg i myggspray til alle døgnets tider for så å finne ut at det ikkje hjalp.

…når bussystemet fungerar betre enn i Bergen på tross av at sjølve bussane aldri hadde vorte EU-godkjende.

…når du faktisk ikkje bryr deg om du et innsekt.

…når ein kan bade i kva som helst, utan at nokon bryr seg.

…når du må helsar på alle du møter.

..når du alltid blir møtt med «mambo» «habari» (altså spørsmål om korleis det går) og du UANSETT om du er kjempeobstipert, svetten renn, skuldrene er knallraude av sola og du er så trøtt at du såvidt klarer stå på beina må svare at det går strålandes!

…når alle bærer kofferten sin på hovudet istaden for å nytte hjula.

…når du sitter på dalladallaen med ei stor afrikarumpe og ei svett armhole 3 cm frå ansiktet i tillegg til at du har fått eit lite, ukjend born på fanget.

…når du står og har ein seriøs samtale med ein person og han stikker heile fingen opp i nasa, som om det er verdas mest naturlege ting.

…når du bestiller «plane fries», men ender opp med plane RICE!

…når du lengtar etter snø og slaps.

…når det mjuke knekkebrødet tok tok med deg frå Noreg smakar himmelsk berre fordi du veit at du får i deg næring.

…når det du er mest nøgd med etter ein dag på markedet er den knallblå grilldressbuksa du kjøpte for 50 NOK

…når det kulaste diskoteket i byen ser ut som ungdomsklubben du hang på da du var 12 år og du faktisk likar det.

…når du føler at du er med i «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og du finner ut at du trivst utruleg godt.

Rett og slett, det er fantastisk. YOU GOTTA LOVE IT!

 

-Gudvangen

 

Lisboa

Tiden flyr dere!

For en uke siden kom jeg hjem fra Lisboa med fine opplevelser og bilder, klar for å lage et nytt innlegg til bloggen. Men så kom mandag, kurs i portugisisk og tiden bare fløy av sted. Lisboa-innlegg kommer derfor under paragrafen bedre sent enn aldri, med andre ord; !

Lisboa er som dere sikkert vet, hovedstaden i Portugal, og ligger 45min nordøst  for Setúbal. Det går både tog, buss og båt går hyppig om man vi ta seg en tur, så når vi fikk vite at en klassevenninne skulle på langweekend med kjæresten kunne vi ikke gjøre annet enn å hoppe på bussen lørdags morgen. Vell framme  i bydelen Chiado, drog vi på leting etter et sted å bo, noe som var lettere sagt enn gjort i en lettere uoversiktelig by. Men tak over hodet fikk vi, og med blant annet 50% på Nike-butikken fikk vi shoppet litt også!

Men med oss på hjemreisen fikk vi også mer enn treningstøy og topper. Fine Cathrin (vår klassevenninne) hadde nemlig kjøpt med 12 poser tacokrydder, pizzakrydder og gjær til oss! Det har seg nemlig slik at matvarene lever sitt eget liv her nede, og utvalget er ikke som vi er vant med i Norge. Så deilig å kunne leve på noe så «typisk norsk» som taco, kyllingfajitas og pizza siste uken. Hehe.

Og når vi først er inne på mat. Middag her spises gjerne sent, spesielt i helgene. Da snakker jeg 10-11 på kvelden! Og vi kunne ikke være noe dårligere, så vi vandret rundt i Bairro Alto området i Lisboa på utkikk etter en restaurant rundt de tider. Norske som vi ser ut ble vi kjapt hanket inn på en koselig, lokal restaurant. Men lite visste vi om at de skulle ha en minikonsert med Fado, tradisjonell portugisisk folkemusikk, og at det derfor ikke var lov til å snakke på restauranten! Kort fortalt endte det med at vi ble hysjet på av en illsint kelner, og gikk før vi fikk maten.

Restauranten vi endte opp på etter dette var imidlertid super. Og etter å ha fått servert norsk laks og litervis med lokal, grønn vin tok vi turen på byen. Her hadde nok ikke norske politikere likt seg svært godt. For da vi er vant med å tusle hjemover når klokken nærmer seg 02.00 er det da de går ut i Portugal. Man kan med andre ord si det var tungt å stå opp til hotellfrokost kl 10.00 dagen etter!

Men søndag kom, og Cathrin og kjæresten drog tilbake til Norge. Anja og jeg vandret litt rundt i gaten og såg på den flotte arkitekturen som preger denne havnebyen. Vi tok også turen opp til Elevador de Santa Justa, hvor man har utsikt over hele Lisboa! Som dere ser, det er en stor by og mye og se, så her må vi nok ta turen tilbake om ikke altfor lenge.

Til slutt, et lite blinkskudd; Du vet du er i et land i økonomisk krise når folk vasser rundt i byens fontener på jakt etter småmynt!

En ny uke har alt gått!

Meg og Astrid (fra Nederland) + en ukjent jente som hoppet inn i bildet!
Astrid, Barbara og meg

Tiden flyr avgårde! Det er utrolig gøy og jeg opplever noe nytt hver dag!

SUSHI

Med andre ord, jeg storkoser meg her i Sverige! Det er så utrolig mye bedre enn forventet alt sammen. Skolen, praksisen og ikke minst folkene.

Nå har jeg vært en uke pluss litt til på MRI labbene.
Siemens som er tingen her ;)

Spennende og interresant. Jeg har til og med funnet en case som omhandler hjerte på MR som jeg skal skrive på engelsk her nede.

Foreløpig går det greit og læreren er innom oss så og si hver uke for å sjekke at det går fint med oss og casen.Neste uke kommer han innom og vil se loggen vår + hvor langt vi har kommet i case rapporten vår.

Uten om dette finner vi alltid på noe på kjekt på kveldstid. Merker at vi bruker mye mer tid her nede på å gå ut, ta en kaffe, en øl og litt snacks for å få tiden til å gå. Det er jo kjempekoselig.

Nå har jeg også fått billett til skituren i morgen! Gleder meg som en unge! Det vil si at jeg må ta en studiedag i morgen og deretter jobbe på fredag som kommer.

Veilederne er veldig hjelpsom og vil få det til å passe så godt som mulig med fritidsaktiviteter. Så de som skal til Kiruana i Nord-Sverige, de må ta fri to eller tre dager i praksisen.

Det er null problem for hun som som styrer dette på sykehuset. Hun fikser ALT!

De virker kjempeglad og stolt over å ha utenlandske. De er veldig inkluderende og har alltid lyst til å vise oss.

For eksempel en dag når jeg kom på MR labben fikk jeg bare beskjed om å sette meg ned å kjøre i gang en MRCP! Selv om de var laaangt bak skjema 😛 hehe

Så det gjorde jeg 😉

Jaja nå er det søndag og nydelig vær her nede (men kaldt!)

Temperaturen ligger på rundt -10 til -15 på dagen og -20 til -25 på kveld/ nattestid.

Planen var å gå en tur på isen, men usikker på om den er sikret. Så vi får se.

Ellers går det i litt skolearbeid på søndagene. I dag blir det nok ingen tur til Friskis, men lader opp til skituren i morgen!

Opp og klar til kvart på 8 med skolen!

Hipp Hurra som jeg gleder meg!!!!!!!

Ha en fin søndag alle i hopa!

*Puss och kram*

Sykehuset Ryhov
Röntgensjuksköterskastudenten Lene 😉
Mmmm min sin
Diana fra Mexico!!

Livet i Morogoro

Tenkte fortelle litt kva vi driv med. Sånn generelt. Får vel starte litt seriøst med noko fagleg (sidan vi tross alt har retningslinjer å gå etter) for så å gå over til det lille sosiale livet vi har her.

Vi er altså i praksis på Amani Centre i Morogoro. Vi bur på eit hostel som høyrer til senteret, det ligg rett over gata, så det er veldig greit sidan det vert ein del dødtid. Det kosta 15000 tsh i døgnet, altså cirka 56 NOK inkludert overnatting og tre måltid. Praksisdagane går med på å vere på day care, med fysioterapeuten, på heimebesøk og diverse anna.

På day care er det kjekt. Der startar vi klokka 9. Vi syng songar på swahili, eller, dei synger og vi klappar takta og smiler, vi drikk te og et brød, leikar, lærer, ser tv og kosar oss. Nokon av dei som jobbar der er lærarar medan andre er rike på erfaringar. Vi har vel ikkje komt 100% inni det enno, men er på god veg. Ein dag hoppa vi paradis og øvde på å telje på swahili. Eg veit faktisk ikkje om det var mest lærerikt for oss eller for ungane, men alle koste seg iallefall.

Mr. Festus er vår fysioterapeut. Han er veldig kjekk og grei og kan faget sitt svært godt. Der får vi lære mykje om ungar med cerebral parese, vi får vere med på heimebesøk og vi får vere med på behandling i fysiorommet. Det er ein del utstyr der, men ikkje som i Noreg. Ein del av det er gamalt, men det funkar fett. Det er heller ikkje spesiallaga til dei ulike pasientane, her delar ein på det ein har.

Heimebesøk finst i to formar her. Nokre gonger reiser vi saman med fysioen for å sjekke om alt står bra til med dei som er for dårlege til å kome seg til Amani, men som likavel treng fysioterapi. Andre gonger syklar vi rundt saman med communityworkeren, Mr. Siljali. Det er veldig kjekt, men vi får sjå mykje som trengst å reflekterast om i ettertid. Med Mr. Siljali har vi også litt språkproblemer så vi treng nok å lære litt meire. Det skal seiast at det ikkje står på viljen i å få kvarandre til å forstå og vi kosar oss stort.

Nokre av dei vi reiser på heimebesøk har det veldig vanskeleg. Nokre av ungane er blitt så tunge at foreldra ikkje lengre klarer å bære dei til senteret. Andre er blitt så vaksne at dei føler dei ikkje treng å kome dit lengre. Likevel held dei fram med å besøke dei for å sjå om dei kan hjelpe med noko og om alt er bra med dei. Vi plar ha med oss såpe, sukker eller mjøl. Då vert dei veldig glad.

Matvanane her i Afrika er noko anna enn dei vi er van med heimefrå. Gudvangen, som har som ein fast regel å ikkje la det gå meir enn 4 timar mellom kvart måltid, MAKS, slit til tider litt. Eg trur eg kan kalle meg ein matmons og då er det hardt når ein plutseleg må klare seg 5 og 6 timar mellom kvar gong ein får noko i skrotten. Frukosten består i omelett, pannekaker eller egg saman med loffskiver. Vi har spandert på oss sjølve litt nutella sjølvsagt og det gjer jo saken betre. Dette et vi klokka 0800, etter morgonbønna. Etter 5 timar utan mat er klokka blitt ett og det er klart for ein etterlengta lunsj. Normalt hadde Gudvangen allereie hatt tre måltid på denne tida, men slik er det ikkje her. Då er det ris, poteter eller/spaghetti saman med salat og bønner i saus. Middagen er ikkje før klokka sju, og då er det igrunn same valga som til lunsj. Så er måltida over for dagen.

På ettermiddagane gjer vi veldig lite. Vi har kjøpt oss syklar som vi er veldig stolte av. Ganske ofte syklar vi til byen for å shoppe ting som solkrem, sjokolade, chips, myggspray, duphalac, klede eller diverse anna. Det er like spanande kvar gong å sjå om vi kjem fram eller ikkje. No skal det seiast at alle vegar fører fram her i Morogoro, uansett.

 

Ihelgene henger vi med våre fysiavener frå Møllendalsvegen.

Dei bur litt langt vekke, men ikkje langt nok til at vi ikkje finn fram med syklane våre. Sidan vi bur i innlandet er det ingen strender her, men det er to hotell her som har badebasseng. Vi foretrekk Oasis hotel. Der kostar det berre 4000tsh  for ein heil dag. Altså cirka 16kr. For 40 kroner får du eit fantastisk godt og STORT måltid som held resten av dagen for min kropp. Ellers har vi funne ei dame som kan massere. Ho heiter kanskje Agnes og jobbar på Acropol hotel.

Vi har også gått opp Uluguru Mountain.Veldig flott tur, anbefalast. Vi slo fylgje med Halida som jobabr på Amani. Fekk sjå nokre små landsbyar oppi fjella, smake på diverse ting og bade i waterfallsa. Det var awesome!

Vi kan vel ikkje kalle oss lommekjende i Morogoro heilt enno, men vi er på god veg.

-Gudvangen

 

 

Setúbal

Nå som dere har sett litt av steder (ok, bare ett) utenfor Setúbal tenkte jeg det var på tide å vise dere litt av byen jeg faktisk bor i. Vi har bare vært her i 3 uker, og har ikke hatt tid til å utforske så mye, men det er alltids noe jeg kan vise dere.

Setúbal er en havneby med ca 90 000 innbyggere, og er mest kjent for å ha avlet opp José Mourinho. Byen er lokalisert på sør-vestkysten av Portugal, ca 40km sør for Lisboa.

Som resten av Portugal kan man også se tegn på den økonomiske utryggheten i Setúbal. Akkurat dette har jeg ikke bilder av, men det kan jeg heller illustrere ved en senere anledning.

Selve kjernen av byen ligger ved havet, og det er veldig idyllisk. Der finner man også hovedgaten med restauranter og barer i tro utfoldelse ved vannet, kombinert med palmetrær og koslige utecafeer.

Her er det også flere store marked. Nesten hver dag kan du få kjøpt friske grønnsaker, frukt og nyfisket fisk på et stort innemarked midt i sentrum. Ellers kan du finne smykker, gamle antikviteter og lignende på utendørs marked i helgene.

Nå håper jeg dere i alle fall har ett lite inntrykk av hvor jeg bor. Flere detaljer og tips kommer når jeg selv har blitt mer kjent med byen. I morgen skal jeg til en annen by, nemlig Lisboa! Mer om det kommer over helgen.

God helg!

Introduksjonsveke i Dar Es Salaam

Introduksjonsveka i Dar Es Salaam er for lengst over, men føler kanskje den er vesentleg å fortelje om. Den gjekk føre seg ved Institute of Social Work (ISW) som er ein del av universitet i Dar. Der hadde Miss Leah og vår gode ven og studentguide, Hassan ansvar for oss. Vi hadde ei fantastisk flott veke og vart varta opp som kongar kvar einaste dag. Ting tok ofte laaaang tid og vi fekk verkeleg oppleve korleis det var å leve etter african time. Ganske smooth, men litt i overkant nokre gonger. Tenker eg tek veka dag for dag og kanskje litt i korte trekk slik at innlegget ikkje vert aaaltfor langt.

Før eg startar vil eg berre sei: Framtidige utvekslingsstundentar, gled dykk til denne veka! Den er fantastisk! Vi hadde nok ikkje overlevd i Dar Es Salaam utan den!

Måndag 02.01

Vart henta av Hassan. Han hadde leigd ein dalla-dalla (lokal buss). Reiste til ambassaden for å registrere oss. Der fekk vi helse på bilete av vår kjære Konge og Dronning.

Det første som møtte oss på norsk i Tanzania var utfyllingsskjema på ambassaden… og det var på nynorsk. Hjarte!

Deretter fekk vi fiksa oss simkort før vi reiste til ISW. Der skulle vi møte Miss Leah. Det tok si tid. Vi åt lunsj i kantina medan vi venta. Det var kjempegodt. Venta eit par timar. Her er Opsal og Hassan. Gladlaksar!

Så kom Miss Leah. Hadde ein liten introduksjon. Etterpå tok Hassan oss med for å sjå på solonedgangen og ete god mat.

I Tanzania nyttar dei tanzanianske shilling. Har hatt store innkjøringsproblem i den kursen. 1 NOK=264 TSH. Gratulerer! Tok ut 200,000 tsh, fekk alt i 5000-lappar. Score!

Tysdag 03.01

Forelesing om Tanzanias velferdsordning. Veldig spanande. Etter lunsj, skaffa oss moden slik at vi vart tilgjengelege. Vi gjekk også tur til ein marknad. Fikk sjå korleis dei laga alt dei selgde. Det var varmt og vi var veldig svette, men det var kjekt.

Etterpå reiste vi til ei strand og tilbragte resten av dagen der. Her i Tanzania et dei middag klokka 20.00. Vi spurde på hotellet om vi kunne bestille middag klokka 17.00. Det var greit, men dei sa det ville ta litt tid. Vi følte jo at vi allereie var på african time, så kvifor ikkje berre vente litt. Såå vi venta.. og venta.. og venta.. nokre fekk maten etter 2,5 time, dei siste fekk maten sin akkurat 3 timar etter vi bestilte! Hurra for african time! Vi hadde det jo fint, så kom myggen på besøk.

Onsdag 04.01

Forelesing på ISW. Miss Leah fortalde oss om HIV og AIDS i Tanzania. Dette var veldig interessant og vi lærte mykje. Blant anna at i Tanzania er det vanleg å ha sex 4-5 gonger dagleg!! Etter lunsj lærte vi om korleis det er å leve med disability og kva som vert sett på som impairement, disability og handicap. Dette var veldig nyttig og vi lærte mykje.

Lunsjen var like god denne dagen. Etterpå reiste vi til eit dagsenter for born. Det var ei dame som dreiv senteren og ho fortalde oss mykje spanande. I Tanzania har kvinnene berre tre månadar med permisjon etter dei har fødd. Etter omvisninga og drikkinga av brus i bakgården fekk vi lov til å leike med borna. Dei var veldig søte, nesten til å ete opp! Trur kanskje ikkje det finst ein einaste unge her som ikkje er søt!

Etter endt skuledag reiste nokon på kino medan nokon reiste tilbake til Passionist Father for å slappe av. Bra dag!

Torsdag 05.01

Vi vart henta tidleg. Leigde ein dalla-dalla. Reiste til Mtoni special school. Der var det ferie, så det var ikkje så spanande.

Fann ein del ungar i gata istaden for. Dei vart glade for å sjå oss, så vi ga dei ballongar.

Tok ei ferje. Den var stor og full, ikkje som Lavik-Oppadal-full, men OVERFULL!

Kjørte ganske langt. Fann ein dyrepark. Venta lenge før vi gjekk inn, uvisst kvifor, sikkert berre for å vere sikker på at vi går på african time.

Det var mange fine dyr der! Heldigvis var dei fleste inngjerda. Lurer på kva skade desse ville gjort dersom dei ikkje var i bur…

Denne derimot var visst ikkje så farleg, så den fekk gå fritt.

Gudvangen vart forresten klora av ein apekatt…i bur. Han var klåfingra og angreip heilt utan forvarsel.

Det gjekk ganske fint. Hellte på antibac med ein gong (sidan det var det næraste eg kom pyrisept) og la på eit par plaster sidan vi er så flinke helsearbeidarar. Var eigentleg ganske nøgd heilt til…

hypokonderane Standal og Vika kom med sine bekymringar om rabies og hepatittar og herpes og alt som var… då vart det andre bollar.

Etter å ha leika i dyrehagen reiste vi til eit hotell der vi sola oss.

Fredag 06.01

Vi besøkte ein gamal village for å sjå korleis dei budde før i tida, og for så vidt no også. Deretter måtte Gudvangen krypa til korset og reise til sjukehuset. Heldigvis var Hassan ein engel og fylgde med heile vegen inn til sjukesenga. Der var det nesten som på reklamen over skumle sjukehus der det kjem folk inn og seier uforståelege ting og går att, berre at det var eit flott sjukehus og at dei var flinke. Vart behandla av fire forskjellege personar på den tida eg var der. Ei som tok imot meg og målte blodtrykk, ho gjekk forresten berre, så eg vart sitjande der med pumpa på armen. Kunne for så vidt sjå at blodtrykket var perfekt, så det gjekk bra. Ein lege kom for å høyre kva problemet var. Prøvde så best eg kunne å forklare at eg vart klora av ein ape, men at eg følte meg fin og at såret var lite og såg bra ut, men at eg ville forsikre meg om at ikkje hadde vorte smitta av rabies eller noko anna rart. Han lo litt då han såg såret, men forsto problemet… trur eg. Ei dame kom og tok blodprøve. Ei anna sto og såg på meg… lenge. Spurde ho kva eg venta på. Så kom ei dame med tablettar til meg. Eg spurde kva det var.. «painkillers», men sjølv om eg prøvde å forklare at eg ikkje hadde noko pain, så måtte eg ta imot. Etter å ha venta litt til tok ho fram to sprøyter. Lur som eg var, hadde eg med meg vaksinasjonskortet. Frykta at den eine var stivkrampa (som eg allereie hadde pint meg gjennom i Noreg). Prøvde å forklare at eg hadde tatt den, viste til og med i kortet mitt, men til inge nytte. Godt eg ikkje har sprøyteskrekk (EG HAR DET), men Hassan holdt meg i handa. Fekk også rabiesvaksine. Tenkte at no var eg vel ferdig, men fekk beskjed om å vente. Kva venta vi på? Joda, vi venta på resultatet av blodprøven. Som sjølvsagt viste at eg var frisk som ein fisk. Sååå…då hadde eg ikkje trengt å pine meg gjennom dei to vaksinene. Hurra!

På veg tilbake til dei andre stoppa vi og åt på Subway, NAM! Så såg vi presidenten.

Beklager lite bilete her, men opplasteren på sida her/internetten min er ikkje heilt på mi side i dag!

Om kvelden hadde vi avskjedsfest før vi vart splitta. Her er heile gjengen med vernepleiarar, fysioar og radiografar og Hassan sjølvsagt. Smil.

Laurdag 07.01

Moshi-gjengen reiste dit. Vi andre reiste til Bongoyo. Ei øy. Dit tok vi båt. Så bada vi, sola oss, spelte beach og kosa oss glugg ihjel. Nokre av oss var blitt forstoppa, så vi måtte iherdig prøve å forklare dette på eit apotek. Scora og fekk tak i duphalac. Det funka.

Om kvelden gjekk dei 6 siste vernepleiarane og dei 2 fysioane på ein beachbar for å kose seg. Nokon var litt solbrente og Standal følte seg plutseleg ikkje så ginger lengre.Score.

Gudvangen og Opsal klar for morro i Morogoro.

Gudvangen prøvde å bestille «plane fries». Gjekk ikkje så bra… endte opp med plane RICE! Jaja, mat er mat.. var godt!

 

 

Sundag 08.01

Klar for avreise til Morogoro saman med fysioane Norman og Kjosaas. Turen starta faktisk litt kritisk med eit par tima i solsteiken, utan skugge..

i påvente av ein buss som ALLE skulle presse seg inn på samstundes… sjølv om det var nummererte seter. Det gjekk fint, men vi hra veldig svett og det var ikkje berre svette som sat att på svetteduken etter ÉIN tørk i ansiktet.

Bussturen var kjekk med skrikande barn, selgarar som konstant skulle tilby noko både inne og utanfor vindauget, folk som gjekk fram og tilbake og sola som steikte. sjølvsagt var det ingen air condition, men det gjekk bra og vi koste oss til ein viss grad.

Etter bortimot fire timar var vi endeleg framme! Fann oss ein taxi og kom glade fram til praksisplassen.

Fekk oss eit rom og var godt nøgde. Eg har kaøysenga og Opsal har den fine.

HUH, dette vart langt! Får håpe det var verd å lese.

-Gudvangen

Praksis på Ryhov

Nå kan dere angre! haha

Det er utrolig kjekt i praksis her og alle er kjempesnille og hjelpsomme!

Jeg har nå begynt i min praksis her på Länssjukuset i Ryhov hvor jeg er  plassert på MR i min første periode. I tillegg til det skal jeg også inneom CT, Konvensjonell og angio.

Foreløpig, det jeg liker best med MR tror jeg må være at vi får kjøre MR hjerte!

Det fikk jeg være med på i dag og jeg må si det er utrolig spennende og ikke minst veldig krevende.

Her forsvinner det vi har lært om coronare plan, sagitale plan og axiale (transversale) plan og vi lærer mer om 2 kammer, 3 kammer, 4 kammer og kort axiale snitt. Jeg får også lære mye mer om EKG  og plassering av EKG.

I tillegg har de ingen egen barneklinikk her, så jeg får sikkert oppleve barn på MR, noe som kommer til å blir veldig utfordrende og kjekt. For ikke bare det at det er barn, men barn som skal få anestesi.

I dag har jeg vært med en kjempedyktig dame på MR av hjertet + en hjertelege rett ved siden av så her var det bare å fyre løs med spørsmål.

Har også fått satt noen veneflon samt kjørt MR abdomen med trigging, MR rectum, med fokus på cancer og kne.

Og til slutt vil jeg bare si, her heter det ikke «Hold pusten». Så hvis du syns det er skummelt å si til pasientene gjennom mikrofonen på MR,  så prøv å si «Hold andan!» hehe

– Lene-

Troia

WARNING: kan inneholde bilder som trigger misunnelse.

Men på en annen side kan det også være en trigger for folk som tenker på å dra på utveksling, så bare forsett å les! Det har seg slik at man på utveksling ikke bare lærer mye faglig, man får også oppleve et nytt sted, nye mennesker og en ny kultur. Litt av aspektet med nye steder tenkte jeg at jeg skulle vise dere i dag.

Det var mange grunner til at jeg valgte Portugal som mitt utvekslingssted. Og selv om det på ingen måte var hovedgrunnen, er det ikke å forakte at det er meget fint vær her! Vi har hatt en dag med regn, men utover det så har det vært full sol hver eneste dag, noe som ikke akkurat skriker januar på samme måte som Bergen.

På lørdag var det meldt strålende sol og ekstra varmt, så Anja og jeg kunne ikke la sjansen gå fra oss til å få litt sol på kroppen. Vi drog med oss en tysk utvekslingsstudent, Tabea, og satte kursen mot Troia.

Troia er en halvøy lokalisert bare en 15minutters ferjetur fra Setúbal. I løpet av de siste årene har turistnæringen sett potensiale i stedet, og det er kommet fram en mengde moderne hotell og et anerkjent kasino, for å nevne noe. Men tross dette er den idylliske strandlinjen som nesten går rundt hele øya forsatt fredet.

Ferjene går hyppig, så her kan du dra ut for bare en times strandliv, eller for en helaften. Alt etter dine ønsker. Vi drog ut i 12tiden på lørdag og returnerte klokken 17 etter en herlig dag fylt med beach-volleyball, piknik og en 4×4 økt i vannkanten.

På veien over/tilbake er det også muligheter for å se delfiner. To utvekslingsstudenter fra Nederland påsto å ha sett noen på lørdag, men det har gått oss hus forbi. Da er det ikke annet å gjøre enn å ta turen tilbake en annen dag. Huff så kjedelig.

LIVET DERE!

Clínica Saúdis

…er navnet på klinikken hvor vi har praksis akkurat nå. Her skal vi være i totalt 6 uker, før vi turer videre til vårt andre praksissted. Praksis i Portugal er nemlig delt opp i 2 x 6 uker, så du får erfart litt forskjellig. Teknisk sett skal man i 3. klasse fysioterapi ha sykehuspraksis, noe dette ikke er, så ideelt sett er dette perfekt for 2. klassinger. Men når det er sagt, ikke la det hindre deg i å dra på utveksling! For mye lærer du uansett.

Clínica Saúdis er en nevrologisk klinikk som er lokalisert midt i sentrum av Setúbal. Pasientene som blir tatt inn på klinikken er av vår kliniske veileder definert som komplekse saker, og det blir brukt mye tid på de få pasientene som blir tatt inn. En ting er sikkert; her får du i alle fall lært hvor forskjellige pasienter kan være, og hvordan man må legge opp behandlingen deretter.

En del av behandlingslokalet

På en vanlig dag begynner vi 09.30 og er ferdig alt fra 13.00 til 16.00 alt etter hvor mange pasienter vi har den dagen. De to første ukene observerte vi mye og var med på den behandlingen vår kliniske veileder gjorde. Nå har vi derimot fått mer ansvar for våre egne pasienter og får til en viss grad legge opp vår egen behandling, med nøye oppfølging av veileder.

Per dags dato har vi to egne pasienter med henholdsvis TBI og hjerneslag. Når det gjelder behandlingen av disse pasientene har vi merket ekstrem forskjell fra hvordan ting blir gjort i Norge. Der vi er vant med å bruke ca. 1 time på undersøkelse bruker de her flere dager med nøye undersøkelse av hver minste ting.

Tven i bakgrunnen blir hyppig brukt til virtual sport games med vår TBI pasient

Det at vi begynner å ha egne pasienter er spennende, men også utfordrende. Verken Anja eller jeg er flytende når det kommer til portugisisk, så når du har en pasient i 70årene som ikke snakker ett kvekk engelsk kan det by på problemer. Men heldigvis er det alltid mange behandlere rundt som kan hjelpe. I tillegg er vi totalt 7 elever der, så vi er som regel 2-3 studenter på hver pasient.

Og de av pasientene som kan litt engelsk bruker det til beste evne og snakker i ett sett og hjelper gjerne til om det skulle bli kommunikasjonsproblemer. Generelt sett har alle pasientene vært slik til nå, engelskkunnskaper eller ei; ekstremt snakksalig og hyggelige. Vi har allerede blitt tilbudt vår første melkesjokolade for god innsats!

Mer av behandlingslokalet

Det at vi er mange studenter i tillegg til mange hyggelige veiledere gjør at det er et ekstremt godt miljø på arbeidsplassen! Og i god Portugal-kultur har vi som regel lunsj i godt over en time før vi gjerne går til cafeen på hjørnet og drikker kaffe i solen.

Lunsjtid med spill og leker er ikke å forakte

Praksis i utlandet er som dere kanskje skjønner ikke å forakte! Det pene været er heller ikke veldig demotiverende. I går var vi på en liten tur til øya Troia, mer om det kommer i neste innlegg.

Stay tuned!

Kapittel 1: Kick-off week

Vel, da var kick off-uken offisielt over.

Dagene har hovedsakelig vært fylt med musikk, dans, mat og drikke, men det har også være mye informasjon som library tour, bus tour, hospital tour samt interessante forelesninger.

Tiden har gått veldig fort og vi har hoppet fra det ene til det andre. Så jeg tenkte på poste litt bilder jeg har tatt gjennom uken. De forklarer nok en del mer enn det jeg kan si.

Have fun!