IMRoD-mysteriet – eller, kva er eigentleg ein vitskapleg artikkel no igjen?

Ein kan ofte koma over påstanden om at «dei fleste vitskaplege artiklar har IMRoD-struktur» (sjå NIOF, NTNU, Nord). Sjølv om ein tek eit lite atterhald av typen «dei fleste» eller «som oftast», er formuleringa likevel misvisande.

IMRoD tyder «Innleiing», «Metode», «Resultat» «og» «Drøfting». IMRaD på engelsk. Det er mykje godt å seia om IMRoD, men det er viktig å forstå kva type forsking og skriving modellen passar for og kva han passar mindre godt for.

Sjølv hadde eg lenge arbeidd som forskar utan å vita kva IMRoD var for noko. Korkje som ph.d.-kandidat eller postdoktor kan eg hugsa å ha høyrt om det. Eg hadde nok sove i timen, men det var først då eg blei engasjert av biblioteket ved Høgskulen Stord/Haugesund til å undervisa studentar i akademisk skriving at eg blei merksam på fenomenet. Presentasjonen min trong nokre lysbilde om «struktur», og eg las i bøkene om oppgåveskriving at det er noko som heiter IMRoD. Etter ei stund gjekk det opp for meg at modellen stammar frå ein bestemt type forsking.  

Kven for?

Søk og skriv heiter det at IMRoD «brukes spesielt i helsefag og naturvitenskapene». Dette er meir presist enn nettsidene eg viste til i ingressen, og det kan vera verdt å reflektera litt meir over kvifor. Den beste måten å forstå IMRoD på, er å sjå føre seg eit laboratorium. Ved hjelp av ein metode (og materiale) produserer ein eit resultat. Til slutt ser ein dette i ein større samanheng, prøver å forklara resultatet og samanliknar med det andre har gjort. Altså drøftar.

Samstundes har IMRoD spreidd seg til fagområde som samfunnsfag og pedagogikk. Og lat det vera sagt: Modellen passar godt for kvantitativ forsking. Utfordringane oppstår når forskinga blir kvalitativ. Kvifor? I kvalitativ forsking ligg det ofte ikkje føre noko umiddelbart «resultat» av datainnsamlinga. I alle fall ikkje før data er blitt tolka. Og tolking krev diskusjon. D-en har lett for å koma før R-en.

For mange klassiske humanistiske disiplinar passar modellen ofte ikkje i det heile. Her er det vanleg å analysera og tolka tekstar (i vid forstand), altså overlevert materiale. Tekstane finst der ute ein stad, ein treng altså ikkje metodar for å finna noko å forska på. Ofte snakkar ein ikkje om metode i slike fag i det heile (teori, derimot, står høgt i kurs). Kan henda er det Gadamer som svevar over vatna: «Det finnes ingen egen metode for åndsvitenskapene» (Gadamer, 2010, s. 33).

Det siste er sjølvsagt diskutabelt – andre har hevda at hermeneutikk også er ein metode (Gilje 2019). Framgangsmåten i tekstanalysen kan ein gjerne kalla «metode». Men når ein ikkje driv med forsking som produserer forskingsdata, er ikkje metodedel eit krav. IMRoD er derimot ein modell orientert mot nettopp metode og generering av data. Etter ei Innleiing (problemstilling og anna som trengst opplysast om) blir det gjort greie for metoden og denne produserer eit resultat som til slutt skal drøftast. 

Kvalitativ forsking

I tillegg kan ein diskutera om «resultat» er eit dekkande omgrep for tolkingar. Er ikkje «funn» betre? Dette høyrest gjerne ut som filologisk flisespikkeri, men det er viktig å vera klar over at tolking av materiale inneber diskusjon, og at om ein følgjer IMRoD, må ein dermed diskutera to gonger. Kanskje er det like nyttig å operera med ein hovuddel som er ein lang tolkande og drøftande analyse (byt om på orda ettersom det passar), som leier fram til ein konklusjon? Altså, til eit «resultat»?

Det er nettopp dette ein ofte kan sjå når IMRoD blir brukt i kvalitative analysar – resultatdelen blir veldig lang. Kanskje er det til og med nødvendig å trekka inn anna forsking når du drøftar fram resultat. Slik gjer ein jo ofte i akademisk tekstanalyse. Her involverer du tidlegare forsking når du utviklar eigne resonnement. Så kva blir det då att å drøfta etterpå? Noko er det alltid. Ein kan løfta blikket og sjå funna i ein større samanheng. Men ein kan også føla at ein har gått tom.

Poenget her er å oppmoda skrivande til å bruka den strukturen som passar forskinga best. Dess meir kvalitativ, dess mindre passar IMRoD, er min påstand. For teoretiske artiklar passar han som oftast ikkje i det heile.

Eg har snakka mest om forskarar no, men dette gjeld også for studentar. IMRoD blir til dømes brukt for bacheloroppgåva i sjukepleie, der «resultatet» er samanfatning av eit utval forskingsartiklar. Dette er dermed ei overføring av ein spesifikk struktur frå andre typar forsking. Er det opplagt at det er den beste modellen? Det blir i alle fall fort til at ein må seia det same fleire gonger.

Kreativ skriving

IMRoD skaper eit inntrykk av at forsking skjer separat frå skrivinga. Du får resultat og så skriv du dei ut. Det treng sjølvsagt ikkje vera slik, ikkje ein gong for hard core kvantitativ forsking. Likevel har fleire, også frå fagområde der IMRoD er gjeldande norm, peika på at IMRoD-strukturen ikkje reflekterer tankearbeidet som fører fram til ny innsikt. Nobelprisvinnaren Peter Medawars kritikk frå 1964 er ofte sitert i slike samanhengar (Wu, 2011; Batmanabane, 2018). Medawar meinte at diskusjonen burde koma først! Sjølv vil eg legga til at modellen ikkje tek høgde for at skriving er ein teknologi for utforsking (Johansen, 2009).

Ein samfunnsforskar som skriv i andre format enn IMRoD og som har fått prisar for skrivinga si, er Bjørn Egil Flø. I ein fin analyse peikar Norunn Askeland på ei rekkje språklege verkemiddel som gjer prosaen til Flø særleg kreativ utan å gå på akkord med det faglege. Askeland er også innom spørsmålet om IMRoD, utan å heilt konkludera om kvifor Flø har vald andre format.

Til Askelands resonnement vil eg gjerne legga til at den opplagte grunnen til at Flø ikkje brukar IMRoD i den aktuelle artikkelen, er typen forsking det her er tale om. Dette er ikkje ein studie der ein bestemt metode har generert empiri med utgangspunkt i eit spørsmål. Snarare er det ei drøfting av eit case: ein viss type reaksjon forskaren har notert seg mellom informantar (bygdefolk) på å gjera bygda til ei vare. Denne reaksjonen er også ein respons på forholdet mellom forskar og informant. Dette skaper spørsmål som Flø søker ei teoretisk og historisk forklaring på. Kort sagt, det er ein annan type studie enn det IMRoD passar for.

Etter å ha lese nokre artiklar av Flø, er eg elles overtydd om at han kunne skrive «kreativt» også innanfor IMRoD, dvs. i analysen av eit større datamateriale. Men det er ein mindre passande form for den typen sjølvrefleksiv teoretisering Flø her praktiserer. Eller med det teoretiske utgangspunktet til Askeland og medredaktøren Iben Brinch Jørgensen i boka Kreativ akademisk skriving (som analysen av Flø sin artikkel står i): Kreativ akademisk skriving er akademisk skriving som på ein aktiv måte «er tilpasset omstendighetene».

Ja, så var det spørsmålet i tittelen – kva er ein vitskapleg artikkel, no igjen? Blogginnlegget bør avrundast, så du skal få eit veldig kort svar. Det er ein publikasjon som gjev ny innsikt. Han skal vera fagfellevurdert og publisert i ein påliteleg publiseringskanal. Helst også i eit tydeleg, akademisk språk og form som gjer at andre kan nytta denne forskinga vidare.

Litteratur

Askeland, N. (2019). Kreativ vitskapsprosa – eit relevant kriterium i fagfellevurdering? I I.B. Jørgensen & N. Askeland (Red.), Kreativ akademisk skriving (s. 138–156). Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215031613-2019

Batmanabane, G. (2018) The IMRAD Structure. I P. Sahni, & R. Aggarwal (Red.), Reporting and Publishing Research in the Biomedical Sciences (s. 1-4). Springer.

Flø, B.E. (2013) Me og dei andre: Om lindukar, Framstegspartiet og bygda som sosial konstruksjon. Sosiologisk tidsskrift 21(2), 152–168.

Gadamer, H.G. (2010). Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Pax.

Gilje, N. (2019). Hermeneutikk som metode: Ein historisk introduksjon. Samlaget.

Johansen, A. (2009). Skriv! Håndverk i sakprosa. Spartacus.

Wu, J. (2011) Improving the Writing of Research Papers: IMRAD and Beyond. Landscape Ecol 26, 1345–1349.

 

Kåre Johan Mjør, førstebibliotekar HVL Stord

Presisjon eller fullstendighet? Om ulike typer litteratursøk

https://www.iconspng.com/image/134765/seesaw-silhouette

Før du gjør et litteratursøk er det viktig å være klar over hvilken type litteratursøk du ønsker deg – hvor omfattende skal det være? Har du behov for å finne alle relevante artikler om et tema, eller holder det f. eks. med noen få nyere artikler?

Et presist litteratursøk

Et presist søk finner ideelt sett en passe mengde artikler, der mange er relevante for temaet. Denne typen søk er nyttig f.eks. i startfasen av et prosjekt og til studentoppgaver.

Et presisjonssøk kan gjerne gjøres i fagspesifikke databaser. Bruk enkle søk der du prøver deg frem med ulike kombinasjoner av ord. I noen tilfeller kan Google Scholar være et raskt og godt alternativ.

Dersom søket ditt er for presist, får du kanskje ikke treff i det hele tatt? Da gjelder det å tenke gjennom hvor mange ord du bruker og eventuelt hvordan de kombineres (AND/OR). Se søkeeksempelet under for mer informasjon.

Litteratursøk med vekt på fullstendighet

Et litteratursøk med fokus på fullstendighet, kalles gjerne et «systematisk litteratursøk». I dette ligger det at man forsøker å finne alle relevante artikler om temaet, ved å gjøre omfattende søk i flere databaser. Informasjonsinnhentingen er planmessig og begrunnet. Prosessen blir dokumentert, og vil være etterprøvbar.

Et slikt litteratursøk er svært tidkrevende, forutsetter god planlegging og bør gjøres sammen med en bibliotekar. Fullstendige/systematiske søk er en viktig del av enhver kunnskapsoppsummering (systematiske oversikter, scoping reviews o.l.).

Presisjon versus fullstendighet

Jo mer man fokuserer på fullstendighet i litteratursøket, jo større vil resultatmengden bli. Det blir flere artikler å se gjennom, også svært mange ikke-relevante. Dette er «prisen» man betaler for å få med alle relevante treff. Å gå gjennom alle treffene i resultatlisten kan være tidkrevende. Du vil imidlertid oppnå en svært god oversikt over det som er publisert på forskningsfeltet.

I illustrasjonen over er den minste og mørkeste sirkelen et eksempel på et relativt presist søk. Antall artikkelreferanser man finner vil sannsynligvis være begrenset og de fleste vil være relevante.

Den store, lyse sirkelen viser hvordan et mer fullstendig søk vil gi flere relevante treff, men også en større andel ikke-relevante. Det vil være mer tidkrevende å gå gjennom alle treffene i en slik resultatliste og man må regne med mange ikke-relevante treff.

Selv med det mest fullstendige søket, ser vi at det er relevante artikler som ikke blir fanget opp. Dette er grunnen til at man for de mest fullstendige søkene skal søke i flere databaser, og også vurdere å benytte det som gjerne omtales som «manuelle metoder» og søking i «grå litteratur». Hva dette innebærer, kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg.

Søkeeksempel

Du er interessert i problemer knyttet til overoppheting ved bruk av redningsdrakter. Du tenker at søket består av to elementer:

I databasen Scopus gjør du først et søk på: «immersion suits» og så et søk på «heat» og så kombinerer du de to med AND, slik at du finner artikler som handler om begge deler.

Dette gir et ganske presist søk og treffene virker svært relevante, men du får bare noen få treff. Du legger merke til at flere av artiklene bruker uttrykket «thermal stress». Du finner også flere andre ord som kan fungere som synonymer for de to elementene.

Dersom du ønsker å finne flere artikler (øke fullstendigheten/antall treff) legger du disse elementene til i søket.

Det kan være nyttig å skrive ned de ulike synonymene du finner for elementene/temaene du søker på, slik at du beholder oversikten. Gjerne på en tilsvarende måte som jeg viser her.

Kanskje er du egentlig bare interessert i overoppheting ved bruk av redningsdrakter knyttet til helikopterpiloter. Da kan du lage et nytt element og prøve å finne tilsvarende synonymer for dette elementet. Hvis du legger de nye søkeordene til søket vil det bli mer presist og treffmengden reduseres.

Du kan utvide et litteratursøk (få flere treff) ved å:

  • legge til flere synonymer som kombineres med OR
  • trunkere ord, dvs. sette en stjerne for å få med ulike endelser på ordene (f.eks. suit* for å få med både suit, suits, suiting, suited).
  • Fjerne elementer/tema i søket

Du kan begrense et litteratursøk (gjør det mer presist/få færre treff) ved å:

  • legge til flere elementer og lage en AND-kombinasjon mellom dem.
  • Legge til begrensninger på f.eks. publikasjonsår eller -språk

Det anbefales å søke på ett element, med alle sine synonymer, om gangen. Kombiner alle synonymer/likeverdige termer med OR (samle de i en stor sekk.) Kombiner så de ulike elementene med AND til slutt.

Ja takk, begge deler?

Med et presist litteratursøk vil du for det meste finne relevante artikler, men det vil også være relevante artikler som ikke blir funnet av søket. Et fullstendig søk finner alt men er svært arbeidskrevende. Ofte ønsker man en mellomting. Da gjelder det å huske illustrasjonen av dumpehusken (eller hompeføyså som vi sier i Haugesund) og prøve å finne det som er riktig balansepunkt for deg.

Kontakt gjerne en bibliotekar for søkehjelp.

Se også nettressursen PhD on Track for mer om søking.

Marianne Nesbjørg Tvedt, universitetsbibliotekar, HVL

Doktoravhandlinga: monografi eller artiklar?

Skal du ta doktorgraden i dag, må du ta stilling til følgjande spørsmål: artiklar med kappe eller monografi? Same kva fagområde du høyrer til, finst det argument for og mot begge.

«Cat Supervision Improves Thesis Work» by pj_in_oz is licensed under CC BY-NC 2.0

Innanfor humaniora og samfunnsvitskap har monografi vore den tradisjonelle avhandlingsforma. Den artikkelbaserte avhandlinga kjem frå naturvitskaplege og tekniske disiplinar. Og sidan 1990-talet har artikkelbasert avhandling vunne stort terreng der monografien tradisjonelt har dominert (Nygaard og Solli, 2021, kap. 2; Lange, 2013, s. 21–22).

Slike tendensar kan lett verka sjølvforsterkande. «Eg bør nok skriva artiklar», tenkjer gjerne mange. Men det finst argument for begge typar, og det er viktig at du vel den forma som passar prosjektet ditt best.

Lynn Nygaard og Kristin Solli har nyleg gitt ut boka Strategies for Writing a Thesis by Publication in the Social Sciences and Humanities. «Thesis by publication» er engelsk for «artikkelbasert avhandling» eller «artikkelavhandling» – altså avhandling i form av artiklar (normalt tre) med «kappe». Sistnemnde har elles mange moglege namn på engelsk. Forfattarane listar opp ikkje mindre enn 20 alternativ (Nygaard & Solli, 2020, s. 6–7), og går sjølve for «narrative». Sjølv las eg nyleg eit kappeutkast for ein kollega her ved HVL, og namnet han hadde sett på teksten – «extended abstract» – finst ikkje på lista til Nygaard og Solli.

Kvifor artikkelavhandling?

Nygaard og Solli diskuterer ulike grunnar til at artikkelavhandlinga seglar i medvind. Ein god grunn til å velja denne varianten er at ein øver seg opp til ein meir relevant sjanger for den vidare karrieren. I akademia blir tidsskriftartiklar viktigare og viktigare. Ferdigheitene ein lærer seg gjennom artikkelskriving, kan dessutan hevdast å i større grad vera overførbare. Dei liknar trass alt litt meir på styringsdokument, policy-dokument eller andre typar tekstar ein gjerne skal skriva seinare, forskar eller ikkje. Nokon går så langt som å hevda at monografien som form er «utdatert» (Paré, 2017, sitert i Nygaard & Solli, 2020, s. 23).

Men det finst også politiske og institusjonelle årsaker, eller tre «krefter», som forklarer eksporten av den artikkelbaserte avhandlinga til nye område (Nygaard & Solli, 2020, s. 24–30):

  • Det «nyliberale regimet» og New Public Management
  • «Teljekantsystemet» (eller meir formelt Norsk publiseringsindikator) og tidsskriftartikkelens hegemoni
  • Framveksten av kollektive forfattarskap også i humaniora og samfunnsvitskap

Det siste punktet skal eg ikkje gå så mykje inn på her, utover å understreka at artiklar, og meir generelt kortare tekstar, ofte eignar seg betre for samskriving. Og du kan ha ulike medforfattarar på ulike tekstar som utgjer avhandlinga di.

New Public Management har med styring og resultat å gjera. Artikkelbasert avhandling er i denne samanhengen ein prosess som universitets- og høgskulebyråkratiet lettare kan styra, for ikkje å seia overvaka, og den stegvise utviklinga di blir lettare å måla. Artiklar er rett og slett ein måte å sikra betre gjennomstrøyming på. Eller blir oppfatta som det – som Nygaard og Solli peikar på, veit vi eigentleg ikkje (2020, s. 26).

I det norske teljekantsystemet gir artiklar god utteljing. Du vil ha tre teljande publikasjonar i det du disputerer, eller i alle fall ikkje så lenge etter. Og dette kjem institusjonen din til gode i publiseringsstatistikken. Institusjonar har såleis opplagt interesse av at du vel å skriva avhandlinga di som artiklar. Veksten i artikkelavhandlingar er eitt av fleire døme på korleis teljekantsystemet har påverka publiseringspraksis og jamvel forskingspraksis.

Eit siste moment som kan nemnast her, er at mange faktisk har nytte av fagfellevurderingsprosessen. Du og rettleiaren din er ikkje åleine med avhandlinga di, du får meir respons på eigen tekst. Men alle som har prøvd seg, veit av fagfellevurdering kan vera brutalt. Ein fagfelle er ikkje ein rettleiar og tidsskrift er ikkje primært arenaer for forskarutdanning (jf. Lange, 2013, s. 29). Vil du ha nok støtte rundt deg til å takla dette dei første gongane og til å ikkje la det gå ut over framdrifta?

Monografien

Kva er så argumenta for monografien? Eigentleg kan alle dei tre faktorane ovanfor også tala til fordel for monografien. God forsking kan ikkje målast og styrast etter prinsippa for New Public Management. Tidsskriftartikkelen er ikkje tenleg for visse typar større forskingsprosjekt, som krev meir plass. Og ikkje alle skriv saman med andre. Monografien tek i større grad høgde for at forsking og forskarutdanning, eller kanskje vi heller skal seia forskardanning, er ein modningsprosess, som artikkelavhandlinga sitt resultatfokus lett kan øydeleggja for.

«Writing Thesis» by Sam Hames is licensed under CC BY-SA 2.0

 

Som sagt passar ikkje artikkelen like godt for alle typar forsking. Kva med det klassiske sosialantropologiske feltarbeidet? Kan ein i det heile tatt gjennomføra dette i eit regime for artikkelpublisering, spør Nygaard og Solli (2020, s. 32). Antropologi er då også eit fag der monografien framleis er rådande (Fekjær, 2017, s. 69). Det er opplagt ein samanheng mellom form og innhald i forskinga.

I framhaldet av dette er det viktig å understreka at det er forskingsprosjektet som må styra forma. Dersom prosjektet ikkje lar seg dela opp i bitar, men krev ei lengre framstillingsform, eller er «tenkt monografisk», bør du neppe skriva artiklar.

Pro et contra

Som Silje Bringsrud Fekjær skriv i boka Ph.d. – en veiviser, er monografien som oftast eitt langt samanhengande arbeid. Truleg får du meir tid til sjølve forskingsarbeidet også, du kan fordjupa deg meir samanhengande i staden for å bruka mykje tid på tre submission-prosessar og alt det fører med seg. Tidsskrift gir deg klare føringar for lengd og stundom også form. Monografien, derimot, designar du i større grad sjølv. Treng du den plassen monografien tilbyr for å utvikla argumentasjonen din? Du som trur at monografi er noko for deg, er truleg også typen som har god oversikt over stor tekstmengde.

Artiklar gir som nemnt utteljing i teljekantsystemet. Doktoravhandling som monografi er faktisk ikkje ein teljande publikasjon i det heile. I Cristinsystemet er «avhandling» i same kategori som «rapport». Dette er jo underleg – det er vanskeleg å tenka seg noko som har større karakter av grunnforsking enn ein avhandlingsmonografi. Årsakene er fleire: monografiar er i utgangspunktet ikkje publiserte i ein poenggjevande kanal, men ved ein institusjon. Og dei er ikkje fagfellevurderte. Det siste stemmer vel eigentleg ikkje – det er to eksterne ekspertar som granskar manuset. Dei får attpåtil løn for det. Men prosessen er ikkje double blind, dvs. anonymisert begge vegar.

No finst det ein lang tradisjon for å publisera monografiavhandlingar på eit akademisk forlag i ettertid, der ein også kan revidera med utgangspunkt i tilbakemeldingar frå komiteen. I tillegg får du normalt ei anonym fagfellevurdering på toppen. Eit alternativ er å henta ut artiklar frå ein monografi. I begge tilfelle får du høve til å vidareutvikla forskingsarbeidet ditt, i staden for å ta fatt på noko heilt nytt. Og etter disputasen kan du få eit utanforblikk på eige arbeid som kan gjera det godt (jf. Fekjær, 2017, s. 94).

Det er likevel ikkje alle som vil prioritera å gå i gang med å revidera avhandlinga i det doktordiplomet heng på veggen. I dag kan du dessutan gjera avhandlinga tilgjengeleg i eit institusjonsarkiv på nett, og vips så har forskarverda tilgang. Artiklane på si side er i prinsippet tilgjengelege i det dei er aksepterte og publiserte. Kanskje vil rett og slett fleire lesa arbeidet ditt i og med at artiklar er lettare tilgjengelege? Kor ofte har du forresten tid til å setja deg ned og lesa ei heil bok? I den akademiske verda i dag er artiklar ein slags gullstandard: databasar for systematiske søk er orientert mot artiklar. Systematiske reviews handlar om artiklar. Mange policyar, målsettingar og støtteordningar (t.d. for Open Access) er retta mot, kanskje til og med avgrensa til, artiklar. Med ein monografi står forskinga di rett og slett i fare for å ikkje bli fanga opp (Nygaard & Solli, 2020, s.29).

Artikkelavhandling kan gje deg milepålar undervegs i form av at du publiserer stegvis (Fekjær, 2017, s. 69). Er det ein fordel for deg, er det eit ytterlegare argument. Blir det ein forstyrrande stressfaktor, er det eit motargument.

«Day 34: Thesis Status has Been Raised to Red Alert» by Anomalily is licensed under CC BY-NC 2.0

Når?

Det er mange ting som er viktig å tenka gjennom i samband med val av avhandlingsform. Problemet er gjerne at dette er noko ein må avgjera tidleg, t.d. når ein søker stipend eller opptak til program. Kanskje er det eitt av mange punkt på saklista under første møte med rettleiar? I alle fall må mange bestemma seg før prosjektet har funne si form. Og kanskje finn ein ut for seint at ein skulle valt annleis.

I mange fagmiljø finst det sterke normer eller i alle fall forventningar som gjerne styrer slike avgjerder. «Mange stipendiater tar aldri et valg om de skal skrive monografi eller artikkelavhandling», skriv Fekjær (2017, s. 68). Nokre stader må ein til og med søka om dispensasjon for å velja annleis. Uansett, mange av svara på vurderingane ovanfor ser ein først etter ei stund.

Bøkene til Nygaard/Solli og Fekjær er gode guidar til problemet. Les dei gjerne – og helst tidleg i prosessen. Og hugs: Det er du og prosjektet ditt som bør ha siste ord.

Referansar

Fekjær, S.B. (2017). Ph.d. – en veiviser. Oslo: Gyldendal.

Lange, T.d. (2013). Stykket og helt: erfaringer fra det å skrive en artikkelbasert avhandling. Uniped, 36 (4), 20–31.

Nygaard, L. & Solli, K. (2020). Strategies for Writing a Thesis by Publication in the Social Sciences and Humanities. London: Routledge.

 

Kåre Johan Mjør, førstebibliotekar HVL Stord

Referansehåndtering med Zotero

Om du er student eller forsker, har du behov for å holde orden på kildene dine. Dette går det an å gjøre med referansehåndteringsverktøyet som er innebygget i Word, men det finnes heldigvis alternativer. Det mest kjente er EndNote, som HVL har lisens på for alle ansatte og studenter. Men om du ikke liker EndNote, eller foretrekker et program som ikke binder deg til kostbare lisenser, eller bruker Google Docs eller Linux (eller BSD), eller bruker mange nettkilder som ikke eksporterer metadata, kan du prøve Zotero.

Fortsett å lese «Referansehåndtering med Zotero»

Kva er drøfting?

Kva forstår de med drøfting, brukar eg spørja studentar når eg har kurs i – nettopp – drøfting. Og svara eg får, er mest alltid ein variant av det same: det er «sånn for og imot». Studentane er her heilt på linje med det dei fleste skrivelærebøkene fortel – drøfting skal vera «for og imot». Så då er vel saka grei. Eller?

 

Fortsett å lese «Kva er drøfting?»

Akademisk åpenhet ved HVL

Årlig publiseres det et viktig styringsdokument for Universitets- og høgskolesektoren, nemlig «Tilstandsrapport for høyere utdanning.»  Som fast post finner vi et avsnitt om åpent tilgjengelige artikler fra det foregående året. Vi har gått statistikken nærmere etter i sømmene. Her vil vi si litt om hva vi er blitt målt på de siste årene, og gi en oversikt over andelen artikler fra 2017 og 2018 som faktisk er åpent tilgjengelige for hvem som helst å lese, fordelt på de fire fakultetene våre.

Fortsett å lese «Akademisk åpenhet ved HVL»