Årlig publiseres det et viktig styringsdokument for Universitets- og høgskolesektoren, nemlig «Tilstandsrapport for høyere utdanning.» Som fast post finner vi et avsnitt om åpent tilgjengelige artikler fra det foregående året. Vi har gått statistikken nærmere etter i sømmene. Her vil vi si litt om hva vi er blitt målt på de siste årene, og gi en oversikt over andelen artikler fra 2017 og 2018 som faktisk er åpent tilgjengelige for hvem som helst å lese, fordelt på de fire fakultetene våre.
Metodene for utregning av andelen åpent tilgjengelige artikler har endret seg. I forrige rapport, som kom i 2018 og beskrev situasjonen for artikler utkommet i 2017, ble tallene for opplasting via CRIStin benyttet som mål. Den enkleste måten for forskere å få sine artikler publisert i de institusjonelle arkivene, er nemlig å laste opp en versjon til CRIStin-systemet. Det gjøres gjerne i forbindelse med at artiklene registreres der. Artiklene blir automatisk sluset videre til de respektive institusjoners vitenarkiv. Der blir de manuelt rettighetsklarert av fagfolk i bibliotekene, før de eventuelt blir gjort åpent tilgjengelige.
Et vanlig problem er at forfatterne laster opp versjoner som ikke kan publiseres åpent, på grunn av restriksjoner fra forlagene. Det kan skyldes at forfatterne ikke vet eller sjekker hvilken versjon de har lov til å tilgjengeliggjøre. Derfor er opplastingstall fra CRIStin et dårlig mål på andelen åpent tilgjengelige artikler. Det sier ikke hvorvidt artiklene faktisk er – eller kan gjøres – åpent tilgjengelige. Hvis noen ved et uhell skulle komme til å laste opp feil fil, for eksempel et bilde av en panda i stedet for «rett» versjon av en artikkel, er det en viss sjanse for at det også ville bli talt med som en opplastet artikkel. Det ville nok blitt oppdaget før eller siden, men siden arkivene «lever» og oppdateres kontinuerlig, vil et øyeblikksbilde av den typen vi tidligere hadde i tilstandsrapporten være preget av feil, mangler og forsinkelser.
Nytt tallgrunnlag
I rapporten fra 2019 er det benyttet andre metoder for å gi et bedre bilde. Nytt av året er bruken av Unpaywall – en gratis tjeneste der man kan legge inn artiklenes DOIer (unike digitale identifikatorer) i et webgrensesnitt. Unpaywall sjekker DOIene mot åpne vitenarkiv og utgiveres nettsider, og generer en rapport. I denne rapporten får man vite om artiklene er åpent tilgjengelige eller ikke, adressene hvor de eventuelt kan finnes, og hvilke sluttbrukerlisenser de har fått.
Bildet under har dessverre dårlig kvalitet, men det kan sees på side 51 i rapporten vi har lenket til høyere opp i denne bloggposten. Det viser at HVL har en andel på ca. 54 % åpent tilgjengelige artikler fra 2018. Disse er enten åpne via vitenarkiv (grønn åpen tilgang), eller direkte på tidsskriftenes nettsider (gull eller hybrid åpen tilgang).
Ifølge tilstandsrapporten er vi altså blant de beste i klassen når det gjelder å publisere åpent hos tidsskrifter, men vi har et langt stykke å gå før vi tar igjen de institusjonene som har den høyeste andelen artikler tilgjengelig i vitenarkivene sine. Det kan være verdt å nevne i denne sammenhengen at UiO, som ifølge rapporten har en andel på omtrent 85% åpne artikler, krever at forfatterne skal laste opp artikkelen til Cristin før de godkjenner den for NVI-rapportering. Altså: ingen opplasting, ingen publikasjonspoeng.
Mer om HVL
Rapporten samsvarer med våre egne funn, som vi kom fram til på omtrent samme måte. Vi brukte Unpaywall, og sjekket manuelt de artiklene som manglet DOI, for å finne ut om de var tilgjengelige på nett. Vi valgte også å ta med artikler som av en eller annen grunn ikke ble godkjent i tellekantsystemet (i denne sammenheng er det mer interessant om de faktisk er åpent tilgjengelige enn om de har (rett) forfatteradresse og slike formaliteter.)
Total andel åpne artikler landet i vår beregning på 56% i 2018 (mot tilstandsrapportens 54) og 61% i 2017. Til sammenligning kan vi nevne at i forrige tilstandsrapport hadde vi ca. 42% åpent (som altså egentlig ikke betyr åpent, men opplastet via Cristin).
Med økt fokus på Open Access så skulle man tro at andelen åpent tilgjengelige artikler ville øke fra 2017 til 2018. En av årsakene til at så ikke synes å ha skjedd, kan være at mangelen på publiseringer innen ett år, fra enkeltforfattere med stor produksjon, kan gi store utslag. 2017 var eksempelvis et godt år for våre forskere som er involvert i en av CERN sine større forskningsgrupper. Denne aktuelle gruppen publiserer et større antall artikler annethvert år. Det kan være med å forklare nedgangen i 2018.
I tillegg går det nesten alltid noe tid fra artikler blir lastet opp til vitenarkiv til de faktisk blir publisert. Spesielt ved større institusjoner er det stor pågang til arkivene, og det kan ta tid å klarere rettigheter og få artikkelen publisert. Dessuten har mange utgivere en sperrefrist (embargo) på når de tillater at artikler blir publisert i vitenarkiv. Derfor kan andelen øke med tiden.
Vi ser at i 2017 var FIN og FLKI de fakultetene med høyest andel åpent publiserte artikler, henholdsvis 65% og 64 %, mens FØS hadde 45% og FHS 57%. I 2018 lå FLKI høyest med 60%, fulgt av FHS med 59%, FIN med 55% og FØS med 39%. Det at det samme fakultetet ligger betydelig lavere enn de andre begge årene, gjør det nærliggende å spørre hvorfor. Skyldes det fagfeltenes publiseringskultur, tilgang til gode tidsskrifter, eller andre ting?
Det er sikkert at hvis vi skal nå det nasjonale målet om at alle vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024, har vi en jobb å gjøre. En arbeidsgruppe som har jobbet fram forslag til Open Access-policy ved HVL presenterte sin rapport for Forskings- og innovasjonsutvalet på deres møte 17. juni. Vi får altså etter alt å dømme snart på plass en policy, og det kommer ikke til å gå upåaktet hen på denne bloggen.
Skrevet av:
Eli Heldaas Seland, førstebibliotekar
Sondre Strandskog Arnesen, universitetsbibliotekar