For den som er ensidig opptatt av det norske tellekantsystemet, har livet hatt lite å by på. Nye publiseringskanaler har riktignok kommet til, noen tidsskrift er løftet fra nivå 1 til nivå 2, andre har falt motsatt vei, og på et tidspunkt kompliserte man også utregningen av publiseringspoeng, til en viss begeistring for dem som liker regneark. Slik gikk årene, uten større overraskelser enn at man ble eldre.
IMRoD-mysteriet – eller, kva er eigentleg ein vitskapleg artikkel no igjen?
Ein kan ofte koma over påstanden om at «dei fleste vitskaplege artiklar har IMRoD-struktur» (sjå NIOF, NTNU, Nord). Sjølv om ein tek eit lite atterhald av typen «dei fleste» eller «som oftast», er formuleringa likevel misvisande.
IMRoD tyder «Innleiing», «Metode», «Resultat» «og» «Drøfting». IMRaD på engelsk. Det er mykje godt å seia om IMRoD, men det er viktig å forstå kva type forsking og skriving modellen passar for og kva han passar mindre godt for.
Sjølv hadde eg lenge arbeidd som forskar utan å vita kva IMRoD var for noko. Korkje som ph.d.-kandidat eller postdoktor kan eg hugsa å ha høyrt om det. Eg hadde nok sove i timen, men det var først då eg blei engasjert av biblioteket ved Høgskulen Stord/Haugesund til å undervisa studentar i akademisk skriving at eg blei merksam på fenomenet. Presentasjonen min trong nokre lysbilde om «struktur», og eg las i bøkene om oppgåveskriving at det er noko som heiter IMRoD. Etter ei stund gjekk det opp for meg at modellen stammar frå ein bestemt type forsking.
Kven for?
På Søk og skriv heiter det at IMRoD «brukes spesielt i helsefag og naturvitenskapene». Dette er meir presist enn nettsidene eg viste til i ingressen, og det kan vera verdt å reflektera litt meir over kvifor. Den beste måten å forstå IMRoD på, er å sjå føre seg eit laboratorium. Ved hjelp av ein metode (og materiale) produserer ein eit resultat. Til slutt ser ein dette i ein større samanheng, prøver å forklara resultatet og samanliknar med det andre har gjort. Altså drøftar.
Samstundes har IMRoD spreidd seg til fagområde som samfunnsfag og pedagogikk. Og lat det vera sagt: Modellen passar godt for kvantitativ forsking. Utfordringane oppstår når forskinga blir kvalitativ. Kvifor? I kvalitativ forsking ligg det ofte ikkje føre noko umiddelbart «resultat» av datainnsamlinga. I alle fall ikkje før data er blitt tolka. Og tolking krev diskusjon. D-en har lett for å koma før R-en.
For mange klassiske humanistiske disiplinar passar modellen ofte ikkje i det heile. Her er det vanleg å analysera og tolka tekstar (i vid forstand), altså overlevert materiale. Tekstane finst der ute ein stad, ein treng altså ikkje metodar for å finna noko å forska på. Ofte snakkar ein ikkje om metode i slike fag i det heile (teori, derimot, står høgt i kurs). Kan henda er det Gadamer som svevar over vatna: «Det finnes ingen egen metode for åndsvitenskapene» (Gadamer, 2010, s. 33).
Det siste er sjølvsagt diskutabelt – andre har hevda at hermeneutikk også er ein metode (Gilje 2019). Framgangsmåten i tekstanalysen kan ein gjerne kalla «metode». Men når ein ikkje driv med forsking som produserer forskingsdata, er ikkje metodedel eit krav. IMRoD er derimot ein modell orientert mot nettopp metode og generering av data. Etter ei Innleiing (problemstilling og anna som trengst opplysast om) blir det gjort greie for metoden og denne produserer eit resultat som til slutt skal drøftast.
Kvalitativ forsking
I tillegg kan ein diskutera om «resultat» er eit dekkande omgrep for tolkingar. Er ikkje «funn» betre? Dette høyrest gjerne ut som filologisk flisespikkeri, men det er viktig å vera klar over at tolking av materiale inneber diskusjon, og at om ein følgjer IMRoD, må ein dermed diskutera to gonger. Kanskje er det like nyttig å operera med ein hovuddel som er ein lang tolkande og drøftande analyse (byt om på orda ettersom det passar), som leier fram til ein konklusjon? Altså, til eit «resultat»?
Det er nettopp dette ein ofte kan sjå når IMRoD blir brukt i kvalitative analysar – resultatdelen blir veldig lang. Kanskje er det til og med nødvendig å trekka inn anna forsking når du drøftar fram resultat. Slik gjer ein jo ofte i akademisk tekstanalyse. Her involverer du tidlegare forsking når du utviklar eigne resonnement. Så kva blir det då att å drøfta etterpå? Noko er det alltid. Ein kan løfta blikket og sjå funna i ein større samanheng. Men ein kan også føla at ein har gått tom.
Poenget her er å oppmoda skrivande til å bruka den strukturen som passar forskinga best. Dess meir kvalitativ, dess mindre passar IMRoD, er min påstand. For teoretiske artiklar passar han som oftast ikkje i det heile.
Eg har snakka mest om forskarar no, men dette gjeld også for studentar. IMRoD blir til dømes brukt for bacheloroppgåva i sjukepleie, der «resultatet» er samanfatning av eit utval forskingsartiklar. Dette er dermed ei overføring av ein spesifikk struktur frå andre typar forsking. Er det opplagt at det er den beste modellen? Det blir i alle fall fort til at ein må seia det same fleire gonger.
Kreativ skriving
IMRoD skaper eit inntrykk av at forsking skjer separat frå skrivinga. Du får resultat og så skriv du dei ut. Det treng sjølvsagt ikkje vera slik, ikkje ein gong for hard core kvantitativ forsking. Likevel har fleire, også frå fagområde der IMRoD er gjeldande norm, peika på at IMRoD-strukturen ikkje reflekterer tankearbeidet som fører fram til ny innsikt. Nobelprisvinnaren Peter Medawars kritikk frå 1964 er ofte sitert i slike samanhengar (Wu, 2011; Batmanabane, 2018). Medawar meinte at diskusjonen burde koma først! Sjølv vil eg legga til at modellen ikkje tek høgde for at skriving er ein teknologi for utforsking (Johansen, 2009).
Ein samfunnsforskar som skriv i andre format enn IMRoD og som har fått prisar for skrivinga si, er Bjørn Egil Flø. I ein fin analyse peikar Norunn Askeland på ei rekkje språklege verkemiddel som gjer prosaen til Flø særleg kreativ utan å gå på akkord med det faglege. Askeland er også innom spørsmålet om IMRoD, utan å heilt konkludera om kvifor Flø har vald andre format.
Til Askelands resonnement vil eg gjerne legga til at den opplagte grunnen til at Flø ikkje brukar IMRoD i den aktuelle artikkelen, er typen forsking det her er tale om. Dette er ikkje ein studie der ein bestemt metode har generert empiri med utgangspunkt i eit spørsmål. Snarare er det ei drøfting av eit case: ein viss type reaksjon forskaren har notert seg mellom informantar (bygdefolk) på å gjera bygda til ei vare. Denne reaksjonen er også ein respons på forholdet mellom forskar og informant. Dette skaper spørsmål som Flø søker ei teoretisk og historisk forklaring på. Kort sagt, det er ein annan type studie enn det IMRoD passar for.
Etter å ha lese nokre artiklar av Flø, er eg elles overtydd om at han kunne skrive «kreativt» også innanfor IMRoD, dvs. i analysen av eit større datamateriale. Men det er ein mindre passande form for den typen sjølvrefleksiv teoretisering Flø her praktiserer. Eller med det teoretiske utgangspunktet til Askeland og medredaktøren Iben Brinch Jørgensen i boka Kreativ akademisk skriving (som analysen av Flø sin artikkel står i): Kreativ akademisk skriving er akademisk skriving som på ein aktiv måte «er tilpasset omstendighetene».
Ja, så var det spørsmålet i tittelen – kva er ein vitskapleg artikkel, no igjen? Blogginnlegget bør avrundast, så du skal få eit veldig kort svar. Det er ein publikasjon som gjev ny innsikt. Han skal vera fagfellevurdert og publisert i ein påliteleg publiseringskanal. Helst også i eit tydeleg, akademisk språk og form som gjer at andre kan nytta denne forskinga vidare.
Litteratur
Askeland, N. (2019). Kreativ vitskapsprosa – eit relevant kriterium i fagfellevurdering? I I.B. Jørgensen & N. Askeland (Red.), Kreativ akademisk skriving (s. 138–156). Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215031613-2019
Batmanabane, G. (2018) The IMRAD Structure. I P. Sahni, & R. Aggarwal (Red.), Reporting and Publishing Research in the Biomedical Sciences (s. 1-4). Springer.
Flø, B.E. (2013) Me og dei andre: Om lindukar, Framstegspartiet og bygda som sosial konstruksjon. Sosiologisk tidsskrift 21(2), 152–168.
Gadamer, H.G. (2010). Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Pax.
Gilje, N. (2019). Hermeneutikk som metode: Ein historisk introduksjon. Samlaget.
Johansen, A. (2009). Skriv! Håndverk i sakprosa. Spartacus.
Wu, J. (2011) Improving the Writing of Research Papers: IMRAD and Beyond. Landscape Ecol 26, 1345–1349.
What is an ORCID iD and do you need one?
Once in a while researchers ask me: «what is my ORCID»? Or: «where do I find my ORCID id»? This has left me wondering whether an understanding is spreading that ORCID iD is something all researchers have, and that what you need to do is find it. Well, if only…
Three ways to increase your digital visibility
The Internet is flooded with information – also about you. It is a good idea to take some measurements to control what those searching for information about you are likely to find. Here are three tips to increase your digital visibility as a researcher, reduce the risk of mix-up with others, and make sure you and your institution are properly credited for your efforts and results.
Fortsett å lese «Three ways to increase your digital visibility»Folk og røvere
Foto: Levi Saunders on Unsplash
Har du mottatt suspekte eposter med tilbud om å publisere forskningen din Open Access eller delta på en konferanse? Kanskje med formuleringer som er såpass smigrende at du blir usikker på om det er seriøst ment? Du må selvsagt ikke tro at alle som kontakter deg uten å kjenne deg har uredelige hensikter. Noen gjør det fordi de er interessert i forskningen din. Men det finnes både kyniske svindlere og useriøse aktører. Hvordan skal du gjenkjenne og styre unna dem?
Lett-tjente penger
Hvorfor er noen ute etter å lure deg? Det er selvsagt for å tjene raske penger. Det er vanlig å betale APC – Article Processing Charge for å publisere i Open Access-kanaler, og konferanseavgift. Spørsmålet er om pengene går til det du forventer, eller om de går mer eller mindre rett i lomma på mottakeren.
Røver-, rov-, eller rovdyrtidsskrift (ulike norske oversettelser av det mer etablerte engelske begrepet «predatory journals») innkasserer gjerne publiseringsavgift uten å gi deg tilbake det du bør forvente av en seriøs vitenskapelig utgiver: en grundig redaksjonell jobb og en skikkelig fagfellevurdering.
Kanskje legger de artikkelen din ut likevel, så den blir søkbar på nett. Da er den for så vidt publisert, men det er fare for at potensielle lesere, hvis de i det hele tatt finner artikkelen, vil rynke på nesen over den manglende seriøsiteten til utgiveren. Det at fagfeller går god for kvaliteten, er en trygghet både for deg som forsker og skribent, for at kvaliteten på teksten din holder mål og dermed fortjener å bli tatt seriøst, og for leseren. Er fagfellevurderingen falsk eller svært lemfeldig, faller denne tryggheten bort.
Ta styring selv
Når du får slike tilbud, tenk over: hvorfor er de så ivrige etter å få tak i deg? I denne sammenhengen er det lov (og lurt!) å være 100% egoistisk. What’s in it for me? Har du noe å tjene på å publisere i akkurat denne kanalen? Eller er du bedre tjent med å selv finne fram til hvor du ønsker å publisere? For all del, du trenger ikke å avvise alle invitasjoner som svindelforsøk, så ond er ikke verden, men mitt råd er at du som hovedregel lager din egen strategi for publisering og holder deg til den.
Da bør du tenke på sånt som målgruppe, språk, om det er viktig at artikkelen er Open Access, om det er viktig at den publiseres i et vitenskapelig tidsskrift på nivå 1 eller 2, eller om den passer bedre i et fagtidsskrift osv. Les mer om dette i tidligere innlegg om å velge publiseringskanal.
Dårlig tid = dårlig arbeid
En av tingene som kan gjøre det fristende å takke ja til et tilbud fra en useriøs aktør, er at de ofte tilbyr kort behandlingstid. Det er klart det er kjedelig å vente på den redaksjonelle behandlingen og fagfellevurderingen, som i enkelte tidsskrifter kan ta ganske lang tid. Men kanskje er det verdt det, med tanke på at du kan være trygg på å få en faglig forankret, skikkelig prosess?
Som tommelfingerregel pleier vi å si at tilbud som virker for gode til å være sanne gjerne er nettopp det. Jeg har sett eksempler på «fagfellevurderinger» som er så generelle at de kunne vært skrevet av hvem som helst, og passet til en hvilken som helst tekst. Det er klart det ikke tar lang tid å plukke en ferdigskrevet sånn en opp av skuffen og sende til en forhåpningsfull forfatter med liten tålmodighet.
Sjekkliste
Sjekk kanalen opp mot NSDs kanalregister. Vær oppmerksom på at mange luringer velger en tittel på tidsskriftet som ligger tett opp mot et etablert tidsskrift – for eksempel «Journal of interesting things» vs «International Journal of interesting things». Hvis tidsskriftet ligger inne og er godkjent på nivå 1 eller 2, bør det være til å stole på, men det hender faktisk at NSD også lar seg lure, og at det tar litt tid før det blir oppdaget. Derfor bør du sjekke flere kilder. Når det gjelder Open Access-tidsskrift, bør de også være indeksert i DOAJ: Directory of Open Access Journals. Sjekk det. Hvis du vil søke støtte til OA-publisering fra HVLs publiseringsfond, er det et krav av kanalen er indeksert der.
Se på folkene som er tilknyttet tidsskriftet eller konferansen. Kjenner du til dem, arbeidet deres eller miljøene de er tilknyttet? (Internett er fantastisk – bruk det!) Kan folkene identifiseres og kontaktes? Kryptiske epostadresser kan peke i retning av at noe ikke er helt som det burde.
Du bør også regne med at seriøse redaktører av et internasjonalt tidsskrift behersker engelsk skriftlig rimelig godt. Er språket veldig dårlig, bør alarmklokkene ringe.
Useriøse «tidsskrifter» favner gjerne svært bredt, og inneholder artikler som noen ganger synes mer eller mindre tilfeldig sammenrasket. Kanskje er de nettopp det? Her vil din egen kompetanse og kritiske sans ta deg langt. Ta deg tid til å se litt nærmere på det som ligger ute. Av og til dukker det opp svært mange artikler av samme forfatter – er de ekte? Er det faktisk unike artikler, eller er det samme innhold bare med ny overskrift? Har alle samme utgivelsesdato, eller er det andre ting ved utgivelsesmønsteret som kan virke usannsynlig?
Vurder informasjonen som oppgis, i eposter og på tidsskriftets hjemmeside. Virker det troverdig? Det er ikke alltid lett å avsløre juks, men hvis noe «skurrer», og mange potensielt suspekte ting dukker opp samtidig, er det grunn til å sjekke litt nærmere. Vi i biblioteket hjelper deg gjerne!
Hvor skal du publisere? – del 2: Vurdering av publiseringskanaler
Dette innlegget handler om hvordan du kan gå fram for å finne og vurdere aktuelle kanaler å publisere forskningsresultatene dine i.
Ta utgangspunkt i egne interesser
Hvilke tidsskrifter leser du selv? Hvis du ser på referansene i artiklene du leser, er det noen tidsskrifter eller andre kanaler som går igjen? Fortsett å lese «Hvor skal du publisere? – del 2: Vurdering av publiseringskanaler»
Hvor skal du publisere?
Det er mange ting å tenke på når man skal publisere, uansett om det er første gang eller om du har publisert før. Hvor og hvordan du skal publisere vil – før eller siden – påvirke skriveprosessen, og derfor er det lurt å tenke på det så tidlig som mulig. Etter all sannsynlighet vil dette spare deg for både unødig tidsbruk og frustrasjoner.
Hvorfor publiserer du?
Blant de mest fundamentale spørsmålene det er viktig å avklare for seg selv er kanskje: Hvorfor vil du publisere? Hva ønsker du å oppnå med det? Synes du det virker åpenbart og banalt? Spør likevel. Fortsett å lese «Hvor skal du publisere?»