Læringslab / innovasjonslab

Forskerforbundet skal ha et seminar om nybygget den 2. februar. Et av temaene er «læringslab», som jeg foregriper litt her. Dette handler dels om hvordan vi bør bygge nybygget, dels om hvordan vi kan utnytte det eksisterende bygget, men egentlig mest om hvordan vi tenker omkring hvordan utdanningene skal endres, og hvordan vi ser for oss å arbeide med fagene våre i fremtiden. Stig-Erik Jakobsen er inne på hvordan ny teknologi påvirker fagene vi utdanner til – det samme må selvfølgelig gjelde utdanningene.

Det skjer spennende ting ved HiB angående kontorarbeidsplasser. Det er viktig å opparbeide slik kunnskap, men hva vet vi om undervisningsbygg? Det er gjort ganske mye forskning på dette i skolen, men undervisning av voksne bør være noe annerledes. Kanskje må vi tørre å bygge på egne erfaringer? I alle fall må vi skaffe oss erfaringer, kanskje på en mer systematisk måte.

Vi trenger også visjoner, som er mer konkrete enn det vi kan lese i strategisk plan. Her anbefaler jeg alle kolleger å bruke litt tid på å høre på Jeff Haywood, Vice Principal Educatuon ved University of Edinburgh. Et anerkjent universitet som er godt forankret i en solid tradisjon, men som også tenker offensivt fremover.  Les gjerne denne bloggposten, men sørg i alle fall for å få med deg videoen der Haywood snakker om «Designing University Education for 2025″ (et stykke ned på siden). Om du ikke vil se alt, så hopp rette inn i foredraget, der han snakker om hvordan han ser for seg høyere utdanning om ti år. Han understreker at endring fordrer visjoner, som en ledelse tar inn over seg og formidler, men ikke minst en «roadmap» med mindre, realistiske steg.

Dette gir litt bakgrunn til hvorfor jeg er så opptatt av å legge til rette for fremtidig endring, noe presentasjonen nedenfor egentlig handler om. Har du trøbbel med visningen nedenfor? Se i tilfelle presentasjonen direkte eller videoen helt nederst:

Fortsett å lese «Læringslab / innovasjonslab»

Droner i mediene (og i undervisningen?)

Droner får muligens en betydning i journalistikken. Mange journalister blir drept på jobb hvert eneste år, og teknologi som dronerkan være med å gjøre jobben deres mindre farlig. Droner har med andre ord noen potensielt positive sier, men da Teknologirådet og Datatilsynet la frem sin personvernrapport i 2013, kunne en lese følgende: «Droner er en ny teknologiplattform som gjør at terskelen for overvåkning fra lufta blir dramatisk senket, samtidig som det utvikles stadig kraftigere kameralinser, bedre nattsyn og mer sofistikert videoanalyse. Dronenes enorme mobilitet, mengden av sensorer de kan utstyres med, samt økningen i sivil bruk, representerer en potensiell utfordring for personvernet» skrev de i rapporten.

Rapporten viste også fram at folk flest var (og er) skikkelig skeptiske til medias bruk av droner. på den annen side er de fleste positive til bruk av droner i forskningsprosjekter. Jeg tror det er grunn til å tro at det samme gjelder for undervsning. Her har avfotografering fra luften et betydelig potensiale, dels for å dokumentere, men kanskje særlig på områder som jordskifte og fag som grenser opp mot bygg og arkitektur. Selv om konferansenom Droner i mediene naturlig nok hadde media som fokus, kom det fram et og annet av interesse for andre også.

Ingen droner i 2001, dette bildet er tatt via et stasjonært, panorer- og zoombart, webkamera. Opplevelsen av å være «til stede» blir dermed helt annerledes enn å se samme type bilder på TV. En kan jo bare tenke seg hvordan mediedekningen ville vært i dag.

Astrid Gynnild inneldet konferansen  blant annet med å vise til Tim Pool – timcast.com – og bruken av droner under Occupy Wall Street. Pool brukte en AR Parrot, samme type som jeg lekte med for noen år siden. Gynnild beskriver en bevegelse fra øyenvitne til robotvitne. Det slår meg at jeg har skrevet om dette for mer enn ti år siden: Det medierte vitne. Artikkelen ble aldri utviklet skikkelig, men tanken var å diskutere hva som skjer når den medierende artefakten (kamera, lydopptaker eller andre sensorer) plassers i ulike “posisjoner” i forhold til selve hendelsen, den som er vitne til hendelsen og den som kun opplever hendelsen via et medium. Bakgrunnen var selvopplevd: jeg husker webkameraet på toppen av Empire State Building, som kunne styres den 11. september 2001. Den visuelle opplevelsen av å være “til stede” samtidig som jeg befant meg et annet sted minnet meg om seansen med Eirik Solheim (nedenfor) der salen så på det som skjedde utenfor via en live videofeed, der Solheim kontrollerte kameraet.

Anders Martinsen, daglig leder i UAS Norway, fortalte at det per 22. januar 2016 er 850 sertifiserte operatører i Norge. Martinsen spådde at ferdigløsninger er det som vil dominere, først og fremst på grunn av kravene til dokumentasjon og sikkerhet. I forlengelsen av Martinsens innlegg ble det diskutert hva slags ansvar dronepiloten har med hensyn til å påføre andre skade. Her er det snakk om et betydelig ansvar, som ikke bare inkluderer Luftfartstilsynet, men også Straffeloven.

En liten drone, under 250 gram, kan flys uten restriksjoner så lenge en holder seg under 50 meter. Min spådom er at det er disse som kommer til å bli de mest interessante, fordi de er ytterst portable, straks en for mindre gimbaler og ditto kamera. Dette lar seg fint gjøre, så det er mer et spørsmål om hvor lang tid det tar før løsninger kommer på markedet. Norske Black Hornet er et eksempel på en type minihelikopter i premiumenden, som viser at det ikke er størrelsen som nødvendigvis bestemmer.

Små quadkopter, ala Hubsan, er ikke så mye større og kan fint tas med i sekken. flere jeg snakket med spådde at 250 grams grensen vil være noe trigger utvikling av droner med avanserte funksjoner opp mot denne grensen.

NRKs Eirik Solheim viste hvordan de benytter Pix4D for terrengmapping, deretter lages terrengmodellen i Photoscan Pro.Solheim trekker fram en rekke farer ved bruk av droner. Han mener amatørene er problemet. Amatørene er samtidig viktig for bransjen, fordi en trenger folk med interesse og som utvikler seg som piloter. Solheim bruke en amatør, Charpu, som eksempel. Vedkommende kan vise til ekstreme flyverferdigeheter. Det kommer også stadig flere sensorer, som kan øke sikkerheten for de med mindre øvelse.

Det ble flere ganger stilt spørsmål om opptak av lyd. Hvorvidt dette lar seg gjør med fornuftig kvalitet? Det var enighet om at dette foreløpig ikke lar seg gjøre, selv med en ekstremt direktiv mikrofoner. En løsning er imidlertid å fly inn dronen, lande, for så å ta opp lyd.

Med de nye forskriftene må en holde seg 150 meter unna folk og installasjoner. Skal en tolke denne strengt er det mye en ikke kan gjøre, medmindre en benytter farkoster under 250g. Må søke om unntak, men NRK får som oftest lov til dette, forutsatt at det er “samfunnsmessig nyttig”. Dersom regelverket blir for strengt må man rett og slett legge ned virksomheten.

Nils Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, mente mediene har lett for å hoppe på noe spekulativt nytt. Slik har det alltid vært: nye muligheter drar med seg noen feilsteg i begynnelsen. Droner kan imidlertid bidra til bedre kvalitet i journalistikken, og kan være et viktig virkemiddel i sammenhenger der andre aktører forsøker å hindre opptak.

Øy trekker frem forhold knyttet til at dramatiske, visuelle opptak lett kan få fortrinn på fjernsyn og web, fremfor mindre spektakulært bildelagte saker, som isolert sett kan ha større nyhetsverdi.

Redaktøransvaret har en tendens til å bli overdrevet i dagligtalen. Det egentlig redaktøransvaret handler om det strafferettslige tilleggsansvar som redaktøren har for det som publiseres i trykte medier og kringkasting. Ansvaret handler bare om det som etter straffeloven er forbudt å publisere, ikke de handlinger som er knyttet ti å skaffe dette materialet. Viser her til saken med Stavanger Aftenblads kjøp av Ectasy for å påvise at politiets påstander om tilgang på stoff faktisk ikke stemte.

Journalister og redaktører er alle ansvarlige etter skadeerstatningsloven. Mediene har også et ansvar knyttet til det som ikke er fysisk – hensyn til tort og svie. Mediene er å sammenlige med en “farlig bedrift” med tanke på skadepotensialet ovenfor mennesker. I lys av dette ønsker Øy klare kjøreregler for droner velkommen.

Vær varsom plakatens regler gjelder selvfølgelig uavhengig av alle tilsyns regler.

Ønsker en “pool-ordning” for å kunne håndtere situasjoner der et stort antall medier er interesserte i den samme hendelsen.

Viser til da Dagbladet leide helikopter og VG en mobilkran for å kunne fotografere Arne Treholt på fenngselscellen i 1984. Åpenbart langt inne i et grenseland, men den gangen ikke noe som ble dekket av “Vær varsom”-plakaten.

Øy ble spurt om hvor langt kan pressen kan gå når andres sikkerhet blir utsatt. Det ble vist til f eks Luftanbulansen som er bekymret for bruk av droner under sine operasjoner. Øy mener dette alltid vil være en vurdering som det ikke lar seg gjøre å svare generelt på. Mediene er innstilte på å samarbeide i situasjoner der en innsatsleder er på plass. Situasjonen er imidlertid at mediene ofte er på stedet før en innsatsleder er på plass.

Paneldebatten: Her stilte man spørsmålet: Hvordan bør mediene best forholde seg til droneteknologi?
I panelet blir det tatt til orde for at ikke alle redaksjoner kommer til å ha droner. Jeg skjønner tanken, dersom en ser for seg svære saker som krever sertifikater og et eget team. Men teknologien vil bli mindre og lettere. Dronen Solheim viste (se video ovenfor) er liten nok til å passe i kamerasekken og enhver fotograf vil etter hevert ha med seg en slik en. De fotografene som ikke har det, har ingen jobb – for å sette det på spissen. Noenlunde på samme måte som at de stillsfotografene som ikke kan ta opp video heller ikke har noen jobb i pressen i fremtiden.

NRKs Thomas Hellum beskrev egentlig dette godt. Droner er i seg selv ikke interessante, men de er en ny plattform får å kunne plassere kamera der en får de beste bildene for dermed å fortelle de beste historiene. Vi vil dermed ikke bruke dronene slik en gjerne gjør nå – fordi vi har de tilgjengelig – men fordi vi er ute etter bestemte bilder i en sammenheng med bilder fra andre kilder. Det er lett å se for seg at en videofotograf kan sende en autonom drone opp noen meter, for å få et godt totalbilde, og supplerer dette med bilder vedkommende tar på bakken. Det ble generelt snakket litt mye om droner som teknologi, og nesten ikke om hva slags innhold det kan hjelpe oss til å lage.Det slår meg at det egentlig kun er en grunn til at mange droner er store. Det er VEKT. Med lettere kamera (f eks som de som sitter i mobiltelefonen din) og ditto gimbal for stabilisering kan dronene bli adskillig mindre – innenfor 250 grams grensen – og alle kan dermed ta med seg en. Det ble opplyst at mange små redaksjoner, typisk i distriktene, er blant de som er mest interesserte i droner.

Åke Moe fra Teknologirådet hadde også et godt poeng knyttet til at droner kun er første fase i hva vi kan kalle sensordrevet journalistikk. Dronene er kun en bæreplattform for en type sensorer – i hovedsak kamera. Slik sett handler det meste av diskusjonen om nåtid, og under konferansen kom det få, om noen, perspektiver på hva som kan komme i fremtiden.

University of Edinburgh – Nettbasert utdanning

«Digital kompetanse»-gruppen, med noen fratrekk og utvidelser. Fra venstre:  Frode Leidland, (UiS), Atle Løkken (UiS), David Parmentier (HiSF), Martin Risvold (HSH), Rune Løwehr (UiS) og Jon Hoem (HiB).

UH-nett Vests faggruppe for digital kompetanse var på besøk ved University of Edinburgh (UE). Universitetet er interessant fordi det har hatt en betydelig satsing på MOOCs (Massive Online Open Courses) samt mer enn 60 masterprogrammer som gjennomføres som rene nettstudier.

Gruppen ble tatt imot av Jeff Haywood, Vice Principal Educatuon, og tidligere sentral i rollen som Chief Information Officer. Han var en av de drivende kreftene bak satsingen på online-tilbud. Haywood sitter i ledergruppen og kunne fortelle at til tross for at de er en stor organisasjon, med tolv tusen ansatte, er det relativt få mennesker som må involveres for å få ting i gang på toppnivå. Et kompakt lederteam gjør det mulig å tenke på tvers og iverksette en del beslutninger raskt.

University of Edinburgh ser på seg selv som innovatører. Strategiske planer har mål om at alle fakulteter skal undervise ved hjelp av elæring. “Misson statement”, strategier og årsplaner skaper en ganske sterk forståelse blant de ansatte av hvor universitetet vil. Studietilbud online ses her som en fullt integrert del av universitetets virksomhet, og behandles ikke annerledes enn andre tilbud.

MOOCs
University of Edinburgh fikk en vekker i forbindelse med vulkanutbruddet på Island, som synliggjorde at institusjonen er avhengig av studenter som kommer med fly – 40% av studentmassen kommer fra utlandet. Visa for utenlandske studenter er også i ferd med å bli et svært reelt problem i Storbritannia. Universitetet må derfor rigge seg for at studentmobilitet kan bli vanskeligere i fremtiden.

Dette var noe av bakteppet for satsingen på MOOCs, som har vært en form for forsøksarena. Det har virket positivt for UEs omdømme og utvikling, samtidig som det er moro å drive med. Med MOOCs kunne en tillate seg å starte med blanke ark, og stille nye spørsmål: Hvordan lære femti tusen studeter noe, kun på nett?  Noen av skolene, som tidligere hadde vært tilbakeholdne med å gå online, fikk mye ut av å tenke gjennom hvordan de designer et kurs for en MOOC. Flere kom senere tilbake og sa at de ønsker å gjøre med av dette inn mot nettbaserte tilbud.

Per i dag har University of Edinburgh 24 MOOCs som allerede er ferdige, samt  19 under oppbygging

Haywood viste til hvilke områder UE er parat til å ta høy risiko. «Education & Student experience» er et område hvor de er villige til å ta risko, med MOOCs som et klart eksempel, så lenge det ikke går ut over institusjonens rennome – et område der de ikke tar risiko overhodet.

De fordeler tilbudet på tre forskjellige plattformer (Coursera, EdX, Futurelearn). Kostnadene til selve driften dekkes langt på vei av de inntektene de har fra å utstede sertifikater. Kursene gir ikke studiepoeng, men så langt har rundt 100.000 studenter fått sertifikater. Det er en klar “return of investment”, men dette tilskrives ikke MOOCene direkte. Universitetet får imidlertid mange hundre studenter med videre, inn på de ordinære masterprogrammene.

Haywood snakker om institusjonen “risk appetite”. Dette innebærer at universitetet er svært bevisst på hvilke områder de er villige til å ta høy risiko. MOOCs er et eksempel på et område hvor man kan ta slik risiko. Det er en liten del av virksomheten i økonomisk forstand, samtidig som det gir muligheter til å eksperimentere med undervisningsformer som vil bre om seg i fremtiden. MOOCs er på mange måter et biprodukt av arbeidet med å jobbe med fakultetene med tanke på å ta i bruk elæring.

Egen avdeling for teknologistøttet læring
UE har en egen avdeling for Technology-enhanced learning. Avdelingen er aktiv på tilbudssiden med hensyn til å fremme nye løsninger inn mot fagmiljøene. Det er etablert en modell for hvordan de deler erfaringer gjennom et aktivt “community of practice”, knyttet til ulike former for elæring, på tvers av avdelingene.

Vi fikk møte flere av de som arbeider med å utvikle elæring. Disse understreket betydningen av erfarringsdeling ut i oganisasjonen. For å sikre dette legger University of Edinburgh vekt på at de prosjektene de setter alltid involverer flere ansatte, som så skal jobbe sammen. De lager gjerne team på tvers av fagmiljøene, og kobler disse med konkrete IT-personer og folk fra biblioteket. Det sentrale elæringsteamet ønsker ikke å oppmuntre til at folk gjør ting på egenhånd.

Fra Haywoods presentasjon under ALT-C i 2014 (video nedenfor): Det skjer en rekke ting på teknologiforonten som vil endre hvordan vi driver utdanning.

For kampusstudenter vil ikke den tradisjonelle forlesningen forsvinne. Mye godt kan knyttes til foreleserens fremføring, ikke minst i profesjonsutdanningene. Det er imidlertid klare problemer knyttet til store grupper dersom dette forutsetter at en må ha store rom for å samle studentene. Auditorier er de minst fleksible rommene, og her vil det åpenbart presse seg frem andre løsninger. Bygningene vi setter opp i dag skal stå i femti år – en må derfor tenke fleksibilitet.

Vi diskuterte en del omkring de opplevde utfordringene som møter “læreren som står alene” foran en stor studentgruppe. Haywood poengterte at det ikke er noen grunn til at læreren skal stå alene i alle undervisningssitasjoner, Det nødvendig å tenke nytt omkring læringsprosessene, og det vil i noen sammenhneger være er et lærerteam som må til. Denne tenkningen er etablert i grunnskolen, men det tar tid å få ligenende former praksis på plass i høyere utdanning.

For mange ser på undervisningspraksis som “egen praksis” og ikke “felles praksis”. Utfordringen er å gi de ansatte muligheter til å tre ut av de tradisjonelle undervisningsmodellene og støtte dem i denne prosessen. Dette er noe som må ta sin tid, og det har absolutt ingen hensikt å tvinge noen. Det er imidlertid vesentlig å ha en tilbudsside, slik at en kan la folk komme til tilbudene. Suksesskriteriet ved University of Edinburgh er at alle skolene nå benytter tilbudene, slik at ny praksis etter hvert kan spre seg i fagmiljøene. Dette går samtidig litt på tvers av den tradisjonelle helpdesk-tenkningen, og krever at en tenker nytt, også omkring organisering av støttefiunksjonene.

University of Edinbrugh har et klart uttalt ønske om at det eksperimenteres med forskjellige løsninger. Universitetet oppmuntrer samtidig til at fagpersoner tenker kreativ i forhold til hvordan de underviser. Elæringsteamet understerker betydningen av å ha en i ledelsen som faktisk er opptatt av og kjenner både fag og teknologi. De som bringer dette inn i ledelsen kan dermed lettere fremme nye tanker og behov inn i ledergruppen og samtidig sørge for å ivareta hensyn til faglig forankring, strategiforankring og at det følger økonomi med det en velger å satse på. Dermed skapes parallele prosesser, både “bottom up” og “top down”.

Jeff Haywood – Designing University Education for 2025:

Foreleserne
Til slutt fikk vi møte en gruppe undervisere, som driver noen av masterkursene online. De snakket om å legge til rette for en miks av synkrone og asynkrone  komponenter. De ser at onslinestudentene deltar mer i diskusjonene, sammenlignet med kampusstudenter, rett og slett fordi de har bedre tid til å komme tilbake til diskusjonene online. Onlinestudentene har også bedre tid til å se på ulike typer materiale, samt  til å gjøre arbeid på egenhånd, sammenlignet med hva de gjerne ville hatt som rene kampusstudenter.

Universitetet har egne scolarships for ansatte som tar masterkursene. Mer en femti har tatt poenggivende kurs innenfor digital kompetanse, kunnskaper de så tar med seg videre ut i fagmiljøene. Mange lærere har hatt stor nytte og utviklet sin kompetanse gjennom å ta moduler fra UEs egne online masterprogrammer. Dette gir også et svært nyttig innblikk i hvordan opplevelsen arter seg fra studentsiden. Det ble også lagt vekt på at ved å gjøre undervisningen mer transparent fremmer en også kvalitet. Samtidig skaper det en viss en usikkerhet hos mange, som ikke er komfortable med å vise egen praksis til andre.

Erfaringene er at tidsbruken er betydelig ved oppstart av et online-tibud, men etter hvert blir arbeidsbyrden mindre. Det er imidlertid hele tiden et potensiale for at online-undervisningen kan ta svært mye tid, Samtidig trekkes det frem at en som lærer får mer tilbake fra studenetene, på en annen måte og i større grad enn hva en får i klasserommet.

Vi diskuterte forskjeller mellom bachelor og masterstudier. Erfaringer på bachelor-nivå kan tyde på at veletablerte online-studier ikke krever mye oppfølging, rett og slett fordi man opparbeider en base med spørsmål som er besvart tidligere. Dette åpner dermed for å bruke mer av tiden på kvalitative tilbakemeldinger til den enkelte students besvarelser. Masterstudier er imidlertid mer spesifikke. Spørsmål som stilles på et høyere nivå er dermed mer spesielle, noe som innebærer at det er vanskeligere å trekke veksler på svar som har vært gitt tidligere.

Faglærerne trekker også fram betydningen av at University of Edinburgh ikke gjør forskjell på nettstudenter og de som er på kampus. Online er mer fleksibelt for de ansatte, og universitetet er tydelige på at de etter hvert vil komme til et punkt dere alle ansatte gjør noe av sin undervisning online, På mange måter er ikke den største overgangen at studentene er online. Deltidstudier er vel så stor overgang, siden dette skaper helt andre administrative og organisatoriske utfordringer.

Online er en viktig del av fremtiden
Universitetet er per i dag rigget for at klasseromsundervisning er normalen. Dette kommer konkret til uttrykk ved at klasserom ikke koster noe, mens foreleserens tid har en synlig kostnad. Dersom en bruker mer tid online fremstår det dermed som om dette er en mer kostbar undervismningsform, mens det i realiteten gjerne er rimeligere for institusjonen.

Online og blended learning er også mye mer fleksibelt. En behøver ikke bygge ikke opp en stor kompleks organisasjon, siden den enkelte lærer og studenter ikke behøver stort mer enn en datamaskin. Forutsetningen for å lykkes er at undervisningsdesignet er gjort riktig. Det ble understereket at det er “the quality of the learning design” som har betydning, samt lærernes evne til å benytte nødvendige verktøy.

Online er fremtiden, ifølge Jeff Haywood, men det krever hardt arbeid i begynnelsen.

Utdanningsmessen BETT 2016

Utdanningsmessen BETT er at kaos hvor det gjelder å være målrettet. Hovedinntrykket i år var mindre 3D-printere, jeg så ingen droner, og at Google og Microsoft virkelig er i ferd med å legge bredsiden til i skolemarkedet.To ting festet seg mer enn alt annet. For det første var BBC microbit en spennende oppdagelse, ikke minst fordi BBC ser ut til å tenke svært helhetlig og ambisiøst rundt dette. På forhånd var jeg spent på å se den lille spanske roboten Aisoy i aksjon.

Fortsett å lese «Utdanningsmessen BETT 2016»

Power of Simplicity

Knowledge is Silver, Outlook is Gold. IQ is Lead.

Alan Kay er en mann vel verd å høre på, om du ikke kjenner forhistorien hans så er det hjemmelekse å gjøre.

Han er en av de som virkelig driver med mediumdesign, dvs han forsøker å tenke gjennom hvordan noe kan designes før det er mulig å gjennomføre. Å finne problemet, dvs forstå hva problemet er, kommer før, og er viktigere, enn å finne løsningen.


Fortsett å lese «Power of Simplicity»

Mediumdesign-seminar – Stockholm 2015

En gruppe bestående av femten personer fra UH-nett Vests faggruppe for IKT og medier var i desember på studietur til Stockholm. Svenskene slår Norge grundig når det gjelder innovasjon på feltet IKT og medier. Årsakene er selvsagt sammensatte, og dette handler ikke nødvendigvis at forskningen i Sverige er lenger fremme. I Sverige har man imidlertid lykkes bedre med å omsette forskning til prosjekter som drives videre fremover gjennom næringslivet.

Mobile Life

Foto: Jon Hoem

Bydelen Kista er på mange måter blitt selve symbolet på forbindelsene mellom akademia og næringsliv. Her finner vi forskningssenteret Mobile Life, som springer ut av Stockholms Universitet. Ideen var å koble teknisk forskning med andre vitenskapsdispliner. Senterleder Maria Holm fortalte at oppdrag for næringslivet er en sentral del av senterets virksomhet, samtidig som de har et mål om å bidra til oppstartsbedrifter. Senteret skal samtidig være langt fremme i akademiske sammenhenger, dvs med krav til publisering på høyt internasjonalt nivå.

Foto: Jon Hoem

Holm understreket at bedriftspartnerne skal bidra i prosjektene med konkrete arbeidsoppgaver. De personene som involveres er ikke inne i prosjektene som bedriftens representant, men inngår i prosjektene på mer generelt grunnlag. Mobile Life jobber ikke med oppdragsforskning, men forsøker å se fremover med en tidshorisont på mellom 5-10 år. Dette er lenger enn det som i dag kan omsettes til konkrete produkter.

Et eksempel er prosjektet Live Nature, der Mobile Life jobber med IKEA med utgangspunkt i barns situasjon er i store byer, der de ikke har tilgang til naturen. De gjør her forsøk med live video inn i en leilighet. En litt fremmed tanke for de fleste nordmenn, men det arter seg åpenbart annerledes i mange av verdens storbyer.

LIVEling

Foto: Jon Hoem

En av de som jobber med live overføring av video er Arvid Engström og selskapet LIVEling. Allerede i 2007, på et tidspunkt da det ikke fantes noen mobile enheter som kunne streame video, begynte de å se på om noe det som skjer i en flerkamera TV-produksjon kunne overføres til mobiler.  De begynte med å gjøre etnografiske studier knytte til OB-produksjoner (Outdoor Broadcasting), samt hvordan video DJs jobbet med video live. De undersøkte hvordan profesjonelle videofotografer jobber. Har det et “redaktørblikk” i forhold til hvilke bilder de søker etter og tilbyr til den som mikser sendingen?

Engström og kollegene begynte å lage funksjonelle prototyper, der de sendte videosignalene over mobilnettet – det Engström kaller Instant Broadcasting System. I dag har de en mer moden teknisk løsning, selv om det fremdeles er en rekke tekniske utfordringer, særlig knyttet til å synkronisere videostrømmene og uforutsigbare forsinkelser.

Liveling retter seg mot aktører som allerede har et publikum som de kan nå ut til. Lenge var det små endringer i markedssituasjonen. Det var lenge fokus på enbruker livefeeder. Meekat endret imidlertid dette ved å knytte video til Twitterstømmen. Periscope kom deretter raskt om Twitters eget svar og Facebook melder seg på med sin egen livetjeneste. Facebook er imidlertid ikke like realtime som Twitter, noe som Engström mener kan ha betydning i denne sammenhengen.

Enjoying Machines

Foto: Ana Luisa Sanchez Laws

Professor Oscar Juhlin presenterte boken Enjoying Machines, skrevet sammen med Barry Brown. Her benyttes etnografiske metoder for å forstå hvordan teknologi endrer sosiale situasjoner i ulike sammenhenger. Juhlin påpekte at det aller meste av driverne for Internetteknologi er knyttet til ulike former for underholdning og “hedonic pleasures”.  Ifølge Juhlin er det et ganske utbredt syn blant sosiologer at “enjoyment” ikke er følelser som betyr noe på ekte. Det blir snarere sett på som et uttrykk for en forenklet reaksjon på omgivelsene. En må imidlertid forstå disse bruksmåtene og hvordan engasjement og innlevelse skapes, dersom en skal kunne utvikle konsepter som faktisk har mulighet til å finne et kommersielt grunnlag.

Situated Simulation

Foto: Dag Roland

Professor Gunnar Liestøl fra UiO var invitert med for å snakke om sitt arbeid med det han kaller situerte simuleringer. Liestøl har i en årrekke jobbet med den svenske utvikleren Tomas Stenarson, og de snakket om sin arbeidsmetode for innovasjon knyttet til det som kan betegnes som humanistisk informert mediumdesign. Liestøl tar her utgangspunkt i retorikken: dvs en designer med verbalt materiale, og utvikler en mer generell metode der utvikling, testing og evaluering av digitale prototyper ligger i bunn.

Liestøl og Stenarson var begge opptatt av betydningen av raskt å komme fram til en brukbar prototype. Først når en kan prøve noe konkret er det mulig å ta stilling til alle sider ved prototypen, evaluere og så komme videre i utviklingen.

Global Science Opera

Foto: Ana Luisa Sanchez Laws

Den første dagen ble avsluttet av Oded Ben-Horin fra HSH. han har jobbet med et globalt kreativt klasserom, sammen med partnere i 35 land.

Prosjektet “Write a science opera” endte med en live fremføring av en opera med femten scener, der hver scene er skrevet av en gruppe i ett land, fremførst av en gruppe fra et annet land.

Kungliga Tekniska Högskolan

Foto: Jon Hoem

Den andre dagen besøkte gruppen Kungliga Tekniska Högskolan. Dette er et universitet som i hovedsak utdanner sivilingeniører. KTH er i ferd med å etablere et senter som en paraply for ulike prosjekter får å skape et miljø der innovative prosjekter kan oppstå. Utfordringen er snarere å få eksisterende prosjekter til å samarbeide, snarere enn å skape nye prosjekter. Senteret vil ha sterkt fokus på det kryssdisiplinære med forbilder fra blant annet ved Georgia Tech og IRCAM i Paris.

Foto: Ana Luisa Sanchez Laws

Professor Leif Dahlberg introduserte oss for instituttet, Media technology and interaction design. Dahlberg snakket blant annet om betydningen av hvordan de ulike displinene former aktørene. KTH er en polyteknisk skole, men har også mange undervisere med ikke-teknisk bakgrunn. Ulike tradisjoner kan gjøre det vanskeligere å samarbeide, noe Dahlberg diskuterer i artikkelen “Det akademiska samtalet” i boken Universitetet som medium.

Ansiktsgjenkjenning på mobilen

Foto: Jon Hoem

Professor Haibo Li jobber blant annet med et prosjekt der de ønsker å kunne skille mellom 27 ulike frihetsgrader som kan utføres med hendene. De løser dette ved å gjøre et realtime søk i en tabell med to millioner gestures. Arbeidet reiser problemstillinger knyttet til at egne -*firma og applikasjoner har sine egne gestures. Behov for å knesette et sett med felles gestures på tvers av ulike applikasjoner og leverandører.

Informasjonsformidling som lyd

Foto: Dag Roland

Professor Roberto Bresin jobber mye ulike former for sonification. Han viste innledningsvis til Kramer et al Sonification (1999) og Sonification Handbook (2011) som sentrale kilder på dette området.

Nebula: An interactive garment

Mot slutten diskuterte vi litt omkring begrepet “guiding sounds”. Bresin viste til hvordan det er mye enklere å justere seg inn dersom en får auditiv feedback som korrigerer feil. Viste her konkret til hvordan en fiolinist hele tiden justerer tonene. Raske korreksjoner av feil er mye enklere å gjennomføre enn dersom en baserer seg på “guiding sounds” i forkant av en ønsket (bruker)handling.

SLATE

Foto: Ana Luisa Sanchez Laws

Professor Barbara Wasson, UiB, fortalte om det nye Centre for The Science of Learning and Technology. (SLATE). Målet er å se på alle sider ved læring gjennom alle aldertrinn og ulike læringsarenaer. Senteret vil årlig motta 5 millioner fra staten, og UIB må matche denne summer. Senteret nå et totalt budsjett på 65 millioner for de første fem årene.

Wasson fortalte om prosessen med søknaden. Et viktig grep var å skrive en kort redegjørelse der de klargjorde begrepsbruken og skillet mellom learning analysis og learning analytics.

På sikt er målet å utvikle senteret i retning av et Centre of Learning Sciences

Tre prosjektgrupper

1. Assessment Innovation for Learning
– Bygger videre på eksisterende prosjekter
– Ett prosjekt ser på pedagogisk praksis og teknologi

  • Vil jobbe en god del med hvordan en visualiserer læring

2. Big and small data in eduaction

  • e-infrastructure
  • bruke UiB som case studie, kommer en egen postdoc-stilling
  • Nasjonal dugnad – diskusjon om hva vil ønsker å gjøre med “big data”, inviterer partnere

3. Research Futures

  • “Creative Knowledge Processes” – vil gi såkornsmidler til prosjekter for å få frem forslag til tverrfaglige forskningsprosjekter

Promo Mediadesign (2015 – 2017)

Gunnar Liestøl fortalte om arbeidet med å påvirke fremtidige utlysninger innenfor Horizon 2020. Prosjektet fikk støtte helt på tampen av VERDIKT, da det kom en utlysning om posisjoneringsmidler, nettopp i forhold til Horizon 2020.

Hensikten med prosjektet er promotere humanistisk mediedesign i forhold til kommende utlysninger. Posisjonere feltet i forhold til arbeidsprogrammet som kommer for 2017-19, gjennom å skape en felles plattform for uttalelser fra aktører i mange land.

Liestøl understreket at kreativitet er noe som kommer sterkt inn i de nye programutlysningene – her kommer blant annet spillbransjen sterkt inn. Få prosjekter som forbinder forskningsinstitusjoner og industri. Stort fokus på “arts”, som gjerne må dreies mot medier og humanistiske fag. En ønsker generelt kommersialisering. Samtidig må vi som forskere være varsom med hvem en velger å ta med fra industrien.

Endringer i faggruppens ledelse

Lars Nyre har hatt en betydelig rolle ved opprettelsen av faggruppen, og i flere år ledet gruppens arbeid. Under møtet i Stockholm leverte Nyre staffettpinnen videre til Jon Hoem (HiB) og Ana Luisa Sanchez Laws (HiVolva). I lys av SAKS-prosessene går institusjonene i regionen inn i omskiftelige tider, neo som også kan komme til å prege det videre arbeidet i nettverket. Samtidig har det under Nyres ledelse blitt bygget opp et robust nettverk der deltakerne har funnet faglig tilhørighet, et fundament det kan bygges videre på.

Erfaringer med koding for barn i og utenfor skolen

Rapporten beskriver og drøfter funn fra forprosjektet «Innovasjon i utdanning: Hvordan møter skolen økt frivillig engasjement for å lære barn koding? – Erfaringer fra Leikanger kommune».

Hovedmål er å kartlegge erfaringer fra tilbud om koding for barn innenfor og utenfor skolen for å undersøke i hvilken grad dette representerer inkluderende opplæring og hvordan det samspiller med skolens oppgave. Som resultat skal forprosjektet identifisere hvilke kunnskapsbehov skolen har i møtet med den frivillige bevegelsen som har trådt inn som en ny premissleverandør for barns digitale kompetanse.

Rapport-6-2015-koding-i-skolen.pdf