UH-nett Vests faggruppe for digital kompetanse var på besøk ved University of Edinburgh (UE). Universitetet er interessant fordi det har hatt en betydelig satsing på MOOCs (Massive Online Open Courses) samt mer enn 60 masterprogrammer som gjennomføres som rene nettstudier.
Gruppen ble tatt imot av Jeff Haywood, Vice Principal Educatuon, og tidligere sentral i rollen som Chief Information Officer. Han var en av de drivende kreftene bak satsingen på online-tilbud. Haywood sitter i ledergruppen og kunne fortelle at til tross for at de er en stor organisasjon, med tolv tusen ansatte, er det relativt få mennesker som må involveres for å få ting i gang på toppnivå. Et kompakt lederteam gjør det mulig å tenke på tvers og iverksette en del beslutninger raskt.
University of Edinburgh ser på seg selv som innovatører. Strategiske planer har mål om at alle fakulteter skal undervise ved hjelp av elæring. “Misson statement”, strategier og årsplaner skaper en ganske sterk forståelse blant de ansatte av hvor universitetet vil. Studietilbud online ses her som en fullt integrert del av universitetets virksomhet, og behandles ikke annerledes enn andre tilbud.
MOOCs
University of Edinburgh fikk en vekker i forbindelse med vulkanutbruddet på Island, som synliggjorde at institusjonen er avhengig av studenter som kommer med fly – 40% av studentmassen kommer fra utlandet. Visa for utenlandske studenter er også i ferd med å bli et svært reelt problem i Storbritannia. Universitetet må derfor rigge seg for at studentmobilitet kan bli vanskeligere i fremtiden.
Dette var noe av bakteppet for satsingen på MOOCs, som har vært en form for forsøksarena. Det har virket positivt for UEs omdømme og utvikling, samtidig som det er moro å drive med. Med MOOCs kunne en tillate seg å starte med blanke ark, og stille nye spørsmål: Hvordan lære femti tusen studeter noe, kun på nett? Noen av skolene, som tidligere hadde vært tilbakeholdne med å gå online, fikk mye ut av å tenke gjennom hvordan de designer et kurs for en MOOC. Flere kom senere tilbake og sa at de ønsker å gjøre med av dette inn mot nettbaserte tilbud.
Per i dag har University of Edinburgh 24 MOOCs som allerede er ferdige, samt 19 under oppbygging
De fordeler tilbudet på tre forskjellige plattformer (Coursera, EdX, Futurelearn). Kostnadene til selve driften dekkes langt på vei av de inntektene de har fra å utstede sertifikater. Kursene gir ikke studiepoeng, men så langt har rundt 100.000 studenter fått sertifikater. Det er en klar “return of investment”, men dette tilskrives ikke MOOCene direkte. Universitetet får imidlertid mange hundre studenter med videre, inn på de ordinære masterprogrammene.
Haywood snakker om institusjonen “risk appetite”. Dette innebærer at universitetet er svært bevisst på hvilke områder de er villige til å ta høy risiko. MOOCs er et eksempel på et område hvor man kan ta slik risiko. Det er en liten del av virksomheten i økonomisk forstand, samtidig som det gir muligheter til å eksperimentere med undervisningsformer som vil bre om seg i fremtiden. MOOCs er på mange måter et biprodukt av arbeidet med å jobbe med fakultetene med tanke på å ta i bruk elæring.
Egen avdeling for teknologistøttet læring
UE har en egen avdeling for Technology-enhanced learning. Avdelingen er aktiv på tilbudssiden med hensyn til å fremme nye løsninger inn mot fagmiljøene. Det er etablert en modell for hvordan de deler erfaringer gjennom et aktivt “community of practice”, knyttet til ulike former for elæring, på tvers av avdelingene.
Vi fikk møte flere av de som arbeider med å utvikle elæring. Disse understreket betydningen av erfarringsdeling ut i oganisasjonen. For å sikre dette legger University of Edinburgh vekt på at de prosjektene de setter alltid involverer flere ansatte, som så skal jobbe sammen. De lager gjerne team på tvers av fagmiljøene, og kobler disse med konkrete IT-personer og folk fra biblioteket. Det sentrale elæringsteamet ønsker ikke å oppmuntre til at folk gjør ting på egenhånd.
For kampusstudenter vil ikke den tradisjonelle forlesningen forsvinne. Mye godt kan knyttes til foreleserens fremføring, ikke minst i profesjonsutdanningene. Det er imidlertid klare problemer knyttet til store grupper dersom dette forutsetter at en må ha store rom for å samle studentene. Auditorier er de minst fleksible rommene, og her vil det åpenbart presse seg frem andre løsninger. Bygningene vi setter opp i dag skal stå i femti år – en må derfor tenke fleksibilitet.
Vi diskuterte en del omkring de opplevde utfordringene som møter “læreren som står alene” foran en stor studentgruppe. Haywood poengterte at det ikke er noen grunn til at læreren skal stå alene i alle undervisningssitasjoner, Det nødvendig å tenke nytt omkring læringsprosessene, og det vil i noen sammenhneger være er et lærerteam som må til. Denne tenkningen er etablert i grunnskolen, men det tar tid å få ligenende former praksis på plass i høyere utdanning.
For mange ser på undervisningspraksis som “egen praksis” og ikke “felles praksis”. Utfordringen er å gi de ansatte muligheter til å tre ut av de tradisjonelle undervisningsmodellene og støtte dem i denne prosessen. Dette er noe som må ta sin tid, og det har absolutt ingen hensikt å tvinge noen. Det er imidlertid vesentlig å ha en tilbudsside, slik at en kan la folk komme til tilbudene. Suksesskriteriet ved University of Edinburgh er at alle skolene nå benytter tilbudene, slik at ny praksis etter hvert kan spre seg i fagmiljøene. Dette går samtidig litt på tvers av den tradisjonelle helpdesk-tenkningen, og krever at en tenker nytt, også omkring organisering av støttefiunksjonene.
University of Edinbrugh har et klart uttalt ønske om at det eksperimenteres med forskjellige løsninger. Universitetet oppmuntrer samtidig til at fagpersoner tenker kreativ i forhold til hvordan de underviser. Elæringsteamet understerker betydningen av å ha en i ledelsen som faktisk er opptatt av og kjenner både fag og teknologi. De som bringer dette inn i ledelsen kan dermed lettere fremme nye tanker og behov inn i ledergruppen og samtidig sørge for å ivareta hensyn til faglig forankring, strategiforankring og at det følger økonomi med det en velger å satse på. Dermed skapes parallele prosesser, både “bottom up” og “top down”.
Jeff Haywood – Designing University Education for 2025:
Foreleserne
Til slutt fikk vi møte en gruppe undervisere, som driver noen av masterkursene online. De snakket om å legge til rette for en miks av synkrone og asynkrone komponenter. De ser at onslinestudentene deltar mer i diskusjonene, sammenlignet med kampusstudenter, rett og slett fordi de har bedre tid til å komme tilbake til diskusjonene online. Onlinestudentene har også bedre tid til å se på ulike typer materiale, samt til å gjøre arbeid på egenhånd, sammenlignet med hva de gjerne ville hatt som rene kampusstudenter.
Universitetet har egne scolarships for ansatte som tar masterkursene. Mer en femti har tatt poenggivende kurs innenfor digital kompetanse, kunnskaper de så tar med seg videre ut i fagmiljøene. Mange lærere har hatt stor nytte og utviklet sin kompetanse gjennom å ta moduler fra UEs egne online masterprogrammer. Dette gir også et svært nyttig innblikk i hvordan opplevelsen arter seg fra studentsiden. Det ble også lagt vekt på at ved å gjøre undervisningen mer transparent fremmer en også kvalitet. Samtidig skaper det en viss en usikkerhet hos mange, som ikke er komfortable med å vise egen praksis til andre.
Erfaringene er at tidsbruken er betydelig ved oppstart av et online-tibud, men etter hvert blir arbeidsbyrden mindre. Det er imidlertid hele tiden et potensiale for at online-undervisningen kan ta svært mye tid, Samtidig trekkes det frem at en som lærer får mer tilbake fra studenetene, på en annen måte og i større grad enn hva en får i klasserommet.
Vi diskuterte forskjeller mellom bachelor og masterstudier. Erfaringer på bachelor-nivå kan tyde på at veletablerte online-studier ikke krever mye oppfølging, rett og slett fordi man opparbeider en base med spørsmål som er besvart tidligere. Dette åpner dermed for å bruke mer av tiden på kvalitative tilbakemeldinger til den enkelte students besvarelser. Masterstudier er imidlertid mer spesifikke. Spørsmål som stilles på et høyere nivå er dermed mer spesielle, noe som innebærer at det er vanskeligere å trekke veksler på svar som har vært gitt tidligere.
Faglærerne trekker også fram betydningen av at University of Edinburgh ikke gjør forskjell på nettstudenter og de som er på kampus. Online er mer fleksibelt for de ansatte, og universitetet er tydelige på at de etter hvert vil komme til et punkt dere alle ansatte gjør noe av sin undervisning online, På mange måter er ikke den største overgangen at studentene er online. Deltidstudier er vel så stor overgang, siden dette skaper helt andre administrative og organisatoriske utfordringer.
Online er en viktig del av fremtiden
Universitetet er per i dag rigget for at klasseromsundervisning er normalen. Dette kommer konkret til uttrykk ved at klasserom ikke koster noe, mens foreleserens tid har en synlig kostnad. Dersom en bruker mer tid online fremstår det dermed som om dette er en mer kostbar undervismningsform, mens det i realiteten gjerne er rimeligere for institusjonen.
Online og blended learning er også mye mer fleksibelt. En behøver ikke bygge ikke opp en stor kompleks organisasjon, siden den enkelte lærer og studenter ikke behøver stort mer enn en datamaskin. Forutsetningen for å lykkes er at undervisningsdesignet er gjort riktig. Det ble understereket at det er “the quality of the learning design” som har betydning, samt lærernes evne til å benytte nødvendige verktøy.
Online er fremtiden, ifølge Jeff Haywood, men det krever hardt arbeid i begynnelsen.