Publisert

Koding blir valgfag i ungdomsskolen

– Eit viktig mål med å innføre koding som valfag er å auke elevane si interesse for teknologi og realfag. Gjennom koding får elevane erfare at realfaga er kreative og spennande, og ikkje minst er desse kompetansane viktige i framtida, seier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Eit pilotprosjekt med programmering som valfag skal gå over tre skoleår og startar etter planen opp hausten 2016. Over 30 kommunar kan bli med i prøveprosjektet og private skolar kan også delta.

– Elevane får lære korleis datamaskinar og program verkar og dei får opplæring i ulike programmeringsspråk og deira bruksområde. Eksempel på oppgåver kan vere å programmere eigenutvikla robotar og å lage enkle dataprogram eller animasjon, forklarar kunnskapministeren.

Det nye valfaget er utvikla saman med Senter for IKT i utdanninga. Lærarar på skolane som blir med i prosjektet får tilbod om ein eigen MOOC i koding og det skal vere faglege samlingar for skolane som er med i forsøket.

– Gjennom å teste ut koding som valfag på nokon utvalde pilotskolar, skaffar vi oss viktige erfaringar. Gjennom prosjektet får lærarar som vil auke dei teknologiske kunnskapane sine moglegheit til å lære meir om programmering og koding, understrekar Røe Isaksen.

Fakta 

  • Eit treårig forsøk med koding som valfag på ungdomstrinnet startar hausten 2016.
  • 1. mars er fristen for å søke for kommunar og skolar som vil vere med.
  • Over 30 kommunar kan bli med i prosjektet. Dei vil få støtte undervegs frå Utdanningsdirektoratet og Senter for IKT i utdanninga.
  • Regjeringa har sett av 15 millionar kroner over tre år til forsøket med koding som valfag.
  • Les meir om prosjektet på nettsidene til Utdanningsdirektoratet.
Publisert

Ønsker flere prosjekter og caseløsning på skolen

Ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) har de mest fornøyde studentne, og disse legger i snitt ned 55 timer i uken på utdannelsen. Noe av bakgrunnen er selvsagt høy inntakskvalitet og en svært høy lærer-student-tetthet. Enkelte forsøker å si noe at klassestørrelse ikke betyr noe. Dem om det. I høyere utdanning ser i alle fall ikke det ut til å stemme, så kan vi jo tenke vårt om betydningen for de som er yngre.

Arkitektur- og designhøgskolen gjør imidlertid flere grep. Skolen krever 80 prosent oppmøte, og studentene får muntlige tilbakemeldinger gjennom året – både fra lærere og medstudenter. Tilbakemeldingen er dessverre en annen fra barnehagestudent og studentpolitiker Anette Myklemyr Magnussen. Hun mener lærerstudentene blir møtt med for lave krav, og at studentene mangler motivasjon til å bruke mye tid på studiene.

Magnussen mener undervisningen er et av de største problemene med studiet.

– Vi sitter i forelesning og blir fortalt og fortalt og fortalt.

Magnussen ønsker seg flere prosjekter og caseløsning på skolen, og savner tettere dialog med lærerne gjennom året.

Nokut-direktør Terje Mørland trekker frem flere ting alle institusjoner kan lære av arkitekt- og politiutdannelsen, som begge scorer høyt blant egne studenter.

– Generelt handler det om å stille høye nok krav til studentene. Opptaksfasen på disse skolene har overføringsverdi. Det har også introduksjonen studentene får til studiet, og læringsformene de bruker som engasjerer, sier han.

Les hele saken i DN.no

Publisert

Oppsummering av møte om nybygget

Krysspostet til Forskerforbundets HiB sine nettsider

  1. Hva ligger i forslaget så langt
      Arbeidsplasser for ansatte
  2. Lærings- / utviklings- / undervisningslab 

Det følgende er ikke et godkjent referat, men kun et forsøk på å oppsummere det som kom frem i innleggene og den påfølgende diskusjonen.

Etter en innledning ved lokallagsleder Kristin Hinna gikk Knut Erik Kismul, prosjektleder for Nybygg 2020 og leder av brukerutvalget, gjennom det forløpige romprogrammet. Brukerutvalget ble nedsatt og kom i arbeid i oktober 2015. Utvalget har bedt om innspill fra organisasjonen og knytter dette til erfaringer som er gjort med det eksisterende bygget. HLM Arkitektur er engasjert for å utarbeide romprogrammet. 

Statsbygg rår over såkalte kurantmidler, som de kan disponere uten å måtte gå til Stortinget. Her behøver en kun departementets godkjennelse. I praksis betyr dette en øvre grense for prosjektet på 5-600 millioner.

Arealet A1, der snuplassen for bussene er i dag, er ferdig regulert med en utnyttelsesgrad på 400%. Det betyr i praksis at vi kan bygge 11.440 m2 over bakken. I tillegg kan vi bygge en kjeller på drøyt 2800 kvadratmeter. Kan dermed bygge drøyt 14000 kvadratmeter totalt.

A2, lengst i nord, kan bebygges med 12.253 m2, noe som innebærer et potensiale for fremtidig utnyttelse. A2 er imidlertid delvis regulert til bolig- og næringsformål. Kommunene er imidlertid klar på at reguleringsendring vil være kurant. Det er imidlertid et ønske om publikumshenvendene aktivitere ut mot Inndalsveien, som kafeer, butikker etc.

Nybygget skal være «fleksibelt, arealeffektivt og tidsmessig«. Denne formuleringen er det departementet som har lagt til. Det er i denne sammenhengen verd å merke seg at bygget på Kronstad per i dag er å regne som et “fleksibelt” bygg, gitt at det aller meste av bæring tas opp av søyler og de fleste innervegger kan dermed flyttes. En støter imidlertid på en lang rekke problemer med de tekniske innretningene dersom en skal gjøre om på strukturene. Vi kan i prinsippet rive ned mange av veggene, men i praksis er dette en stor sak på grunn av tekniske anlegg, knyttet til varme, ventilasjon og sanitær (VVS).

Hva ligger i forslaget så langt

Auditorium

  • Ett for 200 personer
  • Tre rom for 100 personer

Ønsker å beholde den kapasiteten man har i Møllendalsveien per i dag.

Seminarrom

  • 60 personer i 10 rom
  • 40 personer i 4 rom

HiB har per i dag for få rom som kan romme opp til 60 personer. Dette er romløsninger som ble planlagt for i 2003. Detteunderstreker behovet for reell fleksibilitet i et fremtidig nybygg. Vi kan ikke med sikkerhet vite hva vi planlegger for i fremtiden. Det har kommet mange innspill knyttet til å kunne ha mulighet til å slå sammen rom. Per i dag er det bare to rom som har fleksible vegger som kan slås sammen. Disse er imidlertid lite i bruk, da rommene i utgangspunktet er i minste laget.

Grupperom

  • 8 per 16 rom
  • 19 pers 11 rom
  • 15 per 8 rom
  • 20 pers 4 rom
  • 4 observasjonsrom/simulatorrom

Det blir vist til at NHH har grupperom med alternativ utforming, men at stu0denten gjerne bruker disse på tradisjonelt vis.

Studentarbeidsplasser

  • Leseplasser til 350 personer
  • Åpne studieareal til 300 personer, ala det vi ser i det nåværende bygget på Kronstad.
  • Enkel kafe

Annet

  • Eget EVO-areal og en personalkafe
  • Samlet studenttorg
  • Veiledning, eksamen, IT, “akutthjelp”

Spesialrom

  • Omsorgsteknologilaboratorium
  • Lab for tolkning
  • Undervisnings- / læringslaboratorium (se nedenfor)

Arbeidsplasser for ansatte

Har foreløpig satt av 2600m2 – ønske om 300 arbeidsplasser. Mindre enn ni kvadratmeter per arbeidsplass er imidlertid ikke på noen måte ønskelig.
Møterom med 30/20/15/10 plasser. Ser at det er overkapasitet på møterom i Møllendalsveien, mens det mangler noen større møterom på Kronstad.

Kismul viste plantegningen for 7 etasje i A-blokken. Her sitter deler av administrasjonen svært tett, uten tilgang til sosialsoner. Mange var nok overrasket over hvor trangbodd det er i disse lokalene, og det ble tatt sterkt til orde for at en må finne løsninger som bedrer de nåværende forholdene, samt at en for all del må unngå noe lignende i nybygget.

Videre ble det vist et alternativ med “aktivitestbaserte arbeidsplasser”. Dette er løsninger som er blant det man ser på i etstørre forskninsgprosjekt angående kontorarbeidsplasser, der miljøer ved HiB er sentrale. Dette var en skisse som nok mange synes så ok ut. Samtidig som vi dessverre har erfart at det sjelden er samsvar mellom plan og realiteter. Det nevnte arealet i 7. etasje er et av flere eksempler på at det er blitt plassert inn langt flere ansatte enn det som opprinnelig var planlagt. Vi vet samtidig en god del om hvilke aktiviteter som de ansatte faktisk holder på med. Det ble påpekt at mange av de løsningen som vises ignorerer f eks at mange ansatte har en betydelig mengde fagbøker og forskningslitteratur som benyttes jevnlig. På dette punktet er det åpenbart vanskelig å komme til en form for konsensus.

Det ble diskutert en løsning der man opprettholder cellekontorene, men samtidig tar høyde for mer fleksibel bruk?
Kan tenke seg løsninger med f eks bokhyller etc utenfor cellekontorene? Mange av kontorene står reelt sett tomme mye av tiden, noe det vanskelig å forsvare. Det ble her vist til en undersøkelse ved høgskolen i Malmø, der en var nede i 20% av tiden som ble brukt på kontoret. Tallene er kanskje ikke like ille hos oss, men det virker som om alle kjenner i gjen observasjonen av mange tomme kontorer.

Det ble også stilt spørsmål om arealeffektivitet. Cellekontorer tar ikke mer plass i forhold til landskapsløsninger, dersom sistnevnte skal bygges med tilstrekkelige kvaliteter. Mange ansatte er imot landskap. Dels fordi disse ikke er ansett som egnet for de aktivitetene som vi faktisk holder på med. Det ble også tatt til orde for at det er dokumentert at landskap ikke øker den totale effektiviteten.

Vil du ha originale løsninger og innovasjon er det neppe hverken «free seating» og «clean desk» eller en stri strøm av Jafase-seminarer og idémyldring med gule postit-lapper som skal til. Snarere bør du sørge for at dine ansatte har rikelig med tilgang til stille rom der de kan jobbe godt og konsentrert helt for seg selv.

Her vises det blant annet til erfaringer fra Konkurransetilsynet. Tidligere konkurransedirektør Christine Meyer formulerte dette slik i Dagens Næringsliv 21.07.2014:

Mye tanke- og skrivearbeid må skje individuelt og da er det forståelig at hver og en ønsker at det skjer innenfor kontorets fire vegger. /../ Vi har lett etter løsninger som gjør at våre medarbeidere kan jobbe mest mulig effektivt, og dette er den løsningen som passer best for den organisasjonen jeg leder. Den høyeste kostnaden er og blir lønn til medarbeidere, og medarbeidere som ikke fungerer eller mistrives i landskap med minst mulig plass koster langt mer enn noen ekstra kontorvegger.
Det blir påpekt at er det noe vi vet med sikkerhet, så er det at støy er en betydelig negativ faktor i arbeidslivet, både effektivitetsmessig og i forhold til helse. Når ansatte sitter i landskapene med støyreduserende hodetelefoner på kan man trygt slå fast at det i alle fall ikke er spesielt gode forhold for faglig utveksling.

I vårt eget tidsskrift Forskerform kan vi lese:

En dansk studie i regi av Det nationale forskningscenter for arbejdsmiljø i Danmark (2013), påviste at sykefraværet var 62 prosent høyere i åpne kontorlandskap enn i cellekontormiljøer. Studiet dokumenterte imidlertid ikke årsaker og sammenhenger. Ifølge Jan Hyld Pejtersen som er seniorforsker ved Det Nationale Forskningssenter for Arbeidsmiljø i Danmark, er manglende mulighet for å være for seg selv, det som trekker mest ned i storromskontorer (les: åpne kontorlandskap). Forskeren peker også på at et visst privatliv, og det å kunne føre en fortrolig samtale både av arbeids- og privat karakter, betyr mye for brukerne, og dertil at samtalene i storromskontorer ofte blir overfladiske (03.06.14 http://karriere/jobbfinder.dk).
Det ble nevnt at mange administrativt ansatte allerede per i dag sitter i åpne landskap, og gitt krav til tilstedeværelse har de ikke mulighet til å velge andre steder å jobbe. Dette skiller seg markert fra de som er tilsatt i forsker- og undervisningsstillinger, som har rett til å kunne styre sin egen tid på en helt annen måte. Samtidig er det en lite fruktbar vei å sette grupper opp mot hverandre. Det vi imidlertid må unngå er at vi baserer oss på idealiserte løsninger, som enten ikke blir gjennomført slik de er planlagt og/eller ikke lar seg gjennomføre i møte med de praktiske forholdene som faktisk setter rammene ved HIB.

På den annen side er det et faktum at mange som bygger nytt faktisk bygger landskap. I dag er det imidlertid blitt vanlig å begynne med ledelsen og deretter gjennomføre dette hele veien ned gjennom organisasjonen. Her vises det blant annet til at ledelsen i HiOA sitter i landskap. Det er imidlertid ver å merke seg at 6-7 personer deler på et areal på 330 kvadratmeter. Under slike forhold kan nok de fleste trives.

Drivkreftene for landskap kommer derfor ikke fra de ansatte. Det er viktig å være tydelig på at dette er et syn som kommer utenfra, og at det ikke kan være kvalitet i arbeidet som er det tyngste argumentet. Hva er derned de reelle argumentene for landskap? 

Psykolog og førsteamanuensis Knut Inge Fostervold mener det største problemet ikke nødvendigvis er typen kontorløsning som velges, men at ledelsen starter «i feil ende»: 
– Man starter med den arkitektoniske løsningen og så prøver man å tilpasse de ansatte den løsningen, fremfor å spørre: Hva er det folk egentlig gjør her? Og hvilke løsninger understøtter det arbeidet? Ledelsen snakker ofte om samhandling, bedre kommunikasjon eller en ny dynamikk, men det er ikke slik at du bare kan slå ned noen vegger, be folk sitte hvor de vil og så hokus pokus starter folk å oppføre seg annerledes, sier han.
Konsekvensen av at det ofte er de ansatte som må tilpasse seg løsningene er tydelige, mener han:
– Det fører til mer uhelse, flere feilhandlinger og tapt produksjon. 
 

Etter mye diskusjon omkring kontorlandskap kommer gladmeldingen om at det er tegnet inn garderobe og dusjanlegg i romprogrammet for nybygget.

Det er imidlertid ikke tegnet inn rom for bibliotekaktiviteter i nybygget. Det ble stilt spørsmål ved hvorvidt de biblioteksansatte kommer til å få kontorer? En har erfaringer med å dele kontor og disse erfaringene er ikke særlig gode. Det må finnes en løsning for kontorplasser for de ansatte som flyttes opp fra Møllendalsveien. Orakeltjenesten er også ønsket som en del av biblioteket.

Lærings- / utviklings- / undervisningslab 

Annen del av seminaret var viet overskirften “læringslab”. Jon Hoem innledet med å peke på at begrepet “læringslab” ikke er kalrt definert, men tok selv til orde for at dette bør sees som noe som favner på  tvers av avdelingene, og som alle bør utvikle et eierskap til. Det er satt ned en gruppe som skal se på dette, ledet av Tom Are Trippestad, med Magni Lossius, Knut Kismul og Jon Hoem som medlemmer.
 

Vi bygger høgskolebyggene med en horisont som strekker seg et halvt århundre frem i tid, og vi kan vanskelig si noe som helst sikkert om hvordan undervisning vil se ut kanskje bare 5-10 år frem i tid. Klasseromsundervisningen vil åpenbart ikke forsvinne, men det er ingen særlig dristig spådom at denne undervisningsformen delvis skal erstattes og suppleres av andre metoder.

Spørsmålet er hvordan vi henter det beste ut av ulike metoder, og hvordan disse anvendes inn i ulike studier? En del av dette bildet er hvordan undervisningen sdamspiller og påvirkes av de fysiske omgivelsene. Dette handler dels om hvordan vi bør bygge nybygget, dels om hvordan vi kan utnytte det eksisterende bygget, men egentlig mest om hvordan vi tenker omkring hvordan utdanningene skal endres, og hvordan vi ser for oss å arbeide med fagene våre i fremtiden. Stig-Erik Jakobsen er inne på hvordan ny teknologi påvirker fagene vi utdanner til – det samme må selvfølgelig gjelde utdanningene.

Årets studentbarometer viser at undervisning, oppfølging og veiledning fremdeles kommer dårligst ut blant studentene. De generelle tallene er nær sagt uendret fra første runde med undersøkelsen og viser at kun 29 % er fornøyd med den individuelle oppfølgingen. Studentene på medisin, samfunnsøkonomi og ingeniør er blant studentene som er minst fornøyde. HiB kommer gjerne noe bedre ut enn snittet på mange områder, men det er potensiale for forbedring også hos oss. Ut fra de generelle tallene kan vi også se at når det gjelder spørsmålene som angår forholdet mellom praksis og undervisning er studentene temmelig negative. Bare 36 % er tilfredse med «Kommunikasjonen mellom praksissted og høyskole/universitet» – dette er nok noe vi også kan kjenne igjen hos oss. Studentene er også mindre fornøyde med «Hvordan høyskolen/universitetet forberedte deg på praksisopplæringen».

Et helt sentralt spørsmål er hvordan vi legger til rette for fremtidig endring, av undervisning, oppfølging og praksis. Dvs hvordan vi stiller oss selv som fagpersoner i situasjoner som gir oss mulighet til å utvikle egen praksis og hvordan vi legger til rette for stuydentenes læringsakriviteter. Dette er noe annerledes en det tradisjonelle forskerblikket, som vanligvis dreier seg om praksiser som vi selv ikke er en aktiv del av, og dermed en i seg selv vanskelig metodisk øvelse. Det vil imidlertid være i overkant naivt å tro at undervisning slik vi driver den i dag allerede er utviklet til sin ultimate form, uten potensiale for forbedringer. Forskning tyder på at studentne lærer mer av å lese på egen hånd (Biggs and Tang 2011), forutsatt at det de leser blir satt inn i en sammenheng, og at vi som underviser heller bør bruke forelesningstiden på mer studentaktive læringsformer på et mindre utvalg av pensum.

Spørsmålet blir videre hvordan et fremtidig høgskolebygg kan støtte mer studentaktive læringsformer. Hvordan lager vi flere og bedre koblinger mellom teori og praksis? Hoem viste her kort til en del eksempler fra utlandet, med særlig vekt på hvordan man tenker rundt “læringslabber” i Danmark. Han viste også til NTNU, som i en årrekke har jobbet med “Eksperter i team”, et konsept for problembasert læring. Både i Danmark og i Trondheim er de bedre på nyskaping, sammenlignet med hva vi får til i Bergen. Vi ligger etter med hensyn til antall studentgründere. Det handler selvsagt mye om næringsstukturer, men også hvordan en oppmunterer alle studenter til å tenke på hvilke muligheter de selv kan skape. Gründere er en viktig pekepinn. Samtidig må vi ikke glemme at den innovasjonen med størt betydning for samfunnet, skjer gjennom å forbedre eksisterende prosesser i virksomheter som allerede finnes. Det må også gjelde innefor vår virksomhet, selv om vi lever i en realtivt beskyttet sektor.

I utgangspunktet har vi et fortrinn ved HiB, gitt at våre utdanninger nærmest av natur er problembaserte – det er en naturlig del av profesjonene. Samtidig er det ennå et stort potensiale å hente ut gjennom samarbeide på tvers, noe som kan være utfordrende: når et fagområde griper inn i et annet, innebærer det at begge kan endres og tverrfaglige møter innebærer at en konstruktivt forholder seg til slik endring, og dermed utvikler fagene som del av profesjoner.

Hoem tok til orde for at vi må bygge nybygget med en reell fleksibilitet (det betyr vegger og inventar som kan flyttes på) som gjør det mulig å legge til rette for tverrfaglige studentprosjekter på en annen måte enn i dag. Samtidig er det vesentlig at vi begynne å eksperimentere i det små, for å finne ut av hvordan slike prosjekter kan organiseres og gjennomføres. Hoem trakk fram et konkret forslag om å begynne å gjøre slike forsøk i arealene som ligger rett sør for biblioteket på Kronstad, og viste hvordan dette rommet har en unik plassering i forhold til eksisterende infrastruktur, tjenester og uterom. Rom fører imidlertid ikke til nyskaping i seg selv, men virker i et samspill med de menneskene som virker der. En “læringslab” kan være et viktig bidrag til å legge til rette for en slik utvikling, der vi over tid tenker konstruktivt omkring og gjennomfører endring.