Publisert

Barn og koding – ikke bare realfag

Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg går 100% god for utsagnet, men poenget står seg. Nettbrett er et konsumprodukt, primært laget for at vi skal se på ting, ikke primært for at vi skal produsere. Jo, jeg vet godt at en kan lage mye med nettbrett, men dette er på samme måte som en kan bruke en rekke verktøy til å gjøre ting de egentlig ikke er ment til. Det lar seg gjøre, men er ikke veldig optimalt.

Eben Upton, grunnleggeren av Raspberry Pi Foundation, tar sterkt til orde for at barn skal lære seg å programmere:

– Det er hjerteskjærende. Jeg ser stadig foreldre som roser sine smårollinger fordi de kan zoome inn på et bilde med fingrene eller leke med en app. Det er så misforstått. Det har ingenting med teknologisk forståelse å gjøre. Du blir ikke ingeniør av å leke med nettbrett. Du blir forbruker, ikke produsent, sier Upton til Dagens Næringsliv. En får dessverre ikke lest hele artikkelen i DN.no – krever abonnement.

Upton har tatt Alan Kay på alvor: «People who are really serious about software should make their own hardware»

Legg merke til mikrokontrolleren som Upton viser til, allerede 50 sekunder ute i videoen. Det er en ATMEL AVR, en liten sak som er moderne teknologihistorie fra Trondheim.

Avisen skriver videre «Koding, eller programmering, er kalt en av dette århundrets viktigste ferdigheter. Det nye realfaget.»

Stopp litt! Er koding realfag? Har det ikke minst like mye med å uttrykke seg. En programmerer ofte for å skape et uttrykk, ike bare for å iverksette en bestemt teknisk funksjon. Jeg vil absolutt argumentere for at koding er et estetisk fag, i slekt med språkfag, kunst og håndverk, drama og musikk. Vi fikk mange gode eksempler på det under årets DTAE-konferanse. Det betyr selvfølgelig ikke at koding ikke kan anvendes i realfagene, men at vi mister det viktigste dersom vi kun ser på dette som realfag.
En kan absolutt være med på at programvare og maskinvare tilhører realfagene. Det er vanskelig å plassere det andre steder. Skjønt straks en begynner å bevege seg inn i alt som handler om funksjonalitet aktiverer dette en rekke andre fag. Straks en bruker programvare og maskinvare til noe befinner en seg raskt ved det som Gunnar Liestøl kaller meningsvare. Min variant av dette:

Koding kommer, også i norsk skole. Vi har hatt en forsøksordning, med sin egen læreplan, og nå kommer dette som et mulig valgfag ved alle ungdomsskoler. De fleste er trolig enige om at dette er litt sent (vi begynner med språk, K&H, litt drama og musikk mye tidligere). Men dette kommer nok. Det er bare å begynne å forberede seg, og da gjennom å tenke på koding som noe som handler om mye mer enn bare det realfaglige. Foreløpig er dessverre kompetansemålene litt snevre, men det kommer seg forhåpentligvis etter hvert som andre fag får opp gluggene.

Krysspostet fra JonBlogg

Publisert

Læringsteknologier – hvordan påvirker de undervisning?

På bakgrunn av samskrevne notater fra konferansen KnowHow EdTech og et påfølgende seminar i regi av UH-Nett Vest sin faggruppe for digitalt samarbeid, har jeg satt sammen en ganske omfattende oppsummering : Læringsteknologier – hvordan påvirker de undervisning?

Noen highlights, sett fra mitt ståsted:

Jeg  begynner med Winslow Homer maleri fra 1871, «The Country School»:

Rett nok et bilde fra en tid da skolen var kjønnsdelt, men på andre måter en illustrasjon av en slags ideell situasjon. Det er tolv elever i rommet, én lærer, noe som gir mening. Det er en grunn til at den maksimale lagsstørrelen er 12, og at det meste av reell innovasjon skjer innenfor små team.

Jeg  tar også en tur innom Alan Kay og hans ideer om Dynabook. Om ikke annet for å minne oss om at selv om vi stadig hører at utviklingen går så raskt, så finnes det en mengde eksempler på at ting også utvikler seg ganske sakte. Dynabook er på mange måter nettbrettet, mer enn førti år før det ble ralisert.

Jeg har allerede postet om UiS sitt Digitale didaktiske verksted, noe jeg virkelig håper andre institusjoner vil adoptere. Ikke minst min egen: Høgskulen på Vestlandet, der man i disse dager i fred med å planlegge nybygg ved kampus Kronstad.

Lærerrollen henger sammen med det fysiske miljøet som undervisningen foregår i. Et konkret grep kunne vi enes om, nemlig at vi må slutte å bygge tradisjonelle auditorier, samt at en sørger for at det helt basale er på plass, f eks god dekning på stikkontakter. Det ble vist til et ferskt eksempel fra NTNU, der man tenker nytt i eksisterende rom.

Seminaret ble avsluttet med Tobias Heiberg, faglig leder Digitalisering og læring Professionshøjskolen UCC, som innledet til diskusjon. Heiberg er også medforfatter av rapporten At lære at blive lærer med en teknologi. Jeg sakser fra denne rapporten, som trekker frem at det er et paradoks «at man som lærer på den ene side forventes at udfolde teknologiens potentialer på en meningsfuld og fagligt udbytterig facon, og på den anden side har at gøre med en teknologi med en række begrænsninger i form af potentielle nedbrud, der kan forstyrre undervisningens sammenhæng og flow.» – vi snakket en god del om nettopp dette i pausene: hvor essensielt det er at teknologien virker. Det er grunnen til at jeg sverger til Google Apps, selv om HVL mener jeg skal bruke Office 365. Det er grunnen til at jeg tar med min private datamaskin til forelesningene. Det er grunnen til at jeg kobler med til prosjektøren, og aldri rører Smartboardet, selv om vi har dette i alle undervisningsrom. Man lærer seg noen taktikker, innenfor rammene av de strategiene som andre har lagt.

Her er vi trolig ved kjernen ved alle teknologivalg. Sett fra systemnivå er standardisering ønskelig. Sett fra den enkelte underviser sitt ståsted er ofte det motsatte tilfelle: jeg vil ha mulighet til å benytte de løsningene som tjener min undervisning best.