Det er sagt så mange ganger at det trolig er fånyttes å gjenta det, men de fleste er trolig enige om at det er en sammenheng mellom læremidler og kvaliteten på utdanningene. med andre ord: gode læremidler kan bidra til å jevne ut andre kvalitative forskjeller, som læreres formidlingsevne, kompetanse, tid med studentene, etc.
Jeg har i en årrekke jobbet mye med å lage egne læremidler for de fagene jeg underviser i. I ny jobb er dette noe jeg fortsetter med, rett og slett fordi jeg ikke alltid finner pensumlitteratur som dekker de læringsmålene jeg er satt til å oppfylle eller denne litteraturen er formulert på en måte som ikke treffer studentene i særlig grad. Dette tar selvsagt mer tid enn dersom en kun baserer seg på ferdig tygget pensumlitteratur, men jeg tror bestemt det fører til læremidler som er langt tettere på det studentene skal lære. Det fører til læremidler som ligger tettere mot praksis, noe studentene er tydelige på at gir bedre læring. Alt vel, så langt. Problemet er at dette, å lage undervisningsmateriell, på ingen måte er en virksomhet som belønnes av systemet. Det er selvfølgelig en oppgave som er en del av jobben min, men det finnes ingen drivere som belønner et ekstra gir.
Som alle ansatte i undervisningsstillinger i UH-sektoren er klar over, men som de fleste studentene ikke tenker over, er at det er forskning som belønnes. Det betyr at en artikkel i et tidsskrift som få leser, og som de fleste studentene aldri får nytte av, kan gi meg betydelig uttelling karrieremessig. En lærebok, som studentene virkelig har nytte av, gir meg derimot minimal uttelling.
I sektoren ligger det økonomiske insentiver knytta til det å publisere vitenskapelige artikler. Når de ansatte gjør dette, blir det poeng og penger i kassa til høgskolen, og den ansatte stiger i gradene. I dette systemet har ikke lærebøker noen plass. Forklaringen ligger i strenge krav til høy formell kompetanse for at institusjonen skal få drive med master- og ph.d.-utdanning. I sektoren finnes det dermed en rekke økonomiske insentiver knyttet til å publisere vitenskapelige artikler. I dette systemet er det ingen plass til lærebøker, dvs bøker som forklarer og kontekstualiserer teori, slik at den blir anvendbar i fagene. Dette henger igjen sammen med krav til formell kompetanse for at institusjonene skal få drive med master- og ph.d.-utdanning.
Problemet burde være mulig å løse. På samme måte som en rekke forlag er forhåndsgodkjente publiseringskanaler for vitenskapelige artikler, burde Universitets og høgskolerådet kunne operere med et tilsvarende system for lærebøker. Problemet er ganske sammensatt, siden forlagene er interesserte i lærebøker (de kan selges til studentene), mens de som skriver bøker i UH-sektoren belønnes for å skrive forskningsartikler og bøker (som stort sett selges til noen fagfolk og bibliotekene). Kanskje er det noe på gang: Nokut tar i alle fall til orde for at «God undervisning = Status» (se Hva vet vi om kvalitet, side 6). men da hjelper det ikke bare med sentre for fremragende utdanning (SFU). «Større vektlegging av utdanningsfaglig kompetanse ved tilsetting og opprykk i vitenskapelige stillinger enn det som har vært normen i Norge, kan også være et svart virkningsfullt incentiv, noe NOKUT har pekt på i sitt høringsinnspill til Kunnskapsdepartementets arbeid med stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning» (se Nokuts høringsinnspill).
Vi kan jo håpe. Jeg tror mye kan oppnås gjennom å belønne læremiddelproduksjon, gjennom fagfellevurdering og offentliggjøring, slik vi i dag belønner forskning. Et sted å begynne kan være NOKUT-frokost hos Universitetet i Bergen 29/3, der tema er nettopp «Meritteringsordninger i utdanning».
