Erasmus+prosjektet MTTEP (Mobilising and Transforming Teacher Education Pedagogies) nærmer seg slutten. I den forbindelse har det vært holdt en rekke foredrag og workshops ved University of Hull.
Jeg hadde et innlegg og en workshop om 360-teknologier, og fikk også med meg en heldags workshop i felten. Min gruppe jobbet med to scenarier, som kanskje er interessante for andre – gitt at de var ytterst tverrfaglige.
Den første videoen er fra The Hole of Horcum – i seg selv et interessant geologisk fenomen. Her brukte vi nettbrett for å registrere temperaturmålinger i felten:
Den andre videoen er også knyttet til målinger i felt. Her er det imidlertid lydnivåer på ulike steder i byen Helmsley som blir undersøkt:
Begge disse scenariene bør være godt egnet for prosjekter med elever og studenter. Ikke at en behøver å gjøre alle målingene digitalt, hovedpoenget her er det å gjøre målinger som deretter danner utgangspunkt for diskusjoner knyttet til ulike fag, og ikke mins: på tvers av fag.
Neste høst vil regjeringen legge frem en ny IKT-strategi for skolen.
– Vi vil ha innspill til hvordan vi kan bruke teknologiske løsninger bedre, slik at det bidrar til at elevene lærer mer, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.
Norge ligger langt fremme når det gjelder bruk av IKT, både i befolkningen generelt og i skolen. Samtidig er det store utfordringer: Det er for ulik kvalitet på infrastruktur og utstyr og for liten bruk av fellesløsninger. Det er for stor variasjon i lærernes kompetanse i å vurdere og ta i bruk IKT i fagene. Og det er for store ulikheter i elevenes digitale kompetanse – mange elever vil gå ut av skolen uten de ferdigheter de vil trenge i arbeidslivet eller i videre studier.
– Vi har helt klart et rom for utnytte potensialet i teknologien bedre. Og vi må bli flinkere i arbeidet med å ruste elevene til et fremtidig et arbeidsliv som vil kreve høy grad av digital kompetanse, sier kunnskapsministeren.
Derfor starter regjeringen nå arbeidet med en strategi som skal gjennomgå hvordan IKT brukes i grunnopplæringen. Det skal være en åpen prosess. Lærerorganisasjonene, KS og virksomheter som utvikler læringsteknologi, er blant dem som blir invitert til å gi innspill. Statlige etater som Utdanningsdirektoratet og Senter for IKT i utdanningen vil også bidra i arbeidet.
– Jeg vil invitere utdanningssektoren og næringslivet til å tenke sammen med oss om hvordan vi kan løse disse utfordringene. Vi vil invitere til møter for å diskutere ulike problemstillinger og starter med dette innen kort tid, sier Røe Isaksen.
Ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) har de mest fornøyde studentne, og disse legger i snitt ned 55 timer i uken på utdannelsen. Noe av bakgrunnen er selvsagt høy inntakskvalitet og en svært høy lærer-student-tetthet. Enkelte forsøker å si noe at klassestørrelse ikke betyr noe. Dem om det. I høyere utdanning ser i alle fall ikke det ut til å stemme, så kan vi jo tenke vårt om betydningen for de som er yngre.
Arkitektur- og designhøgskolen gjør imidlertid flere grep. Skolen krever 80 prosent oppmøte, og studentene får muntlige tilbakemeldinger gjennom året – både fra lærere og medstudenter. Tilbakemeldingen er dessverre en annen fra barnehagestudent og studentpolitiker Anette Myklemyr Magnussen. Hun mener lærerstudentene blir møtt med for lave krav, og at studentene mangler motivasjon til å bruke mye tid på studiene.
Magnussen mener undervisningen er et av de største problemene med studiet.
– Vi sitter i forelesning og blir fortalt og fortalt og fortalt.
Magnussen ønsker seg flere prosjekter og caseløsning på skolen, og savner tettere dialog med lærerne gjennom året.
Nokut-direktør Terje Mørland trekker frem flere ting alle institusjoner kan lære av arkitekt- og politiutdannelsen, som begge scorer høyt blant egne studenter.
– Generelt handler det om å stille høye nok krav til studentene. Opptaksfasen på disse skolene har overføringsverdi. Det har også introduksjonen studentene får til studiet, og læringsformene de bruker som engasjerer, sier han.
Det følgende er ikke et godkjent referat, men kun et forsøk på å oppsummere det som kom frem i innleggene og den påfølgende diskusjonen.
Etter en innledning ved lokallagsleder Kristin Hinna gikk Knut Erik Kismul, prosjektleder for Nybygg 2020 og leder av brukerutvalget, gjennom det forløpige romprogrammet. Brukerutvalget ble nedsatt og kom i arbeid i oktober 2015. Utvalget har bedt om innspill fra organisasjonen og knytter dette til erfaringer som er gjort med det eksisterende bygget. HLM Arkitektur er engasjert for å utarbeide romprogrammet.
Statsbygg rår over såkalte kurantmidler, som de kan disponere uten å måtte gå til Stortinget. Her behøver en kun departementets godkjennelse. I praksis betyr dette en øvre grense for prosjektet på 5-600 millioner.
Arealet A1, der snuplassen for bussene er i dag, er ferdig regulert med en utnyttelsesgrad på 400%. Det betyr i praksis at vi kan bygge 11.440 m2 over bakken. I tillegg kan vi bygge en kjeller på drøyt 2800 kvadratmeter. Kan dermed bygge drøyt 14000 kvadratmeter totalt.
A2, lengst i nord, kan bebygges med 12.253 m2, noe som innebærer et potensiale for fremtidig utnyttelse. A2 er imidlertid delvis regulert til bolig- og næringsformål. Kommunene er imidlertid klar på at reguleringsendring vil være kurant. Det er imidlertid et ønske om publikumshenvendene aktivitere ut mot Inndalsveien, som kafeer, butikker etc.
Nybygget skal være «fleksibelt, arealeffektivt og tidsmessig«. Denne formuleringen er det departementet som har lagt til. Det er i denne sammenhengen verd å merke seg at bygget på Kronstad per i dag er å regne som et “fleksibelt” bygg, gitt at det aller meste av bæring tas opp av søyler og de fleste innervegger kan dermed flyttes. En støter imidlertid på en lang rekke problemer med de tekniske innretningene dersom en skal gjøre om på strukturene. Vi kan i prinsippet rive ned mange av veggene, men i praksis er dette en stor sak på grunn av tekniske anlegg, knyttet til varme, ventilasjon og sanitær (VVS).
Hva ligger i forslaget så langt
Auditorium
Ett for 200 personer
Tre rom for 100 personer
Ønsker å beholde den kapasiteten man har i Møllendalsveien per i dag.
Seminarrom
60 personer i 10 rom
40 personer i 4 rom
HiB har per i dag for få rom som kan romme opp til 60 personer. Dette er romløsninger som ble planlagt for i 2003. Detteunderstreker behovet for reell fleksibilitet i et fremtidig nybygg. Vi kan ikke med sikkerhet vite hva vi planlegger for i fremtiden. Det har kommet mange innspill knyttet til å kunne ha mulighet til å slå sammen rom. Per i dag er det bare to rom som har fleksible vegger som kan slås sammen. Disse er imidlertid lite i bruk, da rommene i utgangspunktet er i minste laget.
Grupperom
8 per 16 rom
19 pers 11 rom
15 per 8 rom
20 pers 4 rom
4 observasjonsrom/simulatorrom
Det blir vist til at NHH har grupperom med alternativ utforming, men at stu0denten gjerne bruker disse på tradisjonelt vis.
Studentarbeidsplasser
Leseplasser til 350 personer
Åpne studieareal til 300 personer, ala det vi ser i det nåværende bygget på Kronstad.
Har foreløpig satt av 2600m2 – ønske om 300 arbeidsplasser. Mindre enn ni kvadratmeter per arbeidsplass er imidlertid ikke på noen måte ønskelig.
Møterom med 30/20/15/10 plasser. Ser at det er overkapasitet på møterom i Møllendalsveien, mens det mangler noen større møterom på Kronstad.
Kismul viste plantegningen for 7 etasje i A-blokken. Her sitter deler av administrasjonen svært tett, uten tilgang til sosialsoner. Mange var nok overrasket over hvor trangbodd det er i disse lokalene, og det ble tatt sterkt til orde for at en må finne løsninger som bedrer de nåværende forholdene, samt at en for all del må unngå noe lignende i nybygget.
Videre ble det vist et alternativ med “aktivitestbaserte arbeidsplasser”. Dette er løsninger som er blant det man ser på i etstørre forskninsgprosjekt angående kontorarbeidsplasser, der miljøer ved HiB er sentrale. Dette var en skisse som nok mange synes så ok ut. Samtidig som vi dessverre har erfart at det sjelden er samsvar mellom plan og realiteter. Det nevnte arealet i 7. etasje er et av flere eksempler på at det er blitt plassert inn langt flere ansatte enn det som opprinnelig var planlagt. Vi vet samtidig en god del om hvilke aktiviteter som de ansatte faktisk holder på med. Det ble påpekt at mange av de løsningen som vises ignorerer f eks at mange ansatte har en betydelig mengde fagbøker og forskningslitteratur som benyttes jevnlig. På dette punktet er det åpenbart vanskelig å komme til en form for konsensus.
Det ble diskutert en løsning der man opprettholder cellekontorene, men samtidig tar høyde for mer fleksibel bruk?
Kan tenke seg løsninger med f eks bokhyller etc utenfor cellekontorene? Mange av kontorene står reelt sett tomme mye av tiden, noe det vanskelig å forsvare. Det ble her vist til en undersøkelse ved høgskolen i Malmø, der en var nede i 20% av tiden som ble brukt på kontoret. Tallene er kanskje ikke like ille hos oss, men det virker som om alle kjenner i gjen observasjonen av mange tomme kontorer.
Det ble også stilt spørsmål om arealeffektivitet. Cellekontorer tar ikke mer plass i forhold til landskapsløsninger, dersom sistnevnte skal bygges med tilstrekkelige kvaliteter. Mange ansatte er imot landskap. Dels fordi disse ikke er ansett som egnet for de aktivitetene som vi faktisk holder på med. Det ble også tatt til orde for at det er dokumentert at landskap ikke øker den totale effektiviteten.
Vil du ha originale løsninger og innovasjon er det neppe hverken «free seating» og «clean desk» eller en stri strøm av Jafase-seminarer og idémyldring med gule postit-lapper som skal til. Snarere bør du sørge for at dine ansatte har rikelig med tilgang til stille rom der de kan jobbe godt og konsentrert helt for seg selv.
Mye tanke- og skrivearbeid må skje individuelt og da er det forståelig at hver og en ønsker at det skjer innenfor kontorets fire vegger. /../ Vi har lett etter løsninger som gjør at våre medarbeidere kan jobbe mest mulig effektivt, og dette er den løsningen som passer best for den organisasjonen jeg leder. Den høyeste kostnaden er og blir lønn til medarbeidere, og medarbeidere som ikke fungerer eller mistrives i landskap med minst mulig plass koster langt mer enn noen ekstra kontorvegger.
Det blir påpekt at er det noe vi vet med sikkerhet, så er det at støy er en betydelig negativ faktor i arbeidslivet, både effektivitetsmessig og i forhold til helse. Når ansatte sitter i landskapene med støyreduserende hodetelefoner på kan man trygt slå fast at det i alle fall ikke er spesielt gode forhold for faglig utveksling.
En dansk studie i regi av Det nationale forskningscenter for arbejdsmiljø i Danmark (2013), påviste at sykefraværet var 62 prosent høyere i åpne kontorlandskap enn i cellekontormiljøer. Studiet dokumenterte imidlertid ikke årsaker og sammenhenger. Ifølge Jan Hyld Pejtersen som er seniorforsker ved Det Nationale Forskningssenter for Arbeidsmiljø i Danmark, er manglende mulighet for å være for seg selv, det som trekker mest ned i storromskontorer (les: åpne kontorlandskap). Forskeren peker også på at et visst privatliv, og det å kunne føre en fortrolig samtale både av arbeids- og privat karakter, betyr mye for brukerne, og dertil at samtalene i storromskontorer ofte blir overfladiske (03.06.14 http://karriere/jobbfinder.dk).
Det ble nevnt at mange administrativt ansatte allerede per i dag sitter i åpne landskap, og gitt krav til tilstedeværelse har de ikke mulighet til å velge andre steder å jobbe. Dette skiller seg markert fra de som er tilsatt i forsker- og undervisningsstillinger, som har rett til å kunne styre sin egen tid på en helt annen måte. Samtidig er det en lite fruktbar vei å sette grupper opp mot hverandre. Det vi imidlertid må unngå er at vi baserer oss på idealiserte løsninger, som enten ikke blir gjennomført slik de er planlagt og/eller ikke lar seg gjennomføre i møte med de praktiske forholdene som faktisk setter rammene ved HIB.
På den annen side er det et faktum at mange som bygger nytt faktisk bygger landskap. I dag er det imidlertid blitt vanlig å begynne med ledelsen og deretter gjennomføre dette hele veien ned gjennom organisasjonen. Her vises det blant annet til at ledelsen i HiOA sitter i landskap. Det er imidlertid ver å merke seg at 6-7 personer deler på et areal på 330 kvadratmeter. Under slike forhold kan nok de fleste trives.
Drivkreftene for landskap kommer derfor ikke fra de ansatte. Det er viktig å være tydelig på at dette er et syn som kommer utenfra, og at det ikke kan være kvalitet i arbeidet som er det tyngste argumentet. Hva er derned de reelle argumentene for landskap?
Psykolog og førsteamanuensis Knut Inge Fostervold mener det største problemet ikke nødvendigvis er typen kontorløsning som velges, men at ledelsen starter «i feil ende»:
– Man starter med den arkitektoniske løsningen og så prøver man å tilpasse de ansatte den løsningen, fremfor å spørre: Hva er det folk egentlig gjør her? Og hvilke løsninger understøtter det arbeidet? Ledelsen snakker ofte om samhandling, bedre kommunikasjon eller en ny dynamikk, men det er ikke slik at du bare kan slå ned noen vegger, be folk sitte hvor de vil og så hokus pokus starter folk å oppføre seg annerledes, sier han.
Konsekvensen av at det ofte er de ansatte som må tilpasse seg løsningene er tydelige, mener han:
– Det fører til mer uhelse, flere feilhandlinger og tapt produksjon.
Etter mye diskusjon omkring kontorlandskap kommer gladmeldingen om at det er tegnet inn garderobe og dusjanlegg i romprogrammet for nybygget.
Det er imidlertid ikke tegnet inn rom for bibliotekaktiviteter i nybygget. Det ble stilt spørsmål ved hvorvidt de biblioteksansatte kommer til å få kontorer? En har erfaringer med å dele kontor og disse erfaringene er ikke særlig gode. Det må finnes en løsning for kontorplasser for de ansatte som flyttes opp fra Møllendalsveien. Orakeltjenesten er også ønsket som en del av biblioteket.
Lærings- / utviklings- / undervisningslab
Annen del av seminaret var viet overskirften “læringslab”. Jon Hoem innledet med å peke på at begrepet “læringslab” ikke er kalrt definert, men tok selv til orde for at dette bør sees som noe som favner på tvers av avdelingene, og som alle bør utvikle et eierskap til. Det er satt ned en gruppe som skal se på dette, ledet av Tom Are Trippestad, med Magni Lossius, Knut Kismul og Jon Hoem som medlemmer.
Vi bygger høgskolebyggene med en horisont som strekker seg et halvt århundre frem i tid, og vi kan vanskelig si noe som helst sikkert om hvordan undervisning vil se ut kanskje bare 5-10 år frem i tid. Klasseromsundervisningen vil åpenbart ikke forsvinne, men det er ingen særlig dristig spådom at denne undervisningsformen delvis skal erstattes og suppleres av andre metoder.
Spørsmålet er hvordan vi henter det beste ut av ulike metoder, og hvordan disse anvendes inn i ulike studier? En del av dette bildet er hvordan undervisningen sdamspiller og påvirkes av de fysiske omgivelsene. Dette handler dels om hvordan vi bør bygge nybygget, dels om hvordan vi kan utnytte det eksisterende bygget, men egentlig mest om hvordan vi tenker omkring hvordan utdanningene skal endres, og hvordan vi ser for oss å arbeide med fagene våre i fremtiden. Stig-Erik Jakobsen er inne på hvordan ny teknologi påvirker fagene vi utdanner til – det samme må selvfølgelig gjelde utdanningene.
Årets studentbarometer viser at undervisning, oppfølging og veiledning fremdeles kommer dårligst ut blant studentene. De generelle tallene er nær sagt uendret fra første runde med undersøkelsen og viser at kun 29 % er fornøyd med den individuelle oppfølgingen. Studentene på medisin, samfunnsøkonomi og ingeniør er blant studentene som er minst fornøyde. HiB kommer gjerne noe bedre ut enn snittet på mange områder, men det er potensiale for forbedring også hos oss. Ut fra de generelle tallene kan vi også se at når det gjelder spørsmålene som angår forholdet mellom praksis og undervisning er studentene temmelig negative. Bare 36 % er tilfredse med «Kommunikasjonen mellom praksissted og høyskole/universitet» – dette er nok noe vi også kan kjenne igjen hos oss. Studentene er også mindre fornøyde med «Hvordan høyskolen/universitetet forberedte deg på praksisopplæringen».
Et helt sentralt spørsmål er hvordan vi legger til rette for fremtidig endring, av undervisning, oppfølging og praksis. Dvs hvordan vi stiller oss selv som fagpersoner i situasjoner som gir oss mulighet til å utvikle egen praksis og hvordan vi legger til rette for stuydentenes læringsakriviteter. Dette er noe annerledes en det tradisjonelle forskerblikket, som vanligvis dreier seg om praksiser som vi selv ikke er en aktiv del av, og dermed en i seg selv vanskelig metodisk øvelse. Det vil imidlertid være i overkant naivt å tro at undervisning slik vi driver den i dag allerede er utviklet til sin ultimate form, uten potensiale for forbedringer. Forskning tyder på at studentne lærer mer av å lese på egen hånd (Biggs and Tang 2011), forutsatt at det de leser blir satt inn i en sammenheng, og at vi som underviser heller bør bruke forelesningstiden på mer studentaktive læringsformer på et mindre utvalg av pensum.
Spørsmålet blir videre hvordan et fremtidig høgskolebygg kan støtte mer studentaktive læringsformer. Hvordan lager vi flere og bedre koblinger mellom teori og praksis? Hoem viste her kort til en del eksempler fra utlandet, med særlig vekt på hvordan man tenker rundt “læringslabber” i Danmark. Han viste også til NTNU, som i en årrekke har jobbet med “Eksperter i team”, et konsept for problembasert læring. Både i Danmark og i Trondheim er de bedre på nyskaping, sammenlignet med hva vi får til i Bergen. Vi ligger etter med hensyn til antall studentgründere. Det handler selvsagt mye om næringsstukturer, men også hvordan en oppmunterer alle studenter til å tenke på hvilke muligheter de selv kan skape. Gründere er en viktig pekepinn. Samtidig må vi ikke glemme at den innovasjonen med størt betydning for samfunnet, skjer gjennom å forbedre eksisterende prosesser i virksomheter som allerede finnes. Det må også gjelde innefor vår virksomhet, selv om vi lever i en realtivt beskyttet sektor.
I utgangspunktet har vi et fortrinn ved HiB, gitt at våre utdanninger nærmest av natur er problembaserte – det er en naturlig del av profesjonene. Samtidig er det ennå et stort potensiale å hente ut gjennom samarbeide på tvers, noe som kan være utfordrende: når et fagområde griper inn i et annet, innebærer det at begge kan endres og tverrfaglige møter innebærer at en konstruktivt forholder seg til slik endring, og dermed utvikler fagene som del av profesjoner.
Hoem tok til orde for at vi må bygge nybygget med en reell fleksibilitet (det betyr vegger og inventar som kan flyttes på) som gjør det mulig å legge til rette for tverrfaglige studentprosjekter på en annen måte enn i dag. Samtidig er det vesentlig at vi begynne å eksperimentere i det små, for å finne ut av hvordan slike prosjekter kan organiseres og gjennomføres. Hoem trakk fram et konkret forslag om å begynne å gjøre slike forsøk i arealene som ligger rett sør for biblioteket på Kronstad, og viste hvordan dette rommet har en unik plassering i forhold til eksisterende infrastruktur, tjenester og uterom. Rom fører imidlertid ikke til nyskaping i seg selv, men virker i et samspill med de menneskene som virker der. En “læringslab” kan være et viktig bidrag til å legge til rette for en slik utvikling, der vi over tid tenker konstruktivt omkring og gjennomfører endring.
Forskerforbundet skal ha et seminar om nybygget den 2. februar. Et av temaene er «læringslab», som jeg foregriper litt her. Dette handler dels om hvordan vi bør bygge nybygget, dels om hvordan vi kan utnytte det eksisterende bygget, men egentlig mest om hvordan vi tenker omkring hvordan utdanningene skal endres, og hvordan vi ser for oss å arbeide med fagene våre i fremtiden. Stig-Erik Jakobsen er inne på hvordan ny teknologi påvirker fagene vi utdanner til – det samme må selvfølgelig gjelde utdanningene.
Det skjer spennende ting ved HiB angående kontorarbeidsplasser. Det er viktig å opparbeide slik kunnskap, men hva vet vi om undervisningsbygg? Det er gjort ganske mye forskning på dette i skolen, men undervisning av voksne bør være noe annerledes. Kanskje må vi tørre å bygge på egne erfaringer? I alle fall må vi skaffe oss erfaringer, kanskje på en mer systematisk måte.
Vi trenger også visjoner, som er mer konkrete enn det vi kan lese i strategisk plan. Her anbefaler jeg alle kolleger å bruke litt tid på å høre på Jeff Haywood, Vice Principal Educatuon ved University of Edinburgh. Et anerkjent universitet som er godt forankret i en solid tradisjon, men som også tenker offensivt fremover. Les gjerne denne bloggposten, men sørg i alle fall for å få med deg videoen der Haywood snakker om «Designing University Education for 2025″ (et stykke ned på siden). Om du ikke vil se alt, så hopp rette inn i foredraget, der han snakker om hvordan han ser for seg høyere utdanning om ti år. Han understreker at endring fordrer visjoner, som en ledelse tar inn over seg og formidler, men ikke minst en «roadmap» med mindre, realistiske steg.
Dette gir litt bakgrunn til hvorfor jeg er så opptatt av å legge til rette for fremtidig endring, noe presentasjonen nedenfor egentlig handler om. Har du trøbbel med visningen nedenfor? Se i tilfelle presentasjonen direkte eller videoen helt nederst:
Droner får muligens en betydning i journalistikken. Mange journalister blir drept på jobb hvert eneste år, og teknologi som dronerkan være med å gjøre jobben deres mindre farlig. Droner har med andre ord noen potensielt positive sier, men da Teknologirådet og Datatilsynet la frem sin personvernrapport i 2013, kunne en lese følgende: «Droner er en ny teknologiplattform som gjør at terskelen for overvåkning fra lufta blir dramatisk senket, samtidig som det utvikles stadig kraftigere kameralinser, bedre nattsyn og mer sofistikert videoanalyse. Dronenes enorme mobilitet, mengden av sensorer de kan utstyres med, samt økningen i sivil bruk, representerer en potensiell utfordring for personvernet» skrev de i rapporten.
Rapporten viste også fram at folk flest var (og er) skikkelig skeptiske til medias bruk av droner. på den annen side er de fleste positive til bruk av droner i forskningsprosjekter. Jeg tror det er grunn til å tro at det samme gjelder for undervsning. Her har avfotografering fra luften et betydelig potensiale, dels for å dokumentere, men kanskje særlig på områder som jordskifte og fag som grenser opp mot bygg og arkitektur. Selv om konferansenom Droner i mediene naturlig nok hadde media som fokus, kom det fram et og annet av interesse for andre også.
Ingen droner i 2001, dette bildet er tatt via et stasjonært, panorer- og zoombart, webkamera. Opplevelsen av å være «til stede» blir dermed helt annerledes enn å se samme type bilder på TV. En kan jo bare tenke seg hvordan mediedekningen ville vært i dag.
Astrid Gynnild inneldet konferansen blant annet med å vise til Tim Pool – timcast.com – og bruken av droner under Occupy Wall Street. Pool brukte en AR Parrot, samme type som jeg lekte med for noen år siden. Gynnild beskriver en bevegelse fra øyenvitne til robotvitne. Det slår meg at jeg har skrevet om dette for mer enn ti år siden: Det medierte vitne. Artikkelen ble aldri utviklet skikkelig, men tanken var å diskutere hva som skjer når den medierende artefakten (kamera, lydopptaker eller andre sensorer) plassers i ulike “posisjoner” i forhold til selve hendelsen, den som er vitne til hendelsen og den som kun opplever hendelsen via et medium. Bakgrunnen var selvopplevd: jeg husker webkameraet på toppen av Empire State Building, som kunne styres den 11. september 2001. Den visuelle opplevelsen av å være “til stede” samtidig som jeg befant meg et annet sted minnet meg om seansen med Eirik Solheim (nedenfor) der salen så på det som skjedde utenfor via en live videofeed, der Solheim kontrollerte kameraet.
Anders Martinsen, daglig leder i UAS Norway, fortalte at det per 22. januar 2016 er 850 sertifiserte operatører i Norge. Martinsen spådde at ferdigløsninger er det som vil dominere, først og fremst på grunn av kravene til dokumentasjon og sikkerhet. I forlengelsen av Martinsens innlegg ble det diskutert hva slags ansvar dronepiloten har med hensyn til å påføre andre skade. Her er det snakk om et betydelig ansvar, som ikke bare inkluderer Luftfartstilsynet, men også Straffeloven.
En liten drone, under 250 gram, kan flys uten restriksjoner så lenge en holder seg under 50 meter. Min spådom er at det er disse som kommer til å bli de mest interessante, fordi de er ytterst portable, straks en for mindre gimbaler og ditto kamera. Dette lar seg fint gjøre, så det er mer et spørsmål om hvor lang tid det tar før løsninger kommer på markedet. Norske Black Hornet er et eksempel på en type minihelikopter i premiumenden, som viser at det ikke er størrelsen som nødvendigvis bestemmer.
Små quadkopter, ala Hubsan, er ikke så mye større og kan fint tas med i sekken. flere jeg snakket med spådde at 250 grams grensen vil være noe trigger utvikling av droner med avanserte funksjoner opp mot denne grensen.
NRKs Eirik Solheim viste hvordan de benytter Pix4D for terrengmapping, deretter lages terrengmodellen i Photoscan Pro.Solheim trekker fram en rekke farer ved bruk av droner. Han mener amatørene er problemet. Amatørene er samtidig viktig for bransjen, fordi en trenger folk med interesse og som utvikler seg som piloter. Solheim bruke en amatør, Charpu, som eksempel. Vedkommende kan vise til ekstreme flyverferdigeheter. Det kommer også stadig flere sensorer, som kan øke sikkerheten for de med mindre øvelse.
Det ble flere ganger stilt spørsmål om opptak av lyd. Hvorvidt dette lar seg gjør med fornuftig kvalitet? Det var enighet om at dette foreløpig ikke lar seg gjøre, selv med en ekstremt direktiv mikrofoner. En løsning er imidlertid å fly inn dronen, lande, for så å ta opp lyd.
Med de nye forskriftene må en holde seg 150 meter unna folk og installasjoner. Skal en tolke denne strengt er det mye en ikke kan gjøre, medmindre en benytter farkoster under 250g. Må søke om unntak, men NRK får som oftest lov til dette, forutsatt at det er “samfunnsmessig nyttig”. Dersom regelverket blir for strengt må man rett og slett legge ned virksomheten.
Nils Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, mente mediene har lett for å hoppe på noe spekulativt nytt. Slik har det alltid vært: nye muligheter drar med seg noen feilsteg i begynnelsen. Droner kan imidlertid bidra til bedre kvalitet i journalistikken, og kan være et viktig virkemiddel i sammenhenger der andre aktører forsøker å hindre opptak.
Øy trekker frem forhold knyttet til at dramatiske, visuelle opptak lett kan få fortrinn på fjernsyn og web, fremfor mindre spektakulært bildelagte saker, som isolert sett kan ha større nyhetsverdi.
Redaktøransvaret har en tendens til å bli overdrevet i dagligtalen. Det egentlig redaktøransvaret handler om det strafferettslige tilleggsansvar som redaktøren har for det som publiseres i trykte medier og kringkasting. Ansvaret handler bare om det som etter straffeloven er forbudt å publisere, ikke de handlinger som er knyttet ti å skaffe dette materialet. Viser her til saken med Stavanger Aftenblads kjøp av Ectasy for å påvise at politiets påstander om tilgang på stoff faktisk ikke stemte.
Journalister og redaktører er alle ansvarlige etter skadeerstatningsloven. Mediene har også et ansvar knyttet til det som ikke er fysisk – hensyn til tort og svie. Mediene er å sammenlige med en “farlig bedrift” med tanke på skadepotensialet ovenfor mennesker. I lys av dette ønsker Øy klare kjøreregler for droner velkommen.
Vær varsom plakatens regler gjelder selvfølgelig uavhengig av alle tilsyns regler.
Ønsker en “pool-ordning” for å kunne håndtere situasjoner der et stort antall medier er interesserte i den samme hendelsen.
Viser til da Dagbladet leide helikopter og VG en mobilkran for å kunne fotografere Arne Treholt på fenngselscellen i 1984. Åpenbart langt inne i et grenseland, men den gangen ikke noe som ble dekket av “Vær varsom”-plakaten.
Øy ble spurt om hvor langt kan pressen kan gå når andres sikkerhet blir utsatt. Det ble vist til f eks Luftanbulansen som er bekymret for bruk av droner under sine operasjoner. Øy mener dette alltid vil være en vurdering som det ikke lar seg gjøre å svare generelt på. Mediene er innstilte på å samarbeide i situasjoner der en innsatsleder er på plass. Situasjonen er imidlertid at mediene ofte er på stedet før en innsatsleder er på plass.
Paneldebatten: Her stilte man spørsmålet: Hvordan bør mediene best forholde seg til droneteknologi?
I panelet blir det tatt til orde for at ikke alle redaksjoner kommer til å ha droner. Jeg skjønner tanken, dersom en ser for seg svære saker som krever sertifikater og et eget team. Men teknologien vil bli mindre og lettere. Dronen Solheim viste (se video ovenfor) er liten nok til å passe i kamerasekken og enhver fotograf vil etter hevert ha med seg en slik en. De fotografene som ikke har det, har ingen jobb – for å sette det på spissen. Noenlunde på samme måte som at de stillsfotografene som ikke kan ta opp video heller ikke har noen jobb i pressen i fremtiden.
NRKs Thomas Hellum beskrev egentlig dette godt. Droner er i seg selv ikke interessante, men de er en ny plattform får å kunne plassere kamera der en får de beste bildene for dermed å fortelle de beste historiene. Vi vil dermed ikke bruke dronene slik en gjerne gjør nå – fordi vi har de tilgjengelig – men fordi vi er ute etter bestemte bilder i en sammenheng med bilder fra andre kilder. Det er lett å se for seg at en videofotograf kan sende en autonom drone opp noen meter, for å få et godt totalbilde, og supplerer dette med bilder vedkommende tar på bakken. Det ble generelt snakket litt mye om droner som teknologi, og nesten ikke om hva slags innhold det kan hjelpe oss til å lage.Det slår meg at det egentlig kun er en grunn til at mange droner er store. Det er VEKT. Med lettere kamera (f eks som de som sitter i mobiltelefonen din) og ditto gimbal for stabilisering kan dronene bli adskillig mindre – innenfor 250 grams grensen – og alle kan dermed ta med seg en. Det ble opplyst at mange små redaksjoner, typisk i distriktene, er blant de som er mest interesserte i droner.
Åke Moe fra Teknologirådet hadde også et godt poeng knyttet til at droner kun er første fase i hva vi kan kalle sensordrevet journalistikk. Dronene er kun en bæreplattform for en type sensorer – i hovedsak kamera. Slik sett handler det meste av diskusjonen om nåtid, og under konferansen kom det få, om noen, perspektiver på hva som kan komme i fremtiden.
Knowledge is Silver, Outlook is Gold. IQ is Lead. Alan Kay er en mann vel verd å høre på, om du ikke kjenner forhistorien hans så er det hjemmelekse å gjøre.
Han er en av de som virkelig driver med mediumdesign, dvs han forsøker å tenke gjennom hvordan noe kan designes før det er mulig å gjennomføre. Å finne problemet, dvs forstå hva problemet er, kommer før, og er viktigere, enn å finne løsningen.
Grunnskole og videregående skoler behandler store mengder personopplysninger ved hjelp av elektronisk teknologi. Til hjelp i dette arbeidet har Senter for IKT i utdanningen utarbeidet en veiledning som tar for seg krav til behandling av personopplysninger i skolesektoren. Veiledningen gir en kort innføring i hvilke krav lovverket stiller når skolen håndterer opplysninger som kan knyttes til den enkelte ansatte, elev og forelder/foresatte.
Droner får muligens en betydning i journalistikken. Mange 
