Robotassistert undervisning

Kilde: maxpixel

Robotene kommer, og de tar mange tradisjonelle jobber. Utviklingen har gått sin gang i industrien i en årrekke, men skyter nå fart for alvor. I og for seg godt nytt for mange bransjer i et høykostland som Norge, men det er liten vits å innbille seg at vi kommer til å ha stort behov for rutinepregede arbeidsplasser i tiårene som kommer. Serviceyrker der personlig kontakt er vesentlig, samt selvfølgelig omsorgsyrker er trolig vinnerne. Blant yrkene som taper terreng finner vi slett ikke bare manuelle yrker, men også regnskapsførere, meglere, advokater og trolig en og annen lege. Yrkene forsvinner selvfølgelig ikke, men oppgavene fordeles annerledes, hvilket kan gi både lavere kostnader og høyere kvalitet. Det er liten grunn til ikke å føye lærere til denne listen.

Nylig åpnet senter for kunstig intelligens ved NTNU. I den sammenhengen er det greit å kunne slå fast at selv om folk flest riktignok har mest tillit til andre mennesker, så er det allerede i dag én million nordmenn som ville stolt på råd gitt av en robot. Det handler riktignok om roboter som gir råd knyttet til finansprodukter (i utgangspunktet er med andre ord ikke tilliten all verden), men det er kanskje ikke så langt unna mange av de spørsmålene elever og studenter har, knyttet til utdanning. Inntil videre har menneskelige rådgivere et klart tillitsforsprang, med høy tillit fra 76 prosent av den norske befolkningen, mot 25 prosent for robotene.

– I en ganske nær fremtid vil intelligente, avanserte roboter kunne gi samme type rådgivning som bank- og forsikringsansatte i dag gir. Da er det viktig at robotene gir råd av god kvalitet til kundene, sier Gry Nergård, direktør for forbrukerpolitiske spørsmål i Finans Norge til DN.no.

Hva så med ulike former for rådgiving av studenter? Spørsmålet kan både gjelde råd knyttet til valg av utdanning og fag, studiefinansiering, muligheter for utenlandsopphold mm. Litt mer komplekst, kanskje, er råd knyttet til det mer spesifikt faglige. Kan roboter spille en rolle i slike sammenhenger?

– De jobbene som overtas av roboter, er jobber med arbeidsoppgaver som er standardiserte og repetitive. Det åpner for at de som tidligere gjorde dette kan jobbe med andre ting. «Midtsjiktet» i arbeidslivet forsvinner ikke, men arbeidsoppgavene endres. Endringene gir høyere kompleksitet, og det stiller krav til oss å kunne håndtere den kompleksiteten, sier Christian Haslestad i BCG til DN.no.

Etter å ha sett en del på rimelige roboter, og ikke minst etter å ha snakket med de som produserer den rimelige, sosiale roboten Aisoy, har jeg fundert på et mulig opplegg der en robot inngår i et opplegg for stasjonsundervisning. Aisoy er spennende, både fordi firmaet har holdt på relativt lenge og ikke minst fordi de har klart å bygge avanserte funksjoner inn i en svært rimelig robot. Lave priser er en forutsetning for at dette skal bli noe reelt i skoen.

Et oppsett kan være noe ala dette:

Fortsett å lese «Robotassistert undervisning»

Hva skjer med digitale ferdigheter?

Stortingsmelding 28 (2015–2016) berører videreutvikling av grunnleggende ferdigheter. Meldingen skal formelt behandles i Kongens statsråd den 15. april. I det store er kanskje ikke så veldig spennende hva utfallet vil bli, men jeg er likvel litt spent på hva som skjer knyttet til den femtebasisferdighet – digitale ferdigheter.

I Kunnskapsløftet defineres digitale ferdigheter som en av de fem ferdigheter, som sammen utgjør grunnleggende forutsetninger for læring og utvikling i skole, arbeid og samfunnsliv. Disse er å kunne lese, å kunne regne, å kunne skrive, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter. I læreplanene er de grunnleggende ferdighetene integrert i kompetansemålene for det enkelte fag ut fra fagets egenart. De er derfor uttrykt på ulike måter og i varierende grad, avhengig av hvordan ferdighetene blir forstått i faget. Digitale ferdigheter er her litt på siden, gitt at disse i høy grad går på tvers av fag.

I NOU 2015: 8 Fremtidens skole vurderer utvalget at begrepet «grunnleggende» ikke får tydelig nok frem at ferdighetene utvikles kontinuerlig gjennom læringsløpet. Utvalget anbefaler at ferdighetene videreutvikles til kompetanser, og at de ses i sammenheng med helheten i utvalgets foreslåtte kompetanseområder. Utvalget mener at det spesielt er behov for å videreutvikle regning og digitale ferdigheter. Det fremheves at den digitale og teknologiske utviklingen skaper endringer i skolefagene. Utvalget mener derfor at det er viktigere å vurdere hvordan teknologisk og digital utvikling påvirker innholdet i hvert enkelt fag, fremfor å legge vekt på fellestrekk ved digitale ferdigheter på tvers av fag. Utvalget peker på at det bør skilles tydeligere mellom ulike sider ved digital kompetanse enn det gjøres i dag.

Departementet tar også til orde for at det gjennom fagfornyelsen skal legges større vekt på at ferdighetene skal innarbeides i kompetansemål der hvor det er faglig relevant. Særlig for regning og digitale ferdigheter skal det bli tydeligere hvilke fag som har hovedansvar for å utvikle ulike deler av/sider ved ferdighetene.

Digitale ferdigheter er integrert i alle fag og forstås i Rammeverket for grunnleggende ferdigheter som å tilegne seg og behandle, å produsere og bearbeide, å kommunisere og digital dømmekraft. Dette er en definisjon som lett fører til at det å skape rene digitale produkter, f eks gjennom programmering, lett faller ut. Det digitale blir i de fleste sammenhenger noe sekundært, noe vi holder på med for å oppnå noe annet. Det er åpenbart mye å hente i forhold til å benytte digitale verktøy for ulike former for tekstproduksjon, men det er kanskje ikke det som er best egent for å lære seg  hav som er unikt med det digitale. Programmerbarhet er det sentrale stikkordet. I internasjonal læreplanutvikling er det i flere land lagt sterkere vekt på at elevene skal mestre mer avanserte IKT-ferdigheter, og det er lagt mer vekt på problemløsning og at elevene forstår og produserer IKT, fremfor at de er konsumenter av IKT. Innføring av programmering som eget fag i britisk skole er et tydelig eksempel på dette. Se ellers IKT-senterets notat om programmering i skolen.

En undersøkelse fra 2013 viser at nærmere en fjerdedel av norske elever på 9. trinn har så svake digitale ferdigheter at de vil ha problemer med å kunne delta fullt ut i skole, yrkes- og samfunnsliv for øvrig. I lys av samfunnsutviklingen og erfaringene med dagens læreplaner er det behov for å videreutvikle innholdet i digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet og samtidig legge økt vekt på digital teknologi som en integrert del av innholdet i fagene. Teknologiene og mulighetene for å utnytte programvare og teknisk utstyr, i arbeidslivet og som metode i fag, har økt siden innføringen av digitale ferdigheter i Kunnskapsløftet.

Departementet støtter Ludvigsenutvalget i at det bør skilles tydeligere mellom de ulike delene av digitale ferdigheter. Som eksempel nevnes det at elevene søker etter informasjon på nettet når de arbeider med oppgaver i både norsk, samfunnsfag og naturfag, men det er ikke tydelig hvilket fag som har størst ansvar for elevenes kunnskap om personvern, sikkerhet og kildekritikk. Alt er forøvrig aktuelle tema, som kantas opp konkret, i kunst og håndverk.

Departementet vil at de grunnleggende ferdighetene skal innarbeides i læreplaner der det vurderes som faglig relevant. Det skal bli tydeligere hvilke fag som har ansvar for ulike sider ved ferdighetene, spesielt når det gjelder digitale ferdigheter og regning. Jeg har forsøkt å vise hvordan digitale ferdigheter og bruk av digital teknologi treffer svært mange av læringsmålene i kunst og håndverk.  Så blir det spennende å følge med på hvordan dette håndteres videre.

Hva er de riktige fagene?

Ill: NEHEP – CC-BY

DN.no har i dag en sak om et spørsmål i alle fall indirekte berører noe som opptar meg. Dels er nok dette et forsvar for min egen bakgrunn, en utdannelse som er en smule broget, og som med nød og neppe gjorde meg formelt kvalifisert for den jobben jeg har i dag. Det er ikke helt opplaget at en konstruksjonsingeniør, med hovedfag i filmvitenskap og doktorgrad innen IKT og læring skulle ende opp som lærer i kunst og håndverk.  Selv ser jeg noen ganske klare linjer i det jeg har holdt på med opp gjennom årene, men det er ikke et utdanningsløp som fremstår som veldig planlagt. Vi er heldigvis mange som har det sånn: dvs  vi har utdannet oss til noe som ikke er umiddelbart relevant for det vi senere kommer til å arbeide med. Det har noen betydelige fordeler, mer om det nedenfor.

Dagens Næringsliv stiller spørsmålet: Hva bør du velge nå som søknadsfristen til høyere utdannelse nærmer seg? Spørsmålet går til Liz Ann Sonders, som denne uken var på besøk i Bergen. Hennes svar er at nøyaktig hva du velger å studere faktisk ikke har så stor betydning. Spissformulert selvsagt, du må kunne noe, men poenget er at arbeidsgiverne ikke nødvendigvis ansette deg på grunn av noe du lærte i løpet av studiene. De kunnskapene har de allerede, sier til DN.

Sørg for at dere blir flinke til å bruke språket, pleier jeg å si til barna. Det er omtrent det eneste konkrete rådet om utdanning jeg noensinne har gitt. Å kunne formulere et problem, slik at andre forstår det og kan være med på å finne en løsning, handler nesten utelukkende om språk og evnen til å illustrere (i tekst og bilder etc) hva en snakker om. Her kan jeg henvise til intervjuet med Sonders, som mener at den viktigste egenskapen i fremtidens arbeidsliv – i alle bransjer – handler om kommunikasjon.

– Lær hvordan du kan snakke og skrive godt, hvordan å være engasjert og å engasjere. Det er de tingene som teller, resten vil du lære deg i jobben, sier Sonders.

Igjen, dette er litt på spissen. En setter ikke uten videre en litteraturviter inn i laben og ber vedkommende lære seg å opptre som en bioingeniør. Noen basiskunnskaper, knyttet til fag må selvsagt være på plass. Men i mange sammenhenger tjener en trolig på å utdanne seg i bredde, dvs skaffe seg kompetanse på felt som ikke umiddelbart synes å henge sammen. Grunnen er at alle typer arbeidsplasser i stadig større grad legger opp til samarbeid, samtidig som tilgangen på informasjon er bedre enn noensinne. Breddekunnskaper, på tvers av fagfelt, kan bedre gjøre deg i stand ti å se sammenhenger og kunnskaper som kan berike hverandre, slik at du derfra kan gå i retning av spisskompetanse. Rådet til kommende studenter blir derfor å ta grunnleggende fag innenfor felt de er interessert i. Med interesse følger faglig nysgjerrighet og en glede ved å jobbe litt ekstra med å tilegne seg nye kunnskaper, ut over det som en får servert på skolebenken

– Det viktigste du får gjennom utdannelsen, er læren om å lære og evnen til å tenke kritisk og løse problemer, sier Sonders.

Et lite hjertesukk til slutt. Kravene til gjennomstrømning i høyere utdanning virker del i mot utviklingen av breddekunnskaper. Det er selvsagt et problem dersom folk faller ut av en utdanning, for deretter ikke å gjøre noe. Men det er på mange måter en fordel om flere smaker på litt ulike fag, går litt hit og dit i kunnskapslandskapet, før de finner sin vei. Det motsatte: troen på at alle nitten-tyveåringer velger riktig faglig vei med en gang, er rett og slett ganske naivt.

Krysspostet i JonBlogg

IKT-plan for digital kompetanse

Nettstedet iktplan.no er laget for å være en hjelp til lærere i arbeidet med å øke elevenes digitale ferdigheter. Nettstedet har nylig blitt revidert, og omfatter nå ulike kompetansepakker som er nært knyttet til opp mot lærernes undervisning i praksis.

I den reviderte og utvidede IKT-planen er det også laget egne ressurser for skoleutvikling og IKT, som skal være skolelederes hjelp til å jobbe med digitale ferdigheter i skolen.

Noe av det som er nytt er en egen IKT-plan for barnehage. I de to kompetansepakkene som er laget for barnehage er temaene digital dømmekraft og digital kreativitet/kreativ bruk av IKT. Disse er laget for bruk i fellestid og på planleggingsdager i barnehagen.

IKT-plan er nå også utvidet med en egen modul for videregående.

IKT-senteret har også en mer nyhetsorientert side der de trekker frem den rekke prkatiske eksempler. Du finner denne under tittelen IKT i praksis.

Meritteringsordninger i utdanning

Det er sagt så mange ganger at det trolig er fånyttes å gjenta det, men de fleste er trolig enige om at det er en sammenheng mellom læremidler og kvaliteten på utdanningene. med andre ord: gode læremidler kan bidra til å jevne ut andre kvalitative forskjeller, som læreres formidlingsevne, kompetanse, tid med studentene, etc.

Jeg har i en årrekke jobbet mye med å lage egne læremidler for de fagene jeg underviser i. I ny jobb er dette noe jeg fortsetter med, rett og slett fordi jeg ikke alltid finner pensumlitteratur som dekker de læringsmålene jeg er satt til å oppfylle eller denne litteraturen er formulert på en måte som ikke treffer studentene i særlig grad. Dette tar selvsagt mer tid enn dersom en kun baserer seg på ferdig tygget pensumlitteratur, men jeg tror bestemt det fører til læremidler som er langt tettere på det studentene skal lære. Det fører til læremidler som ligger tettere mot praksis, noe studentene er tydelige på at gir bedre læring. Alt vel, så langt. Problemet er at dette, å lage undervisningsmateriell, på ingen måte er en virksomhet som belønnes av systemet. Det er selvfølgelig en oppgave som er en del av jobben min, men det finnes ingen drivere som belønner et ekstra gir.

Som alle ansatte i undervisningsstillinger i UH-sektoren er klar over, men som de fleste studentene ikke tenker over, er at det er forskning som belønnes. Det betyr at en artikkel i et tidsskrift som få leser, og som de fleste studentene aldri får nytte av, kan gi meg betydelig uttelling karrieremessig. En lærebok, som studentene virkelig har nytte av, gir meg derimot minimal uttelling.

I sektoren ligger det økonomiske insentiver knytta til det å publisere vitenskapelige artikler. Når de ansatte gjør dette, blir det poeng og penger i kassa til høgskolen, og den ansatte stiger i gradene. I dette systemet har ikke lærebøker noen plass. Forklaringen ligger i strenge krav til høy formell kompetanse for at institusjonen skal få drive med master- og ph.d.-utdanning. I sektoren finnes det dermed en rekke økonomiske insentiver knyttet til å publisere vitenskapelige artikler. I dette systemet er det ingen plass til lærebøker, dvs bøker som forklarer og kontekstualiserer teori, slik at den blir anvendbar i fagene. Dette henger igjen sammen med krav til formell kompetanse for at institusjonene skal få drive med master- og ph.d.-utdanning.

Problemet burde være mulig å løse. På samme måte som en rekke forlag er forhåndsgodkjente publiseringskanaler for vitenskapelige artikler,  burde Universitets og høgskolerådet kunne operere med et tilsvarende system for lærebøker. Problemet er ganske sammensatt, siden forlagene er interesserte i lærebøker (de kan selges til studentene), mens de som skriver bøker i UH-sektoren belønnes for å skrive forskningsartikler og bøker (som stort sett selges til noen fagfolk og bibliotekene). Kanskje er det noe på gang: Nokut tar i alle fall til orde for at «God undervisning = Status» (se Hva vet vi om kvalitet, side 6). men da hjelper det ikke bare med sentre for fremragende utdanning (SFU). «Større vektlegging av utdanningsfaglig kompetanse ved tilsetting og opprykk i vitenskapelige stillinger enn det som har vært normen i Norge, kan også være et svart virkningsfullt incentiv, noe NOKUT har pekt på i sitt høringsinnspill til Kunnskapsdepartementets arbeid med stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning» (se Nokuts høringsinnspill).

Vi kan jo håpe. Jeg tror mye kan oppnås gjennom å belønne læremiddelproduksjon, gjennom fagfellevurdering og offentliggjøring, slik vi i dag belønner forskning. Et sted å begynne kan være NOKUT-frokost hos Universitetet i Bergen 29/3, der tema er nettopp «Meritteringsordninger i utdanning».

Ny IKT-strategi for skolen

Neste høst vil regjeringen legge frem en ny IKT-strategi for skolen.

– Vi vil ha innspill til hvordan vi kan bruke teknologiske løsninger bedre, slik at det bidrar til at elevene lærer mer, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Norge ligger langt fremme når det gjelder bruk av IKT, både i befolkningen generelt og i skolen. Samtidig er det store utfordringer: Det er for ulik kvalitet på infrastruktur og utstyr og for liten bruk av fellesløsninger. Det er for stor variasjon i lærernes kompetanse i å vurdere og ta i bruk IKT i fagene. Og det er for store ulikheter i elevenes digitale kompetanse – mange elever vil gå ut av skolen uten de ferdigheter de vil trenge i arbeidslivet eller i videre studier.

– Vi har helt klart et rom for utnytte potensialet i teknologien bedre. Og vi må bli flinkere i arbeidet med å ruste elevene til et fremtidig et arbeidsliv som vil kreve høy grad av digital kompetanse, sier kunnskapsministeren.

Derfor starter regjeringen nå arbeidet med en strategi som skal gjennomgå hvordan IKT brukes i grunnopplæringen. Det skal være en åpen prosess. Lærerorganisasjonene, KS og virksomheter som utvikler læringsteknologi, er blant dem som blir invitert til å gi innspill. Statlige etater som Utdanningsdirektoratet og Senter for IKT i utdanningen vil også bidra i arbeidet.

– Jeg vil invitere utdanningssektoren og næringslivet til å tenke sammen med oss om hvordan vi kan løse disse utfordringene. Vi vil invitere til møter for å diskutere ulike problemstillinger og starter med dette innen kort tid, sier Røe Isaksen.

Meritteringssystem for kvalitet i undervisningen

Dette virker potensielt spennende, og ikke minst viktig. En arbeidsgruppen har sett på et meritteringssystem for undervisning ved NTNU og UiT Norges arktiske universitet. Rapporten har blitt til ut fra en ambisjon om en markert styrking av undervisningskvaliteten. Rapporten har også til hensikten å styrke den enkeltes undervisningskompetanse og gjøre den til en integrert del av karriereforløpet.

Koding blir valgfag i ungdomsskolen

– Eit viktig mål med å innføre koding som valfag er å auke elevane si interesse for teknologi og realfag. Gjennom koding får elevane erfare at realfaga er kreative og spennande, og ikkje minst er desse kompetansane viktige i framtida, seier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Eit pilotprosjekt med programmering som valfag skal gå over tre skoleår og startar etter planen opp hausten 2016. Over 30 kommunar kan bli med i prøveprosjektet og private skolar kan også delta.

– Elevane får lære korleis datamaskinar og program verkar og dei får opplæring i ulike programmeringsspråk og deira bruksområde. Eksempel på oppgåver kan vere å programmere eigenutvikla robotar og å lage enkle dataprogram eller animasjon, forklarar kunnskapministeren.

Det nye valfaget er utvikla saman med Senter for IKT i utdanninga. Lærarar på skolane som blir med i prosjektet får tilbod om ein eigen MOOC i koding og det skal vere faglege samlingar for skolane som er med i forsøket.

– Gjennom å teste ut koding som valfag på nokon utvalde pilotskolar, skaffar vi oss viktige erfaringar. Gjennom prosjektet får lærarar som vil auke dei teknologiske kunnskapane sine moglegheit til å lære meir om programmering og koding, understrekar Røe Isaksen.

Fakta 

  • Eit treårig forsøk med koding som valfag på ungdomstrinnet startar hausten 2016.
  • 1. mars er fristen for å søke for kommunar og skolar som vil vere med.
  • Over 30 kommunar kan bli med i prosjektet. Dei vil få støtte undervegs frå Utdanningsdirektoratet og Senter for IKT i utdanninga.
  • Regjeringa har sett av 15 millionar kroner over tre år til forsøket med koding som valfag.
  • Les meir om prosjektet på nettsidene til Utdanningsdirektoratet.

Ønsker flere prosjekter og caseløsning på skolen

Ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) har de mest fornøyde studentne, og disse legger i snitt ned 55 timer i uken på utdannelsen. Noe av bakgrunnen er selvsagt høy inntakskvalitet og en svært høy lærer-student-tetthet. Enkelte forsøker å si noe at klassestørrelse ikke betyr noe. Dem om det. I høyere utdanning ser i alle fall ikke det ut til å stemme, så kan vi jo tenke vårt om betydningen for de som er yngre.

Arkitektur- og designhøgskolen gjør imidlertid flere grep. Skolen krever 80 prosent oppmøte, og studentene får muntlige tilbakemeldinger gjennom året – både fra lærere og medstudenter. Tilbakemeldingen er dessverre en annen fra barnehagestudent og studentpolitiker Anette Myklemyr Magnussen. Hun mener lærerstudentene blir møtt med for lave krav, og at studentene mangler motivasjon til å bruke mye tid på studiene.

Magnussen mener undervisningen er et av de største problemene med studiet.

– Vi sitter i forelesning og blir fortalt og fortalt og fortalt.

Magnussen ønsker seg flere prosjekter og caseløsning på skolen, og savner tettere dialog med lærerne gjennom året.

Nokut-direktør Terje Mørland trekker frem flere ting alle institusjoner kan lære av arkitekt- og politiutdannelsen, som begge scorer høyt blant egne studenter.

– Generelt handler det om å stille høye nok krav til studentene. Opptaksfasen på disse skolene har overføringsverdi. Det har også introduksjonen studentene får til studiet, og læringsformene de bruker som engasjerer, sier han.

Les hele saken i DN.no