Av Per Bjørnar Grande
De kirkehistoriske samlingene i Bergen I Haakon Sheteligs Plass 10 er en del av De kulthistoriske samlinger. Bygget er plassert på universitetsområdet, like ved Universitetsbiblioteket. Kirkesamlingene gir en glimrende innføring i norsk kristendom fra overgangen hedendom-kristendom og fram til 1700-tallet. Særlig kolleksjonen av kirkekunst på Vestlandet på 1200-tallet, er imponerende. Dessverre finner man lite fra reformasjonstiden, men nok til å få fram poenget om at skriften eller ordet, fra og med reformasjonen, får prioritet fremfor bilde.
Når man skal besøke samlingene, er det viktig å gi de ansatte på museet beskjed om når man kommer. De pleier da å gi gruppen en kort innføring i det praktiske rundt besøket. Å guide inne på de kirkehistoriske samlingene krever at man har tatt runden selv, tatt seg god til å studere gjenstandene og lese de pedagogiske forklaringene til hver gjenstand. Hvis man ikke har foretatt en slik runde på egen hånd, blir opplegget lett stivt og tilfeldig. Dersom du kun leser rett opp fra museets forklaringer, blir nok opplegget unødvendig kjedelig. Det er viktig at du som guide klarer å få fram utviklingen, fra kristendommens begynnelse i Norge og fram til og med pietismen på 1700-tallet. Denne samlingen passer perfekt til en kronologisk gjennomgang, en gjennomgang hvor man først og fremst sier hva som er typisk for hver epoke. Anbefaler også at du på forhånd leser det lille heftet kalt Kirkekunsten som museet tilbyr de besøkende.
Det er viktig at alle går samlet under denne guidede turen. Jeg vil ikke anbefale at man er flere enn 25 personer. Selv om det er få besøkende på dette museet, er det ganske trangt og smalt. Dessuten er dette et museum hvor det er viktig å gå i samlet flokk for å få et ordentlig utbytte. Det er ikke som på en maleriutstilling der hvert bilde appellerer til fantasien. Her er det først og fremst historisk og religiøs innsikt som vil kunne forløse interessen. Det krever derfor mye formidling.
På vei opp trappene til samlingen, finner man en plakat med ordene fra Benedikt av Nursia (ca. 480-547), grunnleggeren av det vestlige klostervesenet.
Poenget med denne tavlen er å få fram at bilder var måten menneskene fikk kjennskap til bibelberetningene på. Husk å nevne at de fleste var analfabeter til langt fram på 1700-tallet. Etter å ha slått fast dette viktige poenget, gå opp trappene og les høyt det som Pave Gregor den store på 600-tallet sier om bildenes betydning:
«Bildene brukes i kirkene, slik at de som ikke kan lese likevel gjør det, ved å se det på veggene som de ikke kan lese i bøkene.»
Dette synet på bildenes betydning holdt seg fram til reformasjonen, ja, i store deler av den kristne verden helt fram til opplysningstiden på 1700-tallet.
For å illustrere kampen mellom kristendommen og den norrøne religionen, finner man like ved trappeoppgangen en uttrykksfull søylefot som forestiller kristendommens seier over hedendommen.
Søylefoten symboliserer at nå, på slutten av 1000-tallet, har den brutale hedendommen, med sine kvasse tenner, blitt trykket ned og overvunnet av kristendommen. Likevel, det er viktig å få fram at store deler av Norge fremdeles på denne tiden fremdeles er preget av den gamle troen.
En kort sammenligning av den nye og den gamle troen, vil danne en fin innledning til museumsbesøket.
Norrøn religion kontra kristendom
Norrøn religion Kristendom
Etnisk religion Universell religion
Ikke-misjonerende Misjonerende
Kult Tro
Ikke-dogmatisk Dogmatisk
Tradisjon Lære
Polyteistisk Monoteistisk
Etikk basert på ære og skam Etikk bygd på barmhjertighet
Kollektivistisk Individualistisk
Vold Ikke-vold
Ved inngangen til avdelingen for tidlig middelalder, kan det være på sin plass å si noe om kristendommens gradvise vekst i Norge. Her vil jeg anbefale at man sier noe om kristningen av Norge og de nye norske lovene (kristenretten). Det er ikke stedet for de lange forelesningene, men et fem minutters foredrag om kristendommens økende innflytelse i Norge på 1000-tallet og framover, gir et vesentlig perspektiv på de kunstgjenstandene som man skal se.
På 1020-tallet la Olav Haraldsson (Olav den Hellige) fram sin kristenrett. Den gikk blant annet på at flergifte og barneutsetting ble forbudt. Treller skulle kjøpes fri. Faste ble lovfestet. På et ting i Moster i 1024 fikk Olav Haraldsson vedtatt at kristendommen var eneste tillatte religion i Norge. Lovforslaget var først bare en avtale mellom kongen og biskopene, og ble ikke juridisk bindende før den ble vedtatt på tingene. Disse lovene ble senere vedtatt på Gulatinget. Den norrøne religionen ble da forbudt. Ekteskapet ble erklært uoppløselig og det ble forbudt for nære slektninger, inntil syvende ledd, å gifte seg. Det ble forbudt å sette ut barn, treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri ble forbudt. Nyfødte barn skulle få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det ble iverksatt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat ble forbudt på fredager og man skulle faste i syv uker før påske. Nyfødte barn skulle føres til kirken for å døpes. Det ble forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skulle føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord ble nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skulle bygges i hvert fylke.
Olav forsøkte å bygge en kirke i hvert fylke, og knyttet den norske kirken til den europeiske kirken og pavestolen. Norge ble lagt under erkebispedømmet Hamburg-Bremen. Kristendommen fikk, pga kirkene som ble bygd, stadig sterkere fotfeste i Norge.
Kristendommen ble møtt med forakt blant mange, spesielt fordi kristendommen fremhevet ydmykhet i stedet for egen ære og krigermentalitet. Kristus og Gud ble sett på som ett, slik at man kunne omtale Kristus som verdensskaperen. Kirkens ord og handlinger ble sett som et vern mot onde makter. Kristne og hedenske forestillinger blandet seg sammen. Gjennom kirkelovene fikk kirken gradvis mer innflytelse på folket, mens skriftemålet førte til at mennesker fant ut hva synd og skyld og tilgivelse kunne bety.
Ved trappeoppgangen finner man en fantastisk fin og karakteristisk døpefont i kleberstein fra Os kirke fra første halvdel av 1200-tallet. Dåpen både er og var et synlig tegn på Guds frelse og en innlemmelse i den kristne kirken. Her ser man en døpefont med menneske- og dyremotiver. Dyremotivene representerer sannsynligvis de onde kreftene, krefter som dåpens bad renser mennesket fra. Menneskefigurene er sannsynligvis de fire evangelistene. På den ene siden av fonten finner man en utskjæring av den korsfestede Jesus. Nettopp korsfestelsen uttrykker Guds oppgjør med ondskapen, der Gud selv tar menneskenes synder på seg.
Straks innenfor ser man noen svært interessante veggtiler fra Tønjum kirke i Sogn fra 1200-tallet, der de typiske vikingemønstrene er blitt overført til et kristent univers hvor dragen er blitt Jesus som biter og overvinner det onde.
Når man beveger seg innover i det første rommet, det fra høymiddelalderen, får man øye på flere statuer av Maria med Jesusbarnet. Det er viktig å poengtere at Norge var katolsk de første fem hundre årene, fra 1000- til 1500-tallet, og derfor har mariadyrkelsen også her til lands vært sterk.
Tidlig middelalder (ca. 500-1000)
Høymiddelalder (ca. 1000-1300)
Senmiddelalder (ca. 1300-1500)
I statuen fra Kyrkjebø kirke i Sogn fra 1250 ser vi Maria med Jesus på fanget. Legg merke til hvor voksent ansiktet til Jesus er. Dette viser, selv om Jesus hadde oppgradert barnets verdi og gjort barnets tillitsfulle holdning til et trosideal, at man fremdeles så på barn som små voksne.
Fra og med 1200-tallet blir man mer og mer opptatt av de menneskelige sidene ved Jesus. Det førte til at man også ble mer og mer opptatt av Maria, som etter hvert blir et symbol på hele kirken. Her kan det være interessant å fortelle noe omkring Maria sin betydning i kristen tro.
Den katolske teologi poengterer at man tilber Kristus mens man ærer Maria. Dess lenger man kommer ned i de sørlige breddegrader, dess mer kan Mariadyrkelsen fortone seg som ren tilbedelse. Maria har blitt regnet som den første kristne fordi hun bar Guds sønn i magen. Hun er derfor svært nær det guddommelige. Hun regnes, i likhet med Den ortodokse kirkens Maria, for å ha vært jomfru hele sitt jordiske liv. Dette ble slått fast som et dogme (semper virgo – alltid jomfru) på et konsil i Konstantinopel i 553. Forestillingene om Maria som Guds mor som kunne komme menneskene til unnsetning, var svært sterk under hele middelalderen – også i Norge. I 1950 ble forestillingen om Marias himmelfart gjort til et dogme (forpliktende læresetning). Maria regnes også for å være fri fra arvesynden. Dette betyr at hun var fri fra medfødt egoisme og helt åpen for Gud. Denne forestillingen om å være fri fra arvesynden ble for øvrig gjort til et dogme i 1854. Maria er den aller viktigste helgen i hele kristendommen, og derfor finner man, fra innføringen av kristendommen og fram til reformasjonen, et utall statuer og bilder av henne. Etter reformasjonen skulle man kun se på Maria som en privilegert kvinne og ikke en helgen.
I løpet av høymiddelalderen blir fokuset på Jesu menneskelige side stadig sterkere. Dersom man ser kunst fra den tidlige kristne kirken, blir Jesus fremstilt som konge og allmektig. Fra og med 1200-tallet fokuserer man mer og mer på den avmektige Gud, som henger på korset og dør en smertefull død som soning for alle menneskers synder. Dette ser man tydelig i dette krusifikset fra Hamre kirke i Osterøy fra 1275, som viser den sørgende og lidende Jesus. Her fokuserer man ikke bare på den fysiske smerten, men også på den sørgende Kristus.
Kalvarigruppen fra Giske kirke på Sunnmøre fra 1225 viser et veldig typisk korsfestelsesmotiv med Jesus i midten, Maria til venstre og apostelen Johannes til høyre. Under korsfestelsen sier Jesus til Johannes at han skal ta seg av sin mor. Dette blir tolket slik at til og med under sterke smerter er Jesus fokusert på andre mennesker. Det er en tradisjon som sier at etter korsfestelsen tok Johannes seg av Maria. Under kristendomsforfølgelsene skal de ha flyktet de til øya Lesbos hvor Johannes skrev den siste boka i Bibelen, nemlig Johannes åpenbaring. Det kan være interessant å fortelle gruppen at ordet Kalfaret, en eksklusiv bydel i Bergen, stammer fra stedet Kalvariet hvor Jesus ble korsfestet. Forsøk å få gruppen til å se hvor formfullendt denne kalvarigruppen fra Giske kirke er. Dette er middelalderkunst på sitt beste; enkelt, formfullendt og fromt, hvor budskapet er å vekke tilhørernes følelse av barmhjertighet gjennom å fokusere på en Gud som døde på korset for deres skyld.
Om Olav den hellige
Olav II den hellig eller Olav Haraldsson
Født: 995 e.Kr. på Ringerike
Død: 29. juli 1030
Norges konge fra 1015 til 1028.
Erklært helgen 3. august 1031.
Ektefelle: Astrid Olofsdatter (1019–1030)
Søsken: Harald Hardråde
Barn: Magnus den gode, Ulvhild av Norge
Foreldre: Harald Grenske, Åsta Gudbrandsdatter
Olav Haraldssons skjelett ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra om lag 1090.
Ifølge legenden var Olav tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Dette tviler i dag ekspertene på. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga enorm prestisje samt legitimitet til å bli Norges konge. Olavs far døde da moren var gravid med Olav. Snorre skildrer Olav, både hans personlige egenskaper og utseende på svært positivt vis:
«Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt og lys hud. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.»
Tilnavnet Olav Digre tilsier at han var større enn vanlig. Han ble sannsynligvis døpt i Norge og konfirmert i Rouen i Frankrike.
12 år gammel dro Olav på sitt første vikingtokt. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østersjølandene, deretter møtte han en dansk viking som het Torkjell Høge. De slo seg sammen og herjet i England. De forsøkte å ta London, og i år 1011 tok de Canterbury. På vei hjemover overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie. På vei mot Norge dro Olav innom England. I år 1014 hjalp han den angelsaksiske kongen Adalred II med å gjenvinne London fra danene, og rev i den anledning ned London Bridge. Sangen «London Bridge is falling down» kan ha sin rot i denne hendelsen. Olav ble rikt belønnet av Adalred II.
Olav kom til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder, ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. Noe av det første Olav gjorde var å ta Eirik Jarls sønn til fange. Etter dette begynte han arbeidet med å erobre landet, først ved å bli småkonge i Opplandene. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundsfjorden, ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet som konge. Etter dette sluttet Olav fred med svenskekongen. En del av avtalen var at han skulle få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette, rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Da dette var ordnet, dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også. I prinsippet var han nå Norges konge.
På kirkemøtet på Moster med biskopene og kongens menn, ble kristenretten vedtatt. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som «Det store sedskifte».
«Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»
I de kirkehistoriske samlingene finner man tre Olavstatuer på rad. Alle de tre statuene viser først og fremst til den kristne helgenkongen, ikke krigeren.
Statuen til venstre er fra Seim kirke i Nord-Hordaland fra 1250. Her ser vi en tronende Olav som har holdt en langøks i høyre hånd. Denne øksen, som er blitt borte, er et symbol på hans martyrdød (han ble drept med øks). I statuen lengst til høyre holder også Olav en øks som har forsvunnet. Her holder han i tillegg et eple i venstre hånd som symbol på hans kongeverdighet. Statuen i midten er fra Kyrkjebø kirke i Sogn fra slutten av 1200-tallet, der en tronende Olav tråkker en mannsfigur under seg. Begge de to statuene lengst høyre viser Olav som tråkker på en drage eller et menneske. Symbolikken går på at Olav overvinner det onde, hedendommen. Det kan også tolkes som at Olav overvinner det onde inni seg selv.
Selv om middelalderkunsten er regnet for å være kollektivistisk med lite vekt på individuelle karakteristika, finner man likevel kunst av svært høy kvalitet. Til tross for at virkelighetsforståelsen var klart symbolsk og naturen ble forstått som en bok som pekte mot en åndelig virkelighet, finner man samtidig eksempler på en realisme i kunsten som vektlegger individuelle trekk. Dette individuelle trekket ser vi for eksempel i St. Edmund-statuen på alterskapet fra Lurøy i Nordland fra 1470.
Det kan være interessant å la gruppen forsøke å tolke symbolikken på alterskapene. Alterskapet fra Uggdal kirke i Tysnes fra 1510 har en mengde interessante motiver, i stand til å levendegjøre den kristne symbolikken. For eksempel opp til høyre finner man en tradisjonell forestilling om Døperen Johannes som Jesu forløper, en som forbereder Jesus komme og som, ifølge Johannes 1:29 sier: Se der går Guds lam som bærer verdens synd, en setning som spiller på et motiv hvor Jesus forsoner menneskene med Gud gjennom å ta all ondskap på seg selv. Motivet hvor Jesus kroner Maria er ikke like vanlig, men forteller oss at selv om året er 1510, er de katolske forestillingene omkring Marias enorme betydning, fremdeles intakte.
For å få fram reformasjonens virkning på norsk kirkeliv, kan det være greit å fokusere på denne katekismetavlen fra Bru Kirke på Svanøy i Sunnfjord fra 1590. Denne tavlen vitner om et gryende bildeforbud eller bildeskepsis innenfor de protestantiske kirkene. Det var ikke slik at bilder ble forbudt, men bilder og annen utsmykning skulle ikke ta fokuset fra ordet. Med Luther legges det vekt på at troen kommer gjennom forkynnelsen. Forkynnelse er lesning og forklaring av Guds ord. Bibelen ble altså det viktigste.
Denne katekismetavlen viser også at man kun står igjen med to sakramenter; dåpen og nattverden, som ifølge lutheranerne Jesus selv skal ha innstiftet. De andre fem sakramentene som var og fremdeles er sakramenter innenfor Den katolske kirke, finner man altså ikke bibelsk belegg for. Derfor finner man trosbekjennelsen i den midterste tavlen, dåpsbekjennelsen til venstre og nattverds-ordene til høyre.
Når man kommer til 1600-tallet er normen å holde seg strengt til Luthers lære. Vektleggingen ligger på prekenen. Legg merke til prekestolens dominerende rolle i protestantiske kirker. I stedet for å male bilder av hellige menn, blir det mer vanlig med bilder av prestefamiler. Museet huser et par praktbilder av prestefamilier malt i typisk barokkstil. Barokken er en tid hvor man er svært opptatt av døden. Denne gjenspeiler seg i dette 1600-tallsmaleriet hvor barnet nederst til høyre peker på en hodeskalle og liksom minner oss på at døden er like om hjørnet. Den samme oppdragende rollen har avbildningen av det døde barnet nederst til venstre. Man finner flere eksempler på denne typen kirkemalerier i museet.
Selv om fokuset på 1600-tallet, også kalt ortodoksiens (rettroenhetens) tid, er frelse gjennom å høre ordet bli forkynt, har man en relativt avslappet holdning til etikk. Menneskets grunnleggende egoisme gjør det fånyttes å behage Gud gjennom ens fromme gjerninger. Det er troen som frelser, ikke ens etiske kvaliteter. Fokuset på hvert enkelt individs fromhet blir sterkere på 1700-tallet, under pietismen. Da er det ikke lenger nok å høre ordet forkynt og tro på det. Man begynner å legge mer vekt på at troen skal gjenspeile seg i handlingene. Helliggjørelse blir sentralt i det kristne liv. Dette blir den kristendomsformen som etter hvert når ut til det vanlige folket.
Kirkesamlingen avslutter sin presentasjon av norsk kirkekunst ved 1700-tallet. Jeg skulle gjerne sett samlingen utvidet fram til i dag, men heldigvis er de eldste gjenstandene blitt bevart. Det kan være greit at man avslutter seansen ved å gi en kort innføring i pietismen ettersom det blir den dominerende formen for kristendom i Norge, helt fram til i dag.
Pietistene kritiserte ortodoksien for å ha gjort kristendommen til en utvortes sak. For pietistene var det viktig å inderliggjøre troen. Salmer og husandakt ble, med sin personlig og individuelle natur, viktig i pietismen. Fokuset på Jesus var sterkt, og man snakket i termer som å ha Jesus i sitt hjerte, som tyder på en mer individuell og inderlig fromhet. Fokuset er først og fremst på den korsfestede Jesus som tok menneskenes synder på seg. Den pietistiske preken skulle ikke bare formidle luthersk lære, men også sann kristendom. Den danske hoffpresten, Erik Pontoppidan (1698-1764), anbefalte prestene å konsentrere seg om et tema i stedet for, som under ortodoksien, å utlegge Bibelen vers for vers.
Altertavlen fra Haus kirke på Osterøy fra 1678 uttrykker dette perspektivskiftet hvor ortodoksiens formalistiske skjema er i ferd med å gå i oppløsning til fordel for en inderliggjort kristendom med vekt på Jesu lidelse.
Pietismens to hovedkilder er å finne i kristen mystikk og luthersk teologi. Det mystiske lå på en betoning av det indre liv, enheten med Gud og hinsidighetslengselen. Det lutherske innslaget var en betoning av det individuelle gudsforholdet og det allmenne prestedømmet. Man kan si at pietismen var preget av en inderliggjort kristendomsform med dogmatiske røtter i lutherdommen. Pietismen la stor vekt på følelseslivet, på den individuelle kristnes utvikling. Den la vekt på en personlig opplevelse av Jesu forsoning, og den fremhevet en nøktern og moralsk livsstil. I pietismen ble konfesjonsforskjellene mindre viktige. Alle kunne være i Jesu sannhet.
Den viktigste grunnleggeren av pietismen var Frankfurterpietisten, Spener (1636-1705). Spener ville gjøre kristendommen mer personlig. Dette behovet for å personliggjøre kristendommen må ses på bakgrunn av ortodoksiens formalistiske teologi. Spener mente at gudstjenesten ikke var nok for et kristent menneske. I likhet med Luther fremhevde han at folk måtte selv lese Bibelen og diskutere innholdet med andre. Spener la vekt på de følelsesmessige opplevelsene og ville inderliggjøre kristendommen. Også den tyske teologen, Francke (1665-1727), la vekt på enkeltindividets personlige erfaring. Mens Spener ikke var opptatt av tid og sted for omvendelsen, var Francke og hans krets opptatt av å datere omvendelsen. Spener og Francke startet opp skoler og barnehjem, og etter hvert ble også misjon sentralt.
Pietistisk kristendom fikk snart innflytelse i hoffkretsene. Det betydde at man fikk konger og embetsmenn som var preget av pietistismen. På 1730-tallet innførte Kristian VI statspietismen. Det vil si at pietismens kristendomsform ble innført i lovgivningen. Lovene ble altså formet etter pietismens fromhetsidealer. Det viktigste tiltaket for å effektivisere en pietistisk opplæring, var innføringen av konfirmasjonen i 1736. Utover på 1700-tallet ble det bestemt at man måtte være konfirmert både for å kunne gå inn i militæret og å gifte seg. Sistnevnte gjorde det lite attraktivt å snike seg unna. I 1738 ble Erik Pontoppidans katekismeforklaring, Sannhed til Gudfryktighed, en grunnbok i konfirmasjonsopplæringa. Boka besto av 759 spørsmål omkring den kristne lære. Svarene var virkelig svøpt i den pietistiske ånd. Pontoppidans bok har hatt en enorm innflytelse på den dansk-norske kristendomsformen – spesielt den norske. I 1735 utstedte Kristian VI en helligdagsforordning hvor kirkegang ble påbudt.
I 1741 ble konventikkelplakaten utstedt, som et forsøk på å begrense pietismens lavkirkelige virksomhet. Dette skrivet forbød folk som ikke hadde teologisk utdannelse å forkynne. Konventikkelplakaten tok sikte på å begrense all forkynnelse som stred mot Luthers lære. Denne ble ikke opphevd før man så urettferdigheten i at Hans Nielsen Hauge på begynnelsen av 1800-tallet ble fengslet, gang på gang, fordi han forkynte uten å være utdannet prest.
Avsluttende tips
Ekskursjonen til kirkesamlingene kan fungere både som en introduksjon til kristendommens historie eller som et etterarbeid. Man kan også gjennomføre ekskursjonen mens man er underveis i stoffet. Det er opp til hver lærer. Det kan kanskje være greit å ha hatt noen timer på forhånd før man tar denne runden. Selv har jeg valgt ikke å foreta denne ekskursjonen etter at man har gjort seg ferdig med emnet, men heller ta det mens man er midt oppi det kirkehistoriske pensumet ettersom det konkretiserer det man holder på med og, forhåpentligvis, piffer opp et stoff som lett blir teoretisk.
.jpg){kind=link}