Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande
For å få en mest mulig effektiv innføring i det tyrkiske samfunnet, vil jeg anbefale at man, enten før reisen eller like etter ankomst, gir et kort foredrag om Mustafa Kemal Atatürk, den tyrkiske nasjonens grunnlegger. Med utgangspunkt i denne ene personen klarer man å binde sammen så mange ulike ideer og hendelser at det vil være mulig, ikke bare å forstå det moderne Tyrkia, men også overgangen fra det ottomanske til det lett vestlige.
http://mark.space.4goo.net/photos/10012988?q=Mustafa+Kemal+University
Atatürk (1881-1938) kom fra Tessaloniki, som den gang var en del av det ottomanske riket. Han var sønn av en embetsmann og eldste sønn i familien. Da faren døde da Atatürk var syv, fikk han tidlig ansvar for familien. Dette var nok med på å bestemme hans unike evne til å framstå som leder og landsfader. Atatürk utdannet seg i militæret og endte til slutt opp som den beste eleven ved militærakademiet. Allerede som student deltok han i hemmelige grupper som ønsket å styrte sultanatet. Dette greide Atatürk med militærets hjelp, og 1. november 1922 ble sultanatet opphevd. To år senere var det kalifatet sin tur. Kalifen, Abdülmecid II, den 101 kalifen siden Abu Bekr, og hans familie ble skysset med tog ut fra Sirkesi-stasjonen, bort fra Tyrkia. Kalifatet, en enormt viktig instans for hele islam, ble opphevd, og siden har det ikke vært noe islamsk kalifat.
I 1923 ble Atatürk enstemmig valgt til president. Selv om han var en troende og praktiserende muslim, lot han altså kalifatet bli oppløst og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han beholdt islam som religion, men mente at islam og andre religioner ikke måtte blandes inn i det politiske.
Atatürk klarte gradvis å drive ut alle fiendene som truet den tyrkiske nasjonen. Tyrkisk suverenitet var på den tiden truet av en rekke land, og man holdt på å bli spist opp av fremmede makter. Kartet som viser delingen av Tyrkia etter freden i Sévres viser hvor okkupert Tyrkia på 1920-tallet var av diverse utenlandske makter. Det nesten utrolig er at Atatürk greide å drive de ulike maktene ut fra Tyrkia og gjenerobre, til og med utvide store områder. Blant annet klarte han å drive grekerne ut av områdene i Lilleasia, blant annet måtte Onassis-familien flykte fra dagens Izmir. Tyrkia i dag er jo et svært land, med sine 780 508 km2 er landet større enn både Frankrike og Tyskland.
Delingen av Tyrkia etter Sévres-traktaten i 1920: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a0/TreatyOfSevres_(corrected).PNG
.PNG){kind=link}
Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevet kalifatet og islamsk lovgiving, og erstattet dem med privatrettslig lovgivning etter mønster av Sveits og en strafferett som han importerte fra Italia. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske. Akkurat det å skifte et skriftspråk er nesten uhørt, noe han ikke kunne ha gjort om ikke han på forhånd hadde vunnet så mange militære seire. Kalenderen ble endret slik at man fulgte vestlig standard med søndag som hviledag. Bruken av det metriske målesystemet ble obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret. Hovedstaden ble flyttet fra Istanbul og til Ankara, midt i Tyrkia.
Atatürk selv gikk alltid i vestlige klær. Han var i det hele tatt veldig ivrig på at Tyrkia skulle være en sekulær stat; han forbød hijab på skoler, universiteter og arbeidsplasser. Også fezen, et ottomansk hodeplagg, ble forbudt ettersom han betraktet den som en føydal greie. Fra nå av skulle tyrkerne gå med vestlige hatter.
Selv om Atatürk offisielt framsto som en troende muslim, var han veldig klar på at religion og politikk måtte skilles. Han kunne også være delvis intolerant i forhold til muslimenes religiøse praksis. En natt da han hadde sittet i Taksim-området og drukket raki til tidlig morgen, utbrøt han irritert, da han hørte det første bønneropet: – Riv ned den moskeen! Han var også en halvstudert røver og elsket intellektuelle spekulasjoner. En gang skal han ha spurt medarbeiderne sine hva tallet null egentlig er. Da svarte en av hans medarbeidere: – Det er forskjellen på Atatürk og meg selv. Embetsmannen skulle visstnok ha blitt forfremmet like etterpå.
Selv om han var en dyktig leder og ble valgt gjennom folkeavstemning, er det ikke tvil om at han styrte diktatorisk. Men blant tyrkerne har han alltid blitt respektert og delvis dyrket. Hans ideer kalles kemalisme og utgjør i stor grad Tyrkias grunnlov. Atatürk er helt klart den personen flest tyrkere elsker. Jeg kjenner en tyrkisk jente som dedikerte sin masteroppgave til Atatürk med den begrunnelse at hadde det ikke vært for ham, ville hun som kvinne aldri kunnet oppnå en slik grad. Overalt i Tyrkia ser man skulpturer, malerier og bilder av han. Disse kom forresten først etter hans død. De tyrkiske pengesedlene og myntene preges av hans ansikt, det samme med de fleste tyrkiske frimerker.
Arven etter Atatürk i dag består av et sterkt militær, en nasjonalistisk ledelse skeptisk til islamisering og innblanding fra andre land. Samtidig er Tyrkia, i motsetning til andre muslimske land, mye mer vestlig orientert. De har blant annet vært medlem av NATO siden 1952 og er fremdeles ivrig etter å bli medlem i EU.
Kemalistiske offiserer har tre ganger (i 1960, 1971 og 1980) med begrunnelse i Atatürks lære, utført militærkupp på grunn av det de mener har vært politisk korrupsjon. Dagens ledere fra det moderate muslimske partiet, AKP, med statsminister Erdogan og president Gül i spissen, er skeptiske til deler av Atatürks sekularisme, men må, fordi konstitusjonen fremdeles er så preget av hans ideer, trå varsomt. Kemalistenes uuttalte militære trusler mot sin egen nasjons ledere har gitt dem makt over tyrkisk politikk, men med et mer muslimvennlig styre, er militæret i dag mye mindre innflytelsesrikt enn for bare et tiår siden.