Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande
Roma blir kalt både «Caput Mundi» (verdens hode) og Città Eterna (den evige stad). Ifølge legenden ble byen grunnlagt av Romulus i 753 f.Kr. Romulus og Remus var sønnene til krigsguden Mars og prestinnen Rea Silvia, datter av Numitor, konge av Albalonga. Romulus og Remus ble etterlatt for å redde dem fra hatet til en viss Amulius, som strebet etter Albalongs trone. Tvillingene ble tatt vare på av en hunnulv som ammet dem. (Ulvinnen som dier Romulus og Remus er fremdeles symbol på byen Roma.) Romulus drepte senere Remus og ble den første konge av Roma. Rent religionshistorisk er denne myten interessant ettersom den forteller at Romulus grunnla byen etter å ha drept broren Remus fordi Remus ikke hadde respektert byens grenser, altså en forestilling om kulturen bygd på et drap, slik som Kain og Abel.
Etruskerne hersket i Roma i 250 år. I året 510 f.Kr. gjorde romerne opprør og avsatte etruskerkongene og grunnla en republikk som varte i nesten 500 år, inntil keiserdømmets tid. Keisertida begynner med keiser Augustus i året 27 f.Kr. Republikken (510-27 f.Kr.) var et aristokratisk samfunn under ledelse av konsulene og senatet. Roma var fra og med det andre århundret før Kristus militært overlegen de andre rikene. Grensene for Romerriket ble stadig utvidet. Under Punerkrigene fra 246-146 f.Kr. klarte romerne å knekke Kartagos posisjon som den overlegne handels- og sjøfartsnasjonen. De puniske krigene førte til at romerne kontrollerte middelhavsbassenget. Denne republikken ble noe svekket i det første århundre f.Kr. pga. borgerkriger.
Julius Cæsar (100-44 f.Kr.) planla en radikal nyordning av republikken, men ble drept av pleiesønnen Brutus i 44 f.Kr. I løpet av de neste årene før Augustus kom til makten, falt republikken sammen. Augustus var adoptivsønnen til Cæsar, og tittelen keiser stammer nettopp fra navnet Cæsar.
Under Augustus var det en periode med ro og orden, og denne tiden, kalt pax romana, varte i 200 år. Tida under Augustus 27 f.Kr -14 e.Kr. regnes som Romerrikets gullalder. Blant annet var det en sterk litterær periode med forfattere som Vergil, Ovid og Horats. Erobringene av ulike stammer og kulturer førte til en kulturell blanding, som gjenspeilte seg i nye former for religion, kunst og arkitektur. Roma var med andre ord en kulturell «melting pot». På Augustus sin tid bodde det cirka 1 million mennesker i Roma, hvor nesten halvparten var slaver. Krig, epidemier og overbefolkning bidro til at Roma gradvis gikk i oppløsning. Til tider levde opptil 150 000 romere på forsorg og fikk utdelt gratis korn.
Germanerne gjorde stadig forsøk på å invadere Roma. I 283 ble Forum Romanum ødelagt av brann. I 324 flyttet Konstantin den store hovedsetet for Romerriket til en by som etter hvert ble kalt Konstantinopel. Dette ga grunnlag for det man kaller Det bysantinske riket. Romerriket ble delt i en Østromersk og en Vestromersk del. Gradvis forfalt keiserdømmet. Enkelte generaler utropte seg til keisere og begynte å kjempe mot andre romerske avdelinger. Det var vanlig å rekruttere fiender som allierte og så, sammen med de, forsøke å ta makten. Disse borgerkrigslignende tilstandene svekket Romerriket. I 476 tvang barbarkongen Odovar den siste keiseren, Romulus Augustulus, til å abdisere.
Roma og Romerriket falt sammen. Forum Romanum som både var det økonomiske, administrative og religiøse sentrum, ble gjengrodd, og kyr beitet rundt i ruinene. Roma som på den tida ikke var hovedstaden i Italia, men hovedsetet for Romerriket, ble redusert til en småby. I middelalderen har man antydet at det levde så få som rundt 30 000 mennesker i Roma. Etter Romerrikets fall i 476 gikk Roma inn i en 300 år lang mørketid. Man gikk faktisk tilbake fra pengehusholdning til naturalhusholdning.
Millionbyen Roma ble gradvis redusert til en herjet provinslandsby. Pavens innflytelse som kristendommens universelle leder gjorde sitt til at Roma forble et lærdomssenter og et bolverk mot totalt barbari, og paven overtok på mange måter keiserens funksjoner.
Første juledag år 800 ble Karl den store kronet av pave Leo 3 til keiser. Forsøket hans på å grunnlegge et nytt Romerike falt etter hvert sammen. I løpet av en 400-årsperiode ble Roma invadert av sarasenere, madjarene, sakserne og normannerne. På 1300-tallet hadde Roma sunket så kraftig sammen at pavesetet i 1309 ble flyttet til Avignon. Dette pave-eksilet varte fram til 1377.
På 14- og 1500-tallet opplevde man, først i Firenze, så i Roma, en kunstnerisk oppblomstring som verden knapt har sett maken til, verken før eller senere. Roma ble et senter for kunstnerisk og intellektuell virksomhet. Spesielt Pave Julius 2 (pave 1503-13) var en pådriver for den kunstneriske renessansen. I 1509 inviterte han blant annet Rafael til å male noen fresker i leiligheten sin. Disse freskene kan vi i dag se i Vatikanmuseet. På denne tiden var pavene og kirkens folk forøvrig i stor grad oppdragsgivere for kunstnerne. Denne oppgangstiden for Roma stanset brått opp i 1527 da keiser Karl V invaderte byen. Dette til tross, man har også fantastiske eksempler på renessansekunst etter den tiden, blant annet Michelangelos takfresker i pavens kapell (Det sixtinske kapell).
På 1600-tallet ble Roma på nytt et sentrum for kunst og kultur. Nå var det ikke renessanse, nå kalte man den nye stilen og perioden for barokk (skjev perle). På 1600-tallet var store deler av Nord-Europa blitt protestantisk. Det førte blant annet til at man fikk et sterkere skille mellom kunst og religion. En av reformatorene i Sveits, Calvin (1509-64), var direkte kunstfiendtlig. Luther (1483-1546) var heller ingen stor estetiker. Det var viktig for protestantene å vise at sann kristendom ikke består av ytre staffasje, av gull, glitter og staselige malerier & statuer. Dette kunne i mange tilfelle ta fokuset bort fra ens individuelle og personlige forhold til Jesus. Derfor skulle kirken og tilbedelsesformene være nøkterne, med fokus på hjertets forhold til Gud.
Den katolske kirke gikk til motsatt ytterlighet. De ville vise at deres kristendom ikke var kunstfiendtlig, tvert imot, her så man religionen i lys av nettopp kunst og kultur. Dette ble viktig innenfor det man kaller den katolske motreformasjonen. Kunst og kultur kunne være en katalysator inn til Gud. Dette bidro til å skape en frodig og overdådig kunstretning hvor man la stor vekt på følelser og dramatikk (for eksempel Caravaggio).
Stilen som oppsto (barokken) var ornamentert og preget av svungne former – samtidig som man også var veldig opptatt av døden. Den absolutt viktigste barokk-kunstneren i forhold til byen Roma, er Bernini (1598-1680). Bernini ser man overalt i byen. Han preger Roma enda mer enn Vigeland preger Oslo. Du vil komme til å se mye Bernini, både i Peterskirken, Villa Borghese og på Piazza Navona. Peterskirken og Trevifontenen er gode eksempler på barokk-stilen i Roma.
På 1700-tallet tok Østerrike Roma, og i 1796 invaderte Napoleon Italia. Denne invasjonen bidro til en sterk nasjonalisme. Italia var på begynnelsen av 1800-tallet en ansamling riker som besto av fyrstedømmer og kongedømmer. Italia ble ikke samlet til ett rike før i 1861 under kong Viktor Emmanuel II (1820-78). Det enorme marmormonumentet, Viktor Emanuel II-monumentet, kalt opp etter kong Viktor Emmanuel II, ble bygd til minne om Italias samling. Monumentet er kalt «bløtkaken», og man ser det nærmest uansett hvor man befinner seg i Roma. Det er Italias nasjonalmonument hvor man bant annet finner den ukjente soldats grav fra første verdenskrig og den evige flammen. Det er også en gigantisk rytterstatue foran monumentet der vi ser Viktor Emanuel II til hest. En historie forteller at før man sveiset sammen hesten, holdt man et innvielsesselskap inne i den gigantiske hestebuken. Denne hvite bløtkaken bygd i marmor er i dag et fint orienteringspunkt for turister. Men i 1861 var ikke Roma hovedstaden. Det var Torino. (Viktor Emanuel II ble født i Torino.) I 1870 ble imidlertid Roma anerkjent som Italias hovedstad.
Viktor Emanuel II ble imidlertid ikke særlig populær innenfor Den katolske kirke da han angrep Roma og tvang paven Pius 9 (1792-1878) til å trekke seg tilbake til Vatikanet. Paven ble da en slags fange i Vatikanet.
Under 1. verdenskrig hadde italienerne kjempet mot tyskerne, men fikk liten belønning for det. I 1927 overtok Mussolini styret og kalte seg il duce. Han var oppsatt på å gjenopprette den gamle keisertida i Italia. Men med Mussolinis fascisme gikk Italia inn i en av de meste ekstreme og brutale periodene i nyere tid. Rent ideologisk er vel dette en av de verste tidene noensinne i Italia. Mussolini sine fascister overtok styret, og de styrte med en forferdig brutalitet. Etter hvert allierte de seg med Hitler-Tyskland. Selv om Mussolini er kjent for å være grunnleggeren av fascismen, var han samtidig livet igjennom selverklært sosialist – som Hitler.
Under Mussolini ble Vatikanet erklært en egen stat, men den katolske kristendommen ble likevel statsreligion i Italia. Mussolini som selv var ateist og i ungdommen kalte seg en «voldsapostel», forsto tidlig at det var veldig viktig å få kirken på sin side. Under Mussolini ble det bygd mange monumentale bygninger[2], og han fikk anlagt en ekstremt bred vei fra Palazzo Venezia og til Colosseum som ble Via dei Fori Imperiali.
Roma ble ikke bombet i løpet av 2. verdenskrig slik at kunstskattene forble intakte. I 1946 ble kongedømmet, fordi det ikke hadde vært kompromissløs motstander av fascistene, avskaffet. Etter 1946 har man hatt en demokratisk republikk med en svært anonym president (dagens president heter Giorgio Napolitano) og ofte svært omdiskuterte statsministre.
I Roma i dag bor det cirka 3 millioner mennesker. Byen har over tusen kirker og er i ekstrem grad en kulturby. Det er vel ingen by som har så mange ruiner igjen fra antikken, samtidig som man finner byggverk og malerier fra øverste hylle innenfor både renessansen og barokken. Ifølge Dagbladet er Roma den byen ut av alle verdens byer som flest norske kvinner vil reise til. Det har å gjøre med to ting: kulturen og romantikken. Roma er på mange måter et levende museum. Pga. at det ligger kunstskatter av uvurderlig verdi under nesten ethvert veikryss, er det vanskelig å foreta endringer i byen. Dette skaper mye trafikk-kaos.
Roma er også en by med store problemer i forhold til trafikk og forurensing. Roma i dag er også en dyr by. Likevel, en pizza vil ikke koste mer enn ti-femten euro, og det samme koster en flaske vin på en rimelig restaurant, men skal man kjøpe deg en liten, snerten leilighet, må man, i de attraktive områdene, ut med veldig mye penger. Samtidig får man ikke boliglån i banken før man har hatt fast jobb i sju år. Roma er i dag en by som enhver kulturinteressert europeer føler seg kallet til å besøke. Vær da oppmerksom på at det vil, under studieturen, kunne skape en del irritasjoner, ikke minst i forhold til å stå i kø.
[1] Pave Pius 9 er mest kjent for å ha vedtatt dogmene omkring Marias ubesmittede unnfangelse og pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål.
[2] Under Mussolini bygde man blant annet Palazzo della F.A.O., La Farnesina» (Ministero degli Affari Esteri), Palazzo del C.O.N.I., Ponte XXVIII Ottobre (i dag kalt Ponte Flaminio også kjent som Corso Francia) og Ponte Duca d’Aosta.