4. Istanbul: Hvordan guide rundt i severdighetene rundt Hippodromen?

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Hippodromen i Istanbul

 

Jeg vil anbefale at man begynner guidingen i Istanbul med først å spasere over Hippodromen, den store plassen som under den bysantinske perioden var stedet for hesteveddeløp og annen underholdning. Der ser man rett på Den blå moské og Hagia Sofia ligger bare et steinkast unna der igjen. Hippodromen er en travel plass med mange reisegrupper, samtidig som det er en svær plass slik at man lett kan finne seg sitt eget revir for å stå og guide. Ettersom det er mye bråk, mye folk og enkelte ivrige selgere står klar med sine kart & suvenirer, er det viktig å få gruppen tett inntil seg. Det i det hele tatt viktig å påse at gruppen ikke sprer seg slik at bare de ivrigste får et utbytte av det du sier. Begynn ved den stygge obelisken og beveg dere mot den andre, den flotte egyptiske obelisken som er helt intakt. Her kan det være på sin plass å si en del historisk om både Istanbul, Hippodromen og de historiske hendelsene knyttet til Hippodromen. Hippodromen er også et fantastisk skue på kveldstid når flombelysningen fra Den blå moské og Hagia Sofia skaper en mystisk og eksotisk stemning. Det er som om man ikke ville bli overrasket om man så et menneske komme flyvende på et teppe og forsvinne ut i den blå natten.

 Hippodromen ble først bygd i det andre århundre (år 203) etter Kristus, under keiser Septimus Severus. Det skulle ha vært plass til mellom 30 og 60 000 tilskuere på tribunen. Hippodromen ble kraftig forlenget under Konstantin den store. På hans tid skulle hippodromen ha vært 450 m lang og 130 m bred med plass til opptil 100 000 tilskuere. Hippodromen var u-formet med fire bronsestatuer av hester på taket. Disse bronsehestene ble røvet under det fjerde korstoget og befinner seg i dag over inngangen på Markuskirken i Venezia. Inne på Hippodromen fant man statuer av både guder, keisere og helter. Alle monumentene på Hippodromen var et forsøk på å høyne prestisjen på den nye hovedstaden. Det var spesielt Konstantin den store og Theodosius den store som bidro til denne utsmykningen.

 I Konstantinopel ble menneskeofringene på sirkusene, slik som i Colosseum, forbudt.[1] Her skulle man markere at den kristne etikken var mer barmhjertig og ikke-voldelig. Dyrekamper var tillatt, men det helt store var hesteveddeløp. Man arrangerte mellom to og fire løp med hest & vogn i løpet av en dag. Det var også andre typer kulturelle innslag, fra musikere, dansere, akrobater og dyretemmere. Hippodromen som lå like ved hovedpalasset, var altså det stedet hvor man samles.

 Innenfor hesteveddeløp fant man to rivaliserende partier, de blå og de grønne. Navnene blå og grønn stammet fra de to viktigste vognstyrerlagene på hippodromen. Disse to gruppene var både supportere, halvmilitære og halvpolitiske partier. På Justinian den I sin tid (500-tallet) var de blå jordeiernes og det gamle gresk-romerske aristokratiets parti, mens de grønne representerte handel, industri og det statlige og lokale styringsverket. De blå var tradisjonelt ortodokse kristne, mens de grønne var monofysitter[2], de som la nokså ensidig vekt på Jesu guddommelige natur.

 Justinian og Theodora støttet de blå. Og de blå hadde store fordeler, juridisk og ellers, ved at keiseren og keiserinnen støttet dem mot de grønne. Begge disse gruppenes supportere var beryktet på grunn gateopptøyer og voldsbruk. En dag i 532 kulminerte dette med at de grønne drepte et menneske inne i Hagia Sofia. Senere forsøkte de å krone en alternativ keiser. Theodora fikk imidlertid militæret til å handle raskt. Motstanden ble knust og rundt 30 000 mennesker ble drept inne i Hippodromen.[3]

Keiserinne Theodora i Hippodromen

http://markcnewton.com/wp-content/uploads/2012/05/Benjamin-Constant-LImperatrice_Theodora_au_Colisée.jpg

Etter det fjerde korstoget i 1204 ble nesten all utsmykning på Hippodromen strippet og røvet. Når det gjelder røveriet under det fjerde korstoget, skyldtes det delvis en hevn fra venetianerne. De hadde i årene før opptil 10 000 handelsmenn boende i Konstantinopel. Dyktige handelsmenn som de var, eide de stadig mer av byen. Plutselig en dag ble mange av disse handelsmennene med familie kastet i fengsel. Den rikeste handelsmannen i Venezia, Enrico Dandolo (1107-1205), reiste til Konstantinopel for å forhandle, men ble (antakelig) blindet og sendt hjem. Da han ble valgt til doge i Venezia arrangerte han en hevnaksjon slik at han i forbindelse med det fjerde korstoget bidro med rundt 450 venetianske skip. Da korsfarerne ankom Venezia greide han å overtale dem til først å erobre Konstantinopel før man reiste videre til det hellige land (Jerusalem). Det førte til en forferdelig vandalisme av byen. Korsfarerne oppførte seg så brutalt og lite pietetsfullt at bysantinerne i ettertid tvilte på om de i det hele tatt var kristne. Dette skapte store spenninger innenfor den kristne delen av verden.

 Den egyptiske obelisken ble opprinnelig bygd i 1490 f. Kr på den tida da faraoen Tutmoses III regjerte i Egypt. Da sto den foran Karnak-templet i Luxor. Den ble brakt til Konstantinopel i det fjerde århundre e.Kr. Den er 25,60 meter høy. Denne obelisken ble kuttet i tre deler og sendt til Konstantinopel under keiser Theodosius den store i 390 e.Kr. Den er plassert på en romersk baserelieff i marmor som viser keiseren og hans familie. Denne baserelieffen kan være fin å se litt nærmere på for å få fram hvordan keiseren og hans familie fra 300-tallet av blir både en illustrasjon og en imitasjon av Jesus og hans disipler. Dette viser den sterke teokratiske tankegangen under den bysantinske epoken. Den andre obelisken ble bygd i det tiende århundre under keiser Konstantin Porphyrigenitus. Den ble strippet for all pynt i løpet av det fjerde korstoget, og ser i dag ikke direkte vakker ut. Selv om estetikken ikke er all verden, er det viktig å få fram at den strippete obelisken er et viktig symbol på latinernes eller Vestkirkens brutalitet og manglende pietet under korstoget.

 Slangesøylen er egentlig et alter eller tripode fra det femte århundre f.Kr. og var opprinnelig plassert på Apollontemplet i Delfi. Slangehodene støttet opp selve alteret hvor prestinnen satt. Der prestinnen eller oraklet satt, steg det opp hallusinatoriske gasser, slik at hun kom i transe og fikk kontakt med åndelige krefter som kunne si hva som ville hende i framtida. Alteret ble laget som en ofring til guden Apollon i forbindelse med seieren over perserne. Selve innvielsen skjedde i 478 før Kristus. Slangesøylen ble fraktet til Konstantinopel i 324 like etter at Konstantin den store hadde bestemt seg for å flytte hovedsetet for Romerriket. I dag er det bare rester av spiralsøylen, men ett av slangehodene er å finne i det Arkeologiske museum i Istanbul. En versjon sier at det var en polsk adelsmann som hogde av hodene, en annen versjon foreller at plutselig en dag, den 20. oktober i 1700, falt de bare ned av seg selv.

https://en.wikipedia.org/wiki/Serpent_Column

 

 Den tyske fontenen ble gitt i gave til tyrkerne i forbindelse med den tyske keiser Wilhelm den IIs besøk til Istanbul i 1898. Stilen er nybysantinsk og dekorert med gullmosaikk. Noen mener at fontenen, til tross for den nybysantinske stilen, passer svært dårlig til de andre dekorasjonene på hippodromen. Men så er det ikke helt enkelt å få ting fra 1490 før Kristus til 1898 etter Kristus til å gli sømløst og elegant sammen. Hippodromen er på sitt vis vakker, nesten fullkommen i sin ovale form. Og med tanke på at man ser rett på Hagia Sofia og Den blå moské, befinner man seg på en av de viktigste plasser i hele verdenshistorien.

https://en.wikipedia.org/wiki/German_Fountain

 

 

 

Basilikacisternen

 

Fra Hippodromen til Basilikacisternen (Yerebatan Sarayi) er det bare et par hundre meter. Det kan være greit å stå en stund ved Millionsteinen (Milmerkesteinen), like i nærheten av inngangen til Basilikacisternen, ettersom denne steinbiten fra det fjerde århundre e.Kr., som i dag ser ut som en ubearbeidet søyle, under den bysantinske perioden markerte det stedet hvor man målte alle avstandene fra.

 

Basilikacisternen er et enormt underjordisk vannanlegg som ble oppført under keiser Justinian i år 532 e.Kr. for å tilfredsstille keiserpalassets økende behov for vann. Palasset lå forresten på sørsiden av Hippodromen. Anlegget kunne på 500-tallet romme rundt 100 millioner liter vann. Cisternen er utformet som en stor søylehall der 336 søyler bærer et tak med mange buer og krysshvelv. Søylene som er åtte meter høye og har utskårete kapitéler (søylehoder), er alle spolier, det vil si gjenbruk av antikke monumenter. Cisternen er den største av de 54 cisternene som var i bruk under keisertiden (324-1453). Vannet ble hentet fra Beogradskogen, cirka tjue kilometer utenfra, og ført til cisternene via akveduktene (vannavledere). Deler av Valens akvedukt, som ble oppført på 300-tallet, er fremdeles godt synlig i bybildet. Ottomanene oppdaget ikke denne cisternen før omlag hundre år etter erobringen av Konstantinopel da folk drev og heiste opp vann fra hull de hadde laget i kjelleren på husene sine. I dag er bare to tredjedeler av den originale cisternen synlig. Resten ble murt igjen på 1800- tallet.

Det er veldig vakkert og mystisk nede i Cisternene. Både lyssettingen, lyden av dryppende vann og den klassiske musikken bidrar til dette. I enden av søylehallen står to søyler med baser (foten av en søyle) utformet som Medusas hode. Hodene har sikkert vært tatt fra et av antikkens byggverk. Det ene hodet er plassert opp ned, mens det andre står sidelengs. De hedenske hodene, som er fra antikken, kan ha vært plassert i cisternen for å beskytte vannet fra ”det onde øyet”. At hodet er snudd opp-ned, kan ha med at Medusas livsfarlige øyne ikke skal treffe noen. Man passerer også Tåresøylen, en søyle utskåret med mønster av tårer og med vann dryppende nedover overflaten. En legende knytter tårene til de hundrevis av slavene som døde under byggingen av cisternen.

  

Medusa

Medusa er en av de tre gorgonene (kvinnelige monstre). I motsetning til de to andre monstrene, var ikke Medusa udødelig. Hun var det man kan kalle en heltinne, ikke en guddom. I en av mytene var Medusa først en vakker kvinne, som hadde sex med Poseidon i Athenes tempel. Athene og Poseidon var fra før av fiender. Da Athene oppdaget at tempelet hennes var blitt vanhelliget, forvandlet hun Medusas hår til slanger, og blikket hennes ble slik at hun forvandlet alle levende vesener til stein. Medusa ble gravid med Poseidon, men ble halshogd av helten Persevs med hjelp fra Athene og Hermes. Persevs brukte Medusas hode, blant annet til å forvandle titanen Atlas til stein. Deretter ga han hodet til Athene, som satte det på skjoldet sitt. Myten er vesentlig, spesielt mht til forestillingen om å tilegne seg kraft gjennom vold.

 

Basilikacisternen behøver ikke noe langt foredrag, her er det mer opplevelse og estetikk som gjelder. Jeg tror at akkurat her er det best å la folk gå rundt på egen hånd. Dersom man stopper og samler gruppen, gjør det ved Tåresøylen og ved de to søylene med baser av Medusa-hodet. Når man står ved de to hodene, er dette en glimrende anledning å få presentert litt gresk mytologi. Bilder av Medusa finnes overalt i dag, og er for eksempel selve logoen til motehuset Versace. Her har man en glimrende mulighet til å forklare selve myten. Samtidig kan man, ettersom Valens’ akvedukt ligger like i nærheten, med fordel forklare dette med akveduktenes funksjon. Det er også viktig å gjøre oppmerksom på at vi nå befinner oss i det området hvor keiserpalasset sto, stedet hvor de religiøse prosesjonene tok til, med keiseren i spissen, og endte inne i Hagia Sofia.

Keiserpalasset sto akkurat der hvor Den blå moské står i dag, og de ulike bygningene strakte seg ned mot Marmarahavet.

Keiserne bodde der fram til rundt 1250, da det ble bygd et nytt palass nærmere Det gylne horn.

 

Keiserpalasset besto av en rekke bygninger (slik som Kreml) på et område på om lag 1000 mål. Ved Hormisdas palasset som lå i nærheten av keiserpalasset, finner man i dag Sergius og Bacchus kirken, ombygd til Lille ayasofia moskeen. Denne kirken var sannsynligvis et tilbedelsessted for monofysittene, de som la ensidig vekt på Jesu guddommelige natur.

 

 

 

 

 

[1] James Allan Evans. The Emperor Justinian and the Byzantine Empire, 16.

[2] John Julius Norwich. Bysants historie, 95.

[3] James Allan Evans. The Emperor Justinian and the Byzantine Empire, 17-20.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *