5. Istanbul: Hvordan guide rundt i Hagia Sofia?

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Før man går inn i Hagia Sofia anbefaler jeg at man finner seg en plass midt mellom Hagia Sofia og Den blå moské. Det er faktisk mye rom i det området slik at det ikke skulle by på problemer. Prøv å finne en plass der man ser begge bygningene like godt. Da ser man konkret i hvor stor grad Hagia Sofia har stått modell til denne storslagne moskeen (og for senere moskeer). Det kan også være lurt å holde et foredrag om Hagia Sofia akkurat her.

 Hagia Sofia er innviet til «logos», den hellige visdommen. Den hellige visdommen referer til Jesus, selve visdomsprinsippet i tilværelsen. Den første kirken som ble bygd der ble innviet den 15. februar 360 og kalt Den store kirken (Magna Ecclesia) – ettersom denne trekirken var større enn de andre kirkene i området. Muligens hadde Konstantin den store satt opp en kirke der enda tidligere. Den første kirken brente ned i år 404. En ny basilika ble bygd i år 415, som ble brent ned under Nikea-opprøret i 532. Utenfor inngangen ser man forresten en stor marmorblokk dekorert med en fantastisk fin rekke uthogde lam. De er rester fra 415-utgaven.

 Den Hagia Sofia vi ser i dag ble bygd i perioden 532-37. Ved siden av å være en av verdens vakreste kirker, var den også verdens største kirke i nesten tusen år, inntil katedralen i Sevilla ble bygd i 1520.

http://www.answers.com/topic/hagia-sophia

Hagia Sofia er en kirke hvis byggekunst var så imponerende at den ble regnet som et rent mirakel. Det er den viktigste bygningen i hele den bysantinske perioden. Da Hagia Sofia kirken ble bygd opp igjen etter Nikea-opprøret, var det viktig å gjenreise kirken så raskt som mulig, som et symbol på at opprøret hadde mislyktes. Under byggingen av kirken ble mange marmorstykker og søyler hentet inn fra antikkens ruiner.[1] Selve byggeteknikken er en arv fra romersk byggekunst hvor man konstruerer en rekke sylindriske strukturer rundt en enorm dom (på innsiden) eller kuppel (på utsiden). Domen er fremdeles en av verdens største og har en diameter på 31,87 meter. Det er 55,60 meter fra gulvet og opp til kuppelen. Domen fra 537 raste forresten sammen i 558 etter at et jordskjelv året før hadde skapt sprekkdannelser. Men så ble kirken bygd opp igjen med lettere byggemateriale. Domen ble også høynet med 6,25 meter ettersom den forrige domen var for flat – som var en av grunnene til at det raste. Etter denne rehabiliteringen har kirken i det ytre holdt seg fram til i dag.

Det arkitektonisk revolusjonerende ved Hagia Sofia er at den ikke er rektangulær, slik som kirkene pleide å være, med mønster fra basilikaene, men kvadratisk. Det andre nye er at kuppelen ikke var plassert i apsis, men midt i bygningen. Dette gir et veldig kompakt og muskuløst inntrykk. Dersom man befant seg inne i Hagia Sofia skulle det være en forsmak på paradis. Den femten meter lange ikonveggen var av rent sølv. Alteret var dekorert med gull og edelsteiner. Ellers inne i kirken fant man porfyrsøyler fra Soltemplet i Roma og grønne marmorsøyler fra Efesus. Søylene er fremdeles der, 107 stykker alt i alt, som er med på gi den besøkende en følelse av tidlig bysantinsk tid. Legg merke til den spesielle bysantinske blandingen av akantusblad og volutter i søylenes kapitél-dekorasjoner. Den helt store attraksjonen må imidlertid ha vært det som skal ha vært Jesu kors, som Helena, moren til Konstantin den store hadde brakt med fra Jerusalem. I tillegg skal man ha oppbevart både Jesu linklede og bordet som apostlene satt rundt under det siste måltidet. Man kan bare tenke seg hvordan kirken så ut i all sin prakt, med alle disse gjenstandene, og med enorme stearinlys overalt for å få mosaikken til å leve. Det ga en følelse av at himmel og jord plutselig møttes.

Da keiser Justinian, den 27. desember 537, for første gang gikk inn i den nyrestaurerte kirken, utbrøt han: Salomo! Jeg har overgått deg!”[2]

 

Keiser Justinians tid

Under Justinians tidlige regjeringstid nådde Det bysantinske riket sitt høydepunkt. Mens kirken fram til 500-tallet var i en forsvarsposisjon, ble det mulig for kirken fra 500-tallet av å utvikle seg ut fra sine egne forutsetninger.

På 540-tallet ble imidlertid Bysants hjemsøkt av en pest (sannsynligvis samme typen pest som under Svartedauden) som oppsto i Etiopia og som etter hvert spredte seg rundt i hele riket. Pesten nådde etter hvert Konstantinopel.

Historieskriveren, Procopius, hevdet at i denne storbyen alene døde10 000 mennesker daglig. Pesten hadde et katastrofalt omfang og blusset stadig opp på nytt. Hver generasjon inntil år 750 ble merket av den. Dette var en av grunnene til at det bysantinske riket ble stadig mer svekket.

 

Guiding inne i Hagia Sofia er ikke helt enkel. Størrelsen på stedet og alle folkene gjør det svært vanskelig å gå samlet. Dessuten er det, på grunn av de enorme islamske medaljongene av kamelskinn med vers fra Koranen, mithraben (bønnenisjen som viser retningen mot Mekka) og diverse restaureringsarbeid, vanskelig å få et klart blikk på hvordan kirken så ut før den ble omgjort til moské i 1453. Jeg har flere ganger opplevd at studentene virrer målløst rundt, imponert og halvveis frustrert, for de vet ikke helt hva de skal se etter, og det de ser går i alle retninger ut fra det de har lært om islam og kristendom. Det er derfor vesentlig å dele førsteetasjen inn i en kristen og en islamsk seksjon, slik at man vet det på forhånd, og ikke tror at man ser en kristen prekestol mens man egentlig ser en minbar (islamsk prekestol med trapp). På en måte er Hagia Sofia et symbol (både spennende og anstrengt) på Istanbuls kristne og muslimske melange. Jeg ville imidlertid ikke lagt så veldig stor vekt på det moskeaktige ved Hagia Sofia ettersom moskeens særpreg kommer bedre fram når man besøker Den blå moské. Men det er viktig å ikke glemme å si noe om de viktigste gjenstandene fra mosképerioden. For eksempel ble minbaren satt inn av Sultanen Murat III på 1500-tallet og Sultanens losje bygd på 1800-tallet under sultan Abdül Mecit.

På veien opp til galleriet, er det alltid populært å stoppe ved svettesøylen (også kalt gråtesøylen eller ønskesøylen), hvor man stikker tommelen inni et hull og kjenner at den blir våt.

For å komme opp i galleriet må man gå opp en ikke altfor anstrengende vindeltrapp. Først der oppe finner man ikke bare fantastiske mosaikker, man finner også en vikinginskripsjon eller graffiti, sannsynligvis risset inn av en skandinav som tilhørte «væringene», voktergarden fra 800-tallet av, og som fungerte som den bysantinske keiserens egen «bodyguard». Denne voktergarden skal først og fremst ha bestått av germanere og skandinaviske vikinger. En av disse væringene har risset inn alftan som henviser til det norske navnet Halfdan. Spesielt unge besøkende liker denne innrissingen. Det er graffiti samtidig som det er noe nært midt oppe i alt det eksotiske, og noe man kan identifisere seg med. Navnet er rett og slett skåret rått og brutalt inn i muren. Inskripsjonen er i det hele tatt veldig populær blant norske turister, og forteller oss at denne byen har nordmenn besøkt gjennom mange århundrer. Den er å finne idet man har passert marmorportalen kalt «Himmelens og helvetes porter» og beveger seg inn i kirkens sørside

Bildene i Hagia Sofia

 

[…] Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Merk at Gud har talt mange ganger og på mange måter. På samme måte som en klok lege ikke gir den samme behandling til alle, men foreskriver det som er passende til den enkelte og velger ut den rette medisin alt etter omgivelser og sykdom, årstid og alder. Spedbarnet får noe, en voksen mann noe annet, noe gis til den svakelige, noe annet til den sterke, og til hver pasient gir han noe forskjellig, avhengig av sykdom og konstitusjon, noe om sommeren, noe om vinteren, atter noe annet om våren eller om høsten, alt etter som hva som er det mest høvelige i hvert enkelt tilfelle. (Johannes Damaskus. Annet forsvar for ikonene.)

 

 

 

Bildenes betydning i bysantinsk tid

Islam ekspanderte voldsomt i løpet av 600-tallet. Irak ble tatt i 633, Syria i 636, Jerusalem i 638, Egypt i 641, Nord-India i 712. Gibraltar ble krysset i 711 og muslimene var da på full vei inn i Europa. Islams møte med kristendommen berørte blant annet synet på religiøse bilder. Denne diskusjonen eller striden kalles Den ikonoklastiske strid (726-843). Den første fasen i denne striden startet da keiser Leo III (680-741) startet et angrep på ikoner i 726.

I Østkirken begynte man tidlig å dyrke Gud gjennom bilder (ikoner), som skulle være en vei å nærme seg Gud på. Islams og jødedommens billedforbud ble forsøkt innført i kirken, og det førte til en stor strid omkring det å kunne gjøre seg bilder av Gud. Ikonoklasmen (bildeforbudet) kan ses på som en asiatisk protest mot den greske estetiske tradisjonen. Enkelte kristne var påvirket av det jødiske og det islamske bildeforbudet. De bekjempet ikonkunsten ved å henvise til moselovens forskrift om å ikke gjøre seg noe bilde av Gud (Se 2.Mos. 20.3-5). En av de bysantinske keiserne, Konstantin V (741-45) var bildemotstander og begrunnet dette nettopp ut fra bildeforbudet i 2.Mosebok.

En rekke av de mer puritanske kristne ble motstandere av bilder. Men samtidig var det mange som ikke ville godta et kristent bildeforbud. De som var positive til bilder, hevdet at det var en historisk utvikling i forholdet mellom Gud og menneske. Bildeforbudet i Det gamle testamente var en ting, men nå hadde Gud selv kommet i Jesu skikkelse. Når Jesus hadde åpenbart seg legemlig, behøvde man ikke bare fremstille ham symbolsk. Denne bildegjøringen av Gud endret forbudet, mente de.

En av østkirkens lærde, Johannes av Damaskus (675-749) mente at ettersom Gud hadde kommet som menneske (gjennom Jesus), det vil si blitt billedlig, var det legitimt å gjøre seg bilder av Gud. På det syvende kirkekonsilet i Nikea i 787 avviste man motstanderne av bilder (bildestormerne), og det ble bestemt at ikonene skulle ha en positiv plass i kirkens liv. Denne seieren over bildemotstanderne har blitt kalt ortodoksiens seier. Likevel ble det presisert at disse bildene bare er bilder av den guddommelige åpenbaringen, de er ikke guddommelige i seg selv. I 843 antok Den ortodokse kirken Johannes av Damaskus sin ikonforståelse som sitt offisielle syn – noe som har vært usedvanlig viktig for utviklingen av kunsten, ikke minst kirkekunsten, ikke bare innenfor Den ortodokse kirken, men også innenfor alle senere kirkesamfunn.

I følge Den ortodokse kirkens teologi fremstiller ikonene verken Kristi guddommelighet eller hans menneskelighet, men hans person som forener begge disse. Ikonene er blitt sett på som nødvendige for å ivareta troen på Gud som ble menneske. Forestillingen om en Gud som blir menneske blir grundigere befestet når det gjengis billedlig, blir det hevdet. [3]

 

Når du besøker Hagia Sofia i dag, er det sannsynligvis mosaikkene som vil imponere mest, ikke minst Deësis mosaikken fra 1261 som befinner seg på galleriet. Men det er lurt at man har startet med å studere mosaikken over inngangsdørene nede på grunnplanet, hvor du først ser en mosaikk fra 800-tallet av keiser Leo VI som kneler foran Jesus, med to medaljonger på hver side av Maria og erkeengelen Gabriel. Dette er en av de aller tidligste mosaikkene etter bildestriden. En mengde bilder ble fjernet fra Hagia Sofia under bildestormerperioden på 700- og 800-tallet.

 Fra grunnplanet vil man også se mosaikken kalt gudefødersken (theotokos), plassert øverst i apsis (hvor alteret står), innviet i 867, som den første mosaikken etter bildestriden. Maria sitter på en trone med en pidestall for føttene og med Jesusbarnet på fanget. Jesus gjør velsignelsens tegn. Tronen og pidestallen er krydret med edelsteiner. Mosaikken er plassert på en gullforgylt bakgrunn fra 500-tallet. Portrettene av erkeenglene Mikael og Gabriel er også fra 800-tallet, men de er dessverre skadet.

Oppe i andreetasjen kommer man (etter å ha passert vestsiden hvor keiserinnen og de andre fornemme kvinnene sto under gudstjenesten), til Deësis mosaikken. Deësis mosaikken er en avbildning av Jesus, Maria og døperen Johannes. I denne Deësis er fremstillingen av døperen Johannes ekstremt uttrykksfull.

Er man der når solstrålene treffer mosaikken, får man en følelse av at skikkelsene lever – som jo var meningen. Mosaikken ble lagd for å feire slutten på den katolske kirkens erobring av kirken. Mosaikken er kjent for sine myke linjer og individuelle, humane uttrykk. I likhet med Anabasis-fresken i Khorakirken representerer denne mosaikken innledningen til renessansens mer humane og bevegelige kunstuttrykk. Både Maria og Johannes ber Jesus om å gripe inn for å berge menneskene på dommens dag.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/8f/Sophia_Fresco.jpg

 Keiserinne Zoë-mosaikken fra 1000-tallet viser Jesus som allskaperen (pantokrator) kledd i en blå kjortel, som var typisk for bysantinsk kunst. Bokstavene IC og XC betyr Jesus Kristus. Jesus velsigner med en hånd, mens han i den andre holder en bibel. Både keiserinne Zoë og mannen hennes, Keiser Konstantin IX Monomachos er kledd i seremonielle drakter. Både hans pengepose og hennes skriftrull symboliserer donasjonene deres til Hagia Sofia. Skriften over hodet på Zoë sier: «Zoë, den svært fromme augusta.» Over ektemannen står følgende: «Konstantin, from keiser i Kristus, konge over romerne.» Zoë hadde forresten en rekke ektemenn, og behandlet dem rått og brutalt, ikke helt ulikt måten Henrik VIII behandlet sine koner på, og for hver ny ektemann, ble mosaikken skiftet ut så den lignet hennes nye mann.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/7f/Empress_Zoe_mosaic_Hagia_Sophia.jpg

 

 

Harald Hardråde i Miklagard

De fleste vikingene i Konstantinopel kom fra Sverige, men det fantes også dansker og nordmenn blant dem. Den kanskje mest kjente av væringene var Harald Sigurdsson (1015 – 1066), som senere ble konge av Norge med tilnavnet Hardråde. Han var høvding for væringene, keiserens livgarde, i mange år. Han ledet væringgarden i kamp, både i Nord-Afrika, Syria, Palestina og på Sicilia.

Da Harald etter mange års tjeneste planla å dra hjem til Norge ønsket han å få med seg Maria, som var keiserinnens niese, men keiserinnen sa nei. Væringene sa det gikk rykter om at keiserinne Zoe selv ville ha Harald. Keiser Konstantin lot Harald fengsle, men Harald fikk hjelp til å rømme. Han hentet Maria med makt, fikk tak i et skip og fossrodde ut fra havnen. Da han nærmet seg lenken som sperret sundet, kommanderte han alle som ikke rodde, bakover i båten. Så rodde de andre for harde livet og kjørte båten opp på jernlenken. Så snart de stod fast, bad Harald alle mann om å springe forut. Da vippet båten fremover og gled av jernlenken. De kunne fortsette over Svartehavet mot Russland. Men før han fortsatte derfra videre mot Norge, sendte han storsinnet Maria med følge tilbake til Miklagard og giftet seg i stedet med kievfyrsten, Jaroslavs datter Ellisif. De reiste til Norge i 1045.

 

 

 I galleriet finner man også graven til Enrico Dandalo, han som iverksatte korsfarernes plyndring av Konstantinopel i 1204. Hagia Sofia var faktisk en katolsk (ikke ortodoks) kirke i tidsrommet 1204-61, inntil bysantinerne gjenerobret byen. Da de gjenerobret byen, benyttet ikke få bysantinere anledningen til å spytte på Dandalos grav oppe i galleriet. Ellers mener man at dette ikke har vært Dandalos egentlige grav, men bare et minnesmerke.

 

Når man igjen er på grunnplanet, på vei ut, like før man er ute i friluft, finner man en mosaikk fra 944 der Konstantin gir Jesusbarnet og Jomfru Maria hele byen, inkludert bymurene, mens keiser Justinian gir dem Hagia Sofia. Jesus velsigner med den ene hånden og holder et skjøte i den andre. På inskripsjonen ved siden av Konstantin står det følgende: Mektige helgenkeiser Konstantin. Medaljongene på hver side av Maria, står forkortelsene MR og ΘY (Mētēr og Theou) som betyr Guds mor.

Ikke la gruppen forsvinne ut før de har fått med seg denne mosaikken.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/e9/Hagia_Sophia_Southwestern_entrance_mosaics_2.jpg

Det er verdt å merke seg at de flotte moskeene i Istanbul bygd på 15- og 1600-tallet, slike som Den blå moskeen og Sinans Süleymaniye, er modellert etter Hagia Sofia. I dag er forresten Hagia Sofia et museum.

[1] Ugur Ayyildiz. Istanbul, Istanbul: Net Turistik Yayinlar AS, 1992, 27-37.

[2] John Julius Norwich. Bysants historie, 102.

[3] Per Bjørnar Grande. Den ortodokse kirke, Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2009, 63-65.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *