8. Istanbul: Guiding rundt i Istanbuls arkeologiske museum

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Istanbuls arkeologiske museum

 

Det arkeologiske museet er et sted hvor det er viktig å ha gjort et forarbeid før man ankommer. For det første finner man her et stort mangfold fra ulike perioder, og det er ingen vits i å forsøke å få med seg alt. Dessuten er det viktig å skape forventning, det gjør man blant annet ved at man ser og studerer noen gjenstander på forhånd. Å gå inn på museets hjemmeside http://www.istanbularkeoloji.gov.tr/main_page kan være en stor fordel da man der ser hvilke skatter museet huser. Selv om museet huser ufattelige kunstskatter, er det sjelden fullt inne på Det arkeologiske museet. Det er også relativt rimelig å komme inn, sammenlignet med Hagia Sofia og Topkapi-palasset, og det er plenty med plass i forgården til å gi et kort foredrag før man går inn. Det man absolutt må få med seg er følgende: Aleksandersarkofagen, bysten av Aleksander den store, Sarkofagene fra Sidon, kjettingen som lå over Det gylne horn og et av slangehodene plassert på alteret til Oraklet fra Delfi.

Det arkeologiske museet ligger i Gülhaneparken like ved Topkapi palasset. Museet er Tyrkias første museum. Museet ble bygd for å huse de store gravfunnene i Sidon (dagens Libanon), og siden har det blitt bygd ut en hel del. Bygningen vi ser i dag ble oppført mellom 1891-1908, og er det første bygg som ble oppført spesielt som museum. Istanbuls arkeologiske museum har i dag en av verdens rikeste samlinger av gresk og romersk kunst, innsamlet over flere hundre år fra alle deler av det store ottomanske riket. I tillegg finnes en samling unike gjenstander fra ulike eldre sivilisasjoner. Fasaden på hovedbygningen, som er utformet som et gresk tempel med fremskutt, søylebåret inngangsparti, er inspirert av den berømte Aleksandersarkofagen og De gråtende kvinners sarkofag, som man vil se inne i museet. Sarkofager er forresten store gravmonumenter/likkister med utsmykninger hvor man la de døde. Enkelte sarkofager, som de man ser inne på museet, er stor kunst.

Ute i forgården finner man tre store porfyrsarkofager fra det fjerde og femte århundre etter Kristus. Disse har inneholdt levningene til noen av de første bysantinske keiserne. Porfyr (purpur) var et tegn på opphøydhet, og var forbeholdt de romerske og bysantinske keiserne.

Inne i hovedbygningens 1. etasje med sine 20 rom ser vi arkitektur og skulptur fra gresk, hellenistisk og romersk tid. Hovedattraksjonen her er rom 8 og 9 med de store marmorsarkofagene som ble funnet i katakombene i den kongelige nekropolen (gravsted) i Sidon (dagens Libanon), og som ble utgravd av museets grunnlegger og første direktør i 1887. En mener at sarkofagene ble laget for en rekke fønikiske konger som hersket i 6.- 4. årh. f. Kr.

 De gråtende kvinners sarkofag som er utformet som et gresk tempel og viser vakkert utførte relieffer med gråtende kvinner på alle fire sidene. Sarkofagen skal visstnok ha tilhørt kong Straton (374- 358 f.Kr.) som var kjent for sin store interesse for kvinner. De gråtende kvinnene antas å være hans koner og deler av hans harem. På balustraden rundt sarkofagen ser vi kongens eget begravelsesopptog med hester og vogner.

Ta god tid til å studere de ulike kvinnene. Hver kvinne har sitt individuelle sorguttrykk gjennom sine ulike kroppsuttrykk. Hver av de 18 kvinnene er skilt fra hverandre med ioniske søyler. Ioniske søyler kan gjenkjennes ved at hodet (kapitélet) har kun ruller, ikke blomsterornament. De ulike kvinnenes uttrykk skaper en sjelden kunstnerisk variasjon og balanse. Ser man lenge på de ulike sørgende kvinnene, vil man gradvis bli preget av deres sorg slik at kvinnenes sorg lett flyter inn i tilskuerens egen sorgopplevelse. Kunstnerisk er dette på aller høyeste nivå.

http://www.patrickcomerford.com/2011_08_14_archive.html

 

Bruk tid på å studere marmorhodet av Aleksander den store (356- 323 f. Kr.) som sannsynligvis ble laget i første halvdelen av det andre århundre før Kristus. Denne typen skulptur går tilbake til skulptøren Lysippos på trehundretallet før Kristus og hans framstilling av Aleksander. Skulpturen fremstiller et følsomt ansikt med myke liner og en melankoli i blikket som er rørende, spesielt med tanke på at dette er en av historiens aller største krigere som faktisk var arkitekten til en ny tidsalder, en multikulturell tidsalder, kalt hellenismen.

 Vi går videre til Aleksandersarkofagen som er den mest påkostede og imponerende av alle sarkofagene. Den betraktes som et hovedverk innen den tidlig hellenistiske kunsten. Sarkofagen som er fra slutten av 300- tallet f. Kr., tilhører ikke Aleksander den Store, men ble laget for kong Abdalonymos av Sidon. Navnet har den fått fordi relieffene på langsidene viser scener fra Aleksanders liv; bl.a. ser vi slaget ved Issus i 333 f.Kr. der Aleksander vinner over perserkongen Darius, og en svært livaktig jaktscene der både Aleksander og Abdalonymos deltar. Vi ser rester av maling (spesielt rødt) på de utskårete figurene. Ta en titt på kopien som viser hvordan sarkofagen egentlig så ut med et vell av sterke farger.

http://museumchick.com/2013/04/istanbul-archaeology-museums.html

Se spesielt på krigsrelieffet der Aleksander den store er fremstilt med et hodeplagg av en løve, for å representere guden Herakles. Spydet som han er i ferd med å stikke inn i en perser, er blitt borte gjennom århundrene. Perserne er fremstilt med sine spesielle klær, klær som tildekker kroppen, slik skikken var i Persia. Menn skulle ikke vise annen hud enn ansiktet og fingertuppene. I disse gjengivelsene ser man at deler av ansiktet også er tildekket av et tynt slør.(Viser at praksisen med tildekking startet lenge før islam kom på banen.) Dette relieffet er viktig, ikke bare fordi det gjengir en av de viktigste slagscenene i historien, men fordi dette slaget, innleder et forsøk på å assimilere gresk og orientalsk kultur. Den homoseksuelle Aleksander giftet seg faktisk med flere persiske prinsesser. Det aller viktigste man kan lære av dette relieffet er imidlertid hvor selvfølgelig volden må ha vært i antikken.

http://www.pbase.com/dosseman/image/39181463/original

Vi passerer en rekke statuer, byster, gravsteiner (stelaer)og relieffer fra romersk tid (blant annet byster av keiser Augustus og andre romerske keisere) før vi går over i den nye fløyen som viser gjenstander fra Trakia (dagens tyrkiske område i Europa), Bitynia fra perioden 7. århundre før Kristus og fram til den sene romerske perioden på 200-tallet etter Kristus og Det bysantinske riket (324-1453). På en av veggene ser man en rekonstruksjon av fasaden til Athenetempelet i Assos fra 525 før Kristus. Tempelet er det eneste doriske tempel som har overlevd i Anatolia (området som omfatter Tyrkia). Noen av de originale relieffene til dette tempelet er i dag utstilt i Louvre og i Boston Museum of Fine Arts. Denne delen av museet viser også arkitektur over en lang tidsperiode.

 

Kart over Anatolia hvor vi blant annet ser hvor Trakia og Bitynia lå

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/17/Ancient_Anatolia_nor.png

 Få også med dere koloss-bysten av en gudinne, sannsynligvis Afrodite, kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne. Bysten er også kalt Sapfo-bysten, altså en byste av poeten Sapfo fra Lesbos (630/612-570 f.Kr.), hvis diktfragmenter om erotisk kjærlighet har gitt navnet til lesbisk kjærlighet. Rent estetisk er dette en nydelig byste med de melankolsk sensuelle øynene, de kyssbare botoxleppene og den flotte sløyfen rundt pannen.

 

Han tykkjest meg å vera gudane lik, den mannen som sit overfor deg og lyttar like ved til den søte røysta di og den skjønne latteren din.

Dette får verkeleg hjartet til å skjelva i brystet på meg: For når eg tittar snøgt på deg, så er det ikkje lenger mogleg for meg å tala, tunga mi ryk, med det same spring ein veik eld under huda på meg, eg ser ingenting med augo, det susar i øyro på meg, sveitten renn av meg og skjelven tek meg over det heile, eg er grønare enn gras, det verkar som eg vantar lite på å døy.

 Men alt kan tolast, sidan til og med ein fattig …”

(Sapfo. Diktfragment 31)

Hun ser i grunnen ganske moderne ut. Når man ser på denne 90 centimeter høye bysten fra det andre århundre etter Kristus, kan det være inspirerende å resitere følgende kjærlighetsdikt av Sapfo:

 http://www.turkeytravelplanner.com/go/Istanbul/Sights/Sultanahmet/ArcheologicalMuseums.html

 Oppe i 2. etasjen finner man en utstilling om Bysants og Konstantinopels historie gjennom tidene, fra de første bosetninger i området fra ca. 6000 f.Kr. og fram til ottomansk tid (1453 e.Kr.). Her kan vi få se det svarte slangehodet som tilhører Slangesøylen på Hippodromen, og vi kan også se deler av den tusen meter lange jernlenken som sperret av Det gylne horn slik at fiendtlige skip ikke kunne snikseile inn i havnen. Vi kan også se et unikt mosaikkmaleri som ble funnet i Kalenderhane-moskeen, som tidligere var en bysantinsk kirke. Mosaikken, som er utført med biter både i glass og stein, viser Jesu presentasjon i tempelet. Det som er spesielt med denne mosaikken er at den er den eneste av sitt slag i Istanbul fra før den ikonoklastiske tid (726-843) som har et religiøst motiv.

For de fleste som er på studietur, vil 1. og 2. etasjen være nok. For spesielt interesserte, i betydningen de som er ekstra historisk og arkeologisk orienterte, vil tredje og fjerde etasje, samt samlingen for orientalsk kunst, huse mye spennende.

Første etasje viser arkeologisk materiale fra Anatolia (Lilleasia) og Troja gjennom tidene. Her er arkeologisk materiale fra ni ulike bosetningslag fra tidsrommet.3000 f.Kr. til 400 e.Kr. Blant annet finner man noen flotte gullsmykker fra Troja II og III (ca. 2500-2200 f.Kr.), modeller av hus, samt en mengde keramikk. Gullsmykkene er deler av den store gullskatten som ble funnet av Heinrich Schliemann på 1800-tallet og som ble smuglet ut av Tyrkia. I 4. etasjen kan man betrakte gjenstander fra Kypros, Syria og Palestina.

 Vi krysser over gårdsplassen og inn i museumsbygget for orientalsk kultur som viser arkeologisk materiale fra de gamle sivilisasjonene i Midtøsten; egyptisk, assyrisk, mesopotamisk, hettittisk og sumerisk. I utstillingene er det en rekke statuer og utskårne relieffer fra forhistorisk tid. Man finner blant annet noen av de glaserte mursteinfrisene med dyrefigurer fra den berømte Ishtar porten i Babylon fra tidlig 500- tallet f. Kr. – noe som for eksempel vil interessere besøkende som kjenner til bibelberetningene om israelernes fangenskap i Babylon (586-537). Et av rommene inneholder en rekke leirtavler med kileskrift med noen av de tidligste eksempler på skrift vi kjenner til, datert til rundt 2700 f. Kr. Blant leirtavlene finner vi også en hettittisk kopi av den berømte Kadeshtraktaten, en fredspakt som ble skrevet i 1269 f. Kr. mellom egyptere og hettitter. Hettittene bodde i Anatolia, og deres hovedstad, Hattusha, lå ved dagens Bogazköy cirka tre timers kjøring fra den tyrkiske hovedstaden Ankara.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *