Hvordan forberede seg til ekskursjoner og studieturer

 

Av Eva Mila Lindhardt, Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

Det er blitt mer og mer vanlig å dra på ekskursjoner. En velfungerende byskole vil kunne ha en mengde ekskursjoner i løpet av et år. Og på bygdene hvor kulturtilbudet ikke er så stort, er muligheten for å dra ut i naturen og studere prosessene der desto større. Det er også blitt mer vanlig at man på høyskole og universitet bruker ekskursjoner som læringsarena. Gjennom ekskursjoner og studieturer er man plutselig ute i samfunnet, i kontakt med den virkeligheten som man ellers leser om. Fordelene ved ekskursjoner og studieturer er at det gir et direkte møte med samfunnet. Dernest er det nesten alltid sosiale fordeler når en gruppe gjør noe sammen, utenfor den vanlige konteksten. Ifølge Merethe Frøyland er det mange didaktiske argumenter for å ta i bruk flere læringsarenaer. Hun nevner blant annet det at kunnskap settes inn i en relevant kontekst. Forandring i fysiske lokaliteter bidrar til å nyansere temaene man jobber med (Frøyland 2010: 132).

Ekskursjoner og studieturer er ikke så forskjellige fra hverandre. Vanligvis betegner ekskursjoner turer som er kortere både i tid og avstand. Studieturer er noe man forbinder med utenlandsopphold eller turer innenfor landets grenser på tre dager eller mer. I denne boka ser vi ekskursjon og studietur som prinsipielt det samme i og med at begge deler inneholder for- og etterarbeid. Målet er, gjennom å møte ulike sider av samfunnet, enten sitt eget eller andres samfunn, å skaffe seg nødvendig innsikt og kompetanse for å klare seg i verden. Ja, ikke bare klare seg, men også selv være med å prege kultur og samfunn.

En studietur kan være en kongevei til å bli kjent med andres kultur. Det er ikke noe nytt. Historisk sett er studieturen inspirert av den klassiske dannelsesreisen som startet opp på 1700-tallet. Når man så kommer til det 19. århundre er det vanskelig å tenke seg en forfatter eller en maler som ikke så seg nødt til å bryte opp fra heimen og bevege seg ut i det ukjente, og nettopp der, i ukjente landskap, finne ut av sitt livsprosjekt. Noe av det samme kan skje på ekskursjoner og studieturer, om enn i mindre skala. Paradokset er jo at man ofte må begi seg ut i verden for å finne ut om det hjemlige. Dette gjelder ikke bare forfattere og malere, det kan gjelde de fleste mennesker. Utforskningen fungerer altså både som en oppdagelse av det hjemlige og en oppdagelse av det nye. Gjennom å erfare og oppdage det som er nytt og annerledes, oppdager man samtidig mer ved seg selv og den kulturen man er en del av. Skolens ekskursjoner og familiens sydenturer er gjerne de første stegene mot denne oppdagelsen.

En viktig erfaring hos mange av oss som underviser, er at vi må skape en sammenheng mellom det å ha kunnskap om noe og det virkelig å forstå det temaet man jobber med. Ved å kontekstualisere fagstoffet, for eksempel gjennom studieturer, mener vi at kunnskap kan bli til forståelse. Bjørklund skiller mellom den implisitte og eksplisitte kunnskapen. Mens den eksplisitte kunnskapen ofte formidles i et klasserom, kobles den implisitte kunnskapen gjerne til hendelser og situasjoner. Det som Bjørklund betegner som den implisitte kunnskapen, kaller vi og andre gjerne for erfaringsbasert eller taus kunnskap (Bjørklund 2008). Vårt ønske er å koble den teoretiske kunnskapen med den erfaringsbaserte og på den måte utvikle studentenes forståelse. Et fag blir gjerne tørt og kjedelig dersom man aldri kommer seg ut og opplever det som bøkene forteller om. Idet eleven eller studenten dras ut av klasserommet, kan hun bli tvunget til å forlate sine faste referanser. Dette kan skape større åpenhet mot det som er ukjent. Drar man til et annet land, blir ens faste referanser virkelig stilt på prøve. Noen vender hjem for så å holde sterkere på de hjemlige referansene, andre igjen ser mer kritisk på egen kultur. Men ett er sikkert, ens lokale kultur er blitt utfordret og man vil neppe vurdere sin lokale kultur isolert lenger. Samtidig er man nå i ferd med å utvikle et mer detaljert og mangefasettert blikk på det nye, og dermed skape en dypere forståelse. De aller fleste som reiser ut, enten på studieturer eller studieopphold, opparbeider, i tillegg til forståelsen, et skarpere blikk, både når det gjelder å tolke egen kultur og den nye som strømmer en i møte.

Vi mener at det også er veldig viktig for å utvikle toleranse. Toleransen som skapes gjennom lesning er ofte prinsipiell. I bøkene blir man sjelden konfrontert med den følelsesmessige motstanden som oppstår idet man befatter seg med mennesker som ser virkeligheten diametralt forskjellig fra en selv. I møte med mennesker konfronteres man med eget ståsted på dramatisk vis, man merker motstanden og, spesielt idet man ser det positive i det nye, grunnen man selv står på blir noe sleip og porøs.

 

Kroppslige erfaringer

I det man forlater den trygge ramme et klasserom representerer, er man i bevegelse både åndelig og fysisk. Den fysiske opplevelsen er med på å skape en dypere forståelse, samt øke vår hukommelse for det vi lærer. I vår bok er alle eksemplene hentet fra byer, og vi vil vende tilbake til ulike måter å være i byen på. Felles er at alle sanser tas i bruk. Det er skrevet en del om det å vandre og om den som går, promenerer eller spaserer i byen (Dobson 2011). Et kjent fenomen er flanøren som har tid til rådighet og som ikke haster til eller fra arbeid, men som bruker byen på en annen måte. Når man er på ekskursjon eller studietur er man et sted midt i mellom den som har tid og bare spaserer samtidig som man har et mål, et sted man skal. Underveis lukter man, kanskje man stopper opp og smaker på noe og ikke minst så styrkes de visuelle inntrykk samtidig som benene bærer en mange skritt og hvor vekslingen mellom å gå og stå etter hvert kan bli en utfordring. Tilbakemeldingene fra våre studenter gjennom mange år viser at de husker mye av det de har lært på studieturene fordi det var knyttet til en kroppslig erfaring. Har man for eksempel stått på strømpelesten på gulvteppet i en moské vil man alltid kunne hente den erfaring frem igjen når man skal se for seg innredningen i en moské. Kanskje man husker hvordan det luktet der, hvordan lyset falt inn gjennom vinduene i kuppelen eller hvordan kledet som dekket ens hår falt ned i øynene på en irriterende måte. Alt sammen små erfaringer som støtter hukommelsen.

Den sosiale dimensjonen

En ekskursjon og en studietur er først og fremst en positiv opplevelse; bekjente blir venner og man snakker om helt andre ting enn det man vanligvis gjør i pausene. Man får en dypere kontakt med klassekamerater, medstudenter og kolleger. Samtidig kan en studietur være både stressende og ekskluderende. Man befinner seg utenfor de vante omgivelsene og kan føle seg utrygg. Noen opplever at andre unngår dem, og det kan dannes grupper som oppfører seg nedlatende og lite inkluderende overfor de som ikke er inne med dem. På det viset kan man si at miljømessig forsterkes både det positive og negative under slike turer. Nedenfor nevnes noen eksempler:

 

Forberedelser

 

Hvorfor er studieturen helt nødvendig?

Vi har alle tre religionsfaglig bakgrunn og underviser på lærerutdanningen innen faget RLE. Dette er vårt faglige utgangspunkt men vi er sikre på at våre erfaringer kan ha overføringsverdi til andre fagområder på samme måte som vi selv har blitt inspirert av andre fag. Det har alltid vært viktig for oss å finne læringsarenaer som dels kan konkretisere fagstoffet og dels gi studentene en mulighet til å internalisere fagstoffet på en slik måte at det skjer et skifte fra kunnskap til forståelse. Videre er vi av den oppfatning at vi som religionslærere er nødt til å orientere oss internasjonalt og globalt for å skjønne det som skjer i verden og i Norge. Dessuten snakker man innenfor religionsfaget om epoché, det å kunne sette sitt eget livssyn i parentes, for slik å kunne yte ulike trosforestillinger rettferdighet. Dette krever, både av lærer og elev, trening. Hvis ikke, blir man enten forkynnende eller man dreper faget i ren objektivitetsmani.

 

«Dialogisk undervisning» versus «et monologisk opplegg»

 

På en studietur kan det være en tendens til at det oppstår en spenning hvor man som lærer på den ene siden må tørre å gi studenter/elever medansvar samtidig som man ikke abdiserer som lærer. Studentene må få et «eierforhold» til turen – noe som betyr at de må aktiviseres. Vår erfaring er at deler av fagkunnskapen bør være på plass før en drar og at studentene får konkrete oppgaver å jobbe med, som skal formidles underveis. Studentene kan for eksempel holde miniforelesninger knyttet til det stedet man besøker. Det er samtidig veldig viktig at man som faglærer kan ha en løpende dialog med studentene når man er på selve «åstedet». Man må være forberedt på at det kan utvikle seg spontane samtaler når studentenes kunnskaper om fagstoffet møter lærerens fagkunnskaper. På studieturer kan det være en tendens til at begge parter blir eksperter – noe vi ser på som ønskelig.

 

En god forberedelse krever at faglærer har tenkt igjennom mengden stoff og omfanget aktiviteter. Som lærer har man ofte et altfor ambisiøst program, noe som kan føre til at opplevelsen kveles. En erfaren lærer vet fra skolehverdagen at man må være «omstillingsdyktig». Uforutsette ting kan skje – undervisning kan bli avlyst eller flyttet, noen blir syke og man må omrokere osv. Den samme fleksibiliteten må man ta med seg på ekskursjoner og studieturer, for uansett hvor godt program man selv synes at man har, oppstår det alltid uforutsette situasjoner som gjør at man må endre på ting. Det museet man hadde tenkt seg inn på er plutselig stengt på grunn av oppussing eller man kommer seg ikke frem til et gitt sted fordi det plutselig er maraton i byen eller en demonstrasjon gjør at det plutselig kan være utrygt å være der man er. En studietur krever fleksibilitet og man må være svært oppmerksom på å tilpasse seg gruppen man reiser med. For eksempel skal man kunne justere informasjonsmengden slik at man ikke kveler opplevelsen.

 

Induktiv eller deduktiv metode?

 

Ekskursjoner og studieturer basert på en induktiv metode vil si at man reiser ut fra individuelle referanser og kunnskap mens man etter besøket bearbeider opplevelsene og informasjonen gjennom refleksjon og innhenting av fakta. En deduktiv metode går på at man før studieturen innhenter kunnskapene og så konkretiserer dette gjennom besøket. I praksis er det ofte slik at induktiv metode blir til fordi opplegget ikke er pedagogisk tenkt gjennom, men blir induktivt på grunn av latskap, tidsnød og mangelfulle forkunnskaper. Forsøket på å skape en sjokkvirkning ved hjelp av et uforberedt møte med et maleri eller institusjon, har sjelden stor verdi. Derfor anbefaler vi deduktiv metode som grunnlag for å forberede ekskursjoner og studieturer. Når det gjelder etterarbeidet, er den induktive metoden, med fokus på aktiv bearbeiding av opplevelse og info, en vesentlig faktor.

Repetisjon vil kunne være helt utslagsgivende for at man husker hva man har opplevd. Det er viktig å ta med i betraktning stressfaktoren, opprømtheten og usikkerheten når man er borte fra de vanlige omgivelsene. Likevel, vi tror at både forberedelse og etterarbeid er viktig, og vil derfor se en kombinasjon av deduktiv og induktiv metode som det beste i et reiseperspektiv. Etterarbeid er vesentlig for å konkretisere opplevelsene, men brorparten av denne konkretiseringen kan allerede være gjort dersom forberedelsene har vært grundige. Vi vil komme nærmere inn på eksempler på etterarbeid underveis i boka.

 

Samarbeid

Vår erfaring er at det er viktig at alle kollegene som skal være med på enten ekskursjon eller studietur involveres i forarbeidet og at det settes av tid til dette. Da føler alle at de er ansvarlige for at dette skal lykkes. Det kan med andre ord dempe negative holdninger overfor opplegget. Men det kan også være vesentlig å ta med noen av elevene/studentene i planleggingen. Da risikerer man ikke en ren skivebom som treffer lærerne på det nivået som de enten befinner seg på eller ønsker å befinne seg på, men i stedet treffer elevene/studentene der de befinner seg. Er det en studietur kan planleggingen overlates til en komité som utarbeider forslag mens kollegiet og elevene/studentene korrigerer og supplerer. Det er viktig, slik pedagogen Knut Roald påpeker, at ikke forberedelsene er av en slik art at det tar fokuset vekk fra turens målsetting.[1] For mye fokus på overnatting, restauranter og natteliv fører lett til en dreining bort fra de faglige målene og over til selve feriefaktoren. Den faglige fiaskoen ligger da like om hjørnet. Selv om vi i mange år har reist på studieturer med voksne mennesker og ikke yngre elever, er det vår erfaring at man bør bo på samme hotell. Det skaper mest sammenhold, mindre logistiske utfordringer og en bedre mulighet for å unngå at turen går opp i festing. Erfaringer fra konferanser viser det samme, nemlig at dersom man skjermer seg, så holdes fokus på innholdet i konferansen. På konferanser er pauser, måltider og sosialt samvær strukturert. Når man reiser på studietur er ikke det mulig. Likevel mener vi det er viktig å ha gjennomtenkt pauser og måltider. Mange lærere og elever har vel opplevd at nettopp et gjennomtenkt forhold til rast og mat, har bidratt til å heve opplevelsen.

 

Deja Vu-metoden

Skal et opplegg bli vellykket, må det være et forarbeid. Vil du at besøket skal ha en varig verdi, må man ha sett, lest om og opplevd tingene på forhånd. Å venne seg til en gjenstand før man ser det i levende live er vel den beste forberedelsen, både i forhold til å skjønne et verks betydning og for å huske det. Har man for eksempel sett og tolket et Harriet Backer-bilde på forhånd gir det et helt annet utbytte å se det live. Gjenkjennelse gjør en trygg og i stand til å gå raskt inn på tolkningene av tingene. Databaser er en viktig grep for å orientere seg i det man skal ut å studere og oppleve. Nå har de fleste museer og skoler en webside som man kan klikke seg inn på og gjøre seg kjent med hva de tilbyr.

 

Gjentakelse som metode

En metode som sjelden benyttes når det gjelder studieturer og ekskursjoner med innlagt museumsbesøk er gjentakelse. Det blir som regel med den ene gangen og lærerne føler seg ofte svært så tilfreds med det, i hvert fall dersom man gjør litt etterarbeid. Men spesielt museum i nærmiljøet egner seg jo ekstremt godt til gjentakelse. Som regel er et museum tungt ladet med gjenstander og historiske kunnskaper. Derfor er de som skapt til gradvis fordypning. Det å sende en klasse eller en gruppe ut på flere forskertokt vil skape en typisk forskersituasjon der man graver seg stadig mer ned i stoffet.

 

Ekskursjoner til ulike (religiøse) samfunn

Uansett hvor man drar på besøk, vil man møte mennesker. Dess mer respekt man viser, dess større utbytte vil man få av besøket. Lokalguiden vil, dersom gruppen er hyggelig & høflig, bruke mer tid og være mer vennlig innstilt på spørsmål. Sannsynligheten for å bli invitert tilbake vil også være større. Det er derfor nødvendig å gjøre gruppen klar over at man må satse på å gjøre et godt inntrykk. I møte med det fremmedkulturelle er det viktig å forklare hvorfor man bør respektere de ulike påbudene. Det kan også være på sin plass, spesielt i forhold til barn, å få dem til å forstå at det ikke er så lurt å hele tiden stille spørsmål som får kulturen deres til å framstå i et dårlig lys. På den andre siden bør man ikke sensurere alt som smaker av latent kritikk. Men man kommer mye lenger med en positiv holdning og allmenn høflighet. Slik sett er ekskursjoner og studieturer også en trening i å kunne omgås folk fra ulike kulturer. Når man besøker en kirke, moské eller et tempel, vil man nødvendigvis komme i kontakt med de troende. Det er da viktig, både å kjenne til arkitektur, symbol og tro. Dersom man ikke har forberedt gruppen på hva de vil møte, risikerer man mye mer negativ feed-back og flåsete kommentarer. En kritisk og utforskende holdning til kulturarven er svært vesentlig i alle fagene, kanskje spesielt viktig er det i forhold til religionsfagene, ettersom det er helt umulig å gjenskape de religiøse ytringene i klasserommet. Dessuten, oppøvelse i religiøs tro og levesett hører ikke til i skolen, men er likevel noe man har alle mulige fordeler av å lære noe om. Ingenting er bedre enn å se det live og snakke med de troende.

 

Praktiske forberedelser til ekskursjoner

I ekskursjonssammenheng er det en stor fordel om læreren selv på forhånd har tatt den runden som han skal guide elevene/studentene. Han bør ha snakket med personalet, varslet de om hvor mange det er som kommer, om det er noen som trenger ekstra hjelp eller hjelpemidler, om det er andre grupper som kommer den dagen etc. Dersom de som jobber på museet selv er forberedt, er de som regel mer positive og mer i stand til å bidra med praktiske ting, slikt som pamfletter, kart, penn & papir. Læreren må også ha sett på de praktiske anretningene, slikt som garderobe, toalett, kafé. Det mest vesentlige er at hun selv blir kjent med rommene og gjenstandene slik at guidingen blir effektig og levende. Gjennom en slik prøverunde opparbeider læreren seg både en praktisk og faglig selvsikkerhet som det er umulig å tilegne seg gjennom lesing og websøk.

 

 Praktisk forberedelse til studieturer

 

Forarbeidet

En studietur krever mye forarbeid. Dess mer forberedt lærer og elev/student er, dess mer vellykket blir turen. Det første vi anbefaler å gjøre er å lokalisere stemningen for en tur. Er en studietur obligatorisk vil man i startfasen ta det for gitt at alle blir med. Men det gjelder først og fremst å skape entusiasme. Uten entusiasmen risikerer man at folk begynner å «fake» grunner for ikke å bli med. Hvordan skaper man entusiasme? Man må først motivere seg selv og så legge vekt på de positive og artige tingene, uten at det blir for populistisk. Dernest må man lokke med nytte. En studietur bør tangere pensumet slik at man føler at man har en sterkest mulig faglig nyttegevinst. Har læreren vært på studietur til det stedet før, kan man skape entusiasme gjennom å vise bilder fra de ulike tingene man så og opplevde. En presentasjon av de viktigste bygningene, maleriene og slikt kan fungere som en fin aperitiff. Relevant musikk til bildene gir en ekstra god følelse. Vi er ikke sikker på at for mange lystige bilder av tidligere årskull gjør seg så godt som forberedelse ettersom det skaper en viss mal for hvordan denne nye gruppen skal oppleve turen.

 

Det er lurt å skape ekspertpaneler i elev- og studentgruppen. Vi som har hatt med studenter til Roma og Istanbul har svært gode erfaringer med at studentgrupper på forhånd setter seg inn i et bestemt bygg eller periode eller person og, når vi besøker det bestemte stedet, gir de oss andre en innføring. Dette med å bruke studenter som guider har flere fordelaktige sider: studentene får trening i å undervise, de jobber aktivt med stoffet, de føler ofte stor tilfredsstillelse når de har utført oppgaven, og de føler selv et ansvar for å gjøre turen vellykket. Det igjen fører til at man blir mer positiv til turen. Dessuten skaper disse fremføringene en faglig seriøsitet som man ikke kan framtrylle på samme måten når studentene opplever at de er helt fri & frank og bare skal bli passivt matet med fagstoff.

 

Pass m.m.

Det er viktig at lederne gjør oppmerksom på at alle sjekker passene sine. Noens kan være i ferd med å gå ut og det er belastende for alle dersom det blir krøll allerede på flyplassen.

Drar man sør for alpene kan det fra mars til oktober være nødvendig med solbriller. Hvis ikke dette ikke blir nevnt under forberedelsen, risikerer man stadig vekk at noen ber gruppen stoppe ved ulike boder for å kjøpe seg noen solbriller. Det tar som regel tid og enkelte blir irriterte. Sola er som regel varmere og skarpere enn man tror.

Er turen basert på å være mye utendørs, kan det være ok at man har med solkrem for norsk vinterhud.

Været pleier å være slik at det ofte kan bli varmere enn forventet på dagtid og kaldere enn forventet på kveldstid. Derfor kan det være lurt å presisere at man i det minste har med seg en ullgenser. Frakk og kåpe blir oftere nødvendig enn man tror. Vi har erfart turer i Istanbul i oktober hvor dagtemperaturen har vært nede i 5-6 varmegrader og studentene har, fordi de har bommet på klima, kjøpt nesten ny garderobe.

Det er fristende å ha med seg de nyeste og fineste klærne. Men sko som ikke er inngått, kan bli et mareritt for den som får gnagsår.

I Norge tror man ofte at det ikke regner i sydlige strøk. Det gjør det. For enkelte blir dagene ødelagt fordi de blir bløte og kalde. Derfor er paraply eller regnklær nødvendig.

En god guidebok gjør hver enkelt deltaker tryggere og mer i stand til å finne ut av tingene selv. Dessuten fører det til at det alltid er noen som hjelper de faste guidene ved hjelp av sine guidebøker.

Mange har utbytte av å skrive ned ting etter hvert, og spesielt nyttig er det hvis man driver med etterarbeid. Derfor penn og papir.

 

Hva skal jeg ha med?

Følgende kan være greit å ha med:

–          Pass

–          Solbriller

–          Solkrem

–          Guidebok

–          Ullgenser

–          Kåpe/frakk/boblejakke

–          Hårføner

–          Penn

–          Notatblokk

–          Gode sko (ikke nye sko)

–          Paraply

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[1] Knut Roald. Studiebesøk som metode i utviklingsarbeid, Ledelse i skole, Hefte 23, Oslo, 1990, 11.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *