Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande
Det Sixtinske kapell
Det Sixtinske kapell ble dekorert i tre faser: Den første fase er fra tidsrommet 1481-83. De nederste maleriene er malt av de store toskanske og umbriske mesterne på 1400-tallet, slike som Perugino, Botticelli og Ghirlandaio. I Peruginos «Jesus gir Peter nøklene» setter Perugino Jesus inn i en typisk harmonisk renessansebakgrunn. Dette med nøklene som gis til Peter er en av de viktigste legitimeringsgrunnene i Den katolske kirke.
I Botticellis «Scener fra Moses liv» der Moses er representert et utall ganger, har ofte kunsthistorikere fremhevd den naturlige skjønnheten hos Jethros døtre.
I den andre fasen finner man den berømte hvelvingen som Michelangelo malte fra 1508-1512. Maleriene er bibelske scener fra skapelsen av verden og diverse andre scener tatt fra Det gamle testamente. Michelangelo begynte som klassisk-realist, men for å få fram sterkere effekter, ser vi klare overdrivelser, spesielt i de senere maleriene hans, og hans regnes for den som utvikler en ny stil kalt manierismen.
Høydepunkter i takmaleriet er skapelsen av Adam, profetene Daniel, Jesaja og Jeremia, og Den delfiske sibyllen. I denne fasen kastet Michelangelo ut alle medhjelperne sine og lå og malte i nesten ett strekk i fire år. Etterpå var han nesten blind.
Det er viktig på å huske at Det sixtinske kapell er en kirke, det skal med andre ord ikke snakkes høyt. Dette blir man hele tida minnet på der det stadig runger «silencio» fra en høyttaler. Si til gruppen på forhånd at de må sette seg på benkene og velge seg ut noen av motivene for å studere.
Guds skapelse av Adam er en veldig dynamisk scene der en livløs Adam ennå ikke har fått sjel og en bestefarsaktig Gud raser gjennom himmelrommet for å gi Adam sjel. Selv om Gud får et svært menneskelignende utseende, er det, dersom man ser på de to fingrene som møtes, et lite glip mellom fingrene, for å indikere forskjellen mellom Gud og menneske. Det at mange i Vesten forestiller seg Gud som en hvithåret bestefar, er delvis dette bildet skyld i. Det sier ikke lite om kunstens påvirkning.
I «Den delfiske sibylle», maleriet av en gresk profetinne, legger Michelangelo vekt på å vise sibyllens skjønnhet. Renessansen var en skjønnhetslengtende periode i kunsten, og hennes varme og følsomme nøttebrune øyne understreker dette. Armen hennes er svært maskulin. Noen har tolket dette som et uttrykk for Michelangelos homoseksualitet.
https://en.wikipedia.org/wiki/Delphic_Sibyl
Den tredje fasen er altermaleriet fra 1534-41, «Den siste dommen», en dramatisk beretning om dommen og om Jesu gjenkomst. Murmaleriet (freskoen) er enormt, 13,7 meter høyt og 12 meter bredt. Jesus blir her malt som en straffende skikkelse som deler menneskeheten i to grupper. Dette enorme veggmaleriet er malt mye senere i Michelangelos karriere og gir et godt bilde på hvordan man på 1500-tallet har tenkt seg livet etter døden. Bildet er malt etter prinsippet om «den dobbelte utgang»; noen kommer til himmelen hvor fred og glede råder, andre havner i helvete og opplever store smerter.
https://en.wikipedia.org/wiki/The_Last_Judgment_(Michelangelo)
Michelangelo malte alle menneskene uten klær for slik å unngå å legge vekt på den stand hver kom fra. Senere ble han kraftig kritisert for å ha malt kjønnsorganene på de ulike figurene. Kjønnsorganene ble, etter Michelangelos død i 1564, malt over. Under Trientkonsilet (1545-63) ble det understreket at man i kirker ikke burde ha bilder som vekket erotiske lyster. Spesielt pavens seremonimester, Biagio da Cesena, gikk knallhardt ut mot Michelangelo og dette maleriet, hvor han hevdet at det var stor skam å med et slikt bilde på et så hellig sted og heller burde flyttes til en drikkebule. Michelangelo hevnet seg ved å male Cesena inn i dette maleriet, og da i helvete, med eselører (symbol på dumskap) og en slange rundt overkroppen.