Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande
Etikk og religion i Romerriket
Viktige dyder for en romer var ære, verdighet, autoritet, fromhet og plikt. Holdningen til religion var pragmatisk og nøktern, selv om varsler og tegn spilte en stor rolle. Romerne overtok de greske gudene, men tilførte lite nytt med hensyn til fortellinger og myter. De var altså lite nyskapende i forhold til religion og religionsutøvelsen, men de var generelt tolerante overfor fremmede religioner, selv om Dionysos-kulten (Bacchus) ble forbudt og forfølgelsen av de kristne begynte relativt tidlig. Toleransen opphørte når rikets enhet ble truet.
Selv om romerne ikke var spesielt nyskapende når det gjaldt religion, må man huske på at kristendommen vokste fram innenfor Romerriket. De første hedningekristne var kjøpmenn og håndverkere i de større byene rundt middelhavsbassenget. Mange kom fra middelklassen. Noen var fattigfolk fra byene, og noen var slaver. Det er for øvrig en tendens til at de som konverterer til en ny religion tilhører middelklassen, mens de som danner en sekt, altså et samfunn innenfor en etablert religion, tilhører arbeiderklassen. For eksempel New Age er et middelklassefenomen, mens Jehovas vitner er et arbeiderklassefenomen.[1] Paulus forkynte taktisk i de største byene rundt middelhavsbassenget: Korint, Efesus, Galatia, Tessaloniki, Athen og Roma. Ved å legge forkynnervirksomheten i havnebyer, kom han i kontakt med sjøfolk, som raskt spredde budskapet videre på sine sjøreiser. I begynnelsen av det 2. århundret var det utkrystallisert fire kirkelige hovedsteder. Det var Roma, Kartago, Alexandria og Antiokia. De fire stedene hadde alle sin spesielle teologiske tolkningsvariant av kristendommen.
De kristne i Romerriket
De tidlige kristne prøvde å virkeliggjøre en moral bygd på nestekjærlighet. Man skulle ha omsorg for enker, se til faderløse og ære de gamle. Man skulle være gjestfri og ikke avvise noen. Man skulle være mild og prøve å skape rettferdighet, og man skulle til og med være fattigere enn andre mennesker. De kristne kunne bli oppfattet som moralistiske ut fra Romerrikets moralske standard ettersom de tok avstand fra:
-Voldelige gladiatorkamper
-Usømmelige teaterforestillinger
-Deltakelse i krig
-Abort
-Utsettelse av barn[2]
Fra positivt til negativt syn på staten
De første kristne samfunn var konservative overfor samfunnsendringer. De ville underordne seg styresmaktene (Romerne) og dyrke sin religion. Det skyldtes delvis at de trodde Jesus snart ville komme igjen. Paulus hadde hatt et meget positivt bilde av de romerske styresmaktene (se Romerbrevet kapittel 13). Både jøder og kristne ble sett på som sekter av romerne. I begynnelsen ble de kristne betraktet som jøder og fikk de samme særrettighetene.[3] Det betydde at de kunne fritt praktisere sin religion, men når det viste seg at de nektet å delta i keiserkulten, ble de etter hvert forfulgt.
Den første kristendomsforfølgelsen skjedde under keiser Nero (54-68). Under denne første forfølgelsen ble ikke de kristne forfulgt på grunn av religiøse årsaker, men fordi man behøvde syndebukker for å dekke over keiserens egne grusomheter. Neros kristendomsforfølgelse var faktisk en av de mindre.[4] Dessuten var det ikke flere enn cirka 1500-2000 kristne i Romerriket på 50-60 tallet.[5] Det var først under keiser Domitian (81-96 e.Kr) at de kristne ble forfulgt av religiøse årsaker.[6] Dette førte til at de kristne gradvis fikk et mer negativt syn på staten enn det Jesus og Paulus synes å ha hatt. I Johannes Åpenbaring, skrevet rundt 90-100 e.Kr, er Romerriket blitt horen og dyret fra avgrunnen. Synet på den romerske staten har gått over fra å være en Guds forordning (Romerbrevet13) til en anti-kristen ordning, et Satans redskap. På grunn av at de kristne nektet å dyrke keiseren, førte det til at de ble forfulgt i Lilleasia. Først under keiser Decius (d. 251) kom det til systematiske forfølgelser av de kristne. Romerne satset faktisk på en fullstendig utryddelse av kristendommen.[7] Den verste forfølgelsen skjedde under Diokletan (d. 305). I et brev til keiser Trajan skriver den romerske forfatteren Plinius d.y. om hvordan «smitten fra denne overtroen» spredte seg.
Det ble lagt frem for meg en anonym liste som inneholdt mange navn. Når noen nekter både for at de var og hadde vært kristne, lot jeg føre frem statuer av gudene og fikk dem til å påkalle gudene med ord som jeg foreskrev, og dessuten et bilde av deg som de ofret til med røkelse og vin. Deretter måtte de forbanne Kristus. Ettersom de som virkelig er kristne, ikke skal kunne tvinges til noe av dette, mente jeg det var riktig å løslate dem.
Andre av dem som stod på listen, sa først at de var kristne, men trakk det siden tilbake. De hadde vært det, sa de, men hadde gitt det opp – noen for mer enn tre år siden, andre for enda lengre tid tilbake, enkelte endog mer enn tjue år. Disse viste også ditt bilde og gudebildene ære, og forbannet Kristus. (Se Rasmussen og Thomassen 2000: 67-68.)
Kristendommen var i begynnelsen først og fremst en lære om den enkeltes vei til frelse. Men da den først ble en akseptert religion, og så, under Konstantin den store (272-337) gradvis den foretrukne religionen, ble kristendommen mer og mer en del av det romerske imperium. Slik fikk den en sterk maktpolitisk rolle. Keiserdømmet ble sakralisert, det vil si at man mente keiseren hadde sin makt fra Gud. Martyrdyrking ble innført, og man bygde basilikaer over kristne som hadde gitt sitt liv for troen. Man drev også med relikviedyrkingen. Kirken ble etter hvert en folkekirke. Under keiser Theodosius den store ble det i 380 fattet et vedtak om at kristendommen skulle være Romerrikets offisielle religion. Det førte til en gradvis masseomvendelse av Romerrikets innbyggere, samtidig som at barnedåp ble det vanlige.
Kunst
Romerne etterlignet i stor grad gresk kunst. Romernes bidrag i kunsthistorien er hovedsakelig portrettet (statuen) og det historiske relieff. Både portrettene og relieffene var veldig realistiske. I det hele tatt var romernes kunstsyn mer realistisk og mindre idealistisk enn grekernes. De historiske relieffene fungerte også som propaganda, for eksempel Trajansøylen som illustrerer romernes seier over dakerne. Titusbuen viste tydelig at keiseren hadde foretatt store erobringer og vunnet store seire. På slutten av 100 tallet e.Kr. blir overflatene på skulpturene mer plastiske, og de gir en umiddelbar, uttrykksfull og naturtro virkning.
Den kristne kunsten ble ikke synlig før fra og 150 e. Kr. Fra denne tidligste perioden har man mest veggmalerier, sarkofager og skulpturer. Spesielt skulpturene var svært preget av den klassiske stilen. Motivene dreide seg mest om Kristi oppstandelse og forsoning.[8] Jesu korsfestelse og lidelse ble ikke spesielt vektlagt før på 300-tallet.[9]
Arkitektur
Romerne behersket betongstøping og kunne derfor lage byggverk med avanserte hvelvkonstruksjoner, for eksempel Pantheon. De offentlige bygningene ble plassert i forumene (torgplassene) med rekker av boligblokker, butikker, kontorer og lagre.[10] Denne strukturen markerte noe nytt i byplanleggingen. I tillegg ble kloakkanleggene mer avanserte, veiene bredere og lengre slik at de knyttet de store byene sammen.[11] Templene som romerne bygde hadde greske og etruskiske forbilder.
Basilikaen er en romersk oppfinnelse som kirken overtar. Dette er en offentlig bygning. Basilikaen har et midtskip som er atskilt fra de lavere sideskipene, slik som i dette bildet av basilikaen, Paulus utenfor murene. Alteret er halvrundt (apsis) og smykket med mosaikk. Enkelhet og lys skulle prege den oldkirkelige byggekunsten.[12] Lyset som strømmet gjennom vinduene skulle gi de tilstedeværende en følelse av Guds nærhet.
[1] Rasmussen og Thomassen. Kristendommen. En historisk innføring, Oslo: Universitetsforlaget, 2000, 62.
[2] Rasmussen ogThomassen 2000: 92-93.
[3] Tobiassen (red). Kyrkjespir og kyrkespor, Oslo: Samlaget, 1994. 19.
[4] Se Tobiassen (red) 1994: 20.
[5] Rasmussen ogThomassen 2000: Se skjema, 60.
[6] Tore Meistad. Kirkens historie, Kristiansand: Høyskoleforlaget, 1993, 29.
[7]Se Tobiassen (red) 1994: 20.
[8] Rome. Art and Architecture. Se kapitlet “Early Christian Art and Architecture”, Køln: 1999, 154-156.
[9] Rasmussen ogThomassen 2000: 92.
[10] Forum Romanum var i utgangspunktet et marked med en senatsbygning ved et hjørne. I det 2.århundret f.Kr. ble det bygd basilikaer, rettssaler og vekslekontorer på dette forumet. Se A History of Western Architecture 1996: 48.
[11] A History of Western Architecture 1996: 42.
[12] Arkitekturens historie. Fra antikken til i dag, Köln: Könemann, 2000,14.