7. Roma: Forum Romanum, del 1

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Konstantin den store[

 I 311, under keiser Konstantin (306-337), ble kristendommen igjen tillatt. Man hadde religionsfrihet så lenge det ikke forstyrret styringen av riket. I 313 innførte Konstantin et edikt (Milano-ediktet) hvor full religionsfrihet ble proklamert. Det er viktig å understreke at toleranse mot kristendommen hadde vært fremtredende for flere av keiserne på begynnelsen av 300-tallet.[2] Kristendommen ble under Konstantin først sidestilt med de andre religionene. Men da han ble enehersker i 324 (etter å ha kvittet seg med den siste medkeiseren, Licinius, ble kristendommen gradvis favorisert. Søndag ble helligdag, prestene slapp å betale skatt, kirken fikk lov til å ha eiendommer. Konstantin fikk bygd en rekke kirker rundt om i Romerriket, blant annet en kirke i Jerusalem hvor Kristi grav lå.

Var Konstantin selv en kristen eller var det en blanding av taktikk og sympati som fikk ham til å akseptere kristendommen? I kristendommen fant han støtte for det sakrale kongedømmet. Det vil si at kongen ikke har makten fra folket, men direkte fra Gud. Man vet at Konstantin drev med soldyrkelse, en religion fra Syria som kom til Roma på 200-tallet. I denne religionen, kalt solmonoteismen, dyrket man sola fordi den gir liv til alt og er uovervinnelig. Solmonoteistene feiret vintersoloppstandelsesdagen, den 25. desember (for å feire at sola igjen snudde). Senere ble feiringen av Kristi fødsel lagt til den dagen. (Man vet ikke når Kristus ble født). Konstantins barn fikk en kristen oppdragelse, og Konstantin selv ble døpt på dødsleiet. Konstantin trengte et åndelig fundament til å holde riket samlet. Hos Konstantin ble tro og politikk ett. Kristendommen ble Romerrikets åndelige fundament.

 Keiser Konstantin den store skapte et skille i den romerske historie. På dødsleiet lot han seg døpe, og han ble dermed den første romerske keiser som gikk over til kristendommen. Da gikk med andre ord startskuddet for den virkelig store utbredelsen av det kristne budskapet i det romerske imperium.

Men Konstantin flyttet også rikets hovedstad fra Rom til Bysants i Tyrkia. Denne byen ga han først navnet Nuovo Roma. Senere ble den kalt Konstantinopel, og er dagens Istanbul. Dette var en avgjørelse som kom til å prege Roms utvikling på en skjebnesvanger måte. Maktens sentrum ble flyttet fra vest til øst, og Roma kom ikke lenger til å inneha den sentrale og dominerende rollen i verdenspolitikken.

Hvem var så denne Konstantin? Var han så ydmyk og mild som man kanskje tror etter at han proklamerte seg som kristen? Egentlig var han en blodig tyrann. Hans egen sønn, Crispus, lot han myrde. Hans kone, Fausta, led samme skjebne da Konstantin fikk rede på at hun hadde et forhold til en slave. Hun ble kvalt i badet. En annen beretning går på at mor og sønn planla et attentat mot Konstantin. 

På den annen side var Konstantin en keiser som snakket om rett og redelighet og at ingen skulle forfølges på grunn av sin tro. Likevel har han et konservativt syn på samfunnet. Et menneskes stand var bestemt fra fødselen og var livsvarig. Det vil si at om en person var født i f.eks. en bondefamilie eller en arbeiderfamilie, så tilhørte man dette samfunnslaget resten av livet og kunne ikke nå høyere opp på rangstigen.

Konstantin skilte seg ut fra tidligere keisere når det gjaldt utseende. Han var den første keiser på 200 år som var glattbarbert. Han opprettet videre en ordning i hoffet der det var stor avstand mellom keiser og undersåtter. Dette stive hofflivet har preget mange kongehus siden den gang, og rester av dette kan kanskje merkes i enkelte kongehus helt opp til våre dager.

Konstantins mor het Helena, og i dag omtales hun i Den katolske kirke som Sankt Helena. Som ung jente arbeidet hun i en kro, og der tjente hun til livets brød som utøver av et av verdens eldste yrker. Hun ble først gift med Constantinus Chlorus. Tilnavnet Chlorus fikk han fordi han var blek som et lik. Constantinus ble senere keiser, og Helena ble da vraket til fordel for den finere og mer fornemme Theodora. Helena opplevde senere å få sin verdighet tilbake da hennes sønn Konstantin ble valgt til keiser. Hun er bl.a. kjent for sin reise til Det hellige land der hun grunnla to kirker, Den hellige gravs kirke og Fødselskirken i Betlehem. Det fortelles at hun i Det hellige land fant Kristi kors og nagler, og hun tok disse med seg tilbake til Europa som kirkens helligste relikvier. Av naglene fortelles det videre at hun lagde et hestebissel, og dette skulle symbolisere Konstantins kristelige kontroll over styret.
Det er delvis takket være henne at Konstantin fikk et så vakkert ettermæle som kristen romersk keiser selv om han samtidig kunne være en tyrann og en despot.

Under keiser Julian (361-63) ble det igjen en reaksjon mot kristendommen. Det var ingen forfølgelse, men de kristne i embetsverket ble avsatt. Julian prøvde å føre Romerriket tilbake til den førkristne virkelighetsforståelsen. Han var ingen fanatiker, og fremhevet indirekte den kristne etikken.

De ugudelige galileerne (de kristne) understøtter ikke bare sine egne, men våre folk også, mens det er åpenbart at våre folk ingen hjelp får fra oss. (Rasmussen/Thomassen. Kristendommen, 62.)

Under keiser Theodosius den store (378-395) ble kristendommen statsreligion, og den eneste tillatte religion. Theodosius` keiserlige edikt fra 380 er den formelle bekreftelsen på at Romerriket hadde fått en statskirke. At kirken ble en statskirke, betydde at kirken måtte akseptere et kristent keiserdømme med keiserens faktiske ledelse av kirken. I løpet av 350 år var kristendommen gått over fra å være en sekt til å bli en statskirke for hele Romerriket. Da ble rollene byttet, og de kristne begynte å forfølge de som ikke omvendte seg til kristendommen.

Når kirken ble Romerrikets offisielle religion, ble den formet etter den romerske embetsmannsstat. Menighetene ble delt inn i stift. Hvert stift ble ledet av en biskop. Den fremste biskopen i hver provins ble plassert i hovedstaden og ble kalt metropolitt. Fra og med Konstantins tid deltok kirken i statsanliggender og staten i kirkeanliggender. Det romerske presteskapet ble som regel hentet fra de «beste», dvs. mest velstående familiene, og spesielt mange kvinner fra aristokratiet omvendte seg til kristendommen. Biskopene ble gradvis høyerestående personligheter innenfor den romersk hierarkiske statsordning. Dette betydde kirkelig makt med mye pomp og prakt. Gradvis gikk biskopembetet i Rom over til å bli et universelt embete. Dette betydde at biskopen i Rom, i kraft av å være apostelen Peters etterfølger, ble kirkens universelle leder.[3] Pave Leo den Store (440-461) var den første til å hevde paven (biskopen i Roma) som både den øverste biskop og kristenhetens leder.

 

 

Forum Romanum

 

Når vi man går rundt på Forum Romanum kan man gjerne prøve å forestille seg hvordan det var å befinne seg der når det var yrende liv, og når alle bygningene var intakte. Å guide rundt på Forum Romanum er virkelig en utfordring. For det første er det veldig mye å holde rede på, for den andre er det vanskelig å få tilhørerne til å se storheten i det som for de fleste bare er ruiner. (Det er ikke dumt å ha gått ruten selv før man guider.) Det er nok mang en student som har begynt å kjede seg langs denne vandringen fra ruin til ruin. En av måtene til å unngå dette er at man på forhånd har vist dem hvordan forumet egentlig så ut.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#imgrc=A88NzbAwU2DsUM%3A

Forum Romanum er det eldste forumet og startet under den tidlige republikanske tida (510-27 f.Kr). Forumet utviklet seg fra et torg til å bli Romas administrative, økonomiske, religiøse og juridiske sentrum. Det fins flere forumer: Cæsars Forum, Augustus Forum, Domitians Forum og Trajans Forum. Sistnevnte er det best bevarte. I 46 f.kr bygde Cæsar et nytt forum ettersom Forum Romanum ble for lite. Disse andre forumene ligger like ved Forum Romanum. La oss se litt på de mest sentrale ruinene på Forum Romanum. Vi beveger oss altså fra øst mot vest, fra Colosseum til Capitol-høyden:

 

  1. Venus-templet ble bygd under keiser Hadrian rundt 135 e.kr. Det er faktisk det største templet i antikken med blant annet 150 søyler.

 

  1. Konstantin/Maxentius-basilikaen er en bygning fra 300-tallet e kr. Denne basilikaen ble først begynt bygd av Maxentius, men ble overtatt og ferdigstilt av Konstantin da han ble enehersker. Bygningen ble brukt til både rettslokale og et sted der det ble gjort forretninger. De enorme buene gir oss en følelse av størrelsen på de offentlige bygningene på Forum Romanum. Basilikaen var opprinnelig på 6500 kvadratmeter.

 

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=Konstantin%2FMaxentius-basilikaen+&imgrc=6r05lUN-xgZXUM%3A

 

For å oppleve prakten rundt, må man vite at søylene, gulvet og statuene var av marmor og taket av forgylt bronse. I vest-apsen var det først en kolossal statue av Maxentius, som senere ble gjort om til å representere Konstantin.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=statue+of+constantine+the+great&imgrc=D471gFhxyphp5M%3A

 

Denne kolossale statuen kan man, dersom man kikker inn i forgården på Conservatori-museet oppe på Kapitolhøyden.

 

 

  1. Titus-buen er en skrytebue bygd av Domitian i år 81 for å ære broren, Titus og faren Vespasian sine seiere over Judea. Jødene gjorde opprør i 68 e.kr, som endte med Jerusalems fall i år 70. I et av relieffene ser man romere som bærer ut byttet fra templet i Jerusalem. Byttet består av alteret, sølvtrompeter og en sjuarmet lysestake. Buen markerer seieren over jødene i år 70. Her finner man altså det kjente relieffet hvor romerne bringer den sjuarmede lysestaken til Roma. Dette er den eldste framstillingen av den sjuarmede lysestaken som eksisterer i hele verden.

https://www.google.no/search?q=reconstruction+of+forum+romanum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI17r21ufhxgIVBBYsCh2_swiE#tbm=isch&q=arch+of+titus&imgrc=udqHprNW-2V3TM%3A

 

[1] Grande. Den Ortodokse kirke, Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2009, 27 ff.

[2] Se Rasmussen og Thomassen 2000: 95.

[3]Allerede i det 2 århundre avviste Østkirken forestillingen om at biskopen i Rom skulle være den kristne kirkens øverste myndighet. Denne kontroversen mellom Konstantinopel og Rom om pavens primat er en av de viktigste årsakene til bruddet mellom Østkirken og Vestkirken i 1054.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *