6. Istanbul: Hvordan guide rundt i Patriarkatet for Den ortodokse kirke?

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Patriarkatet i Fener

For å komme til patriarkatet for Den ortodokse kirke, er det best å bestille taxi fra hotellet. Det ligger en 4-5 km oppover Det gylne horn i et område som kalles Fener. Dersom man er i Istanbul på en søndag, er det lurt å dra dit mens de har gudstjeneste. Gudstjenesten er for det første veldig vakker, for det andre får man innsikt i hele prosedyren for en ortodoks gudstjeneste. Menigheten er ikke overbegeistret for turister som kommer for å overvære gudstjenesten, men man er likevel velkommen. Det betyr at man må, når man er inne i kirken, forsøke å tilpasse seg så godt man kan, slik at man ikke forstyrrer menigheten under gudstjenesten. Her er det ingen vits å gå i gruppe, og man bør si ifra på forhånd at man ikke bør gå rundt i grupper og hviske og tiske. Å sette seg bakerst på en av stolene, kan være fint dersom man vil ta innover seg den åndelige stemningen. Husk å poengtere at hver enkelt må studere den fantastiske ikonveggen (ikonostasisen). Jeg vil anbefale et kort foredrag utenfor kirken før man går inn.

Hovedsetet for patriarkatet har siden 1600-tallet vært i St. Georg kirken i Fener. Før den tid var hovedsetet plassert både i Hagia Sofia og i Irene-kirken. Hagia Sofia var hovedsetet fra Konstantin den stores tid og fram til 1453, bare avbrutt av perioden 1205-1262 da latinerne, folk fra Vest-Kirken, kontrollerte byen. Da ble hovedsetet flyttet til Apostelkirken i Nikea.

 St. George-kirken, slik som den står i dag, ble bygd i 1720 etter at en brann tidligere på 1700-tallet ødela den forrige kirken. Kirken er bygd som en klassisk basilika med et midtskip og to sideskip. Utvendig er den ikke akkurat kjent for å være blant de vakreste ortodokse kirker, men når man kommer til ikonveggen skjønner man at dette er en kirke med uutgrunnelige skatter.

Ikonveggen

http://www.flickriver.com/photos/grahamspicer/tags/church/

Inne i kirken finner man både en splint av Jesu kors og det som skal være søylen hvor Jesus ble bundet og pisket. Man finner også relikviene etter Johannes Krysostomos (347-407) og Gregor av Nazians (329-389). Gregor av Nazians er også kalt Gregor teologen. Sammen med sine to teologiske venner gikk de under betegnelsen «de kappadokiske fedrene». De er kjent for å ha utformet treenighetslæren, en lære som er den sentrale lære om Gud i dag, både innenfor Den ortodokse, Den katolske og de fleste protestantiske kirker. Johannes Krysostomos er kjent som en av de store predikantene og har skrevet en liturgi som brukes i Den ortodokse kirke. På korbuen som er plassert over koret/alteret finner man den tohodete ørnen som er symbolet på patriarkatet.

En flis av Jesu kors

https://en.wikipedia.org/wiki/Church_of_St._George,_Istanbul

Den nåværende patriarken, Bartholomeus den I av Konstantinopel (f. 1940), ble patriark i 1991. Han er greker født i Tyrkia og har gått gradene innenfor Den ortodokse kirkens hierarki. I 1961 ble han diakon, og så prest i 1969 og metropolitt i Philadelphia i 1973. Den ortodokse kirken i dagens Tyrkia, omringet som den er av en befolkning hvor 99 % er muslimer, opplever å bli passivt motarbeidet av staten. Det kan være verdt, før man besøker patriarkatet, å se følgende video, laget av tv-teamet 60-minutes, omkring Den ortodokse kirke i Istanbul. Se http://www.cbsnews.com/video/watch/?id=6754652n. Dagens patriark er veldig opptatt av økologi og er blitt kalt den grønne patriarken. Han er også veldig opptatt av interreligiøs dialog, religiøs frihet og menneskerettigheter. Patriarkens offisielle tittel er Erkebiskop av Konstantinopel.

 

5. Istanbul: Hvordan guide rundt i Hagia Sofia?

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Før man går inn i Hagia Sofia anbefaler jeg at man finner seg en plass midt mellom Hagia Sofia og Den blå moské. Det er faktisk mye rom i det området slik at det ikke skulle by på problemer. Prøv å finne en plass der man ser begge bygningene like godt. Da ser man konkret i hvor stor grad Hagia Sofia har stått modell til denne storslagne moskeen (og for senere moskeer). Det kan også være lurt å holde et foredrag om Hagia Sofia akkurat her.

 Hagia Sofia er innviet til «logos», den hellige visdommen. Den hellige visdommen referer til Jesus, selve visdomsprinsippet i tilværelsen. Den første kirken som ble bygd der ble innviet den 15. februar 360 og kalt Den store kirken (Magna Ecclesia) – ettersom denne trekirken var større enn de andre kirkene i området. Muligens hadde Konstantin den store satt opp en kirke der enda tidligere. Den første kirken brente ned i år 404. En ny basilika ble bygd i år 415, som ble brent ned under Nikea-opprøret i 532. Utenfor inngangen ser man forresten en stor marmorblokk dekorert med en fantastisk fin rekke uthogde lam. De er rester fra 415-utgaven.

 Den Hagia Sofia vi ser i dag ble bygd i perioden 532-37. Ved siden av å være en av verdens vakreste kirker, var den også verdens største kirke i nesten tusen år, inntil katedralen i Sevilla ble bygd i 1520.

http://www.answers.com/topic/hagia-sophia

Hagia Sofia er en kirke hvis byggekunst var så imponerende at den ble regnet som et rent mirakel. Det er den viktigste bygningen i hele den bysantinske perioden. Da Hagia Sofia kirken ble bygd opp igjen etter Nikea-opprøret, var det viktig å gjenreise kirken så raskt som mulig, som et symbol på at opprøret hadde mislyktes. Under byggingen av kirken ble mange marmorstykker og søyler hentet inn fra antikkens ruiner.[1] Selve byggeteknikken er en arv fra romersk byggekunst hvor man konstruerer en rekke sylindriske strukturer rundt en enorm dom (på innsiden) eller kuppel (på utsiden). Domen er fremdeles en av verdens største og har en diameter på 31,87 meter. Det er 55,60 meter fra gulvet og opp til kuppelen. Domen fra 537 raste forresten sammen i 558 etter at et jordskjelv året før hadde skapt sprekkdannelser. Men så ble kirken bygd opp igjen med lettere byggemateriale. Domen ble også høynet med 6,25 meter ettersom den forrige domen var for flat – som var en av grunnene til at det raste. Etter denne rehabiliteringen har kirken i det ytre holdt seg fram til i dag.

Det arkitektonisk revolusjonerende ved Hagia Sofia er at den ikke er rektangulær, slik som kirkene pleide å være, med mønster fra basilikaene, men kvadratisk. Det andre nye er at kuppelen ikke var plassert i apsis, men midt i bygningen. Dette gir et veldig kompakt og muskuløst inntrykk. Dersom man befant seg inne i Hagia Sofia skulle det være en forsmak på paradis. Den femten meter lange ikonveggen var av rent sølv. Alteret var dekorert med gull og edelsteiner. Ellers inne i kirken fant man porfyrsøyler fra Soltemplet i Roma og grønne marmorsøyler fra Efesus. Søylene er fremdeles der, 107 stykker alt i alt, som er med på gi den besøkende en følelse av tidlig bysantinsk tid. Legg merke til den spesielle bysantinske blandingen av akantusblad og volutter i søylenes kapitél-dekorasjoner. Den helt store attraksjonen må imidlertid ha vært det som skal ha vært Jesu kors, som Helena, moren til Konstantin den store hadde brakt med fra Jerusalem. I tillegg skal man ha oppbevart både Jesu linklede og bordet som apostlene satt rundt under det siste måltidet. Man kan bare tenke seg hvordan kirken så ut i all sin prakt, med alle disse gjenstandene, og med enorme stearinlys overalt for å få mosaikken til å leve. Det ga en følelse av at himmel og jord plutselig møttes.

Da keiser Justinian, den 27. desember 537, for første gang gikk inn i den nyrestaurerte kirken, utbrøt han: Salomo! Jeg har overgått deg!”[2]

 

Keiser Justinians tid

Under Justinians tidlige regjeringstid nådde Det bysantinske riket sitt høydepunkt. Mens kirken fram til 500-tallet var i en forsvarsposisjon, ble det mulig for kirken fra 500-tallet av å utvikle seg ut fra sine egne forutsetninger.

På 540-tallet ble imidlertid Bysants hjemsøkt av en pest (sannsynligvis samme typen pest som under Svartedauden) som oppsto i Etiopia og som etter hvert spredte seg rundt i hele riket. Pesten nådde etter hvert Konstantinopel.

Historieskriveren, Procopius, hevdet at i denne storbyen alene døde10 000 mennesker daglig. Pesten hadde et katastrofalt omfang og blusset stadig opp på nytt. Hver generasjon inntil år 750 ble merket av den. Dette var en av grunnene til at det bysantinske riket ble stadig mer svekket.

 

Guiding inne i Hagia Sofia er ikke helt enkel. Størrelsen på stedet og alle folkene gjør det svært vanskelig å gå samlet. Dessuten er det, på grunn av de enorme islamske medaljongene av kamelskinn med vers fra Koranen, mithraben (bønnenisjen som viser retningen mot Mekka) og diverse restaureringsarbeid, vanskelig å få et klart blikk på hvordan kirken så ut før den ble omgjort til moské i 1453. Jeg har flere ganger opplevd at studentene virrer målløst rundt, imponert og halvveis frustrert, for de vet ikke helt hva de skal se etter, og det de ser går i alle retninger ut fra det de har lært om islam og kristendom. Det er derfor vesentlig å dele førsteetasjen inn i en kristen og en islamsk seksjon, slik at man vet det på forhånd, og ikke tror at man ser en kristen prekestol mens man egentlig ser en minbar (islamsk prekestol med trapp). På en måte er Hagia Sofia et symbol (både spennende og anstrengt) på Istanbuls kristne og muslimske melange. Jeg ville imidlertid ikke lagt så veldig stor vekt på det moskeaktige ved Hagia Sofia ettersom moskeens særpreg kommer bedre fram når man besøker Den blå moské. Men det er viktig å ikke glemme å si noe om de viktigste gjenstandene fra mosképerioden. For eksempel ble minbaren satt inn av Sultanen Murat III på 1500-tallet og Sultanens losje bygd på 1800-tallet under sultan Abdül Mecit.

På veien opp til galleriet, er det alltid populært å stoppe ved svettesøylen (også kalt gråtesøylen eller ønskesøylen), hvor man stikker tommelen inni et hull og kjenner at den blir våt.

For å komme opp i galleriet må man gå opp en ikke altfor anstrengende vindeltrapp. Først der oppe finner man ikke bare fantastiske mosaikker, man finner også en vikinginskripsjon eller graffiti, sannsynligvis risset inn av en skandinav som tilhørte «væringene», voktergarden fra 800-tallet av, og som fungerte som den bysantinske keiserens egen «bodyguard». Denne voktergarden skal først og fremst ha bestått av germanere og skandinaviske vikinger. En av disse væringene har risset inn alftan som henviser til det norske navnet Halfdan. Spesielt unge besøkende liker denne innrissingen. Det er graffiti samtidig som det er noe nært midt oppe i alt det eksotiske, og noe man kan identifisere seg med. Navnet er rett og slett skåret rått og brutalt inn i muren. Inskripsjonen er i det hele tatt veldig populær blant norske turister, og forteller oss at denne byen har nordmenn besøkt gjennom mange århundrer. Den er å finne idet man har passert marmorportalen kalt «Himmelens og helvetes porter» og beveger seg inn i kirkens sørside

Bildene i Hagia Sofia

 

[…] Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Merk at Gud har talt mange ganger og på mange måter. På samme måte som en klok lege ikke gir den samme behandling til alle, men foreskriver det som er passende til den enkelte og velger ut den rette medisin alt etter omgivelser og sykdom, årstid og alder. Spedbarnet får noe, en voksen mann noe annet, noe gis til den svakelige, noe annet til den sterke, og til hver pasient gir han noe forskjellig, avhengig av sykdom og konstitusjon, noe om sommeren, noe om vinteren, atter noe annet om våren eller om høsten, alt etter som hva som er det mest høvelige i hvert enkelt tilfelle. (Johannes Damaskus. Annet forsvar for ikonene.)

 

 

 

Bildenes betydning i bysantinsk tid

Islam ekspanderte voldsomt i løpet av 600-tallet. Irak ble tatt i 633, Syria i 636, Jerusalem i 638, Egypt i 641, Nord-India i 712. Gibraltar ble krysset i 711 og muslimene var da på full vei inn i Europa. Islams møte med kristendommen berørte blant annet synet på religiøse bilder. Denne diskusjonen eller striden kalles Den ikonoklastiske strid (726-843). Den første fasen i denne striden startet da keiser Leo III (680-741) startet et angrep på ikoner i 726.

I Østkirken begynte man tidlig å dyrke Gud gjennom bilder (ikoner), som skulle være en vei å nærme seg Gud på. Islams og jødedommens billedforbud ble forsøkt innført i kirken, og det førte til en stor strid omkring det å kunne gjøre seg bilder av Gud. Ikonoklasmen (bildeforbudet) kan ses på som en asiatisk protest mot den greske estetiske tradisjonen. Enkelte kristne var påvirket av det jødiske og det islamske bildeforbudet. De bekjempet ikonkunsten ved å henvise til moselovens forskrift om å ikke gjøre seg noe bilde av Gud (Se 2.Mos. 20.3-5). En av de bysantinske keiserne, Konstantin V (741-45) var bildemotstander og begrunnet dette nettopp ut fra bildeforbudet i 2.Mosebok.

En rekke av de mer puritanske kristne ble motstandere av bilder. Men samtidig var det mange som ikke ville godta et kristent bildeforbud. De som var positive til bilder, hevdet at det var en historisk utvikling i forholdet mellom Gud og menneske. Bildeforbudet i Det gamle testamente var en ting, men nå hadde Gud selv kommet i Jesu skikkelse. Når Jesus hadde åpenbart seg legemlig, behøvde man ikke bare fremstille ham symbolsk. Denne bildegjøringen av Gud endret forbudet, mente de.

En av østkirkens lærde, Johannes av Damaskus (675-749) mente at ettersom Gud hadde kommet som menneske (gjennom Jesus), det vil si blitt billedlig, var det legitimt å gjøre seg bilder av Gud. På det syvende kirkekonsilet i Nikea i 787 avviste man motstanderne av bilder (bildestormerne), og det ble bestemt at ikonene skulle ha en positiv plass i kirkens liv. Denne seieren over bildemotstanderne har blitt kalt ortodoksiens seier. Likevel ble det presisert at disse bildene bare er bilder av den guddommelige åpenbaringen, de er ikke guddommelige i seg selv. I 843 antok Den ortodokse kirken Johannes av Damaskus sin ikonforståelse som sitt offisielle syn – noe som har vært usedvanlig viktig for utviklingen av kunsten, ikke minst kirkekunsten, ikke bare innenfor Den ortodokse kirken, men også innenfor alle senere kirkesamfunn.

I følge Den ortodokse kirkens teologi fremstiller ikonene verken Kristi guddommelighet eller hans menneskelighet, men hans person som forener begge disse. Ikonene er blitt sett på som nødvendige for å ivareta troen på Gud som ble menneske. Forestillingen om en Gud som blir menneske blir grundigere befestet når det gjengis billedlig, blir det hevdet. [3]

 

Når du besøker Hagia Sofia i dag, er det sannsynligvis mosaikkene som vil imponere mest, ikke minst Deësis mosaikken fra 1261 som befinner seg på galleriet. Men det er lurt at man har startet med å studere mosaikken over inngangsdørene nede på grunnplanet, hvor du først ser en mosaikk fra 800-tallet av keiser Leo VI som kneler foran Jesus, med to medaljonger på hver side av Maria og erkeengelen Gabriel. Dette er en av de aller tidligste mosaikkene etter bildestriden. En mengde bilder ble fjernet fra Hagia Sofia under bildestormerperioden på 700- og 800-tallet.

 Fra grunnplanet vil man også se mosaikken kalt gudefødersken (theotokos), plassert øverst i apsis (hvor alteret står), innviet i 867, som den første mosaikken etter bildestriden. Maria sitter på en trone med en pidestall for føttene og med Jesusbarnet på fanget. Jesus gjør velsignelsens tegn. Tronen og pidestallen er krydret med edelsteiner. Mosaikken er plassert på en gullforgylt bakgrunn fra 500-tallet. Portrettene av erkeenglene Mikael og Gabriel er også fra 800-tallet, men de er dessverre skadet.

Oppe i andreetasjen kommer man (etter å ha passert vestsiden hvor keiserinnen og de andre fornemme kvinnene sto under gudstjenesten), til Deësis mosaikken. Deësis mosaikken er en avbildning av Jesus, Maria og døperen Johannes. I denne Deësis er fremstillingen av døperen Johannes ekstremt uttrykksfull.

Er man der når solstrålene treffer mosaikken, får man en følelse av at skikkelsene lever – som jo var meningen. Mosaikken ble lagd for å feire slutten på den katolske kirkens erobring av kirken. Mosaikken er kjent for sine myke linjer og individuelle, humane uttrykk. I likhet med Anabasis-fresken i Khorakirken representerer denne mosaikken innledningen til renessansens mer humane og bevegelige kunstuttrykk. Både Maria og Johannes ber Jesus om å gripe inn for å berge menneskene på dommens dag.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/8f/Sophia_Fresco.jpg

 Keiserinne Zoë-mosaikken fra 1000-tallet viser Jesus som allskaperen (pantokrator) kledd i en blå kjortel, som var typisk for bysantinsk kunst. Bokstavene IC og XC betyr Jesus Kristus. Jesus velsigner med en hånd, mens han i den andre holder en bibel. Både keiserinne Zoë og mannen hennes, Keiser Konstantin IX Monomachos er kledd i seremonielle drakter. Både hans pengepose og hennes skriftrull symboliserer donasjonene deres til Hagia Sofia. Skriften over hodet på Zoë sier: «Zoë, den svært fromme augusta.» Over ektemannen står følgende: «Konstantin, from keiser i Kristus, konge over romerne.» Zoë hadde forresten en rekke ektemenn, og behandlet dem rått og brutalt, ikke helt ulikt måten Henrik VIII behandlet sine koner på, og for hver ny ektemann, ble mosaikken skiftet ut så den lignet hennes nye mann.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/7f/Empress_Zoe_mosaic_Hagia_Sophia.jpg

 

 

Harald Hardråde i Miklagard

De fleste vikingene i Konstantinopel kom fra Sverige, men det fantes også dansker og nordmenn blant dem. Den kanskje mest kjente av væringene var Harald Sigurdsson (1015 – 1066), som senere ble konge av Norge med tilnavnet Hardråde. Han var høvding for væringene, keiserens livgarde, i mange år. Han ledet væringgarden i kamp, både i Nord-Afrika, Syria, Palestina og på Sicilia.

Da Harald etter mange års tjeneste planla å dra hjem til Norge ønsket han å få med seg Maria, som var keiserinnens niese, men keiserinnen sa nei. Væringene sa det gikk rykter om at keiserinne Zoe selv ville ha Harald. Keiser Konstantin lot Harald fengsle, men Harald fikk hjelp til å rømme. Han hentet Maria med makt, fikk tak i et skip og fossrodde ut fra havnen. Da han nærmet seg lenken som sperret sundet, kommanderte han alle som ikke rodde, bakover i båten. Så rodde de andre for harde livet og kjørte båten opp på jernlenken. Så snart de stod fast, bad Harald alle mann om å springe forut. Da vippet båten fremover og gled av jernlenken. De kunne fortsette over Svartehavet mot Russland. Men før han fortsatte derfra videre mot Norge, sendte han storsinnet Maria med følge tilbake til Miklagard og giftet seg i stedet med kievfyrsten, Jaroslavs datter Ellisif. De reiste til Norge i 1045.

 

 

 I galleriet finner man også graven til Enrico Dandalo, han som iverksatte korsfarernes plyndring av Konstantinopel i 1204. Hagia Sofia var faktisk en katolsk (ikke ortodoks) kirke i tidsrommet 1204-61, inntil bysantinerne gjenerobret byen. Da de gjenerobret byen, benyttet ikke få bysantinere anledningen til å spytte på Dandalos grav oppe i galleriet. Ellers mener man at dette ikke har vært Dandalos egentlige grav, men bare et minnesmerke.

 

Når man igjen er på grunnplanet, på vei ut, like før man er ute i friluft, finner man en mosaikk fra 944 der Konstantin gir Jesusbarnet og Jomfru Maria hele byen, inkludert bymurene, mens keiser Justinian gir dem Hagia Sofia. Jesus velsigner med den ene hånden og holder et skjøte i den andre. På inskripsjonen ved siden av Konstantin står det følgende: Mektige helgenkeiser Konstantin. Medaljongene på hver side av Maria, står forkortelsene MR og ΘY (Mētēr og Theou) som betyr Guds mor.

Ikke la gruppen forsvinne ut før de har fått med seg denne mosaikken.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/e9/Hagia_Sophia_Southwestern_entrance_mosaics_2.jpg

Det er verdt å merke seg at de flotte moskeene i Istanbul bygd på 15- og 1600-tallet, slike som Den blå moskeen og Sinans Süleymaniye, er modellert etter Hagia Sofia. I dag er forresten Hagia Sofia et museum.

[1] Ugur Ayyildiz. Istanbul, Istanbul: Net Turistik Yayinlar AS, 1992, 27-37.

[2] John Julius Norwich. Bysants historie, 102.

[3] Per Bjørnar Grande. Den ortodokse kirke, Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2009, 63-65.

 

4. Istanbul: Hvordan guide rundt i severdighetene rundt Hippodromen?

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Hippodromen i Istanbul

 

Jeg vil anbefale at man begynner guidingen i Istanbul med først å spasere over Hippodromen, den store plassen som under den bysantinske perioden var stedet for hesteveddeløp og annen underholdning. Der ser man rett på Den blå moské og Hagia Sofia ligger bare et steinkast unna der igjen. Hippodromen er en travel plass med mange reisegrupper, samtidig som det er en svær plass slik at man lett kan finne seg sitt eget revir for å stå og guide. Ettersom det er mye bråk, mye folk og enkelte ivrige selgere står klar med sine kart & suvenirer, er det viktig å få gruppen tett inntil seg. Det i det hele tatt viktig å påse at gruppen ikke sprer seg slik at bare de ivrigste får et utbytte av det du sier. Begynn ved den stygge obelisken og beveg dere mot den andre, den flotte egyptiske obelisken som er helt intakt. Her kan det være på sin plass å si en del historisk om både Istanbul, Hippodromen og de historiske hendelsene knyttet til Hippodromen. Hippodromen er også et fantastisk skue på kveldstid når flombelysningen fra Den blå moské og Hagia Sofia skaper en mystisk og eksotisk stemning. Det er som om man ikke ville bli overrasket om man så et menneske komme flyvende på et teppe og forsvinne ut i den blå natten.

 Hippodromen ble først bygd i det andre århundre (år 203) etter Kristus, under keiser Septimus Severus. Det skulle ha vært plass til mellom 30 og 60 000 tilskuere på tribunen. Hippodromen ble kraftig forlenget under Konstantin den store. På hans tid skulle hippodromen ha vært 450 m lang og 130 m bred med plass til opptil 100 000 tilskuere. Hippodromen var u-formet med fire bronsestatuer av hester på taket. Disse bronsehestene ble røvet under det fjerde korstoget og befinner seg i dag over inngangen på Markuskirken i Venezia. Inne på Hippodromen fant man statuer av både guder, keisere og helter. Alle monumentene på Hippodromen var et forsøk på å høyne prestisjen på den nye hovedstaden. Det var spesielt Konstantin den store og Theodosius den store som bidro til denne utsmykningen.

 I Konstantinopel ble menneskeofringene på sirkusene, slik som i Colosseum, forbudt.[1] Her skulle man markere at den kristne etikken var mer barmhjertig og ikke-voldelig. Dyrekamper var tillatt, men det helt store var hesteveddeløp. Man arrangerte mellom to og fire løp med hest & vogn i løpet av en dag. Det var også andre typer kulturelle innslag, fra musikere, dansere, akrobater og dyretemmere. Hippodromen som lå like ved hovedpalasset, var altså det stedet hvor man samles.

 Innenfor hesteveddeløp fant man to rivaliserende partier, de blå og de grønne. Navnene blå og grønn stammet fra de to viktigste vognstyrerlagene på hippodromen. Disse to gruppene var både supportere, halvmilitære og halvpolitiske partier. På Justinian den I sin tid (500-tallet) var de blå jordeiernes og det gamle gresk-romerske aristokratiets parti, mens de grønne representerte handel, industri og det statlige og lokale styringsverket. De blå var tradisjonelt ortodokse kristne, mens de grønne var monofysitter[2], de som la nokså ensidig vekt på Jesu guddommelige natur.

 Justinian og Theodora støttet de blå. Og de blå hadde store fordeler, juridisk og ellers, ved at keiseren og keiserinnen støttet dem mot de grønne. Begge disse gruppenes supportere var beryktet på grunn gateopptøyer og voldsbruk. En dag i 532 kulminerte dette med at de grønne drepte et menneske inne i Hagia Sofia. Senere forsøkte de å krone en alternativ keiser. Theodora fikk imidlertid militæret til å handle raskt. Motstanden ble knust og rundt 30 000 mennesker ble drept inne i Hippodromen.[3]

Keiserinne Theodora i Hippodromen

http://markcnewton.com/wp-content/uploads/2012/05/Benjamin-Constant-LImperatrice_Theodora_au_Colisée.jpg

Etter det fjerde korstoget i 1204 ble nesten all utsmykning på Hippodromen strippet og røvet. Når det gjelder røveriet under det fjerde korstoget, skyldtes det delvis en hevn fra venetianerne. De hadde i årene før opptil 10 000 handelsmenn boende i Konstantinopel. Dyktige handelsmenn som de var, eide de stadig mer av byen. Plutselig en dag ble mange av disse handelsmennene med familie kastet i fengsel. Den rikeste handelsmannen i Venezia, Enrico Dandolo (1107-1205), reiste til Konstantinopel for å forhandle, men ble (antakelig) blindet og sendt hjem. Da han ble valgt til doge i Venezia arrangerte han en hevnaksjon slik at han i forbindelse med det fjerde korstoget bidro med rundt 450 venetianske skip. Da korsfarerne ankom Venezia greide han å overtale dem til først å erobre Konstantinopel før man reiste videre til det hellige land (Jerusalem). Det førte til en forferdelig vandalisme av byen. Korsfarerne oppførte seg så brutalt og lite pietetsfullt at bysantinerne i ettertid tvilte på om de i det hele tatt var kristne. Dette skapte store spenninger innenfor den kristne delen av verden.

 Den egyptiske obelisken ble opprinnelig bygd i 1490 f. Kr på den tida da faraoen Tutmoses III regjerte i Egypt. Da sto den foran Karnak-templet i Luxor. Den ble brakt til Konstantinopel i det fjerde århundre e.Kr. Den er 25,60 meter høy. Denne obelisken ble kuttet i tre deler og sendt til Konstantinopel under keiser Theodosius den store i 390 e.Kr. Den er plassert på en romersk baserelieff i marmor som viser keiseren og hans familie. Denne baserelieffen kan være fin å se litt nærmere på for å få fram hvordan keiseren og hans familie fra 300-tallet av blir både en illustrasjon og en imitasjon av Jesus og hans disipler. Dette viser den sterke teokratiske tankegangen under den bysantinske epoken. Den andre obelisken ble bygd i det tiende århundre under keiser Konstantin Porphyrigenitus. Den ble strippet for all pynt i løpet av det fjerde korstoget, og ser i dag ikke direkte vakker ut. Selv om estetikken ikke er all verden, er det viktig å få fram at den strippete obelisken er et viktig symbol på latinernes eller Vestkirkens brutalitet og manglende pietet under korstoget.

 Slangesøylen er egentlig et alter eller tripode fra det femte århundre f.Kr. og var opprinnelig plassert på Apollontemplet i Delfi. Slangehodene støttet opp selve alteret hvor prestinnen satt. Der prestinnen eller oraklet satt, steg det opp hallusinatoriske gasser, slik at hun kom i transe og fikk kontakt med åndelige krefter som kunne si hva som ville hende i framtida. Alteret ble laget som en ofring til guden Apollon i forbindelse med seieren over perserne. Selve innvielsen skjedde i 478 før Kristus. Slangesøylen ble fraktet til Konstantinopel i 324 like etter at Konstantin den store hadde bestemt seg for å flytte hovedsetet for Romerriket. I dag er det bare rester av spiralsøylen, men ett av slangehodene er å finne i det Arkeologiske museum i Istanbul. En versjon sier at det var en polsk adelsmann som hogde av hodene, en annen versjon foreller at plutselig en dag, den 20. oktober i 1700, falt de bare ned av seg selv.

https://en.wikipedia.org/wiki/Serpent_Column

 

 Den tyske fontenen ble gitt i gave til tyrkerne i forbindelse med den tyske keiser Wilhelm den IIs besøk til Istanbul i 1898. Stilen er nybysantinsk og dekorert med gullmosaikk. Noen mener at fontenen, til tross for den nybysantinske stilen, passer svært dårlig til de andre dekorasjonene på hippodromen. Men så er det ikke helt enkelt å få ting fra 1490 før Kristus til 1898 etter Kristus til å gli sømløst og elegant sammen. Hippodromen er på sitt vis vakker, nesten fullkommen i sin ovale form. Og med tanke på at man ser rett på Hagia Sofia og Den blå moské, befinner man seg på en av de viktigste plasser i hele verdenshistorien.

https://en.wikipedia.org/wiki/German_Fountain

 

 

 

Basilikacisternen

 

Fra Hippodromen til Basilikacisternen (Yerebatan Sarayi) er det bare et par hundre meter. Det kan være greit å stå en stund ved Millionsteinen (Milmerkesteinen), like i nærheten av inngangen til Basilikacisternen, ettersom denne steinbiten fra det fjerde århundre e.Kr., som i dag ser ut som en ubearbeidet søyle, under den bysantinske perioden markerte det stedet hvor man målte alle avstandene fra.

 

Basilikacisternen er et enormt underjordisk vannanlegg som ble oppført under keiser Justinian i år 532 e.Kr. for å tilfredsstille keiserpalassets økende behov for vann. Palasset lå forresten på sørsiden av Hippodromen. Anlegget kunne på 500-tallet romme rundt 100 millioner liter vann. Cisternen er utformet som en stor søylehall der 336 søyler bærer et tak med mange buer og krysshvelv. Søylene som er åtte meter høye og har utskårete kapitéler (søylehoder), er alle spolier, det vil si gjenbruk av antikke monumenter. Cisternen er den største av de 54 cisternene som var i bruk under keisertiden (324-1453). Vannet ble hentet fra Beogradskogen, cirka tjue kilometer utenfra, og ført til cisternene via akveduktene (vannavledere). Deler av Valens akvedukt, som ble oppført på 300-tallet, er fremdeles godt synlig i bybildet. Ottomanene oppdaget ikke denne cisternen før omlag hundre år etter erobringen av Konstantinopel da folk drev og heiste opp vann fra hull de hadde laget i kjelleren på husene sine. I dag er bare to tredjedeler av den originale cisternen synlig. Resten ble murt igjen på 1800- tallet.

Det er veldig vakkert og mystisk nede i Cisternene. Både lyssettingen, lyden av dryppende vann og den klassiske musikken bidrar til dette. I enden av søylehallen står to søyler med baser (foten av en søyle) utformet som Medusas hode. Hodene har sikkert vært tatt fra et av antikkens byggverk. Det ene hodet er plassert opp ned, mens det andre står sidelengs. De hedenske hodene, som er fra antikken, kan ha vært plassert i cisternen for å beskytte vannet fra ”det onde øyet”. At hodet er snudd opp-ned, kan ha med at Medusas livsfarlige øyne ikke skal treffe noen. Man passerer også Tåresøylen, en søyle utskåret med mønster av tårer og med vann dryppende nedover overflaten. En legende knytter tårene til de hundrevis av slavene som døde under byggingen av cisternen.

  

Medusa

Medusa er en av de tre gorgonene (kvinnelige monstre). I motsetning til de to andre monstrene, var ikke Medusa udødelig. Hun var det man kan kalle en heltinne, ikke en guddom. I en av mytene var Medusa først en vakker kvinne, som hadde sex med Poseidon i Athenes tempel. Athene og Poseidon var fra før av fiender. Da Athene oppdaget at tempelet hennes var blitt vanhelliget, forvandlet hun Medusas hår til slanger, og blikket hennes ble slik at hun forvandlet alle levende vesener til stein. Medusa ble gravid med Poseidon, men ble halshogd av helten Persevs med hjelp fra Athene og Hermes. Persevs brukte Medusas hode, blant annet til å forvandle titanen Atlas til stein. Deretter ga han hodet til Athene, som satte det på skjoldet sitt. Myten er vesentlig, spesielt mht til forestillingen om å tilegne seg kraft gjennom vold.

 

Basilikacisternen behøver ikke noe langt foredrag, her er det mer opplevelse og estetikk som gjelder. Jeg tror at akkurat her er det best å la folk gå rundt på egen hånd. Dersom man stopper og samler gruppen, gjør det ved Tåresøylen og ved de to søylene med baser av Medusa-hodet. Når man står ved de to hodene, er dette en glimrende anledning å få presentert litt gresk mytologi. Bilder av Medusa finnes overalt i dag, og er for eksempel selve logoen til motehuset Versace. Her har man en glimrende mulighet til å forklare selve myten. Samtidig kan man, ettersom Valens’ akvedukt ligger like i nærheten, med fordel forklare dette med akveduktenes funksjon. Det er også viktig å gjøre oppmerksom på at vi nå befinner oss i det området hvor keiserpalasset sto, stedet hvor de religiøse prosesjonene tok til, med keiseren i spissen, og endte inne i Hagia Sofia.

Keiserpalasset sto akkurat der hvor Den blå moské står i dag, og de ulike bygningene strakte seg ned mot Marmarahavet.

Keiserne bodde der fram til rundt 1250, da det ble bygd et nytt palass nærmere Det gylne horn.

 

Keiserpalasset besto av en rekke bygninger (slik som Kreml) på et område på om lag 1000 mål. Ved Hormisdas palasset som lå i nærheten av keiserpalasset, finner man i dag Sergius og Bacchus kirken, ombygd til Lille ayasofia moskeen. Denne kirken var sannsynligvis et tilbedelsessted for monofysittene, de som la ensidig vekt på Jesu guddommelige natur.

 

 

 

 

 

[1] James Allan Evans. The Emperor Justinian and the Byzantine Empire, 16.

[2] John Julius Norwich. Bysants historie, 95.

[3] James Allan Evans. The Emperor Justinian and the Byzantine Empire, 17-20.

3. Istanbul: Faglig forberedelse til Istanbulturen

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Det er veldig viktig å ha blitt presentert for de ulike bygningene og kunstobjektene før man reiser. Dersom man ikke har noe grunnlag, vil man passivt følge køen uten å vite hva som er av virkelig verdi å se nærmere på. Hagia Sofia for eksempel er et sted hvor mange bare ser seg rundt i villrede. Når det gjelder Istanbul anbefaler jeg at man har et par forberedelsesøkter før man ser moskeene, kirkene, palassene, mosaikken og maleriene live. Man vil få mye større utbytte av turen dersom man ser videosnutter, dvd’er og powerpointpresentasjoner om Istanbul før man drar – helst sammen med de andre deltakerne. Ikke bare ser, men også tolker de aktuelle bildene og videosnuttene før man drar. En lærer som drar til Istanbul gjør klokt i å kjøpe dvd’er og guidebøker til de ulike severdighetene. Prislappen er heller ikke så avskrekkende at de økonomiansvarlige på skolene får sjokk når man leverer regning på slikt. Man kan jo også kjøpe dem privat.

 

Eksempel på et program for en seks dagers studietur til Istanbul

 

Program for studietur til Istanbul

Divas Hotel. Adr: Katip Sinan Camii Sok. No: 31 34122 Sultanahmet/Istanbul. www.divashotel.com

Tel: +90 (212) 518 68 72, Fax: +90 (212) 638 55 46

Lørdag        Ankomst Atatürk flyplassen. Drosje til hotellet. En tur ned i Cisternene.

 

Søndag        Først taxi til Patriarkatet (Ecumenical Orthodox Patriarchate www.ec-patr.org, der vi er med på deler av en veldig lang (og veldig vakker) gudstjeneste. Deretter spasertur til Chora-kirken (Åpningstider. Tor-tir 09.30-18.30), http://www.sacred-destinations.com/turkey/istanbul-st-savior-in-chora-kariye.htm ca. 30 minutter. Deretter en tur opp på bymuren og så trikk tilbake til sentrum. Besøke Istanbul Archeological Museum (Åpningstider. Tir-søn 9-17) http://www.sacred-destinations.com/turkey/istanbul-archaeological-museum.htm

Ansvar denne dagen: Patriarkatet, Chorakirken og Istanbul Archeological Museum: Per Bjørnar.

 

Mandag       Vi begynner med Hippodromen og Den Blå Moské (husk moskéantrekk), se http://en.wikipedia.org/wiki/Sultan_Ahmed_Mosque Lunsj på veien til Konstantins søyle. Etter lunsj Sinans Røde moské og en sving innom universitetsområdet. (Hvis denne moskeen er stengt, prøver vi oss på en annen Sinan moské, Rustem Pasha moskeen, som ligger i Krydderbasaren (også kalt Den egyptiske basaren). Ettermiddag: Grand Bazaar eller Hamam, eventuelt begge deler. Åpningstider Grand Bazaar: Man – Lør. 08.30 – 19.00.

Ansvar denne dagen: Hippdromen: Per Bjørnar. Den blå moské og Sinanmoskeene: Eva.

 

Tirsdag         Først taxi til Pierre Lotti Café hvor vi nyter en kopp te og utsikten over Det gylne horn. Deretter går vi ned til Eyup-moskeen (moskéantrekk). Etter lunsj båttur på Bosporos og en tur i land på Asia-siden (Usküdar). Vi forsøker å bli med på ettermiddagsbønnen i en moské. Etterpå drar vi over til Beyoglu, den ”europeiske” bydelen. Mulighet for shopping i den europeiske bydelen langs hovedgaten Istiklal Caddessi. Vi spiser på restauranten Rejans, stedet hvor selveste Atatürk pleide å spise sine måltider på 20 og 30-tallet.

Ansvar denne dagen: Pierre Lotti Café, Eyup-moskeen og båttur til Asia-siden: Eva

 

Onsdag        Hele formiddagen i Hagia Sofia museet (Først kirke, så moské og så museum). Etter lunsj Topkapi-palasset. Om kvelden: Dervisjdans.

Ansvar denne dagen: Hagia Sofia museet og Topkapi-palasset: Per Bjørnar

 

Torsdag

Vi besøker Dolmabachepalasset, se http://www.dolmabahcepalace.com/      

Ansvar denne dagen: Eva

             

 

 

For å være best mulig forberedt til en slik studietur, kan man for eksempel begynne med følgende innledningsforedrag om Istanbul.

 

  • Det bysantinske riket
  • Det ottomanske riket
  • De viktigste severdighetene i Istanbul
  • Islam i Istanbul
  • Den ortodokse kirke

 

 

Ankomst Istanbul

 

Det er en miljømessig gevinst å reise sammen. Men når man reiser med voksne studenter, må man bare regne med at noen har skaffet seg rimelige billetter på ulike selskap. Dessuten, det er alltid noen som ønsker å forlenge reisen med et par dager De to vanligste flyselskapene til Istanbul er KLM med mellomlanding i Amsterdam og Air Baltic med mellomlanding i Riga. Lufthansa flyr også, med mellomlanding i Frankfurt. Flyturen fra Amsterdam tar cirka 3 timer.

 

Når man har landet i Istanbul, er det viktig å være klar over at man må ha visum. Det får man ordnet på flyplassen. Man kan også ordne visum før man drar gjennom å betale på nettsiden https://www.evisa.gov.tr/en/ . Når man skal ordne visum på flyplassen, gjør de det ikke helt enkelt for reisende. Man kan ikke betale i tyrkiske lire, kun euro eller dollar. I 2013 kostet det 15 euro eller 20 dollar. Husk å ha penger klar. Kun papirpenger, ikke mynter, og man kan verken bruke tyrkiske lire eller visakortet. Har man ikke pengene klar, må man springe rundt på flyplassen for å finne minibank. Man mister plassen i køen og det tar ekstra lang tid. Sure er de òg når man først kommer fram til luken, så ikke forvent å få oppgradert selvtilliten, verken når man betaler for visumet eller i passkontrollen. Istanbul er kjempepopulær som ferieby, ikke bare hos vestlige, men også mennesker fra hele den muslimske verden besøker byen, spesielt fra den arabiske halvøy. Det er derfor tidvis lang kø på flyplassen.

 

Dersom man ikke har med seg tyrkiske lire, anbefaler jeg at alle tar ut penger på en minibank på flyplassen. Man sparer masse tid. Dessuten er det et trygt sted for uttak. På grunn av at tyrkiske lire svinger voldsomt på børsen, er det ikke mulig å få vekslet inn til tyrkiske lire i norske banker. Det er noen som har med seg euro og dollar, og det kan være lurt å ha med seg litt euro eller dollar, men vi har opplevd steder i Istanbul som ikke aksepterer disse valutaene, så det er best å ha tyrkiske lire som grunning.

 

Overivrige taxisjåfører som søker adrenalinkick ved å ligge i 160 km/t, kan være et problem, men faktisk mindre i Istanbul enn for eksempel i Roma. Men fort, altfor fort, går det. Det kan være lurt, når man er en gruppe, å velge en minibuss. Disse sjåførene pleier også å kjøre mer forsiktig. Det er også smart å være litt avventende og se an taxisjåførene. De mest overivrige kan man bare overse og late som om man venter på noen. Når det gjelder drosjesjåfører er det helt klart de ordinære og eldre som er best bet. Dersom sjåføren ikke setter på taksameteret, sier man bare bestemt: «taksamater!» Det pleier å virke. Husk at taksameteret ofte befinner seg på speilet i taksien. Man bør, dersom alt går fint, gi en 5-10 % i driks.

 

Er man vanlig turist, er det mange som foretrekker å bo på det som kalles den europeiske siden av Istanbul, i områder som Nisantashi, Beyoglu og Besiktas, der hvor de store hotellene befinner seg og nattlivet er mest spennende. Men når det er studietur, er det bare ett område som gjelder, det er Sultanahmet. Her finner man de fleste store severdighetene (Hippodromen, Hagia Sofia, Blå moské, Irenekirken, Topkapi-palasset og rester av palasset fra keisertiden). I Sultanahmet-området finner man mange fine, små hoteller i mellomklassen. Gå for et av disse. Og for all del, ikke forsøk å bo utenfor sentrum av Istanbul. Man kan spare inn noen få lire, men det kommer til å bli et forferdelig stress bare å komme seg inn til byen hver dag. Dessuten vil man gå glipp av atmosfæriske kvelder blant flombelyste bysantinske kirker, ottomanske moskeer og palasser.

 

2. Istanbul: Tanker & tips før reisen

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Istanbul er en by hvor man prinsipielt kan dra til når som helst. Ikke engang sommeren blir uutholdelig varm ettersom det stiger en god bris opp fra Bosporos. Prisene går opp fra høsten av. Temperaturmessig er september og oktober fine, det samme med mars, april og mai. De varme månedene (juni, juli og august) er liksom ikke typisk studieturmåneder. Men dersom det skulle passe, er det å anbefale. Selv om Istanbul er en helårsby, vil det være litt mindre mennesker der i sommermånedene enn ellers.

 

Istanbul ligger på cirka samme breddegrad som den franske rivieraen. Klimaet er behagelig og delvis varmt både vår og høst. Man trenger, i perioden mars til oktober, å ta med seg både solbriller og solkrem samt klær som tilsvarer en norsk høst. I det hele tatt er det viktig at deltakerne har med seg alt de trenger før ankomst. En guiderunde der folk stadig vekk må innom butikker og apotek, og alle andre må vente, forstyrrer og forsinker opplegget. Ettersom det er enkelt å reise fra Norge til Istanbul, kan man gjerne si til deltakerne at de kan ha fulle kofferter. Det byr ikke på store problemer dersom kofferten nærmer seg 20-kilosgrensen ved avreise når man bare skal trille den fra drosjen og inn i hotell-lobbyen. Men obs, obs, det er mye spennende å kjøpe på markedene, så ha gjerne litt plass til et tyrkisk te-sett, vannpipe o.l.

 

Ettersom nordmenn liker å sitte ute og spise, bør man være godt kledd om kveldene. De fleste har med seg for lite varme klær. Det er lett å se seg blind på dagtemperaturen og ikke ta høyde for at temperaturen kan falle dramatisk om kvelden. Derfor blir man ofte forkjølet i løpet av en studietur til Istanbul. Dessuten er det på de rimelige hotellene dårlig med varmt vann. Mange dusjer om morgenen og møter opp med vått hår. Det fører, spesielt når det er en del alkohol med i bildet, lett til halsbetennelse og lignende. Dette har vi hatt dårlige erfaringer med på studieturer, og anbefaler derfor at deltakere tar med en hårføner dersom de reiser under de kaldeste månedene. Det er også lurt å ta med seg gode gåsko. Ikke bare vil man daglig gå en mil eller mer, man vil også stå veldig mye. Dessuten er det enormt mange trapper å bestige. Spesielt eldre bør gå med joggesko. Og det er lurt, nok en gang, å advare mot å ta med seg sko som ikke er gått inn.

 

1. Istanbul: Hvorfor reise til Istanbul?

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Istanbul er et eventyr av en by. De fleste som har reist dit, vil reise tilbake. Det er en dragning ved denne byen som aldri helt slipper en. Selv om en har hatt et par dårlige opplevelser, må man liksom tilbake enda en gang. Noe av skepsisen ved Istanbul forsvinner idet man opplever at dette er en trygg by. Jeg husker første gangen jeg var der, leste jeg følgende i den amerikanske guideboken min: «You will probably be safer here than in your home town.» Og det var det jeg erfarte. Selvsagt er det farer, spesielt dersom man frekventerer de mest løsslupne nattklubbene, men vi har faktisk aldri opplevd noe de årene vi har hatt med studenter som tilsier annet enn generell forsiktighet.

 

Hvorfor dra til Istanbul?

Grunnen til at Istanbul i stadig større grad er et relevant studiested, ligger i den norske utviklingen mot et flerkulturelt samfunn. Ser man på demografien over Norge i 2012 (http://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Norway), kan den fortelle at 16 742 tyrkere, 32 737 pakistanere og 29 395 somaliere, alle fra muslimske kulturer, bodde i Norge. I Istanbul finner man både noen av islams mest hellige steder og noen av de flotteste og mest betydningsfulle moskeene. Det som man i mindre grad reflekterer over er at Istanbul eller Konstantinopel lenge var hovedsete for Den ortodokse kirke, og byen er fremdeles en svært viktig plass for ortodokse kristne, til tross for at de føler seg motarbeidet fra de tyrkiske myndighetene.

 

Byen er et fantastisk sted for å gå inn på forholdet mellom islam og kristendommen. Rent historisk er det en fabelaktig utviklingslinje, fra forflytning og fornyelse av Romerriket i 324, til splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054 og så til ottomanenes erobring av Konstantinopel i 1453 der Det bysantinske riket går til grunne og til slutt, året 1923, da Det ottomanske riket går til grunne og generalen Kemal Atatürk grunnlegger den moderne tyrkiske nasjonen basert på en ikke-religiøs konstitusjon

 

En studietur til Istanbul vil være en viktig pådriver i forhold til større kulturell toleranse. Studentene vil bli overrasket over hvor lik mye av kulturen er deres egen. Dessuten er den jo beslektet med deres egen ettersom Det bysantinske riket var en kristen kultur i over 1200 år, samtidig som den bevarte Romerriket fra full oppløsning og slik videreførte en kultur som kom til å prege Norge gjennom innføringen av kristendommen. I Istanbul viser også den muslimske kulturen seg gjennom et mye større mangfold enn medias stereotypiske framstillinger. Unødige fordommer forsvinner som dugg for solen og restene av den bysantinske kunsten stimulerer og sementerer både skjønnhetssansen, humaniteten gjennom historien og kreativiteten. En Istanbulreise gir også perspektiver i forhold til hvordan kristendommen har formet kulturen vår.

 

Dersom man tar en ukes tur til Istanbul på egen hånd, får man sannsynligvis langt mindre igjen for det rent kulturelt. Det er vanskelig å finne fram, man må klare seg uten guider mens på en studietur får man guiding på norsk, og man vil daglig omgås mennesker som hele tiden kan besvare ulike spørsmål. For studenter er det i studietida viktig å få luft under vingene, bli kjent med andre kulturer, før man går inn i mer etablerte livsstiler. En vellykket studietur kan vise seg å danne grunnlag for større vidsyn og toleranse senere i livet.

 

Det første møte med byen

 

Mange blir overrasket over tyrkernes vennlighet og hvor moderne byen er, og hvor annerledes det er her enn for eksempel i Alanya i Sør-Tyrkia. Istanbul er kontrastenes by; man finner områder som Sisli og Nistantasji som er like hypermoderne som noen europeisk storby, og så har man andre områder, slitte som oser av gamle tradisjoner. Husker en gang jeg bodde på et hotell midt på Taksimplassen, det absolutte sentrum for det nye Istanbul, hvor jeg plutselig fikk øye på ei geit bundet til et tre ved den Gresk-Ortodokse kirken, mens resten av plassen flashet med sine neonlys og moderne bygninger. Mange blir også overrasket over hvor enkelt det er å gå i fred. Holder man seg unna Grand Bazar, risikerer man i liten grad å få et haleheng selgere etter seg – som er mer vanlig i enkelte tyrkiske kystbyer. De negative opplevelsene i Istanbul er som regel knyttet til hasardiøse drosjeturer og sjåfører som skrur av taksameteret og plutselig forlanger en hårreisende pris. Dette kan delvis unngås dersom man går til et hotell og tar taxi derfra. Å ta en taxi like utenfor Hagia Sofia eller de andre store severdighetene, vil nærmest være en garanti for at man blir lurt. Så husk, gå et stykke unna severdighetene før dere strekker ut hånden for å ta en av de små, gule drosjene. Med tre eller fire i en taxi vil sjelden prisen bli slik at man kjenner svetteperler på pannen.

Når man kommer til severdighetene, blir man minnet om at dette faktisk var det nye Roma (Nuovo Roma), det nye hovedsetet i Romerriket fra år 324 etter Kristus. Keiser Konstantin var blitt enehersker i 324 og for å konsolidere sin makt, bestemte han at her skal man bygge et nytt hovedsete. Det ble innviet i 330 etter Kristus. Byen ble, ettersom Konstantin ikke var ufølsom for smiger, kalt opp etter ham selv, etter at han først hadde døpt hovedsetet til Nuovo Roma, Det nye Roma. Andre navn er Miklagard og Istanbul.

https://www.york-united-kingdom.co.uk/constantine/

Dette området, bysantion, begynte gradvis å utvikle en egen kultur og man fjernet seg mer og mer, både religiøst, politisk og kulturelt, fra de vestlige områdene av Romerriket. Det førte til at man fikk to hovedsteder, ett i Roma hvor paven styrte og ett i Konstantinopel hvor keiseren styrte. Det vil si keiseren styrte jo også over Vest-Romerriket, men da i konkurranse med paven. Dessuten var det ofte to keisere som styrte samtidig, én i Vest og én i Øst. Den østlige delen av Romerriket ble altså til Det bysantinske riket. Dette riket besto fra 324 og fram til ottomanene tok over byen i 1453.

I 324 bestemte altså Konstantin at hovedsetet skulle flyttes til Bysantion, en liten gresk by kjent for sine mange nyomvendte kristne i området. I tillegg hadde de ytt liten motstand da romerne erobret området. Det har blitt sagt at man ikke er helt sikker på hvorfor akkurat dette området ble pekt ut som basen for Romerriket. Men, herlighet, se på beliggenheten da! Til og med en person uten topografisk stedsans vil kunne se at akkurat her befinner man seg midt i smørøyet, enten man tenker i økonomiske, strategiske eller estetiske termer. Rett mellom to kontinenter, med panoramautsikt mot både Europa og Asia.

https://pixabay.com/en/istanbul-turkey-orient-bosphorus-782332/

 

Hvordan forberede seg til ekskursjoner og studieturer

 

Av Eva Mila Lindhardt, Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

Det er blitt mer og mer vanlig å dra på ekskursjoner. En velfungerende byskole vil kunne ha en mengde ekskursjoner i løpet av et år. Og på bygdene hvor kulturtilbudet ikke er så stort, er muligheten for å dra ut i naturen og studere prosessene der desto større. Det er også blitt mer vanlig at man på høyskole og universitet bruker ekskursjoner som læringsarena. Gjennom ekskursjoner og studieturer er man plutselig ute i samfunnet, i kontakt med den virkeligheten som man ellers leser om. Fordelene ved ekskursjoner og studieturer er at det gir et direkte møte med samfunnet. Dernest er det nesten alltid sosiale fordeler når en gruppe gjør noe sammen, utenfor den vanlige konteksten. Ifølge Merethe Frøyland er det mange didaktiske argumenter for å ta i bruk flere læringsarenaer. Hun nevner blant annet det at kunnskap settes inn i en relevant kontekst. Forandring i fysiske lokaliteter bidrar til å nyansere temaene man jobber med (Frøyland 2010: 132).

Ekskursjoner og studieturer er ikke så forskjellige fra hverandre. Vanligvis betegner ekskursjoner turer som er kortere både i tid og avstand. Studieturer er noe man forbinder med utenlandsopphold eller turer innenfor landets grenser på tre dager eller mer. I denne boka ser vi ekskursjon og studietur som prinsipielt det samme i og med at begge deler inneholder for- og etterarbeid. Målet er, gjennom å møte ulike sider av samfunnet, enten sitt eget eller andres samfunn, å skaffe seg nødvendig innsikt og kompetanse for å klare seg i verden. Ja, ikke bare klare seg, men også selv være med å prege kultur og samfunn.

En studietur kan være en kongevei til å bli kjent med andres kultur. Det er ikke noe nytt. Historisk sett er studieturen inspirert av den klassiske dannelsesreisen som startet opp på 1700-tallet. Når man så kommer til det 19. århundre er det vanskelig å tenke seg en forfatter eller en maler som ikke så seg nødt til å bryte opp fra heimen og bevege seg ut i det ukjente, og nettopp der, i ukjente landskap, finne ut av sitt livsprosjekt. Noe av det samme kan skje på ekskursjoner og studieturer, om enn i mindre skala. Paradokset er jo at man ofte må begi seg ut i verden for å finne ut om det hjemlige. Dette gjelder ikke bare forfattere og malere, det kan gjelde de fleste mennesker. Utforskningen fungerer altså både som en oppdagelse av det hjemlige og en oppdagelse av det nye. Gjennom å erfare og oppdage det som er nytt og annerledes, oppdager man samtidig mer ved seg selv og den kulturen man er en del av. Skolens ekskursjoner og familiens sydenturer er gjerne de første stegene mot denne oppdagelsen.

En viktig erfaring hos mange av oss som underviser, er at vi må skape en sammenheng mellom det å ha kunnskap om noe og det virkelig å forstå det temaet man jobber med. Ved å kontekstualisere fagstoffet, for eksempel gjennom studieturer, mener vi at kunnskap kan bli til forståelse. Bjørklund skiller mellom den implisitte og eksplisitte kunnskapen. Mens den eksplisitte kunnskapen ofte formidles i et klasserom, kobles den implisitte kunnskapen gjerne til hendelser og situasjoner. Det som Bjørklund betegner som den implisitte kunnskapen, kaller vi og andre gjerne for erfaringsbasert eller taus kunnskap (Bjørklund 2008). Vårt ønske er å koble den teoretiske kunnskapen med den erfaringsbaserte og på den måte utvikle studentenes forståelse. Et fag blir gjerne tørt og kjedelig dersom man aldri kommer seg ut og opplever det som bøkene forteller om. Idet eleven eller studenten dras ut av klasserommet, kan hun bli tvunget til å forlate sine faste referanser. Dette kan skape større åpenhet mot det som er ukjent. Drar man til et annet land, blir ens faste referanser virkelig stilt på prøve. Noen vender hjem for så å holde sterkere på de hjemlige referansene, andre igjen ser mer kritisk på egen kultur. Men ett er sikkert, ens lokale kultur er blitt utfordret og man vil neppe vurdere sin lokale kultur isolert lenger. Samtidig er man nå i ferd med å utvikle et mer detaljert og mangefasettert blikk på det nye, og dermed skape en dypere forståelse. De aller fleste som reiser ut, enten på studieturer eller studieopphold, opparbeider, i tillegg til forståelsen, et skarpere blikk, både når det gjelder å tolke egen kultur og den nye som strømmer en i møte.

Vi mener at det også er veldig viktig for å utvikle toleranse. Toleransen som skapes gjennom lesning er ofte prinsipiell. I bøkene blir man sjelden konfrontert med den følelsesmessige motstanden som oppstår idet man befatter seg med mennesker som ser virkeligheten diametralt forskjellig fra en selv. I møte med mennesker konfronteres man med eget ståsted på dramatisk vis, man merker motstanden og, spesielt idet man ser det positive i det nye, grunnen man selv står på blir noe sleip og porøs.

 

Kroppslige erfaringer

I det man forlater den trygge ramme et klasserom representerer, er man i bevegelse både åndelig og fysisk. Den fysiske opplevelsen er med på å skape en dypere forståelse, samt øke vår hukommelse for det vi lærer. I vår bok er alle eksemplene hentet fra byer, og vi vil vende tilbake til ulike måter å være i byen på. Felles er at alle sanser tas i bruk. Det er skrevet en del om det å vandre og om den som går, promenerer eller spaserer i byen (Dobson 2011). Et kjent fenomen er flanøren som har tid til rådighet og som ikke haster til eller fra arbeid, men som bruker byen på en annen måte. Når man er på ekskursjon eller studietur er man et sted midt i mellom den som har tid og bare spaserer samtidig som man har et mål, et sted man skal. Underveis lukter man, kanskje man stopper opp og smaker på noe og ikke minst så styrkes de visuelle inntrykk samtidig som benene bærer en mange skritt og hvor vekslingen mellom å gå og stå etter hvert kan bli en utfordring. Tilbakemeldingene fra våre studenter gjennom mange år viser at de husker mye av det de har lært på studieturene fordi det var knyttet til en kroppslig erfaring. Har man for eksempel stått på strømpelesten på gulvteppet i en moské vil man alltid kunne hente den erfaring frem igjen når man skal se for seg innredningen i en moské. Kanskje man husker hvordan det luktet der, hvordan lyset falt inn gjennom vinduene i kuppelen eller hvordan kledet som dekket ens hår falt ned i øynene på en irriterende måte. Alt sammen små erfaringer som støtter hukommelsen.

Den sosiale dimensjonen

En ekskursjon og en studietur er først og fremst en positiv opplevelse; bekjente blir venner og man snakker om helt andre ting enn det man vanligvis gjør i pausene. Man får en dypere kontakt med klassekamerater, medstudenter og kolleger. Samtidig kan en studietur være både stressende og ekskluderende. Man befinner seg utenfor de vante omgivelsene og kan føle seg utrygg. Noen opplever at andre unngår dem, og det kan dannes grupper som oppfører seg nedlatende og lite inkluderende overfor de som ikke er inne med dem. På det viset kan man si at miljømessig forsterkes både det positive og negative under slike turer. Nedenfor nevnes noen eksempler:

 

Forberedelser

 

Hvorfor er studieturen helt nødvendig?

Vi har alle tre religionsfaglig bakgrunn og underviser på lærerutdanningen innen faget RLE. Dette er vårt faglige utgangspunkt men vi er sikre på at våre erfaringer kan ha overføringsverdi til andre fagområder på samme måte som vi selv har blitt inspirert av andre fag. Det har alltid vært viktig for oss å finne læringsarenaer som dels kan konkretisere fagstoffet og dels gi studentene en mulighet til å internalisere fagstoffet på en slik måte at det skjer et skifte fra kunnskap til forståelse. Videre er vi av den oppfatning at vi som religionslærere er nødt til å orientere oss internasjonalt og globalt for å skjønne det som skjer i verden og i Norge. Dessuten snakker man innenfor religionsfaget om epoché, det å kunne sette sitt eget livssyn i parentes, for slik å kunne yte ulike trosforestillinger rettferdighet. Dette krever, både av lærer og elev, trening. Hvis ikke, blir man enten forkynnende eller man dreper faget i ren objektivitetsmani.

 

«Dialogisk undervisning» versus «et monologisk opplegg»

 

På en studietur kan det være en tendens til at det oppstår en spenning hvor man som lærer på den ene siden må tørre å gi studenter/elever medansvar samtidig som man ikke abdiserer som lærer. Studentene må få et «eierforhold» til turen – noe som betyr at de må aktiviseres. Vår erfaring er at deler av fagkunnskapen bør være på plass før en drar og at studentene får konkrete oppgaver å jobbe med, som skal formidles underveis. Studentene kan for eksempel holde miniforelesninger knyttet til det stedet man besøker. Det er samtidig veldig viktig at man som faglærer kan ha en løpende dialog med studentene når man er på selve «åstedet». Man må være forberedt på at det kan utvikle seg spontane samtaler når studentenes kunnskaper om fagstoffet møter lærerens fagkunnskaper. På studieturer kan det være en tendens til at begge parter blir eksperter – noe vi ser på som ønskelig.

 

En god forberedelse krever at faglærer har tenkt igjennom mengden stoff og omfanget aktiviteter. Som lærer har man ofte et altfor ambisiøst program, noe som kan føre til at opplevelsen kveles. En erfaren lærer vet fra skolehverdagen at man må være «omstillingsdyktig». Uforutsette ting kan skje – undervisning kan bli avlyst eller flyttet, noen blir syke og man må omrokere osv. Den samme fleksibiliteten må man ta med seg på ekskursjoner og studieturer, for uansett hvor godt program man selv synes at man har, oppstår det alltid uforutsette situasjoner som gjør at man må endre på ting. Det museet man hadde tenkt seg inn på er plutselig stengt på grunn av oppussing eller man kommer seg ikke frem til et gitt sted fordi det plutselig er maraton i byen eller en demonstrasjon gjør at det plutselig kan være utrygt å være der man er. En studietur krever fleksibilitet og man må være svært oppmerksom på å tilpasse seg gruppen man reiser med. For eksempel skal man kunne justere informasjonsmengden slik at man ikke kveler opplevelsen.

 

Induktiv eller deduktiv metode?

 

Ekskursjoner og studieturer basert på en induktiv metode vil si at man reiser ut fra individuelle referanser og kunnskap mens man etter besøket bearbeider opplevelsene og informasjonen gjennom refleksjon og innhenting av fakta. En deduktiv metode går på at man før studieturen innhenter kunnskapene og så konkretiserer dette gjennom besøket. I praksis er det ofte slik at induktiv metode blir til fordi opplegget ikke er pedagogisk tenkt gjennom, men blir induktivt på grunn av latskap, tidsnød og mangelfulle forkunnskaper. Forsøket på å skape en sjokkvirkning ved hjelp av et uforberedt møte med et maleri eller institusjon, har sjelden stor verdi. Derfor anbefaler vi deduktiv metode som grunnlag for å forberede ekskursjoner og studieturer. Når det gjelder etterarbeidet, er den induktive metoden, med fokus på aktiv bearbeiding av opplevelse og info, en vesentlig faktor.

Repetisjon vil kunne være helt utslagsgivende for at man husker hva man har opplevd. Det er viktig å ta med i betraktning stressfaktoren, opprømtheten og usikkerheten når man er borte fra de vanlige omgivelsene. Likevel, vi tror at både forberedelse og etterarbeid er viktig, og vil derfor se en kombinasjon av deduktiv og induktiv metode som det beste i et reiseperspektiv. Etterarbeid er vesentlig for å konkretisere opplevelsene, men brorparten av denne konkretiseringen kan allerede være gjort dersom forberedelsene har vært grundige. Vi vil komme nærmere inn på eksempler på etterarbeid underveis i boka.

 

Samarbeid

Vår erfaring er at det er viktig at alle kollegene som skal være med på enten ekskursjon eller studietur involveres i forarbeidet og at det settes av tid til dette. Da føler alle at de er ansvarlige for at dette skal lykkes. Det kan med andre ord dempe negative holdninger overfor opplegget. Men det kan også være vesentlig å ta med noen av elevene/studentene i planleggingen. Da risikerer man ikke en ren skivebom som treffer lærerne på det nivået som de enten befinner seg på eller ønsker å befinne seg på, men i stedet treffer elevene/studentene der de befinner seg. Er det en studietur kan planleggingen overlates til en komité som utarbeider forslag mens kollegiet og elevene/studentene korrigerer og supplerer. Det er viktig, slik pedagogen Knut Roald påpeker, at ikke forberedelsene er av en slik art at det tar fokuset vekk fra turens målsetting.[1] For mye fokus på overnatting, restauranter og natteliv fører lett til en dreining bort fra de faglige målene og over til selve feriefaktoren. Den faglige fiaskoen ligger da like om hjørnet. Selv om vi i mange år har reist på studieturer med voksne mennesker og ikke yngre elever, er det vår erfaring at man bør bo på samme hotell. Det skaper mest sammenhold, mindre logistiske utfordringer og en bedre mulighet for å unngå at turen går opp i festing. Erfaringer fra konferanser viser det samme, nemlig at dersom man skjermer seg, så holdes fokus på innholdet i konferansen. På konferanser er pauser, måltider og sosialt samvær strukturert. Når man reiser på studietur er ikke det mulig. Likevel mener vi det er viktig å ha gjennomtenkt pauser og måltider. Mange lærere og elever har vel opplevd at nettopp et gjennomtenkt forhold til rast og mat, har bidratt til å heve opplevelsen.

 

Deja Vu-metoden

Skal et opplegg bli vellykket, må det være et forarbeid. Vil du at besøket skal ha en varig verdi, må man ha sett, lest om og opplevd tingene på forhånd. Å venne seg til en gjenstand før man ser det i levende live er vel den beste forberedelsen, både i forhold til å skjønne et verks betydning og for å huske det. Har man for eksempel sett og tolket et Harriet Backer-bilde på forhånd gir det et helt annet utbytte å se det live. Gjenkjennelse gjør en trygg og i stand til å gå raskt inn på tolkningene av tingene. Databaser er en viktig grep for å orientere seg i det man skal ut å studere og oppleve. Nå har de fleste museer og skoler en webside som man kan klikke seg inn på og gjøre seg kjent med hva de tilbyr.

 

Gjentakelse som metode

En metode som sjelden benyttes når det gjelder studieturer og ekskursjoner med innlagt museumsbesøk er gjentakelse. Det blir som regel med den ene gangen og lærerne føler seg ofte svært så tilfreds med det, i hvert fall dersom man gjør litt etterarbeid. Men spesielt museum i nærmiljøet egner seg jo ekstremt godt til gjentakelse. Som regel er et museum tungt ladet med gjenstander og historiske kunnskaper. Derfor er de som skapt til gradvis fordypning. Det å sende en klasse eller en gruppe ut på flere forskertokt vil skape en typisk forskersituasjon der man graver seg stadig mer ned i stoffet.

 

Ekskursjoner til ulike (religiøse) samfunn

Uansett hvor man drar på besøk, vil man møte mennesker. Dess mer respekt man viser, dess større utbytte vil man få av besøket. Lokalguiden vil, dersom gruppen er hyggelig & høflig, bruke mer tid og være mer vennlig innstilt på spørsmål. Sannsynligheten for å bli invitert tilbake vil også være større. Det er derfor nødvendig å gjøre gruppen klar over at man må satse på å gjøre et godt inntrykk. I møte med det fremmedkulturelle er det viktig å forklare hvorfor man bør respektere de ulike påbudene. Det kan også være på sin plass, spesielt i forhold til barn, å få dem til å forstå at det ikke er så lurt å hele tiden stille spørsmål som får kulturen deres til å framstå i et dårlig lys. På den andre siden bør man ikke sensurere alt som smaker av latent kritikk. Men man kommer mye lenger med en positiv holdning og allmenn høflighet. Slik sett er ekskursjoner og studieturer også en trening i å kunne omgås folk fra ulike kulturer. Når man besøker en kirke, moské eller et tempel, vil man nødvendigvis komme i kontakt med de troende. Det er da viktig, både å kjenne til arkitektur, symbol og tro. Dersom man ikke har forberedt gruppen på hva de vil møte, risikerer man mye mer negativ feed-back og flåsete kommentarer. En kritisk og utforskende holdning til kulturarven er svært vesentlig i alle fagene, kanskje spesielt viktig er det i forhold til religionsfagene, ettersom det er helt umulig å gjenskape de religiøse ytringene i klasserommet. Dessuten, oppøvelse i religiøs tro og levesett hører ikke til i skolen, men er likevel noe man har alle mulige fordeler av å lære noe om. Ingenting er bedre enn å se det live og snakke med de troende.

 

Praktiske forberedelser til ekskursjoner

I ekskursjonssammenheng er det en stor fordel om læreren selv på forhånd har tatt den runden som han skal guide elevene/studentene. Han bør ha snakket med personalet, varslet de om hvor mange det er som kommer, om det er noen som trenger ekstra hjelp eller hjelpemidler, om det er andre grupper som kommer den dagen etc. Dersom de som jobber på museet selv er forberedt, er de som regel mer positive og mer i stand til å bidra med praktiske ting, slikt som pamfletter, kart, penn & papir. Læreren må også ha sett på de praktiske anretningene, slikt som garderobe, toalett, kafé. Det mest vesentlige er at hun selv blir kjent med rommene og gjenstandene slik at guidingen blir effektig og levende. Gjennom en slik prøverunde opparbeider læreren seg både en praktisk og faglig selvsikkerhet som det er umulig å tilegne seg gjennom lesing og websøk.

 

 Praktisk forberedelse til studieturer

 

Forarbeidet

En studietur krever mye forarbeid. Dess mer forberedt lærer og elev/student er, dess mer vellykket blir turen. Det første vi anbefaler å gjøre er å lokalisere stemningen for en tur. Er en studietur obligatorisk vil man i startfasen ta det for gitt at alle blir med. Men det gjelder først og fremst å skape entusiasme. Uten entusiasmen risikerer man at folk begynner å «fake» grunner for ikke å bli med. Hvordan skaper man entusiasme? Man må først motivere seg selv og så legge vekt på de positive og artige tingene, uten at det blir for populistisk. Dernest må man lokke med nytte. En studietur bør tangere pensumet slik at man føler at man har en sterkest mulig faglig nyttegevinst. Har læreren vært på studietur til det stedet før, kan man skape entusiasme gjennom å vise bilder fra de ulike tingene man så og opplevde. En presentasjon av de viktigste bygningene, maleriene og slikt kan fungere som en fin aperitiff. Relevant musikk til bildene gir en ekstra god følelse. Vi er ikke sikker på at for mange lystige bilder av tidligere årskull gjør seg så godt som forberedelse ettersom det skaper en viss mal for hvordan denne nye gruppen skal oppleve turen.

 

Det er lurt å skape ekspertpaneler i elev- og studentgruppen. Vi som har hatt med studenter til Roma og Istanbul har svært gode erfaringer med at studentgrupper på forhånd setter seg inn i et bestemt bygg eller periode eller person og, når vi besøker det bestemte stedet, gir de oss andre en innføring. Dette med å bruke studenter som guider har flere fordelaktige sider: studentene får trening i å undervise, de jobber aktivt med stoffet, de føler ofte stor tilfredsstillelse når de har utført oppgaven, og de føler selv et ansvar for å gjøre turen vellykket. Det igjen fører til at man blir mer positiv til turen. Dessuten skaper disse fremføringene en faglig seriøsitet som man ikke kan framtrylle på samme måten når studentene opplever at de er helt fri & frank og bare skal bli passivt matet med fagstoff.

 

Pass m.m.

Det er viktig at lederne gjør oppmerksom på at alle sjekker passene sine. Noens kan være i ferd med å gå ut og det er belastende for alle dersom det blir krøll allerede på flyplassen.

Drar man sør for alpene kan det fra mars til oktober være nødvendig med solbriller. Hvis ikke dette ikke blir nevnt under forberedelsen, risikerer man stadig vekk at noen ber gruppen stoppe ved ulike boder for å kjøpe seg noen solbriller. Det tar som regel tid og enkelte blir irriterte. Sola er som regel varmere og skarpere enn man tror.

Er turen basert på å være mye utendørs, kan det være ok at man har med solkrem for norsk vinterhud.

Været pleier å være slik at det ofte kan bli varmere enn forventet på dagtid og kaldere enn forventet på kveldstid. Derfor kan det være lurt å presisere at man i det minste har med seg en ullgenser. Frakk og kåpe blir oftere nødvendig enn man tror. Vi har erfart turer i Istanbul i oktober hvor dagtemperaturen har vært nede i 5-6 varmegrader og studentene har, fordi de har bommet på klima, kjøpt nesten ny garderobe.

Det er fristende å ha med seg de nyeste og fineste klærne. Men sko som ikke er inngått, kan bli et mareritt for den som får gnagsår.

I Norge tror man ofte at det ikke regner i sydlige strøk. Det gjør det. For enkelte blir dagene ødelagt fordi de blir bløte og kalde. Derfor er paraply eller regnklær nødvendig.

En god guidebok gjør hver enkelt deltaker tryggere og mer i stand til å finne ut av tingene selv. Dessuten fører det til at det alltid er noen som hjelper de faste guidene ved hjelp av sine guidebøker.

Mange har utbytte av å skrive ned ting etter hvert, og spesielt nyttig er det hvis man driver med etterarbeid. Derfor penn og papir.

 

Hva skal jeg ha med?

Følgende kan være greit å ha med:

–          Pass

–          Solbriller

–          Solkrem

–          Guidebok

–          Ullgenser

–          Kåpe/frakk/boblejakke

–          Hårføner

–          Penn

–          Notatblokk

–          Gode sko (ikke nye sko)

–          Paraply

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[1] Knut Roald. Studiebesøk som metode i utviklingsarbeid, Ledelse i skole, Hefte 23, Oslo, 1990, 11.