5. Roma: Antikkens Roma, del 2

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Pantheon

Pantheon ble bygd av keiser Hadrian i perioden 118-125 e.Kr og dedisert til alle antikkens guder (pan-alle, theon-guder). Kuppelhvelvingen (i betong) (43,5 meter i diameter) var den mest omfangsrike i hele verden fram til 1900-tallet. Pantheon består av en gresk søyleforhall (som er bygd på fundamentene til general Marcus Agrippa[1] sitt tempel, 27-25 f.kr), et mellombygg og et sylindrisk rom (etterlikning av et gresk rundtempel). Innskriften på Pantheon er:  M(arcus) Agrippa, Lucius sønn, konsul for tredje gang gjorde (den).

https://www.google.no/search?q=viktor+emanuel+ii+-+monumentet&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIxojnx4LdxgIVy4UsCh3_ZwDK#tbm=isch&q=pantheon&imgrc=G4gahlphiMfSqM%3A

 

Høyden opp til lyskilden er nøyaktig den samme som kuppelhvelvingens diameter, altså 43,5 meter. Veggene i kuppelen er seks meter tykke. Den eneste lyskilden er åpningen i taket. Den er på 9 meter i diameter. Pantheon ble konvertert til en kirke i 609. Legg også merke til det fantastiske marmorgulvet.

http://traumwerk.stanford.edu/philolog/2005/12/imperium_in_the_pantheon_in_ro.html

Rafael ligger begravd i Pantheon under en madonnastatue m/barn av Lorenzetto fra 1524. Noen av Italias moderne konger er også begravd her, blant andre Viktor Emmanuel II.

Å guide i Pantheon, kan bli en utfordring. Her er det alltid mange mennesker. Dessuten bør man ikke drive høylydt guiding innenfor. Husk dette er en kirke i dag. Derfor bør guidingen foregå utenfor, sånn cirka ved obelisken – slik at alle får et inntrykk av dimensjonene. Fortell samtidig om hva man bør legge merke til idet man kommer innenfor. Pantheon er vel et av de monumentene man ikke behøver å si så mye om, men heller anspore gruppen til å oppleve dimensjonene.

[1] Marcus Vipsanius Agrippa (63-12 f.Kr) var en romersk statsmann og general, kjent fra bl.a. Slaget ved Actium der han overvant Antonius. Agrippa var både en nær venn, svigersønn og minister av keiser Augustus.

 

Colosseum

Colosseum ble bygd av keiser Vespasian, men innviet av Titus i 80 e.Kr.[1] På Colosseum var det på den tida plass til 50 000 tilskuere. Men denne praktbygningen ble senere delvis ødelagt av jordskjelv. Bygningen var laget slik at de åtti buede inngangene gjorde det enkelt og raskt for tilskuerne å finne sine plasser, og man kunne kjapt komme seg ut etter forestillingen. Planen er en enorm ellipse på 188 gange 156 meter. Navnet var opprinnelig Amphiteatrum Flavium ettersom både Vespasian og Titus tilhørte den flaviske slekt. Navnet Colosseum fikk bygningen rundt år 700.

Den elliptiske bygningen hadde et tregulv. Under gulvet var det et komplekst sett av rom og ganger som dyrene kom opp fra. Når det gjelder fasaden har de tre etasjene ulike søyler. Dorisk i førsteetasjen, jonisk i andreetasjen og korintisk i tredje. Antakelig har man dekket over bygningen med tøytak.

The construction utilized a careful combination of types: concrete for the foundations, travertine for the piers and arcades, tufa infill between piers for the walls of the lower two levels, and brick-faced concrete used for the upper levels and for most of the vaults.

Senere ble Colosseum også brukt som steinbrudd, blant annet brukte Barberini-familen stein fra Colosseum til å bygge sitt palass. Derav stammer ordtaket: «Det som ikke barbarene gjorde, gjorde barberiniene».

 Under gladiatorkampene deltok det også kvinnelige gladiatorer. De mange kristne som skulle ha blitt drept, mener man i dag helst var kristne gladiatorer som da de skjønte at de holdt på å miste livet, bekjente sin kristne tro. Colosseum vitner om brutaliteten i antikkens Roma.

 I det 18 århundret ble Colosseum innviet av pave Benedict den 14 til Kristus. Dette byggverket ruver i Romas bybilde og forteller med all tydelighet at vi fremdeles kan bli imponert av den antikke, romerske ingeniørkunsten.

 

Vi vil anbefale at man kombinerer Colosseum med Konstantin-søylen og Forum Romanum. Det vil ta en halv dag. Denne ekskursjonen krever en del gåing og ståing slik at det er lurt å ta dette som en morgenøkt. Det kan være lurt å stå ved trappene et stykke fra Colosseum og så guide mens man ser ned på bygningen. Nede ved bygningen er det veldig mye som foregår. Jeg vil anbefale at man som guide forsøker å levendegjøre dette med kampene og slik fokusere på den brutaliteten som må ha ligget til grunn i den romerske kulturen, slik at dette ble ansett som akseptabel underholdning. Men husk, dette er for oss noe grusomt – ikke ulikt utryddelsene i konsentrasjonsleirene – slik at man ikke fremstiller dette som ren morsom forlystelse.

https://www.google.no/search?q=christian+persecution+at+the+colosseum&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIoZjez83fxgIV45hyCh06SQEd#tbm=isch&q=+persecution+at+the+colosseum&imgrc=39OgZtkj9rRRIM%3A

 

Konstantinbuen

Triumfbuene ble bygd for å minnes en stor historisk begivenhet. Disse begivenhetene var militære seiere. Derfor ordet triumfbue. Det har rundt omkring i Romerriket eksistert rundt femti triumfbuer, men bare en håndfull har overlevd tidens tann. Konstantinbuen ble bygget til minne om Konstantin den stores seier over Maxentius ved Den milviske bro utenfor Roma 28. oktober 312 e.Kr. Keiserne pleide å ri gjennom denne 21 meter høye buen idet de entret Roma. Den ble ferdigstilt i 315.

 https://www.google.no/search?q=champs+elysees&biw=1024&bih=684&tbm=isch&imgil=FogrNB5k-6vZcM%253A%253BbF2xY8Q6EY0JiM%253Bhttps%25253A%25252F%25252Fcommons.wikimedia.org%25252Fwiki%25252FFile%25253AChamps_Elysees_Paris_Wikimedia_Commons.jpg&source=iu&pf=m&fir=FogrNB5k-6vZcM%253A%252CbF2xY8Q6EY0JiM%252C_&usg=__86KwqSEyd07GohMKzJw2TaHFO5c%3D&ved=0CCoQyjdqFQoTCKv0yO3U38YCFULVcgodceAB5g&ei=BKWnVaviB8KqywPxwIewDg#tbm=isch&q=arch+of+constantine+and+colosseum&imgrc=5-wZvgy-O_zIEM%3A

 Selve buen er inspirert av Septimus Severusbuen fra 203 like ved. Utsmykningen (relieffene og medaljongene) er også tatt fra andre, eldre monumenter. Statuene er tatt fra Trajans forum i det 2 århundre. Noen av statuene forestiller dakiske fanger (fanger fra Romania). Ett av relieffene forestiller Marcus Aurelius der han deler ut brød til de fattige. Sannsynligvis er det samme kunstneren som dekorerte Trajan-søylen.

De åtte medaljongene er fra Hadrians tid. Slik sett er denne buen rene postmodernismen ved at man låner og etterlikner fra andre epoker. Relieffene forteller om Konstantins seire. Beretningen begynner fra vest på kortsiden. Relieffene markerer et brudd med den klassisk-realistiske stilen og markerer overgangen til middelalderens mer symbolske stil. Man er uenig i forklaringen på hvorfor deler av utsmykningen er tatt fra tidligere «skrytebuer». Det kan være at Konstantin og hans rådgivere var usikker på det kunstneriske nivået i samtiden og foretrakk en eldre stil. Skulpturkunsten på 300-tallet var visst inne i en lavkonjunkturperiode. Skulptørene var ikke lenger på høyden. Slik sett kunne dette være en av grunnene til denne nostalgien for fortiden som man finner på Konstantinbuen. Den mest kjente triumfbuen i verden er triumfbuen på Champs-Élysées i Paris. Den ble bygd av Napoleon og er i stor grad en forstørret kopi av antikkens triumfbuer.

Problemet med å fortelle om Konstantinbuen er at detaljene er vanskelig å få øye på. Guidebøker er også lite detaljerte på akkurat denne buen. Det er nesten umulig, dersom buen da ikke blir et skikkelig forskningsobjekt, å klare å dechiffrere de ulike historiske lagene. Det som imidlertid er lurt er å bruke denne buen til å fortelle noe om keiser Konstantin, den første kristne keiseren, og, ikke minst, om hvordan han bidro til at kristendommen ble den dominerende religionen i Romerriket fra 300-tallet av. Verdt å nevne er at han i 324 bestemmer at Romerrikets hovedsete ikke lenger skal være Roma, men Konstantinopel.

I dette slaget i 312 mot medkeiseren Maxentius, tok Konstantin i bruk det kristne korset som våpenmerke. Dette årstallet regnes derfor som kristendommens innføring i Romerriket. Relieffer i buen tyder imidlertid på at han dyrket sola som gud. Andre relieffer og statuer er hentet fra tidligere keiseres meritter, som Trajan, Hadrian og Markus Aurelius.  Det var det romerske senatet som bestemte at buen skulle bygges. Konstantinbuen er plassert like ved Colosseum, og gangveien kalt Den hellige veien (Via Sacra) går forbi denne buen. Via Sacra også kalt Via Triumfalis (Triumfveien) går opp til Forum Romanum. På monumentet finner man en inskripsjon som sier at Konstantin overvant fiendene sine ved hjelp av guddommelig inspirasjon.

[1] Det var keiser Vespasian som i år 72 startet byggingen. Åtte år senere ble den innviet av keiser Titus, sønn av Vespasian.

4. Roma: Antikkens Roma, del 1

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

Den romerske antikken

 

Den romerske antikken er i stor grad en kopi eller en imitasjon av den greske kunsten og arkitekturen. Men romerne er mer praktiske og mindre idealistiske. Romerne alminneliggjør den greske antikken. En sterkere vektlegging på det realistiske i skulpturene er noe nytt i forhold til den greske antikken. Det vi kaller klassisk kunst har sine røtter i denne epoken (500f.Kr-500e.Kr). For eksempel klassisismen fra 1700-tallet er sterkt påvirket av den gresk/romerske antikken. Klassisk kunst legger stor vekt på skjønnhet og harmoni.

Trajansøylen

Idet man kommer til Piazza Venezia, er man omringet av flere viktige monumenter: Viktor Emanuel II-monumentet, Palazzo Venezia og Trajansøylen. Problemet med Trajansøylen er at det er svært vanskelig å se detaljene. Dersom man har sett utsnitt fra frisen på forhånd, blir denne søylen straks mer interessant. Ellers vil jeg anbefale å ta god tid på denne første vandringen. Gruppen blir lett overveldet når de først befinner seg blant så massivt mye kultur på en gang. La dem fotografere seg ferdig før du prøver å få dem samlet. Når du det gjør, forsøk å få et så godt utsiktspunkt som mulig. Det beste er å stå på en oppsats like ved søylen. Da ser dere i det minste noen detaljer på søylen med sikt mot de andre attraksjonene.

 

Trajansøylen er over 40 m høy og frisen slynger seg i en 200 m lang spiral oppover søylen. Det er over 2500 figurer på søylen. Relieffene er fortellinger om militære seire over Dacierne (folk fra Romania) i årene 101-106. I denne militære operasjonen hadde keiser Trajan en hær på omtrent 400 000 mann, hvor nasjonene innenfor Romerriket utgjorde en soldatdivisjon. Hver av de 30 soldatdivisjonene kriget da på deres bestemte måte ut fra det som var deres spesielle styrke.[1]

https://www.google.no/search?q=the+trajan+column&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=PRqNVev6G8SQsAHIl5nICA&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAQ#imgrc=N8bhN–uLOYUuM%253A%3B6M9Az667N2sw0M%3Bhttp%253A%252F%252Fangeltours.eu%252Fsite_media%252Ftours%252Ftrajan__s_column_by_neoitvaluocsol-d51e5qy.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fangeltours.eu%252Frome%252Falternative-ancient-rome-tour%3B900%3B1200

 

Keiser Trajan (98-117) var ellers kjent for å være en balansert og rimelig keiser. Han gikk ikke inn for noen kristendomsforfølgelse, men mente likevel at de kristne som nektet å tilbe keiseren, måtte bli straffet.[2] Ifølge legenden hadde Trajan bare to svakheter: vin og unge gutter.

 

Opprinnelig stod det en statue av Trajan oppå den 40 meter høye søylen. Da Trajan døde i 117, ble hans aske plassert på sokkelen av søylen. Grunnen til at søylen er blitt bevart, er at pave Gregor den store (590-604) ble så rørt over ett av relieffene. Dette relieffet viser Trajan selv som hjelper en kvinne som har mistet sønnen sin. Paven ble så betatt av en slik førkristen barmhjertighet at han ba til Gud om at keiserens sjel måtte befris fra helvete. Ifølge legenden viste Gud seg for Gregor og sa at Trajan var blitt reddet, men ba samtidig Gregor om ikke å be om befrielse fra helvete for flere hedninger.[3] I 1587 ble søylen ‘kristnet’ ved at man satte en bronsestatue av apostelen Peter på toppen.

https://www.google.no/search?q=the+trajan+column&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=PRqNVev6G8SQsAHIl5nICA&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAQ#imgrc=YUv2D3aEUW2xrM%253A%3BNvFt0uEypoEdkM%3Bhttp%253A%252F%252Farts.st-andrews.ac.uk%252Ftrajans-column%252Fuploads%252FTC-011-12.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Farts.st-andrews.ac.uk%252Ftrajans-column%252Fthe-project%252Fnumbering-conventions-and-site-guide%252F%3B4160%3B2805

 

Viktor Emanuel II-monumentet

 Viktor Emanuel II-monumentet ble bygd for å feire 50-årsjubileet for Italias samling under kongen, Viktor Emanuel II. Arkitekten som har tegnet monumentet heter Sacconi. Monumentet skal symbolisere Italias enhet. Italia ble samlet til ett rike i 1861. Viktor Emanuel II ble innsatt som konge det samme året. I dette gigantmonumentet ser vi ham til hest. Først ble Torino hovedstad, men i 1870 ble Roma, naturlig nok, hovedstaden i det samlede Italia. Monumentet er mest kjent for sine gigantiske proporsjoner. Marmormassen er helt enorm. Kjennerne hevder at denne overdådige bløtkaken blander seg veldig dårlig med Palazzo Venezia, men samtidig får man jo her se en fullt utviklet bygning med røtter i antikkens stilidealer.

 

https://www.google.no/search?q=viktor+emanuel+ii+-+monumentet&biw=1024&bih=684&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIxojnx4LdxgIVy4UsCh3_ZwDK#imgrc=rGmaCoNJxQhxIM%3A

 Viktor Emanuel II-monumentet egner seg best til avstandsbeundring. Men man bør påpeke at soldatene som står nede ved monumentet, der en levende flamme brenner dag og natt, vokter Den ukjente soldats grav. Graven skal minne oss om alle soldatene som døde uidentifiserte under 1. verdenskrig. Dersom det er en gruppe samfunnsvitere, kan det kanskje være verdt å klyve opp de svære trappetrinnene for å se inne i monumentet, hvor man finner et lite museum viet samlingen av Italia, blant annet finner ulike emblemer knyttet til samlingen.

 

Palazzo Venezia

Palazzo Venezia ble bygd i 1455 av Kardinal Peitro Barbo. Venezia var en av de mange bystatene før samlingen av Italia, og dette palasset fungerte i lang tid som Venezias ambassade i Roma. Palasset er et av de beste og fineste eksemplene på renessansearkitektur. Streng, harmonisk og ganske nøktern. Først var palasset pavens residens, så ble det setet for den venetianske ambassaden. På 1920-tallet ble det hovedsetet for Mussolini og fascistene. I dag er det et ganske ok museum, selv om det ikke er blant de aller viktigste i Roma.

I likhet med Viktor Emanuel II-monumentet passer det å se den vakre Palazzo Venezia-bygningen, spesielt for de som reiser første gang, på avstand. Men for all del, la gruppen dvele ved bygningen. Det finnes ikke så mange renessansebygninger. Her er sjansen til å se et av de aller viktigste av sitt slag med sine lavmælte særtrekk.

[1] Michael Grant. The Roman Emperors, London: Phoenix Press, 2002, 72.

[2] Michael Grant 2002: 73-74.

[3] De syv dødssyndene. Under Pave Gregor den store (590-604) ble det utviklet en kristen dydslære. De syv dødssyndene er de syv lastene som står i kontrast til dydene.

Dødssyndene

1.Hovmot (superbia)

  1. Griskhet, gjerrighet (avaritia)
  2. Vellystighet, overdådighet (luxeria)
  3. Misunnelse (invidia)
  4. Fråtseri (gula)
  5. Vrede, sinne (ira)
  6. Melankoli, verdenssmerte (accedia)

 

Dydene

  1. Ydmykhet (humilita)
  2. Nøysomhet (sufficientia)
  3. Kyskhet (castitas)
  4. Kjærlighet (caritas)
  5. Avholdenhet (abstinentia)
  6. Tålmodighet (patentia)
  7. Himmelsk glede (coeleste gaudium)

 

3. Roma: Viktige kunstneriske epoker i Roma

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

 

I Roma finner man spesielt kunst og arkitektur fra tre epoker. Det er antikken, renessansen og barokken. Det finnes nesten ikke noe fra middelalderen ettersom middelalderen ble en sterk nedgangsperiode for byen. Roma er heller ikke så spennende når det gjelder moderne arkitektur og kunst.

 

Antikken 500 f.Kr. – 500 e.Kr.

 Den romerske antikken er veldig mye en kopi eller en imitasjon av den greske kunsten og arkitekturen. Men romerne er mer praktiske og mindre idealistiske. Man kan si at de alminneliggjør den greske antikken. En større vektlegging på det realistiske i skulpturene markerer noe nytt i forhold til den greske antikken. Klassisismen fra 1700-tallet er sterkt påvirket av den gresk-romerske antikken. I det hele tatt det vi kaller klassisk kunst har sine røtter fra den gresk-romerske antikken. Klassisk og antikk kunst legger stor vekt på skjønnhet og harmoni. Det man kan få sett fra antikken er bygninger som Colosseum, Pantheon, Forum Romanum. Palazzo Massimo like ved Piazza Republica huser flotte statuer og interiør fra antikken, for eksempel kan man se de fantastiske veggfreskene fra Villa Livia. Livia var Augustus sin kone. Vatikanmuseet huser flotte statuer fra antikken, blant annet Laokoon-gruppen.

https://en.wikipedia.org/wiki/File:Villa_di_livia,_affreschi_di_giardino,_parete_corta_meridionale,_pianta_con_uccelli.jpg

https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Vatican-Le_Laocoon.jpg#/media/File:Vatican-Le_Laocoon.jpg

Renessansen 1400-1600 e.Kr.

Renessansen er på mange måter en syntese av den gresk-romerske antikkens kunstidealer og kristen tro. Antikkens form- og skjønnhetsideal kobles sammen med den kristne lære. Likevel, renessansekunsten er også noe mer enn denne syntesen ettersom maleriene er mye mer dynamiske, ledige og bevegelige enn før. Renessansen legger vekt på det realistiske. Perspektivlovene, som i stor grad ble fullt utviklet under renessansen, bidrar mye til denne fornyelsen. I renessansen legger kunstnerne stor vekt på individet og dets særtrekk, noe som kommer godt fram i portrettene.

 Høyrenessansen regnes fra år 1500. Det er spesielt innenfor høyrenessansen Roma har mye å by på: Rafael, Bramante, Michelangelo. Høyrenessansen i Roma er særs godt representert med både maleri, skulpturer og bygg.

http://artinbulk.com/michelangelo.html

Når det gjelder ungrenessansen på 1400-tallet har ikke Roma like mye å by på, men likevel, inne i Det sixtinske kapell har de største toskanske mesterne fra 1400-tallets ungrenessanse fått utfolde seg: Botticelli, Girlandaio og Perugino er alle representert med veggfresker inne i Det sixtinske kapellet.

http://www.bibleodyssey.org/en/tools/image-gallery/p/peter-christian-tradition.aspx

 Det er altså viktig å være klar over at det ikke bare er Michelangelo som har fått utfolde seg inne i Det sixtinske kapell. Ellers er bildene inne i Vatikanmuseet det beste stedet for å se og studere renessansemalerier. De aller viktigste er nok Rafael-stanzaene (Rafel-rommene) og Michelangelos takfresker.

 Et av de viktigste renessansebyggene i Roma er Palazzo Venezia, et bygg som viser at renessansens arkitektur nok er mer minimalistisk, beskjeden og nøktern enn hva man ofte tror.

http://www.hotelgiollirome.it/en/places-to-visit-in-rome

 

 Barokken 1600-1700 e.Kr.

 Barokken får man øye på overalt i Roma. Det er delvis på grunn av at Bernini sine skulpturer og statuer er overalt i bybildet, spesielt på Piazza Navona. Borghese-galleriet og Peterskirken huser også mye barokk.

http://vinoconvistablog.me/tag/peter/

Ellers finner man to Jesuitt-kirker som regnes for å være to av de fineste og mest representative barokk-kirker i verden. Det er Il Jesu og Sant Ignatius kirken. En annen viktig barokk-kirke er Santa Maria del Popolo.

 https://en.wikipedia.org/wiki/Ignatius_of_Loyola

Noen synes barokken er overlesset og overdrevet. I forhold til antikken og renessansen mangler den en del på stramhet og symmetri/harmoni. Andre vil påstå at barokkens arkitektur er mer spennende, til tross for at den er pompøs. Når det gjelder maleriet i barokken er den kanskje ikke like spennende som i renessansen, men barokken huser samtidig en maler som Caravaggio (1571-1610), hvis dramatiske effekter, fargebruk og presisjon nok overgår renessansemesterne.

https://www.walksofitaly.com/blog/art-culture/caravaggio-merisi-italy

2. Roma: Romas historie

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Roma blir kalt både «Caput Mundi» (verdens hode) og Città Eterna (den evige stad).  Ifølge legenden ble byen grunnlagt av Romulus i 753 f.Kr. Romulus og Remus var sønnene til krigsguden Mars og prestinnen Rea Silvia, datter av Numitor, konge av Albalonga. Romulus og Remus ble etterlatt for å redde dem fra hatet til en viss Amulius, som strebet etter Albalongs trone. Tvillingene ble tatt vare på av en hunnulv som ammet dem. (Ulvinnen som dier Romulus og Remus er fremdeles symbol på byen Roma.) Romulus drepte senere Remus og ble den første konge av Roma. Rent religionshistorisk er denne myten interessant ettersom den forteller at Romulus grunnla byen etter å ha drept broren Remus fordi Remus ikke hadde respektert byens grenser, altså en forestilling om kulturen bygd på et drap, slik som Kain og Abel.

 Etruskerne hersket i Roma i 250 år. I året 510 f.Kr. gjorde romerne opprør og avsatte etruskerkongene og grunnla en republikk som varte i nesten 500 år, inntil keiserdømmets tid. Keisertida begynner med keiser Augustus i året 27 f.Kr. Republikken (510-27 f.Kr.) var et aristokratisk samfunn under ledelse av konsulene og senatet. Roma var fra og med det andre århundret før Kristus militært overlegen de andre rikene. Grensene for Romerriket ble stadig utvidet. Under Punerkrigene fra 246-146 f.Kr. klarte romerne å knekke Kartagos posisjon som den overlegne handels- og sjøfartsnasjonen. De puniske krigene førte til at romerne kontrollerte middelhavsbassenget. Denne republikken ble noe svekket i det første århundre f.Kr. pga. borgerkriger.

 Julius Cæsar (100-44 f.Kr.) planla en radikal nyordning av republikken, men ble drept av pleiesønnen Brutus i 44 f.Kr. I løpet av de neste årene før Augustus kom til makten, falt republikken sammen. Augustus var adoptivsønnen til Cæsar, og tittelen keiser stammer nettopp fra navnet Cæsar.

 Under Augustus var det en periode med ro og orden, og denne tiden, kalt pax romana, varte i 200 år. Tida under Augustus 27 f.Kr -14 e.Kr. regnes som Romerrikets gullalder. Blant annet var det en sterk litterær periode med forfattere som Vergil, Ovid og Horats. Erobringene av ulike stammer og kulturer førte til en kulturell blanding, som gjenspeilte seg i nye former for religion, kunst og arkitektur. Roma var med andre ord en kulturell «melting pot». På Augustus sin tid bodde det cirka 1 million mennesker i Roma, hvor nesten halvparten var slaver. Krig, epidemier og overbefolkning bidro til at Roma gradvis gikk i oppløsning. Til tider levde opptil 150 000 romere på forsorg og fikk utdelt gratis korn.

 Germanerne gjorde stadig forsøk på å invadere Roma. I 283 ble Forum Romanum ødelagt av brann. I 324 flyttet Konstantin den store hovedsetet for Romerriket til en by som etter hvert ble kalt Konstantinopel. Dette ga grunnlag for det man kaller Det bysantinske riket. Romerriket ble delt i en Østromersk og en Vestromersk del. Gradvis forfalt keiserdømmet. Enkelte generaler utropte seg til keisere og begynte å kjempe mot andre romerske avdelinger. Det var vanlig å rekruttere fiender som allierte og så, sammen med de, forsøke å ta makten. Disse borgerkrigslignende tilstandene svekket Romerriket. I 476 tvang barbarkongen Odovar den siste keiseren, Romulus Augustulus, til å abdisere.

 Roma og Romerriket falt sammen. Forum Romanum som både var det økonomiske, administrative og religiøse sentrum, ble gjengrodd, og kyr beitet rundt i ruinene. Roma som på den tida ikke var hovedstaden i Italia, men hovedsetet for Romerriket, ble redusert til en småby. I middelalderen har man antydet at det levde så få som rundt 30 000 mennesker i Roma. Etter Romerrikets fall i 476 gikk Roma inn i en 300 år lang mørketid. Man gikk faktisk tilbake fra pengehusholdning til naturalhusholdning.

Millionbyen Roma ble gradvis redusert til en herjet provinslandsby. Pavens innflytelse som kristendommens universelle leder gjorde sitt til at Roma forble et lærdomssenter og et bolverk mot totalt barbari, og paven overtok på mange måter keiserens funksjoner.

Første juledag år 800 ble Karl den store kronet av pave Leo 3 til keiser. Forsøket hans på å grunnlegge et nytt Romerike falt etter hvert sammen. I løpet av en 400-årsperiode ble Roma invadert av sarasenere, madjarene, sakserne og normannerne. På 1300-tallet hadde Roma sunket så kraftig sammen at pavesetet i 1309 ble flyttet til Avignon. Dette pave-eksilet varte fram til 1377.

På 14- og 1500-tallet opplevde man, først i Firenze, så i Roma, en kunstnerisk oppblomstring som verden knapt har sett maken til, verken før eller senere. Roma ble et senter for kunstnerisk og intellektuell virksomhet. Spesielt Pave Julius 2 (pave 1503-13) var en pådriver for den kunstneriske renessansen. I 1509 inviterte han blant annet Rafael til å male noen fresker i leiligheten sin. Disse freskene kan vi i dag se i Vatikanmuseet. På denne tiden var pavene og kirkens folk forøvrig i stor grad oppdragsgivere for kunstnerne. Denne oppgangstiden for Roma stanset brått opp i 1527 da keiser Karl V invaderte byen. Dette til tross, man har også fantastiske eksempler på renessansekunst etter den tiden, blant annet Michelangelos takfresker i pavens kapell (Det sixtinske kapell).

På 1600-tallet ble Roma på nytt et sentrum for kunst og kultur. Nå var det ikke renessanse, nå kalte man den nye stilen og perioden for barokk (skjev perle). På 1600-tallet var store deler av Nord-Europa blitt protestantisk. Det førte blant annet til at man fikk et sterkere skille mellom kunst og religion. En av reformatorene i Sveits, Calvin (1509-64), var direkte kunstfiendtlig. Luther (1483-1546) var heller ingen stor estetiker. Det var viktig for protestantene å vise at sann kristendom ikke består av ytre staffasje, av gull, glitter og staselige malerier & statuer. Dette kunne i mange tilfelle ta fokuset bort fra ens individuelle og personlige forhold til Jesus. Derfor skulle kirken og tilbedelsesformene være nøkterne, med fokus på hjertets forhold til Gud.

 Den katolske kirke gikk til motsatt ytterlighet. De ville vise at deres kristendom ikke var kunstfiendtlig, tvert imot, her så man religionen i lys av nettopp kunst og kultur. Dette ble viktig innenfor det man kaller den katolske motreformasjonen. Kunst og kultur kunne være en katalysator inn til Gud. Dette bidro til å skape en frodig og overdådig kunstretning hvor man la stor vekt på følelser og dramatikk (for eksempel Caravaggio).

 Stilen som oppsto (barokken) var ornamentert og preget av svungne former – samtidig som man også var veldig opptatt av døden. Den absolutt viktigste barokk-kunstneren i forhold til byen Roma, er Bernini (1598-1680). Bernini ser man overalt i byen. Han preger Roma enda mer enn Vigeland preger Oslo. Du vil komme til å se mye Bernini, både i Peterskirken, Villa Borghese og på Piazza Navona. Peterskirken og Trevifontenen er gode eksempler på barokk-stilen i Roma.

 På 1700-tallet tok Østerrike Roma, og i 1796 invaderte Napoleon Italia. Denne invasjonen bidro til en sterk nasjonalisme. Italia var på begynnelsen av 1800-tallet en ansamling riker som besto av fyrstedømmer og kongedømmer. Italia ble ikke samlet til ett rike før i 1861 under kong Viktor Emmanuel II (1820-78). Det enorme marmormonumentet, Viktor Emanuel II-monumentet, kalt opp etter kong Viktor Emmanuel II, ble bygd til minne om Italias samling. Monumentet er kalt «bløtkaken», og man ser det nærmest uansett hvor man befinner seg i Roma. Det er Italias nasjonalmonument hvor man bant annet finner den ukjente soldats grav fra første verdenskrig og den evige flammen. Det er også en gigantisk rytterstatue foran monumentet der vi ser Viktor Emanuel II til hest. En historie forteller at før man sveiset sammen hesten, holdt man et innvielsesselskap inne i den gigantiske hestebuken. Denne hvite bløtkaken bygd i marmor er i dag et fint orienteringspunkt for turister. Men i 1861 var ikke Roma hovedstaden. Det var Torino. (Viktor Emanuel II ble født i Torino.) I 1870 ble imidlertid Roma anerkjent som Italias hovedstad.

 Viktor Emanuel II ble imidlertid ikke særlig populær innenfor Den katolske kirke da han angrep Roma og tvang paven Pius 9 (1792-1878) til å trekke seg tilbake til Vatikanet. Paven ble da en slags fange i Vatikanet.

 Under 1. verdenskrig hadde italienerne kjempet mot tyskerne, men fikk liten belønning for det. I 1927 overtok Mussolini styret og kalte seg il duce. Han var oppsatt på å gjenopprette den gamle keisertida i Italia. Men med Mussolinis fascisme gikk Italia inn i en av de meste ekstreme og brutale periodene i nyere tid. Rent ideologisk er vel dette en av de verste tidene noensinne i Italia. Mussolini sine fascister overtok styret, og de styrte med en forferdig brutalitet. Etter hvert allierte de seg med Hitler-Tyskland. Selv om Mussolini er kjent for å være grunnleggeren av fascismen, var han samtidig livet igjennom selverklært sosialist – som Hitler.

 Under Mussolini ble Vatikanet erklært en egen stat, men den katolske kristendommen ble likevel statsreligion i Italia. Mussolini som selv var ateist og i ungdommen kalte seg en «voldsapostel», forsto tidlig at det var veldig viktig å få kirken på sin side. Under Mussolini ble det bygd mange monumentale bygninger[2], og han fikk anlagt en ekstremt bred vei fra Palazzo Venezia og til Colosseum som ble Via dei Fori Imperiali.

 Roma ble ikke bombet i løpet av 2. verdenskrig slik at kunstskattene forble intakte. I 1946 ble kongedømmet, fordi det ikke hadde vært kompromissløs motstander av fascistene, avskaffet. Etter 1946 har man hatt en demokratisk republikk med en svært anonym president (dagens president heter Giorgio Napolitano) og ofte svært omdiskuterte statsministre.

 I Roma i dag bor det cirka 3 millioner mennesker. Byen har over tusen kirker og er i ekstrem grad en kulturby. Det er vel ingen by som har så mange ruiner igjen fra antikken, samtidig som man finner byggverk og malerier fra øverste hylle innenfor både renessansen og barokken. Ifølge Dagbladet er Roma den byen ut av alle verdens byer som flest norske kvinner vil reise til. Det har å gjøre med to ting: kulturen og romantikken. Roma er på mange måter et levende museum. Pga. at det ligger kunstskatter av uvurderlig verdi under nesten ethvert veikryss, er det vanskelig å foreta endringer i byen. Dette skaper mye trafikk-kaos.

Roma er også en by med store problemer i forhold til trafikk og forurensing. Roma i dag er også en dyr by. Likevel, en pizza vil ikke koste mer enn ti-femten euro, og det samme koster en flaske vin på en rimelig restaurant, men skal man kjøpe deg en liten, snerten leilighet, må man, i de attraktive områdene, ut med veldig mye penger. Samtidig får man ikke boliglån i banken før man har hatt fast jobb i sju år. Roma er i dag en by som enhver kulturinteressert europeer føler seg kallet til å besøke. Vær da oppmerksom på at det vil, under studieturen, kunne skape en del irritasjoner, ikke minst i forhold til å stå i kø.

[1] Pave Pius 9 er mest kjent for å ha vedtatt dogmene omkring Marias ubesmittede unnfangelse og pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål.

[2] Under Mussolini bygde man blant annet Palazzo della F.A.O., La Farnesina” (Ministero degli Affari Esteri), Palazzo del C.O.N.I., Ponte XXVIII Ottobre (i dag kalt Ponte Flaminio også kjent som Corso Francia) og Ponte Duca d’Aosta.

1. Roma: Faglig forberedelse til Roma-turen

 

Av Sigbjørg Ladstein Berge og Per Bjørnar Grande

 

Roma er en by med så lang historie. Den er også så godt bevart at den egner seg fantastisk til å bli kjent med de ulike kunsthistoriske og religionshistoriske epokene. For en nybegynner vil derfor møtet med Den evige stad kunne oppleves som forvirrende, og Stendhal-syndromet ligger like om hjørnet. Det er derfor veldig viktig å ha blitt presentert for de ulike bygningene og kunstobjektene før man reiser.

Dersom man slapt følger køen gjennom for eksempel Vatikanmuseet og, som er vanlig, ser et par sekunder på hvert bilde, er utbyttet minimalt. Det er veldig viktig at man har vist bilder, diskutert og tolket dem, før man drar. Når det gjelder Roma, anbefaler jeg faktisk flere forberedelsesøkter, for da, ved ankomst, å kunne virkelig nyte opplevelsene av bygningene, skulpturene og maleriene i levende live. Utbyttet blir langt større av å se på videoer, lysbilder og dvd’er på forhånd – helst sammen med de andre deltakerne. Det er da viktig å stoppe opp og forklare de viktigste kirkene og maleriene grundigere enn det som blir gjort gjennom en hastig video. Slike samlinger på forhånd er også smarte i forhold til å skape genuin entusiasme.

Vi vil foreslå at forberedelsesøktene tar for seg følgende tre tema:

  1. Romas historie
  2. Viktige kunstneriske epoker i Roma
  3. Den katolske kirke

 

Når man ankommer Roma

De aller fleste ankommer Roma med fly. Og det første man bør gjøre, etter at bagasjen er avhentet, er å la de som ennå ikke har euro, ta ut penger på minibank inne på flyplassen. Dette sparer gruppen for masse tid, samtidig som et par hundre euro i pengeboka, gir en viss trygghet i forhold til eventualiteter. Vi vil anbefale en større gruppe å forhåndsbestille buss. Spesielt på flyplassene i Roma finner man drosjesjåfører som er rene gangstere. Jeg har opplevd drosjesjåfører suse inn i Roma by i rundt 150 km i timen for så å forsøke å lette oss, studiegruppen, for enorme summer. Som regel vil hotellet som man bor på kunne forhåndsbestille buss. Det er da viktig at man på forhånd har gitt korrekt tidspunkt for flyets ankomst og et forståelig navn på gruppen ettersom det er stort kaos og massevis av busser utenfor flyplassen.

Når det gjelder selve guidingen har vi pleid å lage et opplegg for en fem dagers studietur. I bloggen forteller vi om stedene før vi kommer med forslag til hva man kan si om de ulike severdighetene.

Vi gjør oppmerksom på at vi her har gjort et utvalg av det aller viktigste slik at det er tilpasset de som er i Roma på studietur for første gang. Ettersom det er Roma, legges det mest vekt på det katolske og det kunsthistoriske.

Forslag til dagsprogram

Dag 1

Trajansøylen

Viktor Emanuel II- monumentet

Il Jesu-kirken

Pantheon

Piazza Navona

Kommentarer

Denne første turen egner seg godt til en spasertur hvor man orienterer seg i byen

Dag 2

 

 

Colosseum

Forum Romanum

Lunsj

Shopping

Villa Borghese        

Dag 3 Katakombene

 

 

Dag 4

Peterskirken

Lunsj

Vatikanmuseet

Dag 5 Santa Maria Maggiore

Lunsj

Santi Cosma e Damiano

Santa Prassede

 

11. Istanbul: Atatürk, mannen som skapte det moderne Tyrkia

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

For å få en mest mulig effektiv innføring i det tyrkiske samfunnet, vil jeg anbefale at man, enten før reisen eller like etter ankomst, gir et kort foredrag om Mustafa Kemal Atatürk, den tyrkiske nasjonens grunnlegger. Med utgangspunkt i denne ene personen klarer man å binde sammen så mange ulike ideer og hendelser at det vil være mulig, ikke bare å forstå det moderne Tyrkia, men også overgangen fra det ottomanske til det lett vestlige.

http://mark.space.4goo.net/photos/10012988?q=Mustafa+Kemal+University

Atatürk (1881-1938) kom fra Tessaloniki, som den gang var en del av det ottomanske riket. Han var sønn av en embetsmann og eldste sønn i familien. Da faren døde da Atatürk var syv, fikk han tidlig ansvar for familien. Dette var nok med på å bestemme hans unike evne til å framstå som leder og landsfader. Atatürk utdannet seg i militæret og endte til slutt opp som den beste eleven ved militærakademiet. Allerede som student deltok han i hemmelige grupper som ønsket å styrte sultanatet. Dette greide Atatürk med militærets hjelp, og 1. november 1922 ble sultanatet opphevd. To år senere var det kalifatet sin tur. Kalifen, Abdülmecid II, den 101 kalifen siden Abu Bekr, og hans familie ble skysset med tog ut fra Sirkesi-stasjonen, bort fra Tyrkia. Kalifatet, en enormt viktig instans for hele islam, ble opphevd, og siden har det ikke vært noe islamsk kalifat.

 I 1923 ble Atatürk enstemmig valgt til president. Selv om han var en troende og praktiserende muslim, lot han altså kalifatet bli oppløst og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han beholdt islam som religion, men mente at islam og andre religioner ikke måtte blandes inn i det politiske.

 Atatürk klarte gradvis å drive ut alle fiendene som truet den tyrkiske nasjonen. Tyrkisk suverenitet var på den tiden truet av en rekke land, og man holdt på å bli spist opp av fremmede makter. Kartet som viser delingen av Tyrkia etter freden i Sévres viser hvor okkupert Tyrkia på 1920-tallet var av diverse utenlandske makter. Det nesten utrolig er at Atatürk greide å drive de ulike maktene ut fra Tyrkia og gjenerobre, til og med utvide store områder. Blant annet klarte han å drive grekerne ut av områdene i Lilleasia, blant annet måtte Onassis-familien flykte fra dagens Izmir. Tyrkia i dag er jo et svært land, med sine 780 508 km2 er landet større enn både Frankrike og Tyskland.

Delingen av Tyrkia etter Sévres-traktaten i 1920:  https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a0/TreatyOfSevres_(corrected).PNG

Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevet kalifatet og islamsk lovgiving, og erstattet dem med privatrettslig lovgivning etter mønster av Sveits og en strafferett som han importerte fra Italia. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske. Akkurat det å skifte et skriftspråk er nesten uhørt, noe han ikke kunne ha gjort om ikke han på forhånd hadde vunnet så mange militære seire. Kalenderen ble endret slik at man fulgte vestlig standard med søndag som hviledag. Bruken av det metriske målesystemet ble obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret. Hovedstaden ble flyttet fra Istanbul og til Ankara, midt i Tyrkia.

 Atatürk selv gikk alltid i vestlige klær. Han var i det hele tatt veldig ivrig på at Tyrkia skulle være en sekulær stat; han forbød hijab på skoler, universiteter og arbeidsplasser. Også fezen, et ottomansk hodeplagg, ble forbudt ettersom han betraktet den som en føydal greie. Fra nå av skulle tyrkerne gå med vestlige hatter.

 Selv om Atatürk offisielt framsto som en troende muslim, var han veldig klar på at religion og politikk måtte skilles. Han kunne også være delvis intolerant i forhold til muslimenes religiøse praksis. En natt da han hadde sittet i Taksim-området og drukket raki til tidlig morgen, utbrøt han irritert, da han hørte det første bønneropet: – Riv ned den moskeen! Han var også en halvstudert røver og elsket intellektuelle spekulasjoner. En gang skal han ha spurt medarbeiderne sine hva tallet null egentlig er. Da svarte en av hans medarbeidere: – Det er forskjellen på Atatürk og meg selv. Embetsmannen skulle visstnok ha blitt forfremmet like etterpå.

Selv om han var en dyktig leder og ble valgt gjennom folkeavstemning, er det ikke tvil om at han styrte diktatorisk. Men blant tyrkerne har han alltid blitt respektert og delvis dyrket. Hans ideer kalles kemalisme og utgjør i stor grad Tyrkias grunnlov. Atatürk er helt klart den personen flest tyrkere elsker. Jeg kjenner en tyrkisk jente som dedikerte sin masteroppgave til Atatürk med den begrunnelse at hadde det ikke vært for ham, ville hun som kvinne aldri kunnet oppnå en slik grad. Overalt i Tyrkia ser man skulpturer, malerier og bilder av han. Disse kom forresten først etter hans død. De tyrkiske pengesedlene og myntene preges av hans ansikt, det samme med de fleste tyrkiske frimerker.

Arven etter Atatürk i dag består av et sterkt militær, en nasjonalistisk ledelse skeptisk til islamisering og innblanding fra andre land. Samtidig er Tyrkia, i motsetning til andre muslimske land, mye mer vestlig orientert. De har blant annet vært medlem av NATO siden 1952 og er fremdeles ivrig etter å bli medlem i EU.

Kemalistiske offiserer har tre ganger (i 1960, 1971 og 1980) med begrunnelse i Atatürks lære, utført militærkupp på grunn av det de mener har vært politisk korrupsjon. Dagens ledere fra det moderate muslimske partiet, AKP, med statsminister Erdogan og president Gül i spissen, er skeptiske til deler av Atatürks sekularisme, men må, fordi konstitusjonen fremdeles er så preget av hans ideer, trå varsomt. Kemalistenes uuttalte militære trusler mot sin egen nasjons ledere har gitt dem makt over tyrkisk politikk, men med et mer muslimvennlig styre, er militæret i dag mye mindre innflytelsesrikt enn for bare et tiår siden.

10. Istanbul: Guiding i Dolmabahçe palasset

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Dolmabahçe palasset har ikke samme historiske betydning som Topkapi, men dersom studieturen beløper seg til mer enn tre dager, vil jeg anbefale et besøk. Et slikt besøk inkluderer guiding, det vi si at man ikke kan besøke palasset uten å bli ført rundt av en guide. Dersom man leser hva folk skriver på tripadvisor om guidingen (se http://no.tripadvisor.com/Attraction_Review-g293974-d294667-Reviews-Dolmabahce_Palace-Istanbul.html) på dette palasset, er det helt klart rom for forbedringer. Ordene kjedelig & upersonlig går igjen, men samtidig er dette et palass som veldig mange anbefaler. Av de 854 anmeldelsene jeg så, var det hele 673 som rangerte palasset enten som en ypperlig eller svært bra turistattraksjon. Dolmabahçe palasset er forresten et av de stedene som ikke holder stengt på mandager. Ettersom mange andre museer er stengt på mandager, blir køene denne dagen ekstra lang på Dolmabahçe palasset. Prøv derfor å besøke palasset på en av de andre dagene. Og ikke glem å ta dere tid til, etter guidingen, å spasere langs bredden på Bosporos og ta innover dere atmosfæren; bølgene, båtene som gynger forbi og Asia som lokker i horisonten, samtidig som dere lar dere overveldes av størrelsen på palasset og den praktfulle fasaden.

http://weddingphotography.com.ph/5057/romantic-adventure-majestic-palaces-world/

Dolmabahçe palasset er spesielt viktig som et symbol på overgangen fra en ottomansk til en mer europeisk orientert kultur. Med Atatürk fikk man i Tyrkia et voldsomt press på å bli mest mulig europeisk. Allerede Dolmabahçe palasset, bygd i perioden 1843-1856 av en arkitekt ved navn Kabaret Balyan, viser en stadig sterkere vestlig tilnærming. Dolmabahçe palasset er delvis en miks av europeiske stiler. Her finner man barokk, rokokko og nyklassisisme iblandet ottomanske stilelementer. Dette er med på å skape en ny stil, basert på denne firfoldige stilsyntesen. Det er nesten et drag av postmodernisme og maksimalisme ved interiøret! Palasset erstattet Topkapi palasset som både sultanens residens og regjeringens hovedkvarter. Seks sultaner bodde der inntil kalifatet ble avskaffet i 1924.

Palasset er intakt den dag i dag med tepper, malerier og lysekroner. Alle møblene er originale. Man finner 285 rom inne i palasset. De offentlige rommene var i sin tid bare tillatt for mannfolk. Selve palasset er på 45 000 m2. Vegger og tak er dekorerte av europeiske malere, fortrinnsvis franske og italienske. 14 tonn med gull ble brukt til å dekorere takene i palasset. Palasset rommer den største ansamling lysekroner i verden, den største er en gave fra dronning Victoria av England og veier 4,5 tonn. Det er 4500 m2 med tepper i palasset, de fleste er laget av silke. Legg også merke til den nydelige parketten på gulvene. Vakre Sévre-vaser dekorerer rommene. Husk å få med deg den «skjøre» Krystalltrappen i hesteskoform laget av Baccaratkrystall. Seremonihallen med verdens største lysekrone i midten, med plass til 2500 mennesker, er nydelig. Ellers finner man i palasset mindre kuriositeter, som for eksempel et 150 år gammelt bjørneskinn gitt av den russiske tsaren. Når utenfor palasset, få med deg de massive portene som står ut mot Bosporos. Husk at man før i tiden ankom sjøveien og steg i land ved å passere under disse ornamenterte kjempeportene.

http://apartmentinistanbul.co.uk/istanbul-guide/dolmabahce-palace/

 Ataturk døde inne på Dolmabahçe palasset i 1938 klokka 09.05. Hans nærmeste livvakt tok straks livet sitt som et uttrykk for sorg over hans død. Før var alle klokkene inne i palasset stoppet på det klokkeslettet. I dag er dette markert på det rommet hvor han døde.

 

 

9. Istanbul: Guding i Topkapi palasset

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Topkapi er et av de eldste palassene igjen i verden. Det er det andre palasset bygd opp av tyrkerne etter 1453. Det første sto der Istanbul-universitetet står i dag. Etter 14 år med bygging, ble Topkapi ferdigstilt i 1479. For å få et inntrykk av dimensjonene, kan man nevne at Khorakirken er på 742,5 m2 mens Topkapi-palasset er på rundt 700 000 m2. Men la oss si at du befinner deg på Asiasiden av Bosporos, da vil du lett se Hagia Sofia og Den blå moské, mens Topkapi, som er mye større, vil du ha problemer med å få øye på. Man kan derfor lure på hvorfor det er så vanskelig å få øye på det enorme palasset. Til forskjell fra slottene i Vesten, som er bygd for å prange, er de muslimske palassene bygd for å være mest mulig skjult. Topkapi har derfor en struktur som kan minne om et festningsanlegg.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/68/Pa%C5%82ac_Topkapi_ze_Z%C5%82otego_Rogu_RB1.jpg

Dersom man skal se Topkapi palasset, og det bør enhver førstegangsreisende se, så vær beredt på at det vil ta en halv dag. Jeg anbefaler gruppen å gå inn hovedporten (Imperial gate), kjøpe billetter, og så finne en kafé. Hovedporten er vakker og imponerende. Over døra finner man kalligrafi, blant annet med ordene: «Stig inn med fred og trygghet.» Vær obs på at man må kjøpe en ekstra billett for å se haremet. Det er verdt prisen. Området er stort og det egner seg fint til foredrag. Men etter at man har kjøpt billetter, er det, dersom man er en tosifret gruppe, vanskelig å gå sammen hele tida. Det er masse mennesker, store områder og svært vanskelig å orientere seg. Derfor er det lurt å si på forhånd hva som er verd å få med seg. Det er spesielt to avdelinger alle bør få med seg. Det er haremet og Skattekammeret (The Treasury), avdelingen for religiøse gjenstander. De andre offentlige rommene er også praktfulle med sine blåhvite fliser og gullforgyllinger.

https://en.wikipedia.org/wiki/Topkap%C4%B1_Palace

Etter Mehmet II ble Topkapi sultanenes hovedsete inntil Dolmabahçe palasset ble ferdigstilt i 1856. Da Dolmabahçe palasset sto ferdig, og sultanen med familie flyttet inn, begynte Topkapi å forfalle. Nå har man imidlertid brukt 50 år på å restaurere palasset. Dets betydning har vært kolossal: Topkapi huset i tillegg til sultanen og hans familie den politiske ledelsen, arkivene og pengetrykkingen. I tillegg var Topkapi-palasset et viktig lærdomssenter i Det ottomanske riket.

 

Haremet

Haremet består av mer enn 300 rom, ni bad, to moskeer, et sykehus, vaskeri og en sovefløy for haremspikene. Harem betyr rett og slett det området hvor sultanen og hans familie bodde. Palasset huset mange andre offentlige rom, men haremet skulle kun huse den nærmeste familien. Familien besto først og fremst av sultanen, hans mor, hans koner og elskerinner(konkubiner) og evnukkene. De fleste haremspikene var forøvrig tjenere som stelte med praktiske gjøremål. De som ble funnet ekstra vakre og intelligente, ble tatt vare på av erfarne kvinner som forsøkte å videreutvikle deres talenter i slikt som musikk, dans, lesing og skriving og søm. De som ble sultanens favoritter (odalisker), enten på grunn av sin personlighet eller fordi de fikk barn med ham, kunne stige i hierarkiet og bli en av hans koner. Evnukkene skulle helst være stygge og seksuelt ubrukelige. Selv om de var kastrerte, har det nok vært en del erotikk mellom evnukkene og haremspikene. Dette var imidlertid strengt forbudt. Sultanens kvinner var håndplukkete jenter, tatt fra de sunneste, vakreste eksemplarene fra ulike raser og kulturer. Haremspikene var imidlertid først og fremst kirgisiske jenter fra Kaukasus, men det var også arabiske og svarte piker. De ble hentet til haremet da de var i alderen fem til 16 år gammel, slik at de fikk den best tenkelige oppdragelsen.

Tjerkesserinnens galskap

Tjerkesserinnen åpner luken i sitt lille avlukke

Blikket er stivt og rettet mot øst

En laber bris fra Bosporos

vekker lengsler tilbake til alt hun har forlatt

 

Sultanens soverom står tomt

Hans mor glir årvåkent forbi

Odaliskene ler og hvisker i korridorene

I morgen kommer sultanen hjem fra jakt

 

Søvnen er blitt borte

Hennes brune øyne ruller

Leppene vibrerer

Hennes lette legeme er badet i svette

 

Hun røsker sverdet fra sliren

“sssssllllitt”

før gangene fylles av skrik

(Per Bjørnar Grande)

 

 Det var strengt forbudt for uvedkommende å entre haremet, som viser hvordan man i tradisjonelle samfunn taklet og regulerte sjalusi. Denne skikken med evnukker som vokter herskerens piker, finner man først i Mesopotamia med Assyrerne, en skikk som siden ble adoptert av blant annet kineserne og romerne. Grunnen til at jentene ble tatt hånd om i svært ung alder, var fordi man skulle få den best mulige utdannelsen for slik å kunne oppvarte sultanen. De var derfor ofte godt beleste og dyktige i ulike praktiske yrker. Ikke alle konkubinene fortsatte å være en del av haremet. De som ikke ble sultanens koner, fikk, i en alder av 32, forlate haremet. Disse ble svært ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Mange av disse eks-konkubinene giftet seg derfor med menn innenfor det øverste samfunnssjikt.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/0d/Harem_of_Topkapi_Palace.jpg

 Når sultanen var svak, var det ofte sultanens mor som i styrte. Legg merke til hvilke enorme rom som var reservert sultanens mor. Men også hans koner og elskerinner kunne ha stor innflytelse. Grunnen til at man overalt finner gullforgylte kraner med rennende vann, skal visstnok ha vært at lyden av rennende vann gjorde det vanskelig å høre hva man snakket om. Man kan bare ane hvilken grad av sjalusi og mengder intriger disse nydelig flisebelagte veggene har skjult ned gjennom århundrene.

 Inne i Skattekammeret (The Treasury) er det nesten alltid en enorm kø, og køen beveger seg svært sakte. Her finner man blant annet en av verdens største diamanter, en pæreformet gigant av en diamant, 86 karat og med 49 smådiamanter rundt. Man finner gullbelagte dolker pepret med edelsteiner, gullforgylte flasker og esker så rikt dekorert med juveler at man knapt greier å forestille seg hvor verdifulle de er. Men det er først og fremst rommene som huser de hellige relikviene (The Chamber of the Holy Relics), som absolutt alle bør få med seg, spesielt om studieturen fokuserer på islam. Her må man ha i mente at det er muslimer som for første gangen i livet får se noen av deres kulturs aller viktigste og mest attraktive gjenstander knyttet til Muhammed og andre viktige personer omtalt i Koranen. Når det gjelder disse gjenstandene, kan det være en fordel å ha sett dem på forhånd. Det er svært trangt og noen gjenstander blir, på grunn av den ubønnhørlige køen, vanskelig å få studert skikkelig.

I Skattekammeret (The Treasury) finner man noen av de viktigste relikviene i hele islam, slik som Muhammeds bue og sverd, rester av hans skjegg, Josefs kjortel, Moses sin stav, Kong Davids sverd, døperen Johannes sitt hode, en beholder i gull som omkranset den svarte steinen i Kabaen og Fatimas bønneteppe.

http://kilyos.ee.bilkent.edu.tr/~history/religious.html

 Disse gjenstandene er blitt tilegnet gjennom ottomanenes kontakter og erobringer. Man finner også utstilt Muhammeds knekte tann, en tann som ble knekt under slaget i Uhud i 625, det som for muslimene er år 3, et slag mellom Muhammed og hans etterfølgere i Medina og en mekkansk hær.

8. Istanbul: Guiding rundt i Istanbuls arkeologiske museum

 

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Istanbuls arkeologiske museum

 

Det arkeologiske museet er et sted hvor det er viktig å ha gjort et forarbeid før man ankommer. For det første finner man her et stort mangfold fra ulike perioder, og det er ingen vits i å forsøke å få med seg alt. Dessuten er det viktig å skape forventning, det gjør man blant annet ved at man ser og studerer noen gjenstander på forhånd. Å gå inn på museets hjemmeside http://www.istanbularkeoloji.gov.tr/main_page kan være en stor fordel da man der ser hvilke skatter museet huser. Selv om museet huser ufattelige kunstskatter, er det sjelden fullt inne på Det arkeologiske museet. Det er også relativt rimelig å komme inn, sammenlignet med Hagia Sofia og Topkapi-palasset, og det er plenty med plass i forgården til å gi et kort foredrag før man går inn. Det man absolutt må få med seg er følgende: Aleksandersarkofagen, bysten av Aleksander den store, Sarkofagene fra Sidon, kjettingen som lå over Det gylne horn og et av slangehodene plassert på alteret til Oraklet fra Delfi.

Det arkeologiske museet ligger i Gülhaneparken like ved Topkapi palasset. Museet er Tyrkias første museum. Museet ble bygd for å huse de store gravfunnene i Sidon (dagens Libanon), og siden har det blitt bygd ut en hel del. Bygningen vi ser i dag ble oppført mellom 1891-1908, og er det første bygg som ble oppført spesielt som museum. Istanbuls arkeologiske museum har i dag en av verdens rikeste samlinger av gresk og romersk kunst, innsamlet over flere hundre år fra alle deler av det store ottomanske riket. I tillegg finnes en samling unike gjenstander fra ulike eldre sivilisasjoner. Fasaden på hovedbygningen, som er utformet som et gresk tempel med fremskutt, søylebåret inngangsparti, er inspirert av den berømte Aleksandersarkofagen og De gråtende kvinners sarkofag, som man vil se inne i museet. Sarkofager er forresten store gravmonumenter/likkister med utsmykninger hvor man la de døde. Enkelte sarkofager, som de man ser inne på museet, er stor kunst.

Ute i forgården finner man tre store porfyrsarkofager fra det fjerde og femte århundre etter Kristus. Disse har inneholdt levningene til noen av de første bysantinske keiserne. Porfyr (purpur) var et tegn på opphøydhet, og var forbeholdt de romerske og bysantinske keiserne.

Inne i hovedbygningens 1. etasje med sine 20 rom ser vi arkitektur og skulptur fra gresk, hellenistisk og romersk tid. Hovedattraksjonen her er rom 8 og 9 med de store marmorsarkofagene som ble funnet i katakombene i den kongelige nekropolen (gravsted) i Sidon (dagens Libanon), og som ble utgravd av museets grunnlegger og første direktør i 1887. En mener at sarkofagene ble laget for en rekke fønikiske konger som hersket i 6.- 4. årh. f. Kr.

 De gråtende kvinners sarkofag som er utformet som et gresk tempel og viser vakkert utførte relieffer med gråtende kvinner på alle fire sidene. Sarkofagen skal visstnok ha tilhørt kong Straton (374- 358 f.Kr.) som var kjent for sin store interesse for kvinner. De gråtende kvinnene antas å være hans koner og deler av hans harem. På balustraden rundt sarkofagen ser vi kongens eget begravelsesopptog med hester og vogner.

Ta god tid til å studere de ulike kvinnene. Hver kvinne har sitt individuelle sorguttrykk gjennom sine ulike kroppsuttrykk. Hver av de 18 kvinnene er skilt fra hverandre med ioniske søyler. Ioniske søyler kan gjenkjennes ved at hodet (kapitélet) har kun ruller, ikke blomsterornament. De ulike kvinnenes uttrykk skaper en sjelden kunstnerisk variasjon og balanse. Ser man lenge på de ulike sørgende kvinnene, vil man gradvis bli preget av deres sorg slik at kvinnenes sorg lett flyter inn i tilskuerens egen sorgopplevelse. Kunstnerisk er dette på aller høyeste nivå.

http://www.patrickcomerford.com/2011_08_14_archive.html

 

Bruk tid på å studere marmorhodet av Aleksander den store (356- 323 f. Kr.) som sannsynligvis ble laget i første halvdelen av det andre århundre før Kristus. Denne typen skulptur går tilbake til skulptøren Lysippos på trehundretallet før Kristus og hans framstilling av Aleksander. Skulpturen fremstiller et følsomt ansikt med myke liner og en melankoli i blikket som er rørende, spesielt med tanke på at dette er en av historiens aller største krigere som faktisk var arkitekten til en ny tidsalder, en multikulturell tidsalder, kalt hellenismen.

 Vi går videre til Aleksandersarkofagen som er den mest påkostede og imponerende av alle sarkofagene. Den betraktes som et hovedverk innen den tidlig hellenistiske kunsten. Sarkofagen som er fra slutten av 300- tallet f. Kr., tilhører ikke Aleksander den Store, men ble laget for kong Abdalonymos av Sidon. Navnet har den fått fordi relieffene på langsidene viser scener fra Aleksanders liv; bl.a. ser vi slaget ved Issus i 333 f.Kr. der Aleksander vinner over perserkongen Darius, og en svært livaktig jaktscene der både Aleksander og Abdalonymos deltar. Vi ser rester av maling (spesielt rødt) på de utskårete figurene. Ta en titt på kopien som viser hvordan sarkofagen egentlig så ut med et vell av sterke farger.

http://museumchick.com/2013/04/istanbul-archaeology-museums.html

Se spesielt på krigsrelieffet der Aleksander den store er fremstilt med et hodeplagg av en løve, for å representere guden Herakles. Spydet som han er i ferd med å stikke inn i en perser, er blitt borte gjennom århundrene. Perserne er fremstilt med sine spesielle klær, klær som tildekker kroppen, slik skikken var i Persia. Menn skulle ikke vise annen hud enn ansiktet og fingertuppene. I disse gjengivelsene ser man at deler av ansiktet også er tildekket av et tynt slør.(Viser at praksisen med tildekking startet lenge før islam kom på banen.) Dette relieffet er viktig, ikke bare fordi det gjengir en av de viktigste slagscenene i historien, men fordi dette slaget, innleder et forsøk på å assimilere gresk og orientalsk kultur. Den homoseksuelle Aleksander giftet seg faktisk med flere persiske prinsesser. Det aller viktigste man kan lære av dette relieffet er imidlertid hvor selvfølgelig volden må ha vært i antikken.

http://www.pbase.com/dosseman/image/39181463/original

Vi passerer en rekke statuer, byster, gravsteiner (stelaer)og relieffer fra romersk tid (blant annet byster av keiser Augustus og andre romerske keisere) før vi går over i den nye fløyen som viser gjenstander fra Trakia (dagens tyrkiske område i Europa), Bitynia fra perioden 7. århundre før Kristus og fram til den sene romerske perioden på 200-tallet etter Kristus og Det bysantinske riket (324-1453). På en av veggene ser man en rekonstruksjon av fasaden til Athenetempelet i Assos fra 525 før Kristus. Tempelet er det eneste doriske tempel som har overlevd i Anatolia (området som omfatter Tyrkia). Noen av de originale relieffene til dette tempelet er i dag utstilt i Louvre og i Boston Museum of Fine Arts. Denne delen av museet viser også arkitektur over en lang tidsperiode.

 

Kart over Anatolia hvor vi blant annet ser hvor Trakia og Bitynia lå

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/17/Ancient_Anatolia_nor.png

 Få også med dere koloss-bysten av en gudinne, sannsynligvis Afrodite, kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne. Bysten er også kalt Sapfo-bysten, altså en byste av poeten Sapfo fra Lesbos (630/612-570 f.Kr.), hvis diktfragmenter om erotisk kjærlighet har gitt navnet til lesbisk kjærlighet. Rent estetisk er dette en nydelig byste med de melankolsk sensuelle øynene, de kyssbare botoxleppene og den flotte sløyfen rundt pannen.

 

Han tykkjest meg å vera gudane lik, den mannen som sit overfor deg og lyttar like ved til den søte røysta di og den skjønne latteren din.

Dette får verkeleg hjartet til å skjelva i brystet på meg: For når eg tittar snøgt på deg, så er det ikkje lenger mogleg for meg å tala, tunga mi ryk, med det same spring ein veik eld under huda på meg, eg ser ingenting med augo, det susar i øyro på meg, sveitten renn av meg og skjelven tek meg over det heile, eg er grønare enn gras, det verkar som eg vantar lite på å døy.

 Men alt kan tolast, sidan til og med ein fattig …”

(Sapfo. Diktfragment 31)

Hun ser i grunnen ganske moderne ut. Når man ser på denne 90 centimeter høye bysten fra det andre århundre etter Kristus, kan det være inspirerende å resitere følgende kjærlighetsdikt av Sapfo:

 http://www.turkeytravelplanner.com/go/Istanbul/Sights/Sultanahmet/ArcheologicalMuseums.html

 Oppe i 2. etasjen finner man en utstilling om Bysants og Konstantinopels historie gjennom tidene, fra de første bosetninger i området fra ca. 6000 f.Kr. og fram til ottomansk tid (1453 e.Kr.). Her kan vi få se det svarte slangehodet som tilhører Slangesøylen på Hippodromen, og vi kan også se deler av den tusen meter lange jernlenken som sperret av Det gylne horn slik at fiendtlige skip ikke kunne snikseile inn i havnen. Vi kan også se et unikt mosaikkmaleri som ble funnet i Kalenderhane-moskeen, som tidligere var en bysantinsk kirke. Mosaikken, som er utført med biter både i glass og stein, viser Jesu presentasjon i tempelet. Det som er spesielt med denne mosaikken er at den er den eneste av sitt slag i Istanbul fra før den ikonoklastiske tid (726-843) som har et religiøst motiv.

For de fleste som er på studietur, vil 1. og 2. etasjen være nok. For spesielt interesserte, i betydningen de som er ekstra historisk og arkeologisk orienterte, vil tredje og fjerde etasje, samt samlingen for orientalsk kunst, huse mye spennende.

Første etasje viser arkeologisk materiale fra Anatolia (Lilleasia) og Troja gjennom tidene. Her er arkeologisk materiale fra ni ulike bosetningslag fra tidsrommet.3000 f.Kr. til 400 e.Kr. Blant annet finner man noen flotte gullsmykker fra Troja II og III (ca. 2500-2200 f.Kr.), modeller av hus, samt en mengde keramikk. Gullsmykkene er deler av den store gullskatten som ble funnet av Heinrich Schliemann på 1800-tallet og som ble smuglet ut av Tyrkia. I 4. etasjen kan man betrakte gjenstander fra Kypros, Syria og Palestina.

 Vi krysser over gårdsplassen og inn i museumsbygget for orientalsk kultur som viser arkeologisk materiale fra de gamle sivilisasjonene i Midtøsten; egyptisk, assyrisk, mesopotamisk, hettittisk og sumerisk. I utstillingene er det en rekke statuer og utskårne relieffer fra forhistorisk tid. Man finner blant annet noen av de glaserte mursteinfrisene med dyrefigurer fra den berømte Ishtar porten i Babylon fra tidlig 500- tallet f. Kr. – noe som for eksempel vil interessere besøkende som kjenner til bibelberetningene om israelernes fangenskap i Babylon (586-537). Et av rommene inneholder en rekke leirtavler med kileskrift med noen av de tidligste eksempler på skrift vi kjenner til, datert til rundt 2700 f. Kr. Blant leirtavlene finner vi også en hettittisk kopi av den berømte Kadeshtraktaten, en fredspakt som ble skrevet i 1269 f. Kr. mellom egyptere og hettitter. Hettittene bodde i Anatolia, og deres hovedstad, Hattusha, lå ved dagens Bogazköy cirka tre timers kjøring fra den tyrkiske hovedstaden Ankara.

 

7. Istanbul: Guiding i Khorakirken

Av Eva Mila Lindhardt og Per Bjørnar Grande

 

Khorakirken

 

Khorakirken er en kirke fra 1300-tallet. Kirken som egentlig heter «Den hellige frelsers kirke på landet», er regnet som en av de aller vakreste bysantinske kirkene i hele verden. I det 16. århundre ble den gjort om til en moské, og i 1948 ble den erklært et museum. Etter ti år med restaureringer, åpnet Khoramuseet i 1958. Ordet khora betyr «land» eller «land utenfor byen». Det tyrkiske navnet er Kariye.

 Den opprinnelige kirken ble bygd på tidlig 400-tallet og var plassert utenfor bymuren. Da Theodosius II (408-450) bygde ut bymuren, havnet Khora kirken innenfor. Mesteparten av kirken i dag står slik den gjorde etter at svigermoren til keiser Aleksis I Comnenus, Maria Dukaina, i fireårsperioden 1077–1081, forandret Khora-kirken til en korsstruktur.

 Tidlig på 1100-tallet kollapset kirken under et jordskjelv. På 1300-tallet sto kirken slik som den står i dag. Den bysantinske statsmannen, forfatteren, filosofen og kunstmesénen, Theodore Metochites (1270-1332), ga mange av mosaikkene til kirken. Disse ble laget i perioden 1315-1321. Kunstneren er ukjent. Theodore var en av de aller rikeste personene i det bysantinske riket, men ettersom han var så tett på keiseren, mistet han alt han eide da keiser, Andronikos II Palaiologos, ble avsatt. Theodore ble sendt i eksil. Etter to år fikk han komme tilbake. Da tilbrakte han resten av livet sitt som munk i Khorakirken. Femti år etter Konstantinopels fall ble kirken ombygd til en moské.

https://perifericbiennial.wordpress.com/2008/09/17/on-donating-museums/

 

Khorakirken er ingen stor kirke, den er på 742,5 m2. Men selv om den skulle virke liten og ubetydelig, tar den det igjen på skjønnheten, spesielt innvendig. Kirken er konstruert med et ytre og indre nartex, altså indre og ytre inngangsparti, et midtskip og to sideskip. Den har seks domer (kupler).

Kirken utenfra er vanskelig å danne seg et bilde av. Det kan være en idé å sette seg på kafeen på nordsiden av kirken før man går inn, bare for å slappe av og ta inn over seg arkitekturen. Det er fullt mulig å sette sammen noen småbord og holde et foredrag. Velg da et sted i kafeen som ikke er altfor befolket. Når man stiger inn i kirken, kan det være lurt å gå inn fra vest, slik som er vanlig. Ettersom det er ganske vanskelig å finne fram til de eksakte mosaikkene og freskene, er det her en stor fordel om guidene har fått fatt i relevant litteratur på forhånd og studert disse. Jeg pleier å bruke en tynn bok med masse bilder og nyttig kart over hvor bildene er plassert, kalt Chora. The Kariye Museum av Ugur Ayyildiz, som man blant annet får kjøpt inne i Khorakirken.

 Bildene inne i Khorakirken er veldig betydningsfulle rent kunsthistorisk. Spesielt noen av freskene blir sett på som innledningen til renessansen i og med at de skaper økt dybdevirkning og mer bevegelse i bildet. Man vil finne både mosaikk og fresker inn i kirken. Freskene finner man samlet i et sidekapell. Mosaikken legger veldig mye vekt på Maria, så mye at det ville vært fristende å kalle Khorakirken en Mariakirke. Man finner flere motiver som man innenfor en protestantisk kontekst finner kuriøs, for eksempel Maria som blir presentert for ypperstepresten, Maria som baby sammen med foreldrene sine. Også motivet med Marias sjel fremstilt på Jesu fang, er sjeldent.

 I den forbindelse kan det være på sin plass å forklare Marias stilling og betydning innenfor Den katolske og Den ortodokse kirke.

 Når man er i Khorakirken er det også betimelig å forklare forskjellen mellom mosaikk og freske. En detaljert beskrivelse av mosaikk-kunsten, er håndverksmessig interessant og skaper en langt større beundring for verkene. I denne kirken kan det være lurt først å ta en runde sammen så alle får med seg de viktigste mosaikkene og freskene. Vi begynner fra vest og kommer til en mosaikk hvor Jomfru Maria holder hendene ut til siden mens Jesusbarnet er framstilt som medaljong på overkroppen hennes.

 

Jomfru Maria

Maria er innenfor Den katolske og Ortodokse kirke den viktigste av alle helgener, selv om man sier fra offisielt hold at man tilber Kristus mens man ærer Maria. Dess lenger man kommer ned i de sørlige breddegrader, dess mer kan Mariadyrkelsen fortone seg som ren tilbedelse.

 Maria regnes som den første kristne fordi hun bar Guds sønn i magen. Hun er derfor svært nær det guddommelige. Hun skal også ha vært jomfru hele sitt jordiske liv. Dette ble slått fast som et dogme (semper virgo – alltid jomfru) på et konsil i Konstantinopel i 553.

 Jomfru Maria ble sett på som Eva, den første kvinnens motsetning, som er lydig mot Gud. Maria skal ha vært stillferdig, ren, ærbar og et menneske som gjorde gode gjerninger. Hun var med andre ord en modell for hvordan en kvinne skal være.

Maria blir regnet som mor til hele den kristne familien. Hun er den som reservasjonsløst gir seg hen til Gud i tro, kjærlighet og tillit.

Etter hvert ble det mer fokus på Maria som gudefødersken. Fra 500-tallet av finner man tekster som forteller om hennes mirakuløse inngripen. I ett tilfelle, da Konstantinopel var truet av perserne og de mongolske avarene, skulle hun ha bidratt til å drive dem ut av bymurene.[1]

 I 1950 ble forestillingen om Marias himmelfart gjort til et dogme (forpliktende læresetning) innenfor Den katolske kirke. Maria regnes også for å være fri fra arvesynden. Dette betyr at hun var fri fra medfødt egoisme og helt åpen for Gud. Denne forestillingen ble gjort til et dogme i 1854.

 http://guidesofistanbul.com/eng/chora.htm

I denne mosaikken, som er en av de største i Khorakirken, ser vi Maria som ber mens Jesusbarnet er fremstilt som en medaljong på brystet hennes. Opprinnelig var dette en deeisis-freske. Deeisis er et motiv som består av Jesus i midten, Maria til høyre for Jesus og Johannes døperen til venstre for Jesus. Man finner forøvrig en fantastisk deeisis opp i galleriet på Hagia Sofia. Men ettersom Johannes mangler, blir denne i Khorakirken en mosaikk som fremstiller Maria som gudefødersken. Gudeføderske går på at Maria fødte Jesus, sann Gud, sant menneske. Hun bar altså Gud i sin mage. På den måten blir også Maria regnet som den første kristne, som bar Jesus inni seg. Det er i det hele tatt mange bilder av Maria og viser hennes betydning som gudefødersken i Den ortodokse kirke.

Mosaikken ovenfor inngangen er kalt Jesus Kristus: Landet av de levende. Her ser vi Jesus fremstilt som pantokrator, allskaperen, som holder en bibel i den ene hånden mens han velsigner med den andre.

 http://www.tripadvisor.com/LocationPhotoDirectLink-g293974-d294668-i41174072-Kariye_Museum_The_Chora_Church-Istanbul.html

 Helt nord (mot kaféområdet) i den ytre nartexen (inngangspartiet) finner vi en av de mest imponerende mosaikkene kalt Innskriving i manntall. Figurene her er ganske realistiske og når sola skinner på den enorme mengden små gullfargede glassmosaikkbiter, blir de nesten levende, som jo er meningen. Opplyst mosaikk skal nettopp få tilhørerne til å føle at de er der sammen med de hellige. Her ser vi en litt uvant sammenstilling mennesker knyttet til Jesu fødsel: Kvirinius på en trone av gull med en soldat på sin høyre side og to skatteoppkrevere med manntallsliste på sin venstre side. Deretter ser vi Maria med helgenglorie, som sammen med Josef (også helgenglorie) og hans sine fire sønner som har kommet til Betlehem for å innskrives i manntall. Man mente at Josef hadde vært gift før, slik at det forklarer at Jesus hadde søsken. Derfor blir han alltid framstilt som en del eldre enn Maria.

https://en.wikipedia.org/wiki/Chora_Church

 Vi beveger oss inn i det indre nartex og kommer til nok en svært gullforgylt mosaikkk hvor Maria som treåring blir framstilt for øverstepresten Sakarias. Det er to framstillinger av Maria i den ene mosaikken, både der hun som treåring blir velsignet og der hun sitter under en vakker baldakin hvor en engel kommer med bud om hennes fremtidige jomfrufødsel. Baldakinen hun sitter under er ikke helt ulik strukturen på fontenen som Wilhelm den II forærte tyrkerne i 1898, som i dag er plassert på Hippodromen.

http://guidesofistanbul.com/eng/chora.htm

Noen få meter lenger innover finner vi mosaikken der Theodore Metochites, med en enorm turbanhatt, gir Khorakirken til Kristus. Metochides er fremstilt som svært ydmyk og bydende der han presenterer Khorakirken for Jesus som velsigner med høyrehånden.

http://www.pbase.com/image/30643816

Litt lenger til venstre innover i narthex (nordover), finner man en av kunsthistoriens aller første representasjoner av nær og sterk familiekjærlighet. Her ser vi foreldrene til Maria som virkelig fysisk klemmer datteren med en attityde full av omsorg og kjærlighet. Mosaikken her kombinerer en nydelig blågrønn farge sammen med gulforgyllingen. Legg også merke til de to vakre blå påfuglene.

https://iconreader.wordpress.com/2011/03/29/the-holy-family-in-orthodox-icons/

Vi beveger oss inn mot domen i midtskipet av kirken. Over inngangspartiet til domen, finner man en av de viktigste mosaikkene. Denne mosaikken fremstiller Marias søvn før hun blir tatt opp til himmelen. Apostlene og andre av kirkens menn, stirrer intenst på Maria. Maria ligger i en åpen gravkiste med Jesus og apostlene rundt seg. Jesus sitter med en gullforgylt kappe rundt seg og holder et lite barn. Dette barnet symboliserer Marias sjel. Inni den gråaktige skjellformede glorien rundt Jesus og barnet finner man engler.

http://www.flickriver.com

 I domområdet litt mot nordøst finner man Kristus som holder en bok i venstre hånd. I boka står det: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Matteus 11.28.).

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/80/%C4%B0stanbul_5341.jpg

 

Når man har sett det man skal se av mosaikk, gå tilbake til der dere gikk inn, altså til inngangspartiet i vest. Til høyre for inngangen, på sørsiden (til høyre når man står vendt mot alteret) finnes sideskipet som også kalles Gravkapellet. Der finner man freskene. Det er viktig at alle får dette med seg ettersom disse maleriene markerer noe av det viktigste i hele kunsthistorien. Her er det viktig at guiden får fram hvordan disse figurene bryter med hele middelalderens noe stive og statiske fremstillingsmønster. Jeg anbefaler at man går rett bort til fresken kalt Anabasis (Oppstigning).

Inne i det sørlige sideskipet (gravkapellet) ser man rett på en hvitkledt Jesus som nettopp har brutt ned helvetes porter og er i ferd med å dra Adam og Eva ut fra sine gravkamre. Dette bildet blir av noen regnet som et av verdenshistoriens absolutt fineste bilder. Disse freskene inne i gravkapellet markerer en tidlig overgang til renessansen i og med at her er menneskene fremstilt mer realistiske med bevegelige og dynamiske uttrykk. I sentrum av maleriet ser man at Jesus tar et kraftig tak rundt vristen til Adam, og virkelig drar ham opp. De andre menneskene blir et bilde på alle menneskene som befant seg i dødsrike inntil Jesu komme. I dette maleriet ser man bak Adam Døperen Johannes, David, Salomon og en del fromme konger. Denne forestillingen om Jesus som drar menneskeheten (symbolisert med de to første menneskene) ut av gravene, spiller på forestillingen om at Kristus til syvende og sist vil frelse alle. Denne forestillingen om alles frelse, kalt apokatastasis, er ganske godt utbredt blant ortodokse kristne. I det hele tatt legger den ortodokse lære ekstrem vekt på Jesu oppstandelse fra de døde. Oppstandelse fra de døde er på en måte hovedsummen i kristendommen. Det er realiseringen av at kjærligheten er sterkere enn døden.

http://www.orthodoxartsjournal.org/mercy-on-the-right-rigor-on-the-left/

 Få også med deg selve domen inne i sideskipet med freskene som fremstiller Maria med Jesusbarnet midt i kuppelen med tolv erkeengler plassert nedover kuppelsidene.

 

[1] Grande 2009: 126-127.