Hva er det som driver disse «klimaskeptikerne» som skriver lange og emosjonelle innlegg i kommentarfeltene så fort det blir snakk om en temperaturendring et eller annet sted i verden? (Fra BT Innsikt, 7. februar, 2016)
Berget av kunnskap som tyder på at det er god grunn til å bekymre seg over menneskeskapte klimaendringer bare vokser og vokser, men svært mange lar seg hverken overbevise eller bekymre av hva et formidabelt flertall av verdens klimaforskere prøver å fortelle oss.
«Klimaskeptikere» – eller «klimarealister» som noen av dem insisterer på å kalle seg – er en mangfoldig gruppe, og ethvert forsøk på å skjære alle over en kam vil være misvisende. Det finnes redelige akademikere som er genuint og legitimt skeptiske til enkeltstående publikasjoner som konkluderer med menneskeskapte klimaendringer, men også forskere som masseproduserer «klimaskeptiske» akademiske artikler med direkte pengestøtte fra forurensende industri. Det er imidlertid andre krefter som ligger bak floraen av bidrag i avisenes kommentarfelt.
Mange av leserkommentarene har åpenbare paranoide trekk. De argumenterer for at FNs klimapanel er en gigantisk konspirasjon satt i verk ene og alene for å gjøre livet vanskelig for oss. Andre og litt mer nøkterne innlegg har kompliserte utredninger med kildehenvisninger til nettsider og tidsskrifter med imponerende navn, men som ved nærmere ettersyn er like lite troverdige som «publikasjonene» det vises til av andre beslektede aktivister: De som ikke er spesielt opptatt av at jorda er truet, men at den er flat, eller at den ble skapt i løpet av en knapp ukes tid.
«Skepsis» og «realisme» er egentlig honnørord som reflekterer grunnleggende verdier for vitenskapelig virksomhet, men i klimaspørsmålet er disse begrepene kommet aldeles på avveie. Mange har tatt til orde for at «klimafornektere» er et mer dekkende ord for å beskrive tenkemåten til mennesker som har som hjertesak å motbevise at menneskelig aktivitet har noen som helst innflytelse på klimaet.
Klimafortrengning
Det spørs om ikke psykologene har et enda bedre ord for hva som foregår når bare 8 av 10 nordmenn tror på konklusjonene til FNs klimapanel. «Fortrengning» er en psykologisk forsvarsmekanisme som brukes for å bli kvitt følelser, opplevelser eller kunnskap vi opplever som ubehagelige, eller som har som naturlig konsekvens at vi må gjøre utrivelige ting, som for eksempel å betale mer for bensin eller å skru av gulvvarmen på badet vårt.
Det kan være fristende å latterliggjøre argumentene og kildebruken til klimafortrengerne som boltrer seg i kommentarfeltene hver gang det har falt litt ekstra mye snø. Men det kommer sjeldent noe godt ut av det. Emosjonene som gjerne kommer til uttrykk i slike meningsutvekslinger tyder på at vi har å gjøre med noe langt mer alvorlig og bekymringsverdig enn dumskap, kunnskapsløshet, ulike varianter av ekshibisjonisme, eller bevisst og strategisk fornekting av kunnskap som truer med å gjøre morgendagene våre litt mindre komfortable.
Foto: iStock
Mange klimafortrengere bærer på en tung bør, ofte helt uten å ane det selv. De er livredde for at FNs klimapanel kan ha bitte litt rett likevel. Når temperaturen synker eller stiger et eller annet sted i verden koker de over, enten av begeistring over å få en bekreftelse på at de likevel har rett, eller langt oftere – av raseri over at klimakonspiratørene har fått enda et argument for å hevde at det kanskje kan være grunn til bekymring for våre barns fremtid.
Røyking og helse
Røykere av min svigermors generasjon opplevde den spede begynnelsen på et lignende scenario: En stadig økende mengde forskningsresultater som tydet på at det kan finnes forbindelser mellom røyking og ulike former for dårlig helse. Legen hennes på 1960-tallet beroliget henne med at det var liten grunn til bekymring. Men svigermor er en klok dame. Hun sluttet å røyke likevel, rett og slett for å være på den sikre siden.
Når mange av oss fortsetter å røyke er dette et valg som kanskje ikke er spesielt lurt, men det er like fullt en individuell beslutning som andre bør respektere så lenge det ikke går nevneverdig utover omgivelsene.
Allmenningens tragedie
Det er dette med individualitet som skiller klimaspørsmålet fra andre store spørsmål om liv og helse. Dette dreier seg ikke bare om noen få millioner menneskeliv som blir forkortet på grunn av fortrengning av kunnskap og lite kloke valg, men om fremtiden til hele planeten vår.
Menneskeskapte klimaendringer handler om et fenomen som har vært studert i mindre målestokker: allmenningens tragedie. Overforbruk av en fellesressurs, som for eksempel overfiske eller overbeite, kan ha katastrofale konsekvenser i form av utryddelse av arter, eller som erosjon og permanent ørkendannelse av et landområde.
Problemet er at individer som velger å sende flere dyr på fellesbeitene, eller som øker fiskefangstene sine, egentlig gjør rasjonelle valg for å øke sine inntekter. Katastrofen skjer ikke fordi ett enkelt menneske velger å ha flere kyr enn andre, eller fisker litt mer enn andre, men fordi altfor mange – eller alle – tenker og handler på akkurat samme måten.
Det finnes en lang rekke eksempler på at tradisjonelle og moderne lokalsamfunn gjennom ulike typer reguleringstiltak har klart å løse problemet med allmenningens tragedie. Utfordringen med menneskeskapte klimaendringer er at allmenningen er så svær, og den innebærer at man må påvirke eller regulere flere milliarder menneskers individuelt sett fornuftige og forståelige valg.
En omvendt selvoppfyllende profeti
Om denne kloden er flat eller rund, eller om den er 6 000 eller 4,5 milliarder år gammel, blir bagatellmessige spørsmål i denne sammenhengen. Bare tanken på at en bitte liten brøkdel av verdens klimaforskere kan ha bitte litt rett i noen av sine konklusjoner er skremmende nok. På god vei inn i 2016 er det faktisk slik at det bare er en forsvinnende liten brøkdel av klimaforskerne som er i tvil om at vi påvirker klimaet.
I en slik situasjon er det ikke det spor pussig at vi blir skremte, og forsøker å beskytte oss ved å stenge fornuften ute på ulike måter. Det tragiske er naturligvis at når mange av oss fortrenger kunnskap om klimaendringer, hensetter vi oss selv og politikerne vi stemmer på til handlingslammelse. Vi steller dermed i stand en omvendt selvoppfyllende profeti.
En spade for en spade
Kanskje er det på tide å kalle en spade for en spade. Når så mange rimelig oppegående og godt utdannede nordmenn nekter å tro på klimaforskernes konklusjoner dreier det seg ikke først og fremst om «skepsis», «realisme», «fornekting» eller «fortrengning», men om feighet. Og det er en feighet av usleste sort siden konsekvensene av den med stor sannsynlighet kommer til å ramme uskyldige mennesker som i dag er små barn, eller som enda ikke er født.
Populistiske politikere og tullebukker fra mørke kriker og kroker som boltrer seg med sine konspirasjonsteorier i avisenes kommentarfelt bekymrer seg nok lite over akkurat dette. De lever i nuet, og fryder seg over stemmetall eller elektroniske «likes» fra sine likesinnede når de heltemodig hamrer løs på tastaturet og taler selveste Vitenskapen midt imot.
Om de skulle få et glimt av den skremmende værhorisonten bak sin egen navle bekymrer det dem nok lite. De vil være trygt død og begravet når det ikke lenger finnes tvil om at de tok feil.
Tidenes pokerpott
Det hjelper kanskje litt å skru ned på termostatene våre, men de store viktige beslutningene må tas av politikerne vi bestemmer oss for å stemme på i årene som kommer. Det er de som skal spille kortene om fremtiden vår.
Vitenskap handler om grader av usikkerhet og det er naturligvis en mulighet for at et overveldende flertall av verdens klimaforskere tar feil når de mener klimaet på ett eller flere vis er menneskepåvirket. Men det gir skrekkelig dårlige odds å ta sjansen på det. Og det er ren og skjær galskap å gjøre det når potten vi spiller om er så stor som den er.
Allmenningens tragedie dreier seg om rasjonelle og forståelige individuelle valg, men vi trenger å minne hverandre på om at de til sammen utgjør en kollektiv form for idioti.
Illustrasjonsfoto: iStock