Forfatter: Ole Bjørn Rekdal

Slumsete akademikere kan være livsfarlige, men det kommer også mye fornøyelig fra forskere som ikke er spesielt opptatt av å kvalitetssikre kunnskapen de formidler. (Fra BT Innsikt 25. mai, 2016)

I 1938 publiserte Clifford Dobell en oppsiktsvekkende nekrolog i det vitenskapelige tidsskriftet Parasitology. Den handlet om den tsjekkiske forskeren O. Uplavici, kjent for den viktige oppdagelsen at amøben entamoeba histolytica kan overføres fra mennesker til et av våre kjæreste husdyr, nemlig katt.

Etter sin død har Uplavici blitt berømt for noe helt annet. Hans navn er nå uløselig knyttet til en bestemt type slumsete akademisk kildebruk. Uplavicis vei til berømmelse er et glimrende eksempel på hvordan det kan gå når akademikere i flokk og følge henviser direkte til kilder de ikke har oppsøkt selv.

Uplavicis regelrett fantastiske akademiske karriere strakte seg fra 1887 til 1938, og ble avsluttet kort og brutalt med den nevnte nekrologen. Der dukket det opp en forbløffende opplysning: O. Uplavici har aldri eksistert. Eller mer presist: Uplavici var et akademisk spøkelse.

En drepende nekrolog

Oppdagelsen av at amøber kan overføres fra menneske til katt ble gjort av en tsjekker med et helt annet navn, nemlig Jaroslav Hlava. Han beskrev sine eksperimenter i 1887 i en publikasjon med tittelen «O uplavici». Oversatt fra tsjekkisk blir dette «Om dysenteri», eller «Om blodig diaré» for å bruke et mer folkelig begrep på det Hlava studerte.

Den første forskeren som siterte Hlavas artikkel gikk dessverre i surr med hva som var tittel og hva som var forfatter. Dette er en glipp som kanskje kan skje oss alle fra tid til annen, spesielt når vi har det travelt og det attpåtil er snakk om eksotiske navn og originalpublikasjoner på språk vi selv ikke behersker. Det spektakulære i dette tilfellet er imidlertid at det tok over et halvt århundre før noen klarte å korrigere feilen på en måte som kunne stanse snøballen som begynte å rulle i 1887.

I mellomtiden fikk O. Uplavici en strålende akademisk karriere med massevis av siteringer, på tross av at han slett ikke eksisterte. Han fikk en doktortittel rundt 1910 – uvisst på hvilket vis – og ble deretter ofte omtalt som «Dr. Uplavici», eller «Dr. Blodig Diaré» på godt norsk. Det finnes til og med en amøbeforsker som påstod å ha korrespondert personlig med denne Uplavici.

Clifford Dobells nekrolog om Dr. O. Uplavici ble ikke skrevet for å hedre en død person, men for å ta livet av en 51 år gammel mann som aldri har levd.

Gapestokk med bivirkninger

I 2005 måtte Tidsskrift for Den norske legeforening for første gang trekke tilbake en artikkel på grunn av plagiat. Det spesielle i dette tilfellet var ikke bare at plagiatet var særdeles klønete utført, men at artikkelen det gjaldt hadde elleve (!) meget høyt utdannede forfattere. Tidsskrift for Den norske legeforening valgte i denne saken å gjøre noe som etter hvert har blitt vanlig i digitale utgaver av vitenskapelige tidsskrift. De lot hele artikkelen – med fullt navn på forfatterne – bli liggende åpent tilgjengelig på sine nettsider, men klart merket med rød skrift at den er trukket tilbake.

Forfatterne som begikk plagiatet (eller som misbrukte sine roller som medforfattere) ble altså stilt ut i en form for elektronisk gapestokk, og der har de nå stått på rekke og rad til allmenn beskuelse i 11 år. Dette er naturligvis en sanksjon som kan tjene til skrekk og advarsel overfor akademikere som plagierer eller som jukser på andre måter. Men kan denne reaksjonsformen ha andre, og utilsiktede konsekvenser?

Spøkelseskunnskap

Det hender at artikler som er trukket tilbake fortsatt siteres eller brukes på andre måter, uansett hvor godt de er merket med røde bokstaver og andre typer advarsler. Andrew Wakefields artikkel i The Lancet (1998) om en forbindelse mellom MMR-vaksine og autisme er et eksempel på at dette kan ha regelrett livsfarlige konsekvenser.

Wakefields forskning er for lengst avslørt som en flora av former for fusk og fanteri, men selv om artikkelen var trukket tilbake ble den i 2012 med stor (men kortvarig) suksess brukt som avgjørende bevis i det italienske rettsapparatet. Langt mer alvorlig er det at Wakefields artikkel, og hysteriet den skapte, fortsetter å påvirke foreldre til ikke å vaksinere sine barn mot sykdommer som kan ha dødelige utfall.

Et norsk akademisk spøkelse

Språkbarrierer og vanskelig tilgjengelighet til originalutgaven av Jaroslav Hlavas publikasjon var viktige faktorer bak Dr. O. Uplavicis karriere som akademisk spøkelse fra 1887 til 1938. I en digital tidsalder, med formidable databaser og verktøy som Google Translate, er slike hindre blitt langt mer overkommelige. Men de samme elektroniske hjelpemidlene kan faktisk skape lignende, og kanskje vel så morsomme fenomener.

Den nevnte artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening er også blitt brukt og sitert av andre, på tross av den formelle tilbaketrekkingen og de røde bokstavene. Jeg snublet nylig over en kroatisk avhandling som hadde følgende oppføring i litteraturlista (s. 95, min gulfarge):

Fortellinger om spøkelser som «Dr. O. Uplavici» og «T. Tilbake» har kanskje en viss underholdningsverdi, men de er mest av alt nyttige som påminnelser om at det kan være lurt å sjekke kildene sine, spesielt hvis man er akademiker av et eller annet slag. Og når det kommer rød skrift opp på skjermen er det i våre dager ekstra god grunn til å være forsiktig med hva vi plukker med oss og bringer videre.

Kilde: Dobell, C. (1938). Dr O. Uplavici (1887-1938). Parasitology, 239 (2), 239-241.

Illustrasjonsfoto: Jaroslav Hlava (1855-1924), Wikimedia Commons

Bindersen er et perfekt nasjonalsymbol som fungerer glimrende både innad og utad. Men det er likevel et problem med den norske bindersen, og som kan tjene som et godt eksempel på at det kan være lurt å forske før man feirer. (Fra BT Innsikt, 10. september, 2015)

Vi nordmenn føler ofte behov for å skryte av vårt bittelille land når vi er på reise ute i den store verden. De siste 17 årene har mye dreid seg om da vi slo Brasil i fotball. Brasilkampen under VM i 1998 ble stemt fram til en 3. plass i VGs kåring av de største øyeblikk i Norges første 100 år som fri nasjon, kun slått av et par hendelser i forbindelse med krigen: tungtvannsaksjonen og Tysklands kapitulasjon i 1945.

Det avgjørende straffesparket i kampen der vi nedkjempet kjempen Brasil er naturligvis avbildet på et norsk frimerke. Fortsett å lese «Et monumentalt magaplask»

For noen år siden kjøpte jeg en bok, begynte å lese, og fant fort ut at forfatteren hadde plagiert side opp og side ned fra doktorgradsavhandlingen min – helt uten kildehenvisning eller anførselstegn. Jeg ble kry som en hane. (Fra BT Innsikt, 29. oktober, 2015)

Plagiat beskrives ofte som en akademisk dødssynd. Men hvorfor er det så ille? Er det ikke dette akademikere gjør hele tiden, plukker ting fra andre og setter det sammen til nye byggesteiner som vi graverer inn vårt eget navn på?

Det avgjørende skillet mellom god kunnskapsformidling og grovt plagiat koker som regel ned til et svært enkelt lite spørsmål: Er kildehenvisningen der?

 

Tyveri og juks

Når en akademiker utelater en kildehenvisning som burde vært der, skjer flere ting på en gang.

Forfatteren kommer i en situasjon hvor han ikke lenger låner eller bygger på andres ideer eller formuleringer, men regelrett knabber dem, i tråd med den latinske roten til ordet plagiat: «å kidnappe». Ved å utelate en kildehenvisning later vi som om vi har produsert noe som er laget av helt andre.

Når tyvgodset brukes i en eksamensoppgave eller en annen type tekst som gir kreditt, får handlingen et annet aspekt, som juks. Er det vellykket, kan man svindle til seg gode karakterer eller publikasjonspoeng. Men blir det oppdaget kan det få alvorlige konsekvenser.

 

Elektroniske gapestokker

Studenter kan bli utestengt fra utdanningssituasjoner, og akademikere i toppstillinger har opplevd å få sparken – med full mediedekning – flere tiår etter at plagiatet fant sted. Andre plasseres i livsvarige elektroniske gapestokker av tidsskriftene som ble lurt til å publisere en artikkel basert på plagiat. For ti år siden ble det avdekket plagiat i en artikkel publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening, og artikkelen ligger fortsatt åpent tilgjengelig, med fullt navn på de 11 (!) medforfatterne og en påskrift i røde bokstaver om at artikkelen er trukket tilbake.

Forfatteren som plagierte fra meg hadde bl. a. knabbet den delen av avhandlingen som oppsummerte de viktigste konklusjonene jeg mente å kunne trekke på grunnlag av ca. 10 års forskning. Han fikk seg en doktorgrad og en flott akademisk publikasjon basert på arbeid og formuleringer han fremstilte som sine egne, men som i realiteten i stor grad var utført av en lang rekke andre, inkludert meg selv. Juks ja, men er dette «tyveri»?

 

Hvor er offeret?

Jeg hadde i alle fall ikke følelsen av å ha blitt frastjålet noe. Akademikere blir ofte henrykte når de ser at noen ikke bare har lest, men også brukt det de har skrevet. Vi publiserer tekster nettopp med dette for øye, at de skal brukes av andre for å bygge kunnskap videre. Men kildehenvisningen må være der, og grunnen til det er ikke først og fremst at det er så forbasket viktig å plassere æren hvor den hører hjemme.

Jeg følte meg altså mer kry enn forulempet der jeg satt og leste min egen tekst i en bok jeg hadde betalt over 600 kroner for. Men det finnes likevel ofre i slike saker. Forlaget hadde i dette tilfellet god grunn til å føle seg lurt, og man kan spekulere i det vide og brede om uheldige konsekvenser av å ansette en person med kompetanse på klipp-og lim, men kanskje ikke på så mye mer enn akkurat det.

Konsekvensene av akademisk plagiat kan imidlertid bli langt mer alvorlig enn dette.

 

Dokumentasjonsprinsippet

Når plagiat omtales er det ofte disse ordene som opptrer: «juks», «tyveri», «manglende kreditering» eller «brudd på opphavsrett». De brukes stort sett på samme måte uavhengig av om det er snakk om et kunstverk, en avisartikkel eller et akademisk arbeid som plagieres. Det som svært ofte drukner i skandaleoppslagene er at akademisk plagiat i tillegg innebærer brudd på et grunnleggende prinsipp for vitenskapelig virksomhet.

Vitenskap handler om å produsere mest mulig sann kunnskap, og for å nærme seg dette idealet er det viktig at man dokumenterer og legger til rette for at påstander kan granskes eller etterprøves. En akademisk kildehenvisning dreier seg altså om noe langt mer enn opphavsrett eller at man på død og liv skal «ære den som æres bør».

En akademisk kildehenvisning er en adresse, og når den mangler frarøves leseren muligheten til å kunne oppsøke kilden for å vurdere pålitelighet, sjekke alternative tolkningsmåter eller kanskje bare undersøke om det er enda mer å lære fra kilden som er oppgitt.

De største katastrofene skjer når tvilsomme eller feilaktige påstander plagieres. Nye interesserte lesere vil da finne to tilsynelatende helt uavhengige bidrag som bekrefter og styrker hverandre. I en slik situasjon er det helt naturlig å la seg overbevise om at noe er sant og solid, selv om det rent faktisk er riv ruskende galt.

Det er ille det.

Matoppskrifter er noe av det mest uvitenskapelige som finnes. Nesten uansett hva slags rett man skal tilberede finner man prosedyrebeskrivelser hvor uklarheter og upresise måleenheter florerer. (Fra BT Innsikt, 17. desember, 2015)

Hva i granskauen betyr det at ribba skal stå «en stund» før vi skjærer den opp? Er det 30 sekunder eller 15 minutter? Det står gjerne i oppskriften at man skal bruke «litt» pepper, eller kanskje en «klype» eller «teskje» salt. Bare her i min lille familie er det formidabel forskjell på klypene våre, for ikke å snakke om alle de ulike størrelsene på teskjeene i kjøkkenskuffen vår. Hvorfor i alle dager kan man ikke heller bruke det metriske systemet for å beskrive hvordan vi skal sette sammen og håndtere noe så viktig som maten vi spiser?

Antall egg høres kanskje rimelig greit og nøyaktig ut, men faktum er at dette også er en særdeles upresis mengdeangivelse. Eggene vi kjøper i butikken varierer mellom 45 og 78 gram, og i 1993 skal visstnok en høne i Høyjord ha verpet et egg på hele 210 gram. Om en oppskrift unntaksvis skulle spesifisere eggstørrelsen etter bransjens standarder er det fortsatt snakk om svært liten grad av presisjon. Et egg i størrelse «medium» kan faktisk være alt fra 53 til 63 gram. Bruker man bare egg i den ene ytterkanten av dette spekteret kan det få katastrofale konsekvenser, for eksempel hvis man lager sårbare retter som marsipan eller ostesufflé.

For forskere og andre som er opptatt av nøyaktighet kan det være en prøvelse å lage mat etter oppskrifter. Tidlig i desember lager jeg hvert år en prøveribbe (det vi kaller en «pilot» på jobben), og jeg slår da opp på flere oppskrifter for å sikre at alt skal bli mest mulig riktig. Hver gang er det like frustrende: Her er det ikke bare snakk om upresise eller sprikende mengdeangivelser av salt og pepper, men også av steketemperatur og steketid. Siden vi snakker om et sentralt element i et viktig rituale er det regelrett skummelt å måtte stå der mutters alene og ta stilling til om man skal stole på Ingrid Espelid, eller på produsenten av kjøttet som ligger på benken. Jeg ender som regel opp med å regne meg fram til gjennomsnittverdier, for så å plusse litt på over hele linjen for å være på den sikre siden.

Et spesielt trekk ved dette pilotmåltidet er at det ikke bare er er lov, men det oppfordres til å kritisere og klage på maten. Hele poenget er å finne fram til måter jeg kan håndtere en bestemt type ribbe med en bestemt vekt fra en bestemt produsent slik at resultatet blir best mulig når det virkelig gjelder, på julaften. I år var dommen fra prøvekaninene mine klinkende klar: Jeg hadde brukt altfor mye salt på min First Price tynnribbe på 2,1 kilo fra Kiwi.

 

Mammas bordstabler

Jeg hadde verdens beste mamma, og jeg sitter på et formidabelt datamateriale som kan underbygge at så er tilfelle. Det er naturligvis et pussig fenomen at mange ellers fornuftige mennesker mener å ha akkurat like solid grunnlag for å hevde det samme om sin mor, men det får være en kontrovers vi skal la ligge, i alle fall til over jul.

Mamma laget noen fantastiske bordstabler, og hver gang jeg ser en dårlig etterligning av hennes kaker tenker jeg på henne. Sorgen er der fortsatt, over 25 år etter at hun døde brått og så altfor tidlig. Men det er de gode minnene som dominerer nå rundt juletider, og spesielt når det står én bestemt type kake på bordet.

Mamma hadde antagelig oppskriften på bordstablene sine inne i hodet, og den ble borte sammen med henne. Jeg har derfor brukt oppskrifter fra kokebøker og ulike nettsider når jeg i en årrekke har forsøkt å gjenskape disse kakene som på magisk vis tryllet fram julestemning midt i det verste vintermørket.

Forsøkene mine på å lage bordstabler har vært en endeløs rekke av fiaskoer. Selv om både unger og kone mente etterligningene mine var ganske gode, visste jeg innerst inne at kakene mine ikke kom i nærheten av de Mamma laget, hverken på smak eller av utseende.

 

En lykkelig katastrofe

Et år gikk det aldeles galt og kakene gikk rett og slett i stykker bare jeg så vidt rørte ved dem etter at de kom ut av ovnen. Et eller annet var helt feil med hensyn til sammensetningen av deigen, sannsynligvis en null for lite eller for mye et eller annet sted i oppskriften jeg testet ut akkurat det året. Denne katastrofen ble imidlertid et lykketreff, og hendelsen er parallell til et spektakulært fenomen som av og til forekommer i vitenskapen: En mislykket undersøkelse om noe, men som fører til en ny og revolusjonerende oppdagelse om noe helt annet. Penicillin, for eksempel, ble oppdaget på denne måten.

Når kakene mine smuldret opp til pulver satt jeg igjen med en svær bolle med det som skulle være toppfyll, men som altså ikke hadde noe som helst å ligge på toppen av. Jeg endte opp med å porsjonere det ut direkte på stekeplaten, og satte den inn i ovnen. Til min forbløffelse så jeg at fyllet sakte jevnet seg utover til perfekte runde former, og skiftet etter hvert til en riktig så delikat lysebrun farge. Da brettet kom ut og ungene fikk smake, var ikke reaksjonen til å ta feil av. De likte «kakene» særdeles godt, og hele produksjonen var revet bort i løpet av et par dager. En helt ny kaketype var blitt født ut fra et totalt mislykket forsøk på å gjenskape Mammas bordstabler.

Matoppskrifter har en lei tendens til å forsvinne her hjemme hos meg. De påfølgende årene eksperimenterte jeg litt og justerte mengden av ingredienser slik at de inneholdt flest mulig runde tall som jeg kunne huske til neste jul. Da inntraff nok et lykketreff som jeg ikke hadde forestilt meg kunne være mulig: kakene ble enda bedre, og ungene ble enda villere etter dem.

Jeg prøver ikke lenger å lage dårlige etterligninger av Mammas bordstabler, og den nye kaketypen er nå blitt et fast og særdeles viktig element i juleforberedelsene. Ofte må jeg lage flere porsjoner fordi kone og barn finner ut av hvor jeg gjemmer kakene mine, men det gjør ikke noe. Slik var det med Mammas bordstabler også, og jeg mistenker henne for å ha gjort akkurat det samme som jeg gjør nå: Gjemmer kakene et sted hvor det ikke er spesielt vanskelig for de andre i familien å finne dem.

 

Vitenskap og offentlighet

Det er ikke bare uklare prosedyrer og unøyaktige mengdeangivelser som skiller matoppskrifter fra vitenskap. Hemmeligholdelse av oppskrifter er stikk i strid med grunnleggende prinsipper for vitenskapelig virksomhet. Kunnskap skal være offentlig og den skal deles.

Så her er den, oppskriften og en av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort i mitt liv:

En vitenskapelig småkake

Nøyaktig 1 kg melis

Nøyaktig 1 kg finmalte hasselnøtter

Nøyaktig 500 g eggehvite fra egg fra gallus gallus domesticus (også kalt «høns»)

Nøyaktig 200 g smeltet normalsaltet smør

Alt dette røres sammen og plasseres i en plastpose. Man klipper så av hjørnet (1 cm åpning på flat pose) og spruter deigen ned på stekeplaten i mest mulig sirkulære klumper. Steketemperatur skal være nøyaktig 200 grader. Steketid bestemmes av hva familiens øvrige medlemmer foretrekker med hensyn til farge og konsistens.

Dette er en oppskrift som den skal være: kakene mine kan replikeres. Angivelse av både ingredienser og fremgangsmåte er så nøyaktig at det vil sikre at andre vil få akkurat samme sluttprodukt som her hjemme hos meg.

Eller?

 

Bak kaken og maten

Det er nok likevel en viktig forskjell. Mat er ikke bare en ting, men et mangslungent symbol som formidler minner, følelser og stemninger. Jeg er litt kry av kakene mine fordi mange liker dem, men mest av alt er jeg så inderlig glad i dem fordi de ligner på toppfyllet på Mammas bordstabler.

Uansett hvor nøye du følger oppskriften ovenfor, kan du aldri kopiere kakene mine. Mine kaker har nemlig en viktig ingrediens som ikke er nevnt i oppskriften, og som du heller aldri kan få tak i: min Mamma.

Det å lage mat er en kjærlighetshandling, og det betyr egentlig ikke så mye om ribba er for tørr eller for lite salt, eller om svoren er svidd. Når alt går galt er faktisk dette en ypperlig anledning til å uttrykke sin kjærlighet tilbake til kokken ved å fordreie sannheten eller regelrett lyve. De som absolutt skal gi objektive beskrivelser av mislykkede julemåltider bør holde seg til Grandiosa fram til neste år.

Når sant skal sies synes jeg egentlig det er noe flott med sprikende eller horribelt unøyaktige og uvitenskapelige oppskrifter. Det åpner ikke bare opp for spenning og at vi kan sette vårt personlige preg på en rett, men også for små og store katastrofer som kan gi oss anledning til å være snille med hverandre.

Det er naturligvis ikke det som er inni maten som er det viktigste, men hva som ligger bak den.

Illustrasjonsfoto: Oppskriften ga 288 kaker av godkjent kvalitet og farge. Etter 24 timer var antall gjenværende kaker sunket til 223 i et hushold med 5 medlemmer (alle over 16 år).

Hva er det som driver disse «klimaskeptikerne» som skriver lange og emosjonelle innlegg i kommentarfeltene så fort det blir snakk om en temperaturendring et eller annet sted i verden? (Fra BT Innsikt, 7. februar, 2016)

Akademikere har en rekke finurlige triks de kan bruke for å lure oss til å tro på hva de skriver. Et av de enkleste og mest effektive er å slenge på en flott, men ubrukelig kildehenvisning. (Fra BTInnsikt, 6. april, 2016)

Den akademiske kildehenvisningen er et grunnleggende verktøy i formidling av kunnskap. En av dens viktige funksjoner er at den er en adresse, en presis angivelse av et sted hvor lesere kan finne dokumentasjon for det man bygger på i et vitenskapelig arbeid. En velplassert kildehenvisning kan ha formidabel kraft i en akademisk tekst: En bitte liten fotnote eller parentes som leder leseren direkte til et vell av relevant kunnskap, eller til en kilde med klinkende klar dokumentasjon på at det som er sagt er sant.

Kildehenvisningen kan imidlertid også brukes til helt andre, og mer tvilsomme formål. Et av dem er tryllekunstneri. Det er forbløffende hvordan et puslete argument eller en tvilsom påstand kan få ufortjent autoritet og tyngde ved hjelp av en henvisning til en eller annen akademisk tungvekter.

 

Et svindelforsøk

Når jeg en sjelden gang tvitrer er det vanligvis få av mine svært få følgere som finner det verdt å tvitre budskapet mitt videre eller å gi det en «like». Men denne under her utmerker seg som min suverent mest suksessrike tweet så langt:

Et tullete utsagn kan altså bli forvandlet til visdom, ganske enkelt ved å legge til en pen kildehenvisning. De aller fleste samfunnsvitere vil ut fra parentesen umiddelbart se at dette må dreie seg om den berømte franske sosiologen Pierre Bourdieu, og etter all sannsynlighet klassikeren Outline of a theory of practice som ble utgitt første gang på engelsk i 1977.

Når såpass mange har likt denne tweeten er det grunn til å anta at dette er noe de ikke har hørt før. Det er ikke det spor rart. Pierre Bourdieu har nemlig, meg bekjent, aldri sagt dette. Jeg diktet opp påstanden selv, inkludert kildehenvisningen, i frustrasjon over en akademisk tekst jeg akkurat hadde slitt meg gjennom, og som var nedlesset av totalt ubrukelige henvisninger til tunge franske teoretikere.

 

Henvisninger inn i tåkeheimen

Når kildehenvisninger brukes som tryllemiddel og lurendreieri på denne måten er det både typisk og viktig at kildehenvisningen ikke inneholder noe sidenummer. En fullstendig og nøyaktig kildehenvisning vil faktisk kunne ødelegge hele trikset.

Akademikere er nemlig opplært til å følge en grunnleggende regel: Å tilstrebe bruk av primærkilder eller førstehåndsbeskrivelser. Om de skal gjenbruke eller videreformidle mitt «Bourdieu»-sitat vil de derfor slå opp i Outline of a theory of practice for å sjekke at jeg har gjengitt kilden på rett måte, noe jeg altså slett ikke har gjort.

Jeg må altså skjule hemmeligheten bak trikset mitt ved å unnlate å oppgi noe sidenummer. Svært få akademikere er så ivrige etter å oppsøke primærkilder og kvalitetssikre påstander at de gidder å bla gjennom en hel bok som denne, på 248 sider. Trikset fungerer altså på samme måten som når vi oppgir ufullstendig adresse eller telefonnummer til noen vi ønsker ikke skal kontakte oss.

 

Slurv satt i system

En skulle kanskje tro at manglende sidenummer i en slik kildehenvisning kunne være grunn til mistanke om at noen (som jeg i dette tilfellet) har vært ute med tryllestaven sin, og at triks som dette derfor enkelt kan avsløres. Slik er det dessverre ikke.

Mange akademiske publikasjoner er nemlig full av kildehenvisninger som er ubrukelige som adresser, rett og slett fordi de mangler et sidenummer. Noen av disse er nok med vilje gjort ubrukelige, for eksempel fordi forfatteren har plagiert formuleringer, forvrengt påstander eller tolkninger, eller som i mitt tilfelle, ganske enkelt diktet opp noe som en berømt og høyt respektert person slett ikke har sagt.

Den vanligste årsaken til at avgjørende sidenummer ofte mangler i akademiske publikasjoner ligger imidlertid ikke i uredelighet, men i en utbredt logisk brist. Det er en kjent akademisk tommelfingerregel at man alltid skal oppgi et sidenummer når man siterer noen ordrett. På grunnlag av denne viktige regelen har mange akademikere – og av og til tidsskrifter og hele akademiske miljøer – kortsluttet seg til at man aldri skal oppgi et sidenummer dersom det ikke er snakk om et direkte sitat.

Den digitale revolusjonen har gitt en ny og nesten absurd dimensjon til denne «regelen». Det er blitt svært mye enklere å søke seg fram til direkte sitater i bøker, f.eks. gjennom bruk av anførselstegn rundt ordkombinasjoner i Google Books eller andre databaser. Omskrevet tekst eller refortolkede påstander er imidlertid langt mer utfordrende for elektroniske søkeverktøy. For lesere som er opptatt av oppsøking av primærkilder og kvalitetssikring av kunnskap er det altså spesielt viktig at det er oppgitt et sidenummer i tilfeller hvor det ikke er snakk om et direkte sitat.

Det er dessverre et sørgelig faktum at mange akademiske publikasjoner inneholder massevis av henvisninger til ting og tang som åpenbart befinner seg på bestemte sider i store tykke bøker, men uten at det er oppgitt hvilke sider det er snakk om. Leserne er da i praksis avskåret fra å utføre en grunnleggende vitenskapelig operasjon: etterprøving. Det er nettopp derfor den sidetallsløse kildehenvisningen fungerer så bra for akademiske tryllekunstnere.

Nøkkelen til suksess ligger i at det er så vanskelig å skille dette trikset fra de store mengdene systematisk slurv produsert av akademikere som ikke bryr seg om at kildehenvisningen skal fungere som adresse.

PS. Liker du mitt nye «Bourdieu»-visdomsord er jeg naturligvis glad om du tvitrer det videre eller bruker det på andre måter. Men pass for all del på at du har med den falske og sidetallsløse kildehenvisningen!

(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)