Studentar i frontlinja

Av Anne-Grethe Naustdal, prodedekan for utdanning, fakultet for helse- og sosialvitskap, HVL

Covid-19 sette bråstopp for all ordinær praksis for helse- og sosialfagstudentar ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). Situasjonen ute i helse- og sosialtenestene er krevjande. Karantenereglar. Smittevernomsyn. Omsorgsoppgåver i heimen. Praksisplassane til mange studentar er stengd og omorganisert. Rettleiingsoppdraget for studentar vert utfordra.

Samtidig er det behov for at mange av våre studentar bidreg til å løyse behovet for helse- og sosialfagleg personell ute i tenestene. I lys av dette må praksisstudiane omorganiserast. Vårt mål er at ingen studentar skal bli forsinka i studiet på grunn av pandemien. Nyutdanna helse- og sosialpersonell er det sårt behov for. Vi har ingen å miste. Men høgskulen har eit særleg ansvar. Vi må sjå til at studentane når sine læringsutbytte og at utdanninga har rett kvalitet. Slik utdannar vi dyktige profesjonsutøvarar. Fleire omsyn skal balanserast i ei krevjande tid.

38 praksisstudiar og nær 5000 studentar

Alle våre bachelorprogram og ein del av våre master- program har praksis ute i arbeidslivet som stor del av sitt utdanningsprogram. 38 ulike praksisstudiar var alt undervegs eller skulle starte opp då faren for Covid-19 endra alt . For å få oversikt over dei av våre nær 5000 studentar som har praksis denne våren, sendte vi ut kartleggingsskjema. Opplysningane herifrå nyttar vi for å utvikle alternative løysingar for planlagd praksis for alle studentane. Ikkje alt arbeid kan innpassast i den einskilde student sitt studieprogram. Her søkjer vi å legge alternative løysingar der ein både kan gjennomføre skulearbeid og bidra i etablert relevant arbeidsforhold.

Digital undervisning og kommunikasjon

Med stengde campus er all undervisning digital. Dei siste vekene er det sett i gang undervisning og kommunikasjon i samtid mellom studentar og lærerar med verktøyet Zoom. Dei fleste er godt i gang med dette. Vi vil no fokusere meir på asynkron undervisning: korte videoforelesingar med diskusjonsforum og samarbeidande læring på nett.

Tiltaka vert sett i gang for at våre studentar skal kunne bidra i frontlinja under virussitusjonen og samstundes halde progresjonen i studiane. Studentane kan då fylgje undervisninga på tider som høver i forhold til arbeid. Det må vere litt gi og ta frå både studentar og tilsette for å komme i mål, men saman kan vi få dette til.

Eit alternativ til vanleg praksis

Fleire studentar går med andre ord ut i arbeid/alternativ praksis i ulike helse- og sosialtenester midt opp i ein krevjande korona-pandemi. Vi er medvitne om at det kan bli tøffe møter for den ferske og uerfarne studenten. Men slike møter kan også vere enormt lærerike.

For at studentar skal vere litt betre førebudd for profesjonelt arbeid vil vi tilby digitale korte kurs i viktig grunnlag for god praksis. Eksempel er etikk, teieplikt, sentralt lovverk, den profesjonelle rolla, smittevern, legemiddelrekning og legemiddelhandtering.

Nasjonal samskaping og innsats

I heile universitets- og høgskulesektoren vert det no arbeidd med alternative undervisningsformer og og ekstraordinære tiltak. Nasjonal samskaping og deling av læringsressursar legg eit nytt grunnlag for læring i teori og praksis lagt denne våren. Tida er knapp, store organisasjonar må snu seg raskt. Midt opp i ei internasjonal krise som rammar heile landet og kvar og ein av oss, vert det lagt ned ein stor og målretta innsats.

Å ruste framtidas helse- og sosialfagarbeidarar

Eg tenkjer mykje på våre unge, flotte helse- og sosialfaglege studentane no om dagen. Sentralt i deira val av utdanning står det å ville bli ein profesjonell hjelpar for menneske i sårbare situasjonar. Våre studentar vert rusta for dette i alle studiar og i all praksis. Men no møter dei ei helsekrise knapt nokon hadde sett føre seg.

Eg er trygg på at våre studentar kan gi viktige bidrag til både einskildmenneske og institusjonar. Dei vil hauste lærdommar dei vil dra store vekslar på både som profesjonutøvarar og menneske. Vi ved Høgskulen på Vestlandet skal gjere det som står i vår makt med å støtte og rettleie våre studentar i denne perioden.

Kva kan historie og sosiologi bidra med til samfunnsutviklinga?

Av Gunnar Yttri

Innlegg ved Arbeidslivsseminar – samfunnsfag og humaniora i framtidas arbeidsliv, 5. mars 2020, Campus Sogndal, Høgskulen på Vestlandet

Kjære alle saman

Kva kan historie og sosiologi bidra med til samfunnsutviklinga?

På eit seminar som fokuserer arbeidslivet og der dagens studentar våre i sosiologi og historie er viktig målgruppe, ligg det nær å spissa spørsmålet: Kva typar arbeid vil våre kandidatar i historie og sosiologi kunna utføra i næraste framtid?

Det er ei spissing som tek innover seg at ein av dei sterkaste innverknadane historie og sosiologi har i det norske samfunnet, er at kandidatane tek kompetansen sin aktivt i bruk for å løysa oppgåver i ulike typar verksemder.

Det er også ei spissing som ikkje underkjenner historie og sosiologi som danningsfag, deira viktige rolle for demokrati-utvikling, eller deira verdi som kjelde til forståing av menneske og samfunn.

Mitt utgangspunkt er at det er mogleg å balansera å sameina mål om danning og demokrati, med arbeidslivsrelevans. Eller som det heiter ved Høgskulen på Vestlandet: Kunnskap som byggjer menneske og samfunn.

Historie – faget som studerer og skriv om fortida, frå dei eldste tider og fram til dagen i dag. Historie er forskingsfeltet som søker å skapa samanhengande forteljing om og analyse av hendingar og krefter med innverknad for menneska.

Sosiologi – faget som i stort og smått granskar og byggjer kunnskap om korleis menneske samhandlar, kva for drivkrefter som ligg bak, og kva for menneskelege konsekvensar denne samhandlinga får. Sosiologi kan omtalast som ei læra som sosiale system, anten det dreiar seg om sosiale relasjonar mellom få, eller om organisasjonar og heile samfunn.

Medan sosiologi-utdanninga legg særleg vekt på dei sosiale, kulturelle og materielle utfordringar som møter ungdom i dag, har spesialiseringa for mange av studentane som skriv bachelor-oppgåve ved historie-studiet i Sogndal vore lokale og regionale studiar.

Utdanningane i historie og sosiologi har det felles at dei ikkje berre gir grunnleggjande innføringar i dei to faga sin tradisjon og klassiske opphav, men også introduserer studentane for dagsaktuell kunnskap og ny forsking. Eit minst like viktig fellestrekk er at både historie og sosiologi gir studentane ei grundig skulering i vitskapleg metode, og å argumentera fagleg både skriftleg og munnleg.

Dermed vert våre kandidatar trena til å 1) kritisk vurdera det saklege grunnlaget for påstandar om historie og samfunn, og 2) sjølv byggja opp fagleg etterrettelege framstillingar om historie og samfunn.

Denne kritiske og konstruktive kompetansen føregår i stadig større grad med hjelp av digitale hjelpemiddel og moderne teknologi. Det er ein kritisk og konstruktiv kompetanse som synest ha fått særleg relevans i ei samtid prega av massive informasjonsstraumar og der påstandar om «fake news» vert framsette, med rette og urette, frå både store og småe makthavarar, og med nettstader som driv ideologisk propaganda under dekke av å være objektive nyhendeorgan, aktualiserer dette.

Tilbake til spørsmålet: Kva typar arbeid vil våre kandidatar i historie og sosiologi kunna utføra i næraste framtid?

Spørsmålet er kort, men svaret sprengjer ramma for denne innleiinga fullstendig. Eg bør avgrensa meg, men har likevel lyst til å gjera ein liten avstikkar. Mange av våre studentar i historie og sosiologi får dette spørsmålet frå familie og vener: Kva skal du eigentleg bruka denne utdanninga til? Kva skal du bli?

På eit vis ligg det ei slags negativ uvisse rundt desse utdanningane som er disiplinutdanningar. Kva er relevansen for arbeidslivet? Det er ikkje slik som profesjonsutdanningane eller dei høgare yrkesutdanningane. Eg vil tru det heller sjeldan at sjukepleiestudenten, grunnskulelærar-studenten eller sosionom-studenten får spørsmålet om framtidige yrkesval. For kandidatane frå historie- og sosiologi står det ikkje ein fullt rigga velferdsstat klar og ventar på dykkar arbeidskraft.

Bodskapen min til noverande og komande studentar i sosiologi og historie er at dette ikkje bør sjåast på som noka ulempe. Tvert om; det ligg ein stor fridom i yrkesval i desse utdanningane, ein fridom der dykkar personlege ønskje, verdiar, eigenskapar, og dykkar faglege ferdigheiter og dykkar skaparkraft kan utfalda seg. I førebuingane til dette innlegget fann eg døme på historie-kandidatar som arbeider i avanserte teknologi-selskap, sosiologi-kandidatar som arbeider med marknadsføring og kandidatar frå både sosiologi og historie som arbeider med personalutvikling, eller Human Resources, i store og mellomstore, industriføretak.

Både erfaringar til no og framtidsscenario gir grunn til optimisme for den som vil satsa på desse studiane med sikte på godt og interessant inntektsbringande arbeid.

Lat oss ta det grunnleggjande: Våre kandidatar si evne til å samla inn, analysera, vurdera og samanfatta informasjon frå eit stort spekter av kjelder er etterspurt både i offentleg og privat arbeidsliv. Sosiologar og historikar arbeider i ulike typar bedrifter og organisasjonar der evne til analyse av informasjon, strategisk tenking og sakleg formidling trengst. Våre kandidatar frå sosiologi vil ha særlege føresetnader for å planleggja og utvikla ulike tiltak for ungdom. Det viktige læraryrket, undervisning på ulike årstrinn, står ope for mange. For historikaren vil arbeid i ulike typar kultur-verksemder –, forlag, media, arkiv, museum – liggja nær.

Lat meg også få seia dette på vegne av min eigen arbeidsplass: Kjære studentar i historie og sosiologi! De må også vurdera Høgskulen på Vestlandet eller annan høgare utdannings- og forskingsinstitusjon som dykkar framtidige arbeidsstad. Både i utdanning, forsking og administrasjon treng sektoren for høgare utdanning og forsking gode kandidatar frå historie og sosiologi. Universitet og høgskular gir rammer for særs interessant arbeid og gir viktige bidrag til samtidig og framtidig samfunnsutvikling lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

Merk likevel at spekteret i karrieremoglegheitene er mange og omfattande. Det første viktige grunnlag for dette er at kandidatar frå sosiologi og historie har eit heilt arsenal av kunnskapar og ferdigheiter som lett kan overførast. Omgrepet transferable knowledge and skills handlar om viktige, men enkle innsikter:

Det å setja seg grundig inn i eit fagområde øver evna til å setja seg tilsvarande grundig inn andre tema. Djupnelæring styrkar evna til å læra.

Det andre viktige grunnlaget for at sosiologar og historikarar vert etterspurde er at fleire verksemder opplever auka mangfald og endringstakt. Arbeidslivet må handtera globalisering, auka kompleksitet, omstilling og teknologiutvikling. I den gode sjølvstendige handteringa av det nye og uføresette er metodekompetanse, kritisk refleksjon, vitskapleg tenkemåte, analyse- og fortolkingsarbeid, og evne til skriftleg og munnleg framstilling av komplekse saksfelt, ein opplagt styrke.

Historie og sosiologi både kan og bør vera ressursar i å møta vår tids store utfordringar. Klimatisk, demografisk og teknologisk utvikling er i ferd med å endra menneskelege livsvilkår over heile verda.

Integrering, migrasjon og konfliktar

Dei store teknologiskifta

Klima, miljø og berekraft

Samtidige fenomen som klima og miljø, migrasjon, endringar i folkesetnaden og terror kan ikkje forståast fornuftig utan kritisk analyse av eit spekter av informasjonskjelder. Kritisk analyse av relevant informasjon gir grunnlag for klok handling.

Mange dagsaktuelle diskusjonar tek opp spørsmål som er nøye studert både innanfor historievitskapen og sosiologien, og som desse fagfelta vil engasjera seg i på 2020-talet. Gjennom vår utdanning, gjennom vår forsking og formidling, og vilje og evne til stadig å gjera betre arbeid, og ikkje minst ved å utdanna dyktige kandidatar for samtidas og framtidas arbeidsliv.

Takk for merksemda!

Litteratur

Kunnskapsdepartementet. (2019). Meld. St.4 (2018 – 2019). Melding til Stortinget. Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019 – 2028.

NOU 2019: 12 (2019). Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne.

Aktuelle nettstader:

www.hvl.no

www.uib.no

Open utdanning

Det har lenge vore arbeidd med å dele forsking gjennom open publisering og open tilgang til publisert forsking.  På same måte jobbar Universitets- og høgskulesektoren nasjonalt med å dele læringsressursar fritt med alle aktørar i sektoren – altså open utdanning. Dette vil sikre at vi kan jobbe smartare og betre for å sikre god kvalitet på læringsressursar, som vi alle veit er svært arbeidskrevjande å utvikle og lage. Deling av læringsressursar vil gje både fagtilsette og studentar tilgang til eit utval av læringsressursar som kan nyttast og tilpassast lokalt.

Nasjonal delingskultur

UHR-Helse og sosial som er ei nasjonal fagstrategisk eining for helse- og sosialfaga har gjennom 2019 hatt open utdanning som hovudtema. Det er eit stort behov for ein nasjonal delingskultur på utdanningsfeltet vårt. Dei helse- og sosialfaglege leiarane er samstemte i å satse på deling. Vi er alt i gang med deling knytt til nasjonal praksisrettleiarutdanning. Eit anna framifrå døme er  LOVU-prosjektet styrt av Universitetet i Sørøst-Norge. Prosjektet siktar mot nasjonal deling  knytt til felles læringsutbytte i Forskrift om felles rammeplan.

LOVU-prosjektet vart presentert for Høgskulen på Vestlandet, Fakultet for helse- og sosialvitskap sine tilsette og studenttillitsvalde denne veka. Her fekk vi høyre om utvikling av ein lærings- og vurderingsbank for dei felles læringsutbytta for helse- og sosialfaga. Høgskuletilsette over heile landet vil samlast til eit større arbeidsseminar i Drammen i april. Det blir særs spennande å sjå resultatet av denne store satsinga som DIKU har gitt midlar til. Det er god grunn til satsing. Den store omlegginga for helse- og sosialfaglege utdanningar på alle nivå gjennom RETHOS-prosjektet gir behov for betre utnytting av kompetanse og ressursar nasjonalt gjennom deling.

Utdanningskvalitet på dagsorden

Digitale læringsressursar på tvers

Vi har fleire plattformar for deling både nasjonalt og lokalt. Gjennom Canvas Commons er det no nasjonalt delt ein innhaldsrik ressursbank for undervisningsopplegg for sektoren sinne praksisrettleiarar. Her finn de «Ressursbank for praksisveilederutdanning for helse- og sosialfaglige utdanninger»

DLR er ein nasjonal plattform for digitale læringsressursar. Plattforma gjer det enkelt å nytte dei same læringsressursane fleire stadar, på tvers av emne, program, system og institusjonar. Høgskulen på Vestlandet er ein av dei institusjonane som har kjøpt seg inn i dette systemet. Fakultet for helse- og sosialvitskap arbeider målretta med å legge inn læringsressursar her. Det er fyrst når sektoren aktivt tar i bruk plattformane for deling at vi haustar av ein reell delingskultur. Ved aktiv bruk og kloke tilpassingar i møte med studentane, kan vi ved ein slik arbeidsmåte verkeleg løfte utdanningskvaliteten lokalt og nasjonalt. Grunnlaget vil vere at tilsette i universitets- og høgskulesektoren vert med på samskaping av digitale læringsressursar.

Krohn-seminaret 27/2: Pål Berg Svenungsen – Hva var korstogene?

Tid: onsdag 27. februar kl 10:15-11:30
Rom: Gravenstein (H-2075), Høgskulebygget

Pål Berg Svenungsen: Hva var korstogene?

Drøfting av utkast til kapittel i innføringsbok.

Den 27. november 1095 holdt pave Urban II (r.1088-1099) en tale på et kirkekonsil i Clermont, i Auvergne-regionen sentralt i Frankrike. I denne talen tok paven til orde for en militærkampanje, rettere sagt en helt ny form for pilegrimsferd. Den væpnede pilegrimsferden Urban sankket om, skulle ha et todelt mål. For det første skulle den komme den østlige kristenheten (Christianitas) til unnsetning, noe som henspilte på de tyrkiske seldsjukkenes herjinger i Det bysantinske riket og annekteringen av Anatolia. For det andre skulle denne ekspedisjonen frigjøre (liberata) Jerusalem fra muslimenes kontroll. Paven lovet at alle som deltok på denne pilegrimsferden ville få ettergitt alle sine bekjente synder. Da paven var ferdig med å snakke, brøt publikum ut i et unisont og samstemt jubelbrøl, om at: «Deus lo volt», «Gud vil det!». I etterkant har historikere kalt denne begivenheten for Det første korstoget, men hva var det egentlig Urban hadde tatt initiativ til?

Kontakt Pal.Berg.Svenungsen@hvl.no for å få kapittelutkastet tilsendt (ca 25 sider).

Om Krohn-seminaret

Krohn-seminaret er frå mars 2018 det nye forskingsseminaret for dei samfunnsfaglege miljøa ved HVL-Sogndal. Seminaret spring ut av miljøa som høyrer til Fakultet for økonomi og samfunnsvitskap i Sogndal, men er ope for alle interesserte ved HVL og Vestlandsforsking. Her blir forskingsprosjekt og publikasjonar under arbeid lagde fram til kollegial drøfting.  Seminaret vil bli halde med ujamne mellomrom. Kontakt oddmund.hoel@hvl.no om du har ein tekst eller eit prosjekt du ynskjer å leggja fram på seminaret.

«Walk and talk» – den gode medarbeidarsamtalen

I dag har Høgskulen på Vestlandet hatt medarbeidarsamtale på dagsorden på sin leiarfrukost. Medarbeidarsamtale er eit verktøy for å nå dei måla vi har ved HVL. I mi tid som personalleiar har eg erfart at samtalane fungerer godt for å få  klargjort forventningar til kvarandre og diskutere dei  utfordringar som ligg føre i arbeidet for å nå måla vi jobbar etter. Sjølv om dette ofte kan vere strukturerte samtalar treng dei likevel ikkje å vere kjedelege i verken form og innhald. På leiarfrukosten i dag delte eg mi erfaring med å gjennomføre medarbeidarsamte ute i det fri medan ein går og pratar.

Kreativitet og variasjon kan nemleg brukast for å løfte samtalen ut av stive og pliktprega rutinar. Å ta samtalen utandørs kan vere forløysande både i høve til samarbeid og forbetringar.

Medarbeidarsamtale ute i det fri, medan ein går, får praten til å gå lettare, skuldrane vert senka, frisk luft til hjernen gjer godt. Vi blir meir kreative og har lettare for å sette ord på tankane våre når vi er i bevegelse. Ein går side om side og vert meir likeverdige partar enn når ein sit ovanfor kvarandre på eit kontor/møterom.

Kvinne og mann løpende med HVL-treningsskjorterFoto: hvl.no

 

Mi erfaring er at det er enklare for dei tilsette og for meg som leiar å prate opent om ting når ein går side om side, enn når ein sit ovanfor kvarandre ved eit bord. Praten blir meir personleg og samstundes direkte og nyttig for det vidare arbeidet. Medarbeidarsamtalen er personleg og fortruleg. Begge partar har eit ansvar for at dei vesentlige sakene vert tekne opp, men det å snakke friare kring det som opptek ein kan gjere at fellesinteresser mellom leiar og medarbeidar lettare vert identifisert. Dette kan igjen styrke samarbeidsrelasjonen.

Litt meir fri-flyt samtale kan vere veldig profesjonell nettopp fordi den held fokus på det essensielle, nemlig innsikt i totalkompetansen. Som leiar har ein ansvaret for å sikre god kvalitet på samtalen, også når ein går ute side om side.

Som leiar passa eg på å holde samtalen på det nivået den skal vere, slik at den ikkje berre blir ein hyggeleg prat. Mitt grep her var at eg alltid hadde med skjemaet for medarbeidarsamtalar. Dette var sendt ut på førehand, slik at begge partar var førebudd. Skjemaet brukte eg som sjekkliste undervegs på turen for å sikre at alle moment vart belyst. Det er berre å legge skjemaet i plastlomme fyrst som sist. Veret vi har her på Vestlandet bør ikkje vere ei hindring for å ta samtalen ute.

Oppfølgings- og utviklingsplan fyller ein ut med ein gong  etter turen. Oppsummeringa handlar kun om det ein har avtalt av mål, kompetanseutviklingstiltak, karriereplanar og anna, som er like forpliktande for begge parter å innfri. Denne oppfølgings- og utviklingsplanen vert det essensielle dokumentet ved neste medarbeidarsamtale. Ingen referat vert skrive. Det kortfatta skjemaet vert å sende medarbeidar for justering og godkjenning med ein gong etter turen. Tid til dette oppfølgingsarbeidet legg ein inn i kalenderavtalen.

På 1,5 time har ein både fått gått tur, senka skuldrar, klarna hjerne, hatt ein god prat og laga plan for vidare oppfølging og utvikling. Gåande medarbeidarsamtale ute kan slik eg erfarar det vere eit veldig godt alternativ for å skape dei gode samtalane. Eg tenkjer Høgskulen på Vestlandet godt kunne ha nytte denne arbeidsforma meir, også knytt til møter og samtalar med få deltakarar.

Eg vil elles trekke fram at leiar må ha ein sensitivitet for at det kan vere medarbeidarar som av ulike grunnar ikkje ynskjer å ta medarbeidarsamtalen ute. Dette må det vere openheit kring ved invitasjonen. Målet med gåande utandørs medarbeidarsamtalar er nettopp å skape ein kontekst for samtalen som kan styrke mulegheitene for en god dialog, kunne sette ord på det ein er opptatt av og dei mål ein har. Eg har sjølv erfaring med at den meir personlege retninga ein får i ein slik samtale, styrka meg som leiar i arbeidet med å hjelpe medarbeidar som kom i ein krevjande fase med alvorleg sjukdom og behov for tilrettelegging. Vi må ta oss tid til å ta dei gode og viktige samtalane med kvar av våre tilsette. Det er slik vi kan spele kvarandre gode.

Frå gymnas til høgskulebygg

Tale ved opninga av Bragebygget 30. januar 2019

Av Rasmus Stokke

Gratulerer med dagen til dykk alle!

Gymnasbygget i Sogndal blei bygd midt på 1960-talet. Viss ein spåmann eller kvinne den gongen på opninga hadde sagt at i januar 2019 kom det til å vere ein svær høgskule på Vestlandet med 16000 studentar og 1800 tilsette som kom til å renovere og flytte inn i bygget, så hadde nok dei frammøtte rista på hovudet og sagt at dette trudde dei ikkje noko på. Framtida er alltid vanskeleg å spå. Om nye 50 år kan Bragebygget vere sanert. Men det kan og stå fram som endå eit nytt bygg, på ein endå større Campus, knytt til eit endå større og spennande internasjonalt universitet, for eksempel. Framtida vil vise. Vi har heilt klart lagt eit viktig fundament for nye vekstår med dette bygget. Continue reading “Frå gymnas til høgskulebygg”

Landleg og framifrå

Tale ved opninga av Bragebygget, Campus Sogndal, Høgskulen på Vestlandet,  29. januar 2019.

Godtfolk!

Lokal historie

Læraren Lars Uglum (1892-1971), utdanna på Stord i 1915.  «Uglumen», samfunnsbyggjaren, den tolmodige krafta som i fleire tiår arbeidde for eit gymnas i Sogndal, og som lukkast i 1942.

Filologen Olav Hæreid (1919 – 1999), styrar og rektor ved Sogndal gymnas i 37 år. «Hæreiden», som helsa den første lærarskuleklassa velkomen til gymnaset i 1963. Elevane gjekk to år i Sogndal, dei to siste ved Volda lærarskule. Ordninga vara til Sogndal lærarskule opna i 1972.

«Hæreiden» sto til rors då det fylkeskommunale praktfulle gymnasbygget var ferdig i 1965. Måleriet av Lars Uglum fekk heidersplassen – i biblioteket.

Internasjonal samtid og framtid

Landskapet for høgare utdanning og forsking er i endring. Høgskular og universitet har nøkkelrollar i kunnskapssamfunnet.

«Centres of Excellence» vert dyrka. På vitug norsk heiter det: Framifrå tettstadar.

Sogndal rekrutterer ein særs høg del av studentane utanfor fylket. Med lågt folketal i det landlege Sogn og Fjordane er dette grunnleggjande  –  i 1960-åra og i 2019.

I den stadig sterkare Høgskulen på Vestlandet vil Campus Sogndal på 2020-talet ta tiltrekkingskrafta på studentar og på tilsette til nye høgder.

Bragebygget styrkjer oss på vegen.

Det  er uansett ein krevjande veg. Men det er ein veg der me byggjer menneske og samfunn. Det er ein veg me likar å gå på.

Dette er altso staden: Bragebygget, Campus Sogndal, Høgskulen på Vestlandet.

Landleg og framifrå.

Gratulerer med dagen alle saman!

Dansk i svensketida

Innlegg på lanseringseminaret for “Norsk språkhistorie” (I–IV), Nasjonalbiblioteket i Oslo 22. januar 2019 (program)

Mitt kapittel i band 4, Tidslinjer, dreiar seg om den 91 år lange unionstida med Sverige. Perioden er ei paradegrein i norsk språkhistorie, med kjendisar som Henrik Wergeland og P.A. Munch, og ikkje minst Knud Knudsen og Ivar Aasen. Eit relevant spørsmål er om det i det heile er mogleg å seie noko nytt om det gjennomforska 1800-talet i norsk språkhistorie på 80 sider.

Min spissformulerte påstand skil seg nok iallfall frå biletet mange har av unionstida i norsk språkhistorie: På desse 91 åra skjedde det knapt noko vesentleg. Continue reading “Dansk i svensketida”

Frå ei fjellbygd til ei annan – På utveksling i det skotske høglandet.

Forfattar av innlegget er Sigrid Skjerdal

Vi har kryssa havet og skillelinja på vegen i ein Ford Transit Connect, 2005-modell. Utvekslinga til Skottland byrja med ei utvikling i køyrekunnskapar, på dei breie motorvegane i Tyskland og Nederland. I Amsterdam venta Englandsbåten på oss, og tok oss til Newcastle. Inn på ferja på venstre side, og ut att på høgre. Eller vent, omvendt! Det høyres kanskje ikkje slik ut, men det gjekk overraskande bra å halde seg på den andre sida av vegen. Til og med gjennom dei sju (!) rundkøyringane vi måtte forsere for å komme oss ut av Newcastle og vidare inn den britiske landsbygda.

Continue reading “Frå ei fjellbygd til ei annan – På utveksling i det skotske høglandet.”