Forfattar: Gunnar Yttri
Universitet og høgskular må tilby utdanning og forsking av framifrå kvalitet. Men det er ikkje nok. Kompetansen må også vera tilgjengeleg. Studiar syner at høgskulane på Vestlandet spelar ei nøkkelrolle.
Regjeringa Solberg satsar på kompetanse for næringslivet. Norske bedrifter manglar kompetent arbeidskraft. Tilgang på rett kompetanse på rett sted til rett tid er avgjørende for næringslivets innovasjon, konkurransekraft og verdiskaping, heiter det frå regjeringa. OECD-rapporten Skills Strategy gav i haust internasjonal klangbotn.
Men i førebuingane til stortingsmelding om ny struktur i høgare utdanning har det vore heller stille om næringsnytte og arbeidslivets behov for kompetanse. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har utfordra universitet og høgskular til å tilpassa seg ”krevende demografisk utvikling”. Etterspurt tilpassing vert stort sett avgrensa til fusjonar og forventa konsensus om at høgare utdanning og forsking i Noreg er for spreidd og fragmentert. Fusjonar skal løfta kvaliteten til internasjonalt høgt nivå.
Noreg skal ha ambisjonar. Store ressursar går inn i høgare utdanning og forsking. Talet på norske studentar ved universitet og høgskular ligg nær 240 000, talet på faglege årsverk nær 20 000. Satsinga må styrka kunnskapsallmenningen og vera investering i framtidig velferd, i nærings- og samfunnsutvikling. Kvaliteten bør vera av finaste slag.
Men universitet og høgskular er ikkje lukka lag der vitskapleg kvalitet og internasjonal publisering rår grunnen åleine. Viktige mål er å utvikla kompetanse og leggja grunnlag for innovasjon og økonomisk utvikling for verksemder og samfunn i heile landet. Måla har lege fast frå Ottosen-komiteen teikna den moderne universitets- og høgskulesektoren i 1960-åra, dei var intakt ved høgskulereforma i 1994 og gjennom kvalitetsreforma på 2000-talet.
Når system skal forbetrast, er det viktig å vurdera grunnleggjande eigenskapar og føremål ved det som skal i støypeskeia. To store studiar frå Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)gir basiskunnskap om høgskulane. For næringslivet er Høgskolenes betydning for regional rekruttering til næringsrettede profesjonsyrker særleg relevant. (Røberg 2014), http://www.hioa.no/Om-HiOA/SPS/filer-sps/arbeidsnotater/Hoegskolenes-betydning-for-regional-rekruttering-til-naeringsrettede-profesjonsyrker ). Studien følgjer studentar innanfor utdanningar i økonomi og administrasjon, teknologi og ingeniørutdanningar, biologiutdanningar, logistikkfag, maritime fag og mediefag. Høgskular i Oslo, Akershus, Rogaland (inkludert Universitetet i Stavanger frå 2004), Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal vert sett under lupa.
Den viktigaste rekrutteringa av studentar til næringsretta utdanningar skjer i fylket eller regionen der lærestaden er lokalisert. Tek ein Vestlandet som døme vil over ¾ av dei som tek næringsretta utdanning i denne regionen, også vera oppvaksne på Vestlandet. Særleg relevant for næringslivet: det store fleirtalet av nyutdanna kandidatar tek seg arbeid i regionen dei er utdanna i. 70 prosent av kandidatane frå dei utvalde lærestadane på Vestlandet vert sysselsett i regionen. For Oslo og Akershus er sambandet mellom lokalisering og rekruttering til arbeids- og næringsliv endå sterkare. Over 80% av dei som er utdanna i Oslo og Akershus vert sysselsette i same region.
Resultata frå dei næringsretta utdanningane er i det vesentlege eit ekko av tilsvarande studie av velferdsutdanningar (Gythfeldt og Heggen 2012), http://www.hioa.no/Om-HiOA/SPS/filer-sps/arbeidsnotater/Er-hoegskolene-regionale-kvalifiseringsinstitusjoner ). Høgskulane har avgjerande innverknad på den regionale rekrutteringa av kjernetroppane i velferdssamfunnet; lærar, barnehagelærar, sjukepleiar, sosionom, barnevernspedagog og vernepleiar.
Dei to studiane byggjer på registerdata frå Statistisk Sentralbyrå frå 1995 – 2010. Det inneber at dei aktuelle høgskulane er analysert for storparten av tida etter høgskulereforma vart sett ut i livet 1. august 1994. Tendensen i materialet er klar; dei høgare utdanningsinstitusjonane får fram mot vår eiga tid ei stadig viktigare rolle som regionale kvalifiseringsinstitusjonar.
Vil fusjonar og sentraliserte einingar med større vitskapleg tyngde og internasjonal publisering gje næringslivet og velferdssektoren i dei ulike regionar i landet betre tilgang på relevant kompetanse? Eller er det slik at konkrete forbetringar på dette viktige feltet best kan finna stad innanfor ramma av eksisterande universitet og høgskular? Kan det vera slik at institusjonar der studentar, tilsette, leiing og styre er tett på dei regionale utfordringane, har særlege føresetnader for å lukkast? Det er uråd å sjå at spørsmåla har prega førebuingane til ny stortingsmelding.
Rett nok har ekspertgruppa som i vinter har teikna ny finansieringsmodell for universitet og høgskular, kome med interessant framlegg. (Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill https://www.regjeringen.no/contentassets/0d3aa576467f4eeeb7f7af25a26d607a/finansieringuh_rapport.pdf): Banda til næringsliv og samfunnsliv skal styrkast av profilavtalar der kvar institusjon skal styrka kvaliteten i utdanning og forsking gjennom skarpare faglege prioriteringar. Ekspertgruppa har også merka seg HiOA-studiane og skriv at ”lokalisering av høyskolene har stor påvirkning for rekruttering til det regionale arbeidsmarkedet. I den grad studenter og kompetanse er mobile, er det framfor alt snakk om en sentralisering, fra bygd til by, særlig til hovedstaden og det sentrale østlandsområdet.” Utover profilavtalane har ikkje merknaden sett spor etter seg i utkastet til ny finansiering.
For framfor alt skal den nye finansieringa bidra til meir konsentrasjon av ressursar. Premiering og prioritering av nokre utvalde skal gi senter for framifrå utdanning og verdsleiande forskingsmiljø. Noreg skal utføra meir ”gjennombruddsforskning”. Publisering i prestisjetunge vitskaplege tidsskrift skal lønast betre.
Kunnskapsministeren vurderer ny finansieringsmodell saman med stortingsmeldinga om ny struktur i høgare utdanning. På vegen må også spørsmålet om kva som gagnar arbeidslivet og næringslivet i Noreg reisast og svarast tydleg på.
Kunsten for regjeringa og Stortinget vert å gje kraft til eit landskap av universitet og høgskular med finansiering som lagar stimulerande samband mellom det vitskapleg meritterande og det gagnelege for nærings- og samfunnsutvikling i heile landet. Det er krevjande, men naudsynt for landet sitt vekstgrunnlag og legitimiteten til utdanningsinstitusjonane.