Tekst av Ulrike Spring og Johan Schimanski
Når vi åpner aviser eller ser på nyhetene møter vi de samme motstridende bildene om Arktis: Nasjonalstatenes kappløp for å få kontroll over ressursene går hånd i hånd med opphetede debatter om klimaendringer, økologi og aktivisters forsøk på å beskytte Arktis mot det de mener er utnyttelse av naturen.
La oss nå derfor gå 150 år tilbake i tid. Til en tid da ekspedisjoner forsøkte å finne ut mer om de ukjente polare strøkene rundt Nordpolen, og der fortellingen om den heroiske oppdageren dominerte. Diskursen om naturen og dyrelivet var preget av ønsket om å erobre og kontrollere. Den økologiske diskursen, med sitt ønske om å leve i enhet med naturen, er viktig i dag. For 150 år siden var den derimot nesten fraværende.
I en artikkel vi nettopp har publisert i tidsskriftet Nordlit bygger vi på sosialantropologen Gísli Pálssons typologi. Der ser vi på forholdet mellom utnyttelse, beskyttelse og et fellesskaps-orienterte natursyn. Disse var ikke så entydige sent på 1800-tallet som vi kunne forvente. Selv om bildet av et Arktis som skal kontrolleres riktignok dominerer, fant vi også spor av forestillinger som vi mener er forløpere for dagens økologiske diskurs. Hvis vi tar i betraktning at politiske diskurser i dag stort sett gjenbruker eldre bilder av Arktis på en ukritisk måte, som statsviter E. C. H. Keskitalo har påvist, blir det spesielt tydelig hvorfor det er viktig å analysere de historiske lagene som ligger innbakt i slike diskurser.
Forståelsen og fortellinger om Arktis endrer seg i tråd med fysisk distanse. Dette var noe man også kunne se i 1874 etter tilbakekomsten av den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen fra Arktis. Journalistene i Østerrike-Ungarn var særlig interessert i den symbolske nytten det nyoppdagede Franz Josef land hadde for det flerkulturelle riket i Sentral-Europa. Deres kollegaer i Norge framhevet derimot i større grad den materielle bruken til det nye landet. Dette førte til en annen måte å se naturen på. I Sentral-Europa dominerte ønsket om kontroll over naturen og stoltheten over å ha drept 67 isbjørner under ekspedisjonen. Overlevelsen i den barske naturen ble til et symbol på østerrikernes styrke og mannlighet. I Norge sto også kontroll over naturen gjennom jakt og ishavsfiskeri sentralt, men samtidig var forholdet til Arktis sterkere preget av den umiddelbare nytten vi kunne dra av den, og en større forståelse for dens barske realitet.
Dersom vi begynner å lese tekstene til de østerriksk-ungarske polfarerne og journalistene med et diskursanalytisk blikk, blir det tydelig at det også var en forståelse for Arktis som et økologisk system i Sentral-Europa. Vi kan faktisk allerede den gangen finne spor av det som litteraturforskeren (og vår prosjektkollega) Sigfrid Kjeldaas har kalt en ”følsomhet mot dyr” hos økologiske innstilte forfattere som Barry Lopez. Et eksempel på dette er ekspedisjonslederen Julius Payer. Han hadde tidligere erfaringer fra reiser til Grønland og Spitsbergen og skrev flere tidsskriftartikler om Arktis. I en av dem skriver han utførlig om møter med isbjørn. Denne artikkelen ble oversatt og publisert i Tromsø Stiftstidende. I artikkelen identifiserer han seg t.o.m med isbjørnene og viser forståelse for deres tunge liv.
Her kan vi altså observere et fellesskaps-orientert natursyn som går utover ønsket om å kontrollere naturen ved å skyte farlige isbjørner og, som ser på arktisk dyreliv på en annen måte enn bare som et symbol på den moderne mannens makt eller som noe som oppfyller menneskets materielle behov etter mat eller økonomiske verdier. Den hvite, europeiske oppdagelsesreisende Payer skøyt og drepte mange isbjørner selv på sine reiser. Møtet med isbjørnene, kombinert med et utpreget forskersinn, gjorde det likevel mulig for ham delvis å leve seg inn i deres livsverden. Allerede i sportsjaktens og imperialismens høyalder var det altså mulig å identifisere seg med dyr og forstå hvordan menneskeliv og dyreliv er bundet sammen.
Måten vi omtaler arktisk natur på er med på å definere hvordan vi omgås naturen, hvilke representasjoner som skapes og hvilke (politiske og økonomiske) strategier som settes i verk. Det er derfor viktig å forstå bildene som skapes gjennom tiden, om de baserer seg på forestillinger om utnyttelse, beskyttelse av Arktis eller som et fellesskaps-orienterte natursyn.
Artikkelen ble først publisert på http://forskning.no/blogg/schimanski-spring/nar-begynte-en-tenke-okologisk-om-arktis
VIDERE LESNING:
Keskitalo, E. C. H., Constructing ‘the Arctic’: Discourses of International Region-Building. Rovaniemi: Lapin yliopisto 2002.
Kjeldaas, Sigfrid, “Barry Lopez’s Relational Arctic”, Ecozon@ 5, 2 (2014), 72-87.
Lopez, Barry. Arctic Dreams: Imagination and Desire in a Northern Landscape. London: Harvill Press, 1999.
Pálsson, Gísli, “Human-Environmental Relations: Orientalism, Paternalism and Communalism”, i Nature and Society: Anthropological Perspectives, red. Philippe Descola og Gísli Palsson. London: Routledge 1996, 65-81.
Payer, Julius, “IX. Arktisches Thierleben. Grönländische Jagd”, i Mittheilungen aus Justus Perthes’ Geographischer Anstalt über wichtige neue Erforschungen auf dem Gesammtgebiete der Geographie von Dr. A. Petermann 17, XI (1871), 413-23.
[Payer, Julius], “Dyreliv i Nordpolsegne og grønlandsk Jagt”, Tromsø Stiftstidende 7. april 1872 & 11. april 1872.
[LENKER:
http://septentrio.uit.no/index.php/nordlit/article/view/3423