Forfattar av innlegget er Førsteamanuensis i historie Pål Berg Svenungsen.
Det går mot jul. For mange av oss er det en tid preget av mange forventninger; vi gleder oss til å kunne samles med familien, til å gi og motta gaver, og til å nyte alt av julas overflod av god mat og drikke. For mange er dessverre det siste punktet, drikke, noe som overstyrer alt annet. Jula er derfor også en høytid for vonde forventninger. For menneskene som samlet seg til julefeiring på storgården Kvåle i Sogndal i 1244, var derimot drikken en sentral del av forventingene. Selv om det også kom til å resultere i noen dårlige minner for enkelte.
Mannen med hareskåret
I 1244 dro en ung mann fra Island til Bergen. Hans navn var Torgils Bödvarsson, men han ble kalt Skarde på grunn av et medfødt hareskår. Historien om hans liv kom senere til å bli nedskrevet i Sturlunga saga, men det var langt fram i tid. Torgils karriere var ennå i støpeskjeen. På dette tidspunktet var Torgils bare atten vintre gammel, men hadde allerede tilbrakt tre av disse som gissel på Island. Årsaken var frykten for at slekta hans, den mektige sturlunga-ætten, skulle hevne drapet på Torgils berømte grandonkel, den berømte sagaforfatteren Snorre Sturlason. Årsaken til drapet på Snorre var at han hadde falt i unåde hos den norske kongen, Håkon Håkonsson (r.1217-1263).
I 1239 hadde Snorre ignorert et kongelig utreiseforbud fra Island, som følge av uroligheter på sagaøya. Vondt ble til verre da Snorre ikke bare brøt forbudet, men også støttet opprøret til Håkons uregjerlige svigerfar, hertug Skule. Allerede året etter hadde opprøret blitt slått ned og Skule var drept. Kongen rettet dermed sinnet sitt mot Snorre, som i Håkons øyne var en landsforræder. Håkon ga ordre til sin sterke mann på Island, Gissur Torvaldsson, om at Snorre enten skulle fanges og sendes til Norge eller drepes. Gissur valgte den enkle løsningen. I september 1241 ble Snorre oppsøkt av Gissur og hans menn på gården sin i Reykholt og drept.
Etter at han ble satt fri, bestemte Torgils seg for å reise til Norge for å gå i tjeneste hos kong Håkon. Det kom til å bli begynnelsen på et åtte år langt opphold i Norge. Han fikk plass på skipet til en nordmann, Eirik Skarde, som til tross for det samme tilnavnet, ikke hadde hareskår, men kom fra gården Skardsbø i Sogn. Da de ankom Bergen inviterte Eirik Torgils og hans reisefeller til seg i Sogn.
Brynjulv fra Kvåle, den rikeste mannen i Sogn
Fra Bergen seilte følget deretter inn den lange Sognefjorden. Her seilte de først forbi Fimreite, der kong Håkons bestefar, kong Sverre, seksti år tidligere hadde beseiret Magnus Erlingsson. I slaget hadde mer enn 2000 mann satt livet til. Ferden fortsatte videre innover i fjorden til de kom til Eiriks slektsgård, Skardsbø, som lå omtrent fire kilometer unna Sogndal. Ved ankomsten inviterte Eirik, slik sedvane ofte var etter gode kjøpferder, alle de mektigste menn i området til gjestebud hos seg. I dette gjestebudet kom også den mektige lendmannen Brynjulv Jonsson fra Kvåle, som var den rikeste mannen i Sogn. Torgils ble sittende ved siden av Brynjulv i gjestebudet og de to fant tonen. Så god var tonen at Brynjulv inviterte den unge islendingen til å feire jul hos seg på storgården Kvåle.
Brynjulv på Kvåle tilhørte toppsjiktet av stormenn i Norge på midten av 1200-tallet. Han hadde blitt lendmann rundt 1235, slik sin far, Jon Stål, og var kong Håkons håndgagne mann. Han deltok senere ved alle de store anledningene i kong Håkons styringstid, Brynjulv var blant annet til stede ved kong Håkons kroning i 1247, likedan ved kroningen og giftemålet til Håkons sønn og etterfølger, Magnus Lagabøte, i 1261, og han var dessuten en av fire lendmenn i rommet da Håkon utåndet på Orknøyene i 1263. Det var kanskje ikke så rart at Brynjulv var nær knyttet til kongemakten. Han hadde tross alt Håkons farfar å takke for alt som hadde tilkommet slekta hans. Det hele hadde begynt da Sogndal ble brent i 1184, en hendelse som er utførlig omtalt i Sverre-soga.
Sogndal, bygda Sverre brant
Ivar Dape het kong Sverres sysselmann i Sogn. Han representerte en helt ny form for kongelig ombudsmann. Tradisjonelt var lendmenn kongens lokale representant. De utgjorde toppsjiktet i det kongelige styringsverket og var nærmest å regne for en form for adel, siden embete ofte gikk i arv. Syslemannsordningen ble innført under kong Sverre som et forsøk på å skape et mer lojalt embetsverk; syslemannen var ikke like mektig som lendmannen og embetet gikk ikke i arv. Syslemannen var kongemaktens forlengede arm i lokalsamfunnet, med et tredelt ansvarsområde. Han skulle håndheve lov og rett (sammen med lagmannen), organisere militærutbudet og kreve inn kongedømmets inntekter. Embetet var godt betalt og lønna tilsvarte avkastningen fra ti gjennomsnittlige gårder.
I 1183 gikk det derimot skeis i Sogndal. Da Ivar ankom Sogn med sitt følge, satte han seg i Lusakaupang (Kaupanger) før jul og krevde inn utgjerde, en avgift, til julekost for seg og sine menn fra bøndene. De likte sogningene dårlig. På selveste julaften for de inn til Lusakaupangen med stormannen Arntor på Kvåle i spissen. Bøndene kom overraskende på syslemannen og hans menn. Ivar bad for livet sitt, men både han og store deler av følget ble drept. Enkelte unnslapp og tok fjellveien nord til kong Sverre i Trondheim og fortalte hva som hadde skjedd. Kongen kalte da sammen hæren.
På våren, rett etter påske, dro kong Sverre sørpå med et følge på 23 skip og en stor hær. Da han kom til gården Rutle i Gulen, ved innløpet til Sognefjorden, sendte han bud inn til Sogndal om at bøndene skulle møte ham til forlik. På møtet vedtok bøndene den boten kongen idømte dem på femten merker gull, som de fikk tre dager på å betale. Men da bøndene kom tilbake til Sogndal, ble de enige om å bruke tidsfristen til å gjemme unna godset sitt og flykte ut i skog og fjell mens bygda lå øde.
Da de tre dagene var omme ble det klart at bøndene ikke kom til å betale. Sverre seilte derfor innover Sognefjorden med en stor del av hæren. Første stopp var Lusakaupangen, som ble brent ned. Seint på onsdagen, 13. juni, ankom hæren Sogndal og på torsdagsmorgen slapp kong Sverre hæren løs på bygda. Hærmennene fikk, ifølge sagaen, beskjed om å ikke drepe folk, men rane «gods der det er for handa». Sverre sa videre at siden bøndene ikke ville forlikes, skulle de «finne bakstereld og smiekol, der som gardane deira er no». Kongen ga videre ordne at «ikkje [la det] stå att så mykje som eit kott; berre spar kyrkjene, der de kan». På fredagen brant hele bygda. «Hundre gardar brende dei der, og det var før ei storfager bygd». Sverre og hæren seilte så til Fimreite, der Magnus Erlingsson og det endelige oppgjøret ventet.
Hva som videre skjedde med bøndenes leder, Arntor på Kvåle, er uvisst. Han er ikke omtalt videre i sagaen. Muligens hadde han kommet seg unna og oppsøkt kong Magnus. Det ville muligens bety at Arntor var blant de som falt eller druknet ved Fimreite. Kong Sverre hadde tidligere lovet sine menn at «den som feller en lendmann (…), skal selv bli lendmann». Det var kanskje dermed Brynjulvs farfar som hadde blitt Arntors banemann? Sikkert er det i hvert fall at den nedbrente storgården Kvåle ble bygd opp av en ny stormannsslekt.
Gård og folk på Kvåle
I 1244 var Kvåle igjen en stor og gild gård. Muligens så den ut som ved det senere arveskiftet i 1314. Det året døde nemlig Brynjulvs sønnesønn, en ung mann med samme navn, uten å etterlate seg arvinger. Det førte til et arveoppgjør som nøysomt ble skriftfestet (dokumenter er å finne i Diplomatarium Norvegicum, VI, nr. 84). Det detaljerte dokumentet gir et godt bilde av hvordan storgården Kvåle så i 1314, noe som neppe er langt unna hvordan den så ut seksti år tidligere. Gården må nesten kunne kalles en liten landsby, og bestod av omkring 20-30 hus. Til forskjell fra vikingtidas langhus, var stormannsgårdene i middelalderen dominert av mange små, men spesialiserte, bygg. På Kvåle var det blant annet flere låver, fjøs, eldhus, loft, stuer, og i tillegg til en eplehage, inkluderte bygningsmassen også en liten kirke, den eneste bygningen oppført i stein. På en slik gård må det ha bodd flere titalls, om ikke hundre, mennesker.
Foruten storfolket, var det på en gård som Kvåle mange tjenestefolk. Flere av disse var fattige slektninger, men sannsynligvis også etterkommere av treller. Treller var slaver, noe som i vikingtida var et vanlig innslag i det norrøne samfunnet. Det er vanskelig å si noe konkret om stort innslag de utgjorde i samfunnet, men det er vanlig å anta omkring 10-20% av befolkningen. Mange av disse var irer og det norrøne Dublin var et av de største slavemarkedene i Europa i vikingtida. Utover på 1100- og 1200-tallet ble trellehold mindre vanlig, særlig ettersom kirkas innflytelse økte. Treller er ikke nevnt i Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 og det er derfor antatt at trellevesenet var avviklet på dette tidspunktet.
Mange tidligere treller ble senere leilendinger, det vil si at de leide jorda. Det var i stor grad den veien det gikk for de fleste norske bønder i høymiddelalderen. Denne utviklingen hang sammen med befolkningsveksten som skjedde i Norge fram mot Svartedauden, der befolkninga mer enn fordobla seg. Mens det rundt 1050 var omkring 200 000 innbyggere i landet, var tallet på midten av 1300-tallet steget til opp mot 500 000. Flere frigitte og leilendinger var nok tilknyttet stormannen på Kvåle.
«Drikka jol»
At det var mange tjenestefolk på Kvåle, vitner fortellingen om Torgils besøk også om. Ved ankomsten til gården fikk Torgils og hans følgesvenner tildelt en egen oppvarter, en unggutt ved navn Peter. Sagaen forteller at Torgils var mindre fornøyd med hvordan Peter skjøtte den oppgaven og prylte ham. En slik behandling av tjenestefolk var neppe uvanlig og vanligvis ikke regnet som noen stor sak, men Brynjulv ble irritert fordi gutten var i slekt med ham. Det ble mer og mer klart at det ikke var en drømmegjest som hadde kommet til Kvåle.
Det ble så tida for å «drikka jol». I middelalderen var øl både fest- og hverdagsdrikk. Til hverdags ble det i stor grad drukket en temmelig utvannet versjon, ved siden av melk og surmelk, mens vann bare gikk til nød. Til jul skulle det derimot brygges sterkt og godt øl. Det å drikke øl i fellesskap rundt juletider var en skikk med røtter helt tilbake til hedensk tid. Da samlet folk seg til fest rundt vintersolverv, 21. desember, for å feire at «sola snudde». Selv etter kristningen av landet, fortsatte folk å samles til drikkelag og feire «jol», som aldri ble erstattet av Kristmesse (derav det engelske Christmas), selv om feiringen fikk et nytt, kristent innhold. Det ble også lovpålagt å brygge øl.
I Gulatingsloven, som sannsynligvis går tilbake til 900-tallet, er det nevnt at Olav den hellige (r.1015-1030) vedtok, som Magnus Erlingsson (r.1161-1184) senere stadfestet, at juleølet skulle være brygget seinest før Allehelgensaften (1. november). Det var også presisert at maltmengden til brygginga, skulle tilsvare vekta av bonden og kona hans. På julaften skulle dette ølet «signast Krist og Sankta Maria til takk, for godt år og fred». Den som ikke brygge kunne vente seg bøter. Først tre øre til biskopen, noe som tilsvarte verdien av en halv ku. Dersom unnasluntringen gjentok seg tre vintre på rad var konsekvensene mer alvorlig: «då har han forbrote kvar pening av godset sitt». En kunne da bli dømt utlegd, altså landsforvist, mens eiendommen ble konfiskert og delt mellom konge og biskop.
På Kvåle var juleølet brygget av en mann som het Bjørn. Han var en gammel og stri mann, som ifølge sagaen, hadde vært lenge hos Brynjulv. Sannsynligvis var Bjørn en frigitt trell og sagaen referer til Brynjulvs «frie» huskarer. Bjørn var ikke spesielt godt likt i bygda. Han var nærgående og misunnelig, men turet fram som han ville, fordi han var trygg på husbondens støtte. Ingen torde gjøre ham noe. Torgils syntes Bjørn var vel påholden med drikkevarene og samtidig at han drev med baksnakking og sladder. Forholdet mellom de to var dårlig, men kom til å bli langt dårligere utover kvelden.
Det drikkes og det drikkes og det drikkes…
Slike gjestebud hadde en sosial funksjon ved at det bandt folk tettere opp til en stormann. Det var således en måte for stormenn å vise makt og rikdom på, særlig gjennom å tilby gjestene sine så mye de bare orket av mat og drikke, eller gjerne også noe eksklusivt. Brynjulv kunne tilby begge deler: «Om kvelden åttende juledag drakk man aller voldsomst; ut på kvelden ble det drukket vin». Vin var virkelig et tegn på stormannskap, siden det var et dyrt luksusprodukt som måtte importeres fra utlandet.
I sagaen fortelles det også hvordan selve drikkingen ble arrangert: «Først drakk man gruppevis, deretter drakk man spiss-drikking» (hva det siste innebar er uklart, men kanskje var det at når en var ferdig vendte drikkehornet så spissen stakk opp?) Sagaen nevner, kanskje ikke så overraskende, at «nå ble de fleste av de tilstedeværende drukne». Det var ingen skam å være det, snarere var det verre å ta det rolig, dessuten kunne den som hangetter dømmes til straffedrikk, som innebar å måtte tømme et straffehorn.
Det å kunne drikke var ofte assosiert med modenhet, en mann kunne gjerne ses som voksen dersom han var hestefør, våpenfør, eller også drikkefør. Faktisk var det nesten å regne for en idrett å kunne drikke mye. I gudediktet Gylvaginning fortelles det hvordan Tors ble utfordret av den snedige Utgårds-Loke, til å kappdrikke; det Tor ikke visste var at drikkehornet var forhekset og rommet hele verdenshavet – Tor klarer likevel å tømme såpass at det ble en klar forskjell på havet, noe som var opphavet til flo og fjære! Om Torgils’ drikkevner nevner sagaen at han «kunne drikke mye», men også at en konsekvens var at han «ofte ble ustyrlig». Det kom Bjørn til å få merke.
En av Torgils drikkefeller, Geirmund, var etter hvert blitt ganske så full og begynte å klage til Bjørn over kvaliteten på drikken. Nok så irritert gikk Bjørn bort til Geirmund med et drikkekar, men sistnevnte slo det bort med hånda, så noe av innholdet havnet på gulvet. Bjørn langet da ut mot Geirmund med et slag på nesa så blodet fløt. Da rant begeret, bokstavelig talt, over for Torgils. Han tok et stort dyrehorn, som var tungt utsmykket, og slo Bjørn mellom skulderbladene så han falt framover, slo panna og knuste karet. Torgils ville gi Bjørn flere slag, men ble trukket unna. Det kom til håndgemeng og munnhuggeri, hvorpå en av de to kongsmennene mente at sogningene selv måtte ta skylden for det som hadde skjedd: «Dere sogninger har den sedvane å drikke til ingen vet hva han har foran seg». På tross av dette kom det ikke til mer bråk den kvelden.
Mange av de tilstedeværende godtet seg nok over at Bjørn ble ydmyket, men det var likevel et brudd på julefreden. Dagen etterpå ble saken heftig diskutert, men til slutt løst på en minnelig måte: de to hendelsene ble veid opp mot hverandre og ingen bøter ble gitt. Alle var tilsynelatende tilfreds og «Jula ble nå drukket til ende». Sogningene dro deretter hjem og sa Brynjulvs vintergjest «ikke var til å spøke med». En islendingen ved navn Gunnar laget et kvad om hendelsen, som mange hadde moro med på Bjørns bekostning. Det var likevel klart at hendelsen hadde hatt sin pris. Det var ikke lenger noe vennskapelig forhold mellom Brynjulv og Torgils. Sistnevnte dro snart videre til kong Håkons og dermed var julegildet på Kvåle over.