Posted on

Studentar i frontlinja

Av Anne-Grethe Naustdal, prodedekan for utdanning, fakultet for helse- og sosialvitskap, HVL

Covid-19 sette bråstopp for all ordinær praksis for helse- og sosialfagstudentar ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). Situasjonen ute i helse- og sosialtenestene er krevjande. Karantenereglar. Smittevernomsyn. Omsorgsoppgåver i heimen. Praksisplassane til mange studentar er stengd og omorganisert. Rettleiingsoppdraget for studentar vert utfordra.

Samtidig er det behov for at mange av våre studentar bidreg til å løyse behovet for helse- og sosialfagleg personell ute i tenestene. I lys av dette må praksisstudiane omorganiserast. Vårt mål er at ingen studentar skal bli forsinka i studiet på grunn av pandemien. Nyutdanna helse- og sosialpersonell er det sårt behov for. Vi har ingen å miste. Men høgskulen har eit særleg ansvar. Vi må sjå til at studentane når sine læringsutbytte og at utdanninga har rett kvalitet. Slik utdannar vi dyktige profesjonsutøvarar. Fleire omsyn skal balanserast i ei krevjande tid.

38 praksisstudiar og nær 5000 studentar

Alle våre bachelorprogram og ein del av våre master- program har praksis ute i arbeidslivet som stor del av sitt utdanningsprogram. 38 ulike praksisstudiar var alt undervegs eller skulle starte opp då faren for Covid-19 endra alt . For å få oversikt over dei av våre nær 5000 studentar som har praksis denne våren, sendte vi ut kartleggingsskjema. Opplysningane herifrå nyttar vi for å utvikle alternative løysingar for planlagd praksis for alle studentane. Ikkje alt arbeid kan innpassast i den einskilde student sitt studieprogram. Her søkjer vi å legge alternative løysingar der ein både kan gjennomføre skulearbeid og bidra i etablert relevant arbeidsforhold.

Digital undervisning og kommunikasjon

Med stengde campus er all undervisning digital. Dei siste vekene er det sett i gang undervisning og kommunikasjon i samtid mellom studentar og lærerar med verktøyet Zoom. Dei fleste er godt i gang med dette. Vi vil no fokusere meir på asynkron undervisning: korte videoforelesingar med diskusjonsforum og samarbeidande læring på nett.

Tiltaka vert sett i gang for at våre studentar skal kunne bidra i frontlinja under virussitusjonen og samstundes halde progresjonen i studiane. Studentane kan då fylgje undervisninga på tider som høver i forhold til arbeid. Det må vere litt gi og ta frå både studentar og tilsette for å komme i mål, men saman kan vi få dette til.

Eit alternativ til vanleg praksis

Fleire studentar går med andre ord ut i arbeid/alternativ praksis i ulike helse- og sosialtenester midt opp i ein krevjande korona-pandemi. Vi er medvitne om at det kan bli tøffe møter for den ferske og uerfarne studenten. Men slike møter kan også vere enormt lærerike.

For at studentar skal vere litt betre førebudd for profesjonelt arbeid vil vi tilby digitale korte kurs i viktig grunnlag for god praksis. Eksempel er etikk, teieplikt, sentralt lovverk, den profesjonelle rolla, smittevern, legemiddelrekning og legemiddelhandtering.

Nasjonal samskaping og innsats

I heile universitets- og høgskulesektoren vert det no arbeidd med alternative undervisningsformer og og ekstraordinære tiltak. Nasjonal samskaping og deling av læringsressursar legg eit nytt grunnlag for læring i teori og praksis lagt denne våren. Tida er knapp, store organisasjonar må snu seg raskt. Midt opp i ei internasjonal krise som rammar heile landet og kvar og ein av oss, vert det lagt ned ein stor og målretta innsats.

Å ruste framtidas helse- og sosialfagarbeidarar

Eg tenkjer mykje på våre unge, flotte helse- og sosialfaglege studentane no om dagen. Sentralt i deira val av utdanning står det å ville bli ein profesjonell hjelpar for menneske i sårbare situasjonar. Våre studentar vert rusta for dette i alle studiar og i all praksis. Men no møter dei ei helsekrise knapt nokon hadde sett føre seg.

Eg er trygg på at våre studentar kan gi viktige bidrag til både einskildmenneske og institusjonar. Dei vil hauste lærdommar dei vil dra store vekslar på både som profesjonutøvarar og menneske. Vi ved Høgskulen på Vestlandet skal gjere det som står i vår makt med å støtte og rettleie våre studentar i denne perioden.

Posted on

Open utdanning

Det har lenge vore arbeidd med å dele forsking gjennom open publisering og open tilgang til publisert forsking.  På same måte jobbar Universitets- og høgskulesektoren nasjonalt med å dele læringsressursar fritt med alle aktørar i sektoren – altså open utdanning. Dette vil sikre at vi kan jobbe smartare og betre for å sikre god kvalitet på læringsressursar, som vi alle veit er svært arbeidskrevjande å utvikle og lage. Deling av læringsressursar vil gje både fagtilsette og studentar tilgang til eit utval av læringsressursar som kan nyttast og tilpassast lokalt.

Nasjonal delingskultur

UHR-Helse og sosial som er ei nasjonal fagstrategisk eining for helse- og sosialfaga har gjennom 2019 hatt open utdanning som hovudtema. Det er eit stort behov for ein nasjonal delingskultur på utdanningsfeltet vårt. Dei helse- og sosialfaglege leiarane er samstemte i å satse på deling. Vi er alt i gang med deling knytt til nasjonal praksisrettleiarutdanning. Eit anna framifrå døme er  LOVU-prosjektet styrt av Universitetet i Sørøst-Norge. Prosjektet siktar mot nasjonal deling  knytt til felles læringsutbytte i Forskrift om felles rammeplan.

LOVU-prosjektet vart presentert for Høgskulen på Vestlandet, Fakultet for helse- og sosialvitskap sine tilsette og studenttillitsvalde denne veka. Her fekk vi høyre om utvikling av ein lærings- og vurderingsbank for dei felles læringsutbytta for helse- og sosialfaga. Høgskuletilsette over heile landet vil samlast til eit større arbeidsseminar i Drammen i april. Det blir særs spennande å sjå resultatet av denne store satsinga som DIKU har gitt midlar til. Det er god grunn til satsing. Den store omlegginga for helse- og sosialfaglege utdanningar på alle nivå gjennom RETHOS-prosjektet gir behov for betre utnytting av kompetanse og ressursar nasjonalt gjennom deling.

Utdanningskvalitet på dagsorden

Digitale læringsressursar på tvers

Vi har fleire plattformar for deling både nasjonalt og lokalt. Gjennom Canvas Commons er det no nasjonalt delt ein innhaldsrik ressursbank for undervisningsopplegg for sektoren sinne praksisrettleiarar. Her finn de «Ressursbank for praksisveilederutdanning for helse- og sosialfaglige utdanninger»

DLR er ein nasjonal plattform for digitale læringsressursar. Plattforma gjer det enkelt å nytte dei same læringsressursane fleire stadar, på tvers av emne, program, system og institusjonar. Høgskulen på Vestlandet er ein av dei institusjonane som har kjøpt seg inn i dette systemet. Fakultet for helse- og sosialvitskap arbeider målretta med å legge inn læringsressursar her. Det er fyrst når sektoren aktivt tar i bruk plattformane for deling at vi haustar av ein reell delingskultur. Ved aktiv bruk og kloke tilpassingar i møte med studentane, kan vi ved ein slik arbeidsmåte verkeleg løfte utdanningskvaliteten lokalt og nasjonalt. Grunnlaget vil vere at tilsette i universitets- og høgskulesektoren vert med på samskaping av digitale læringsressursar.

Posted on

«Walk and talk» – den gode medarbeidarsamtalen

I dag har Høgskulen på Vestlandet hatt medarbeidarsamtale på dagsorden på sin leiarfrukost. Medarbeidarsamtale er eit verktøy for å nå dei måla vi har ved HVL. I mi tid som personalleiar har eg erfart at samtalane fungerer godt for å få  klargjort forventningar til kvarandre og diskutere dei  utfordringar som ligg føre i arbeidet for å nå måla vi jobbar etter. Sjølv om dette ofte kan vere strukturerte samtalar treng dei likevel ikkje å vere kjedelege i verken form og innhald. På leiarfrukosten i dag delte eg mi erfaring med å gjennomføre medarbeidarsamte ute i det fri medan ein går og pratar.

Kreativitet og variasjon kan nemleg brukast for å løfte samtalen ut av stive og pliktprega rutinar. Å ta samtalen utandørs kan vere forløysande både i høve til samarbeid og forbetringar.

Medarbeidarsamtale ute i det fri, medan ein går, får praten til å gå lettare, skuldrane vert senka, frisk luft til hjernen gjer godt. Vi blir meir kreative og har lettare for å sette ord på tankane våre når vi er i bevegelse. Ein går side om side og vert meir likeverdige partar enn når ein sit ovanfor kvarandre på eit kontor/møterom.

Kvinne og mann løpende med HVL-treningsskjorterFoto: hvl.no

 

Mi erfaring er at det er enklare for dei tilsette og for meg som leiar å prate opent om ting når ein går side om side, enn når ein sit ovanfor kvarandre ved eit bord. Praten blir meir personleg og samstundes direkte og nyttig for det vidare arbeidet. Medarbeidarsamtalen er personleg og fortruleg. Begge partar har eit ansvar for at dei vesentlige sakene vert tekne opp, men det å snakke friare kring det som opptek ein kan gjere at fellesinteresser mellom leiar og medarbeidar lettare vert identifisert. Dette kan igjen styrke samarbeidsrelasjonen.

Litt meir fri-flyt samtale kan vere veldig profesjonell nettopp fordi den held fokus på det essensielle, nemlig innsikt i totalkompetansen. Som leiar har ein ansvaret for å sikre god kvalitet på samtalen, også når ein går ute side om side.

Som leiar passa eg på å holde samtalen på det nivået den skal vere, slik at den ikkje berre blir ein hyggeleg prat. Mitt grep her var at eg alltid hadde med skjemaet for medarbeidarsamtalar. Dette var sendt ut på førehand, slik at begge partar var førebudd. Skjemaet brukte eg som sjekkliste undervegs på turen for å sikre at alle moment vart belyst. Det er berre å legge skjemaet i plastlomme fyrst som sist. Veret vi har her på Vestlandet bør ikkje vere ei hindring for å ta samtalen ute.

Oppfølgings- og utviklingsplan fyller ein ut med ein gong  etter turen. Oppsummeringa handlar kun om det ein har avtalt av mål, kompetanseutviklingstiltak, karriereplanar og anna, som er like forpliktande for begge parter å innfri. Denne oppfølgings- og utviklingsplanen vert det essensielle dokumentet ved neste medarbeidarsamtale. Ingen referat vert skrive. Det kortfatta skjemaet vert å sende medarbeidar for justering og godkjenning med ein gong etter turen. Tid til dette oppfølgingsarbeidet legg ein inn i kalenderavtalen.

På 1,5 time har ein både fått gått tur, senka skuldrar, klarna hjerne, hatt ein god prat og laga plan for vidare oppfølging og utvikling. Gåande medarbeidarsamtale ute kan slik eg erfarar det vere eit veldig godt alternativ for å skape dei gode samtalane. Eg tenkjer Høgskulen på Vestlandet godt kunne ha nytte denne arbeidsforma meir, også knytt til møter og samtalar med få deltakarar.

Eg vil elles trekke fram at leiar må ha ein sensitivitet for at det kan vere medarbeidarar som av ulike grunnar ikkje ynskjer å ta medarbeidarsamtalen ute. Dette må det vere openheit kring ved invitasjonen. Målet med gåande utandørs medarbeidarsamtalar er nettopp å skape ein kontekst for samtalen som kan styrke mulegheitene for en god dialog, kunne sette ord på det ein er opptatt av og dei mål ein har. Eg har sjølv erfaring med at den meir personlege retninga ein får i ein slik samtale, styrka meg som leiar i arbeidet med å hjelpe medarbeidar som kom i ein krevjande fase med alvorleg sjukdom og behov for tilrettelegging. Vi må ta oss tid til å ta dei gode og viktige samtalane med kvar av våre tilsette. Det er slik vi kan spele kvarandre gode.

Posted on

Ville du likt at kommunen bestemmer kven du skal bu med?

Av Ole Martin Hitland, Eireen Finden og Ingvild Hollekve

 

Nett som deg har personar med utviklingshemming rett til avgjere kor dei skal bu. Difor er det underleg at kommunane i Sogn byggjer tilpassa bustader i stor skala utan å spørje dei som skal bu der.

 

«Eg likar å leva mitt eige liv», sa Ida Flæthe Solheim til Sogn Avis sist veke. Ida er 28 år gamal og har Downs syndrom, men har likevel valt å bu for seg sjølv i eit vanleg husvære. Ho får hjelp til å førebu måltid, men gjer det meste sjølv – slik ho har bestemt at ho vil ha det.

Foto: Sogn avis 28.03.2018 

For dei fleste av oss er det opplagt å ta avgjersler sjølv. For personar med nedsett funksjonsevne, er det ikkje alltid like opplagt å ta avgjersler og leva sjølvstendig. Mange treng hjelp med å ta avgjersler, og må ta i mot hjelp frå offentlege tenester. Slike forhold gjer det vanskelegare å bestemma over eige liv.

 

I dag ser vi at fleire kommunar i Sogn legg planar om store bufellesskap. I Sogn Avis 19.03 kunne vi lesa om utbygging av kommunale bustadar i Luster kommune. Sogndal kommune er i ferd med å gjera det same. Spørsmålet vi finn det nødvendig å stille, er om kommunane er på feil spor.

 

I dei kommunale bustadane for utviklingshemma i Sogndal bur det i dag om lag 10 leigetakarar med ulike funksjonsnedsetjingar. Det bur også personar der som treng kommunal bustad av andre grunnar. Kommunestyret vedtok i desember tilrettelegging av nye kommunale omsorgsbustader i det same området. Bustadane skal vera for dei økonomiplanen omtalar som «pasientar» – menneske som treng kommunal bustad.

 

I økonomiplanen heiter det at «Området mellom Stedjevegen 27c og Dyreklinikken er eigna til utbygging av 10 omsorgsbustader». Det vert også sagt at det er nødvendig å planlegga og bygga fleire bustader for menneske med utviklingshemming. Dersom kommunen set planane sine ut i livet, kan det bety at så mange som 25 personar med varierande hjelpebehov blir samla på ein stad.

 

Korleis rimar dette med idealet om å inkludera menneske med utviklingshemming i samfunnet? Det er ingen tvil om at det vil setja eit spesielt preg på bustadområdet viss så mange personar med store hjelpebehov er samla på eit lite geografisk område. Stedjevegen sitt preg som «institusjonsområde» for menneske med nedsett funksjonsevne vert endå sterkare enn i dag.

 

«Omsorgsgettoar» får bebuarane til å delta mindre i vanlege aktivitetar. Vi veit òg at å vera med på slike vanlege daglege aktivitetar saman med andre spelar i stor grad inn på helsa vår. Det har no gått 30 år sidan store institusjonar for menneske med utviklingshemming vart avvikla her til lands. Nedlegginga fann stad etter at ein avdekte dårlege levekår og mangelfulle hjelpetiltak. På institusjonen Granlia i Balestrand, som mange vil hugse, budde det mot slutten omlag 30 personar med utviklingshemming. Dei som budde på institusjonen flytta til eigne bustadar der dei sjølve ynskte å bu.

 

Idealet som vaks fram i 1980-åra, var at menneske med utviklingshemming skulle bu i mest mogeleg vanlege bustader og få nødvendige tenester der. Men sjølv om dei fleste fekk nye måtar å bu på då institusjonane forsvann, bur mange med utviklingshemming framleis annleis enn folk flest. Særleg dei siste åra har utviklinga gått frå mindre grupper i retning av større bufellesskap– ei retning som verkar lite gjennomtenkt og lovar dårleg for integrering i samfunnet.

 

Sogndal kommune har framleis ikkje sett spaden i jorda. Dei har framleis sjansen til å vurdera andre buområde enn Stedjevegen, og vil gjera klokt i å sjå på andre alternativ som kan gje større valfridom for dei som treng bustad. Helst bør kommunen no rådføra seg særleg grundig med dei utbygginga skal tena. Alternativa til det planlagde kan vera mangt: å leiga offentleg eller privat eller å eiga sitt eige husvære, slik Ida gjer. Kommunen bør òg merka seg at det er føreslått å unngå å bygga fleire enn 6 einingar samlokalisert for at ein skal få tilskot frå husbanken i offentlege prosjekt (NOU 2016:17).

 

Folkevalde i kommunane har eit stort ansvar for å føra ein politikk som ikkje stemplar menneske med hjelpebehov ytterlegare. Store bufellesskap skapar institusjonsomsorg, og det går ut over individuelle behov. Forsking har heller ikkje greidd å påvise innsparingar, snarare tvert i mot: Fagmiljø og tenester vert betre med mindre einingar. Erfaring viser elles at naboar og andre innbyggarar òg tek godt imot små bueiningar for personar med utviklingshemming.

 

Det vil bety mykje for personar med nedsett funksjonsevne om politikarane og administrasjonen i Sogndal kommune verkeleg støttar opp om og legg til rette for retten deira til å bestemma kor dei skal bu i åra som kjem. Det er fleire enn Ida Flæthe Solheim som ønskjer å leva sitt eige liv.

 

Innlegget er fyrst publisert i Sogn Avis 28.03.2018 

Hitland, Finden og Hollekve er høgskulelektorar/vernepleiarar ved Fakultet for helse- og sosialvitskap, Institutt for velferd og deltaking ved Høgskulen på Vestlandet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Posted on

Nye studentar og politiattest

Med årets studiestart har fleire tusen nye studentar levert inn politiattest. Universitet og høgskular har viktig arbeid føre seg.

Ved studiar der studentar kan komme i kontakt med mindreårige eller andre sårbare grupper som del av praksis eller klinisk undervisning, så må kvar student legge fram politiattest. Politiattesten skal gje informasjon om alvorlige narkotika-, valds- og seksualbrotsverk, lekamsfornærming, ulovlege tvangsbrotsverk, fridomsfrårøving og vinningsbrotsverk. Saman med ordninga for skikkavurdering, skal systemet med politiattestar fungere som ein garanti. Garantien gjeld profesjonsutøvararar sine kvalifikasjonar både overfor arbeidsgjevar og over for dei brukarane profesjonsutøvaren møter.

 

Det som er spesielt med politiattestar i høgare utdanning, er at universitet og høgskular skal gjere ei skjønnsmessig vurdering av dei tilhøva studenten er sikta eller dømd for. Det er omfattande og komplekse spørsmål institusjonen skal ta stilling til: Er studentar som er dømt for seksuelle overgrep, grove voldsbrotsverk eller straffbare forhold knytt til rusmidlar/medikament rehabilitert til å ta utdanning som kvalifiserer for yrke som gir autorisasjon og fullmakt overfor barn, unge, funksjonshemma, demente og eitt vidt spekter av sjuke menneske og menneske i vanskelige livssituasjonar?

Feilvurderingar i desse sakene kan få store konsekvensar for sårbare grupper og rokke ved tilliten til kvalitetssikring ved Universitets- og høgskulesektoren generelt. Det er altså eit stort ansvar som no ligg på dekanar, instituttleiarar og institusjonane sine klagenemnder rundt omkring i heile landet vårt. I desse dagar sit dei nemleg med desse krevjande skjønnsvurderingane.

Tidlegare var det ei nasjonal nemnd for vurdering av politiattestar. Eg var i mange år medlem i denne nemnda og har slik fått ein del erfaring med å gjere denne type skjønnsvurdering. Når eg no veit at mange sit midt oppe i vurderingar av desse politiattestane ønskjer eg å minne på nokre viktige vurderingspunkt og vise til dokument for  rettleiing. Det fyrste eg vil trekke fram som viktig for vurderinga er at ein kjenner godt til reglane som gjeld for politiattestar. Det er ulike reglement i høve kva yrke studenten utdannar seg til. Elles skal vurderingane bli gjort ut i frå innhaldet i klinisk undervisning/praksisopplæring og opplysingar om dei forholda som ligger til grunn for politiattesten.

Ut i frå dette må vurderinga ta omsyn til fylgjande:

  • Kva straffbare tilhøve er merka på politiattesten?
  • Når vart dei straffbare forholda utført?
  • Har studenten erklært straffeskuld?
  • Kor mange straffbare tilhøve?
  • Fleire straffbare tilhøve innan eit tidsrom?
  • Kriminell forhistorie?
  • Noverande og tidlegare forhold til rus?
  • Alder?
  • Kor lenge blir forholdet ståande på politiattesten?

 

Den einskilde student med merknad på politiattest har ganske mange plikter. Studenten sjølv har ansvar for å legge fram all dokumentasjon som skal ligge til grunn for institusjonen si skjønnsmessige vurdering. Dette gjeld eventuell sikting, tiltale, førelegg, dom, eigen forklaring inklusiv eventuelle attestar, referansar og helseopplysningar. Dette er dokument som må lesast før ein begynner på vurderingsarbeidet.

Kvar politiattestsak må vurderast individuelt og heilskapleg. Ein må vurdere om det ligg føre tungtvegande argument for at det er uforsvarlig å la studenten delta i praksisopplæringa ved den aktuelle utdanninga.  Ein må altså konkret vurdere dei straffbare tilhøva, alvorsgrad, alder på studenten når dette skjedde, kva vedkommande har gjort i etterkant av dei straffbare tilhøva og korleis deira eiga forklaring er. Kall gjerne studenten inn til eit møte med den faglege leiinga, slik at de får møtt studenten og høyrd den direkte forklaringa og refleksjonane studenten gjer kring dette no i etterkant.

Fagleg leiing og klagenemnd ved den einskilde institusjon har eit stort ansvar for å gjere  vurderingar som sikrar at det er forsvarleg å eventuelt la ein student med merknad på politiattesten gjennomføre praksis. Det er avgjerande viktig at studentar i praksis er skikka for arbeidslivet. Mindreårige og andre sårbare grupper har like mykje rett på å bli beskytta i kontakt med studentar, som dei har overfor ferdigutdanna yrkesutøvarar. Ved vurdering av politiattestar må ein altså gjennomføre ei konkret vurdering av om studenten er skikka til å delta i klinisk undervisning eller praksisstudiar, eller om studenten si deltaking i klinisk undervisning eller praksisstudiar skal vurderast som uforsvarlig.

Dei som sit med politiattestvurderingar kan finne god rettleiing i desse dokumenta:

Klausen, Marianne et.al (2015) Politiattestnemnda si årsmelding og veileder

Felles klagenemnd (2015) Årsmelding

Høgskulen på Vestlandet (2017) Retningslinjer for behandling av politiattestsaker

 

Foto: Høgskulen på Vestlandet

Posted on

Aldri hadde eg trudd at tre års utdanning kunne utvikle meg som person så mykje

Hald fast ved motivasjonen som førte deg inn i helse- sosialarbeidarutdanninga – hald fast ved viljen og ønske om å hjelpe både enkeltmenneske og grupper. Finn din plass, delta aktivt i å utvikle helse- og sosialtenestene vidare. Samfunnet treng deg! Dette var nokre av orda eg delte i høve den flotte markeringa av nær 100 nyutdanna helse- og sosialarbeidarar frå Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal. Dei som er interessert kan sjå talen til våre nye kandidatar i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie her:

Continue reading «Aldri hadde eg trudd at tre års utdanning kunne utvikle meg som person så mykje»

Posted on

Kompetansekrav i høgare utdanning må avklarast!

I 2015 og 2016 har førstelektor og dosentar sitt faglege ansvar og fullmakter vorte søkt snevra inn av regjering, universitet og høgskular. Samstundes har førsteamanuensar og professorar sin posisjon blitt tilsvarande styrka og utvida. Retningsgjevande vedtak vert gjort utan grunnlag i gjeldande regelverk og utan omsyn til at nye forskrifter om ulike kvalifiseringsvegar og kompetanseformer i høgare utdanning er i støypeskeia.  Dermed vert det hegemoniet til universiteta og deira tradisjonelle verdsetjing av kunnskap som vert formande. Satt på spissen kan ein seie at teoretisk kunnskap vert høgt akta og institusjonalisert og at praktisk kunnskap vert oversett og utestengd.

Continue reading «Kompetansekrav i høgare utdanning må avklarast!»

Posted on

Sjå til Høyanger! Frå lita bondebygd til moderne industrisamfunn.

I Høyanger samfunnshus var det fredag 13.november ei flott boklansering for flunkande nytt historieverk i to bind: Vatnet, verket og byen: Høyanger 100 år. 1915 – 2015. Å kunne lansere dette bokverket nøyaktig 100 år sidan skipinga av Norsk Aluminium Companie (NACO) – Høyangerfaldene –  13. november 1915, er verkeleg ei stor hending. Skipinga av NACO vart nemleg starten på industrireisinga i Høyanger og byrjinga på det moderne industrisamfunnet. Continue reading «Sjå til Høyanger! Frå lita bondebygd til moderne industrisamfunn.»

Posted on

Utdanningskvalitet – krev kontinuerleg fokus

Krava til kvalifikasjonar og kompetanse til kandidatane vi utdannar er høge, både frå oss sjølv, frå Kunnskapsdepartementet, frå Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning og frå sektorane vi utdannar til, altså arbeidslivet. Utdanning og forsking av høg kvalitet er rett og slett avgjerande for å møte endringane samfunnet vårt står overfor. For å lykkast må vi ikkje berre ha gode fagtilsette, men også ein administrasjon med kapasitet og kompetanse til å støtte opp under utdanning og forsking. Continue reading «Utdanningskvalitet – krev kontinuerleg fokus»