Nettverk for formgiving, kunst og håndverk i universitet- og høgskolesektor arrangerte nettverkskonferanse ved Nord universitet i Levanger 29.- 30.januar
Innleder ved nettverkskonferansen var Anne-Karin Furunes, professor i billedkunst ved NTNU. Furunes forteller at hun begynte med forsøk der hun “fremkalte” bilder gjennom å fjerne deler av flaten. Fra dette utviklet hun etter hvert en teknikk der små bilder ble transformert til store hullbilder. Dette r en manuell prosess der hun hugger ut hullene i lerret for hånd. Jobber med svært store formater, noe som gjør at hun hele tiden må veksle mellom å betrakte resultatet nært og på avstand.
Prosjektene handler i høy grad om å jobbe med lys på det konkrete stedet hvor bildene skal vises.
Prosjektene handler videre om møter med andre personer, gjennom portrettbilder- De store bildene lar betrakteren se inn i ansikter der en også kan se noe i seg selv gjennom avbildingen av den andre.
Furunes jobbet først med private bilder, senere tok hun utgangspunkt i arkivbilder. Begynte med “German soldiers” med utgangspunkt i papirbilder fra et arkiv i Stjørdal. Unge, tyske menn som ikke fremstår som prototypen på soldater.
Portraits of pictures
Viser til den svenske forskeren Herman Lundborg som reiste rundt i hele Sverige og kartla mennesketyper som kunne knyttes til rase. Furunes jobbet med bildet fra dette arkivet
De store formatene bidrar til å gjøre bildene til en del av rommet de oppleves i – til fysiske størrelsen (5 meter X 3,2 meter). Bildene blir så store at de nærmest forsvinner og blir en del av rommet. De store formatene og bindingene til det fysiske stedet gjør også at det blir vanskelige å gjengi verkene fotografisk.
Furunes brukte tid på å vise og forklare et prosjekt i Palazzo Fortuny, i Venezia. Dette museet er på mange måter et Wunderkammer der gjenstander fra mange steder i verden blir samlet. Museet har også et stort fotoarkiv som Furunes fikk benytte som utgangspunkt for prosjektet Crystal Images.
I Palazzo Fortuny finnes mange eksempler på katagami – en form for silketrykk med sjablonger.
Furunes jobber med modeller av lokalene for å forsøke å forstå størrelsen av rommet og dermed hvilke bildeformater som kan fungere.
Kunstnerisk frihet
Furunes tar til orde for at kunstnerisk utviklingsarbeid må stå fritt, uten et konkret formål. Er slik sett nært beslektet med grunnforskning, som er åpen og utprøvende. Kunsten må være fri, samtidig som en er innforstått med at ingenting er helt fritt. Kunstneren står alltid i en tradisjon, vedkommende er avhengig av finansiering, dels kostbare materialer og ikke minst utstillingsplass etc. Dermed er det en utopi at en skaper uten bindinger.
Furunes nevner målstyring innenfor sektoren som noe som presser kunsten i retning av noe som illustrerer, snarere enn noe som forstyrrer og tar en tanke i en ny retning. Kim Hiorthøy snakket om nettopp denne utfordringen da han besøkte Høgskulen på Vestlandet nylig: alle rammen som settes gjennom prosessen setter såpass mange begrensninger at det endelige verket får større fokus på å passe inn, fremfor å være noe som forstyrrer og utfordrer.
Furunes jobber vanligvis med manuelle verktøy, men forteller at hun må benytte maskiner når hun jobber med metall. hun føler imidlertid ikke at hun får samme nærhet til verket på denne måten. Maskinenen påfører prosjektet en annen tankegang og den skapende prosessen blir annerledes. Furunes mener dette er sammenlignbart med hvordan man noen ganger ser at “streken kjeder seg” i en tegning.
I diskusjonen ble det snakket om hvordan kunstverkene er ikke objekter, men blir til hendelser – noe som må oppleves. Den frie kunsten handler kanskje om å tillate brukeren å legge sin egen personlighet og historie inn i verkene: Lese seg selv inn i verket. Her fikk jeg opp et minne fra en helt annen sammenheng, men som også handler om forholdet mellom kunst, illustrasjon og opplevelse. Tospannet Brødet og Eselet sier noe retning av: det som betyr noe er ikke hva kunstneren kan ha ment, men hva den som opplever legger i det, og dermed får ut av kunstopplevelsen.