Spesielt på barnehagelærerutdanningen bygger vi fra tid til annen med treklosser. Det kan bli biler, små vesner, menneskelignende figurer, rent skulpturelle former, etc. Denne måten å bygge på står i og for seg i en lang tradisjon, fra de tidligste leker av tre, via Fröbel til moderne tiders Lego, mm. Det å sette sammen enkle former til noe mer komplekst er en vinner i alle aldersgrupper.
Men hva er sammenhengen med algoritmer? Med Fagfornyelsen har algoritmisk tenkning fått en sentral plass i diskursen omkring bruk av datamaskiner, men dette handler om mer. Før studentene går i gang med å byghttps://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/profesjonsfaglig-digital-kompetanse/algoritmisk-tenkning/ge med treklosser er gjerne utgangspunktet sekker med kapp fra tresløyden. Den første oppgaven til studentene kan dermed være å kategorisere trebitene, slik et barn kunne gjort det. Gjerne uten begreper som f.eks. rektangel, sirkel, sfære, omkrets, diameter osv. Da begynner vi med å sammenligne objekter og klassifisere de ut fra observerte, visuelle og taktile likhetstrekk og kategorisere dem deretter.
Dette innebærer at studentene nærmer seg sorteringen på noenlunde samme måte som en «Nearest neighbor«-algoritme. Det henger også sammen med den spennende historien om den britiske legen John Snow, og hvordan han dokumenterte hvordan kolera smittet, i London på midten av 1800-tallet. Snow benyttet i praksis samme teknikk på et annet område. Han anvendte nærmeste nabo-klassifisering, som i dag ligger til grunn for søketjenester, anbefalingssystemer, navigasjon, forskjellige former for maskinlæring, mm.
Her er det noe som må gjenerobres.