Grip sjansen!

For tredje gong er eg utanlands i forbindelse med lærarutdanninga mi på HVL Stord. Dette semesteret er eg i Deventer, ein by i Nederland. Her studerer eg på Saxion University of applied sciences. Tidlegare har eg vore både i praksis Tanzania i Afrika, og i Danmark på nabospråkskurs. No tar eg fyrste semester av siste året mitt på grunnskulelærarutanninga (GLU 5-10) på utveksling i Deventer. Her studerer eg Global Citizenship in Education (skal tilsvara samfunnsfag).

Som dykk forstår er eg både reiseglad og eventyrlysten. Eg grip gjerne sjansen til å reise når det er i samarbeid med utdanning eller liknande. For meg handlar dette om å få reise med mål og meining, under ordna forhold, og ofte billegare enn ferieturar. I tillegg får ein moglegheit til å bli kjend med nye plassar, folk og kulturar, berre gode grunnar! Eg er 25 år, kjem i frå Bømlo, lett å bli kjend med, smilande og åpen. Ein engasjert student som likar både fjellturar, sjø, avslapping, innekos, familie og venner.

I dette innlegget vil eg fortelje litt om søknadsprosessen før utveksling,  kvardagen i ny by og litt opplevingar av studiet så langt. La meg starte med det fyrste: Interessen min meldte seg allereie fyrste året, fyrste gongen me fekk høyra om moglegheita. Australia, USA og Asia frista umiddelbart. Fram til vårsemesteret i tredjeklasse tenkte eg ikkje meir på det, men eg visste eg ville. Dei samme langa dukka opp igjen, men eg var heilt åleine om å søke frå mi utdanning og desse landa krevde at eg måtte setja saman min eigen studieplan og få den godkjent.

Etter samtalar med Helene som jobbar på utvekslingskontoret, fekk eg anbefalt studiet eg studerer no. Eg fekk veta at læraren som var med oss til Afrika, ein dyktig og engasjert lærar, hadde vært i Nederland og «starta» samarbeid med Saxion. Dette var ein pakkeløysning som var klar og godkjent. I tillegg noko eg kunne få bruk for som lærar. Ikkje minst stolte eg utruleg mykje på engasjementet til læraren. Må også nevne at Erasmusstipendet frista veldig, eit stipend ein får i tillegg til det frå lånekassen. Søknadsprosessen var noko innvikla og tung, men eg fekk mykje god hjelp frå Helene! Det blei utan tvil verdt det! Så til dykk som vurderer det: berre stå i det, og spør om hjelp!

At eg hadde eit pakka og klart utdanningsprogram klart for meg gjorde at kvardagen i ny by og opplevelsen av studiet var bra med ein gong. Saxion er ein passeleg stor skule, men me er ein liten klasse. Me er tett oppfulgt av lærarane og dette gjer at det er lettare å bli kjend med folk og eg føler med ivaretatt. Me har ikkje dei tradisjonelle pugg-og-husk-eksamenane, men blir vurdert ut i frå eige refleksjonsnotat og eit prosjektarbeid. Eg bur i studenthybel der eg deler kjøkken, toalett og dusj med fire andre jenter, det er heit greit! Eg bur  15 min. gange frå både skule og bykjerne og 5 min. frå togstasjon. I byen bur det i underkant av 100 000 personar, og det er utruleg koselig her!

Akkurat no slit eg litt med å lasta opp bilder, så dei kjem seinare!

Håpar selvfølgelig nokre finn dette både interessant og inspirerande. Eg blir glad for alle tilbakemeldingar og spørsmål angåande det eg har skrive. Meir vil komma etter kvart.

 

Eventyret tok slutt

Plutseleg var tre månader gått. Tiden gikk utrulig fort. Det var so mye sosialt som skjedde hele tiden kombinert med bacheloroppgaven. De siste vekene, eller kanskje den siste månen var veldig hektisk. To uker for bacheloren skulle inn måtte Ann-Kristin, Jarle og Maylee fullføre all lagarbeidet sitt, slik at dei hadde litt tid til å bare fokusere på skrivingen. Maylee fikk gjort ein del i starten, som gjorde at hun hadde tid til å reise litt i begynnelsen av mars. Før siste innspurt var dermed Maylee en liten tur til Kina og besøkte en i Beijing som faktisk var på utveksling på HVL campus Bergen for noen semester tilbake samt sin familie før ho drog til Sør-Korea for å møte opp med en gjeng der som ho hadde blitt kjent med i Hong Kong. I denne perioden jobbet Jarle og Ann-Kristin kjempe hardt på lab for å prøve å fullføre alt arbeidet og skaffe resultater til bachelorprosjektene sine.

De to siste ukene før avreise innebar mye skriving for alle tre, og noen av dem følte seg kanskje litt for tapt da de hadde en del skrivesperre samt at resultatene kom litt sent. Men jobbet hardt og onsdag 27. mars leverte ble deres bachelor levert inn. Jarle og Ann-Kristin drog hjem igjen tidleg fredag 29. mars, mens Maylee ble igjen en uke til.

De var også veldig heldige med buddyene deres, som trass for også travle hverdag tok de med på ein fjelltur.

Breadline Africa

Fire uker har nå gått og vi er allerede halvveis i vårt studie her nede. Tiden flyr av sted i godt selskap, både i og utenfor jobb.

Vi, Kathrine og Rebecka, er interns hos Breadline Africa, og vi jobber fra deres kontor som ligger i Somerset Road i City Bowl. Organisasjonen har tre fokusområder der det første er å fremme barns læring og utviklingsområder for fremtiden. Dette gjøres i form av rekonstruerte containere og prefabrikerte enheter til toaletter, kjøkken og klasserom. Det andre er biblioteksfasiliteter der de rekonstruerer containere til biblioteker, og det siste er spesielle initiativer og prosjekter som for eksempel utflukter, skolesaker, og matprosjekter der de lager mat og gir bort gratis.

Breadline Africa er en registrert non-profit organization (NPO) – en ideell organisasjon på godt norsk. Dette innebærer at de ikke drives av fortjeneste, men av dedikasjon og engasjement til et gitt formål for all inntekt utover det som kreves for å drive organisasjonen.

Breadline Africa er i all hovedsak drevet av donasjoner. En av organisasjonens utfordringer i dag er at deres givere i gjennomsnitt overskrider 75 år. Majoriteten av disse kommer fra Irland, England og Nederland. Høy gjennomsnittsalder, i tillegg til iverksettelse av GDPR (personvernloven) har ført til at Breadline Africa ikke lenger kan støtte seg utelukkende på donasjoner. De ønsker derfor å finne en alternativ inntektskilde/value proposition, og det er dette som er vår hovedoppgave som interns. En del av oppgaven består også av å implementere aspekter ved BBBEE -kommisjonen (Broad-Based Black Economic Empowerment) som er et slags poengsystem for bedrifter og organisasjoner. Systemet er svært kompleks, men er i bunn og grunn et politisk initiativ tilrettelagt for et mer likestilt, inkluderende og styrket Sør-Afrikansk samfunn. Dette foregår i form av at bedriften samler opp poeng når de bidrar til utvikling av små virksomheter som er hel- eller deleid av svarte/mørke, samt sysselsetting og kompetanseutvikling av svarte/mørke. Det er flere områder man kan score poeng på, men vi skal fokusere på områdene «Enterprise development» og «Skills development». Til nå har vi brukt mye tid på brainstorming og sammenligning av andre lignende organisasjoner. Vi ønsker å nevne at vår bruk av ord som «svarte», «hvite», «fargede», «mørke» er en realitet i Sør-Afrika, og brukes i dagligtalen om både andre og seg selv (ikke som negativt ladede begreper). Og selv om dette kanskje ikke oppfattes som normalt eller greit hjemme i Norge, så er dette normaliserte begreper her, og vi har lært oss å akseptere det . Det føles riktignok merkelig for oss også.

Lansering av klasserom i Khayelitsha

En av de første dagene vi var her ble vi invitert til å være med teamet i Breadline Africa til en lansering av to nye klasserom i en Township som heter Khayelitsha. Dette var en spennende og gøy opplevelse. Dagen ble markert med sang fra barna som skulle bruke klasserommet, historier fra de voksne som jobbet der, og mye takknemlighet. Vi ble også servert nystekte muffins og middag laget av de lokale.



Diverse

Ukene er lagt opp for én skoledag, og fire dager internship, men arbeidstiden er relativt fleksibel både for oss og for de ansatte i organisasjonen. Skoledagene er todelte, der første del er tradisjonell forelesning, generelt om Sør-Afrika, mens den andre delen omfatter en såkalt peer-session. Sistnevnte har vi annenhver uke, og innebærer nærmere bestemt en slags refleksjonstime der vi har mulighet til å snakke om opplevelser knyttet til internship, og oppholdet generelt.

Forresten, nydelig utsikt fra terassen vår:

Utsikt mot Table Mountain

Y-Work for Y-Waste?

Mohammed og jeg (David) arbeider som interns for et selskap som opererer innen avfallshåndtering i Sør-Afrika. I en situasjon der mye avfall havner og blir værende på søppeldynga, arbeider Y-Waste med å hente avfall hos en rekke kunder innen hotell, – restaurant og café, – skoler, dagligvarebutikker og lignende. Arbeidet de gjør er viktig, ikke bare for Sør-Afrika, men globalt.

Avfallet Y-Waste henter sorteres og avfall som plastikk og glass resirkuleres, mens det organiske avfallet konverteres til kompost og selges videre som næringsmidler til plantevekst til bønder. Prosessen med å omgjøre det organiske avfallet til kompost bidrar til at ikke all avfall havner på dynga og til en grønnere verden 🙂

Siden oppstart 8 år siden, har selskapet et behov for å bedre sine systemer. Selskapet er i vekst og har identifisert mulige utfordringer de står overfor. Våre oppgaver for Y-Waste er å effektivisere selskapet gjennom å foreslå digitale løsninger for administrasjon og ansatte. I dag arbeider selskapet mer eller mindre manuelt med bruk av lister for å holde trinn med hvilke kunder sjåførene skal hente avfall hos daglig. Dette fører til mye papirarbeid. Samtidig fører den manuelle føringen med seg mye dobbeltarbeid for selskapet, noe de ønsker å gjøre noe med.

I tråd med situasjonen Y-Waste er inne i, har vi undersøkt alle aspekter av selskapet, deltatt i det daglige arbeidet med administrasjon og de ansatte som henter avfall for å få et bedre bilde av hele prosessen. Videre jobber vi nå med å foreslå ulike digitale løsninger som kan passe forretningsmodellen til Y-Waste med mål om at løsningen skal spare tid og penger, fjerne unødvendig dobbeltarbeid og bevege selskapet inn i en mer digital tilværelse.

Her er en liten bildesamling som viser både opplevelser på jobb og privat i Cape Town:

NOAH

Hei Bloggen!

Jeg (Christine) og Frida jobber for NOAH, og tenkte vi skulle legge ut en liten oppdatering om hvordan det er å jobbe for dem.

NOAH holder til på to ulike lokasjoner i Cape Town: Woodstock og Khayelitsha. Vi har vårt faste kontor i Woodstock, men reiser fra tid til annen ut til Khayelitsha. NOAH jobber for å bedre livene til sosiale pensjonister. Dette er de menneskene som ikke har privat pensjon, men kun mottar R 1700 per måned (NOK 1037). Dette er den eneste inntekten de har, som de må kjøpe mat, betale leie og leve på, for en hel måned. NOAH bistår disse menneskene med å tilby jobber, billig bosted og rimelig helsetjenester.

Som en del av arbeidet har NOAH seks sosiale småbedrifter, som gjør alt fra å smelte om lys til å selge mat. Hver av disse små bedriftene har sine egne «systemer» for å ta betalt, bestille, banke osv., og en av våre arbeidsoppgaver er å slå sammen og gjøre det mer digitalt. Dette er en stor utfordring her nede på grunn av pris, elektrisitet og endringsmotstand fra pensjonistene. NOAH har begrenset med finansielle ressurser, så vi må søke finansiering fra donorer. Det er også noe som heter «loadshedding» her nede, som rett og slett er at myndighetene skrur av elektrisiteten i ulike områder i perioder på en til fire timer, på grunn av utfordringer hos ESKOM. Pensjonistene har ikke smartmobiler, så det vil kreve mye opplæring for at de skal klare å bruke et digitalt kassesystem.

Kontorene våre ligger i andre etasjen av et housing-project, som innebærer at det er masse pensjonister rundt omkring. Når vi kommer på jobb har de alltid fysioterapi, som ender med at vi forstyrrer timen fordi de blir så glad for å se oss. Det er noen som har gitt oss kallenavnene «Norway and Sweden», men vi er usikre på hvem som er hvem.

Her er en collage som oppsummerer de siste fire ukene:

Vi blogges!

Keeping up with the wazungu

Heia bloggen

Nå er vi kommet godt over halvveis på turen våres, og så langt kan det oppsummeres som en sykt bra tur. 10 pluss poeng tildeles også til lifehacken ved å strupe vinterdepresjonen kort med å reise til 35 grader pluss. De siste dagene har gått med til å skrive bacheloroppgave, hvilket er bra kjedelig som man sikkert kan tenke seg. Man lager seg gode ideer om å bli ferdig før man reiser, hvilket anbefales på det sterkeste, men det er fult mulig å gjennomføre oppgaven her dersom man er litt treig med å komme i gang eller hvis man innerst inne en skippertaksstudent som er i behov av å bruke angst som skrivebensin.

De siste ukene har vi vært på neonatal, emergency unit og burn unit. Det er ikke til å legge skjul på at det å «arbeide» i et annet helsevesen, byr på noen kulturelle utfordringer, for ikke snakke om språk utfordringer. Men med det sagt er den generelle mottakelsen av oss veldig bra. MUHAS og deres praksisveiledere er også veldig behjelpelige, fleksible og tilgjengelige hvis det skulle være noe. Inntrykket er, jo mer du byr på deg selv jo mer inkludert blir du. Dette er kanskje noe uvandt for oss nordmenn, vi som helst sitter alene på bussen. Her må du ta ansvar selv for å få komme til!
Vi sitter igjen med særlig mange inntrykk, på godt og vondt, etter å ha vært i praksis på brannavdelingen. Her er det barn helt ned i 1 års-alderen som har store forbrenninger over hele kroppen. Grunnet økonomiske begrensninger får de minimalt med smertelindring. Alle pasientene bytter bandasje annenhver dag (med mindre det er tegn på infeksjon) og dette har vi fått være med på. Sykepleierne som jobber på avdelingen er svært dyktige til dette, men for oss utenforstående kan hele situasjonen se svært brutal ut.

På neonatal avdeling!


Det er verdt å nevne at kantinen ved MUHAS serverer knallgod tanzaniansk mat for en slikk og ingenting. For et fullverdig måltid og et stort glass med juice betaler vi under 10 kr. FOR EN DEAL!

Vi har etter hvert klart å finne hverdagen her i Dar Es Salaam. Vi prøver å gjøre kjekke ting sammen på fritiden og Dar har noe å by på for alle. Vi har blant annet prøvd kickboxing, yoga og squash. Sistnevte har falt i god smak og blitt en fast rutine hver tirsdag. Vår lille klubb Squash-Beasts spiller på GymKhana og betaler bare 20K (aka ca 70kr) per pers for å spille så lenge vi vil. Ellers er stranden lett tilgjengelig på Kigamboni, som er en lita fergetur på 1 kr unna sentrum. På kvelden byr Dar på håndfuller med restauranter fra alle verdenshjørner, nattklubber og scener med dans og live musikk. Noen av våres favoritter blant restaurantene har blitt Grill house (verdens beste vegetarburger), Chowpatty (god indisk vegetar, prøv en skikkelig saftig Dosa), Central park cafe (ÅSM tacobowl, milkshakes og brownie!!) og sist men ikke minst Romeo`s juice and smoothie (ligger i Kigamboni, knallgod burger til svimlende 6000 shilling).

Også sånn i forhold til pakkeliste så finner man alt man trenger her nede. Du kommer langt med de tre P’ene (Penger, pass og prevensjon) :p Kariakoo, et distrikt noe vest i Dar, har tallrike gater kilometer lange dedikert til hver sin kategori. Altså en for hus gjenstander, en for klær, en for møbler, en for elektronikk osv. De er også flere kjøpesentre som har det meste man kunne trenge og apotekene selger solkrem og malariamedisin, for relativt mye billigere enn hjemme.


Sykkeltur rundt Moshi!

En av de første helgene våre i Moshi dro vi på en 40 km lang sykkeltur. Syklene var i grei kvalitet, men med noen tvilsomme lyder som vi etter hvert lærte oss å overse. I løpet av våre timer på sykkelen var vi innom sukkerplantasjer, risplantasjer, to landsbyer og Rau Forest. For alle som liker å sykle og ønsker å se Moshi og landsbyene rundt fra et annet perspektiv, er denne turen absolutt å anbefale.

TPC er en av de største sukkerprodusentene i Tanzania. Åkrene med sukkerrør er enorme. Det er sukkerrør så langt øyet kan se og enda litt lengre. De dyrkes vekselsvis slik at det alltid er en stabil og jevn produksjon av sukker.

Etter å ha syklet gjennom sukker- og risplantasjer ankom vi Rau Forest. Det nærmet seg de dagens varmeste timer, og vi priste oss lykkelig for at de skulle tilbringes i skyggen inne i skogen. Vi syklet en god stund rundt på apejakt. Her så vi både Colubus monkeys og Blue monkeys. Inne i skogen finner man også et av Øst-Afrikas eldste teaktrær. Treet er rundt 200 år gammelt og måler en diameter på over 3 meter og er over 50 meter høyt. Dette treet ble tidligere brukt i rituelle sammenhenger, der lokalbefolkningen kom hit for offerhandlinger. Den gangen kunne man finne både kaniner, høner og sau liggende her, som var blitt ofret. I dag er det ordnet til rasteplass her, og vi tok oss en god lunsjpause i skyggen.

Etter omlag 40 km på sykkelsetet var vi både øm og støl da vi endelig kom tilbake til byen. Vårt siste stopp var Moshi Railway Station. Togstasjonen ble nedlagt i 1990 og er i dag bare et minne fra fortiden. Her er det laget til en liten kafé som serverer enkel varm og kald drikke, samt en fantastisk utsikt mot Kilimanjaro i solnedgang fra deres røde plastikkstoler.

Og til slutt et bilde fra bananhagen til vår rafiki Marco!

Moshi

Nå har vi vært drøye 3 uker i Moshi og har funnet oss godt til rette. Moshi ligger ved foten av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell eller toppen av Afrika som tanzanianerne kaller det.

Vi bor på Doctors Compound, som er et boligområde med flere hus tilknyttet til KCMC. Som studenter bor man gjerne i hus med 5-8 andre. Da vi kom var alle studenthusene fulle, så vi fikk et legehus alene mens vi venter på ledig plass i et av studenthusene. Huset har også en egen hushjelp, Anna, som er helt fantastisk flink og hjelpsom. Hun er en maskin på å vaske klær for hånd! Området er inngjerdet og det er vakthold ved inngangsporten. En ting som er greit å vite for fremtidige studenter som skal bo på Doctors Compound er at springvannet her helt fint kan drikkes, uten koking eller videre tiltak.

Her er noen bilder fra huset vi bor i:

Siden vi har korte dager i praksis, som følge av mange inntrykk og varmen, får vi mye fritid etter lunsj. Da er løsningen Ameg Lodge. Ameg Lodge er i utgangspunktet et hotell, men har også månedsmedlemskap der man får tilgang til basseng og solsenger, treningsrom, internett og rabatter i restauranten. Her er det stort sett internasjonale gjester og besøkende, og mange av de andre studentene som er i byen benytter seg av dette stedet.

Amen Lodge, en 30-minutters gåtur i rolig tempo unna Doctors Compound. Her tilbringer vi mye tid!

Praksismessig har vi sammen med sykepleiekoordinator på KCMC ordnet en rulleringsplan over 8 uker, der vi er 1-2 uker på hver post. Vi har allerede vært en uke på brannskaden og en uke på CCFCC (HIV-klinikk med en post for voksne og en post for barn/familie). Uken som nettopp har gått har vi fått prøvd litt forskjellig. Vi har hatt en dag på onkologi, en dag på ortopedisk klinikk og to dager på kirurgisk intensiv. Kirurgisk intensiv skal vi være enda en uke på. Videre fremover skal vi være på akuttmottaket, pediatrisk avdeling og føden. Vi var veldig imponert over onkologisk avdeling der de har cellegiftbehandling fem dager i uken, i tillegg til kreftklinikk to dager i uka. Avdelingen ble startet opp i 2016, og KCMC ble da det tredje sykehuset i Tanzania som tilbyr cellegiftbehandling. De jobber også målrettet for å etter hvert få åpnet en egen kreftsengepost og deretter å kunne gi et tilbud om strålebehandling. Eneste stedet i landet de tilbyr strålebehandling er per nå i Dar er Salaam.

Praksisen hittil har vært veldig innholdsrik med mange sterke inntrykk. Vi har sett mye som er bra og kreativt sykepleiefaglig, men vi har også sett hvilken betydning system og ressurser har for å yte god sykepleie. Alt i alt er vi positivt overrasket!

Mount Kilimanjaro, utsikten vår på vei til KCMC.

Dar es Salaam – første møte med praksis

Endelig har vi fått pakket ordentlig ut, og komt oss tilrette i storbyen Dar es Salaam. Gjengen vår bor litt splittet ettersom noen har familie som bor her nede, og ønsket å bo hos de. Anne, Anna og Benjamin bor i en leilighet i Crystal Tower, Kalenga street i Upanga. Leiligheten ligger nærme sykehuset, altså kun 10 minutter gange unna. Leiligheten har fire soverom, to bad, kjøkken, stue og terrasse. I tillegg er det basseng og treningsrom som kan brukes gratis. Vi har booket den på Airbnb, og hun vi leier oss er lett å kontakte hvis det skulle være noe. Vi er veldig fornøyde med leiligheten så langt! Marit-Inga og Jens, bor hos familie litt lengre unna sykehuset, i Kigamboni. De er litt sprekere enn oss, og har kjøpt seg sykler her nede. De tar en liten fergetur og sykler til sykehuset hver dag, som tar rundt 40-50 minutter.

Stuen i leiligheten.

Første dagen i praksis møtte vi opp på MUHAS, som er universitetet som hører til sykehuset. Her møtte vi praksisansvarlig og fikk litt informasjon om praksis. Vi måtte fylle ut en oversikt over hvilke avdelinger vi ønsket å være på de neste 8 ukene, slik at de hadde en oversikt over planen fremover. De anbefalte at vi delte gruppen i to, da en klynge på fem ble litt mange. Vi byttet avdeling ukentlig, slik at vi kunnen observere og oppleve mye forskjellig.

MUHAS universitetet.

De første to ukene av praksis har vi vært på kirurgisk avdeling og medisinsk avdeling for voksne. Medisinsk og kirurgisk var delt inn i to ulike blokker, hvor det var flere avdelinger innenfor hver blokk. Avdelingene var delt inn etter kvinner og menn. På den kirurgiske avdelingen var vi på generell kirurgisk avdeling for kvinner, hvor aldersgruppen var fra 12 år og oppover. Diagnosene var veldig varierte, og det var mange alvorlig syke pasienter. På medisinsk avdeling var vi på generell medisinsk for menn. På denne avdelingen var det flere med tuberkulose, HIV og hepatitt. Derfor valgte vi å bruke munnbind for å beskytte oss mest mulig mot smitte. Det var manglende informasjon om smittevernsrutiner og om hvilke pasienter som hadde smittsomme sykdommer. De ble heller ikke isolert fra resten av pasientene. Vi ble kjent med noen sykepleiestudenter fra Tanzania som ble ansvarlig for å vise oss litt rundt, og ga beskjed hvis de skulle utføre noen prosedyrer, slik at vi kunne observere. Legene og kirurgene på de ulike avdelingene er flinke i engelsk og flinke til å forklare diagnoser og behandlingstiltak. Er du engasjert i å lære og ønsker å få mest mulig utbytte av praksis er det viktig å stille spørsmål og vise initiativ til prosedyrer og legevisitter. Hver gang vi har møtt opp på ny avdeling, er de veldig tydelig på at vi må bare stille masse spørsmål til personalet hvis det er noe vi lurer på.

Medisinsk praksis!

Det er mange nye og sterke inntrykk når man starter i praksis. Det første man legger merke til er de enorme forskjellene fra det norske helsevesenet. Måten sykepleierne og legene jobber på, hvordan pasientene blir behandlet og hvor mye mindre ressurser de har enn oss. En av utfordringene vi kjenner på i praksis er hjelpeløsheten. Det å se inn i øynene til flere av pasientene og føle på at du ikke kan hjelpe dem er tøft. Dermed vil det være viktig å prøve å distansere seg fra hvordan vi har det hjemme og hvordan det norske helsesystemet fungerer. Ønsker du å snakke med pasienter og stille spørsmål til dem, så er det beste tipset å lære seg swahili!

Nå er vi inne i uke nummer tre, og noen av oss er i praksis på Neonatal avdeling, og noen er på Emergency Department. Begge avdelingene er veldig spennende!

Hele gjengen!

Cape Town-bloggen 2019

Mohammed, Rebecka, Frida, David og Kathrine (Savnet person: Christine, som tok et senere
fly)

Hei, og velkommen til Cape Town-bloggen!
Vi er seks studenter fra masterstudiet i innovasjon og ledelse ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), som skal til Cape Town på utveksling. Her skal vi jobbe for tre ulike sosiale virksomheter og være med på å forme dem videre i perioden vi er her. Opplegget er arrangert av Cape Town University og HVL, og vi er spent på å være en del av dette!

Frida og Christine skal jobbe for NOAH. Dette er en organisasjon som arbeider for å forbedre levevilkårene for pensjonister i Cape Town. Denne organisasjonen består av syv underorganisasjoner, og vi skal utforme et system og en strategi slik at disse syv kan fungere som en integrert organisasjon.

Kathrine og Rebecka skal jobbe for Breadline Africa, en organisasjon med fokus på arbeid som fremmer barns læring og utviklingsmuligheter for fremtiden. Et av deres hovedområder er å konvertere shipping-containere til klasserom, bibliotek, toaletter og kjøkken. Organisasjonen har siden etablering i 1993 vært idealistisk, men ønsker nå å bygge en sosial bedriftsprofil. Dette kommer blant annet av mangel på finansielle donasjoner som følge av GDPR (personvernloven). Vi skal utvikle en strategiplan og et forslag til verdiløfte for å skaffe inn profesjonelle investorer.

David og Mohammed skal arbeide for Y-Waste, en sosial aktør som fokuserer på å redusere matavfall i Sør-Afrika ved å gjenvinne det til blant annet næringsmiddel til plantevekst. Fokuset deres er bærekraftighet og gjenvinning – selskapet er i vekst, og vårt oppdrag er å skape en digital plattform organisasjonen kan arbeide effektivt i som hindrer «dobbelt-arbeid» og effektiviserer selskapets drift. Vi gleder oss!

Vi ser frem til å oppdatere våre lesere om det faglige utbytte, praksisarbeidet, skolen og alt Cape Town har å by på av kultur, opplevelser og moro.