Oppdatering fra Gabriella!

Ukene fyker av gårde her nede i Tanzania, og vi har fått et lite sjokk på hvor lite av praksisen vi har igjen. Det passer derfor på sin tid, at det etterlengta Gabriella innlegget kommer.  

Gabriella senteret består av 70 ulike barn med ulike diagnoser som er der på dagtid, hvor ca. 50 av disse bor der i en form for internatskole, og resten kommer på dagtid. Ukene og dagene er veldig forskjellige. Noen uker har vi det som kalles «therapy week». Denne uken kommer det barn og pårørende fra hele Tanzania. Barna blir kartlagt og det settes i gang ulike intervensjoner som pårørende deltar i, slik at de kan fortsette videre når de kommer hjem. Under disse ukene kan det fort bli opp til 100 barn på senteret, noe som gjør disse ukene ekstra travle. Terapiuken brukes også som en læringsarena for pårørende hvor de lærer hva de ulike diagnosene er og hvordan de forekommer. 


Gabriella senteret

Vi har møtt pårørende som har uttrykket at de mener barna deres, er utsatt for ondskap og hekseri. Vi har hørt at disse fordommene eksisterer, men det er noe annerledes og få være tilstede og hører dem direkte. Vi får alltid litt sjokk når vi hører disse uttalelsene, men har kommet frem til en forståelse, at veldig få i dette landet, vet hva funksjonshemming er og hvordan det forekommer. Det er på grunn av den manglende informasjonene mange skaper sin egen forståelse, som oftest forklares med negative momenter. Det er veldig trist og skaper mange forferdelige situasjoner for disse barna, men vi forsøker å informere og gi kunnskap til pårørende og samfunnet slik at disse barna skal bli mer intrigert og godtatt.  

Gabriella er veldig på at tjenestene de utfører ikke er gratis, men at det ikke koster penger å delta. Pårørende kan bidra på ulike måter; de kan gi penger, ta med mat, bidra på senteret en dag, osv. Dette gir pårørende en følelse for tilhørighet samt at de har lettere for å stille åpne og kritiske spørsmål uten å frykte at senteret skal avslutte tilbudet som barnet deres får. 

Her nede i Moshi og Tanzania generelt er det ofte ergoterapeuten som setter diagnosen på barna. Dette er fordi de dessverre ikke har noen faggrupper og målings instrumenter som spesialiseres på dette. De lokale legene har ikke så brett forståelse på de ulike diagnosene, på grunn av at disse barna ikke har vært en stor prioritering i utdannelsen. Dermed setter ergoterapeuten diagnosen basert på mange års erfaring og kjennetrekk i de ulike diagnosene. 

Siden Gabriella har flyttet til et nytt og større sted, så ville veilederen vår at vi skulle kartlegge alle barna på nytt. Dette var for å se hvordan de taklet flyttingen og de nye omgivelsene. Dette har tatt mye av tiden vår så langt, ved at det å kartlegge 70 barn tar tid. Men vi synes det var en nyttig læringsarena. Vi kjenner lettere igjen de ulike fellestrekkene i de ulike diagnosene, samt vi ble bedre kjent med alle barna, som gjør det lettere for oss å arbeide med de videre. 


Ulike lekeapparater, som blir hyppig brukt i terapi.

Nå har vi fått udelt hvert sitt barn som vi skal jobbe videre med. Marie har en liten nysgjerrig gutt som har Cerebral parese. Han har som mål og lære seg å gå og er veldig fokusert og motivert til det. Han benytter en hjemmelaget rullator, som er litt for stor til han. Derfor skal vi se om vi klare å finne en lettere løsning, slik at det blir lettere for han å gå rundt på området. 

Svanhild har en autistisk gutt på 10 år, men som mener selv at han er 3. Han har litt adferdsproblemer og tyr ofte til vold når han ikke forstår noe eller trenger hjelp. Vi blir stadig overrasket over hvor mye ressurser denne gutten har, bare han får litt veiledning og får sjansen til å prøve selv. 

Sølvi har fått en veldig sjenert autistisk gutt som har veldig vansker med å ta initiativ til ulike aktiviteter. Han har store læringsvansker som påvirker både skoleferdighetene og hans deltakelse i forskjellige aktiviteter. Sølvi skal derfor lage en plan der han kan se bilde av steg for steg gjennom aktiviteten å vaske klær. Vaske klær for hånd er en vanlig aktivitet å kunne i hans alder. Det skal også tas i bruk ulike teknikker i skoletimene for å hjelpe han å lære. 

Ellers tilbyr Gabriella skoletimer, terapitimer og andre aktiviteter som kan brukes som arbeidstrening. De har en grønnsakshage, håndverk, dyr som skal passes på og bygger et bakeri. Dette gir barna nyttige læringsarena som de kan ta med seg videre i livet og starte egne prosjekter og bidra i samfunnet. De har også timer med sport og dans, hvor alle barna er samlet. Dette gir en arena for sosialisering samt lek og moro. Nå øver de masse på å gå et fashion show og danse en lokaldans, som de skal fremføre senere. Heldigvis har vi trukket lykke strået, og skal med glede stå å sidelinjen å applaudere og observere barna. 


På vei hjem fra senteret, i en full og liten bil. 

Vi vil også meddele at grunnen for at vi har så lite bilder fra senteret, er på grunn av både taushetsplikt, samt ønske fra veileder, da senteret ikke er helt ferdig enda.

Hilsen
Marie, Sølvi og Svanhild. 

Turen til Kilimanjaro

Fjellturen vi begynte å planlegge allerede da vi fikk vite at vi skulle på utveksling er nå overstått, og vi er alle fire trygt tilbake igjen i varme senger og med flipflops på føttene. Vi hadde avtalt med firmaet vi gikk (Kili Excursion & Safari – William, for de studentene som lurer på det) med at vi skulle gå Marangue-ruten på seks dager, men mulighet for å forlenge med en dag hvis vi følte det var nødvendig. Isa valgte å stå over denne gangen, men vi var heldige og fikk med oss Linn, Solveig og Ingrid fra Volda som vi har vært en del med her nede.

Dag 1:

Lørdag morgen ble vi hentet ca. en time senere enn avtalt og kjørte et stykke før vi måtte registrere oss ved inngangen ved Marangue Gate. Vi hadde egentlig planlagt å gå Machame-ruten, men siden det er den lille regntiden her nå anbefalte selskapet vi gikk med at vi byttet til Marangue-ruten hvor det er hytter hele veien. Ved inngangen møtte vi ei norsk jente som nettopp hadde kommet ned fra fjellet. Hun hadde møtt Stine på tur opp, som og er i praksis i Moshi og studerer sosionom på HVL. De hadde hatt kraftig vind og regn og var gjennomfrossen, men hadde heldigvis kommet til toppen. Det var godt å få snakket litt med henne og høre om hennes erfaringer.

Ved inngangen til eventyret
Gjengen sin i regnskogen

Videre begynte vi å gå gjennom regnskog i ca 3-4t før vi kom frem til første hytte som heter Mandara Hut. Den ligger på 2720 m, så selv om det ikke er altfor høyt gikk vi rolig oppover med Marie som tempo-holder. Når vi kom frem til hyttene ble vi veldig glade for at vi hadde endret rute fra Machame til Marangue, og følte nesten vi var på glamping (glam-camping) og så frem til en natt der.

Dag 2:

Dagen etter begynte vi ganske tidlig for å slippe unna regnet som var meldt. Vi fortsatte gjennom regnskog før vi kom over i nytt terreng med lavere trær, noe vi kalte fjellpalmer og åpent landskap. Her begynte vi å komme på høyde med tåken så det var litt kjølig enkelte steder, men vi var fremdeles heldige med været. Det var på denne turen de første tegnene på høydesyke viste seg. Noen ble kvalme, svimle og kjente på en snikende hodepine.

Klare for dag to (Svanhild, Ane, Marie og Sølvi)
Fellesbilde i god gammeldags lagbilde-stil (Sølvi, Linn, Solveig, Ingrid, Marie, Svanhild og Ane)

Vi brukte ganske lang tid fra lunsj og opp til Horombo Hut, men det var egentlig ganske greit da vi sparte krefter og ikke presset høydesyken mer enn nødvendig. Etter lunsj begynte det å regne og det ble surere vind for hver meter vi gikk. Nok en gang priset vi oss lykkelige for å ha valgt ruten hvor vi skulle sove i hytter. Det siste strekket var tungt for flere, og turens første oppkast kom fra Volda-Solveig.

Utsikten på vei mot hyttene
Fremme ved Horombo Hut (Marie og Svanhild)

Da vi kom frem til Horombo Hut var vi ganske slitne og kalde, og så frem til å tilbringe et akklimatiseringsdøgn der. Etter middag fikk vi der i mot beskjed fra guidene våre at de anbefalte å droppe det kommende planlagte døgnet, og gå rett til topp neste dag pga værutsiktene. Vi måtte diskutere det i gruppa, da som sagt flere begynte å føle seg dårlige – men vi endte på at vi bare måtte stole på at guidene visste best og pakket sakene våre.

Dag 3:

Siste tur på vei til hytte før toppen, kalt Kibo Hut. Denne turen brukte vi goood tid på da vi virkelig begynte å merke det på pusten og generell form. Vi møtte også på noen nordmenn som var på vei ned som var veldig motiverende og kom med gode råd. Et strekke på veien gikk vi gjennom alpine dessert, som var en helt åpen type dal i sand og steiner etter noe som så ut som gamle ras/vulkanutbrudd.

Stemningen var høy når Solveig dro frem melkesjokoladen sin (Sølvi, Marie, Solveig og Linn)
Med toppen i bakgrunn kom fjellet plutselig veldig tett på

Denne dagen ble etter hvert veldig kald, så når vi kom opp til hytta på 4700 moh og den var iiiiiskald så så vi mørkt på de kommende timene vi skulle bruke til å samle all energi vi skulle trenge til toppstøtet. Noen kom heldigvis med det geniale forslaget om å få varmt vann i flasker vi kunne putte nederst i soveposen, noe som reddet samtlige fra å hakke tenner de få timene vi skulle sove. Flere merket både dårlig matlyst, hodepine og kvalme så vi gledet oss egentlig bare til å komme i gang.

Klokka 23.30 ble vi vekt og etter en kopp te skulle vi begynne bestigningen. Volda-Linn begynte «dagen» med å kaste opp, noe som bare var begynnelsen. Vi ble delt inn i rekkefølge og sakte men sikkert bevegde den lysende marken seg sikksakk oppover fjellet med stjerneklar himmel over oss. Litt usikker på når ting skjedde videre, men vi måtte hvert fall dele oss i fortropp og baktropp da det var stor forskjell i hvilke tempo vi orket å holde.

Solveig, Linn og Svanhild dannet baktroppen mens resten av oss fortsatte i likt tempo. Etter en stund merket Ane at kvalmen og svimmelheten begynte å ta over mer og mer. Volda-Ingrid kjente det samme på grunn av pusten så vi to gikk sammen resten av veien. Da var rekkefølgen slik: guide, Marie og Sølvi, mellomrom, Ingrid og meg, mellomrom, guide og Solveig, mellomrom guide og Svanhild – og Linn hadde sett seg nødt til å snu pga spy og kvalme.

Slik gikk vi en god stund, men i halv seks-tiden måtte Svanhild snu pga mangel på pust, svimmelhet og kvalme. Hun hadde kjempet seg gjennom mange timer, men burde nok egentlig ha snudd før med tanke på hvilke stand hun var i. Da hun kom ned fikk hun oksygen og ble sendt hjem til Moshi. Resten av oss hadde brukt lenger tid enn planlagt på grunn av mange stopp i begynnelsen, så soloppgangen vi egentlig skulle få på toppen kom ca. 40 min før vi nådde opp. Det gjorde egentlig ingenting da alt ble mye lettere når sola sto og varmet.

Omtrent fra halv sju og frem til syv nådde de gjenværende toppen i nydelig solskinn og var godt fornøyde med egen innsats. GBåde guidene våre og de vi hadde møtt på tur ned anbefalte oss å ikke gå bort til Uhuru Peak som er det absolutt høyeste punktet, på grunn av fare for snø«ras», smelting og ekstremt sterk sol da vi var sent oppe. Da de fortalte at de fleste ikke går lenger enn til Gilmans Point, og det blir sett på som toppen sa vi oss fornøyde og begynte på turen ned igjen.

Tre fornøyde jenter (Ane, Marie og Sølvi)
Marie og Sølvi som første av gjengen på toppen
Ingrid og Ane endelig på toppen
Ganske glade når vi kom ned igjen til normal høyde og! En mindre, men som Svanhild selv pleier å si: «litt svinn må man regne med»

En fantastisk opplevelse er nå overstått, og selv om Svanhild og Linn dessverre ikke kom opp var innsatsen til alle upåklagelig og vi kunne ikke ha gått med en bedre gjeng. Turen var både hard, morsom, tung, fin, slitsom og et eventyr på samme tid. Vi har fått sett på den fantastiske naturen som Tanzania kan tilby, og utsikten fra Afrikas tak var nydelig.

Noe som ikke var så hyggelig var at mens vi har vært på Marangue-ruten, har det vært dårlig vær på Machame (som vi egentlig skulle gå) og vi fikk vite at 3 portører og en kunde døde der i løpet av slutten av forrige uke. Dette viser oss at man skal ferdes i fjellet med vett, og fjellvettreglene gjelder selv om man er utenfor Norge. Vi priser oss lykkelige for at alt har gått fint med oss, og vi kom ned til Isa igjen like hele – selv om Svanhild kom ned litt mer pjusk enn ønsket.

Nå skal helgen brukes på hvile og restitusjon!

Bucketlist/Del 1

Reise på utveksling er en opplevelse for livet. Hvis du har muligheten til å spare opp penger før avreise, vil jeg anbefale å legge ned en innsats. Støtten fra lånekassen (stipend+studielån) er til GOD hjelp, men hvis en vil utnytte fritiden utenom studier til å se hva Australia har å by på, kan det bli litt for kort i lengden. Dette avhenger selvsagt av bosituasjon, hvor en vil reise, osv.

Fortsett å lese «Bucketlist/Del 1»

TOTA konferanse

Denne uken har vi vært på Tanzanian Occupational Therapy Association aka TOTA konferanse i Tanga. Det ble en spontan tur da vi fikk invitasjonen på mandagen, og måtte reise dagen etter, da konferansen begynte onsdag. Vi fikk et nytt innsyn i African time på tirsdagen, da vi fikk beskjed om at bussturen til Tanga skulle bare ta 4 timer. Men vi forsto fort at dette var feil, da det var gått 4 timer, og vi såg på kartet at vi var bare halvveis til Tanga. Så etter 8 timer ankom vi til slutt Tanga, og gledet oss nå til å se hva denne kystbyen hadde å tilby.  


Glade og uvisste om at vi har 8 timer busstur fremfor oss. Her er også Peter med, han er en ergoterapeut fra KCMC.


Fornøyd gjeng, i nye t-skjorter, klare for første dag.

Første dag startet vi med å gå i en parade, for å spre budskapet om Ergoterapi i Tanga. Paraden besto både av ergoterapeuter, unge med en form for utviklingshemming og et eget lite korps. Så det var god stemning med musikk og dans. Da vi kom frem var det åpning av konferansen med både dans og taler. Da selveste Mama (sjefen) kom, litt fashionably late, ble det stående applaus. Underveis i dagen var det både en profesjonell fotograf og mange private, og vi mistenker at i arkivene deres er 75% bilder og videoene av oss. Etter talen og dansen var det foto tid, og vi var så heldige å få ta bilde med selveste Mama, noe som tydeligvis var veldig stats. Etter dette var det kartlegging av barn, som viste seg til å være 70 barn sto på tur. Så da var det bare til å spre oss. og sette i gang. Barna ble ikke kartlagt mer enn max 5 minutter hver, noe som er alt for lite. Likevel såg vi meningen med det, og at flere av foreldrene tok nytte og satt pris på den lille tiden de fikk sammen med ergoterapeuten.


Vi visste ikke helt hva som stod på skilte, men vi smilte for det. Etter litt Google Translate fant vi ut at det betyr «Å tilbringe hverdagen.»

Dette var i slutten av paraden, da vi alle måtte stille oss opp for et litta bilde. 


De unge utviklingshemmede  startet konferansen med en liten velkomstdans, som vi etterhvert måtte delta selv i. 

Andre dagen sto for tur, og som de flinke nordmennene som vi er satt vi klare klokken 08:00, da programmet skulle begynne. Der satt vi litt over en time alene, da de andre ergoterapeuten kom valsene inn i 9-10 tiden. Første tiden gikk til å skrive og bestemme retningslinjer til TOTA, så nå kan vi kryssa av i boka at vi har vært med på å bestemme retningslinjene og målene til TOTA de neste 5 årene, noe som er litt stas. Resten av dagen gikk forelesninger om ulike spennende tema, før vi måtte vende snuten tilbake til Moshi, og gjøre oss klare til 8 nye timer i buss. 


Trangt og godt i en shuttle bus til busstasjonen, før vi vendte snuten hjem. 

Ellers har vi kost oss i Tanga og endelig fått spist litt fisk igjen, noe som har vært dypt savnet hos noen av oss. Vi hadde også pakt med bikinien og tenke endelig vi skulle få ligge litt med havet og nyte noen solstråler. Men dette snudde fort, da regne inntok Tanzania. Her har det nå regnet i 3 dager. Så den lille hjemlengselen forsvant fort, etter første dagen med regn. 


Det regner vist i Afrika og… 

Nå vender snuten mot Kilimanjaro, så alle må krysse fingrene for at vi kommer oss opp. 

Safari 18-21. okt

Plutselig fløy tiden av sted og det er to uker siden forrige blogginnlegg. Dagene og ukene går virkelig fort nå, og vi har passert en måned i Afrikaland.

Torsdag 18. oktober ble Isa, Marie og Ane med «Volda-gjengen» på firedagers safari til Tarangire, Ngorogoro Crater og Serengeti. FOR en opplevelse! Det begynte med en stund i bil før vi ankom Tarangire. Der spiste vi lunsj med apekatter og en haug med britiske turister kledd som Melanie Trump da hun besøkte Afrika for noen uker siden.

Denne dagen så vi både zebra, gnu, antiloper, gaseller, sjiraff, elefanter, bombom-aper og en løve i det fjerne. Vi så flere Pumbaer, og ble fascinert av hvor god etterligning det er i Løvenes konge-filmen. Strålende fornøyde etter bare dag 1 kjørte vi ut av parken i solnedgang og sjekket inn på en Lodge, spiste deilig middag og tok noen pils før det var tid for å hoppe i seng.

Fredagen var det tid for Ngorogoro crater. Etter å ha fått forklart hva et krater var hadde vi ikke de største forventningene, men da vi kom til utsiktspunktet og fikk beskjed om at vi skulle ned dit steg de i takt med størrelsen på gliset. Det viste seg nemlig at vi skulle få kjøre mellom og omtrent oppi mange ulike dyr. Det kuleste denne dagen ble nok allikevel «slosskampen» vi så mellom to flodhester. Det var et minne for livet og veldig kult å se hvordan dyrene faktisk lever i sitt naturlige habitat. I nærheten av dammen flodhestene lå i var det en løve som hadde drept og spist en bøffel, så det var to fluer i en smekk for vår del.

Ut fra Ngorogoro viste det seg at vi skulle kjøre 3-4 timer på en hullete, humpete sand/grusvei. På veien punkterte den andre bilen vår, så litt dekkskifte måtte til. Til tross for dette var vi strålende fornøyd med dagen, og kom frem til at det eneste som måtte til for at turen skulle bli komplett var å få se en løve på nærmere hold enn vi hadde gjort så langt. Denne kvelden skulle vi tilbringe i telt i Serengeti nasjonalpark, så spente la vi oss i de altfor kalde lakenposene våre. Det tok ikke lang tid før vi hørte løven brøle, og krøp litt ekstra godt ned i posen. I løpet av natta så kom hyenene også til plassen som noen fikk et svært nært møte med på tissetur. 

Siste dagen våknet vi tidlig og kunne konstantere at til tross for lite søvn og kalde kropper, så var det å sove i telt blant så mange dyr en opplevelse vi ikke ville vært foruten. Nå var vi klare for å spotte en løve eller to!

Og jaggu tok det ikke lange tiden før vi støter RETT på en løve! I full ekstase og gledesrus så kommer det frem noen tårer hos flere da barndomsdrømmen blir oppfylt. For et nydelig og grasiøst dyr, og nå har vi faktisk SETT hvordan de ser ut på nært hold. Mens vi står og beundrer løven setter plutselig safariguiden vår opp farten og vi begynner å lure på om han er helt på jordet når han kjører vekk fra dyret vi så gjerne ville se. Vi har heldigvis lært han litt å kjenne gjennom disse dagene, så vi vet at som regel er det en grunn for disse påfunnene – og plutselig kjører vi til en hel løveflokk!!!!

Prikken over i-en blir når vi kommer tett innpå en skikkelig Simbaløve som spiser på en zebra. Da han bestemmer seg for å gå så kommer både gribben og hyenene raskt på plass, og vi føler vi er midt i Løvenes Konge. Vi får se hvordan hyenene sloss om restene hans, og plutselig kommer en løpende mot oss med et zebraben i munnen mens han ler på hyene-vis. Denne jakten får oss til å gapskratte, og vi kan konstantere med at nå er safarien komplett og vi vender fornøyde tilbake tilLodgen for en liten festavslutning.

Siste dag, søndag, er planen å dra innom en Maasai Village og kjøre hjem. Maasaier er Tanzanias urfolk og de lever ganske primitivt i hus lagd av gjørme, pinner og lignende. Dessverre er opplevelsen litt for turistifisert, men vi har nå i hvert fall fått sett innsiden av et av disse husene vi kjører forbi langs veien (og forstår hvorfor de fleste på brannskadeavdelingen er Maasaier….). 

Safari var en knall opplevelse, og vi har kost oss veldig mye. Eneste vi manglet av «the big five» var leopard, men siden vi fikk se geopard sier vi oss fornøyde for denne gang. Nå står Kilimanjaro for tur til uken for Svanhild, Marie, Sølvi og Ane, så det blir spennende!

Flere bilder på @ergotanza på Instagram!

Slutten på Cubaeventyret

Da har 2 måneder på Cuba flydd forbi og vi sitter igjen med utrolig mange nye innblikk og masse nye erfaringer! Det har vært en reise utenom det vanlige og vi er mektig imponert over hvor utrolig flinke de er i dette landet. De har jo minimalt med utstyr og har derfor utviklet en veldig god føre-var måte å jobbe på. De legger veldig mange ressurser i den gravide kvinnen for å forebygge sykdom og hjelpe kvinnen å ha et friskt svangerskap. Vi har gjennom disse 6 ukene vært i praksis i «kommunen», på fødeavdelingen, barselavdelingen og på nyfødt intensiv. Barselavdelingen er delt inn i flere forskjellige avdelinger, der en avdeling heter Piel a piel, som betyr hud mot hud. På denne avdelingen har de stort fokus på tilknytning og varme fra mor.

All helsehjelp og utdanning er gratis på Cuba. Det er en av grunnene til at de har utrolig mange dyktige folk på jobb til en hver tid. 

Dette er fra vår siste dag i Holguin. Heldig for oss var det folkefest i gata denne dagen og vi møtte disse karene!

Jippi! Alle besto praksis.

Kuvøsen på nyfødt intensiv. Skal se de var utrolig dyktige der også! Strømmen gikk 4 ganger i løpet av noen få timer en dag vi var der, og de var raskt på flekken for å ventilere barna med BAG da strømmen var ute. Kjempe inspirerende å se på.

Gammeldags vekt!

Vi har alle fått hjulpet søte små cubanere til verden her nede. Her får vi møte noen av de på barselavdelingen noen dager etter fødsel.

 

Dette er undersøkelsesbenken som vi har blitt godt kjent med. Annerledes enn i Norge, så klart, men gjør nytten sin likevel.

 

Habari zenu!

Hei alle!

Praksisuke nr. 2 på KCMC er straks over, og siden sist har vi (Ane og Isa) hatt mye på agendaen.  Frem til nå har vi hatt mye observasjon, men har denne uken begynt å få litt mer ansvar. Det ble kanskje litt vel mye når vi plutselig fikk en 6 mnd gammel baby slengt i fanget uten å vite noe om hverken diagnose, alder, hvor mye de har vært her, eller hvordan man i det hele tatt holder en så liten skapning på riktig måte. Dagene begynner som regel med et par timer venting, noe som vi sakte men sikkert vender oss til, da dette er typisk «African time» og vi har fått beskjed om å være fleksible på dette.

Tidligere i uken var vi på omvisning på nesten alle avdelingene på sykehuset, men fødeavdelingen ble merkelig nok utelatt. Kanskje like greit! Det var mange inntrykk inne på sykehuset, blant annet lukt av infeksjoner, svette og urin. Det var overfylte rom og mange ulike og alvorlige skader samlet sammen, uten noen form for organisering som vi kunne forstå. Vi satt stor pris på å få lov til å se hvordan det er i et afrikansk sykehus, men den friske luften utenfor kom akkurat tidsnok. Hvert fall for Ane sin del, som nesten holdt på å gå i bakken på et punkt.

Videre har vi fått sett mer av de ulike pasientgruppene vi vil jobbe med fremover, blant annet spinalskader har vært fokuset denne uken. Vi har fått vite  de må reise i flere timer til et annet sykehus for å ta MR, dermed blir mange diagnosert som «SCIWORA» – Spinal Cord Injury Without Radiographic Abnormality. De begynte å operere på spinalskader i år, noe som fikk oss begge til å utbryte et lite «OI!». Til tross for at MR-maskin er veldig dyrt, synes vi at prioriteringen av 3D-printer til proteser som vi så på omvisningen kanskje var litt merkelig.

Ellers i uken har vi vært på Memorial Market, som var en småstressende og interessant opplevelse. Det var boder og selgere med hauger av vintage-klær så langt øyet kunne se, og etter en slitsom praksisdag var vi kanskje ikke helt opplagte til det. Vi endte opp med noen skjørt hver til den nette sum av hele 14 kr per stykk. Fornøyde trasket vi videre til byen for litt sightseeing og middag. Vi har også trent og solt oss litt på AMEG Lodge, og håper på mer av dette i helgen. Rundt bassenget henger vi som regel med en gjeng salamandere, og av og til dukker storken Richard opp for å vise seg frem.

Vi har forresten tydeligvis fått oss katt (til vår fortvilelse). Han heter Hans Gustav og henger rundt huset vårt 24/7.

– Ane og Isa

Første uke i Moshi og på Gabriella

Da var det søndag, og første uke i Moshi er overstått. Da vi landet sist lørdag var vi spente og nysgjerrige på hvor vi skulle sove. Ane og Isa hadde allerede fått bekreftelse fra Doctor Compound, men det hadde ikke vi. Og siden dette er Afrika, så fikk vi ikke bekreftet noe før vi ankom stedet. Da vi ankom Moshi fikk vi fort vite fra veilederen vår, Brenda, at vi måtte sove et annet sted på grunn av litt kommunikasjonssvikt med KCMC. Så da ble vi tre plassert på Tanzania Volunteers, mens vi vinket farvel til Ane og Isa som skulle videre til Doctor Compound.  

Men denne hendelsen gjorde ingenting, og som de tilpassdyktige personene vi er, så fant vi fort roen i vårt midlertidige hjem. Her serverte de både frokost, lunsj og middag, samt som vi hadde to skilpadder, katt og to hunder i hagen. Gode madrasser var det også, så her ble vi litt betatt av hele stede. Men dette varte ikke lenge, for da mandagen kom så var det å pakke koffertene igjen, og flytte til vår endelige destinasjon, Doctor Compound. Her bor vi nå i et hus, litt unna Isa og Ane. Vi hadde blitt litt bortskjemte fra den andre plassen, med tanke på stander, men tenker at vi skal klare oss her også. Dyrene er skiftet ut med en ape, som har fått navnet Tor Olav, samt en høne, som starer dagen sin presist 04:49. 


Skilpadden og apekatten


Rommet på Doctor Compound 

Tirsdagen startet dagen på Gabriella Children Rehabilitation Center. De har nylig flyttet, så vi ble tatt litt på senga hvor lang reisevei vi har til og fra praksisstedet. Vi har kommet frem til at vi bruker cirka to timer hver vei. Mye av dette er på grunn av African time, hvor bussene ikke kjører fra sentrum før de er fulle. Heldigvis har nå Gabriella fikset en liten mini van, som plukker oss opp hver morning, så da blir reisetiden litt mindre. Vi har mikset sammen en liten videosnutt hvor vi filmer reiseveien hjem.


På vei hjem fra Gabriella.

Ellers har første uke på Gabriella gått mye i observasjon, for at vi skal får en oversikt over hvordan sentere drives, timene og barna som går her. Det er noen barn som bor der, mens andre komme på formiddagen. Det er mange barn og unge voksne, i en alder fra to til tjuefem og vi er blitt meget populære. Hver fredag er det er det dans og musikk på Gabriella. Dette syntes vi var veldig gøy, helt til vi måtte vise frem våre norske dance moves, med noen alt for stive hofter. Men barna og veiledere vår har som mål, at når vi kommer hjem til Norge, skal vi kunne shake like mye som barna her kan. 


Gabriella Children Rehabilitation Center, med Kilimanjaro i bakgrunnen.

På mandag skal vi velge oss ut noen barn som vi skal fokusere videre på, noe som vi tror blir veldig spennende.



Utenom en hektisk praksis hverdag, går helgene til soling, spise ute og kos. Noe som vi ikke klager over, da vi har fått med oss hvordan været har vært hjemme i Norge.

Hilsen Marie, Sølvi og Svanhild

 

 

 

3 uker i Manchester

Nå har jeg vært i Manchester en stund og liker byen veldig godt!

Jeg bor på «Hulme hall» som er en av campus-ene til universitetet i Manchester. Før jeg reiste registrerte jeg meg hos en komité som tar imot internasjonale studenter på flyplassen.  Dermed var det en student fra skolen som tok meg imot og reiste med meg til Hulme hall. Dette var en stor trygghet for meg, fordi flyet mitt landet på kveldstid og jeg hadde aldri vært i Storbritannia før. Denne tjenesten er bare tilgjengelig hvis du bor på universitetet sin campus.

Jeg valgte Manchester fordi det er en stor skole med mange internasjonale studenter. Det er over 40 000 studenter og 25% av dem er internasjonale. Bare i kollektivet er det en fra Kina, en fra Malaysia, en fra Bulgaria og 4 fra England.

Den første uken kaller de «Freshers week», som i stor grad kan sammenliknes med fadderuken i Bergen. Det er messer, fester, seminarer og mange andre sammenkomster å delta på.

Skolen er utrolig stor! De ha over 100 bygninger, noe som er ganske forvirrende til tider. Heldigvis har de gode kart og navnet på bygningene ligger på google maps. Den grå runde bygningen, også kalt «The big tin can» er hovedbygget, her ligger de største forelesnings salene.

 

Touchdown Moshi og KCMC

Nå har vi vært i Moshi i fire dager og begynner å finne oss mer og mer til rette. Vi er delt i to ulike hus på Doctors Compound, hvor Isa og Ane er i det ene huset og Marie, Sølvi og Svanhild er i det andre. Derfor skriver vi (Isa og Ane) et innlegg om oss, og de andre skriver senere om sine opplevelser. Standarden på husene er litt annerledes enn hjemme kan man si, men vi er så tilpasningsdyktige at dette skal gå helt fint. Akkurat nå bor vi med ei norsk jente og en tysk gutt, men det er stadig utskiftninger så til uka venter vi noen nye. Totalt er det plass til 7 stk i huset. Her er noen bilder av vårt nye hjem:

     

         

I helgen var vi i på Ameg Lodge som er et hotell i nærheten hvor det er treningsrom, svømmebasseng, restaurant og dusj med litt mer kraft i dusjhodet enn i huset vi bor i. Der koste vi oss med trening, bad og sol, og vi trasket fornøyde hjem en nyanse mer rosa. På lørdag og søndag dro vi ut og spiste med en gjeng norske studenter fra Volda som vi har blitt kjent med her nede. De delte tips og triks og har vært veldig hyggelige mot oss, så vi håper å se mer til dem. 

Mandag var det tid for første dag i praksis, men den ble relativt kort. Det eneste vi skulle gjøre var å registrere oss og betale for bo og for å få lov å være på sykehuset. Dette bød på litt problemer, da vi ikke hadde tatt ut nok dollar i Norge. Det viste seg at vi måtte ta ut i tanzanianske shillings, for å så gå i en bank og veksle det til dollar. I og for seg greit, men når summen man må ta ut er 2.240.000 tzs og maks uttak per gang er 400.000 tzs så tar det sin tid. 

I dag har vi endelig kommet i gang med praksis og møtt veilederen vår. Han heter Simon og har hatt studenter i 12 år, så vi tror dette skal bli bra. Det blir mest observasjon den første uken, så vi får bare følge med og notere ned det vi lurer på. På avdelingen vi skal være på (ergoterapi-avdelingen) vil vi blant annet møte pasienter med slag, spinalskader og barn med CP og ulike syndromer og utviklingshemminger.

 

I dag hadde de en gruppe med slagpasienter inne i rehabiliteringsgruppe hvor vi så de brukte mange av de samme prinsippene vi har lært, så det var betryggende. Vi fikk også se på hvordan han lagde en ortose i skinn til å holde bestikk, en penn eller en tannbørste. Hjemme i Norge ville vi bestilt eller kjøpt den ferdig, så det var veldig spennende å se hvordan han målte opp og holdt på.

  

Hilsen fra Isa og Ane