Plutseleg var det januar og eg er på plass på Stord igjen. Sidan sist har eg hatt ein eksamen som gjekk over all forventning! Lærarane er tett på oss, og me er ei fin gruppe med studentar i klassen. Dette gjorde at eksamenssituasjonen var så behagelig som ein eksamen kan vere. No har eg ein eksamen igjen, sidan semesteret i Nederland varer til februar.
Den siste tida i Deventer brukte eg på å jobbe med eit sjølvvalt prosjekt. Resultat og det eg lærer frå dette blir det eg presenterer på neste eksamen. Ein medstudent og eg har fått moglegheit til å møte ei kvinne frå Sør Sudan som kjempar for menneskerettigheter, spesielt kvinners rettigheter, i heimlandet. Under vårt opphold i Deventer var ho også i same by for å «kvile» frå arbeidet i Sør Sudan som er både risikabelt og slitsomt. Vårt prosjekt dreide seg om å bidra til å gjere hennar kvardag i Nederland betre. Med det kunne me hjelpa ho med å laga ein arena for å fortelja hennar historie, laga ei workshop som ho kan bruka i heimlandet og ikkje minst å berre væra ein venn når ein kjem åleine til eit nytt land.
I tillegg har eg møtt ei venninne eg studerer med på Stord som skulle til Amsterdam og eg har reist litt meir! Eg fekk besøk av kjærasten min som var på utveksling med HVL i Portugal. Me hadde fine dagar i Deventer, der det var julefestival. Deretter pakka me med oss alt og drog til Berlin. I Berlin var det julemarknad som stod øverst på prioriteringslista. Me fekk med oss fleire av desse i tillegg til andre severdigheter, historie og god mat før det var heim att til Norge.
Som sagt gjenstår berre ein eksamen frå oppholdet og eg er så heldig å få lov å ta den over videosamtale. Deretter blir det å overføre studiepoeng til studieplanen min. Krysser fingrane for at eksamen går bra!
Kvardagen har for alvor meldt seg på utveksling, noko som kan vera både fint og litt hardt. For min del føler eg meg heldig som studerer utenlands. Fordi med det høyrer forelesingar, ein klasse å vera ein del av og nokon som forventar noko av meg. På den andre sida skjer det ikkje veldig mykje utanom, på den sosiale fronten. Som eg har nemnt tidlegare krev dette meir initiativ av meg. Heldigvis svarar deg seg med den innsatsen. Eg har fått både Nederlandske venner, og venner frå andre plassar i verden. No prøver eg å fylle kvardagen med både sosiale aktivitetar, men også med studie og eigentid.
Før eg reiste på utveksling hadde eg ein forventning om å ha frihet og moglegheit til å reise litt rundt. Eg elskar å reise og å oppleve nye plassar og byar. Med kjæreste på utveksling i Portugal har behovet for å reise litt rundt vært ekstra sterkt. Desse faktorane har resultert i litt reising: ein togtur til Paris for ei langhelg, ein høstferie i Porto og Viseau i Portugal, eit besøk av bestevenninna mi her i Deventer og tur til Amsterdam saman. I tillegg har eg besøkt fleire byar i Nederland saman med venninnene mine herfrå. Det har vært fint å sjå igjen nære og kjære, få anerkjennelse for den ein er, ha moglegheit til å snakke litt norsk igjen og til å tulle og tøyse uten å måtte forklare sin eigen humor.
På den andre sida har eg no studert her i over to månadar. Alt går på engelsk. Eg vil seie sjølv at engelsken min var gjennomsnittleg når eg reiste ned. Skriftleg klarte eg meg godt, munnleg var eg litt treigare. Om eg får seie deg sjølv er eg blitt betre, men best av alt; meir avslappa. Det er fint å kjenna på. Eg tenker ikkje lengre over, og stresser ikkje med, at undervisning foregår på engelsk og på onsdag har eg min fyrste munnlege eksamen. Dagane går derfor i studering, reflektering og klargjering til presentasjon. Eg er spent på korleis det vil gå, og skal oppdatera her korleis opplevelsen er.
Fram til det håpar eg dykk har ein fin haust. Hausten i Nederland byr på fine fargar, mykje godt opphald i veret og fin belysning i bykjernen. Eg er eit haustmenneske og nyt den i ny by.
For tredje gong er eg utanlands i forbindelse med lærarutdanninga mi på HVL Stord. Dette semesteret er eg i Deventer, ein by i Nederland. Her studerer eg på Saxion University of applied sciences. Tidlegare har eg vore både i praksis Tanzania i Afrika, og i Danmark på nabospråkskurs. No tar eg fyrste semester av siste året mitt på grunnskulelærarutanninga (GLU 5-10) på utveksling i Deventer. Her studerer eg Global Citizenship in Education (skal tilsvara samfunnsfag).
Som dykk forstår er eg både reiseglad og eventyrlysten. Eg grip gjerne sjansen til å reise når det er i samarbeid med utdanning eller liknande. For meg handlar dette om å få reise med mål og meining, under ordna forhold, og ofte billegare enn ferieturar. I tillegg får ein moglegheit til å bli kjend med nye plassar, folk og kulturar, berre gode grunnar! Eg er 25 år, kjem i frå Bømlo, lett å bli kjend med, smilande og åpen. Ein engasjert student som likar både fjellturar, sjø, avslapping, innekos, familie og venner.
I dette innlegget vil eg fortelje litt om søknadsprosessen før utveksling, kvardagen i ny by og litt opplevingar av studiet så langt. La meg starte med det fyrste: Interessen min meldte seg allereie fyrste året, fyrste gongen me fekk høyra om moglegheita. Australia, USA og Asia frista umiddelbart. Fram til vårsemesteret i tredjeklasse tenkte eg ikkje meir på det, men eg visste eg ville. Dei samme landa dukka opp igjen, men eg var heilt åleine om å søke frå mi utdanning og desse landa krevde at eg måtte setja saman min eigen studieplan og få den godkjent.
Etter samtalar med Helene som jobbar på utvekslingskontoret, fekk eg anbefalt studiet eg studerer no. Eg fekk veta at læraren som var med oss til Afrika, ein dyktig og engasjert lærar, hadde vært i Nederland og «starta» samarbeid med Saxion. Dette var ein pakkeløysning som var klar og godkjent. I tillegg noko eg kunne få bruk for som lærar. Ikkje minst stolte eg utruleg mykje på engasjementet til læraren. Må også nevne at Erasmusstipendet frista veldig, eit stipend ein får i tillegg til det frå lånekassen. Søknadsprosessen var noko innvikla og tung, men eg fekk mykje god hjelp frå Helene! Det blei utan tvil verdt det! Så til dykk som vurderer det: berre stå i det, og spør om hjelp!
At eg hadde eit pakka og klart utdanningsprogram klart for meg gjorde at kvardagen i ny by og opplevelsen av studiet var bra med ein gong. Saxion er ein passeleg stor skule, men me er ein liten klasse. Me er tett oppfulgt av lærarane og dette gjer at det er lettare å bli kjend med folk og eg føler med ivaretatt. Me har ikkje dei tradisjonelle pugg-og-husk-eksamenane, men blir vurdert ut i frå eige refleksjonsnotat og eit prosjektarbeid. Eg bur i studenthybel der eg deler kjøkken, toalett og dusj med fire andre jenter, det er heit greit! Eg bur 15 min. gange frå både skule og bykjerne og 5 min. frå togstasjon. I byen bur det i underkant av 100 000 personar, og det er utruleg koselig her!
Akkurat no slit eg litt med å lasta opp bilder, så dei kjem seinare!
Håpar selvfølgelig nokre finn dette både interessant og inspirerande. Eg blir glad for alle tilbakemeldingar og spørsmål angåande det eg har skrive. Meir vil komma etter kvart.
Plutseleg var tre månader gått. Tiden gikk utrulig fort. Det var so mye sosialt som skjedde hele tiden kombinert med bacheloroppgaven. De siste vekene, eller kanskje den siste månen var veldig hektisk. To uker for bacheloren skulle inn måtte Ann-Kristin, Jarle og Maylee fullføre all lagarbeidet sitt, slik at dei hadde litt tid til å bare fokusere på skrivingen. Maylee fikk gjort ein del i starten, som gjorde at hun hadde tid til å reise litt i begynnelsen av mars. Før siste innspurt var dermed Maylee en liten tur til Kina og besøkte en i Beijing som faktisk var på utveksling på HVL campus Bergen for noen semester tilbake samt sin familie før ho drog til Sør-Korea for å møte opp med en gjeng der som ho hadde blitt kjent med i Hong Kong. I denne perioden jobbet Jarle og Ann-Kristin kjempe hardt på lab for å prøve å fullføre alt arbeidet og skaffe resultater til bachelorprosjektene sine.
Maylee i Beijing. Han til venstre var på utveksling på HVL, Bergen for tre semester siden. Hun til høgre har hun blitt kjent med i Hong Kong.
Kompisen til Maylee tok ho med på en lunsj som inneholdt tradisjonelle Beijing retter.
Hjembyen til Maylee sine besteforeldre
I Sør-Korea besøkte Maylee blant annet Gyeongbokgung palace og kledde seg i tradisjonell sør-koreansk folkedrakt.
De to siste ukene før avreise innebar mye skriving for alle tre, og noen av dem følte seg kanskje litt for tapt da de hadde en del skrivesperre samt at resultatene kom litt sent. Men jobbet hardt og onsdag 27. mars leverte ble deres bachelor levert inn. Jarle og Ann-Kristin drog hjem igjen tidleg fredag 29. mars, mens Maylee ble igjen en uke til.
Veldig fornøgd med levert bachelor
Siste dagen på lab
De var også veldig heldige med buddyene deres, som trass for også travle hverdag tok de med på ein fjelltur.
Suicide Cliff
Fjellturen tok litt kortare tid enn planlagt, så etterpå tok de seg en tur til Choi Hung Estate Building og hadde ein fotoshoot der.
Fire uker har nå gått og vi er allerede halvveis i vårt studie her nede. Tiden flyr av sted i godt selskap, både i og utenfor jobb.
Vi, Kathrine og Rebecka, er interns hos Breadline Africa, og vi jobber fra deres kontor som ligger i Somerset Road i City Bowl. Organisasjonen har tre fokusområder der det første er å fremme barns læring og utviklingsområder for fremtiden. Dette gjøres i form av rekonstruerte containere og prefabrikerte enheter til toaletter, kjøkken og klasserom. Det andre er biblioteksfasiliteter der de rekonstruerer containere til biblioteker, og det siste er spesielle initiativer og prosjekter som for eksempel utflukter, skolesaker, og matprosjekter der de lager mat og gir bort gratis.
Breadline Africa er en registrert non-profit organization (NPO) – en ideell organisasjon på godt norsk. Dette innebærer at de ikke drives av fortjeneste, men av dedikasjon og engasjement til et gitt formål for all inntekt utover det som kreves for å drive organisasjonen.
Breadline Africa er i all hovedsak drevet av donasjoner. En av organisasjonens utfordringer i dag er at deres givere i gjennomsnitt overskrider 75 år. Majoriteten av disse kommer fra Irland, England og Nederland. Høy gjennomsnittsalder, i tillegg til iverksettelse av GDPR (personvernloven) har ført til at Breadline Africa ikke lenger kan støtte seg utelukkende på donasjoner. De ønsker derfor å finne en alternativ inntektskilde/value proposition, og det er dette som er vår hovedoppgave som interns. En del av oppgaven består også av å implementere aspekter ved BBBEE -kommisjonen (Broad-Based Black Economic Empowerment) som er et slags poengsystem for bedrifter og organisasjoner. Systemet er svært kompleks, men er i bunn og grunn et politisk initiativ tilrettelagt for et mer likestilt, inkluderende og styrket Sør-Afrikansk samfunn. Dette foregår i form av at bedriften samler opp poeng når de bidrar til utvikling av små virksomheter som er hel- eller deleid av svarte/mørke, samt sysselsetting og kompetanseutvikling av svarte/mørke. Det er flere områder man kan score poeng på, men vi skal fokusere på områdene «Enterprise development» og «Skills development». Til nå har vi brukt mye tid på brainstorming og sammenligning av andre lignende organisasjoner. Vi ønsker å nevne at vår bruk av ord som «svarte», «hvite», «fargede», «mørke» er en realitet i Sør-Afrika, og brukes i dagligtalen om både andre og seg selv (ikke som negativt ladede begreper). Og selv om dette kanskje ikke oppfattes som normalt eller greit hjemme i Norge, så er dette normaliserte begreper her, og vi har lært oss å akseptere det . Det føles riktignok merkelig for oss også.
Lansering av klasserom i Khayelitsha
En av de første dagene vi var her ble vi invitert til å være med teamet i Breadline Africa til en lansering av to nye klasserom i en Township som heter Khayelitsha. Dette var en spennende og gøy opplevelse. Dagen ble markert med sang fra barna som skulle bruke klasserommet, historier fra de voksne som jobbet der, og mye takknemlighet. Vi ble også servert nystekte muffins og middag laget av de lokale.
Diverse
Ukene er lagt opp for én skoledag, og fire dager internship, men arbeidstiden er relativt fleksibel både for oss og for de ansatte i organisasjonen. Skoledagene er todelte, der første del er tradisjonell forelesning, generelt om Sør-Afrika, mens den andre delen omfatter en såkalt peer-session. Sistnevnte har vi annenhver uke, og innebærer nærmere bestemt en slags refleksjonstime der vi har mulighet til å snakke om opplevelser knyttet til internship, og oppholdet generelt.
Mohammed og jeg (David) arbeider som interns for et selskap som opererer innen avfallshåndtering i Sør-Afrika. I en situasjon der mye avfall havner og blir værende på søppeldynga, arbeider Y-Waste med å hente avfall hos en rekke kunder innen hotell, – restaurant og café, – skoler, dagligvarebutikker og lignende. Arbeidet de gjør er viktig, ikke bare for Sør-Afrika, men globalt.
Avfallet Y-Waste henter sorteres og avfall som plastikk og glass resirkuleres, mens det organiske avfallet konverteres til kompost og selges videre som næringsmidler til plantevekst til bønder. Prosessen med å omgjøre det organiske avfallet til kompost bidrar til at ikke all avfall havner på dynga og til en grønnere verden 🙂
Siden oppstart 8 år siden, har selskapet et behov for å bedre sine systemer. Selskapet er i vekst og har identifisert mulige utfordringer de står overfor. Våre oppgaver for Y-Waste er å effektivisere selskapet gjennom å foreslå digitale løsninger for administrasjon og ansatte. I dag arbeider selskapet mer eller mindre manuelt med bruk av lister for å holde trinn med hvilke kunder sjåførene skal hente avfall hos daglig. Dette fører til mye papirarbeid. Samtidig fører den manuelle føringen med seg mye dobbeltarbeid for selskapet, noe de ønsker å gjøre noe med.
I tråd med situasjonen Y-Waste er inne i, har vi undersøkt alle aspekter av selskapet, deltatt i det daglige arbeidet med administrasjon og de ansatte som henter avfall for å få et bedre bilde av hele prosessen. Videre jobber vi nå med å foreslå ulike digitale løsninger som kan passe forretningsmodellen til Y-Waste med mål om at løsningen skal spare tid og penger, fjerne unødvendig dobbeltarbeid og bevege selskapet inn i en mer digital tilværelse.
Her er en liten bildesamling som viser både opplevelser på jobb og privat i Cape Town:
Oss og Emile (eier av Y-Waste)
Mohammed i Bo-Kaap
Bo-Kaap 2.0
Hos Organics Recycling Association of South Africa (ORASA)
Jeg (Christine) og Frida jobber for NOAH, og tenkte vi skulle legge ut en liten oppdatering om hvordan det er å jobbe for dem.
NOAH holder til på to ulike lokasjoner i Cape Town: Woodstock og Khayelitsha. Vi har vårt faste kontor i Woodstock, men reiser fra tid til annen ut til Khayelitsha. NOAH jobber for å bedre livene til sosiale pensjonister. Dette er de menneskene som ikke har privat pensjon, men kun mottar R 1700 per måned (NOK 1037). Dette er den eneste inntekten de har, som de må kjøpe mat, betale leie og leve på, for en hel måned. NOAH bistår disse menneskene med å tilby jobber, billig bosted og rimelig helsetjenester.
Som en del av arbeidet har NOAH seks sosiale småbedrifter, som gjør alt fra å smelte om lys til å selge mat. Hver av disse små bedriftene har sine egne «systemer» for å ta betalt, bestille, banke osv., og en av våre arbeidsoppgaver er å slå sammen og gjøre det mer digitalt. Dette er en stor utfordring her nede på grunn av pris, elektrisitet og endringsmotstand fra pensjonistene. NOAH har begrenset med finansielle ressurser, så vi må søke finansiering fra donorer. Det er også noe som heter «loadshedding» her nede, som rett og slett er at myndighetene skrur av elektrisiteten i ulike områder i perioder på en til fire timer, på grunn av utfordringer hos ESKOM. Pensjonistene har ikke smartmobiler, så det vil kreve mye opplæring for at de skal klare å bruke et digitalt kassesystem.
Kontorene våre ligger i andre etasjen av et housing-project, som innebærer at det er masse pensjonister rundt omkring. Når vi kommer på jobb har de alltid fysioterapi, som ender med at vi forstyrrer timen fordi de blir så glad for å se oss. Det er noen som har gitt oss kallenavnene «Norway and Sweden», men vi er usikre på hvem som er hvem.
Her er en collage som oppsummerer de siste fire ukene:
Nå er vi kommet godt over halvveis på turen våres, og så langt kan det oppsummeres som en sykt bra tur. 10 pluss poeng tildeles også til lifehacken ved å strupe vinterdepresjonen kort med å reise til 35 grader pluss. De siste dagene har gått med til å skrive bacheloroppgave, hvilket er bra kjedelig som man sikkert kan tenke seg. Man lager seg gode ideer om å bli ferdig før man reiser, hvilket anbefales på det sterkeste, men det er fult mulig å gjennomføre oppgaven her dersom man er litt treig med å komme i gang eller hvis man innerst inne en skippertaksstudent som er i behov av å bruke angst som skrivebensin.
De siste ukene har vi vært på neonatal, emergency unit og burn unit. Det er ikke til å legge skjul på at det å «arbeide» i et annet helsevesen, byr på noen kulturelle utfordringer, for ikke snakke om språk utfordringer. Men med det sagt er den generelle mottakelsen av oss veldig bra. MUHAS og deres praksisveiledere er også veldig behjelpelige, fleksible og tilgjengelige hvis det skulle være noe. Inntrykket er, jo mer du byr på deg selv jo mer inkludert blir du. Dette er kanskje noe uvandt for oss nordmenn, vi som helst sitter alene på bussen. Her må du ta ansvar selv for å få komme til! Vi sitter igjen med særlig mange inntrykk, på godt og vondt, etter å ha vært i praksis på brannavdelingen. Her er det barn helt ned i 1 års-alderen som har store forbrenninger over hele kroppen. Grunnet økonomiske begrensninger får de minimalt med smertelindring. Alle pasientene bytter bandasje annenhver dag (med mindre det er tegn på infeksjon) og dette har vi fått være med på. Sykepleierne som jobber på avdelingen er svært dyktige til dette, men for oss utenforstående kan hele situasjonen se svært brutal ut.
På neonatal avdeling!
Det er verdt å nevne at kantinen ved MUHAS serverer knallgod tanzaniansk mat for en slikk og ingenting. For et fullverdig måltid og et stort glass med juice betaler vi under 10 kr. FOR EN DEAL!
Vi har etter hvert klart å finne hverdagen her i Dar Es Salaam. Vi prøver å gjøre kjekke ting sammen på fritiden og Dar har noe å by på for alle. Vi har blant annet prøvd kickboxing, yoga og squash. Sistnevte har falt i god smak og blitt en fast rutine hver tirsdag. Vår lille klubb Squash-Beasts spiller på GymKhana og betaler bare 20K (aka ca 70kr) per pers for å spille så lenge vi vil. Ellers er stranden lett tilgjengelig på Kigamboni, som er en lita fergetur på 1 kr unna sentrum. På kvelden byr Dar på håndfuller med restauranter fra alle verdenshjørner, nattklubber og scener med dans og live musikk. Noen av våres favoritter blant restaurantene har blitt Grill house (verdens beste vegetarburger), Chowpatty (god indisk vegetar, prøv en skikkelig saftig Dosa), Central park cafe (ÅSM tacobowl, milkshakes og brownie!!) og sist men ikke minst Romeo`s juice and smoothie (ligger i Kigamboni, knallgod burger til svimlende 6000 shilling).
Også sånn i forhold til pakkeliste så finner man alt man trenger her nede. Du kommer langt med de tre P’ene (Penger, pass og prevensjon) :p Kariakoo, et distrikt noe vest i Dar, har tallrike gater kilometer lange dedikert til hver sin kategori. Altså en for hus gjenstander, en for klær, en for møbler, en for elektronikk osv. De er også flere kjøpesentre som har det meste man kunne trenge og apotekene selger solkrem og malariamedisin, for relativt mye billigere enn hjemme.
En av de første helgene våre i Moshi dro vi på en 40 km lang sykkeltur. Syklene var i grei kvalitet, men med noen tvilsomme lyder som vi etter hvert lærte oss å overse. I løpet av våre timer på sykkelen var vi innom sukkerplantasjer, risplantasjer, to landsbyer og Rau Forest. For alle som liker å sykle og ønsker å se Moshi og landsbyene rundt fra et annet perspektiv, er denne turen absolutt å anbefale.
TPC er en av de største sukkerprodusentene i Tanzania. Åkrene med sukkerrør er enorme. Det er sukkerrør så langt øyet kan se og enda litt lengre. De dyrkes vekselsvis slik at det alltid er en stabil og jevn produksjon av sukker.
Etter å ha syklet gjennom sukker- og risplantasjer ankom vi Rau Forest. Det nærmet seg de dagens varmeste timer, og vi priste oss lykkelig for at de skulle tilbringes i skyggen inne i skogen. Vi syklet en god stund rundt på apejakt. Her så vi både Colubus monkeys og Blue monkeys. Inne i skogen finner man også et av Øst-Afrikas eldste teaktrær. Treet er rundt 200 år gammelt og måler en diameter på over 3 meter og er over 50 meter høyt. Dette treet ble tidligere brukt i rituelle sammenhenger, der lokalbefolkningen kom hit for offerhandlinger. Den gangen kunne man finne både kaniner, høner og sau liggende her, som var blitt ofret. I dag er det ordnet til rasteplass her, og vi tok oss en god lunsjpause i skyggen.
Etter omlag 40 km på sykkelsetet var vi både øm og støl da vi endelig kom tilbake til byen. Vårt siste stopp var Moshi Railway Station. Togstasjonen ble nedlagt i 1990 og er i dag bare et minne fra fortiden. Her er det laget til en liten kafé som serverer enkel varm og kald drikke, samt en fantastisk utsikt mot Kilimanjaro i solnedgang fra deres røde plastikkstoler.
Og til slutt et bilde fra bananhagen til vår rafiki Marco!
Nå har vi vært drøye 3 uker i Moshi og har funnet oss godt til rette. Moshi ligger ved foten av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell eller toppen av Afrika som tanzanianerne kaller det.
Vi bor på Doctors Compound, som er et boligområde med flere hus tilknyttet til KCMC. Som studenter bor man gjerne i hus med 5-8 andre. Da vi kom var alle studenthusene fulle, så vi fikk et legehus alene mens vi venter på ledig plass i et av studenthusene. Huset har også en egen hushjelp, Anna, som er helt fantastisk flink og hjelpsom. Hun er en maskin på å vaske klær for hånd! Området er inngjerdet og det er vakthold ved inngangsporten. En ting som er greit å vite for fremtidige studenter som skal bo på Doctors Compound er at springvannet her helt fint kan drikkes, uten koking eller videre tiltak.
Her er noen bilder fra huset vi bor i:
Siden vi har korte dager i praksis, som følge av mange inntrykk og varmen, får vi mye fritid etter lunsj. Da er løsningen Ameg Lodge. Ameg Lodge er i utgangspunktet et hotell, men har også månedsmedlemskap der man får tilgang til basseng og solsenger, treningsrom, internett og rabatter i restauranten. Her er det stort sett internasjonale gjester og besøkende, og mange av de andre studentene som er i byen benytter seg av dette stedet.
Amen Lodge, en 30-minutters gåtur i rolig tempo unna Doctors Compound. Her tilbringer vi mye tid!
Praksismessig har vi sammen med sykepleiekoordinator på KCMC ordnet en rulleringsplan over 8 uker, der vi er 1-2 uker på hver post. Vi har allerede vært en uke på brannskaden og en uke på CCFCC (HIV-klinikk med en post for voksne og en post for barn/familie). Uken som nettopp har gått har vi fått prøvd litt forskjellig. Vi har hatt en dag på onkologi, en dag på ortopedisk klinikk og to dager på kirurgisk intensiv. Kirurgisk intensiv skal vi være enda en uke på. Videre fremover skal vi være på akuttmottaket, pediatrisk avdeling og føden. Vi var veldig imponert over onkologisk avdeling der de har cellegiftbehandling fem dager i uken, i tillegg til kreftklinikk to dager i uka. Avdelingen ble startet opp i 2016, og KCMC ble da det tredje sykehuset i Tanzania som tilbyr cellegiftbehandling. De jobber også målrettet for å etter hvert få åpnet en egen kreftsengepost og deretter å kunne gi et tilbud om strålebehandling. Eneste stedet i landet de tilbyr strålebehandling er per nå i Dar er Salaam.
Praksisen hittil har vært veldig innholdsrik med mange sterke inntrykk. Vi har sett mye som er bra og kreativt sykepleiefaglig, men vi har også sett hvilken betydning system og ressurser har for å yte god sykepleie. Alt i alt er vi positivt overrasket!
