Livstegn fra Tyskland

Heihei!
Nå har det gått en ny mnd på utveksling, og jeg begynner for alvor å finne meg til rette i Tyskland. I dette innlegget tenkte jeg derfor å komme med litt praktisk info for deg som vurderer å ta et semester i Oldenburg.

Bolig:
Når du søker om utveksling må du samtidig velge om du vil søke om studentbolig, eller leie privat. Skolen har begrenset med studentboliger, men utvekslingsstudenter blir prioritert og jeg vet kun et fåtall som ikke fikk plass. Jeg valgte dette alternativet selv og har ikke angret et sekund – betaler ca. 1600kr/mnd (!) og bor rundt 10 minutters gange unna universitetet. I tillegg er det kjempesosialt og hver studentbolig har sine egne aktiviteter og sin egen studentbar. Det er ca 5 bygninger med studentboliger, noen er finere enn andre, det varierer mellom 1-14 romkamerater, og noen er i byen (10 min med buss) mens andre er nære skolen. Leier du privat får du ofte bedre standard, men leien er igjen dyrere – rundt 4000kr/mnd.

Transport:
Jeg ville uten tvil kjøpt en sykkel, uansett om du bor på campus eller i byen. Det sparer deg MYE tid! Uansett får du gratis kollektivtransport i hele denne delen av Tyskland dersom du viser studentkortet ditt. Det sparer deg for hundrevis av euro, så bruk muligheten mens du har den! Bare de siste ukene har vi reist gratis til Bremen, Hamburg og Hannover, og skolen setter også opp billige turer til Holland og andre deler av Tyskland.

Campus:
Skolen har to campuser, Haarentor og Wechloy – og hvilket du går til avhenger av hva du studerer. Jeg har kjemi og biologi på Wechloy og økonomi/samfunnsdag på Haarentor. Det er ca 1 km mellom de, og det går busser hvert 20 min (du kan også gå) – men her anbefaler jeg igjen sykkel, spesielt om du må reise endel fram og tilbake. Hver campus har bla. bibliotek – og kantine der du for 2-5 euro kan velge mellom 15-20 forskjellige middager.

Fag/ Eksamen:
Jeg hadde en litt ‘rocky start’ her nede, da det viste seg at jeg var eneste søker på studieprogrammet jeg trodde jeg skulle delta på – så flere av fagene mine ble avlyst. Selv om det var veldig stressende så er det også greit å vite at om noe går galt, så er det veldig mange som jobber hardt for at du likevel får en god utvekslingsopplevelse! Eksamen her er ganske ulik det jeg er vant med hjemmefra. Eksamen er en 20 minutters presentasjon (du velger selv tema/dato fra en liste), diskusjon etterpå, også er du ferdig! Du trenger altså kun å kunne ditt tema, heller enn å pugge hele pensum. Til gjengjeld får man bare 3 studiepoeng i de fleste fag, så man må ha ganske mange flere fag her enn hjemmefra. I andre fag må man skrive en 10-15 siders rapport for å bestå.

Tror det var alt jeg kommer på i denne omgang, legger ved et par bilder fra de siste ukene – inkludert et bilde av den gangen jeg fikk servert ‘sprøstekt melorm’ til lunsj!

Tips & triks i San Diego

Ållrait! Tenkte å slenge inn et lite innlegg om litt «Tips & Triks» her i San Diego! Bare litt praktisk om lure ting her i SD!

Transport
Her i junaiten finnes det slightly flere transportalternativer enn hjemme. Både Uber og Lyft blir flittig brukt, og begge appene har rabatter for førstegangs registrering, så det er jo greit! Billig er det også, sånn generelt sett. 

Når det gjelder offentlig transport, så er det et ganske enkelt og rimelig system her i SD. Trolleyen har tre linjer, Green – fra Downtown, via SDSU, til Santee, Orange – Fra Downtown, til El Cajon, og Blue – fra Downtown, til San Ysidro, som ligger helt veg grensen til Mexico.

I tillegg går det masse busser, og SDSU har sin egen transport-terminal, så superbeleilig i forhold til å komme seg rundt!

Jeg vil anbefale å laste ned billett-appen til MTS – CompassCloud – siden man kan kjøpe billetter rett i appen, enten ved hjelp av bankkort, eller PayPal. En dagsbillett (typen som vi brukte mest) koster 5 dollar, og da kan man reise så mye, og så langt man vil, innenfor San Diego. SDSU tilbyr også internasjonale studenter å kjøpe et semesterpass, men dette må hver enkelt selv vurdere om det er verdt. Semesterpasset koster en del, og vi fant ut at vi ikke ville bruke masse penger, og at vi ikke kom til å bruke det nok til at det ville lønne seg.

Her på campus har vi også gule Ofo-sykler, som er supergreit å bruke for å navigere rundt på det store området som omfatter SDSU campusen! Last ned Ofo-appen, og sykle i vei!  😀

Kino
SDSU studenter får rabatt på hver eneste kinobillett man kjøper på AMC Theatres i Fashion og Mission Valley. I tillegg kan man også melde seg inn i AMC Stubs, og da får man ekstra rabatter, som 5$ Tuesday Movie Deal hvor billettene koster bare 5$ hele tirsdagen! I tillegg får man rabatt på popcorn og drikke, så score! Fikk forresten vite hin dagen at det går an å kjøpe noe som heter «MoviePass», hvor man subscriber på nettsiden for ca. 10 dollar i måneden, og dermed kan se ubegrenset med filmer – så gjerne verdt å sjekke det ut om du liker å gå på kino!

 

Daglivarehandel
Noe av det jeg syns er morsomt her i junaiten er daglivarebutikkene. Alt er mye større her enn hjemme, og de vanligste butikkene jeg har benyttet meg av her borte er Target  <3 og Walmart, samt Trader Joes, som finnes her på campus! Både Target og Walmart har ALT man kan tenke seg av dagligvarer, i tillegg til alt mulig annet man kunne komme til å trenge, som sminke, klær, sengetøy, notatbøker, skrivesaker, film, spill, bøker, fritidsartikler, og mye, mye mer!

 

Opplevelser
Som SDSU student har man tilgang til rabatter hos flere store fornøyelsesparker her i California. For eksempel San Diego Zoo, Universal Studios i LA, SeaWorld, Legoland, og flere!

 

StudentSport
Alle studentlagene her på SDSU spiller masse hjemmekamper – og som SDSU student får man gratisbilletter til alle disse kampene! I begynnelsen av semesteret får man tilsendt en mail, hvor man får info om hvordan man går frem for å registrere seg til nettsiden hvor man får tak i studentbillettene. Dette gjelder spesielt for SDSU Basketball og SDSU American Football, mens SDSU Baseball, og andre sportseventer som regel opererer etter førstemann til mølla på selve kampdagen, og gir ut billettene utenfor den aktuelle stadionen hvor kampen går for seg!

 

Og det var i grunnen det jeg kom på for øyeblikket, får heller oppdatere innlegget om jeg kommer på mer! Sååå, snakkes neste gang bloggen!

De to siste ukene i praksis

Litt mer føden, infertilitetsavdeling og 1. mai

Nå er det nest siste uke i praksis og vi er snart ferdige her nede.

Fødeavdelingen:
Denne uken var vi igjen to dager på fødestuen, hvor vi nå fikk delta litt mer ved å legge inn venefloner, urinkatetre, ta underlivsundersøkelse og se på enda flere barn komme til verden. Etter å ha vært to uker på fødestuen har vi fått en helt ny respekt for kubanske kvinner. Før har de vært de trege i butikken som ikke eier effektivitet, men nå er de blitt de sterke selvstendige flotte damene. Vi har lært å trøste, takle blod og fått et helt nytt syn på kvinnekroppen.

Infertilitetsavdelingen:
Vi var med på infertilitetsavdelingen hvor personer med problemer med befruktning kommer. De kommer for utredning og videre undersøkelser, og vi fikk møte både menn og kvinner som hadde problemer.

På det ene laboratoriet fikk vi studere sæd i mikroskop og klargjøring av sæd til inseminering. Vi lærte å kategorisere sæden, slik at vi kunne se hvilken sæd som gav befruktning. Når sæden skulle klargjøres til inseminering ble den sentrifugert slik at kun de gode sædcellene ble med videre til insemineringen.

Vi fikk være med å observere når kvinner tok ut egg som skulle befruktes i prøverør. Her ble kvinnen lagt i narkose, før eggene ble hentet ut. Årsakene til at dette må utføres er for eksempel at kvinnen har få egg som gjør det vanskelig å befrukte henne. Det ble innført en væske i ovariene, og når den ble tatt ut igjen ble eggene med tilbake. Væsken ble straks undersøkt for egg i et laboratorium og dersom det ikke var kommet med egg, måtte prosedyren gjentas. (RIKTIG?) Hos noen damer tok det lang til før de fant egg.

1. mai:
1. mai – arbeiderenes dag – blir feiret stort på Cuba, og vi fikk være med på feiringen. Vi fikk følelsen av 17. mai feiring, hvor vi hadde flottet oss på håret, hadde på rene uniformer og norske flagg i hånden klare for å gå i tog. Oppmøte kl 06:30 – ble 07:00 (kubansk tid – alltid sene), paraden startet 7:30 – ble 08:00 (kubansk tid igjen). Hele byen hadde møtt opp ved baseballstadion og var klare for å gå i tog. Kubanere som fartet fra ene stedet til det andre med lydvolumet på fullt ble et kaos, men da selveste nasjonalsangen kom på sto alle helt musestille. Etter litt mer farting hadde endelig alle kommet på plass i toget og vi var klare til å gå. Etter paraden var det duket for å titte i bodene som var plassert rundt omkring og å spise churros.

Siste uken på vakre Cuba
Pediatrisk sykehus
Siste praksisen vår på Cuba var på pediatrisk sykehus. Her møtte vi barn i alle aldre med forskjellige skader. Vi observerte intensivavdeling for nyfødte og for barn opp til 18 år. Møtet med denne avdelingen var tøft for mange av oss. Her var det babyer opp til 11 mnd som hadde trakeostomi og var avhengig av en maskin som pustet for dem og noen av babyene hadde lagt på denne avdelingen siden de ble født. På denne avdelingen hadde de omtrent de samme maskinene og utstyret som man har i Norge.

Vi besøkte også en avdeling som var operativ intensiv. Her var det babyer som hadde blitt operert og måtte ligge i kuvøse. Denne avdelingen dekket hele Holguin provinsen og de behandlet babyer fra mange andre byer. På avdelingen hadde de en egen operasjonssal som var beregnet til babyene som kom inn på avdelingen. Mange av mødrene til babyene som lå på denne avdelingen måtte være på sykehuset fordi at babyen skulle ernæres med morsmelk. Mødrene hadde en seng og en hylle og alle måtte sove på gangen utenfor avdelingen.

Avslutningsfest
Onsdagen ble det arrangert en avslutningsfest i casaen vår. Denne var laget i stand av lærerne og personellet i casaen. Her fikk vi utdelt sertifikat for oppholdet og praksisene våre. Det ble servert en god 4 retters lunsj med ekstra kake, så vi ble gode og mette. Vi hadde kjøpt Freia melkesjokolade til hver enkelt lærer som de fikk på seremonien sammen med en solsikke og dette ble lærerne veldig glad for. I tillegg fikk alle sykepleielærerne et søsterur hver, siden dette ikke finnes på Cuba. Dette syntes de var veldig stas. Det å ta farvel med alle lærerne var tungt, og vi kommer til å savne dem. Vi har tilbragt mye tid sammen med dem og de har vært en trygghet å ha gjennom praksisen på Cuba.

Siste av alt
Tiden på Cuba har vært et eventyr! Vi har lært mye om landet, kulturen, helsesystemet og ekstremt mye om oss selv som menneske og sykepleier. De siste dagene i Holguin ble brukt til å nyte byen som har vært vårt hjem de 3 siste månedene, før vi satte kursen mot Havanna. Der brukte vi tid på å rusle rundt i byen, spise god mat og bare kose oss før vi satte turen mot Norge. Selv om det skulle bli deilig å komme hjem igjen, var det mange som kunne hatt 3 måneder til med livet på Cuba. Denne perioden har gitt oss så mye, og vi kommer aldri til å glemme den. Takk for oss Cuba – du har vært fantastisk!

Suites on Paseo

Heisann bloggen! Vet at jeg tidligere har nevnt å gjøre et innlegg om stedet jeg bor, så derfor tenkte jeg å gjøre det, nå rett før jeg drar her fra  😆 emmåle!

Suites on Paseo

Jeg bor i privat student-housing, som er drevet uavhengig av San Diego State. Det er mye forskjellige både on- og off-campus housing her, så man kan egentlig velge og vrake. Det er selvfølgelig ikke like lett når man sitter hjemme i Norge, så skjønner at det kan være forvirrende. Men jeg er i hvert fall veldig fornøyd med stedet jeg endte opp med.

Her i The Suites er det stort sett studenter som bor. Det er både single og dobbel/trippel-rom. I tillegg har vi bistro hvor det lages mat hver dag, vi har et gigantisk vaskerom, stort treningsrom, med tredemøller, og resten man kan trenge i treningssammenheng. Vi har også en kinosal, som har plass til 12-15 personer – pluss utendørs jacuzzi, om man har lyst å plaske rundt litt i solsteiken! Such a suite life 😆

Min lille hybel

Jeg har da altså et singelrom, som består av sove/oppholdsrom, og et bad, med badekar, yay! Har for så vidt alt jeg trenger: seng, skap, bord og stol, kjøleskap og micro, og plass til alle tingene mine, så all is good in wonderland..

Praktisk
Jeg tok selv kontakt med The Suites, og ordnet med alt det praktiske selv. Det eneste som er litt tråkig her er at mange av utleiestedene har lengre kontrakter enn det som er nødvendig. Min går for eksempel helt til slutten av juli, selv om jeg drar hjem nå i slutten av mai. Ellers er det ganske greit i forhold til betaling og sånn, man får innlogging til «Resident Login» på nettsidene deres, og fra der kan man administrere det meste. Kontoret her er også veldig hjelpsomt, og kan svare på alt man skulle komme til å lure på. Man får også sin egen postboks her, så det er jo veldig greit.

Pris
Bare sånn at det er sagt, så er prisen for å leie her borte ganske stiv. Man er heldig om man finner noe under 6000-7000kr i måneden. Men det er verdt det. Jeg lover!

Avstand til Campus

The Suites ligger ca. 5-10 minutters gange fra de fleste bygningene på campus, så alt er ganske nært om man bor der. Det er også flere små nærbutikker/kiosker i nærheten, samt en ganske stor Trader Joes, i tillegg til flere spisesteder og restauranter.

Sånn generelt kan jeg anbefale å finne et sted som enten er i nærheten av campus, eller i nærheten av trolley-traseen. Offentlig trafikk i San Diego er ikke av den beste sorten, så kan være en utfordring å få ting til å gå opp, dersom man bort langt borte fra campus og langt fra trolleyen. Da kan det i så fall være en ide å enten leie, eller kjøpe en billig bil for semesteret.

Helt tilslutt vil jeg bare nevne at det bor mange kjekke mennesker her i The Suites, men også generelt her i San Diego! Folk er for det meste vennlige, hjelpsomme, og greie!

Og det var alt for denne gangen – snakkes bloggen!

De boa!

Heisann =)

Det har vært travelt den siste tiden. Det har nettopp vært en stor studentfestival i Coimbra som heter «Queima das fitas» som betyr burn the ribbons. Den begynte 4 mai og avsluttet 11 mai. På dagene har det vært ulike kulturelle aktiviteter som «a serinata» – åpningsseremonien   – og den ene dagen var det parade – da hadde alle fakultetene hver sin store bil som de hadde dekorert og pyntet og som de kjørte rundt i byen med og delte ut gratis øl og annen drikke til alle som ville ha. Studentene  drakk eller kastet øl på hverandre -fordi det var en tradisjon som hørte til paraden. På kveldene og nettene har det vært konserter inne på festival området som ligger ved en elv her.

 

 

Algarve!

Heiehei =)

I påskeferien så var jeg i Algarve. Det er et utrolig vakkert landskap der. Jeg hadde hørt mye fint om området  fra før av men det overgikk forventningene mine.

Lagos – Ponta da piedade

                                     

Jeg var først noen dager i Lagos og så dro jeg til Albufeira som også var nydelig.

Albufeira

Garden route

Vi var så heldige og fikk en lang påskeferie (uken etter den norske påskeferien) og vi planla derfor å utforske sørkysten av Sør-Afrika. Garden Route er en populær strekning langs den sørlige kysten og vi bestemte oss derfor for å kjøre denne turen og oppleve alt som dukket opp på veien. Vi startet med å kjøre fra Cape Town tidlig på morgenen og første stopp ble i Mossel Bay hvor noen av oss testet ut sandboarding. Dette var et nydelig sted med fine sand dunes, hvor vi koste oss masse, men det ble litt knall og fall. Om noen vil teste dette ut anbefaler vi buff og solbriller for å unngå å få sand i munn og øyne (!!!).

Turen gikk deretter videre til Knysna som er en veldig populær ferieplass. Her bodde vi på en koselig, liten campingplass, hvor vi overnattet før vi dro videre til Bloukrans bridge i Tsitsikamma. Bloukrans bridge er Afrikas høyeste bro på 216m, og gjett hva vi gjorde der!

Dette var en sinnsyk opplevelse, og utsikten var helt nydelig!

I Tsitsikamma har de også en nasjonalpark hvor gikk på tur til Storms River hvor de hadde flere hengebroer. Langs stien tok vi masse fine bilder og møtte på mange søte Dassies.

Samme kveld kjørte vi videre til Port Elizabeth hvor vi overnattet i en stor og fin leilighet. Like utenfor Port Elizabeth finnes det en nasjonalpark kalt Addo Elephant park. Her måtte vi selvfølgelig ta turen. Vi hadde egentlig bestilt en guidet tur gjennom parken, men klarte akkurat å komme for sent (African time – vi har blitt som resten av lokalbefolkningen litt f). Heldigvis kunne vi kjøre vår egen bil gjennom parken, noe som viste seg å være lurt i og med at vi endte opp med å bli der i 5-6 timer. På turen fikk vi øye på både zebraer, villsvin og elefanter. Vi så også tusenvis av Flightless Dung Beetles, dette var noen store biller som gikk rundt og trillet på elefantbæsj. Vi så også mange forskjellige antilopetyper, blant annet mange Kudus.

Hele onsdag kveld og torsdag formiddag gikk til kjøring mot det sørligste punktet i hele Afrika, L´Agulhas. Fun fact; her møtes Det indiskehav og Atlanterhavet. På noen dager er det mulig å se skille mellom de to havene ved at bølgene slår i mot hverandre. Dette var en fin, liten by som var verdt å få med seg. 

Planen var egentlig å kjøre hjem samme dag, men på grunn av mye kjøring de siste dagene, fant vi ut at vi ville bli en natt ekstra. På jakt etter et sted å bo, oppdaget vi den lille plassen Arniston hvor vi sjekket inn på et hotell. Her tok vi oss en velfortjent middag og slappet av resten av kvelden. Neste morgen godtet vi oss med det store frokostutvalget før vi spaserte til noen kjente grotter i nærheten. Her var det varmt i vannet og vi koste oss i flere timer på stranden før vi tok turen hjem.

Dette var en helt fantastisk uke og vi har fått opplevd utrolig mye på kort tid. Vi anbefaler denne ruten til alle som tar turen til Sør-Afrika!

FinalsWeek at SDSU

Yoyoyo, in da house! FinalsWeek er offisielt over! Ferdig med alle eksamener, assignments, prosjekter, presentasjoner og allllt! Woohooo!

StudySessions
Vi har hatt study-sessions her i the Suites, så Kenza, Madan og jeg har hengt i bistroen, hvor vi har lest, pugget, konsentrert oss, snakket, ledd og plaget hverandre. Det har vært stress og myyye å lese, men det har også vært veldig kjekt!

 

Erica, Tuong, Jake, Shuib, Melissa, Krysten & Fliso!
Fliso & Kenza!

PH353 Final
Den første eksamenen var på fredag i forrige uke, og det var i PH353 – Human Sexuality & Disease, den gikk ganske greit tror jeg, så tror jeg muligens har en A i det faget. Har i tillegg en liten study-click med de fineste, kuleste folkene i den klassen!

PH362 Final
Neste final ut var i PH362 – International Health, på mandag! Det var en tøff eksamen, og den gikk sånn helt ok! Forhåpentlig blir det en A i det faget også, vi venter i spenning på karakteren for en svær presentasjon som vi hadde forrige mandag, så det blir spennende å se hva som skjer der!

ENS434 Final
Og sist, men ikke minst, dagens final i ENS434 – Promoting Physical Activity & Healthy Eating, som definitivt var tidenes vanskeligste eksamen. Og den gikk, relativt dårlig, men har ganske gode karakterer i det faget fra før, så forhåpentligvis drar ikke den siste eksamen det altfor langt ned! Woopwoop!

Og da var det ferdig! Mitt college-eventyr i USA har kommet til en slutt. Noe som både er digg, men også litt trist! Bir litt kjipt å skulle dra fra alle sammen nå som vi endelig har blitt kjent! Men men, får prøve å holde kontakten med de, asså hva er vel sosiale medier for, lizm!

Carlsbad Flower Fields
Selvom det har vært finalsweek, så har vi også fått tid til litt sosiale eventer og hyggelige outings! PÅ fredag dro jeg til Carlsbad Flower Fields, sammen med Jihan og noen av hennes venner, det var skikkelig kjekt, og sååå fint! Type insane!

 

TajimaRamen
Lørdag dro Kenza, søsteren hennes og jeg til Tajima Ramen for å spise ramen, for første gang! Og det var bare helt vilt godt! Tror nesten jeg må åpne ramen sjappe hjemme i Bergen når jeg kommer tilbake asså! Emmåle!

 

AquaplexChillPill
Det har i tillegg blitt tid til studere litt ved bassengkanten på Aquaplex’en, som er ganske awesome! Så kommer til å savne det, for å si det sånn.

 

Men nå er altså alt sammen over, og jeg har 12 dager igjen i San Diego før jeg vender nesen østover mot New York og deretter hjem til fine Norge igjen! Gleder meg veldig til å komme hjem, selv om det er trist å dra fra alt jeg har opplevd her borte!

Tenker å slenge ut noen siste innlegg nå frem mot avreise, så stay tuned, og snakkes snart bloggen!

PS! I dag har forresten broren min bursdag, så hæppi bursdag til han! 😀

Kilimanjaro

Da har endelig innlegget dere alle har ventet på kommet, nemlig innlegget om vår tur opp til Afrikas tak, verdens høyeste frittstående fjell, Kilimanjaro 5895 m.o.h.

 

Reisefølget består av Mari, Randi, Tonje, Maritha og Maritha sine foreldre. Marie og kjæresten hennes gikk samme rute som oss uken etter, og startet den dagen vi kom ned. Vi har hatt ulike erfaringer enn Marie, som var blessed med mer opphold og godt vær i forhold til oss.

Dag 1

Turen vår startet med avreise fra hotellet 08.30. Derfra kjørte vi opp til 1800 m.o.h., Machame Gate, hvor vi registrerte oss med passnummer og navn.

Machame Gate

Litt venting ble det selvfølgelig før vi kunne komme oss av gårde. Da vi var seks stk. som skulle karre oss opp på toppen trengte vi tre guider: Vincent, Emanuel og Thomas. Alle har vært oppe på toppen utallige ganger og hadde lang erfaring. Vi brukte denne dagen ca 5,5 timer opp til første camp, Machame camp. Denne dagen steg vi 1000 høydemeter, men høydesyke gjorde ikke anmarsj enda da det fortsatt var nok oksygen til både hode, lunger og resten av kroppen.

Popcorn, kjeks, te, kaffe og kakao møtte oss på campen, sammen med ferdig oppslåtte telt. Middag, breefing om morgendag og tannpuss før det bar i soveposen.

Dag 2

Et lite bank på duken og te servert 06.15 vekte oss dag to. Teen ble etterfulgt av pakking av sovepose og klær, for deretter å spise frokost. Dette fant vi fort ut i løpet av de neste dagene ville bli rutine.

Vi var i gang til klokken 08 og tok fatt på neste dag, alle med 3 liter vann i ryggsekken, pluss kamera og diverse. Denne etappen var konstant bratt, og vi følte det gikk rett opp i fem timer. Denne dagen gikk vi sakte fra start, og jeg (Tonje) ble nesten aldri andpusten, så kjente heller ikke på noen høydesykesymptomer på denne etappen. Vi klatret, neida, gikk bratt oppover ca 800 meter til Shira Cave Camp. Denne etappen begynte det å regne etter to timer med gange, og det regnet frem til camp.

Flere av oss var våte til huden, og det tæret greit på humøret, da vi aldri ble ordentlig varme fordi vi gikk så sakte. Så til dere som leser dette, og vil gå Kili når det er regntid,

TA MED DERE ORDENTLIG REGNTØY. En regn-poncho holder IKKE.

Å skifte til tørt tøy var det første vi gjorde da vi kom til camp. Deretter fikk vi lunsj som var svært etterlengtet. Lunsjen ble etterfulgt av en liten lur av samtlige, før vi gikk for å registreres oss på «campkontoret».

Været lettet etter hvert, så vi fikk god utsikt ned mot Moshi og bort til Afrikas 10.  høyeste fjell, Mount Meru.

Reisefølget
Mount Meru i bakgrunnen.
Marie på camp 2, med litt bedre vær

Som dagen før var det middag kl. 18, før breefing også soveposen. Slik ble det hver dag etter at man kom til camp.

Flere av oss startet nå å kjenne på litt mild hodepine og redusert matlyst, etter at vi var kommet ytterligere 800 meter høyere og befant oss på 3600 m.o.h.

 

Dag 3

Definitivt den verste dagen hittil. Den startet bra med opphold og te i posen av den søte servitøren som serverte oss hver dag. Det så lyst ut, og det var deilig gå temperatur. Etter avreise ca 08. gikk vi i en time før det begynte og regne- selvfølgelig. Dette resulterte igjen at de aller fleste av oss igjen ble ganske så våte. Målet for dagens etappe var å komme opp til Lava Tower på 4600 m.o.h. På en god dag skal det visst være en helt fantastisk utsikt fra Lava Tower, men vi hadde sludd og tåke. Flere av oss kjente ikke tærne, hadde grei hodepine og motivasjon på bunn, men vi kom oss alle opp. Alle med ulike symptomer på høydesyke: Hodepine, svimmelhet, kvalme, oppkast og null til lite matlyst.

Maritha oppe på Lawa Tower

Det var ikke lenge vi oppholdt oss på Lava Tower før det bar nedover igjen. Ja, vi skulle nemlig ned til en annen camp og sove på 3900 m.o.h. Dagens ord var akklimatisering. Ferden ned til Baranko camp startet med en strabasiøs ferd ned en foss, ja en foss! I ettertid har vi funnet ut at den ikke eksisterer der til vanlig. Det var bare så kolossale mengder med nedbør som datt fra himmelen som gjorde at en foss ble nødvendig akkurat der vi måtte ned. Samtlige kjente på adrenalinet som pumpet da vi klatret, nærmest krabbet ned fossen. Alt av klesskift som ble gjort for å få i seg litt varme, var nå forgjeves. Etter fosseferden, gav regnet seg på mirakuløst vis, og vi moste på ned til camp. Både sko og tøy var nærmest tørt da vi kom til camp ca 1,5 time senere. Dette er en opplevelse vi sent vil glemme.

Klesskift og mat var pri 1 ved ankomst Baranko camp. Det ble etterfulgt av en powernap, før middag og breefing. På plass i soveposen plasserte jeg og Randi ullsokker og ullvotter strategisk til på kroppen, slik at det kunne tørke i løpet av natta. Det er lite muligheter for tørking av sko og klær på turen, så å starte dagene med våte sko og hvile i tørre, er blitt en rutine. Igjen til deg som leser og vil gå Kili, ha med nok tørre ullsokker!

Dag 4

Denne natten startet det og tromme på teltduken ved midnatt, etterfulgt av et lysshow med lyn og torden. Det gav seg ikke i løpet av natta. Motivasjonen var ikke på topp, selv med en varm tekopp i hånda klokken 06.00. Helt fantastisk nok, gav regnet seg i det vi kom oss ut av teltet og det regnet ikke før vi var på plass på basecamp igjen, halleluja!

Avreise fra camp var igjen 08. Etappen startet i dag med 300 m klatring opp en fjellvegg. Dette var noe av det morsomste på hele turen. Sikkert fordi sola tittet frem og holdt seg der en god stund.

Marie på vei opp samme klatreetappe, i litt bedre vær

Vel oppe på 4200 meter, ble det selvfølgelig en liten fotoshoot i det fine været.  Måtte gripe sjansen nå som det var fint vær og litt utsikt.

Ferden som bar videre frem til lunsjstoppet, gikk først ned, så opp, så ned også opp igjen. Denne gangen var det varm lunsj inne i et telt, før det bar videre oppover.

Toppen i det fjerne

Siste etappen frem til Barafu Basecamp hadde mikset vær med tykk tåke, litt regn og sol. Været der oppe skiftet med andre ord veldig fort og var nokså uforutsigbart. De tre siste timene gikk vi i øde steinlandskap, og steg ca 600 m. På veien benyttet vi oss av enhver stor stein til å ta et dobesøk. Visste aldri når neste store nok stein ville komme. Toalettbesøk var det mer enn normalt av, da vi var flinke og drakk masse vann for å holde oss hydrerte.  

Vel fremme på camp ble vi møtt av folk som hadde prøvd seg til toppen i løpet av natten og ikke klart det pga. dårlig vær. Det hjalp ikke på nervøsiteten som så smått begynte å bygge seg opp. Middag var 18, før vi la frem tøyet som vi skulle trenge, og krøp i posen. Vi var nå på den nærmeste campen, og jeg tror samtlige hadde sommerfugler og tenkte på det som skulle komme nå til natten: Toppstøtet.

TOPPSTØTET

«It’s time», vekte oss ca 23, etter tre timer med søvn for min del. Andre hadde så vidt duppet av, og noen ikke sovet i det hele tatt nesten. Popcorn og kjeks ventet på oss i teltet, og det skulle holde oss gående de neste 10-12 timene.

Med alle godt kledd lag på lag, satte vi i gang rundt 23.30, med stjerneklar himmel over oss. Etter 10 min var vi alle nødt til å kle av oss- vi hadde tatt på oss alt for mye klær til at det kun var kun 1-3 minus grader. Første 45-60 min gikk vi i en steinrøys før vi nådde stien som skulle føre oss opp til toppen. Det hadde nå begynt og snø, og det fortsatte det med frem til Stella Point.

Ferden opp til toppen var mørk, slitsom og veldig lang. Hele veien opp kunne vi se hodelyktene til de foran oss. Da de forsvant i mørket trodde vi det var toppen, men det skulle vise seg at det bare en var en ny topp som ventet. Og slik gikk natta. Siste stykke før Stella Point var ekstremt bratt følte vi, og vi kunne i tillegg se hvor bratt det var fordi det begynte å lysne.

Brukte 8 timer opp til Uhuru Peak, da vi gikk veldig sakte. MEN, vi kom oss opp, og det var stor lettelse å endelig se skiltet på toppen. Vi felte alle noen tårer av lykke og lettelse over å ha kommet frem, og at det bare var nedover fra nå av.

Så mørkt var det hele natta

Marie fikk soloppgang på vei ned fra toppen

 

Vi tok de nødvendige bildene og gikk ned i igjen etter 20 minutter på toppen. På vei fra Stella Point til Uhuru Peak ble det lyst, og når vi nå var på vei ned igjen skinte sola på sitt sterkeste. Påskestemning og lykkerus preget oss alle på vei ned. På Stella Point stoppet vi for å spise kvikk lunsj, nyte utsikten og sola.

Veien ned tok rundt 3 timer. Noe av veien valgte vi å ake, da det hadde kommet så mye snø. Dette gikk og mye fortere enn å gå på stien, som var rukket å bli sleip på grunn av oppvarmet og nedtråkket snø. Gleden med å ake varte ikke lenge før vi var nødt til å gå igjen. Nedfarten på 1200 meter tok på knærne til alle, og vi var helt utkjørt da vi kom til Basecamp 12 timer etter start. Vi hev oss alle rett i soveposen og sov i 1,5 timer, som var på langt nær nok.

Dag 5

Etter litt søvn pakket vi sakene våre og spiste lunsj før vi gikk ned til den campen vi skulle sove på. Vi kunne velge mellom 2 camper å sove på, og vi ble enige med Vincent om å campe på den som var nærmest. Vi brukte da bare to timer ned til campen, noe som holdt i massevis siden vi alle var slitne i knær og kropp.

Dag 6

Hele gjengen vår

Siste dagen, litt deilig og litt vemodig. Opphold fikk vi hele veien ned, og det ble varmere og varmere jo lengre ned vi kom. Vi brukte ca 5 timer ned til «mål», hvor vi tok en seiers brus/øl og bilder, etterfulgt av den siste lunsjen på turen. Vincent overrakte oss til slutt diplom og bevis på at vi nådde toppen. Deilig.

Lykke

Det var en helt fantastisk tur, hvor vi har både hatet og kost oss. Som alle turer, er det både opp og nedturer.

 

TAKK FOR TUREN

Fødeavdelingen og akuttmottaket

I uke 7 skulle vi ha vårt første møte med fødeavdelingen på ett av de største sykehusene i Holguin. Her ble vi delt inn i grupper der noen fikk omvisning på akuttmottaket og andre på fødeavdelingen.

Akuttmottaket
Avdelingen til akuttmottaket lå litt på baksiden av sykehuset, og hadde egen inngang. Vi kom først inn på et stort venterom, og ble ført videre inn i en gang med innganger til forskjellige behandlingsrom. De hadde rom til røntgen, akutt naturmedisinsk behandling, intensivbehandling, injeksjoner og traumer blant annet.
Etter omvisningen ble vi vist inn på ett av behandlingsrommene hvor de satte sprøyter på pasienter som trengte akutt behandling av, blant annet, smerte og diabetes mellitus. Der jobbet det en sykepleier som hadde tilgang på sprøyter, medikament og diverse annet utstyr. Pasientene kom nesten på løpende bånd inn og fikk både intramuskulære (i muskelen) og subcutane (i underhudsfettet) sprøyter. Hjemme i Norge er vi vandt med å trekke opp med en litt tjukkere kanyle og sette med en mindre, men her på Cuba setter de sprøyten med det vi vanligvis bruker som opptrekkskanyler, og det var litt overraskende på oss studenter da disse var ganske så tjukke. Vi hadde med oss en lærer innen sykepleiefaget fra skolen som viste oss prosedyren de lærte studentene sine. Denne var mye likt det vi har lært på skolen i Norge, og vi fikk sjansen til å gjøre prosedyren selv på pasientene.

Fødeavdelingen
Praksis på fødeavdelingen bød mildt sagt på mange inntrykk. Avdelingen er bygget opp slik at pasiententer som både skal føde på vanlig vis og med keisersnitt blir mottatt på samme sted, også litt lenger nedi gangen fins det en fødestue med plass til to fødende og to operasjonssaler. Vi har alle fått være med på å se ferske cubanere komme til verden, både på fødestuen og operasjonssalen. Det syns vi har vært veldig spennende og fint. Selvfølgelig har vi også skjønt at både å føde og å bli født er heftige saker.

Her på Cuba er det ikke slik at man får tildelt en fødestue og kan holde seg der til barnet er født. Nei, du får sitte på et slags venterom helt til det er rett før barnet plopper ut, da blir du vist til fødestuen og det er klart for ankomst. Noe annet som også var ulikt Norge var at her kommer de fødende helt alene. Vi la også merke til at noen leger og sykepleiere var veldig flinke til å ta seg av pasientene og veilede dem gjennom fødselen, mens andre virket mer som de overså dem.

Når vi var med på keisersnitt ble vi ganske overrasket over hvordan de tilsynelatende rev opp magen for å få ut babyen. Vi ble derimot forklart at dette er for at vevet skal revne langs fibrene og dermed vi gro bedre, i motsetning til hvis alt skjæres rett over med skalpell. Selv om det så veldig brutalt ut, var det veldig fint når barnet var ute.