Gøy på Cuba

Hei,

Da var det tid for et nytt blogginnlegg. Selv om vi er på Cuba for å ha praksis, opplever vi også en del utenfor helsesystemet. I og med at vi har fri hver fredag får vi alltid langhelger som gjør at vi får reist en del rundt og se hva landet har å by på. Listen med ulike steder begynner å få et fint tall. Vi har hittil besøkt Havanna, Guardalavaca, Santiago de Cuba, Baracoa, Vinales, Varadero, Trinidad, Bayamoo, Holguin som er her vi bor, og for ikke å glemme Pico Turqino – Cubas høyeste fjell.

Havanna. Det er varmt. Solen steker, og strålene er sterkere enn jeg noen gang har kjent. Det merkes godt på den bleke huden vår som fort blir rød. Gatene i Havanna er fulle av liv. Vi bor i en bydel som består av masse farger og gamle, slitte hus. Ytterveggene har nok sett mye av hva som foregikk under revolusjonen, og de har ikke endret seg siden den gang, ser det ut som. Vi skal ut for å utforske hva Havanna har å by på. Det tar ikke lang tid før vi blir lagt merke til av lokalbefolkningen. Det er ikke bare blikk som møter oss; roping, kommentarer om utseende vårt, plystring og lyder som får deg til å tro at mannen i gaten heller er ute etter å finne katten sin enn å kikke på norske jenter. Dette var første møte med cubansk kultur og byen føltes intens.

Vi ble fristet av alle de gamle amerikanske bilene som kjørte rundt i byen. Vi leide tre biler som kjørte oss rundt og viste hva Havanna har å by på. Vi stoppet også i en nydelig park hvor vi skulle drikke Mojito. Dette gledet vi oss til, i og med at Mojito er nasjonaldrinken til Cuba. Vi hadde store forventninger til denne drinken, men merket fort mange bartendere er mer opptatt av mengden (mye) alkohol enn smaken, noe vi fikk erfare veldig mange steder. Vi besøkte også revolusjonsmuseet i Havanna og dette er nå plassert i det gamle presidentpalasset.

Havanna er fint på mange måter, men det er også intenst. Det er så mye lukter, lyder og inntrykk som pulserer hele dagen. Det vi lærte fort var at du ikke kan gå på en butikk og kjøpe det du vil. For det første så kan det være varemangel og for det andre så har ikke Cuba konseptet med supermarked hvor alt er under ett tak. En butikk for såpe og vann. En annen selger matolje og brus og en butikk selger sjokolade og alkohol. Mange av oss hadde ikke fått det inntrykket av Havanna som vi hadde forventet og kanskje håpet på. Da byen ble besøkt på nytt igjen i påskeferien var inntrykket et helt annet, og byen falt mer i smak denne gangen.

Santiago de Cuba: Dette var vår første reise etter at vi ankom Holguin. Denne byen er full av historie. Vi ville oppleve mye av det byen hadde å by på. Derfor ble det en helg med ekstremt mye gåing, tilsammen 36 km i en intens varme. Vi fikk sett historiske steder fra revolusjonen og vi besøkte graven til Fidel Castro og Jose Martí.

Baracoa: Byen som er kjent for sin sjokolade. Her tilbragte vi en helg og denne helgen fikk vi også oppleve at ja; det kan regne på Cuba. Solen strålte, humøret var på topp og vi spaserte rundt i den lille byen på kysten. Plutselig ble himmelen grå og like etter åpnet skyene seg. Regnet stoppet ikke. Til og med en Bergenser syntes det ble vel litt mye regn. Vi vasset i vann opp til leggene. Det var umulig å ikke bli våt, så da kunne man like godt dra på stranden å bade i regnet. Dagen etter dro vi på tur i jungelen. Da vi skulle over et vann skulle vi egentlig gå over en bro, men denne ble ødelagt da orkanen herjet i høst. Derfor måtte vi kjøre i båt med en lokal mann. Utsikten var nydelig, så vi hadde ikke noe i mot det. I jungelen badet vi i en grotte, lærte hvilken plante indianerene får malingen sin ifra og vi matet cubanske bevere. Så var det dette med denne sjokoladebyen da. Vi hadde store forventninger om å finne en del sjokolade. Da verten vi bodde hos skulle vise oss en lokal sjokoladebutikk var det store smil på fjesene våre. Da vi kom til butikken var den fullstendig tom, ikke en eneste sjokoladebit. Vi fant en annen butikk som solgte sjokolade, men bare to typer. Vi kjøpte disse, og ingen var spesielt gode. Byen var nydelig – sjokoladen ikke like så.

Vinales: En nydelig liten by, med en kjempestor nasjonalpark. Noen av oss ville på ridetur og noen valgte sykkeltur i nasjonalparken. Rideturen varte i seks timer, noe som var en god idé da vi bestilte, men ikke en like god ide de siste timene på hesteryggen. Det ble en del vonde ankler, rumper og lår. Til tross for dette var det en kjempefin ridetur med besøk på kaffe, rom og honningplantasje og på tobakksplantasje hvor vi fikk se hvordan de lager sigarer. Vi tok også en buss hvor vi kunne hoppe av og på, og på denne turen fikk vi kjøre Zip-line. Vi besøkte også en grotte. I grotten gikk vi et lite stykke innover, før det åpnet seg en vannkilde hvor vi fikk kjøre båt ut igjen av grotten.

Varadero: Varadero kan oppsummeres veldig kort: strand. Dette er et turiststed med fine strender og dagene gikk med til å ligge mest mulig i ro på solsengene våre, noe alle syntes var veldig deilig.

Pico Turqino: Cubas høyeste fjell. Vi var en gjeng på 8 stykker som reiste til Bayamoo for å overnatte der en natt, før vi ble kjørt til nasjonalparken hvor fjellet ligger. Fjellet er ikke mer enn 1946 meter høyt, noe vi alle trodde skulle gå relativt greit. Det vi ikke var klar over, var at for å nå toppen, måtte man gå opp og ned, opp og ned. Vi kunne gå i en time, og på denne timen økte vi med 10 høydemeter. Da blir det tungt. I tillegg til å gå opp og ned, var det 70% trappetrinn på veien, noe som også ble ganske tungt etter hvert. Lysglimtene kom da vi fikk se utsiktspunkt på veien opp. Det var nydelig utsikt og vi gledet oss til å nå toppen. Etter mange timer nådde vi toppen og skuffelsen kunne ikke vært større. Det var ingen utsikt. Ikke på grunn av skyer, men fordi det ikke var noen utsikt. Vi så busker. Og en statue av Jose Martí. Vi kunne ikke tro det. Hadde vi gått i mange timer og mange kilometer for å nå Cubas høyeste fjell, og det kunne ikke tilby oss et lite glimt av utsikt engang? Da vi kom ned igjen var vi skuffet over toppen, men det var glede over å fullføre 36 kilometer og at alle kom like hel ned igjen. Vi hadde en fin og slitsom tur og de aller fleste har konkludert med at dette gjør vi ikke igjen.

Dette ble kanskje mye, men det er bare en liten smakebit av alt vi har opplevd. Vi koser oss og nyter tiden her på Cuba til det fulle 🙂


Biltur i Havanna


Revolusjonsplassen i Santiago de Cuba

Kulehull fra da Castro angrep hæren til Batista i Santiago de Cuba

Baracoa

Baracoa


Baracoa


Grotten vi badet i, i Baracoa

Nøtter som indianerne brukte/bruker som maling

 

Nytt bloggmedlem!

For en måned siden kom det fire jenter fra studiet ned til Cape Town for å skrive bacheloroppgave med oss. Mina flyttet inn i leiligheten vår og er nå blitt en del av denne bloggen! De tre andre jentene heter Anne, Vilde og Serina og bor 5 minutter unna oss. De skal skrive egen oppgave sammen.

Universitetet vi går på heter Cape Peninsula University of Technology og ligger en 20 minutters kjøretur unna oss. Vi hører til på Bellville Campus, Faculty of Applied Sciences. Området er stort og vi trenger bil for å komme oss rundt. Campus har alt fra boliger, undervisningsbygg og en fin park. Vi har flere ganger dratt til parken for å spise lunsj og slappe av ved bassenget.

I starten fikk vi utdelt flere artikler om teknikkene vi skulle benytte, samt diabetes som skulle være fokuset i oppgaven vår. Vi startet første uken med undervisning og utarbeiding av prosjektplan. Etter hvert fikk vi vite at bestillingen av de ulike reagensene som vi skulle benytte i forsøket ikke lå i systemet, og at vi derfor måtte vente noen uker med å starte labarbeidet. Vi har nå fått vite at oppgaven ikke lenger skal handle om diabetes, men heller utvikling av en metode kalt pyrosekvensering.

Denne uken har vi planlagt å starte labforsøkene og vi er veldig spent på hvordan uken blir. Vi skal benytte et gen kalt BRCA1 som ved mutasjoner er forbundet med brystkreft. Ved bruk av metoden pyrosekvensering skal vi detektere eventuell metylering i dette genet. Planen er derfor at vi skal gjøre gjentatte forsøk for å optimalisere denne metoden.

Ellers har vi nettopp hatt påskeferie, så vi skal fortelle mer om det i neste innlegg!

Ich liebe kartoffel!

… Med andre ord; ‘skulle takket ja til gratis språkkurs’

Har du en drøm om å reise på utveksling til Tyskland? Lære et nytt språk, og bli kjent med nasjonen som har gitt oss legender som Einstein og Heidi Klum? Det hadde ikke jeg, men jeg er likevel glad for at jeg (litt tilfeldigvis) havnet i her – i en middels stor studentby som tyskere flest ikke kan plassere på et kart. Med denne bloggen håper jeg at jeg gi deg svar på noen av spørsmålene du måtte ha rundt utveksling eller livet i Tyskland; enten det dreier seg om de store spørsmålene i livet (‘Kommer jeg til å få meg venner?’) til litt mer dagligdagse dilemmaer (‘Hvilken shot burde jeg bestille på byn?’). Svaret på det er forøvrig JA, og Berliner Lüft.

Over til min favorittaktivitet; å snakke om meg selv. Mitt navn er Kira, er 24 år og tar en master i Climate Change Managment ved HVL i Sogndal. Liker lange turer på stranden mens jeg hører på ‘Ut mot havet’ av Rune Rudberg. Dette semesteret studerer jeg ved Carl Von Ossietzky Universität i Oldenburg – en by med ca 160 000 innbyggere nord-vest i Tyskland.

Så, litt praktisk info. Trenger man å kunne tysk for å studere i Tyskland? Nei. Men det er en fordel å kunne litt! Jeg kan knapt et ord tysk, og fagene jeg har valgt går på engelsk. Likevel har jeg slitt med å kommunisere med medstudenter, enkelte forelesere, bussjåfører og butikkmedarbeidere, ikke fått med meg emailer med viktig informasjon etc. Universitetet tilbyr et gratis intensivkurs som begynner 4 uker før skolestart, der man både lærer seg tysk og blir kjent med andre internasjonale. Jeg droppet språkkurset, lastet ned Duolingo og dro heller på surfeleir. Anbefaler deg å ikke gjøre det samme – du får uansett masser av tid til å reise (eller jobbe) mellom skoleslutt i Norge og skolestart i Tyskland. Og – få deg en sykkel! Jeg har aldri vært spesielt glad i å sykle, men her er det sykkelstier over alt, helt flatt, og du slipper å komme for seint til forelesninger. De 300kr en sykkel koster er den beste investeringen du gjør her nede. Et ekstra tips; er du litt ustødig på kildesortering, må du tørke støv av Blekkulf-VHS’ene. Tyskere leker ikke resirkulering! 

Til slutt; er det en ting man ikke trenger å bekymre seg for her i Oldenburg så er det å være alene. Med mindre du ELSKER å være alene. Når du kommer hit blir du møtt på togstasjonen av din personlige fadder (‘Buddy’) som hjelper deg med å finne huset ditt, kjøpe inn sengetøy, finne frem i byen og på universitetet, melde deg opp i fag etc. Det er også masser av aktiviteter for oss internasjonale; alt fra internasjonale middager, filmkvelder, spillkvelder, turer rundt i Tyskland/Nederland etc. – og man blir en veldig sammensveiset gjeng!

Bis spaeter! (Hvis du er like ustø som meg i tysk betyr det «På gjensyn». Takk Duolingo)

Første del av praksis – litt om noen av avdelingene

Nå er det noen uker siden forrige innlegg, og vi ønsker dermed å fortelle litt hva som har skjedd siden den gang. De siste ukene har inneholdt både praksis, safari, Zanzibar og en strabasiøs og fantastisk tur opp Kilimanjaro. Men først vil vi ta for oss praksis og de ulike avdelingene vi har vært innom så langt.

Mari, Maritha og Othilia
Tonje, Randi og Marie

Den første uken startet Tonje, Randi og Marie på Kangaroo Mother Care, og Othilia, Mari og Maritha på Malnutrition. Deretter byttet vi med hverandre. Etter dette var vi på neonataI. I dette innlegget ønsker vi å fortelle litt om de ulike avdelingene; hva vi har lært, opplevelser og inntrykk.

Hovedinngangen på barnesykehuset

Kangaroo Mother Care
Dette er en avdeling for premature babyer under 1500 g som trenger ekstra hjelp i livets begynnelse. Metoden avdelingen bruker kalles ”kangaroo- metoden” der prinsippet er hud- mot hud- kontakt mellom mor og barn 22 timer i døgnet.

Kangaroo- metoden er et godt tiltak som har blitt satt i gang for å redde premature babyer, da utstyr som kuvøser o.l. ikke er i flertall. Mødrene bor med babyene på avdelingen og de bor mange på et rom. Standarden med maks 4 på et rom, slik som det er hjemme, er definitivt ikke standarden her. Opptil 15 mødre bor sammen på et rom på denne avdelingen.

Bildet er hentet fra google – ikke tatt av oss

Flere av babyene på avdelingen er prematur og/eller lav fødselsvekt (da gjerne en av to tvillinger). Den minste babyen vi så her veide 830 gram. Det er rart å tenke på at så små babyer klarer seg. Faktisk har ikke avdelingen hatt dødsfall siden november i fjor, noe avdelingen var svært glade for.
Hver morgen er det rapport og legevisitt. Rapporten blir først holdt inne på vaktrommet, og deretter inne på pasientrommene, noe som vi synes er rart. Det kan virke som om den norske versjonen av taushetsplikt, ikke er den samme som her.
I tillegg er veiing av babyene sentralt, og noen mødre fikk kjeft hvis babyene deres ikke hadde gått opp i vekt fra dagen før. Etter veiing får babyene brystmelk som mødrene pumper ut i et eget glass. Det er et skjema over hvor mye babyene skal ha i forhold til hvor mye de veier. I tillegg får de vitamintilskudd. Mødrene blir også ivaretatt godt på avdelingen. Hver morgen tar de blodtrykk av mødrene, og gir de blodtrykkssenkende hvis blodtrykket er for høyt. Vitamintilskuddet og blodtrykkssenkende medisiner er ikke gratis og må betales av mødrene selv.

Bygget hvor avdelingen ligger

Når babyene er over 1500 g blir de sendt hjem med mor med beskjed om å møte poliklinisk en gang i uken for sjekk. Vi opplevde derimot at det var flere babyer som veide over 1500 g og som fortsatt var på avdelingen.

«intensiv-rommet». Her ble babyer med spesielle behov, som f.eks at de trengter nærmere overvåkning, mødre har blitt dårlig eller innlegging av PVK.

Til tross for at babyene er premature, får babyene som nevnt, melk fra en kopp. Årsaken: babyene har ikke utviklet sugeerefleks enda. Noen få har ernæringssonde, men det er kun hvis babyene er syke. Dette resulterte ofte i at babyene svelget melken feil og at babyene av den grunn fikk pusteproblemer og pustestans. Dette opplevde vi på avdelingen. Babyen klarte seg heldigvis. Under denne episoden, og generelt på avdelingene, tar sykepleierne seg god tid og det er lite stress selv i slike akuttsituasjoner. For oss er det uvant og til tider veldig frustrerende! Dog opplevde vi denne situasjonen som noe sykepleierne var vandt med, og vi synes sykepleieren som reddet babyen gjorde en god jobb.

Vi opplevde denne avdelingen som rolig da mødrene gjør mesteparten av jobben med babyene. Vi lærte derimot litt om premature babyer og deres utfordringer, og om hvor viktig hud- mot- hud kontakt er.

Malnutrition


Dette er en avdeling for underernærte og feilernærte barn. Flere av barna har underliggende sykdommer som blant annet HIV/AIDS som er årsaken bak underernæringen/feilernæringen. For andre kan årsaken være fattigdom og mangel på nok næringsrik mat. De fleste av barna vi møtte var noen uker gamle til rundt 5-6 år. Det eldste barnet vi møtte var 10 år. Barna er delt inn etter hvilken diagnose de har fått av legen, enten om de har marasmus, kwashikor eller en blanding av disse. Tydelige forskjeller. Vi ble sjokkert over å se noen av barna, og hvor undernærte og syke de var. Også her bor mødrene med barna på avdelingen.

Målet med oppholdet er fokus på ernæring i form av ulike melkeerstatninger som barna får etter hvilket behov de har. Vi fikk grundig opplæring i hvordan lage de ulike melkeerstatningene opp til flere ganger. Melken består av kumelk, vann, sukker og olje.

Tillaging av melk med ekstra næring.

Etter hvert som barna blir bedre, får de mer og mer melk og etter hvert noe mer fast føde. Melken blandes selv av sykepleierne. Ellers får mange av barna i tillegg medisiner i form av vitamintilskudd, og antibiotika. Mange av barna, spesielt barna med kwashikor, har et dårlig immunforsvar og er i fare for å få luftveisinfeksjoner som blant annet lungebetennelse.

En pakke med fast føde: smaker visst peanuttsmør

Dette hadde flere av barna, og disse fikk dermed antibiotika. Hjemme ville barn med et så dårlig immunforsvar vært isolert på enerom, men her ligger opptil 9 på samme rom. Oppbevaring av medisiner som blant annet antibiotika er også noe vi har reagert på. Antibiotikaen står i et ulåst skap midt i gangen.. Ganske annerledes fra hjemme.

Velkommen – litt AB?

Vi opplevde også denne avdelingen som svært rolig. I tillegg følte vi oss litt overlatt til oss selv. Et par dager på denne avdelingen er nok.

Neonatal


Neonatal avdeling er en avdeling for nyfødte. Her er det både syke og friske babyer, samt premature babyer. Vårt første møte med avdelingen var at her var det mange babyer, faktisk godt over 120 små kropper samlet på 3 forskjellige rom. Rommene var kategorisert ut fra vekt, alder og sykdom. I et av rommene var det utelukkende premature som trengte ekstra tilsyn og behandling, mange av dem var i kuvøse.

Dagen startet med en lang morgenrapport som varte i over en time, der det ble lest opp på engelsk fra en bok. Her fikk vi informasjon om de alvorligste hendelsene i løpet av natten. Vi fikk allerede første dag oppleve begrepet “african time”, da vi som pliktoppfyllende satt klar klokken 07.00, men rapporten var ikke i gang før 07.45 – først da alle var på plass! Rommet var fullsatt med sykepleiere, studenter, “hjelpepleiere” og avdelingssykepleier. Det var ikke alltid like enkelt å få med seg hele rapporten, da den ble lest opp utrolig lavt. Dette førte til at en del til slutt satt og sov. Skjønnhetssøvnen ble som regel avbrutt med høylytt diskusjon på swahili.

Othilia fikk skrivejobb. Veldig fornlyd med dette, spesielt siden alle legene skriver så tydelig!

Etter rapporten var vi ute i avdelingen der vi hovedsakelig koste med små babyer og leste i journalene deres for å forstå hvorfor de var plassert på neonatal. Videre tok vi temperatur på de barna som hadde infeksjonstegn og tok vekt av alle barna. Rundt klokken 10.00 kom mødrene for å amme. Noen av barna hadde mødre som selv var innlagt, og vi fikk derfor i oppgave å gi disse mat og bleieskift. Dette synes vi var stas og det reiv litt i eggstokkene til oss alle.

En av sykepleierne.

Dette var en avdeling vi følte oss godt tatt imot på, der vi fikk omvisning og informasjon om dagens rutiner. Vi følte likevel at fire dager var nok her, da det ikke var så mye mer for oss å gjøre enn å kose med babyene frem til mødrene kom.

I neste innlegg vil vi skrive om turen opp Kilimanjaro.

Baadaye – på gjensyn!!

Uke 2 og 3 i praksis

Advarsel: Noko er på nynorsk og noko er på bokmål 😉

Abort

I veke nummer to var vi på «consultorios». «Consultorios» står for det fyrste møte mellom pasienten og helsetenesta. Dei fungera på linje med fastlegen i Noreg, og her arbeidar det ein sjukepleiar og ein lege. Dei har ansvar for eit lite geografisk område, der dei tek imot pasientar på kontoret og vitjar dei i heimen deira.

Hjå consultorios er den fremste oppgåva å fremje helse og førebyggje sjukdom. Dette gjer dei gjennom opplysning og vitjingar i heimen der dei kartlegg risikofaktorar.

Vi lærte mykje om mangt  den stunda vi var her. Blant anna så har dei ei tett oppfølging av gravide kvinner. Denne oppfølginga består av vanleg svangerskapskontroll samt at dei tek ei blodprøve av mor som kan vise eventuelle missdanningar. Om det skulle føreliggje ei missdanning blir mor sterkt oppmoda til å avslutte svangerskapet. Det dreier seg om missdanningar som hjertefeil, hydrocefalus og downs syndrom. Dei vart svært overraska over at helsesystemet i Noreg ikkje oppmodar til abort i slike høve. I Noreg har vi moglegheit for behandling og oppfølging i mykje større grad enn her på Cuba. Det verka likevel kynisk og strengt med den store mengda abortar som vert utført her.

To dagar i veka gjekk sjukepleiaren på heimevitjing. Det er for tida eit aukande problem med vektorborne sjukdomar som Dengue, Zika og Chinkungunja. Dette er dømer på febersjukdomar som er spreidd av same mygg. Oppdaging av sjukdom og smitteførebygging var fokuset til sjukepleiaren den stunda vi var i praksis.

Besøket starta med at vi fekk løyve til å kome inn i bustaden. Her måtte den som var heime gje ut namnet på alle som budde i bustaden samt gå god for at dei ikkje hadde symptom på nokon av dei nemnde sjukdomane. Den som var heime måtte og syne fram ryggen, slik at sjukepleiaren kunne sjå om dei hadde utslett, som er eit av symptoma på dengue.

Dei vi besøkte verka ha ei god tone med den lokale sjukepleiaren. Dei ba oss inn og bydde på kaffi med alt for mykje sukker. Vi fekk som oppgåve å observere om dei har adekvat hygiene på kjøkken og bad. Dei undersøkjer og korleis dei handterer vatn, slik at det ikkje skal verte nokon ynglestadar for mygg.

I tillegg finst det ei eiga yrkesgruppe som er spesialiserte i å oppdage potensielle ynglestadar, samt oppdage mygglarvar og drep dei.

 Alternativ medisin

Alternativ medisin, eller medicina natural y tradicional som det kalles, er et stort fagfelt i det cubanske helsevesenet. For mange sykdommer og kroniske lidelser er alternativ medisin det første som blir forsøkt. Uken før vi tok påskeferie begynte vi med undervisning og praksis om akupunktur, kopping og moxibustion. Alle disse tre er metoder som brukes hovedsakelig som smertelindring, men de sies også å kunne ha helbredende egenskaper. Vi har lært nye metoder for å fjerne urininkontinens, behandle hypertensjon og andre sykdommer ved hjelp av å tilføre eller fjerne energi.

Hjemme i Norge er ikke det å stikke nåler i pasientene sine en vanlig sykepleieroppgave, men her på Cuba er det bred enighet om akupunkturens effektivitet. Pliktoppfyllende som vi er pugget vi akupunkturpunktene og fikk prøve oss på litt stikking selv også. Både på hverandre og på ekte pasienter. Så til alle venner og familie som leser dette: vær forberedt på at så snart dere klager over vondter noen sted, så er det rett ned på akupunkturbenken.

Kopping var også gøy å teste ut, så nå vet vi hva Michael Phelps driver med på fritiden. Ved å skape et vakum i huden øker en blodtilførselen over akupunkturpunktene, og har slik samme funksjon som akupunkturnålene.

Moxibustion går ut på at man sirkulerer en stor sigar rundt området man har vondt. Veslemøy hvisket diskret at hun syns det luktet ”ulovlig gress”, men dette er altså en metode som ble benyttet på sykehuset.

En annen metode som er flittig brukt her nede er ”catgut”. ”Catgut” føres inn i huden for å trekke ut den negative energien fra godartet tumorer, eller trekke ut negativ energi ved smerter. ”Catgut” er ikke katteinnvoller som navnet tilsier, men selvoppløsende suturtråder som innsettes hver 21. dag. Ved å observere innsetting av ”catgut” fikk vi nok en gang oppleve at bruken av smertestillende medikamenter er minimal på Cuba, da dette ble innsatt med en nok så tykk nål.

Vi syns det var interessant å se hvordan alternativ medisin brukes aktivt i helsevesenet her, men vi undret oss litt over hvilken effekt det faktisk har. Vi stilte spørsmål ved hvilke tanker det er om placebo-effekten, men fikk kun diffuse svar tilbake om at det også er placeboeffekt ved vanlige medikamenter. Til uken venter flere dager med praksis og til og med en eksamen.

Ønsk oss lykke til!

Prekast 😀

Restefest

Hei Bloggen!!

Dette blir dessverre vårt siste innlegg fra Irland 🙁 Vi har ikke holdt løftet vårt om en knallbra blogg, men den har beklageligvis gått litt i glemmeboka. Vi har vært masse i praksis. Vi regnet det ut,  256 timer på 7 uker har vi vært i praksis faktisk. MEN, vi har gjort masse ellers! Har for eksempel vært i både Galway (var skikkelige Galway gørls), Belfast OG vi har feiret St. Patricks day! Så her blir det en del godbiter for våre kjære lesere!

Kan begynne dette innlegget med en liten smakebit om hvordan Irland håndterer snø! I slutten av februar (ja, vet det er lenge siden), så var det nemlig «snøstorm» her til lands. De kalte stormen The Beast from the East, men vi var ikke særlig imponerte.  Irland er ikke så veldig gode venner med snø, og denne stormen ble hypet sykt opp, faktisk så voldsomt at folk begynte å raide alle supermarkedene for brød av alle ting. Når snøen endelig kom, ble byen totalt lammet. Ingen her har hørt om vinterdekk, noe som førte til at alle store veier ble stengt, og buss og luas (Irlands svar på bybanen) ble kansellert.  Dette førte også til at vi ikke fikk reist ut til sykehuset for praksis (trist) på en uke. Da ble vi sittende fast inni den litt mugne leiligheten i 4 lange dager før vi turte å gå ut. Den helgen ble brukt på å spille kortspill, gruble, navnelek og drikke rødvin. Time well spent!

    

Livet gikk videre, snøen smeltet, og vi reiste tilbake til sykehuset for praksis. De håndterer praksis veldig ulikt her i Irland, i forhold til hvordan vi gjør det i Bergen. Her er alle i praksis på det samme sykehuset i alle 4 årene (har sikkert glemt å si det, men radiografutdanningen er 4 år i Irland). I tillegg til å være på samme sykehus, bytter de modalitet hver eneste uke. Så på våre 7 uker på Tallagth sykehus, var vi innom følgende modaliteter: konvensjonell, MR, CT, intervensjon, hjerteintervensjon, operasjonsstue, fluoroskopi, ultralyd, ERCP/lithotripsi og nukleærmedisin. Her får du heller ikke lov å gjøre stort som student, utenom på konvensjonell. Det meste er observasjonspraksis, og hvis du er heldig får du kjøre et par undersøkelser på CT, MR og på intervensjon. Det var egentlig greit for oss, men ble litt kjedelig i lengden å ikke gjøre stort annet enn å klargjøre laben for nye pasienter. Når det kommer til vurdering, er det heller ikke likt som i Norge. Her har vi 1 veileder fordelt på alle studentene på sykehuset, til sammenligning med 1 til 1, slik vi har hjemme. Det var heller ingen formell vurdering, men vi måtte svare på oppgaver som handlet om hva vi hadde gjort mens vi var i praksis.  Praksis var gøy det – veldig lærerikt og interessant og se hvordan radiografer jobber i et annet land, men som sagt litt kjedelig i lengden, og det ble veldig lange dager.  Heldigvis var praksisveilederen vår helt fantastisk og hadde undervisning med oss flere ganger i uken!

 

Vi stakk en tur til Belfast! Denne byen har vært notorisk for sin historie, og som dere kanskje kjenner til, så har det vært stor konflikt mellom protestanter og katolikker i Nord-Irland. Slik vi forstår det, så er det mest protestanter i Nord-Irland, og protestantene ser på seg selv som Engelske, mens katolikkene ser på seg selv som Irske. Da blir det en del gnisninger, for Irene i Nord-Irland mente at resten av landet, pluss protestantene ikke hadde kjempet hardt nok for å frigjøre Nord-Irland da revolusjonen skjedde.  Derfor har det vært mange angrep i Nord-Irland, og spesielt i Belfast, fra begge «folkeslag». Dette har ført til at byen har blitt splittet i 4, hvor 1 del er helt katolsk, 1 er helt protestantisk, og de 2 andre er nøytrale. Dette har de ordnet med å sette opp peace walls over hele byen. Dette høres kanskje skummelt ut, men siden 1998 har det vært fred i byen!

Vi var en gjeng bestående av 9 Erasmus-studenter som reiste sammen, og siden denne øyen ikke er kjempestor, kunne vi faktisk ta bussen opp. Vi var der en liten helg, og brukte første dag på å utforske nattlivet (vi er jo studenter, tross alt). Hele lørdagen regnet det, men vi brukte dagen på å ta en så kalt «black cab tour», hvor vi ble kjørt rundt i byen mens en guide fortalte om konflikten i byen, og viste kjente steder hvor det hadde vært konflikt. Anbefales! Etter dette tok vi turen på Titanic-museet. Her fikk vi hele historien, fra hvordan Belfast som knøttliten by ble verdenskjent for å bygge gode skip, til konstruksjon av Titanic, og helt til skipet ble utforsket på havbunnen. Belfast var meget, og vi vil anbefale byen varmt til alle som spør.

 

Som sagt så var vi også på en guidet tur til Galway, en fin liten by på vestkysten. På veien dit dro vi også innom for å se Cliffs of Moher. Cilffs of Moher er en av de største irske turistattraksjonene og antakelig den meste imponerende utsikten i Irland. Her er noe bilder fra reisen.

    

                          

Til slutt litt om den siste uken i Dublin, som forøvrig har vært tidenes mest travle uke hittil! Uken startet med 2. påskedag som vi ikke fikk tilbringe på samme måte som dere i Norge (har vært VELDIG misunnelig på de som fikk nyte den norske påsken på fjellet). 2. påskedag ble altså satt av til eksamenslesing, da vi dagen etter hadde eksamen i Cardiac Intervention. Denne eksamen var todelt, der første del var MCQ (Multiple Choice) og den andre og mest utfordrende delen var en image based exam, noe vi har lite erfaring med fra Norge. Totalt varte eksamen i 2 timer, med en halvtimes pause i mellom de to delene (noe som vi synes var veldig rart). Etter eksamen var ferdig, var det no time for celebration and relaxation, da vi hadde en ny muntlig eksamen på onsdagen. Vi hadde en individuell presentasjon på 10 minutter hver om den irske kulturen, men dette kom vi oss lett igjennom. Torsdagen hadde vi nok en presentasjon, sammen med de irske studentene – der vi måtte fortelle studenter på trinnet under om hvordan Erasmus programmet har forandret oss. Premie ble tildelt den beste gruppen, og prisen var en iPad og vin (Cecilie vant, men Erika klarte å snike til seg en flaske med vin – uten seier).

Et siste farvel på studentpuben!

Selv om siste uken var veldig travel, har tiden her i Dublin vært enormt lærerik og vi har hatt det helt supert. Vi har blitt kjent med studenter fra hele verden og fått venner for livet.

Vi vil komme med et siste innlegg når vi kommer hjem, om litt mer praktiske ting som er greit å vite før du eventuelt tenker å reise på utveksling til Dublin. Dette er vår siste dag her i byn, den skal nytes med en god biff/vegetarbiff 😛

Takk for oss, Irland! See you soon, Bergen <3

Dutch eksamen, avsluttningseksamen og praksis

Heisann!
Nå har det gått en stund siden vi blogget sist. Har vel vært litt for mye å gjøre på her. De siste ukene har vi jobbet med assignment, hatt dutch eksamen og vært ute i praksis.

Praksis var utrolig kjekt! Lakshana var i Helmond som ligger 30 min fra Eindhoven og Henriette var i Heerlen som ligger 1 time fra Eindhoven. Vi var der i totalt 3 uker. Vi skulle egentlig være i praksis en lenger periode men på grunn av noen komplikasjoner som oppsto før vi kom ned hit så fikk vi en kortere praksisperiode.
Det var spennende å oppleve praksis i et annet land for å se hvordan de jobbet der i forhold til Norge. De tok oss godt imot, utrolig koselige personale. Det oppsto problemer med kommunikasjonen av og til på grunn av at det var ikke alle som kunne like godt med engelsk, men de prøvde sitt beste. Vi var hovedsakelig i MRI (magnetic reconance imaging) praksis men den siste uken spurte vi om å få kunne se litt flere modaliteter. Henriette fikk være på CT,  PET/CT på nukleærmedisinsk avdeling, skjelettscintigrafi, beintetgthetsmåling og operasjon. Lakshana fikk være på konvensjonell røntgen, CT og nukleærmedisin den siste uken. Utrolig spennende!
Praksisdagene var lengre enn det vi er vant til i Norge. Dro ofte hjemmefra rundt 7.30 og kom hjem rundt kl. 18.00. Slitne som vi var når vi kom hjem så var det rett på oppgaveskriving.

Ingen av oss to hadde vært i en MR maskin før. Henriette spurte om hun kunne få prøvd ut å være inni en og de var veldig åpne for det og sa de kunne skanne noen sekvenser mens hun lå der inne. Når Henriette kom hjem og fortalte hvor spennende det var så ville Lakshana også ta en sjans og spør de i praksis om det samme. Fikk samme respons om at de kunne skanne henne. Vi begge fikk skannet hodet som tar rundt 10-15 minutter. Det var de lengste 10-15 minuttene noen gang. Det å vite at man ikke kan bevege seg og må bare ligge å vente på at tiden skal gå var ikke noe særlig. Men samtidig så var det litt spennende fordi vi kjente igjen de forskjellige sekvensene som ble skannet. Det verste var vel DWI (diffusion weighted) hvor det bråker og rister må maskinen. Prøver ikke å skremme noen som ikke har vært i MR før hehe. Men det er bare så annerledes å oppleve det selv. Det har alltid vært så lett å fortelle pasienten om at de må ligge stille i 20 min, helt til du må gjør det selv.

Etter et par uker med dutch hver onsdag så var det endelig på tide med en eksamen. Eksamen skjedde muntlig hvor de tok oss inn 1 og 1 og hadde en dialog med oss. Vi ble først spurt om å oversette noen engelske ord de sa til oss på dutch. Også motsatt. Så fortalte de oss noen setninger som vi skulle oversette hva betydde. Og til slutt hadde de en kort samtale hvor de spurte hva heter du, hvor gammel er du, hvor kommer du fra, osv. Vi alle besto med glans.

Her er våre snille student dutch lærere og utvekslingsstudentene.

Helt til slutt så var det vår store assignment eksamen. Vi fikk utdelt en case som vi fikk 3 uker på å jobbe med. På fredag så var fristen til å sende inn vår ferdige produkt til både lærere og opponent gruppen. Vi skulle kritisk vurdere andres gruppens oppgave og stille klar noen spørsmål som vi skulle stille på eksamensdagen.
Idag hadde vi vår eksamen som foregikk muntlig. Vi var delt inn i to grupper, gruppe en som er Henriette og Lakshana, også var det gruppe nummer to som er Rok, Ana og Maria. Dette er gruppene som jobbet med oppgaven sammen. På selve eksamen så satt gruppene mot hverandre som opponent grupper og lærerne satt på siden. Eksamen foregikk i 45-60min per gruppe hvor vi fikk spørsmål fra opponent gruppen og lærerne som vi skulle svare på og eventuelt forsvare. Hele karakteren var basert på ferdig levert produkt, vår evne til å kritisk vurdere opponent gruppen og vår evne for å forsvare vår egen oppgave. Vi var veldig fornøyd med utfallet, hvor vi fikk 9/10 (karaktersystemet er annerledes her, hvor 10 er høyest).

Senere idag ble vi invert til bowling av våre faddere, som de hadde arrangert via skolen. Så både faddere og lærerne var med. Det ble god mat, drinker og bowling.


Her er det et bilde av hele gjengen.

L.A. Springbreak – Hollywood Walk of Fame

På søndag dro Lilliane, Dewi og Cathrine til Warner Brothers, og jeg tok turen ut til Hollywood Walk of Fame.

Hollywood Walk of Fame
Hollywood Boulevard er stedet i Los Angeles hvor alle de rosa stjernene er, og jeg hadde tenkt ut flere som jeg ville finne og se, så mens resten av gjengen var på Warner Brothers, dro jeg ut for å finne stjernene.

Kate Winslet – Queen – Marilyn Monroe
Det var helt vanvittig mange stjerner der ute, over 2600 for å være omtrentlig. Så det ble litt spasering oppover og nedover Hollywood Blvd for å finne de jeg ville finne. Men jeg fant tilslutt de aller fleste av dem – sånn bortsett fra Leonardo DiCaprio, siden han ikke har en stjerne da! Asså, det er dårlig gjort!

Hollywood Boulevard By Night
På kvelden arrangerte hostellet walking tour på Hollywood Boulevard, så det ble vi med på hele gjengen, og det var ganske kjekt. Fikk endel historie om både gaten, og ulike historiske bygg i nærheten, og en rimelig fin kveldstur i Hollywood! Vi så blant annet et bygg som ofte er blitt brukt som location i filmer og serier, som for eksempel Dexter og L.A. Confidential! Og etterpå dro meg og Dewi på Wetzel’s Pretzels og kjøpte mat, før vi dro tilbake til hostellet! Så alt i alt en prima dag i Los Angeles! Varmt og fint var det også!

Det var alt for denne gangen, så snakkes seinere bloggen!

L.A. Springbreak – Griffith Observatory

Lørdag kveld tok vi turen opp til Griffith Observatory, som ligger oppe i Hollywood Hills.

Griffith Observatory
Vi tok en Über opp dit, siden det ikke lå så langt fra hostellet som vi bodde på, så det var ganske greit i grunn. Det var kjempemasse folk der oppe. I tillegg var det en hel haug med folk som hadde tatt med sine egne stjernekikkerter som man fikk teste ut, så det var gøy.

The Views
For det meste gikk vi bare rundt og så på utsikten derfra, som var ganske spektakulær! I tillegg fikk vi også med oss solnedgangen, så det var kult! Hadde med meg ordentlig kamera opp dit, så fikk tatt noen stilige bilder derfra.

Griffith Observatory Telescope
Etter solnedgang tok vi turen opp til teleskopet for å sjekke det ut. Dessverre skyet det til akkurat da vi var kommet opp dit, så vi fikk ikke se noe fra himmelen, men vi fikk omvisning og fortelling fra teleskoprommet, som var ganske kjekt og interessant likevel. Etterpå spaserte vi nedover til vi fikk tilbake mobilsignalet sånn at vi kunne få tak i en Über hjem! Og det var den kvelden, egentlig!

Til vi snakkes igjen, bloggen!

L.A. Springbreak – Venice & Santa Monica Beach

På lørdag arrangerte hostellet som vi bodde på gratis transport til Venice Beach og Santa Monica Beach, så det hoppet vi selvfølgelig på. Turen tok vel rundt 50 minutter, og vi gikk av på Venice for å sjekke ut stedet.

Venice Beach
I utgangspunktet hadde jeg en ikke noen forventninger til Venice, det var et yrende folkeliv , og mange spesielle karakterer, men i grunnen ikke så forskjellig fra for eksempel Pacific Beach her i San Diego. Men uansett kjekt! Vi bestemte oss for å leie sykler for å sykle opp mot Santa Monica, og som tenkt – så gjort.

Santa Monica Beach
Oppe ved Santa Monica er det en svær pier hvor det er masse butikker, restauranter og selvfølgelig tivoli! Vi testet ut berg- og dalbanen og pariserhjulet, som var skikkelig gøy! Etterpå spiste vi lunsj på Bubba Gump Shrimp, hvor vi hadde verdens merkeligste servitør, emmåle! Jeg testet også ut frozen custard, som er ganske likt som softis, bare bedre!  Etterpå vendte vi nesen hjemover, for å dra på Griffith Observatory seinere på kvelden.

Snakkes neste gang bloggen!