Sykehuslivet ++

Bare sånn at dere vet det, grunnen til at vi blogger sjeldent er kun for å spare opp nyheter til dere, og overhodet ikke fordi vi glemmer det eller ikke gidder. Siden sist har vi jobbet to uker på sykehuset, tilbragt to helger i F-town og er i skrivende stund på vei til Maun, hvor vi skal jobbe de to neste ukene. Den første helgen var det både valentines og fastelaven, og som sagt må man feire når man kan. Valentines feiret vi med hverandre og en god dukkert, mens fastelaven har vi feiret både en, to og tre ganger, vi må jo lære botswanerne litt om norske tradisjoner og hvorfor man spiser kvalmende kremboller. Ellers har vi tatt kjøttkake-dealen en gang til, hvor vi lager norsk mat til våre botswanske/zambiske/rwandiske venner, og de lager sin tradisjonelle mat til oss, gøy å prøve ut nye retter. Apropos feiring så har vi også feiret Karoline sin bursdag, med kaker, sang, haugevis av sjokolade og generelt god stemning. 19. februar er tydeligvis den store fysio-bursdagen, den måtte nemlig deles både med en av damene på klinikken og en av damene på sykehuset.

IMG_3700

Her spiser vi seswaa, som består av biffkjøtt i en slags brun saus, butternut (lignende gresskar), spinat og porridge, som er en slags tykk maisgrøt.

 

Sykehuset var et kapittel for seg selv. Kort og godt kan man si at pasientene her er dårligere enn hjemme og at det er mange skader og diagnoser vi antakelig aldri hadde fått se i Norge. Vi har fått se både in- og out-patients, det vil si de som bare kommer til sykehuset for å få fysio og de som er innlagte. Out-patients er stort sett mye det samme som på klinikken, med vonde rygger, artrose, skulderplager, forstuinger osv, men vi har også fått se pasienter med nerveskader etter å ha blitt knivstukket eller skutt(!!), og altfor mange små barn med brannsår på store deler av kroppen, dette er den pasientgruppen vi helt klart syns det har vært verst å være med. For å få sett mest mulig forskjellig var det hovedsakelig in-patients vi skulle være med på, og vi gjorde blant annet mobilisering av sengeliggende pasienter, vurdering av pasienter som skulle skrives ut, lungefysioterapi, med mer. I tillegg har vi hatt en dag på akutten, en dag med ergoterapeutene (som har ansvar for de fleste barna) og en dag på IDCC, infectious disease control center, den avdelingen som har ansvar for alle HIV-pasienter.

11005589_10153075094910259_634541496_n
Colleen, den ene av de to andre fysioterapeutene som Karoline delte dagen sin med. Fornøyd likevel når oreo-sjokolade var bursdagspresang.

HIV er et enormt problem i Botswana, statistikken sier at 1 av 4 er HIV-positiv, og at 1 av 3 som går ut fra universitetet har med seg HIV sammen med graden sin. Vi skriver en oppgave til veilederen vår om HIV-problematikken, og har intervjuet en del lokale om dette, svarene vi får sjokkerer oss gang på gang. Det ”vanlige” er tydeligvis å ikke bare ha én, men helst 7-8 kjærester på samme tid, både for gutter og jenter. Når vi sier at i Norge har man én kjæreste, blir de nesten mer sjokkert enn hva vi blir. Selv om de mener at det er mindre fordommer og benektelse rundt HIV nå enn tidligere, så opplever vi at det er et ganske tabu-belagt tema. Regel nr. 1 er å bruke hansker på alle pasienter, og å alltid anta at pasienten har HIV, for uansett hvor mange ganger man spør om sykehistorie forteller ikke pasienten at han eller hun er HIV-positiv, mange tester seg ikke, og mange tar ikke medisinene selv om de er HIV-positiv og alt er betalt av myndighetene. En annen oppfatning er at statistikken er urettferdig for landet fordi befolkningstallet er lavt, og at det da er mange flere med HIV i nabolandene, bare ikke like høy andel…

For å avslutte med noe langt hyggeligere: på fredag hadde vi siste dag på sykehuset, og dro av gårde etter jobb for å hente leiebilen vår, en søt, liten polo. Lørdag morgen fylte vi den til randen med telt, soveposer, liggeunderlag, kjøleboks og bagger, og kjørte nordover i landet til et sted langt inni ingenmannsland, som heter Elephant Sands. Her hadde vi bestilt et tomannsrom som viste seg å være et gigantisk telt med bad og alt man måtte trenge. Her kunne vi ligge ved bassenget samtidig som man så en elefant eller to stå og drikke fra vannhullet et par meter bortenfor oss. I løpet av dagen skyet det over og på kvelden høljet det ned og begynte å lyne, plutselig så vi at det sto ikke mindre enn 8 elefanter i halvmørket borte ved vannhullet, og når himmelen ble lyst opp av kraftige lyn på rekke og rad var det et ganske så stilig syn. Dessverre ikke egnet for kamera. Vi er nå på siste etappen mot Maun, hvor vi i to uker skal bo i telt og jobbe på Thuso rehabilitation center, før vi går løs på aller siste uken i F-town. Vi har i løpet av helgen oppdaget det eneste som faktisk går fort i dette landet, nemlig bilveiene med fartsgrense på 120 km/t. Vi skal prøve å holde dere litt bedre oppdatert underveis.

IMG_3750
To blide jenter og en polo som rommer ganske mye mer enn hva man skulle tro

IMG_3736

IMG_3773

«Teltet» vårt i Elephant Sands.

Savner dere kjempemye uansett hvem som leser!!! (selv om hele null kommentarer på forrige innlegg tyder på at det ikke er mange av dere)

 

0 kommentarer til «Sykehuslivet ++»

  1. Halllooo dette e gøy!! Gleder meg mest til du kommer hjem, Kathy, men også bra at du koser deg med biff i det store utland. Elefantene var store, tror jeg ser en ny fobi komme!
    Og så en mammaoppfordring: kjør forsiktig

  2. Dåkke e råtøffe! Eg får svetteringa kun av å lese om alt dåkke gjer.. Klare for Kilimanjaro? Skålatårnet e jo peace of kjøttcake i forhold

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *