Nungwi, Zanzibar

Vi ankom GOasis kl 06:30 om morgenen. Trøtte og paranoide etter å ha måtte betale en portør $5 for å ha trillet en av koffertene våre fra flyplassen til taxien. Vi tviholdt på koffertene våre og bjeffet «I’m strong!» og «I don’t want pay you!», mens vi slepte trillekoffertene gjennom tung sand som omringet hotellet. Så kollapset vi på hver vår seng og fikk sovet i ca to timer. Ca klokken 15 ankom sistemann. Med et «Hello, wives!» suste Magnus forbi oss der vi lå ved bassengkanten. Deretter møtte vi den andre gruppen for å finne noe å spise.

«Å nei, der er kokosnøttmannen. Han har sett oss! Løp! Gå! Ikke snu dere!». Dette var et av sitatene etter konstant masing om sunset cruise og kjøp av kokosnøtter da vi sjekket ut stranden i Nungwi. Goasis viste seg å være et skikkelig backpackerhotell drevet av en erfaren britisk kvinne som fort ble vår reservemor her nede. 35 grader og null aircondition er ikke å anbefale for vestlandsberter på tur! Det ble late dager på stranden, med unntak av noen få utflukter. Vi fikk servert god frokost på hotellet. Det skulle vise seg at frokosten ble vår daglige adrenalinkick da vi måtte sloss mot veps for å få tak i syltetøy, juice eller sukker. De var like store som krigsskip, lover. Hotellet lå ca 5 minutter fra stranden, så det ble et par turer dit. Strendene her er helt fantastiske, som klippet ut i fra et sånn magasin man alltid får på flyet. Når det kom til lunsj og middag ble de som oftes spist på en av restaurantene som lå langs stranden.

Den ene dagen fikk vi tips om en reggaenfest som tydeligvis var The Happening den dagen da vi møtte på halvparten av sunset cruise selgerne på den festen. Mange nye venner har vi fått, særlig den høyeste og blondeste av oss, som nå går under navnet «Giraffa». I følge Magnus er giraffen sett på som et stolt og høyt aktet dyr. «Komplimentet» om å bli kalt et svææært høyhalset dyr falt allikevel ikke i smak. I løpet av festen var det noen av oss som ønsket å vite hva en slags trekantet brødrett het. Samtalen foregikk ca slik: Kristin: «It is a… Hva heter trekant på engelsk?» Karoline: «Threesome..?» Eh, ikke helt. Triangle da. Det skulle uansett vise seg at det kalles for samosa.

En av dagene dro vi på snorkling ved privatøya til Bill Gates. Turen tok ca 90 minutter i en trejolle. I løpet av denne turen var det flere av oss som så livet passere i revy. Mye på grunn av et svært seil som de hoistet opp manuelt… i motvind. Flere var også i nærheten av å se frokosten passere i revy. Da vi kom frem til øya fikk vi utdelt hver vår maske og snorkel. Var disse vasket siden forrige låntaker? Neppe, men vi satset på at vaksinene vi tok før vi kom til Tanzania kunne redde oss fra det meste. Før vi fikk lov til å snorkle fikk vi streng beskjed om at vi ikke måtte ta på havbunnen. Sjøpinnsvin gjør vondt og fisk kamuflert som stein kan drepe deg. Turen inn til øya var for lang til å rekke å skaffe motgift. Vi kunne heller ikke gå i land på øya uten å få en $500 bot. Men å duppe i det isblå, klare vannet i 90 minutter gikk fint til tross for at noen klarte å sparke borti bunnen et par ganger. Lunsj var inkludert i turen og vi ble servert grillet tunfisk, ris og frukt på en øy i nærheten, før vi seilte hjem igjen.

Vi ble greit flinke til å prute den uken vi oppholdte oss i Nungwi. Både med selgere og med taxisjåfører. Vi lærte oss også at norsk er et språk med mange engelske låneord. Så da en av oss syntes det var en god ide å snakke om «taxi kidnapping» mens vi satt i en taxi, snudde sjåføren seg rundt og så ganske forfjamset på oss. «Drosje bortføring» kalles dette fra nå av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *