Hei! Nå har vi endelig skrevet et referat fra Kilimanjaro-turen som Ada, Ida og Ane Kine gikk for noen uker siden. Nederst i innlegget er informasjon og tips for deg som planlegger å gå.
Dag 1 – 4. mars
Denne søndagsmorgenen våknet vi spente og ivrige, klare for å starte tidenes eventyr som vi hadde grugledet oss til i over et halvt år. Vi pakket de siste tingene våre og fikk i oss litt frokost sammen med resten av gjengen som hadde stått opp for å sende oss av gårde. Klokken 8 stod det en skranglekasse av en buss utenfor porten, og det var bare å klemme gjengen, ta med seg bag og sekk og komme seg avgårde. Det føltes litt uvirkelig. Underveis ble bilen fylt opp med mennesker som skulle guide, bære og kokkelere for oss de kommende dagene. Hele 19 mennesker skulle være med oss tre nordmenn på tur, og vi ble ganske overrasket over hvor mange som skulle hjelpe oss å oppfylle denne drømmen. Vi følte oss veldig hvite.
Like før Lemosho gate hadde vi et stopp på Londorosi gate, hvor vi registrerte oss og spiste lunsj fra pappeske. Lunsjen var faktisk ganske god, og vi fikk i oss godt med mat. Det ble også en del ”hyggelige” toalettbesøk på veien… (hull i bakken er det bare å bli vandt til).
Klokken 14.30 kunne turen vår endelig starte. Portørene slang de store baggene våre med klær, sko, mat og toalettsaker på ryggen og nærmest løp av gårde, mens vi festet fast dagstursekkene våre og vandret fra Lemosho gate og inn i regnskogen. Der møtte vi noe som lignet på Stoltzen og tenkte at dette kunne bli hardt. Den gang ei! Vi gikk nå med assistentguiden vår August, og han gikk pole pole pooole pole (som på norsk betyr saaaakte). Vi hang fint med og syns egentlig bare det var deilig å vandre i stille regnskog, se på den flotte naturen og tenke at ”her er vi, i en regnskog i Afrika, på vei til toppen av verdens høyeste frittstående fjell”. Etter hvert tok hovedguiden vår Richard oss igjen og vi gikk med en guide foran oss og en guide bak oss. Slik var det stort sett hele turen, og det var veldig trygt.
Et sted på veien åpnet himmelen seg og det var egentlig ganske deilig å kjenne på friskt regn etter tre uker i glovarm sol – ”dette minner jo om Norge: gress, regn og gjørme!”. Etter en stund ble alt vått, klærne klistret seg til kroppen og vi ville bare komme frem. Heldigvis var det kun en liten time igjen å gå før vi ankom Big Tree camp hvor vi skulle tilbringe natten. Vi var våte, kalde og sultne, men ikke fysisk slitne, ettersom vi ikke hadde gått særlig langt denne dagen. Vi fikk registrert oss, tildelt telt og skiftet til tørre klær, før vi fikk popcorn, te og kakao. Dette fikk vi hver dag da vi ankom dagens camp, det var veldig digg! Vi prøvde å henge de våte klærne våre til tørk inni teltet, men tøyet vårt fra denne dagen ble egentlig aldri tørt. Tips til deg som skal gå: ikke bli våt, og hvis du absolutt må: ta med regnponcho og regntrekk til sekken.
På kvelden fikk vi servert to-retters middag og vi spiste så mye vi bare klarte. Likevel var Richard veldig skuffet over innsatsen og han forklarte oss hvor viktig det var at vi spiste godt for å unngå høydesyke. Mat, drikke og god akklimatisering er de viktigste verktøyene for å holde dette borte, men vi brukte også Diamox tabletter for å være så sikre som mulig. Diamox er egentlig et antiepileptika, men det kan også brukes for å hjelpe kroppen å venne seg til høyde. Vi fikk det på resept av fastlegen, og etter anbefaling fra Richard tok vi en halv tablett hver morgen og kveld.
Dag 2 – 5. mars
”Morning, morning” var ordene vi våknet til klokken 6.10 denne morgenen. Det var vår kjære waitor som vekket oss med kaffe, te og kakao. Vi våknet fort og fikk i oss en kopp med noe varmt, før vi kledde oss og var klare for frokost. Til frokost fikk vi havregrøt, skiver, egg og pølser. Rikelig med mat med andre ord, og det var bare å spise. Vi pakket så tingene våre og klokken 8 vandret vi fra campen. Som alltid var vi en halvtime for sene, ettersom planlagt avgang var klokken 7.30. Vi var visst mer integrert i African time kulturen enn afrikanerne selv. Heldigvis gjorde vi godt opp for oss med våre norske turgåer-skills. Vi fikk til og med høre fra Richard at ”we were doing good”. Guidene var veldig flinke til å gi oss tilbakemeldinger, motivere, ta pauser og spørre hvordan det gikk, noe som er viktig på en tur som denne.
Diamoxens vanndrivende effekt kjentes godt hos alle tre, og det ble en del stopp i lyng og gress for å tisse. Mot slutten bare måtte vi sette oss ned i et ganske så åpent landskap, noe som resulterte i at en gjeng amerikanere ble vitne til tre hvite rumper.
Denne dagens tur begynte i skog og endte i åpent landskap. Solen skinte på oss og regnet holdt seg borte, det var veldig deilig. Vi klarte ”Elefantbakkene” aka. ”the big test” med glans, selv om det så klart var tungt til tider. Gleden var stor da vi plutselig midt i en bakke hørte lyden av telefonsignal og fikk sendt av gårde livstegn til familie og venner. Rundt klokken 13.30 var vi fremme på Shira 1 Camp 3610 moh. og fikk servert god lunsj. Så var det tid for å hvile, spille kort og drikke te. Det var stort sett det vi gjorde på campene.
Etter middag var det tid for måling av puls og oksygenmetning, noe vi hadde gruet oss til. Heldigvis hadde alle fine målinger. Richard tok disse målingene på oss hver kveld utenom den aller siste, da fikk vi ikke lov fordi vi mest sannsynlig hadde blitt stresset over et ”dårlig” resultat.
Dag 3 – 6. mars
Som alle andre dager ble vi vekket rundt klokken 6 med varm te i ”sengen”, før det var frokost og pakking. Natten hadde vært kald, noe som resulterte i varierende grad av søvn. Det gjorde at morgenen ble seig og frokosten var en utfordring. Klokken 8 var sekken på ryggen og vi vandret mot dagens mål. Været var greit med litt tåke og noen byger innimellom – men så finnes det jo bare dårlige klær. Vi trakk regnponchoer fra Egon over hodet og ble heldigvis ikke våte innerst.
Vi gikk i et gradvis stigende terreng med mye fin natur å se på. Noen bakker var tyngre enn andre, men vi klarte oss veldig fint. På Fisher camp fikk vi se minnesmerket etter Scott Fisher, før det gjenstod 2 topper før ankomst på Moyr Hut camp hvor vi skulle overnatte. Da vi ankom campen, 4000 moh., skinte solen på oss og vi fikk tørket litt klær. Vinden kom fort etter og røsket ned klærne, så sterk som den var der oppe.
Etter ankomst på campen fikk vi varm lunsj og tok oss en hvil, før det var tid for vår første akklimatiseringstur. Vi gikk opp 200 meter på rundt 45 minutter, det var tungt og det kjentes at luften ble tynnere. Likevel ingenting vi ikke kunne klare! Etter 20 minutter gikk vi ned igjen til campen, kledde oss godt og spiste middag. Alle var i fin form og vi var imponert over oss selv som hadde kommet så langt.
Dag 4 – 7. mars
Same procedure as everyday – ”morning, morning”, te, skifte truse (eller ikke), frokost, tannpuss (i hvert fall ikke), pakking, av gårde litt for sent. Denne dagen våknet vi til snø på bakken, så vi kledde oss godt og forberedte oss på en kald dag. Det gikk ikke lang tid før vi måtte kle av oss noen lag, bratte skråninger resulterer i mye svette! Plutselig skimtet vi solen bak skyene og fikk beskjed om å ta på oss solbrillene. De hadde Ida lagt fra seg i baggen portørene bar – krise! Heldigvis fikk hun låne brillene til en engel av en portør, frem til baggen med brillene nådde oss. Dagen og synet var reddet, fjoh. Til alle fremtidige Kiligåere: ha gode solbriller i sekken til enhver tid. Man kan også lage skylapper selv:
Turen fra Moyr Hut til Lava Tower var hard, vi gikk i 4 timer, for det meste oppover i glatt snø og på steiner. Richard holdt i tillegg på med en enveis snøballkrig vi var for slitne til å gjengjelde. Vi var slitne da vi ankom Lava Tower 4600 moh., men også utrolig stolte og glade. Vi slang oss ned på bakken, spiste lunsj og drakk te, før det var tid for å gå ned igjen til enda lavere enn der vi kom fra. Det føltes litt meningsløst, men som Richard sa: ”walk high, sleep low” for bra akklimatisering. Det var tungt å gå nedover de bratte bakkene med mye løs stein og vi brukte staver for å støtte oss.
Vel fremme på Baranco camp 3900 moh. fikk vi registrert oss, skiftet, spist lunsj og hvilt noen timer før middag på kvelden. Appetitten var på topp denne dagen, middagen var god og vi spiste mye. Formen var fin hos alle tre, selv om vi var spente på neste dag som vi tenkte ville bli den lengste og tøffeste dagen på tur. Richard kunne fortelle oss at han nå var 100% sikker på at vi skulle klare å komme oss til toppen, noe som ga god motivasjon.
Dag 5 – 8. mars
Denne morgenen dro vi tidlig fra Baranco camp, rundt klokken 7. Det ble klatring og bratte bakker på veien opp mot et flott utsiktspunkt hvor vi fikk se toppen av Kilimanjaro på den ene siden, og utsikt mot Mount Meru på den andre siden. Vi var i godt humør, spiste, drakk vann, tok bilder, og Ada fikk tisse bak en stein for n’te gang. Vi fikk beskjed om at det var smart å smøre seg med solkrem, og Ane Kine ble ”extra mzungu” til guidenes store fornøyelse.
Rundt klokken 10.30 var vi fremme der vi skulle spise lunsj, alle veldig klare for et toalettbesøk. Dessverre var doen plassert utenfor doteltet, noe Richard fikset raskt etter at Ada beskrev det som ”very discrete”.
Vi spiste lunsj og slappet av før det var tid for å komme seg videre. Vi startet med museskritt i en veldig bratt oppoverbakke og følte at campen bak oss aldri forsvant. Det regnet, pulsen steg og vi visste at vi hadde et godt stykke igjen. Det var lite skiftende terreng, noe Ane Kine syntes var ”zen”. Tiden gikk fort, plutselig så vi toaletter og kokken spurte så fint: ”må på do?”. Vel fremme på Barafu camp 4673 moh. var vi i fnisehumør og klare for siste innspurt mot Kosovo camp. Det var en time i bratt oppoverbakke fra Barafu til Kosovo, men vi var glade for å ha muligheten til å dra til Kosovo nå i stedet for på kvelden i toppstøtet. På Kosovo ble det te, powernap og middag. Klokken 19 la vi oss til å sove, og vi visste at vi kun hadde 4 timer før vi skulle opp igjen for å gå helt til toppen. Tusen sommerfugler i magen! Vi var glade for å ha kommet så langt og fremdeles være i så god form.
Klokken 23 ble vi vekket, og i spiseteltet stod det pannekaker klart til oss. Etter så lite søvn var ikke matlysten på topp, og vi spiste veldig lite.
Dag 6 – 9. mars
Klokken 00.30 begynte vi å gå mot toppen. Vi hadde med oss 3 guider: Richard foran, August bak, og ”han høye som kan synge”. De hadde veldig lite med seg i sekken for å kunne ta over våre sekker når vi ble slitne, det var betryggende og vi fikk også bruk for denne hjelpen. Vi gikk oppover i snø hele veien, forbi to andre grupper, og hadde noen korte stopp underveis for å drikke (Ada: tisse). Det var godt å stoppe for å roe ned og trekke pusten, samtidig som det var så kaldt at vi bare ville holde oss i bevegelse. Disse timene hjalp det med nedlastede podkaster og musikk for noen, og tiden fløy. Etter hvert begynte også guidene å synge for oss, og det var god stemning i bakken. Bak oss kunne vi se hele Moshi lyse opp. Plutselig var vi fremme på Stella Point 5756 moh., så nære toppen! Vi fikk hver vår kopp med ingefærte som Ida utålmodig styrtet, Ane Kine drakk og Ada sølte over hele seg. Ida ble også matet med kjeks fordi det var for kaldt å ta av vottene.
Richard fortalte oss at det nå var en time igjen til Uhuru Point (toppen), noe som absolutt føltes overkommelig. Da vi hadde gått i rundt 30 minutter sa Richard at vi kunne synge og danse, for nå hadde vi klart det. Vi prøvde oss på noen 17. mai-sanger, trodde vi kunne ”Mellom bakkar og berg”, før Ida og Ane Kine sang Tirnanoir av full hals. En helt utrolig følelse!
Plutselig var skiltet rett foran oss og vi var på toppen. Vi hadde klart det! Klokken 5.25, 5895 meter over havet. Vi klemte hverandre og de gode guidene våre, før det ble fotoshoot foran det berømte skiltet. Vi hadde vært veldig raske opp og kun brukt 4 timer og 55 minutter på dette toppstøtet som vanligvis tar 6-7 timer å gå. Vi ble dermed de aller første som kom til toppen denne dagen, og vi var også de aller yngste som besteg Afrikas høyeste fjell 9. mars 2018. Ettersom vi kom en time før soloppgangen var det mørkt på toppen, og vi måtte lyse rundt med hodelyktene våre for å se så mye som mulig av dette stedet vi hadde brukt fem dager på å nå. Det føltes helt fantastisk, men samtidig litt uvirkelig å være på toppen.
Turen ned fra fjellet var tung, egentlig den tyngste delen av hele turen. Det var blitt lyst og vi fikk se hvor bratt det faktisk var der vi gikk opp. Da var vi glade for at vi hadde gått opp i mørket og ikke kunne se hva som var foran oss. Det ble noen fall i snøen, vi satt oss ned og rant noen steder men da kom Richard og sa ”no skiing”. Det tok noen timer å komme seg til Kosovo camp igjen, men da vi endelig kom frem stod hele gjengen klar for å gi oss high-five og gratulere. Vi fikk servert eplejuice på sølvfat og slappet av i solsteiken før vi tok oss en hvil i teltet.
Etter en time med tung søvn måtte ferden nedover fortsette. Vi var ekstremt slitne i kroppen, trøtte og det var tungt å gå nedover, så det ble noen lange timer til siste camp. Men vi kom oss frem, plutselig var vi tilbake til 3000 moh. og sommervarme. Vi slappet av og fikk god mat, regnet kom øsende ned og vi planlagte fordeling av tips sammen med guidene våre. Som de nordmennene vi er syntes vi dette var veldig ubehagelig å snakke om, og vi følte at vi hadde alt for lite penger å gi i forhold til den fantastiske jobben de alle hadde gjort for oss.
Vi la oss tidlig denne kvelden og fikk en god natts søvn etter to slitsomme, men fine dager fylt av inntrykk og nye minner.
Dag 7 – 10. mars
Vi ble vekket tidlig denne morgenen, som vanlig med te i teltet før vi kledde oss og spiste frokost. Da alt var pakket sammen stod hele gjengen vår med guider, kokk, servitør, teltpasser, dotømmer og portører klare for å synge for oss. De sang ”Jambo bwana”, danset og smilte og det var både rørende og fint å se på. Vi syntes alle at det var trist at alt nå var over. Richard sa noen fine ord til oss, og så var det vår tur til å si noe til dem og samtidig annonsere tipsen. Det var vanskelig å si med ord hvor takknemlige vi er for jobben de gjorde for oss, vi er så imponert og bøyer oss i støvet for disse menneskene. De virket fornøyde med tipsen, men alle vi tre skulle ønske vi hadde med oss hele sparekontoen vår.
Siste del av eventyret var kommet, og vi fortsatte å gå nedover. Med ny energi, slakkere bakker og sol gikk det veldig bra, og vi nærmest galopperte ned bakkene mot siste gate hvor vi skrev oss ut av Kilimanjaro National Park. Det føltes trist å forlate dette stedet, nå var det faktisk helt over. Vi ble redde når vi tenkte på at vi snart var tilbake til mobildekning og internett. Vi fikk lunsj på et flott turistfelle-sted, drakk øl sammen med Richard og fikk tildelt diplom. Vi sa ha det til hele gjengen og kjørte av gårde mot hostellet. Snipp, snapp, snute, så var dette fantastiske eventyret ute.
Praktisk informasjon og råd
Selskap
Vi benyttet oss av Jonn Skagen AS som er et norsk selskap. Vi anbefaler dette selskapet på det aller varmeste. Vi møtte Jonn tilfeldig på Zanzibar, og all usikkerhet rundt valg av selskap forsvant. Jonn møtte oss på hostellet før turen, ga oss god informasjon, hadde alt av utstyr til utleie og behandler sine ansatte bra (det er ikke en selvfølge – når selskapet har lavere pris er det ofte de ansatte det går utover). Les mer om selskapet på jonnskagen.no.
Utstyr
Utstyrsliste finnes på nettsiden til Jonn. Vi hadde med oss mye utstyr fra Norge, det vi ikke hadde leide vi fra Jonn. Pris er ca. 10-20 dollar per ting man låner. Utstyret er av god kvalitet, eneste minus var soveposene som hadde en limit på -2 på en tur som kan ha temperaturer ned i -20. Det gikk likevel bra så lenge vi hadde klær på oss om natten. Vi hadde med oss lakenposer til å ha inni soveposene. En god sekk er tips nummer en, du vil ikke bære tyngre enn nødvendig og få vondt i ryggen. Gode fjellsko med ankelstøtte er også viktig. Følg ellers listen fra de som arrangerer turen.
Rute
Etter mye lesing og vurdering over flere måneder bestemte vi oss for å gå Lemosho med 7 dager. Vi har ingenting å sammenligne med, men er strålende fornøyd med denne ruten og antall dager. Vi tror at flere dager hadde blitt litt for mye, for vi var klare for å komme til toppen siste dag, men så var jo vi helt fine i formen også. Lemosho har mye fin natur og utsikt på veien og god akklimatisering.
Pris og tips
Vi betalte 13 900 kr per person til Jonn Skagen AS for selve turen. Utenom dette kom utstyret som varierte etter hvor mye vi trengte å leie. Vi tipset ca. 240 dollar hver. Disse pengene går direkte til de menneskene som du går på tur med, og de fortjener hver eneste krone. Minstebeløp for tips er 200 dollar per person, og husk at når man er færre personer må man øke summen. Vi skulle gjerne gitt mer, men vi hadde ikke mer med oss.
Generelle råd fra oss
- Hvis du kan – gå Kilimanjaro før eller etter regntiden! Alt blir tyngre når det er vått, og ting tørker ikke. Den store regntiden er fra mars til mai hvert år, og ikke tro på de som sier at regntiden begynner i april, i 2018 begynte den 1. mars. Vi hadde en fantastisk opplevelse selv om vi gikk i regntiden, men om vi skulle gjort det igjen ville vi gått en annen tid i året.
- Husk på at guidene dine alltid vet best – hør på dem.
- Hvis du er i tvil om du vil gå eller ikke, syns det er for dyrt og lignende – gå! Det er verdt alle pengene. Man trenger ikke å være topptrent, men man må være motivert og ha litt erfaring med tur i fjell.